Som ventet har heller ikke den siste runden med "fredsforhandlinger" mellom Israel og de palestinske selvstyremyndighetene ført til noe som helst. Saken er både viktig og alvorlig, men likevel byr det meg i mot hver gang dette skuespillet settes opp, med en amerikansk president som vertskap og med verdenspressen på slep. Det har ikke først og fremst å gjøre med kynisme fra min side, snarere tvert om. Det har å gjøre med en dyp frustrasjon over at verden hele tiden vil bedras på palestinernes bekostning. Alle amerikanske presidenter forventes å "gjøre et forsøk" på å skape fred mellom Israel og palestinerne. I Obamas tilfelle nærer jeg i grunnen ingen tvil om at han personlig mener alvor med forsøket, - han gjør sikkert så godt han kan. Men han vet, som alle andre med en viss kunnskap om denne konflikten, at fred bare kan skapes på bakken; - i Israel og i de okkuperte områdene.
Og tar vi en titt på hva som skjer der er det nokså enkelt å fastslå at situasjonen er mer eller mindre håpløs. På den ene siden: En mektig og fullstendig overlegen okkupant. På den andre siden: Et svakt og splittet folk, med en offisiell ledelse som er totalt avhengig av hjelp utenfra for å holde hjulene i gang. Å snakke om to "parter" er i grunnen en språklig forbrytelse; - det antyder en form for likeverd som overhodet ikke eksisterer. Alle "forhandlinger" vil nødvendigvis skje på premissene til Israel. Og Israel har slett ikke til hensikt å innrømme noe som helst overfor palestinerne.
Det har de i grunnen aldri hatt, noe også USA vet. Men det tjener Israels interesse å late som de mener alvor, og - ikke minst - det tjener USA og resten av verden å late som de tror Israel mener alvor. Da kan nemlig okkupasjonen bare fortsette, og Israel kommer nærmere sitt egentlige mål som er å gjøre situasjonen så håpløs for palestinerne at de velger å forsvinne. Noe som selvfølgelig aldri kommer til å skje, og vi er tilbake ved start.
Men for hver gang vi kommer tilbake til start har palestinerne mistet mer og Israel vunnet tilsvarende mye. Det er - i korte trekk - historien om Israel og palestinerne. Så lenge den har utspilt seg har uskyldige mennesker måttet lide og dø, og politiske kannestøpere i alle fasonger har hatt fritt spillerom. Den politiske atmosfæren har vært selvantennelig så lenge noen kan huske, og det har slett ikke manglet på folk med fyrstikkene klare.
Det er flere fundamentale forhold som trekker i retning av at "fred" fortsatt er praktisk talt umulig i overskuelig framtid:
- For det første er det ikke noe omforent ønske om fred fra Israelsk side, fordi det nødvendigvis må innebære at det finnes en motpart (palestinerne), som har legitime interesser i området. Noe slikt vil Israel aldri innrømme, fordi et stort flertall anser en slik innrømmelse som en svekkelse av Israels eksistens og identitet. Rett nok finnes det grupper og miljøer i Israel som arbeider for fred og forsoning med palestinerne, men de er veldig få og veldig svake. Ikke før det vokser fram et bredt og alvorlig ønske om fred blant israelerne - et ønske som inkluderer anerkjennelse av palestinske rettigheter - kan det bli mulig å tenke seg noen fredsløsning. I mellomtiden spilles det skuespill, med skiftende aktører.
- For det andre er palestinernes strategi preget av splittelse, fortvilelse og uklarhet. På palestinsk side er det uenighet om praktisk talt alt, bortsett fra motstand mot Israels okkupasjon. Det gir verken styrke i relasjon til omverdenen (Israel og USA inkludert) og heller ingen overordnet ledelse og retning for en befolkning som lever under desperate forhold. Motstandskampen går i alle retninger; fra religiøse selvmordsbombere til folk som hver dag risikerer livet i palestinernes sikkerhetsstyrker. Her finnes alt fra fanatiske islamister til sekulære politikere med et demokratisk sinnelag. Her finnes både korrupsjon og hederlige folk i uskjønn blanding. Dermed blir palestinernes egen strategi pulverisert, og ledelsen for selvstyremyndighetene må gis næring utenfra for i det hele tatt å kunne fungere.
- For det tredje har det internasjonale samfunnet for lengst slått seg til ro med at ansvaret for å skape fred ligger hos USA. Teorien om at USA har tilstrekkelig innflytelse over Israel til å bevege landet i konstruktiv retning har imidlertid sviktet gang på gang, for det eneste faste mønsteret i amerikanernes politikk er en ufattelig ensidighet i støtten til Israel - koste hva det koste vil, og uansett hva den sittende presidenten måtte mene. Legger vi så på noen tiår med en fullstendig feislått politikk i forhold til hele Midt-Østen regionen, så sitter vi tilbake med en sikker oppskrift på fiasko. Denne gangen også.
