fredag 14. januar 2011

Maria Amelie

Arrestasjonen av russiske Maria Amelie har sendt norsk innvandrings- og asylpolitikk midt i fleisen på oss alle. Jeg husker godt debatten om innstrammingen av denne politikken for noen få år siden. Det var mange kritikere, det er sant. Jeg var en av dem. Men, du verden, det var også mange som mente at det var på høy tid. Og det var faktisk en del som mente at innstrammingene ikke var kraftige nok.

Nå kommer regningen.

Maria Amelie er - som alle andre mennesker - helt enestående. Det gir henne automatisk visse rettigheter, og i rettsstaten Norge skal vi være påpasselige med at disse ikke blir krenket. Heldigvis har Amelie god tilgang på ressurspersoner som vil sloss for rettighetene hennes hele veien. Det er det ikke alle som har. I tillegg har hun støtte i opinionen. Hun framstår som et menneske med store personlige ressurser. At dette vekker sympati er både opplagt og positivt.

Akkurat nå hagler det med kritikk og synspunkter i alle retninger. Politiet får kjeft for måten arrestasjonen ble gjennomført på. UDI og UNE får kjeft for måten de praktiserer loven på. Regjeringen - og særlig Arbeiderpartiet - får pepper fordi en ressurssterk (og populær) kvinne nå er på vei ut av landet. Aftenposten skriver i dag:
“Hun er (..) et symbol på utlendinger det norske samfunn ikke kan greie seg uten: Høyt utdannet, meget godt integrert og en ressurs for de miljøer hun velger å knytte seg til.”
Avisen mener at utsendelsen er en fallitt for Norge. Og det er jeg på sett og vis enig i. I min verden ville Maria Amelie vært en svært velkommen medborger i det norske samfunnet.

Men jeg er ikke alene i verden, hvilket jeg egentlig er fryktelig glad for. Det er heller ikke Regjeringen. Eller politiet. Eller UDI/UNE. Det betyr at jeg har et ansvar for å tenke over mer enn spørsmålet om hva jeg liker eller ikke liker. I denne saken er dette behovet særlig sterkt, fordi det handler om noe så grunnleggende som retten til å være i Norge. En rett jeg tar for gitt, men som Maria Amelie nå må slite for - og som det foreløpig ser ut til at hun ikke har.

Hvorfor er det slik? Ja, da begynner vi å nærme oss innholdet i denne saken. Og svaret er at det er slik fordi vi - d.v.s. vi som nyter alle demokratiets rettigheter i Norge - har bestemt at det skal være slik. Selv Aftenposten innrømmer det:
“Norske myndigheters vurdering er at hun ikke har behov for den beskyttelse som asylinstituttet skal gi. Ut fra de opplysninger som i dag er kjent, har vi ikke grunnlag for å trekke denne vurderingen i tvil. At Amelie har skrevet en bok, og fått status som en prominent papirløs, er heller ikke noe som kvalifiserer for asyl. Det ville vært dypt urettferdig overfor alle de asylsøkerne som høyst ufrivillig er blitt satt på et fly ut av landet de siste månedene. Streng og konsekvent praktisering av lovverket tilsier at Amelie må tvangsreturneres.”
Motsatt kunne vi si at en inkonsekvent praktisering av lovverket tilsier at hun får bli i landet. Problemet er at jeg ikke kjenner mange som er åpent tilhenger av inkonsekvent lovanvendelse. Svaret - det eneste riktige svaret - må da være at dersom vi ikke er fornøyd med lovens konsekvenser, så må vi endre loven slik at konsekvensene blir mer i samsvar med det vi mener er rett. Det blir håpløst å skyve de som er satt til å forvalte dagens regler foran seg, slik mange nå gjør.

