Kairo brenner, Ankara blomstrer

Muhammad Ali (1769-1849) og Mustafa Kemal (1881-1938)

Mens Kairo er i flammer og opprør, øker velstanden og selvtilfredsheten i Ankara og Istanbul. Det er permanent krise i Midt-Østen og Nord-Afrika. Men Tyrkia fosser framover. Egypt og Tyrkia er store muslimske land, - 85 millioner i Egypt, 76 millioner i Tyrkia. I begge land er politisk makt nært knyttet til militær makt. Begge land er nære allierte med USA. I begge land er det kritiske spørsmålet hva generalene ønsker og vil.

Både Egypt og Tyrkia er fantastiske land, med en fantastisk historie. Mye av denne historien er felles, og er preget av den tyrkiske migrasjonen fra områder i Sentral-Asia mot sør og vest som startet for om lag 1000 år siden. I 1055 inntok de tyrkiske seldsjukkene Bagdad, i 1071 vant de en viktig seier over det bysantinske riket, og etablerte sitt første sultanat i Anatolia, med base bl.a. i byen Konya i dagens Tyrkia. Et par hundre år senere (1243) ble seldsjukkene slått av mongolene i et stort slag, og etter dette ble sultanatet deres svekket. Isteden vokste en annen tyrkisk kraft – osmanene – fram. De etablerte med tiden Det osmanske riket, som i 1453 erobret Konstantinopel (omdøpt til Istanbul) og som skulle eksistere helt fram til slutten av første verdenskrig. Osmanenes sultanat ble offisielt nedlagt den 1. november 1922, - etter 623 år.

Om lag på samme tid som seldsjukkene beveget seg vestover i Anatolia, beveget en annen muslimsk kraft – fatamidene – seg østover i Nord-Afrika. Fatamidene, en sjiamuslimsk variant av islam, kom opprinnelig fra Tunisia. I 969 erobret de Egypt og la sin nye hovedstad til dagens Kairo. Fatamidenes kalifat gikk etter hvert i indre oppløsning, bl.a. på grunn av etnisk rivalisering mellom berbere, afrikanere og (nettopp) tyrkere. I 1171 erklærte den store kurdiske generalen Saladin seg som sultan av Egypt, og innledet sitt eget sunnimuslimske dynasti. Dette dynastiet gikk i sin tur i endelig oppløsning som følge av det syvende korstoget i 1248. Egypterne greide å forsvare seg mot de europeiske styrkene, men de endelige seierherrene i Egypt ble mamelukkene – en egen klasse av slavesoldater som hadde vært en del av ulike arabiske sultaners maktbase helt tilbake til 700-tallet. En betydelig andel av mamelukkene var av tyrkisk opprinnelse.

Mens mamelukkene styrte Egypt fortsatte Det osmanske riket å vokse. I 1515 startet osmanene en stor krig for å overta kontrollen med Egypt, og i 1517 var det slutt på mamelukkenes sultanat. Egypt var nå en del av Det osmanske riket og under kontroll av sultanen i Istanbul. Likevel fortsatte mamelukkene å være en sterk militær og politisk kraft i Egypt.

Dette var også situasjonen i 1805. På dette tidspunktet var Det osmanske riket for lengst kommet inn i en langvarig nedgangsperiode. Egypterne, og særlig mamelukkene, hadde lykkes med å kaste Napoleons styrker ut av landet (Napoleon invaderte Egypt i 1798), men det pågikk nå intens rivalisering om kontrollen over Egypt mellom tyrkerne (osmanene), mamelukkene og Storbritannia. Ut av kaoset vokste det fram en ny seierherre; - albaneren Muhammad Ali, født i datidens Makedonia (dagens Hellas) og nominelt en krigsherre som arbeidet på oppdrag fra osmanene. Ved hjelp av klokt taktisk spill og sine albanske tropper, men også med lokal støtte, greide Muhammad Ali å etablere sin maktposisjon. Han oppnådde å få anerkjennelse fra sultanen i Istanbul. Britene var på sin side tilfredse med at Frankrikes egyptiske eventyr var over, og 1811 sørget Muhammad Ali for å ta livet av nesten hele lederskapet til mamelukkene i en, enkelt operasjon.