- Og endelig spiller nabolandene i regionen knapt noen positiv rolle. De opptrer like ofte splittet som samlet, og i enkelte tilfeller (som Iran) kunne palestinerne neppe hatt dårligere venner. I steden utnyttes den palestinske tragedien fullt ut i nasjonal politikk og som del av den regionale rivaliseringen. Hver gang det skjer framgang på ett område (f.eks. i forholdet til Syria eller Egypt) finnes det alltid et annet land (f.eks. Iran) som er villig til å innta en uforsonlig og "heltemodig" rolle på palestinernes vegne. Med slike venner er palestinerne nærmest garantert at Israel alltid vil ha et påskudd til å torpedere enhver løsning.
Akkurat nå er de såkalte forhandlingene brutt fordi Israel fortsatt ser seg tjent med å kaste ut palestinere og bosette seg i okkuperte områder - denne gangen blant annet i Øst-Jerusalem. Et bedre eksempel på total arroganse i forhold til "motparten" kunne knapt tenkes. Det ble selvsagt umulig for palestinerne å fortsette forsøkene på samtaler under slike omstendigheter - svekket som selvstyremyndighetene allerede er i egen befolkning - og dermed kan Israels statsminister gjenta sitt ønske om "direkte forhandlinger" i full visshet om at noe slikt er helt umulig.
Som svar på den fastlåste situasjonen truer palestinerne nå med å gå til Sikkerhetsrådet i FN med en resolusjon som anerkjenner en selvstendig palestinsk stat innenfor rammen av grensene fra før seksdagerskrigen i 1967, og som Israel har krenket i alle år siden. Det er et finurlig diplomatisk spill, som eventuelt ville tvinge flere av de faste medlemmene av Sikkerhetsrådet til å stemme mot noe de alle er for, nemlig en egen palestinsk stat. Det er lett å skjønne hvorfor palestinerne kommer med et slikt utspill, men nesten umulig å skjønne hvordan de kan lykkes.
For den enkle sannheten er at verken Russland, Kina eller EU har til hensikt å utfordre USA i denne saken. Tvert om, de ser seg tjent med at Israels okkupasjon forblir USAs ansvar, slik at den neste presidenten i USA også kan få gleden av å spille hovedrollen i nok en reprise av tragedien om Palestina. Verden vil bedras. Og palestinerne betaler prisen.
3 kommentarer:
Dette var fryktelig ensidig.
USA og Israel har flere ganger tatt til orde for to stater.
De har forhandlet og forhandlet om dette.
Palestinerne er og blir splittet og det er der problemet ligger.
Uansett om Israel trekker seg tilbake til tidligere grenser så kommer ikke Palestinerne til å enes om å annerkjenne Israel og samarbeide med dem!
Og - man kan ikke forvente vellykkede forhandlinger når motparten vingler fra å ville ha to stater til å ville ta liv av deg!
I punkt 1 skirver du at det ikke er noe forent ønske om fred fra Israelerne.
Dette er mildest talt ensidig! Er det noe ensidig ønske om fred fra Palestinerne ?
Palestinerne og deres arabiske venner har gang på gang gått til krig mot Israel.
Og nå er dere forbanna på at Israel forholder seg til dette og vil ha buffer soner ?
Punkt 3 skiver du at verden har slått seg til ro med at USA skal skape fred.
Dette er direkte feil. Oslo avtalen viser dette. Og flere initsiativer fra EU viser dette.
At man må ha med USA er helt sikkert! Men - det betyr ikke at resten av verden sitter rolig å ser på.
Punkt 4 har du helt rett i. De arabiske nabolandene er helt jævlige.
Tenk - i Libanon er det fremdeles flyktningeleire fra 50 tallet!
Snakk om integrering! Her hjemme er man rasistisk FRPer om man mener at ulovlige innvanvdere bør interneres.
Der putter man flykninger inn i leire i 60 år!!! Det er praktisk talt et helt liv! Det betyr at kanskje 80% av de som bor der ikke har opplevd noe annet enn leiren.
De har ikke håp om å få et normalt Libanesisk liv og det eneste dette avler er hat mot Israel og mer terror.
Likevel kjefter vi på FRP som er langt mer moderate enn Libanon og holder kjeft om deres arabiske venner, ikke sant ?
Det er likevel interessant at det er boligbyggingen som liksom er ankepunktet om å få fred.
I de fleste fredsavtaler er overlevering av land (eller frastå krav på land) deler av fredsavtalen, ikke en forutsetning for å starte forhandlingene!
