torsdag 1. november 2012

En oppskrift som garantert ikke virker

Gresk økonomi ligger i ruiner. EU gjør det verre.
Kunder som ikke får kvittering på at de har betalt moms har nå rett til å bare gå fra regningen i Hellas. Restauranter, barer og kafeer fortviler. Det samme gjør frisører og drosjesjåfører. Regnskap og kvitteringer har aldri hatt noen sentral plass i gresk servicenæring. Og ikke innbetaling av offentlige avgifter heller. Men nå kommer kravene på løpende bånd, for staten trenger virkelig hver eneste euro den kan få tak i.

Det finnes en lakmus-test på om et land har et godt styresett eller ikke: Skattesystemet. Hvis systemet er fullt av huller og skjevheter, tilfeldige avgrensninger og uforståelige fradragsmuligheter kan du trygt regne med at det aktuelle landet ikke har all verdens styresett. Hvis skattefundamentene er smale – hvis bare noen få grupper, næringer og bedrifter betaler skatt – er statsfinansene garantert usunne. Et skattesystem forteller fantastisk mye om hvordan et land styres, og om styringen kan regnes som stabil. 

I sommer leste jeg Francis Fukuyamas glimrende bok «The Origins of Political Order». Hans studie viser entydig at et stabilt og ansvarlig («accountable») styresett bare er mulig dersom staten finner ut av to spørsmål: Hvordan den kan finansieres på en bærekraftig måte, og hvordan de som betaler skatt kan sikres medbestemmelse over statens utvikling.

Hvis staten (dynastiet, imperiet, kongedømmet, demokratiet) ikke finner ut av disse spørsmålene er den dømt til undergang. Dette var sant for de tidligste kinesiske dynastiene, for middelalderens England, for de franske og spanske kongehusene, og helt fram til det moderne Danmark (som alle er eksempler i boken).

Det er mye i Fukuyamas bok som er relevant når vi nå ser hvordan Hellas strever med å rekonstruere seg selv. Staten er underfinansiert, regjeringen mangler legitimitet, mange av reformene handler om å reforhandle hele byrdefordelingen i samfunnet. Nå har landet fått en pinlig rettssak i fanget: Journalisten Kostas Vaxevanis er anklaget for å krenke privatlivet til et par tusen grekere gjennom å offentliggjøre en liste med navn som opprinnelig ble oppdaget i Frankrike og deretter oversendt til greske myndigheter. Pikant nok ble listen sendt til den daværende greske finansministeren George Papaconstantinou fra den daværende franske finansministeren Christine Lagarde (som er nåværende direktør for IMF).

De navngitte grekerne har det til felles at de alle har konto i den sveitsiske storbanken HSBC. Dette er i seg selv ikke ulovlig, men de siste årene har det vært en rekke avsløringer av hvordan folk i Hellas har lurt seg unna skatt gjennom å flytte penger utenlands – bl.a. til Sveits. Navnene på listen tilhører visstnok både kjente politikere, finansfolk og medlemmer av deres familie. Regjeringen ønsket å holde listen hemmelig, noe Vaxevanis fant urimelig. Ja, han mener at det er regjeringen som burde vært tiltalt for å holde informasjon tilbake fra offentligheten.

Saken er svært betent. På den ene siden er offentlige «gapestokker» ikke ønskelige. På den andre siden er tilliten til myndighetene syltynn, og utstrakt hemmelighold er garantert ingen klok strategi for regjeringen.

(Oppdatering: I kveld (1. november) kom nyheten om at Vaxevanis raskt ble frikjent i retten, til stor applaus fra de som var til stede. Se her.)

Hellas trenger flere ting, og særlig økonomisk vekst. Men landet trenger også en ny «samfunnskontrakt» og et nytt politisk lederskap. Det er paradoksalt at dagens regjering består av nettopp de to partiene som gjennom mange tiår har vekslet mellom å bidra til elendigheten. Rett nok har det vært store utskiftinger på personnivå, men om det er tilstrekkelig er heller tvilsomt.