Noe annet svar er heller ikke til å leve med. Derfor rygger jeg tilbake når både Aftenposten og andre gjør seg til tilhengere av “større skjønn” i denne typen saker. “Større skjønn” kan neppe bety noe annet enn at vi lar de vi liker og har sympati med få bli, mens de vi ikke liker fortsatt må reise. Da blir innvendingene fra folk som Petter Eide svært relevante: “Det skal ikke være slik at vakre kjendiser får rettslig beskyttelse, mens menn med bart fra Afrika eller Midtøsten ikke får det,” sier han til Aftenposten. Det var godt at noen sa akkurat det.

Også John Petter Egenæs, Anders Heger og Bjørn Engesland går seg vill i kampen mellom fornuft og følelser. På den ene siden legger de stor vekt på de personlige egenskapene til Maria Amelie:
“Hun har tatt høyere utdannelse her, gjort en usedvanlig innsats for å bli en del av dette samfunnet og satt lys på papirløse innvandreres situasjon. Som 25-åring har hun bidratt med mer til norsk offentlig debatt enn de fleste av oss vil gjøre i løpet av et liv.”
De spør videre:
“Er ikke hennes innsats for å bli en del av det norske samfunnet verdt noe? Har ikke hennes mange norske støttespillere krav på å bli hørt? Hvem ville tape på å la henne bli?”
Deretter slår de seg selv på kjeften:
“Dette handler ikke om hvor enestående Maria Amelie er. Det skal være likhet for loven, og blant de papirløse finnes det flere som henne. Poenget er at hvis det ikke er rom for fornuft og medmenneskelighet i enkeltsaker som dette, har loven degenerert til regelrytteri.”
Men er ikke poenget til herrene Egenæs, Heger og Engesland nettopp at Amelie har enestående egenskaper? Er det ikke disse egenskapene de ønsker å premiere? Er det ikke derfor de ber om større “rom” for medmenneskelighet i enkeltsaker, med andre ord større diskresjon til å fatte beslutninger ut fra hensyn til personlige egenskaper? En som tar konsekvensen av dette synet fullt ut er Nils August Andresen, redaktør i Minerva:
“Hun har bodd i Norge i mange år. Hun er integrert. Hun er ressurssterk og vellykket. Hun har begått det kunststykke å fullføre skolegang i Norge uten lovlige papirer. Hun har tatt en mastergrad ved NTNU. Hun har jobbet frivillig flere steder. Det er slike innvandrere Norge skulle hatt. Få kommer: Ressurssterke innvandrere drar til New York, Toronto, London og Sydney. De fleste som kommer til Norge idag er ressurssvake. De fleste som kommer til Norge idag er vanskelig integrerbare. Maria Amelie er ikke bare lett integrerbar. Hun er integrert. (…) Jeg er ikke for å gi alle en sjanse. Hadde politiet pågrepet Maria Amelie i 2004, ville det vært riktig å sende henne ut. Vi hadde aldri fått vite hva slags nordmann hun kunne blitt. Nå vet vi det.”
Andresen vil slett ikke gi alle en sjanse. Bare noen. Bare de han selv liker og har sympati med. Bare de som skriver bøker og er vellykket, og som ellers ville reist til London, New York eller Toronto. Hvor er vi på vei da? Det er faktisk et meget godt spørsmål, for her snakker vi om svært krevende jus. Om vi ser bort fra Andresens metode - som på engelsk ville blitt kalt “cherrypicking” - er vi tvunget til å forholde oss til noen vesentlig sider ved rettsstaten. Det behøver ikke Andresen, for han vil avgjøre disse spørsmålene selv - og gjerne etter at han allerede har fått vite svaret på hvordan det går med integreringen i det norske samfunnet. Det er fiffig, men fullstendig ubrukelig. Andresen lever for alle praktiske formål i et samfunn for seg selv. Vi andre trenger noen felles regler.

Et kjennetegn ved et lovverk er likebehandling. Grunnen er åpenbar: Dersom behandlingen ikke er lik har vi i virkeligheten ikke lenger om et lovverk, men systematisk vilkårlighet. Likebehandling etter loven betyr selvfølgelig ikke at svaret alltid er det samme; - svaret skal avhenge av den individuelle sakens omstendigheter. Men det betyr samtidig at mennesker som - etter loven - er i en sammenlignbar situasjon også skal behandles sammenlignbart.

