Det haglet med kritikk mot utenriksminister Støre da det ble kjent at han, på et fortau i New York, hadde informert lederen av Nobelkomiteen om noe av innholdet i sine samtaler med den kinesiske utenriksministeren. Ikke minst kom det kritikk fra opposisjonen. Og ikke minst fra Høyre. Teorien var at Støre ville “presse” Jagland i spørsmålet om tildelingen av fredsprisen, slik at Norge fortsatt kunne holde seg på god fot med det mektige Kina.
Slik prinsippløshet ville ikke Høyre vite noe av. Støre fikk pepper, og grei beskjed om at det ville være helt utidig å blande norske utenrikspolitiske interesser inn i spørsmål som hadde med Nobelkomiteens virksomhet å gjøre.
Nå har WikiLeaks også kommet til Norge, og igjen er Støre i sentrum. Personell ved ambassaden til USA i Oslo har funnet ut at utenriksministeren er hyperaktiv, selvrettferdig og langt fra til å stole på; - særlig hva angår Midt-Østen. I det hele tatt er den norske holdningen til USA litt for selvstendig, og “ikke til å kjenne igjen” fra gode, gamle dager.
I spørsmålet om Kina og fredsprisen la Høyre sterk vekt på verdien av at Norge ikke bøyde av for makten, men sto klippefast på Nobelkomiteens uavhengighet og vår rett og plikt til å kritisere de sidene ved kinesisk politikk som vi ikke liker.
I spørsmålet om WikiLeaks og USA er dette prinsippet byttet ut med et annet prinsipp; - nemlig prinsippet om at det er i norsk interesse å holde seg mest mulig inne med USA. For, som Torbjørn Røe Isaksen skriver på nettstedet Minerva: “Sannheten er at Norge fortsatt er avhengig av tett og nært samarbeid med USA for å fremme våre interesser — og våre humanitære mål. Hvis den rødgrønne regjeringen sees som en motspiller, ikke medspiller, er det i høyeste grad et problem.”
Ja, dere, vinter og kulde betyr glatte veier og sleipt føre. Plutselig sklir man over fra en del av kjørebanen, med ett sett av prinsipper, og over til en helt annen, der andre prinsipper har forrang.
Eller, for å gjøre det så enkelt som overhodet mulig: Det er ok å kritisere Kina, men høyst problematisk å kritisere USA. Prinsipielt sett. For Høyre.
I min verden er det imidlertid helt ok å kritisere både Kina og USA, så lenge kritikken har substans og reflekterer at norske synspunkter faktisk er forskjellige fra det hver av de to stormaktene står for. Slik tilfellet er når det gjelder menneskerettigheter i Kina. Og slik tilfellet er når det gjelder amerikansk politikk, blant annet i Midt-Østen.
Åtte år med George Bush var en katastrofe for verden, og for USAs omdømme - i alle verdens hjørner. Det ødela også mye av det direkte forholdet mellom USA og Norge, naturlig nok. Det vil ta mange og lange år før USA igjen kan ta på seg noen form for “lederrolle” på den globale scenen, svekket som landet nå er både politisk og økonomisk.
På bred front har avsløringene fra WikilLeaks gitt oss et innblikk i hvordan representanter for USA ser på resten av verden, der de rapporterer hjem fra sine ulike poster i utlandet. Det er ikke uten videre noe pent syn, selv om enkelte av avsløringene er lite mer enn komiske.
Mest bekymringsfullt er inntrykket av at uansett hvor sterk motstanden mot politikken til USA er, selv blant nære allierte, så er viljen til å ta noe av kritikken inn over seg tilnærmet lik null. Vi snakker tross alt om utenrikspolitiske feilgrep av historiske proporsjoner, med invasjonen i Irak som et absolutt lavmål.
Hvilken lærdom bør vi trekke av det? Det kan være mange ting, men en lærdom vi i alle fall ikke bør trekke er at det nå gjelder å bli enda mer servil. En slik politikk vil sende helt gale signaler til amerikanerne, og det er definitivt ikke i norsk interesse.
Listen over amerikanske anklagepunkter mot Norge er interessant:
- Norsk tro på “dialog og forsoning” i Midt-Østen
- Forholdet til Iran
- Forholdet til Russland
- Forholdet til Cuba, og andre land i Sentral- og Sør-Amerika
- Rakettskjoldet
- Irak og Afghanistan
Nesten punkt for punkt er denne listen identisk med en liste over mislykket amerikansk utenrikspolitikk. På alle disse områdene har USA enten feilet totalt (som Cuba og Iran) eller svekket sin innflytelse betydelig (som Russland, Europa, Sentral- og Sør-Amerika). Når det gjelder Afghanistan deler Norge i høy grad skjebne med amerikanerne, men også her må du lete lenge for å finne noen som mener at utviklingen faktisk går i riktig retning.
Det er direkte komisk når amerikanske tjenestemenn kritiserer det norske forholdet til Russland. Mens Norge bl.a. har lykkes med å lande mange tiår med krevende forhandlinger om en delelinje i Barentshavet, måtte Hillary Clinton invitere sin russiske kollega til å trykke på “reset-knappen” (pinlig nok med en feil russisk oversettelse, - “omstart” hadde blitt til “overbelastning”). Fortsatt sliter de med å finne tonen.
Midt-Østen er en sørgelig historie for seg. Nå observerer vi enda en forutsigbar amerikansk buklanding i møte med israelske interesser. Regjeringen fortjener all ære for at den inntok et modig og riktig standpunkt etter den knusende valgseieren til Hamas i 2006. De som virkelig sviktet den gangen var USA og EU, som ikke likte valgresultatet (ja, demokrati er noen ganger vanskelig).
Alt i alt er de kritiske kommentarene fra USAs norske ambassade til å leve med. Om ikke annet så viser de at Regjeringen har utvist selvstendighet og markert norske synspunkter. For min del kunne vi sett enda mer av dette, og i alle fall ikke mindre.
Det tragiske er naturligvis at budskapet - i alle fall tilsynelatende - ikke når fram. Men det er ikke bare et problem for Norge. Det er et problem for hele verden.
1 kommentar:
Enig med mye av det du sier her!
Legg inn en kommentar