Taylors poeng er at et slikt frihetsbegrep er for ”tynt” – eller trivielt om du vil. Argumentene fra Hobbes og Bentham er forlokkende og intuitive, men de holder ikke ved nærmere inspeksjon. Frihet er nødvendigvis mer enn fravær av hindringer. Det handler om mer enn formelle rettigheter og muligheter, det handler også om faktisk å utøve frihet og kontroll med sitt eget liv. Friheten har ikke bare en negativ side (”frihet fra”), men også en positiv (”frihet til”).
En av grunnene til at det er slik er at vi mennesker ikke bare har meninger om hva som kan være mulige hindringer mot vår frihet, men at vi også har motiver, og oppfatninger om hva som er viktig og hva som er mindre viktig. Taylor skriver blant annet:
”Frihet er ikke (..) bare fravær av ytre hindringer som sådanne, men fravær av det som hindrer oss i å utføre handlinger som vi mennesker oppfatter som viktige. Noen restriksjoner er mer alvorlige enn andre, og enkelte er fullstendig trivielle, og det er derfor vi må skille mellom dem. Det foreligger selvsagt uenighet omkring mange av restriksjonene, men for å kunne vurdere dem, må vi allerede ha en viss forståelse av hva som er viktig i menneskelivet.”Taylor bruker et enkelt eksempel: Et samfunn med null religionsfrihet og lite trafikkregulering, sammenlignet med et samfunn med full religionsfrihet og omfattende trafikkregulering. Hvis all regulering (alle ”hindringer”) er like viktige kan man føre et perverst argument for at mengden av frihet er størst i det samfunnet der trafikken er minst regulert. De fleste vil oppleve et slikt resultat som utilfredsstillende, - fordi spørsmålet om trosfrihet tross alt er viktigere enn hvordan trafikken er regulert.
Dette er ikke et argument for at det nødvendigvis hersker enighet om hva som er viktig. Taylor argumenterer for at alle mennesker har noe som er viktig i sine liv – i alle fall viktigere enn noe annet. Og viktighet er prinsipielt en kvalitativ vurdering. Dermed faller den enkle nytteteorien, som nødvendigvis er kvantitativ (lykke/nytte kan måles). I seg selv utelukker ikke dette en ”negativ” frihetsteori (Taylors argument mot et rent ”negativt” frihetsbegrep er mer omfattende enn dette), men det utelukker et frihetsbegrep som ikke omfatter en eller annen form for vurdering av hva som er viktig, noe som igjen reiser spørsmålet om hvor vurderingene kommer fra og hvem det er som skal avgjøre holdbarheten.
I sin klassiske form trenger ikke liberalismen slike vurderinger. Maksimal frihet for den enkelte gir maksimal nytte og er det beste resultatet samfunnet kan oppnå. Alt som kan true friheten er en trussel mot det beste resultatet. Omsatt i økonomisk politikk har dette fått et navn: Laissez-faire, også kjent som ”ikke rør,” eller ”la det skure.” En slik politikk er forsøkt gjennomført i ulike land til ulike tider – også her i Norge – og alltid med forstemmende resultater. Såpass forstemmende at det vel knapt finnes noen som med hånden på hjertet bekjenner seg til en slik ideologi i våre dager.
Den siste tiden har jeg vært involvert i en diskusjon om verdien av likhet på hjemmesidene til Minerva. Man kan vel si at resultatet er forholdsvis ”tynt” – og det er sikkert også mitt eget ansvar, bare så det er sagt. Likevel: Det slår meg at folk på høyresiden er raskt ute med å sette opp et spenningsforhold mellom verdiene om likhet og frihet, og da nettopp ut fra perspektivet om at likhet kan representere hindringer for friheten. Likhet er bare en av flere verdier, sies det. Om vi legger for stor vekt på likhet kan andre verdier gå tapt.
Dette er jeg prinsipielt enig i. Det kan finnes eksempler på at krav om likhet settes foran friheten, og i så fall kan (noe av) friheten gå tapt. Men skal vi først sette verdier opp mot hverandre blir det for enkelt å bare ha maksimal frihet i den ene enden av skalaen og maksimal likhet i den andre. Frihet og likhet har nemlig begge en nær relasjon til en tredje verdi: Rettferdighet. Istedenfor en linjal med to ytterpunkter står vi overfor en trekant, et triangel: Frihet, likhet, rettferdighet.
I et liberalt samfunn vil det finnes områder der disse verdiene hver for seg er helt dominerende. Vi har visse friheter – for eksempel trosfrihet og ytringsfrihet – som skal gjelde uansett. Vi har likheter – som for eksempel likhet for loven eller like politiske rettigheter – som også skal gjelde uansett. Og vi har krav om at politikken skal utformes på en rettferdig måte, og helst gi rettferdige resultater (som rettferdige lover) for å være legitim. I praksis utformes og gjennomføres politikken ved å se hen på ulik måte til alle de tre verdiene, - det kan komme an på sakens innhold hvilken verdi som blir den viktigste.
