Tilbud uten etterspørsel

Harald Heide-Steen jr. lanserte en gang den nye idrettsøvelsen "stille lengde uten avsprang." En øvelse der ikke mye skjer, og der det heller ikke er lett å finne vinnere.

Det går visstnok trått i Seoul, der G20-lederne er samlet for å skape ny balanse i verdensøkonomien. Den øvelsen landene konkurrerer i kan vi kalle "tilbud uten etterspørsel." Det ser ut som alle land vil produsere og eksportere, mens ingen land vil kjøpe. Hvis dette høres urimelig ut så er det fordi det er urimelig. Det er en sikker oppskrift på en global handels- og valutakrig som ingen vil tjene på. Tvert i mot - det meste vil stanse opp.

I følge den avgående presidenten i Brasil, Lula da Silva, kan problemet formuleres slik: "Hvis de rike landene plutselig stanser sitt forbruk og heller vil satse på vekst gjennom eksport vil vi alle gå konkurs, for da er det ingen som vil kjøpe noe lenger. Alle vil selge."

I en verden der milliarder av mennesker hver dag sliter med å få dekket selv de mest grunnleggende behov, er det en pervers tanke at det som skal holde veksten i gang er at rike land fortsetter å bruke langt mer enn det en gjennomsnittlig person på kloden noen gang kan håpe på. Og attpå til låner penger fra utviklingslandene for å få det til.

Men slik er det. Eller: Slik har det i alle fall vært i flere år. Og det er selvfølgelig også den viktigste kilden til de "globale ubalansene" som G20-lederne nå strever med. Det som på utsiden ser ut som et teknisk valutaproblem - en konkurranse om å ha lave valutakurser relativt til andre land - er i virkeligheten bare en refleks av at verdensøkonomien på alle måter er grunnleggende skjev, og derfor også hårreisende urettferdig.

Det som frustrerer Brasil, Kina og andre utviklingsøkonomier er at USA har satt seddelpressen på full guffe, samtidig som vekstutsiktene i hele OECD-området er langt svakere enn i en del av utviklingslandene. Det er landene utenfor OECD som nå holder veksten i verdensøkonomien i gang. Folk som har behov for å plassere penger har derfor begynt å lete etter investeringsmuligheter i de nye vekstlandene; - i et omfang som langt overgår det disse landene selv har lagt planer for.

Disse investeringene sprer seg slett ikke jevnt utover i økonomien. Tvert i mot, de rettes målbevisst inn mot objekter og prosjekter der mulighetene for styring av risiko er noen lunde overkommelige: Utvalgte aksjer, utvalgte eiendommer, utvalgte industriprosjekter. I enkelte av landene raser pengene inn så raskt at de risikerer både aksjebobler, eiendomsbobler og en sterkere valuta som undergraver deres egen eksport. Det som burde være en god nyhet, nemlig at disse landene framstår som konkurransedyktige investeringsmål, har i steden blitt en dårlig nyhet fordi tilgang på "billige" penger kan ødelegge for landenes egen stabilitet. Tallene (her hentet fra BBC) viser at særlig land som Brasil, Sør-Korea, Thailand og Sør-Afrika har tapt konkurranseevne på grunn av sterkere valuta siden starten på 2009.

Kritikken mot USA er at dette er en "sleip" måte for amerikanerne å rydde opp i egne ubalanser på. Ja, det er riktig at USA må eksportere mer og importere mindre. Og, ja, det er riktig at amerikanerne må begynne å spare igjen. Men mye dollar betyr billig dollar, og da er det seddelpressen i Federal Reserve som hjelper amerikanerne, like mye som det er "blood, sweat and tears" fra USAs egne innbyggere.

USA kan på sin side hevde at hele modellen med lånefinansiert forbruk i de rike landene ikke er bærekraftig. Den modellen må erstattes med en modell der det er flere som kan trekke lasset, forbruket må opp i flere av de store utviklingsøkonomiene. De kan ikke bare fortsette å bygge store handelsoverskudd. Særlig er USA kritiske til den måten Kina opererer på: Kina kan nyte godt av at USA og andre OECD-land har åpne økonomier, samtidig som de selv stenger utenlandske investeringer ute gjennom kraftige reguleringer. Kina har glede av åpne markeder for sin eksport, og internasjonale valutamarkeder som de kan plassere sparingen sin i. Men de stenger andre ute fra sine egne markeder, og styrer bevisst mot en lav kurs på egen valuta.