Palestinavennene starter med andre ord i helt feil ende.
Palestinerne må finne ut hva de vil. Skal de bli en stat må de ha en forfattning, noe felles som binder dem sammen til en stat og en grunnlov.
De må bestemme seg for om de vil prøve å utslette Israel eller om de vil ha dem som naboer.
Jeg tror dette kommer til å kreve en borgerkrig for å bestemme seg for. Men - det er av og til nødvendig, desverre. (Som uSA om slavehandel)
Når Palestinerne står samlet, da står de sterkt til å fremstår troverdige når de vil forhandle og som en fremtidig stat.
Takk for kommentar.
Unnskyld meg, men her befinner vi oss på ulike planeter.
Israel har i årtier gjennomført okkupasjon og bosetting i strid med Folkeretten.
De har motsatt seg og sabotert alle mulige fredsinitiativ, inkludert både Oslo-avtalen og "Veikartet for fred" (lansert av George Bush).
At det fortsatt finnes palestinske flykningleire skyldes først og fremst at det finnes palestinske flyktninger som er drevet bort fra sine hjem. Av Israel, ikke av Libanon.
Israel har aldri gitt de palestinske selvstyremyndighetene mulighet til å utøve noe effektivt lederskap. I steden har de motarbeidet alle moderate palestinske ledere, og på den måten svekket deres autoritet og utløst en kraftig (islamistisk) radikalisering i den palestinske befolkningen. Resultatet ser vi: En tragisk splittelse blant palestinerne, og en tilnærmet håpløs oppgave for det som er tilbake av palestinsk selvstyre.
En vesentlig del av ansvaret for dette ligger nettopp hos Israel som gjennom ulovlig okkupasjon og bosetting kontrollerer praktisk talt alt innenfor selvstyreområdene.
Det eneste grunnlaget for en varig fred er at Israel trekker seg tilbake til grensene fra 1967 og stanser all videre bosetting.
Det er det intet ønske om i Israel, og derfor fastholder jeg min påstand om at Israel heller ikke har noen reell fredsvilje.
Hei og takk for svar.
Jeg syns igjen det er noe ensidig. Jeg ser du sier at Israel alltid har sabotert fredsinitsiativ.
Kan du da ramse opp alle forslagene fra Palestinerne som verden kan leve med ?
At det fortsatt fins flyktningeleire i Libanon er ikke Israels skyld.
Det er Libanon som ikke har tatt sine flyktninger til seg og integrert dem.
Jeg tror nemlig ikke du mener det du sier. Jeg tror ikke du vil at Norge skal si at de f.eks. Somalske flyktningene i Norge er Somalias ansvar.
Det er krefter i Somalia som har gjort at de flykter, men det er vårt ansvar når de er her.
Akkurat som det er Libanons ansvar når de er der.
Det som er saken er at de radikale i de palestinske områdene sender raketter inn i Israel mot sivile mål.
Om man ensidig trekker seg tilbake vil disse utskytingsplassene komme nærmere og disse angrepene nå lenger inn i landet.
Ta dette til hjemlige forhold : Om det er en gruppe svensker som stiller seg opp og skyter raketter mot Halden.
Svenske myndigheter sier at de ikke har noe med det å gjøre og ikke kan gjøre noe med det og ikke har resurser til å stoppe det heller.
Norge tilbyr seg å hjelpe ved å sende politi inn i områdene for å rydde opp og fjerne bråkmakerne.
Da svarer Sverige nei. De vil ikke ha fremmed politi på sin jord og sitter passivt å ser angrepene på Halden skje.
Hva skal da Norge gjøre ?
Sitte stille å ta imot rakettene ?
Eller gå inn i områdene å skape en buffer ?
Israel har jo flere ganger tilbudt å hjelpe moderate ledere å rydde opp blant de som angriper Israel.
Men - de moderate takker nei (trolig for å redde sitt eget liv) og dermed legger de til rette for flere angrep.
Legg også merke til hvor skjeldent angrep fra Palestinerne mot sivile Isrealitter blir rapportert i nyhetene i Norge.
Hva tror du kan være årsaken til det ?
Er det rart det blir så ensidig propalestinske holdninger når man ikke får vite hva de driver med ?
Jeg er enig i at den eneste løsningen er at grensene opprettes. Men - ikke ensidig. Dette må skje i en avtale om fred som forteller hvaslags Palestina de vil lage, hvordan forholdet til Israel skal være.
Hvordan de skal kontrollere militante terrorister osv.
Dette henger sammen.
PS. Skal jeg finne linker til Palestinske rakettangrep til deg, eller er du oppdatert på situasjonen ?
Legg inn en kommentar