Maria Amelie

Arrestasjonen av russiske Maria Amelie har sendt norsk innvandrings- og asylpolitikk midt i fleisen på oss alle. Jeg husker godt debatten om innstrammingen av denne politikken for noen få år siden. Det var mange kritikere, det er sant. Jeg var en av dem. Men, du verden, det var også mange som mente at det var på høy tid. Og det var faktisk en del som mente at innstrammingene ikke var kraftige nok.

Nå kommer regningen.

Maria Amelie er - som alle andre mennesker - helt enestående. Det gir henne automatisk visse rettigheter, og i rettsstaten Norge skal vi være påpasselige med at disse ikke blir krenket. Heldigvis har Amelie god tilgang på ressurspersoner som vil sloss for rettighetene hennes hele veien. Det er det ikke alle som har. I tillegg har hun støtte i opinionen. Hun framstår som et menneske med store personlige ressurser. At dette vekker sympati er både opplagt og positivt.

Akkurat nå hagler det med kritikk og synspunkter i alle retninger. Politiet får kjeft for måten arrestasjonen ble gjennomført på. UDI og UNE får kjeft for måten de praktiserer loven på. Regjeringen - og særlig Arbeiderpartiet - får pepper fordi en ressurssterk (og populær) kvinne nå er på vei ut av landet. Aftenposten skriver i dag:

“Hun er (..) et symbol på utlendinger det norske samfunn ikke kan greie seg uten: Høyt utdannet, meget godt integrert og en ressurs for de miljøer hun velger å knytte seg til.”

Avisen mener at utsendelsen er en fallitt for Norge. Og det er jeg på sett og vis enig i. I min verden ville Maria Amelie vært en svært velkommen medborger i det norske samfunnet.

Men jeg er ikke alene i verden, hvilket jeg egentlig er fryktelig glad for. Det er heller ikke Regjeringen. Eller politiet. Eller UDI/UNE. Det betyr at jeg har et ansvar for å tenke over mer enn spørsmålet om hva jeg liker eller ikke liker. I denne saken er dette behovet særlig sterkt, fordi det handler om noe så grunnleggende som retten til å være i Norge. En rett jeg tar for gitt, men som Maria Amelie nå må slite for - og som det foreløpig ser ut til at hun ikke har.

Hvorfor er det slik? Ja, da begynner vi å nærme oss innholdet i denne saken. Og svaret er at det er slik fordi vi - d.v.s. vi som nyter alle demokratiets rettigheter i Norge - har bestemt at det skal være slik. Selv Aftenposten innrømmer det:

“Norske myndigheters vurdering er at hun ikke har behov for den beskyttelse som asylinstituttet skal gi. Ut fra de opplysninger som i dag er kjent, har vi ikke grunnlag for å trekke denne vurderingen i tvil. At Amelie har skrevet en bok, og fått status som en prominent papirløs, er heller ikke noe som kvalifiserer for asyl. Det ville vært dypt urettferdig overfor alle de asylsøkerne som høyst ufrivillig er blitt satt på et fly ut av landet de siste månedene. Streng og konsekvent praktisering av lovverket tilsier at Amelie må tvangsreturneres.”

Motsatt kunne vi si at en inkonsekvent praktisering av lovverket tilsier at hun får bli i landet. Problemet er at jeg ikke kjenner mange som er åpent tilhenger av inkonsekvent lovanvendelse. Svaret - det eneste riktige svaret - må da være at dersom vi ikke er fornøyd med lovens konsekvenser, så må vi endre loven slik at konsekvensene blir mer i samsvar med det vi mener er rett. Det blir håpløst å skyve de som er satt til å forvalte dagens regler foran seg, slik mange nå gjør.

Noe annet svar er heller ikke til å leve med. Derfor rygger jeg tilbake når både Aftenposten og andre gjør seg til tilhengere av “større skjønn” i denne typen saker. “Større skjønn” kan neppe bety noe annet enn at vi lar de vi liker og har sympati med få bli, mens de vi ikke liker fortsatt må reise. Da blir innvendingene fra folk som Petter Eide svært relevante: “Det skal ikke være slik at vakre kjendiser får rettslig beskyttelse, mens menn med bart fra Afrika eller Midtøsten ikke får det,” sier han til Aftenposten. Det var godt at noen sa akkurat det.

Også John Petter Egenæs, Anders Heger og Bjørn Engesland går seg vill i kampen mellom fornuft og følelser. På den ene siden legger de stor vekt på de personlige egenskapene til Maria Amelie:

“Hun har tatt høyere utdannelse her, gjort en usedvanlig innsats for å bli en del av dette samfunnet og satt lys på papirløse innvandreres situasjon. Som 25-åring har hun bidratt med mer til norsk offentlig debatt enn de fleste av oss vil gjøre i løpet av et liv.”