Grekerne har heller ikke all verdens respekt for sin egen offentlige sektor. Det er vel kjent at den er korrupt, at de som jobber der har store privilegier og at offentlige tjenester sjelden er til nytte for den jevne skattebetaler. Da blir motivasjonen for å betale skatter og avgifter tilsvarende svak. Det er en viktig lærdom – jfr. Fukuyama – at de som skal betale skatt gjerne også vil ha noe tilbake. Når denne innsikten glemmes står regimer for fall, nå som før.

Omstillingene i Hellas er omfattende og brutale. Det er et sunnhetstegn at velgerne endelig markerer sin misnøye med korrupsjon (som alle har visst om i årevis), at de krever åpenhet fra myndighetene og at de velger nye politikere. Men landet avgjør ikke sin egen framtid. Det kan for eksempel ikke devaluere seg vekk fra statsgjelden. Som euroland er Hellas avhengig av velvilje fra sine partnere i den felles valutaen. Men hjelpen derfra er av den typen som minner mest om slag og spark.

Det går skikkelig dårlig med Hellas. Planen om å gjøre seg «fortjent» til nye lån fra EU og Pengefondet (IMF) gjennom stadige utgiftskutt, skatteøkninger og økonomiske reformer har stort sett gitt fortsatt økonomisk nedgang som resultat. Det eneste som øker er arbeidsløsheten, fattigdommen og statens gjeld.

Denne uken ble forslaget til statsbudsjett for neste år lagt fram. Det viser at gresk økonomi vil ha en fortsatt nedgang på 4,5 prosent i 2013. Siden 2008 har verdiskapingen i Hellas dermed blitt redusert med hele 22 prosent – på fem år er landets samlede inntekter redusert med mer enn 1/5. Samtidig er arbeidsløsheten på 25 prosent, og statens gjeld som andel av brutto nasjonalprodukt (BNP) øker til 189 prosent. Målet er at denne andelen skal ned til 120 prosent innen 2020. Det kan synes helt uvirkelig nå.

Om vi skal lete etter «lyspunkter» – sett fra et rent økonomisk ståsted – måtte det være at statens lånebehov som andel av BNP reduseres litt for hvert år som går, og er nå på vei ned mot 5 prosent. Det var i sin tid på skyhøye 15,7 prosent av BNP, og målet er å få budsjettet til å gå med overskudd så raskt som mulig. Et overskudd på 4,5 prosent av BNP innen 2014 har vært et slikt mål, men det er det nærmest utenkelig å få til slik gresk økonomi utvikler seg for tiden. Og med en toårig «hvilepause» fra nye kutt – som Hellas nå ber om – er det vanskelig å se hvordan budsjettet skal kunne styrke seg. Da må landets taxisjåfører, kaféeiere og frisører bli veldig flinke til å drive inn moms.

Motstykket til et redusert lånebehov er nemlig kutt i lønninger, pensjoner og offentlige velferdsordninger. Disse byrdene blir dessverre ikke fordelt på noen rettferdig måte. Det er nå én ting. Minstelønnen i Hellas er redusert med 22 prosent. Universelle ordninger som barnetrygd er avskaffet, og gjelder nå bare for de med aller lavest inntekt. For hver nye stilling i offentlig sektor må fem stillinger fjernes. Offentlige pensjoner er kuttet, samtidig som framtidige pensjonister må betale økte premier.

Men kuttene ødelegger også alle håp om ny vekst. Ingen bruker penger i Hellas for tiden. Pengene strømmer ut av landet, som står overfor et gigantisk gap i etterspørselen. Fortsatt nedgang betyr bare enda svakere etterspørsel, og enda større økonomiske problemer. Linjen med kutt og nedskjæringer fører rett og slett ikke fram.

Sett fra et stadig fattigere Hellas må det derfor fortone seg som mer enn bittert å se på at EU om kort tid skal hylles i Oslo som vinner av Fredsprisen. Hellas er det fremste og mest dramatiske eksempelet på at EU er et uferdig prosjekt, et prosjekt som de siste årene har brukt mye mer tid på å snakke enn på å handle. Selv for en varm tilhenger av europeisk samarbeid er det bare å slå fast at den versjonen av EU som tidligere har handlet så resolutt nå er borte.