Muhammad Ali Pasha regnes av mange som grunnleggeren av det moderne Egypt. Han drev omfattende industrialisering (tekstiler og våpen), han nasjonaliserte landbruket og rettet det inn mot eksport, og han sendte sine folk til Europa for å lære om moderne vitenskap, teknologi og (ikke minst) militære ferdigheter. Han bygget en stor egyptisk marine. Men han etablerte også et moderne byråkrati, oppfordret folk til å lære seg fransk og engelsk, og han grunnla nye læresteder og moderne sykehus. Viktige tekster ble oversatt til fra fransk til arabisk og gjort tilgjengelige for egyptiske studenter; - filosofi, historie, naturvitenskap. Dette ble den ”andre bølgen” av oversettelse mellom den europeiske og arabiske sivilisasjonen, etter den første som skjedde hundrevis av år tidligere, den gang fra gresk til arabisk.

Muhammad Ali lykkes der hvor den osmanske sultanen Selim III feilet. Også Selim ønsket å modernisere sitt tyrkiske imperium, men han møtte sterk motstand fra konservative krefter både i det militære og religiøse lederskapet. Det endte med at han ble avsatt og drept. Senere reformvennlige sultaner lykkes heller ikke, og i 1878 stanset reformbevegelsen da Abdülhamit 2 overtok med sitt despoti. Det osmanske riket fortsatte dermed sin nedtur som ”den syke mann i Europa.”

Muhammad Ali, på sin side, hadde store militære ambisjoner. Det ble krig mot tyrkerne i 1831 (om Syria), og året etter vant egypterne et stort slag mot tyrkerne ved Konya inne i selve Anatolia. Muhammad Alis ambisjon var nå å kvitte seg med osmanenes sultan, men verken Storbritannia eller Frankrike så seg tjent med at tyrkerne skulle lide nederlag. Det ble forhandlet en slags fred mellom Egypt og Det osmanske riket i 1833, men bare få år senere (i 1838) erklærte Muhammad Ali seg uavhengig av osmanene. Ny krig brøt ut, og nok en gang viste styrkene fra Egypt seg å være sterkere enn tyrkernes. Nok en gang intervenerte de europeiske stormaktene for å hindre nederlag for Det osmanske riket. Muhammad Ali måtte oppgi sine ambisjoner, og sine handelsmonopoler. Det siste førte til en kraftig økning i statsgjelden. Muhammad Ali ble økonomisk handlingslammet, og stadig mer senil. Da han døde i 1849 ble han etterfulgt av sin sønnesønn Abbas.

På dette tidspunktet var Egypt langt på vei under kontroll av britene og franskmennene. Byggingen av Suez-kanalen – ferdig i 1869 - førte til at den egyptiske gjelden til europeiske banker ble astronomisk. Skattleggingen i Egypt ble etter hvert så brutal at egypterne ble tvunget til å selge sin eierandel i kanalen til britene. Den egyptiske regjeringen hadde nå faste medlemmer fra både Storbritannia og Frankrike, som hver for seg sikret sine strategiske interesser. Et nasjonalt opprør mot høye skatter og utenlandsk innflytelse ble slått ned i 1882. Verken Storbritannia eller Frankrike så seg tjent med et nasjonalt styre eller demokratiske reformer i Egypt. Landet var nå i praksis et britisk protektorat (offisielt fra 1914), og den britiske militære tilstedeværelsen i Egypt fortsatte helt fram til 1954.

Situasjonen etter den første verdenskrig var dermed denne: Det osmanske riket var på tapernes side og gikk i praksis i oppløsning. Egypt var et britisk protektorat, som under krigen nokså ensidig ble benyttet til å tjene britiske interesser – både gjennom produksjon og høy skattlegging. Et opprør i 1919 ble slått ned, og nasjonalistlederen Saad Zaghlul ble landsforvist. Men i 1922 opphevet Storbritannia formelt sitt protektorat, og Egypt oppnådde nominell selvstendighet, med kong Fuad som statsoverhode. Dette kongedømmet – som ble mer og mer korrupt og vaklende - skulle vare fram til militærkuppet i 1952. Egypt ble erklært som republikk i 1953, og i 1956 hadde den reelle lederen bak militærkuppet - Gamal Abd al-Nasser – overtatt som president. Etter Nasser har Egypt bare hatt to presidenter; Anwar al-Sadat (drept i 1981) og dagens president Muhammad Hosni Mubarak – alle tre med militær bakgrunn. Noe egyptisk demokrati har det aldri vært tale om.