En slik tilnærming ender ubønnhørlig med den konklusjonen at Maria Amelie må sendes ut av landet. Ikke fordi politiet eller UDI er ondskapsfulle, eller fordi Regjeringen er uten menneskelige følelser, men fordi det er slik vi har satt opp systemet vårt. Som statssekretær Pål Lønseth skriver:
“Jeg forstår at det for mange virker merkelig å skulle utvise en person som kunne vært en ressurs for Norge. La meg derfor være helt klar: Maria Amelie har søkt om beskyttelse i Norge. Den søknaden har hun fått avslag på, fordi hun ikke har et beskyttelsesbehov. I tillegg har hun oppholdt seg ulovlig i Norge, under falsk identitet. I slike spørsmål er loven er tydelig: Hun må reise hjem. Ikke fordi hun er en skurk eller en fare for landet, men fordi hun må følge reglene – som alle andre.”
Vi står nå i en viktig valgsituasjon: Vi kan følge linjen til Aftenposten og Egenæs et al. og skaffe oss et mer skjønnsbasert asylinstitutt, der vi har større frihet til å “belønne” enestående innsats. Da er mulighetene for Andresens valg av vinnere større, men det er også mulighetene for enda mer vilkårlighet og et sammenbrudd for asylinstituttet.

Alternativt kan vi gå den tunge og grundige veien om å endre dagens lover og regler, slik at Maria Amelie og andre i tilsvarende situasjon utvilsomt får opphold i Norge. Jeg er med. Men jeg er i sterk tvil om jeg har alle de som nå protesterer på vegne Maria Amelie med meg.

13 kommentarer:

Fredrik Mellem sa...

Tiltredes.

Nils August Andresen sa...

Jeg tror du misforstår hva som var min intensjon - skjønt skylden for uklarheten må jeg nok ta selv. Jeg ønsker en endring i reglene, som gjør situasjonen mindre vilkårlig. Den endringen vil riktignok innebære mer av det du kanskje kaller "cherry-picking" - men det er altså ikke knyttet til asylinstituttet. Jeg har ikke kunnskap nok til å overprøve UNEs vurdering av beskyttelsesbehovet; men jeg er tilhenger av regler som gjør at dyktige mennesker kan komme til landet. Spesialist-ordningen som eksisterer idag, fungerer ikke, og kvoten blir aldri noe i nærheten av fylt. I stedet kaster vi ut toppforskere som Nadia Sokolova, som kom gjennom familiegjenforening, akademikeren Valeij Bjerkov, eller en som Maria Amelie, som kom med asylsøknad. Det er muligheten for eksplisitt å kunne premiere dyktighet med oppholdstillatelse på nettopp det grunnlaget som er mitt anliggende.

Så er det slik at det regelverket ikke er der idag. Da er spørsmålet hva vi gjør i mellomtiden. Jeg har mindre problemer enn deg - om enn absolutt noen problemer - med at man i mellomtiden bruker skjønn. Det er snakk om et fåtall saker. Hvis man er tydelig på hva som er grunnlaget for skjønnet, og følger opp med en lovprosess, tror jeg de innvandringspolitiske konsekvensene, som UNE tillegger vekt, ikke på noen rimelig måte kan antas å være av betydning.

Håkon sa...

Minner mer enn gjerne om valgkampen i 2005 der de rødgrønne kjeftet på Bondevik for å være for streng og umenneskelig og at de rødgrønne kom til å vise mer menneskelige hensyn.
Igjen ser vi at de løy.

Så til saken : Når regjeringen forsvarer innvandringen med at vi trenger arbeidskraften så ser vi at mange som har utdannelse og lyst til å bidra blir kastet ut. Vi vet at 50-66% av ikke-vestlige ikke er i jobb (tallene avhengig av hvilken rapport du leser). Men - de får bli.

Man har derfor lett for å tenke at man må ha individuell behandling. Og det er det regjeringen ønsker seg uten å si det.