Kina har lykkes i forbausende grad med å utnytte den internasjonale kapitalismen til å bygge sin egen, nasjonale kommunist-kapitalisme. Men denne asymmetrien i valutapolitikk og virkemiddelbruk er samtidig ytre tegn på fundamentale forskjeller i verdier, ideologi og samfunnsmodeller. Det hele er til nytte for Kina bare så lenge noen - først og fremst USA, men også andre industriland - fortsatt vil låne penger og fortsatt vil betale for import fra Kina. Uten vestlig overforbruk bryter den kinesiske vekstmodellen sammen.

Der ligger den grunnleggende avhengigheten mellom Kina og USA, eller mellom OECD og resten av verden, for å gjøre en grov forenkling. I siste instans kan verken overskuddsøkonomiene eller gjeldsøkonomiene holde fram slik de har gjort de siste 10-15 årene. Hvis man ønsker global balanse må det også foreligge en form for nasjonal og regional balanse. Kina er ikke interessert i et USA som er på konkursens rand, og der selv seddelpressen ikke lenger virker. USA er på sin side avhengig av at Kina, India og andre utviklingsøkonomier fortsetter å vokse. Det er viktig nå, når veksten er svak og usikker i industrilandene. Men det er også viktig for framtidens markeder, de som skal sikre veksten på lang sikt.

Grunnleggende sett ville det derfor være i hele verdens interesse om det var mulig å få til en varig og stabil forbruksvekst blant verdens fattige; - i Kina, i India, i Afrika og Latin-Amerika. Men det betyr at disse landene må gå lange skritt i retning av å utvikle åpne og troverdige markedsøkonomier - på godt og vondt. Samtidig må de jobbe mye mer seriøst med sin egen, interne fordelingspolitikk. Alle som har vært i et land som Venezuela kan skrive under på president Chavez har mye å gjøre på hjemmebane før han kan belære andre land om rettferdig fordeling. Venezuela har verdens tyvende største valutaoverskudd. Kina har verdens største, men ingen skal fortelle meg at det ikke finnes fornuftige måter å bruke penger på verken i Venezuela eller Kina.

Enkelt sagt er budskapet fra USA til Kina (og andre utviklingsland) at en globalisert økonomi ikke kan stabiliseres dersom bare halvparten av den er basert på åpne markeder, mens den andre halvparten er styrt av nasjonale reguleringer. En globalisert verdensøkonomi kan ikke ha totalt asymmetriske reguleringer. Det betyr bare at boblene og urolighetene vil komme tilbake igjen og igjen.

Her tror jeg USA har rett. Men landet er svekket og ikke lenger det åpenbare forbildet for alle andre land som det en gang var. I tillegg er USA dypt splittet: Det er en avgrunn mellom den økonomiske politikken til President Obama og den politikken som det nye republikanske flertallet ønsker seg. Det gjelder også i handelspolitikken. I Sør-Korea har Obama forsøkt å forhandle fram en handelsavtale som ville sikre bedre adgang for amerikanske biler og amerikansk kjøtt i det asiatiske landet - som selv er en stor bilprodusent. Det har ikke lykkes; ikke bare har forhandlingene med sør-koreanerne vært vanskelige, men Obama vet også at han ikke kan få hva som helst igjennom den nye Kongressen hjemme i USA.

En svekket Obama vil trolig heller ikke lykkes med å overtale et uvillig Kina til å gjøre noe med sin valutapolitikk. Dels fordi Kina har bedre tid og er i en bedre posisjon enn USA akkurat nå, og dels fordi tempoet til den amerikanske seddelpressen bidrar til å undergrave Obamas egne argumenter.

Om noen timer skal sluttdokumentet fra G20-møtet foreligge. Jeg vil bli gledelig overrasket dersom landene har kommet fram til noe som helst av betydning når det gjelder farene for en økende valuta- og handelskrig. Samarbeidsånden fra 2008 er fullstendig borte. Det blir stille lengde uten avsprang. Alle taper.