Europa er de siste årene rammet av ny-merkantilisme og ny-nasjonalisme. Det peker ikke framover. For mens det ikke er særlig tvil om at Hellas selv har mye av skylden for sitt økonomiske uføre, er det heller ikke tvil om at ansvaret ikke utelukkende er gresk og at den strategien som EU har hatt for å få Hellas på fote igjen ikke gir resultater. Det må mer til enn kutt og nedskjæringer. Hellas - og Europa - trenger vekst.

Hellas viser at den felles valutaen ikke var fullt ut gjennomtenkt. Det er et ansvar som må deles av alle de landene som deler valuta. Eurolandene svikter med sin ubesluttsomhet, - som dessverre kom tilbake etter at det en kort stund så ut som om konkrete handlinger var på vei. Tanken om at hele befolkninger skal straffes og pines for å lære «en gang for alle» at de ikke skal jukse med tall og låne mer penger enn de kan betale tilbake er for primitiv. Dette handler om økonomi, om arbeid og sosial trygghet for millioner av mennesker, mens politikerne snakker som om det handlet om barneoppdragelse.

Unnskyld meg, men det blir for dumt.

Akkurat nå ser det ut til at Hellas skal plages helt til Tyskland mener det er nok. Og EU lar Tyskland bestemme. Det er ikke akkurat en fredsprisvinner verdig. Den ufattelig klønete måten EU har møtt krisen i Hellas på, og som fortsatt legger mørke skyer over andre økonomier i Sør-Europa, er en stygg ripe i lakken til en prisvinner som jeg ellers ville stått i første rekke for å gratulere.

Mitt eneste håp er at prisen kan minne EU-landene selv om hva som var målet med samarbeidet. Det var ikke dagens ny-nasjonalisme, men tvert i mot en grunnleggende forståelse av at i det moderne Europa er vi alle avhengige av hverandre. Selv en gresk tragedie forblir ikke i Hellas.

6 kommentarer:

Håkon sa...

Hei Tom.
Så flott og langt og beskrivende innlegg du har!

Det er så godt å se at retorikken dempes nå. Før var det "Høyre og FRP vil ha skatteregler som førte Hellas ut i uføre".
og det stemmer som du sier ikke. For, Hellas har ikke kultur for å betale skatt - uansett om den er høy eller lav. Og det kan man ikke si om noen parti i Norge.

Det som skjer med Hellas nå er egentlig fundamental økonomi.
Se på en enkeltperson så ser du egentlig de samme prinsipielle ordningene. En person har mer lån enn man klarer.
Da kommer banken inn og kaller til møte. Det blir en gjennomgang av økonomien og det blir anbefalt/krevd justeringer.
Forbruk og ferier blir kuttet. Kanskje til og med pensjonssparing midlertidig kuttet til man klarer seg bedre.
Og sevfølgelig blir det utredet om man kan ta en bedre betalt jobb, jobbe mer der man er, eller kanskje ta en jobb i tillegg.
Det er det du kaller å sparke de som ligger nede. Men, det er det som skjer her også, for de som har for mye gjeld.

Hva er alternativet? Bør banken låne mer penger til den som ikke klarer å betale lånene sine slik at man kan opprettholde livskvaliteten?
Bør det offentlige komme inn å gi penger til en som sliter økonomisk slik at livskvaliteten ikke går ned?

Svaret på dette er selvfølgelig nei. Det er ikke bærekraftig å drive slik. Og - det vil virke mot sin hensikt : "Jeg kan bare låne til det blir for vanskelig, for da får jeg hjelp" vil mange tenke.
Poenget er at det er å sparke de som ligger nede - men det er ikke noe alternativ.

Dermed kommer vi til det du skriver om at Hellas dreper seg selv fordi de svekker lønninger og pensjoner.
Det er klart at det er et skritt mot lavere vekst.
Men - om du ser på retorikken i Norge så sier vi her "Maten er så dyr fordi vi har så høye lønninger. Desuten er den ikke dyr sammenlignet med %-vis andel av inntekt".
Vel - om den norske argumentasjonen stemmer så blir det ikke så mye værre for grekerne. For når lønninger går ned så blir varene også billigere, ikke sant? For det er den %-vise andelen vi snakker om, ikke sant?