Ikke tenk på Maria. Hun kommer tilbake som arbiedskraft. Hun har alt jobbtilbud og dette ordner seg. Vent en stund og det vil stå at hun er tilbake. Vedder 50 kroner....

Men - Jens er som en salt støtte fordi målet er noe helt annet. Det er å samle støtte i folket for økt innvandring, selv for de som ikke får lov til å være her. De som ikke kan/vil gjøre rede for seg. De som ikke vil bidra. De som er her for å suge penger ut av oss.

Ja - det høres rasistisk ut. Men - siden sist : Les hva riksrevisjonen sier om dette. Er det rasistisk ?

Tom Sudmann Therkildsen sa...

Takk for kommentarer.

@Nils August Andresen: Jeg takker for din presisering. Selv kjenner jeg ikke nok til reglene for adgangen for “spesialister” til å få oppholdstillatelse, og det kan godt være at akkurat den ordningen trenger en revisjon. Gjerne for meg. Min frykt dreier seg om å gjøre asylinstituttet om til en skjønnhetskonkurranse, med uklare og skiftende vilkår for opphold, og med høyst varierende praksis. Det skal finnes flere veier til oppholdstillatelse i Norge, men asylinstituttet står i en særstilling - både når det gjelder innhold, praktisering og Norges internasjonale forpliktelser. Jeg synes for øvrig det er interessant at både tilhengere av en mer liberal praksis og tilhengere av en mer selektiv utvelgelse finner hverandre i kravet om en mer skjønnsbasert vurdering, - noe som etter mitt syn er ytterst problematisk.

@Håkon: Du er en trofast og aktiv leser her på bloggen, og det takker jeg for. Likevel: Jeg er etter hvert vel kjent med dine holdninger til innvandrere (“de som er her for å suge penger ut av oss”), og her spiller det ingen rolle til eller fra hva jeg skriver. Påstanden din om at statsministeren står fast på dagens regelverk i den hensikt å samle støtte i folket for økt innvandring er såpass ubegripelig at jeg heller ikke her har noe å tilføye.

Terese Blå. sa...

jeg tenker at
stort sett så er den tunge
og grundige veien den beste
og til sist, egentlig den enkleste
når tiden blir til etterpå

i motsetning til de veiene som er lette til å begynne med, men så fant man ut at den enkle veien etter noen meter kom til en sving og et fjell og et stup og et hav

med pirajaer i og pirater
etc.

Tom Sudmann Therkildsen sa...

@tblå: :-) !!

Tore O. Sandvik sa...

God og balansert bloggpost igjen, Tom. Jeg er enig med deg i at loven er for streng om den ikke gir rom for å la personer som Maria Amelie bli i Norge etter å ha blitt bragt hit foreldrene. Ikke fordi hun er flink på skolen og har åpenbare talenter, eller mangler bart, for den saks skyld.
I avslaget fra nemnda legges det vekt på hennes ulovlige opphold når de avviser å bruke "særlig tilknytning til riket" som skjønnsvurdering. Det er dette jeg reagerer på. Det er ikke rimelig i vårt samfunn å forvente at ungdom på 18-årsdagen skal forlate sin videregående skole, venner og nettverk for å reise alene hjem til et land foreldrene tok henne fra som 12-åring. Vanlige rimelighetsbetraktninger ville blitt lagt til grunn i andre saker når det gjelder slike krav.
Mao mener jeg det er urimelig å belaste henne som ulovlig innvandrer, det ansvaret må hennes foreldre bære - hun må vurderes selvstendig. Forøvrig bør foreldrene hennes forlate Norge.

Fredrik Mellem sa...

Tore: Vi er egentlig ikke så uenige om disse tingene. Slett ikke. Men vi er nok ganske uenige i at akkurat denne saken burde fått et annet utfall akkurat nå.

Det ville uansett - og med rette - bli oppfattet som et resultat av at vi her snakker om en populær, hvit, vakker, ung kvinnelig kjendis.

Anonym sa...