De spør videre:

“Er ikke hennes innsats for å bli en del av det norske samfunnet verdt noe? Har ikke hennes mange norske støttespillere krav på å bli hørt? Hvem ville tape på å la henne bli?”

Deretter slår de seg selv på kjeften:

“Dette handler ikke om hvor enestående Maria Amelie er. Det skal være likhet for loven, og blant de papirløse finnes det flere som henne. Poenget er at hvis det ikke er rom for fornuft og medmenneskelighet i enkeltsaker som dette, har loven degenerert til regelrytteri.”

Men er ikke poenget til herrene Egenæs, Heger og Engesland nettopp at Amelie har enestående egenskaper? Er det ikke disse egenskapene de ønsker å premiere? Er det ikke derfor de ber om større “rom” for medmenneskelighet i enkeltsaker, med andre ord større diskresjon til å fatte beslutninger ut fra hensyn til personlige egenskaper? En som tar konsekvensen av dette synet fullt ut er Nils August Andresen, redaktør i Minerva:

“Hun har bodd i Norge i mange år. Hun er integrert. Hun er ressurssterk og vellykket. Hun har begått det kunststykke å fullføre skolegang i Norge uten lovlige papirer. Hun har tatt en mastergrad ved NTNU. Hun har jobbet frivillig flere steder. Det er slike innvandrere Norge skulle hatt. Få kommer: Ressurssterke innvandrere drar til New York, Toronto, London og Sydney. De fleste som kommer til Norge idag er ressurssvake. De fleste som kommer til Norge idag er vanskelig integrerbare. Maria Amelie er ikke bare lett integrerbar. Hun er integrert. (…) Jeg er ikke for å gi alle en sjanse. Hadde politiet pågrepet Maria Amelie i 2004, ville det vært riktig å sende henne ut. Vi hadde aldri fått vite hva slags nordmann hun kunne blitt. Nå vet vi det.”

Andresen vil slett ikke gi alle en sjanse. Bare noen. Bare de han selv liker og har sympati med. Bare de som skriver bøker og er vellykket, og som ellers ville reist til London, New York eller Toronto. Hvor er vi på vei da? Det er faktisk et meget godt spørsmål, for her snakker vi om svært krevende jus. Om vi ser bort fra Andresens metode - som på engelsk ville blitt kalt “cherrypicking” - er vi tvunget til å forholde oss til noen vesentlig sider ved rettsstaten. Det behøver ikke Andresen, for han vil avgjøre disse spørsmålene selv - og gjerne etter at han allerede har fått vite svaret på hvordan det går med integreringen i det norske samfunnet. Det er fiffig, men fullstendig ubrukelig. Andresen lever for alle praktiske formål i et samfunn for seg selv. Vi andre trenger noen felles regler.

Et kjennetegn ved et lovverk er likebehandling. Grunnen er åpenbar: Dersom behandlingen ikke er lik har vi i virkeligheten ikke lenger om et lovverk, men systematisk vilkårlighet. Likebehandling etter loven betyr selvfølgelig ikke at svaret alltid er det samme; - svaret skal avhenge av den individuelle sakens omstendigheter. Men det betyr samtidig at mennesker som - etter loven - er i en sammenlignbar situasjon også skal behandles sammenlignbart.

En slik tilnærming ender ubønnhørlig med den konklusjonen at Maria Amelie må sendes ut av landet. Ikke fordi politiet eller UDI er ondskapsfulle, eller fordi Regjeringen er uten menneskelige følelser, men fordi det er slik vi har satt opp systemet vårt. Som statssekretær Pål Lønseth skriver:

“Jeg forstår at det for mange virker merkelig å skulle utvise en person som kunne vært en ressurs for Norge. La meg derfor være helt klar: Maria Amelie har søkt om beskyttelse i Norge. Den søknaden har hun fått avslag på, fordi hun ikke har et beskyttelsesbehov. I tillegg har hun oppholdt seg ulovlig i Norge, under falsk identitet. I slike spørsmål er loven er tydelig: Hun må reise hjem. Ikke fordi hun er en skurk eller en fare for landet, men fordi hun må følge reglene – som alle andre.”

Vi står nå i en viktig valgsituasjon: Vi kan følge linjen til Aftenposten og Egenæs et al. og skaffe oss et mer skjønnsbasert asylinstitutt, der vi har større frihet til å “belønne” enestående innsats. Da er mulighetene for Andresens valg av vinnere større, men det er også mulighetene for enda mer vilkårlighet og et sammenbrudd for asylinstituttet.

Alternativt kan vi gå den tunge og grundige veien om å endre dagens lover og regler, slik at Maria Amelie og andre i tilsvarende situasjon utvilsomt får opphold i Norge. Jeg er med. Men jeg er i sterk tvil om jeg har alle de som nå protesterer på vegne Maria Amelie med meg.