Hva så med Tyrkia? Det osmanske riket ble oppløst av seierherrene etter første verdenskrig, med avtalen i Sèvres (1920). Tyrkia var nå en nasjonalstat, men misnøyen med avtalen var stor blant tyrkerne, som fortsatt var under okkupasjon. Det ble formet en nasjonal motstandsfront under ledelse av den unge offiseren Mustafa Kemal. Dermed startet den tyrkiske uavhengighetskrigen. I 1922 ble de utenlandske styrkene drevet ut av størstedelen av landet, et nytt parlament etablert og forhandlinger om en ny avtale for det ”nye” Tyrkia ble satt i gang. Dette endte med avtalen i Lausanne i 1923. Den nye tyrkiske republikken var født, med Mustafa Kemal som selvskreven president. Det muslimske kalifatet ble nedlagt året etter, sammen med alle de religiøse domstolene som hadde styrt tyrkernes dagligliv i hundrevis av år. I 1934 tildelte det tyrkiske parlamentet Mustafa Kemal ærestittelen ”Atatürk” – tyrkernes far.

Mens egypterne slet med et mislykket kongedømme og britisk dominans satte den tyrkiske ledelsen i gang et radikalt reformprogram; - staten skulle være sekulær, all religiøs symbolisme skulle ut av det offentlige rom, - skriftspråket, kalenderen og målesystemet ble endret. Flerkoneri ble forbudt, alle ble pålagt å ha et etternavn (i tråd med europeisk navneskikk) og det ble forbudt for kvinner å bære slør. På den andre siden fikk kvinnene i Tyrkia stemmerett i 1930 – 15 år før franske kvinner fikk den samme retten. Økonomien skulle moderniseres og inspirasjonen ble hentet fra Europa – akkurat som for Muhammad Ali i Egypt hundre år tidligere. Sekularismen ble et symbol på tyrkisk nasjonalisme og selvstyre, og militæret ble den viktigste garantisten for at Tyrkia aldri igjen skulle havne i hendene på et religiøst lederskap, eller under innflytelse av fremmede stormakter.

Strategisk gikk de to landene i hver sin retning. Tyrkia ble medlem av NATO i 1952, og er i dag medlem av bl.a. Europarådet, OECD, den viktige G20-gruppen og WTO. Tyrkia har vært søkerland til EU siden 1999. President Nasser i Egypt søkte seg for sin del mot Sovjetunionen, en orientering som al-Sadat overtok på begynnelsen av 1970-tallet, men som etter hvert ble endret mer og mer i retning av USA og Vesten – særlig etter nederlaget i krigen mot Israel i 1973.

Konflikten med Israel har vært katastrofal for Egypt, med krigene i 1948, 1956, 1967 og 1973. Etter fredsavtalen med Israel i 1979 har Egypt balansert på stram line; - på den ene siden som et stort og dominerende muslimsk land og på den andre siden som en av USAs viktigste allierte i regionen. Attentatet mot president Sadat i 1981 gjorde ingen ting for å fremme reformer eller demokrati i landet, tvert i mot. Makthaverne strammet grepet ytterligere, heller enn å fortsette den forsiktige reformpolitikken som Sadat hadde forsøkt å føre siden midten av 1970-tallet.

Heller ikke i Tyrkia har demokratiet vært noen selvfølge. Fra begynnelsen styrte Mustafa Kemal med hard hånd, og med sterk og entydig støtte fra det militære. Brudd på menneskerettighetene har vært en utfordring i alle år, og det samme har forholdet til den kurdiske minoriteten i landet. Demokratiet har vært svakt, med stadige regjeringsskifter, korrupsjon og vanstyre. Det samme har ulike former for terrorisme – fra både muslimske krefter, som fra høyre- og venstreorienterte retninger og fra den kurdiske minoriteten. Landet har hatt militærkupp (eller nye regjeringsdannelser med direkte støtte fra det militære) i 1960, 1971, 1980 og i 1997 – det siste er ikke mer enn 14 år siden. Tyrkia har slitt med økonomiske kriser, høy inflasjon, og høy arbeidsløshet. Millioner av tyrkere har migrert til andre land – i første rekke i Vest-Europa. En egen avtale mellom Tyrkia og det daværende Vest-Tyskland i 1961 etablerte for første gang begrepet ”gjestearbeider.”