Verdiene lever altså i et samspill med hverandre, noen ganger i en slags harmoni, andre ganger i konflikt. Et kjent eksempel på det siste er diskusjonen om datalagringsdirektivet (DLD) der verdien om frihet (personvern) står opp mot verdien om rettferdighet (effektiv lovhåndhevelse). Et annet eksempel er diskusjonen om lokalisering av sykehus, der hensynet til likhet (i behandlingstilbud) står opp mot det mange oppfatter som rettferdig (at lokale sykehus ikke skal nedlegges eller endres). Den samme verdien blir ofte brukt som argument for motsatte standpunkter: Formuesskatten er rettferdig fordi den bidrar til sosial utjevning (større likhet). Formuesskatten er urettferdig fordi den tapper bedriftene for kapital (mindre frihet).
Vi skjønner raskt at i et moderne samfunn, som er preget av målkonflikter, kryssende hensyn, et mangfold av verdier og holdninger, og der alle essensielt er avhengige av hverandre fordi økonomien bygger på arbeidsdeling og spesialisering – og ingen er i virkeligheten i stand til å ”klare seg selv” – i et slikt samfunn passer Benthams atomistiske og nyttemaksimerende agent rett og slett ikke inn. Tiden har løpt fra ham. Charles Taylor vil mene at han ikke en gang vet hvem han er, eller hva han vil. Han trenger et språk, men det kan han ikke lage alene. Han trenger et samfunn, men det kan han heller ikke lage alene. Han trenger noen å diskutere sine egne vurderinger med, og det er en stusselig øvelse å foreta helt alene. Ikke minst er den moralske og etiske ensomheten ufullstendig, for – som Taylor insisterer på – han kan ta fullstendig feil, både av verden og av sine egne vurderinger.
Samtidig er den moderne borgeren et samfunnsvesen på en helt annen måte enn den frie borgeren i en klassisk gresk bystat. Aristoteles forstod at et fritt menneske nødvendigvis realiserer sin frihet i samfunn med andre, men for ham var det aldri noen motsetning mellom individet og samfunnet – de utgjorde en uløselig enhet som utviklet seg i samsvar med naturens egne lover. Et slikt verdensbilde kan ikke et moderne menneske holde seg med. Vi vet at samfunnet kan utvikle seg i fullstendig gal retning, og at individenes ukrenkelige frihet derfor trenger ekstra omtanke og beskyttelse. Vi vet at det som er ”naturlig” slett ikke er uten konflikter og paradokser, vanskelige valg og dilemmaer. Vi er, slik sett, klokere enn de frie og filosofiske grekerne, men kunnskapen er tyngende for vi vet at det ikke finnes enkle svar.
I en klok introduksjon til Isaiah Berlins artikkel ”To begreper om frihet” skriver den norske filosofen Lars Fr. H. Svendsen [2]:
”Det er lett å se at ensidig fokus på positiv frihet er utilstrekkelig: Hvis det ikke finnes noe rom for frihet fra for eksempel en streng statlig norm for hvordan en idealborger skal være, kan man vanskelig hevde at borgeren har nevneverdig stor politisk frihet. På den andre side: En like rendyrket negativ frihet vil også være uholdbar, da den i sin ytterste konsekvens vil innebære et krav om uinnskrenket frihet fra alle krefter utenfor det enkelte individ, men uten en eneste forestilling om hva denne friheten skal være til – en slik frihet er innholdsløs. Ethvert balansert syn på politisk frihet må ivareta begge aspekter.”En moderne borger kan heller ikke slå seg til tåls med perspektivet fra John Locke, som særlig fokuserer på det frie mennesket som eiendomsbesitter, med maksimal frihet til å forvalte resultatet av sitt eget eierskap. Liberalismens opprør for religiøs toleranse, og kamp for individuelle rettigheter i kombinasjon med en upartisk rettsstat, var uten tvil avgjørende skritt på veien mot det moderne demokratiet.
Men den klassiske liberalismen sluttet etter hvert å tolke sin samtid. Den etterlot seg altfor mange ubesvarte spørsmål: Hva med stemmerett? Hva med stemmerett for kvinner? Hva med de endeløse rekkene av eiendomsløse som industrikapitalismen skapte? Hva med positiv frihet? Hva med sosial rettferdighet som ”bindemiddel” og forutsetning for et opplyst demokrati? Kan det virkelig være slik at frihet for noen nødvendigvis betyr ufrihet for alle andre?
