En oppskrift som garantert ikke virker

Gresk økonomi ligger i ruiner. EU gjør det verre.

Kunder som ikke får kvittering på at de har betalt moms har nå rett til å bare gå fra regningen i Hellas. Restauranter, barer og kafeer fortviler. Det samme gjør frisører og drosjesjåfører. Regnskap og kvitteringer har aldri hatt noen sentral plass i gresk servicenæring. Og ikke innbetaling av offentlige avgifter heller. Men nå kommer kravene på løpende bånd, for staten trenger virkelig hver eneste euro den kan få tak i.

Det finnes en lakmus-test på om et land har et godt styresett eller ikke: Skattesystemet. Hvis systemet er fullt av huller og skjevheter, tilfeldige avgrensninger og uforståelige fradragsmuligheter kan du trygt regne med at det aktuelle landet ikke har all verdens styresett. Hvis skattefundamentene er smale – hvis bare noen få grupper, næringer og bedrifter betaler skatt – er statsfinansene garantert usunne. Et skattesystem forteller fantastisk mye om hvordan et land styres, og om styringen kan regnes som stabil. 

I sommer leste jeg Francis Fukuyamas glimrende bok «The Origins of Political Order». Hans studie viser entydig at et stabilt og ansvarlig («accountable») styresett bare er mulig dersom staten finner ut av to spørsmål: Hvordan den kan finansieres på en bærekraftig måte, og hvordan de som betaler skatt kan sikres medbestemmelse over statens utvikling.

Hvis staten (dynastiet, imperiet, kongedømmet, demokratiet) ikke finner ut av disse spørsmålene er den dømt til undergang. Dette var sant for de tidligste kinesiske dynastiene, for middelalderens England, for de franske og spanske kongehusene, og helt fram til det moderne Danmark (som alle er eksempler i boken).

Det er mye i Fukuyamas bok som er relevant når vi nå ser hvordan Hellas strever med å rekonstruere seg selv. Staten er underfinansiert, regjeringen mangler legitimitet, mange av reformene handler om å reforhandle hele byrdefordelingen i samfunnet. Nå har landet fått en pinlig rettssak i fanget: Journalisten Kostas Vaxevanis er anklaget for å krenke privatlivet til et par tusen grekere gjennom å offentliggjøre en liste med navn som opprinnelig ble oppdaget i Frankrike og deretter oversendt til greske myndigheter. Pikant nok ble listen sendt til den daværende greske finansministeren George Papaconstantinou fra den daværende franske finansministeren Christine Lagarde (som er nåværende direktør for IMF).

De navngitte grekerne har det til felles at de alle har konto i den sveitsiske storbanken HSBC. Dette er i seg selv ikke ulovlig, men de siste årene har det vært en rekke avsløringer av hvordan folk i Hellas har lurt seg unna skatt gjennom å flytte penger utenlands – bl.a. til Sveits. Navnene på listen tilhører visstnok både kjente politikere, finansfolk og medlemmer av deres familie. Regjeringen ønsket å holde listen hemmelig, noe Vaxevanis fant urimelig. Ja, han mener at det er regjeringen som burde vært tiltalt for å holde informasjon tilbake fra offentligheten.

Saken er svært betent. På den ene siden er offentlige «gapestokker» ikke ønskelige. På den andre siden er tilliten til myndighetene syltynn, og utstrakt hemmelighold er garantert ingen klok strategi for regjeringen.

(Oppdatering: I kveld (1. november) kom nyheten om at Vaxevanis raskt ble frikjent i retten, til stor applaus fra de som var til stede. Se her.)

Hellas trenger flere ting, og særlig økonomisk vekst. Men landet trenger også en ny «samfunnskontrakt» og et nytt politisk lederskap. Det er paradoksalt at dagens regjering består av nettopp de to partiene som gjennom mange tiår har vekslet mellom å bidra til elendigheten. Rett nok har det vært store utskiftinger på personnivå, men om det er tilstrekkelig er heller tvilsomt.

Grekerne har heller ikke all verdens respekt for sin egen offentlige sektor. Det er vel kjent at den er korrupt, at de som jobber der har store privilegier og at offentlige tjenester sjelden er til nytte for den jevne skattebetaler. Da blir motivasjonen for å betale skatter og avgifter tilsvarende svak. Det er en viktig lærdom – jfr. Fukuyama – at de som skal betale skatt gjerne også vil ha noe tilbake. Når denne innsikten glemmes står regimer for fall, nå som før.

Omstillingene i Hellas er omfattende og brutale. Det er et sunnhetstegn at velgerne endelig markerer sin misnøye med korrupsjon (som alle har visst om i årevis), at de krever åpenhet fra myndighetene og at de velger nye politikere. Men landet avgjør ikke sin egen framtid. Det kan for eksempel ikke devaluere seg vekk fra statsgjelden. Som euroland er Hellas avhengig av velvilje fra sine partnere i den felles valutaen. Men hjelpen derfra er av den typen som minner mest om slag og spark.

Det går skikkelig dårlig med Hellas. Planen om å gjøre seg «fortjent» til nye lån fra EU og Pengefondet (IMF) gjennom stadige utgiftskutt, skatteøkninger og økonomiske reformer har stort sett gitt fortsatt økonomisk nedgang som resultat. Det eneste som øker er arbeidsløsheten, fattigdommen og statens gjeld.

Denne uken ble forslaget til statsbudsjett for neste år lagt fram. Det viser at gresk økonomi vil ha en fortsatt nedgang på 4,5 prosent i 2013. Siden 2008 har verdiskapingen i Hellas dermed blitt redusert med hele 22 prosent – på fem år er landets samlede inntekter redusert med mer enn 1/5. Samtidig er arbeidsløsheten på 25 prosent, og statens gjeld som andel av brutto nasjonalprodukt (BNP) øker til 189 prosent. Målet er at denne andelen skal ned til 120 prosent innen 2020. Det kan synes helt uvirkelig nå.

Om vi skal lete etter «lyspunkter» – sett fra et rent økonomisk ståsted – måtte det være at statens lånebehov som andel av BNP reduseres litt for hvert år som går, og er nå på vei ned mot 5 prosent. Det var i sin tid på skyhøye 15,7 prosent av BNP, og målet er å få budsjettet til å gå med overskudd så raskt som mulig. Et overskudd på 4,5 prosent av BNP innen 2014 har vært et slikt mål, men det er det nærmest utenkelig å få til slik gresk økonomi utvikler seg for tiden. Og med en toårig «hvilepause» fra nye kutt – som Hellas nå ber om – er det vanskelig å se hvordan budsjettet skal kunne styrke seg. Da må landets taxisjåfører, kaféeiere og frisører bli veldig flinke til å drive inn moms.

Motstykket til et redusert lånebehov er nemlig kutt i lønninger, pensjoner og offentlige velferdsordninger. Disse byrdene blir dessverre ikke fordelt på noen rettferdig måte. Det er nå én ting. Minstelønnen i Hellas er redusert med 22 prosent. Universelle ordninger som barnetrygd er avskaffet, og gjelder nå bare for de med aller lavest inntekt. For hver nye stilling i offentlig sektor må fem stillinger fjernes. Offentlige pensjoner er kuttet, samtidig som framtidige pensjonister må betale økte premier.

Men kuttene ødelegger også alle håp om ny vekst. Ingen bruker penger i Hellas for tiden. Pengene strømmer ut av landet, som står overfor et gigantisk gap i etterspørselen. Fortsatt nedgang betyr bare enda svakere etterspørsel, og enda større økonomiske problemer. Linjen med kutt og nedskjæringer fører rett og slett ikke fram.

Sett fra et stadig fattigere Hellas må det derfor fortone seg som mer enn bittert å se på at EU om kort tid skal hylles i Oslo som vinner av Fredsprisen. Hellas er det fremste og mest dramatiske eksempelet på at EU er et uferdig prosjekt, et prosjekt som de siste årene har brukt mye mer tid på å snakke enn på å handle. Selv for en varm tilhenger av europeisk samarbeid er det bare å slå fast at den versjonen av EU som tidligere har handlet så resolutt nå er borte.

Europa er de siste årene rammet av ny-merkantilisme og ny-nasjonalisme. Det peker ikke framover. For mens det ikke er særlig tvil om at Hellas selv har mye av skylden for sitt økonomiske uføre, er det heller ikke tvil om at ansvaret ikke utelukkende er gresk og at den strategien som EU har hatt for å få Hellas på fote igjen ikke gir resultater. Det må mer til enn kutt og nedskjæringer. Hellas - og Europa - trenger vekst.

Hellas viser at den felles valutaen ikke var fullt ut gjennomtenkt. Det er et ansvar som må deles av alle de landene som deler valuta. Eurolandene svikter med sin ubesluttsomhet, - som dessverre kom tilbake etter at det en kort stund så ut som om konkrete handlinger var på vei. Tanken om at hele befolkninger skal straffes og pines for å lære «en gang for alle» at de ikke skal jukse med tall og låne mer penger enn de kan betale tilbake er for primitiv. Dette handler om økonomi, om arbeid og sosial trygghet for millioner av mennesker, mens politikerne snakker som om det handlet om barneoppdragelse.

Unnskyld meg, men det blir for dumt.

Akkurat nå ser det ut til at Hellas skal plages helt til Tyskland mener det er nok. Og EU lar Tyskland bestemme. Det er ikke akkurat en fredsprisvinner verdig. Den ufattelig klønete måten EU har møtt krisen i Hellas på, og som fortsatt legger mørke skyer over andre økonomier i Sør-Europa, er en stygg ripe i lakken til en prisvinner som jeg ellers ville stått i første rekke for å gratulere.

Mitt eneste håp er at prisen kan minne EU-landene selv om hva som var målet med samarbeidet. Det var ikke dagens ny-nasjonalisme, men tvert i mot en grunnleggende forståelse av at i det moderne Europa er vi alle avhengige av hverandre. Selv en gresk tragedie forblir ikke i Hellas.