Ser vi nå på hva som har skjedd i de to landene i løpet av det siste tiåret er forskjellene slående: Mens Egypt har hanglet videre med en aldrende president uten legitimitet, førte enda en politisk krise til nytt valg i Tyrkia i 2002. Folk var nå grundig lei av stadige avsløringer om korrupsjon. Inn i det nye parlamentet kom bare to partier: Partiet for rettferd og utvikling (AK) og det sosialdemokratiske (republikanske) CHP (med røtter tilbake til Mustafa Kemal). AK fikk rent flertall, til bekymring for mange på grunn av deres islamske bakgrunn og orientering. Det ble gjort forsøk på å forby partiet, - uten hell. Partilederen Recep Tayyip Erdoğan ble imidlertid nektet å stille til valg under henvisning til at han var dømt for å ha lest et islamsk dikt under et politisk møte, og derfor hadde brutt kravet om at all politikk i Tyrkia skal være sekulær. Det nye parlamentet vedtok imidlertid en lovendring som gjorde Erdoğan valgbar. Ved et suppleringsvalg i 2003 ble han innvalgt, og etter en uke var han blitt Tyrkias nye statsminister.

AK har lagt stor vekt på å framstå som moderate og moderne. Alle Tyrkias internasjonale forpliktelser skal respekteres. NATO-medlemskapet er udiskutabelt. Det er ikke et mål å endre Tyrkias status som en sekulær stat, selv om det er ønskelig med en viss ”oppmykning” av den strenge sekularitetspolitikken, som Mustafa Kemal i sin tid særlig hentet inspirasjon til fra Frankrike. Søknaden om medlemskap i EU er opprettholdt – og det samme gjelder målet om å innfri alle de kriteriene som er etablert for et slikt medlemskap. Regjeringen i Tyrkia har foreslått lover som opphever alle begrensninger på ytringsfriheten. I 2003 ble det vedtatt nye lover som forbedret stillingen til den kurdiske minoriteten. I 2005 ble det vedtatt en helt ny straffelov som forbyr tortur, og som styrker kvinnenes rettsvern i saker som handler om vold og overgrep.

Valget i 2007 ble en stor seier for AK partiet. Oppslutningen økte til 46,6 %, etter en valgkamp som var preget av store diskusjoner om forholdet mellom religion og politikk, ikke minst i tilknytning til valget av ny president. Opposisjonen mente at flertallets kandidat, Abdullah Gül, var uegnet som president på grunn av sin tidligere tilknytning til politisk islam. Resultatet ble likevel at AK partiet styrket sin stilling, Gül ble valgt og er i dag Tyrkias president.

Parallelt med dette har Tyrkia hatt en fabelaktig økonomisk utvikling, i et tiår som startet veldig dårlig for landet. De tøffe økonomiske reformene som ble vedtatt av den siste regjeringen før AK kom til makten ble aldri opphevet, men har isteden fått lov til å virke. Inflasjonen har kommet kraftig ned, fra langt over 40 % i 2003 til litt over 6 % i dag. Arbeidsløsheten er imidlertid fortsatt et problem (om lag 12 %), og blant unge er den svært høy (mer enn 20 %). Veksten siden 2002 har vært sterk, med om lag 6 % per år fram til 2007. Tyrkia opplevde som alle andre land en nedgang i 2009, men i 2010 var veksten igjen på mer enn 6 %. Utenlandske investeringer øker, og statsgjelden har blitt kraftig redusert. Tyrkia har fått et nytt kallenavn, som ”Europas Kina.”

Derfor kan den diktlesende statsminister Erdoğan skrive selvsikkert i ”Newsweek” (24. januar) om Tyrkia som ”The Robust Man of Europe.” Her leser han opp leksen for lederskapet i EU, som hele tiden haler ut forhandlingene om Tyrkias medlemskap:

”The financial crisis has laid bare Europe’s need for greater dynamism and change: European labor markets and social-security systems are comatose. European economies are stagnant. European societies are near geriatric. Can Europe retain power and credibility in the new world order without addressing these issues?”

Han minner om Tyrkias framgang:

“The Turkish economy is Europe’s fastest-growing sizeable economy and will continue to be so in 2011. According to the Organization for Economic Cooperation and Development forecast, Turkey will be the second-largest economy in Europe by 2050. Turkey is a market where foreign direct investment can get emerging market returns at developed-market risk. Turkey is bursting with the vigor that the EU so badly needs.”

Det siste tiåret – og ikke minst finanskrisen i 2008 – har endret relasjonen mellom Tyrkia og EU fundamentalt. Rollene er byttet om. Det er EU som er nedsyltet i gjeld, ikke Tyrkia. Det er Tyrkia som har vekst og framgang, ikke EU. Tyrkia har nå sin naturlige plass rundt de fleste bord der viktige forhandlinger skjer; i NATO, i FN, i forholdet til Iran, i G20. Også Tyrkias forhold til Israel er unikt. Deres strategi om ”mykt diplomati” har for lengst plassert Tyrkia helt fremst i rekken av land som har innflytelse i regionen, inkludert Midt-Østen og Nord-Afrika.