Mens den gamle liberalismen strevde med slike – og lignende – spørsmål vokste den moderne arbeiderbevegelsen fram, - en ny samfunnsklasse, med nye svar.
Sosialdemokratiet er liberalismens viktigste fornyer, og ekte arvtaker. Arbeiderbevegelsen leverte både ny politisk kraft og ideologiske svar på de blåknutene som liberalismens ideologer ikke evnet å finne ut av: Retten til fri fagorganisering, stemmerett for alle (også for kvinner), sosial lovgivning, regulering av arbeidslivet, felles velferd, en rettsstat med likhet for loven, en politikk for realisering av positiv frihet for de mange, en human kriminalitetspolitikk, en aktiv likestillingspolitikk, en politikk for sosial trygghet. For å nevne noe av det som er forutsetningen for at individene kan gis mulighet både til å forstå seg selv, og til faktisk å utøve et nivå av frihet i sine egne liv.
Den borgerlige myten er at sosialdemokratiet ikke ble ”stuerent” hva angår liberale prinsipper før etter den andre verdenskrig, da verden hadde kvittet seg med nazistenes totalitarisme og bare Stalin stod igjen. Men sannheten er at den viktigste kampen mot dogmatisk marxisme og leninisme, kampen for demokrati og liberale rettigheter, fant sted innenfor arbeiderbevegelsen – ikke utenfor. Det er bare å studere Eduard Bernsteins oppgjør med marxismen i 1899 (Evolutionary Socialism), eller Karl Kautskys oppgjør med leninismen i 1918 (The Dictaturship of the Proletariat):
“Socialism and democracy are therefore not distinguished by the one being the means and the other the end. Both are means to the same end. The distinction between them must be sought elsewhere. Socialism as a means to the emancipation of the proletariat, without democracy, is unthinkable.”Sosialdemokratiet var prinsippfaste motstandere av totalitære regimer i alle sine fasonger - leninisme, nazisme, fascisme, stalinisme – og for dette ble de da også kraftig forfulgt og undertrykket. Motsatt kan det hevdes at støtten fra både liberale og konservative kunne være så som så – ikke minst i land som Tyskland, Italia og Spania.
Sosialdemokratiet ga svar der liberalistene fortsatt så seg henvist til en enkel linjal, med ”frihet” i den ene enden og ”likhet” i den andre. Dette sendte de liberale partiene mer eller mindre til den historiske skraphaugen, mens sosialdemokratiene vokste i omfang og styrke. Ett av resultatene, kanskje det aller viktigste, er etableringen av det vi i dag kaller velferdsstaten.
Nå som velferdsstaten for lengst er etablert som et historisk faktum, og har blitt gravitasjonssenteret for nesten all politisk debatt, kan det være fristende å hoppe bukk over dette ideologiske bakteppet. Høyresiden har begynt å interessere seg for likhet og sosial rettferdighet, partiet Høyre tar til orde for verdien av ”små forskjeller” som en viktig samfunnsverdi, mens Fremskrittpartiet gjerne øser ut penger som ingen har betalt i skatt – så lenge akkurat det lar seg gjøre.
Dette er både interessant og i noen grad kjærkomment. Men fortsatt gjenstår den ideologiske avklaringen. I møtet med et krav om ”likhet” (eller ”små forskjeller”) kommer høyresiden fortsatt trekkende med den samme linjalen og de gamle ytterpunktene. Dette er, mildt sagt, forbausende. For selv innenfor den liberale og konservative tradisjonen (eller liberalkonservative, som det visstnok også heter) har det faktisk skjedd en viss utvikling siden Locke, Bentham og John Stuart Mill. Heller enn å starte nederst i bakken burde høyresiden begynne å interessere seg for moderne utgaver av sin egen ideologi; - hos Rawls, hos Dworkin, hos Sen eller hos Taylor for den del.
Der finnes det nemlig mye spennende som sosialdemokratiet og de mer moderate delene av høyresiden kunne snakket sammen om. Men forutsetningen er at høyresiden tar det nødvendige oppgjøret med sitt eget, forhistoriske frihetsbegrep. Jeg tror de vil finne at det ikke først og fremst er sosialdemokratiet, men snarere de selv som har størst behov for å komme til avklaring om forholdet mellom frihet, likhet og rettferdighet: De minimis non curat libertas.
[1] Charles Taylor: ”Hva er galt med negativ frihet?”, i Liberalisme, Universitetsforlaget 2009, redaktør: Lars Fr. H. Svendsen
[2] Lars Fr. H. Svendsen: ”Isaiah Berlin”, i Liberalisme, Universitetsforlaget 2009, redaktør: Lars Fr. H. Svendsen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar