Om sikkerhet og tvangstanker

Sisyfos trodde han var smartere enn selv Zevs. Han ville lure og bedra de greske gudene, men ble isteden dømt til å rulle en stein opp en bakketopp, bare for å glippe taket helt mot toppen og deretter starte på nytt fra bunnen igjen. I all evighet. Evig frustrasjon, kan man si. Eller meningsløst arbeid. Det er i alle fall hva vi i dag mener med begrepet sisyfosarbeid.

Et arbeid som er komplett meningsløst er en hån mot de som utfører det. Noen ganger tenker jeg på hva som er den mest meningsløse jobben som finnes. Det er en farlig øvelse, fordi vurderingen selvsagt er fullstendig subjektiv. Hva som er meningsløst for meg kan være fullt av mening og verdi for andre. Likevel: Om jeg skulle forsøke å lage en liste over de fem mest meningsløse jobbene verden, ville jobben som kontrollør av sikkerhet på flyplasser garantert være med på listen. Sammen med toalettvakt og jobben med å utvikle amerikanske rakettskjold.

Som sagt, dette er en farlig øvelse. De som står i sikkerhetskontrollen på flyplassene og som sjekker tannkremen din, ber deg ta av deg skoene og beltet, beføler deg i skrittet og tar røntgenbilde av ryggsekken din er alle sammen utmerkede mennesker. Mer enn det; de er en slags forbilder, for de kommer på jobb hver dag til urimelige tider, de møter tusenvis av negative mennesker og har lite annet å se fram til enn sure kommentarer og onde blikk. Likevel er de der hver eneste dag. En hel haug av dem. Med sine maskiner som sier ”pling”, med sine evinnelige rullebånd og med sitt regelverk som er hugget i hardere granitt enn selv Moselovene.

La oss begynne med lyspunktene. Jeg har møtt Hjallis bare en gang i livet, og det var i sikkerhetskontrollen på Flesland. Hjallis bruker pacemaker, og den lager lyd i maskinen som sier ”pling.” Problem. Sikkerhetsmannen er ung. Han vet ikke hvem Hjallis er. Dette gir meg en anledning til å gripe inn: Unnskyld meg, sier jeg. - Dette er Hjalmar Andersen, olympisk mester på skøyter og norsk folkehelt. Hvis han har blitt muslimsk terrorist i løpet av den siste tiden er jeg villig til å kle meg naken her og nå og løpe rundt hele avgangshallen. Du kan få alle pengene jeg har i lommeboken, alle kredittkortene – jeg skal gi deg pinkodene – du skal få alt jeg eier og har, men jeg garanterer: Hjallis er ingen bombemann. Han fortjener rett og slett å få gå forbi og rekke flyet til Trondheim. Hjallis ler, og sikkerhetsmannen vakler. - Okei, da. Du kan passere. Vi trykker hender, og jeg har et minne for livet.

Men reglene er brutt. Reglene, reglene. Selve skansen mot avgrunnen.

I går skulle jeg reise fra Stavanger til Bergen, for n’te gang. Med meg hadde jeg en julepresang fra en kollega til hennes søster, som bor ikke langt fra meg her i byen. Jeg tok den med som en vennetjeneste. Etter lang tid i slangekøen ble det endelig min tur til å ta av meg belte, sko, jakke, genser, plukke ut PC, legge fra meg mobil, klokke, lommebok, nøkler, åpne toalettvesken og – ja, dere kjenner rutinen. I alle fall gjør jeg det, for denne øvelsen har jeg nå foretatt sånn ca. en million ganger. Katastrofe: Julepresangen sier ”pling!” Og da blir det jo bråstopp, selv om flyet allerede har begynt å ta folk om bord.

”Vet du hva dette er?” Damen ser på meg som om jeg skulle hete bin Laden. Nei, svarer jeg oppriktig. Dette er en julepresang som jeg tar med til Bergen som en vennetjeneste. - Da, sier hun, kan jeg fortelle deg at inne i denne pakken ligger det en elektrisk drill. - Jaså, sier jeg. Vel, den var ikke ment for meg uansett, så det ødelegger ikke min julestemning. – Du kan ikke ta den med om bord, sier hun. Du må ut av køen og gå ned i avgangshallen og sjekke den inn. – Det kommer ikke på tale, svarer jeg. Flyet mitt går nå, og jeg har virkelig ikke tenkt å åpne pakken for å virre rundt med en drill inne på flyet. – Spiller ingen rolle, sier hun. Pakken skal ikke inn i flyet, og hvis du reiser vil vi rett og slett kaste den i søpla.

Konklusjon: Ut av køen, ut av kontrollen, ned i avgangshallen, miste flyet, komme halvannen time forsinket hjem til en sønn som er alene hjemme, og beslutning om å blogge sikkerhetskontrollen ved flyplassene til helvete.

Jeg gjentar meg selv: De som arbeider med sikkerhet på flyplasser verden over er sikkert utmerkede mennesker alle sammen. Jeg har ingenting mot dem. Det er jobbene deres jeg hater, fordi de framstår som totalt meningsløse.

For all del, jeg misliker terrorisme like mye som alle andre. Og jeg er kanskje enda mer hysterisk opptatt av sikkerhet enn de fleste. Sannheten er at jeg egentlig ikke liker å fly, og derfor er det noe av et paradoks at nettopp jeg har havnet i en jobb der jeg må fly veldig mye. Dette har til gjengjeld gitt meg bred erfaring, som det heter, med sikkerhetskontroller. Ja, jeg tenker på meg selv som noe av en ekspert. Som ekspert bruker jeg kort tid på å kjenne igjen andre eksperter på flyplassene omkring i verden. De som kan systemet, som bruker lite tid i køen, som har tatt av seg beltet lenge før de kommer til rullebåndet og som har PC’en under armen allerede før stakkaren foran i det hele tatt har begynt å grave fram tannkremen fra toalettvesken. Som har tømt alle lommene sine, og som bare får ”pling” når de blir tatt ut i tilfeldige kontroller. Noe som alltid er ergerlig, men vi eksperter har sympati med hverandre i slike situasjoner. Vi veksler blikk, hever øyenbrynene og blåser litt ekstra tungt ut, bare for å markere hvor høyt hevet vi egentlig er over dette tåpelige systemet.

På samme måte er det lett å kjenne igjen amatørene, de fritidsreisende, de som kanskje bare reiser med fly sånn et par ganger i året (mens vi proffene kan reise flere ganger om dagen). Dette er klønene. Du ønsker ikke å stå bak en kløne i køen, for de får garantert maskinen som sier ”pling” til å si ”pling.” De skjønner ikke at ytterjakken må i en egen boks, at alle gjenstander må ut av bukselommen, at vannflasker er totalforbudt, og at det er rett og slett tragisk å forsøke å ta med seg store flasker med lotion og balsam og gud vet hva i vesken. De har sko som garantert inneholder altfor mye metall, og som de derfor må ta av seg og sende på nytt gjennom maskinen. De har smykker i alle størrelser, belter med spenner så store som skjold, og de må alltid gjennom maskinen et par-tre ganger før alt er ok. Amatørene gjør lite annet enn å irritere oss profesjonelle. Vi kunne greid oss godt uten dem, for å si det sånn. Men terrorister er de ikke.

Her ligger da også selve problemet. Altfor få av de som reiser med flyet er terrorister. Altfor mange av de som reiser er ikke terrorister. Det er dette misforholdet som gjør selve sikkerheten så meningsløs. Anta for eksempel at 10 prosent av de som reiste var terrorister, eller 5 prosent, eller 1 prosent eller 0,5 prosent. Selv med 0,1 prosent terrorister er jeg for min del villig til å revurdere mitt syn sikkerheten ved flyplassene. Men jeg er redd tallet er nærmere 0,0 enn 0,1. Mye nærmere. Faktisk er jeg temmelig sikker på at praktisk talt ingen, eller i alle fall forsvinnende få, av de som reiser med fly er terrorister av noen vesentlig overbevisning. Og det er på grunn av disse forsvinnende få menneskene noen har funnet ut at det er nyttig å stanse Hjallis i sikkerhetskontrollen, eller å nekte meg å ta med en innpakket elektrisk drill på flyet. Eller, som noen fortalte meg, nekte folk med metall i hofteproteser eller proteser i knærne å reise med fly.