Godt innspill, Tom. Srålende. Jeg hadde tenkt å kåre det til det beste i debatten så langt inntil jeg leste Erik Fosnes Hansen i Aftenposten i dag.

Tom Sudmann Therkildsen sa...

Takk for nye kommentarer.

@Tore: Jeg synes også vurderingen av "tilknytningen til riket" virker streng. På den andre siden praktiseres faktisk reglene slik at man ikke skal tjene på å oppholde seg ulovlig, gi falske opplysninger og ellers bryte med lovlig fattede vedtak. Jeg viser til at Maria Amelie var blitt 18 da dommen etter klagen i Oslo tingrett falt i 2004. Den dommen ble aldri anket, og hun har oppholdt seg ulovlig i Norge i alle år siden. Det har også foreldrene hennes. Alle ser ut til å være enige om at Maria Amelie ikke er asylant, og at hun ikke er forfulgt. Så kan man spørre seg om hun har noe i Russland å gjøre - og det er vel det kritiske punktet her. Vi har altfor mange papirløse flyktninger i Norge, og det er noe vi absolutt må gjøre noe med.

@Anonym: Jeg er enig i at Fosnes Hansen skrev en god kommentar. Synes likevel han bommer på sin kritikk av politikere som tross alt forsøker å tenke prinsipielt i denne saken. De er etter min mening nettopp ikke "forvaltningens naturlige beskytter eller forlengede ledd," men forsvarer en politikk som har bred støtte (dessverre, vil noen av oss si). Og det er vel også Hansens hovedpoeng. NRKs oversikt over søknader som har blitt omgjort er tankevekkende (se under), og det er nok lett å finne skjebner som er adskillig tristere enn den som har blitt Maria Amelie til del. Asylpolitikk er notorisk vanskelig, - det må vi erkjenne. Men vi må aldri gjøre det til en konkurranse om popularitet eller medieoppmerksomhet. Til tross for at det er vanskelig må vi ha noen felles holdepunkter i slike saker, ellers bryter ordningen med asyl sammen.

http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.7463087

Fredrik Mellem sa...

For å fjerne en hver tvil:

Jeg mener vi burde hatt et regelverk og en praksis som gjorde det mulig for denne kvinnen og andre i hennes situasjon og få være i Norge. Argumentene for dette er kjente.

Det jeg derimot ikke synes er greit er å ha et regelverk og en praksis som praktiseres overfor alle andre enn hvite, smarte, populære, kjendiser - som utløser så mye sympati at man fraviker det som gjelder for andre i tilsvarende situasjon.

Stortinget og folk i Norge vil ha en streng innvandringspolitikk. Utfallet i denne saken er en konsekvens av det.

Anonym sa...

Ja, jeg er enig med deg i at Fosnes Hansen bommer i kritikken av Regjeringens talsmenn. Det skulle bare mangle at de ikke sto oppreist og forsvarte regelverket. Verre er det med representanter for opposisjonen på Stortinget, særlig fra partiet Høyre, som suverent fraskriver seg sitt eget ansvar for å være en del av det "fabelaktige folket".

Tom Sudmann Therkildsen sa...

@Fredrik: Vi er helt på linje i denne saken. Jeg tror at mange som protesterer ikke er klar over hvordan reglene praktiseres, og hvem som faktisk blir sendt ut av landet. At hensynet til likebehandling nå blir latterliggjort både her og der er dypt bekymringsfullt. Likevel tror jeg de fleste forstår - etter hvert - at asylpolitikken ikke kan drives helt vilkårlig. Altså må vi få en diskusjon om situasjonen for de papirløse flyktningene vi har i Norge. Og da er jo saken til Maria Amelie et godt eksempel.

@Anonym: Vel, det er nå en gang opposisjonens privilegium å henfalle til prinsippløshet fra tid til annen. Heldigvis gjelder det ikke for alle - men FrP står jo i en særstilling i denne øvelsen. Med solid tilslutning fra prinsippløse velgere, må det være lov å minne om. Men demokrati har aldri vært enkelt ...