Dette er noe å tenke over for Muhammad Hosni Mubarak, der han sitter i Kairo og ser makten renne ut som ørkensand mellom fingrene. Da president Obama skulle starte prosessen med å gjenskape tillit mellom USA og den muslimske verden - den tilliten som var blitt så stygt mishandlet av forgjengeren George Bush - valgte han Al-Azhar og Universitetet i Kairo som stedet å begynne. Ikke uten grunn. Al-Azhar ble grunnlagt i 972 av de egyptiske fatamidene, og er både en moské og ett av de eldste muslimske lærestedene i verden – i dag også et moderne universitet. Navnet referer til Fatima, profeten Muhammads datter, som sjiamuslimene tillegger stor vekt, sammen med hennes mann Ali. I følge tradisjonen ble Fatima referert til som az-Zahra (den som skinner). I 1171, etter at Saladin hadde utropt seg til sultan i Egypt, konverterte han Al-Azhar fra sjia-islam til sunni-islam.

Ved denne institusjonen, som nyter stor respekt blant muslimer over hele verden, snakket Obama om behovet for en ny dialog mellom Vesten og islam. Han snakket om palestinernes rettigheter, og om hvorfor Israel måtte endre politikk og akseptere en egen palestinsk stat. Han snakket om demokrati, og om behov for politiske og økonomiske reformer i den muslimske verden. Han ble avbrutt av applaus flere ganger, men snakket i virkeligheten for døve ører. Det er de samme ørene som nå hører ropene fra gatene i Kairo, i andre egyptiske byer og i andre muslimske land. Obama var på overtid, akkurat som Mubarak er på overtid nå.

Egypt kunne hatt god bruk for en politisk kraft tilsvarende det nye lederskapet i Tyrkia, men det er selvfølgelig ønsketenkning. Egypt har ingen samlet opposisjon, med bred legitimitet og en klar plan for framtiden. Opposisjonen er tvert i mot splittet i de fleste spørsmål, bortsett fra ønsket om å bli kvitt Mubarak. Det som er likt for de to landene er at akkurat som AK partiet måtte finne ut av relasjonen til den sterke tyrkiske militærmakten, og skape troverdighet omkring sin egen politikk, så må enhver ny egyptisk ledelse også etablere en relasjon til det militære – som for øyeblikket er den eneste kraften som står i veien for et enda større kaos.

En annen ting som er likt er de sterke militære forbindelsene til USA. Spørsmålet er derfor hva generalene i Egypt tenker, og hvilke ambisjoner de har.

Er det mulig at Midt-Østen kan bli enda mer ustabilt enn det er i dag? Svaret er dessverre ja, og Egypt spiller en viktig rolle i den sammenheng – både i kraft av størrelse, tradisjon og historie, og – ikke minst – i kraft av relasjonene til både USA og Israel.

Så nå er det mye som kan forandres. Lærdommen for politiske ledere i USA og Europa må være at blandingen av ensidig støtte til Israel, og støtte til autoritære regimer i land som Egypt, Tunisia og Saudi Arabia, i lengden ikke er bærekraftig. Midt-Østen og Nord-Afrika trenger reformer for å møte enorme sosiale utfordringer. Støtte til slike reformer fordrer mer enn prat. Det er beskjeden fra Kairo og Tunis. Verden kan ikke lenger akseptere at all politikk i denne regionen nesten utelukkende skal kretse omkring to spørsmål: Interessene til Israel og verdens behov for energi. Så lenge alle andre hensyn underordnes disse to spørsmålene vil krisene, og farene for et enda større kaos, bare forsterkes.

Samtidig har Tyrkias statsminister Erdoğan helt rett når han minner om landets framgang, og om hva Tyrkia kan bety for Europa:

”Some claim that Turkey has no real alternative to Europe. This argument might be fair enough when taking into account the level of economic integration between Turkey and the EU – and, in particular, the fact that a liberal and democratic Europe has always been an anchor for reform in Turkey. However, the opposite is just as valid. Europe has no real alternative to Turkey. Especially in a global order where the balance of power is shifting, the EU needs Turkey to become an ever stronger, richer, more inclusive, and more secure Union. I hope it will not be too late before our European friends discover this fact.”