Men det finnes da vitterlig terrorister, vil mange nå innvende. Og det er dessverre også rett. Spørsmålet er hva vi skal gjøre med det, eller hva vi overhodet kan gjøre med det. Er det rett å plage millioner av mennesker hver dag med totalt meningsløse forordninger på grunn av den usannsynlig lille sannsynligheten for at noen ønsker å gjemme en bombe i trusa på veien fra Bodø til Trondheim? Ikke etter min mening.

Her er mitt resonnement: Hvis jeg var terrorist og ønsket å ta livet av en haug med mennesker på en gang er mulighetene legio. Jeg kunne sprenge et fotballstadion, et tog, en t-banestasjon, et supermarked eller rett og slett rådhuset i Bergen. Eller jeg kunne ta med meg en bombe inn i den enorme køen av folk som står og venter på sikkerhetskontrollen på en middels stor flyplass.

Og motsatt: Hvis jeg ønsker å unngå å bli sprengt i lufta, hvor bør jeg oppholde meg da? Svaret er sannsynligvis at jeg burde være på hytta eller noe. I alle fall inntil muslimske terrorister eller Baader-Meinhof versjon 12 finner ut at Kvamskogen er et attraktivt mål. Men egentlig er svaret: Ingen steder. Det er i prinsippet ingen steder man kan sikre seg fullstendig mot terrorisme. Heller ikke flyplasser. Heller ikke inne i et fly. Hvilket er nøyaktig hva 11. september 2001 viste en hel verden.

Så der er vi. For å være presis: Jeg mener det er nødvendig med sikkerhet i mange sammenhenger, også på flyplasser. Jeg er trygg på at mange av de tingene som stappes inn i magen på flyet før vi tar av blir forsvarlig undersøkt. Jeg er trygg på at politiet holder øye med all slags grupper det er mulig å holde øye på, at de samarbeider over landegrensene og at de slår til når det er nødvendig. Og jeg er overhodet ikke i tvil om at det noen ganger er nødvendig.

Det som plager meg er dette: Terrorister kan slå til over alt. Den økte sikkerheten vi oppnår ved å stanse hver enkelt reisende på vei til avgangshallen, babyer som oldinger, kan umulig stå i noe rimelig forhold til kostnadene og ergrelsene hos publikum. Det finnes mange katastrofer som kan ramme oss mennesker; store trafikkulykker, et stadion som kollapser, et tog som sporer av, et fly som detter ned, et fjell som sprekker, en vulkan som har utbrudd, en republikansk president fra Texas, til og med en terrorist med ubegripelige hensikter – mulighetene er uendelige.

Tanken om å beskytte seg mot alt dette i ett punkt, nemlig i avgangshallen på en flyplass forekommer meg å være temmelig naiv. Likevel finner vi oss i det, og vi står der som duster hele gjengen, fra de profesjonelle til amatørene. Vi lar oss avkle og beføle, vi lar hender med plasthansker rote nedi ryggsekkene våre og vi finner oss i å måtte ta av oss skoene for å sende dem til røntgenundersøkelse hos et humørløst menneske fra sikkerhetstjenesten. Vi stamper og stavrer oss igjennom helt unødvendige køer, vi mister flyene våre og vår dyreste parfyme blir inndratt på stedet. Og vi finner oss i det. Enn så lenge. Spør du meg tror jeg denne perioden snart er forbi, og at historien om sikkerhetskontroll på flyplassene i årene etter 2001 blir noe vi kan fortelle våre barnebarn som en kuriøs episode.

Da jeg var liten gutt fikk jeg det noen ganger for meg at hvis jeg ikke sparket en bestemt stein på veien, eller traff en lyktestolpe med en snøball, så ville verden gå under. Hver gang en slik tvangstanke meldte seg gjorde jeg det som var nødvendig. Jeg sparket steiner og ga meg ikke før lyktestolpen var truffet med en hard snøball. Jeg var overbevist om at jeg gjennom disse handlingene hadde reddet morgendagen for oss alle. I dag er jeg mer i tvil …