Jeg mener at maten i Norge er dyr og ikke har noe med %-vishet å gjøre. En vares verdi er prooduksjonskost + distribusjon osv. Produksjonskost går opp i Norge, jeg ser den, men sluttprisen står ikke i stil til hva produsenten av f.eks. melk får.
Og derfor mener jeg at Hellas ikke kan satse på den %-vise kjøpekraften når prisene går ned.
Men - det er et argument for de som mener at Norge har så billig mat.

Håkon sa...

Løsningen for Hellas kommer derfor ikke fra innenriksøkonomi, men utenlands. De må eksportere seg ut av krisen.
Hellas største inntekt er turisme. Og grovt overforenklet - fetaost og olivenolje.
Hvor mye feta og oliven som skal selges for å redde et helt folk har jeg ikke regnet på, men det er klart det er enorme mengder. Urealistisk mye.

Dette er en situasjon landet har satt seg selv i. Ingen andre har gjort det, landet selv har gjort det. Og de selv er ansvarlige.
De har ikke lagt til rette for teknologisk eksport, bilproduksjon, industri generelt. Slik Tyskland har.
BMWs omsetning er like stor som hele Hellas sin gjeld!
Så - det er Hellas selv som har løyet for EU. EU har klare regler for at det ikke er lov å ha mer enn 4% underskudd på statsbudsjettet og Hellas (og Kypros som ingen snakker om) har løyet om dette. Opptil 15% som du selv skriver.
De har gjort feilene selv, hatt en ikke-bærekraftig utvikling, drevet utforsvarlig, hatt for gode pensjon og lønnsordninger i det offentlige og for stor offentlig sektor. Ingen har dytta det på dem, de har gjort det selv.
Og det å si at andre skal betale for det er jo bare frekt. Hvorfor skal engelske, franske, tyske industriarbeidere betale for Hellas uforsvarlighet?
Fordi de IKKE har de pensjonsordningene Hellas har bevilget seg selv?

Vi har det godt i Norge. Men, jeg er opptatt av å se fremover. Og, når oljen tar slutt må vi leve av fisk og brunost her. Sagt litt flåsete, men ikke så langt unna sannheten.
For her gjør vi det samme som Hellas. AFP for alle i offentlig sektor. Bedre pensjoner for alle i offentlige. Vi lager konkurranseevne som gjør at industrien forsvinner.
Norske Skog er borte. Jotun maling satser ute. Hydro satser ute. REC klarte seg ikke her pga våre kostnader. Kongsberg Automotive som lager bildeler la ned flere fabrikker i Norge og satser ute. Til og med lille Askeladden båtprodusent dro til Polen.
Vi posisjonerer oss dårlig for fremtiden.

Her er det værste politiske argumentet å ødelegge velferdsstaten og å knuse arbeidsmiljøloven.
De er hellige. Dette har vært hellig i Hellas også. Og så smalt det.
Jeg tror på mindre justeringer hele tiden i stedet for å bygge bombe. Vi må ikke være redde for å tenke utenom en enorm offentlig sektor. Vi må ikke tenke at offentlige må ha monopoler.
Vi må legge til rette for både offentlig og privat. Vi må være dynamiske og endringsvillige, ikke holde elgamle politiske grunnprinsipper.
Kun på den måten møter man en verden i endring.

Svar gjerne om du vil, og god helg :)

Tom Sudmann Therkildsen sa...

Til “Håkon” - eller hvem du nå er: Du velger å ikke stå ved dine egne meninger, og opptrer anonymt på nettet. Det er ulike meninger om slik anonymitet. Enkelte bloggere synes det er for feigt og sletter alle anonyme innlegg automatisk. Det gjør ikke jeg, for jeg mener at anonyme innlegg tross alt må godtas. Men jeg synes *ikke* at anonyme innlegg avkrever noe svar fra min side. Jeg skriver tross alt under fullt navn, og står for det jeg skriver. Det gjør ikke “Håkon” - hvem eller hva det nå er - og det er for uforpliktende. Jeg har tidligere engasjert meg i nytteløse meningsutveklslinger med den eller de som står bak “Håkon”, men den praksisen blir fra nå av endret. Altså: Jeg kommer fortsatt til å la anonyme innlegg stå slik at folk kan lese dem, men folk som skriver anonymt vil ikke få noe svar fra meg. Vis meg hvem du er, så kan vi ha en dialog. Jeg snakker ikke til veggen.

Håkon sa...

Tom, da.
Ikke gå på personangrep på meg. Jeg logger meg inn på eposten min når jeg svarer til deg.
Jeg antar det betyr at du har epost adressen min og kan kontakte meg direkte om du vil.

Jeg skjønner at mer frihet, åpenhet og demokrati betyr at anonyme menniger ikke er velkommen lenger.
Deg om det.

Jeg skal legge ved mitt etternavn.
Om du tror på det eller ikke er opp til deg.

Mvh
Håkon Bruusgaard

Tom Sudmann Therkildsen sa...

Da kan vi gratulere Håkon Bruusgaard med nyervervet åpenhet på nettet. At folk står fram med egen identitet er viktig for den offentlige debatten og for demokratiet; - anonymitet bør være unntaket (selv om det noen ganger er nødvendig).

Så til kommentarene fra Bruusgaard: Det er noen referanser til norsk politikk der som jeg ikke forstår. Jeg skrev om Hellas. Det er rett at Hellas selv har en stor del av ansvaret for sin egen økonomiske situasjon. For min del har jeg aldri hevdet noe annet. Men euroen har vært til stor fordel også for de landene innenfor pengeunionen som i dag går med overskudd - bl.a. Tyskland - og som har vært mer enn villige til å låne ut store summer til landene i Sør-Europa. I noen grad er det derfor en sammenheng mellom Hellas’ ulykke og Tysklands suksess. Jeg mener solidariteten i euroen tilsier en mer rettferdig byrdefordeling enn det vi ser nå.

Mitt andre poeng er at det ikke er til noen hjelp for de andre eurolandene om Hellas dyttes utfor stupet. Det er for lengst etablert at Hellas ikke kan betale tilbake sin statsgjeld, så det vi diskuterer er egentlig hvor mye det greske folket skal lide før de andre landene synes at nok er nok. Jeg mener Hellas trenger vekst mer enn Tyskland trenger å se enda større problemer i Hellas. Og jeg synes det er trist at samarbeidsviljen mellom eurolandene (og i EU for øvrig) er så liten som den er akkurat nå. Et mer samlet EU, og en bedre koordinert vekstpolitikk blant eurolandene, er hva både Hellas og alle andre trenger. Det er min mening.

Håkon sa...

Hei Tom.
I en debatt er det argumentene som er viktige, ikke hvem det er som mener det. Det er derfor jeg har svart med fornavn. Men, jeg har ikke noe problem med fullt navn, bruker det mange steder - som f.eks. Nettavisen.

Tysklands suksess er produksjon og eksport. De har aldri solgt flere biler til Kina enn nå for eksempel. De produserer utenom biler også mye annen industri, både råvarer og foredlet som f.eks. flydeler.

Hellas gjør ikke dette. Og det er det som er deres problem. De selger for lite.

Det er ikke Tyskland sin suksess som skader Hellas. Det er Hellas sin lave eksport som skader Hellas.

(Det er her jeg nevner Norge siden vi raderer ut eksportindustri utenom olje og fist og våpen.)

Solidariteter i Europa er der, Tom. Tyskland, Frankrika og andre har nedskrevet gjeld i stor stil. Som du sier - Hellas kan ikke betale og da tar de andre tapene.
Spørsmålet er hva er det man kan forvente at Hellas betaler selv? Skal Tyskland ta hele gjelden? Hvis ikke er det deler av gjelden det er snakk om.

Og det er det som er tema nå : Hvor mye skal andre betale av den greske festen. Det er altså solidaritet der.