fredag 12. november 2010

Tilbud uten etterspørsel

Harald Heide-Steen jr. lanserte en gang den nye idrettsøvelsen "stille lengde uten avsprang." En øvelse der ikke mye skjer, og der det heller ikke er lett å finne vinnere.

Det går visstnok trått i Seoul, der G20-lederne er samlet for å skape ny balanse i verdensøkonomien. Den øvelsen landene konkurrerer i kan vi kalle "tilbud uten etterspørsel." Det ser ut som alle land vil produsere og eksportere, mens ingen land vil kjøpe. Hvis dette høres urimelig ut så er det fordi det er urimelig. Det er en sikker oppskrift på en global handels- og valutakrig som ingen vil tjene på. Tvert i mot - det meste vil stanse opp.

I følge den avgående presidenten i Brasil, Lula da Silva, kan problemet formuleres slik: "Hvis de rike landene plutselig stanser sitt forbruk og heller vil satse på vekst gjennom eksport vil vi alle gå konkurs, for da er det ingen som vil kjøpe noe lenger. Alle vil selge."

I en verden der milliarder av mennesker hver dag sliter med å få dekket selv de mest grunnleggende behov, er det en pervers tanke at det som skal holde veksten i gang er at rike land fortsetter å bruke langt mer enn det en gjennomsnittlig person på kloden noen gang kan håpe på. Og attpå til låner penger fra utviklingslandene for å få det til.

Men slik er det. Eller: Slik har det i alle fall vært i flere år. Og det er selvfølgelig også den viktigste kilden til de "globale ubalansene" som G20-lederne nå strever med. Det som på utsiden ser ut som et teknisk valutaproblem - en konkurranse om å ha lave valutakurser relativt til andre land - er i virkeligheten bare en refleks av at verdensøkonomien på alle måter er grunnleggende skjev, og derfor også hårreisende urettferdig.

Det som frustrerer Brasil, Kina og andre utviklingsøkonomier er at USA har satt seddelpressen på full guffe, samtidig som vekstutsiktene i hele OECD-området er langt svakere enn i en del av utviklingslandene. Det er landene utenfor OECD som nå holder veksten i verdensøkonomien i gang. Folk som har behov for å plassere penger har derfor begynt å lete etter investeringsmuligheter i de nye vekstlandene; - i et omfang som langt overgår det disse landene selv har lagt planer for.

Disse investeringene sprer seg slett ikke jevnt utover i økonomien. Tvert i mot, de rettes målbevisst inn mot objekter og prosjekter der mulighetene for styring av risiko er noen lunde overkommelige: Utvalgte aksjer, utvalgte eiendommer, utvalgte industriprosjekter. I enkelte av landene raser pengene inn så raskt at de risikerer både aksjebobler, eiendomsbobler og en sterkere valuta som undergraver deres egen eksport. Det som burde være en god nyhet, nemlig at disse landene framstår som konkurransedyktige investeringsmål, har i steden blitt en dårlig nyhet fordi tilgang på "billige" penger kan ødelegge for landenes egen stabilitet. Tallene (her hentet fra BBC) viser at særlig land som Brasil, Sør-Korea, Thailand og Sør-Afrika har tapt konkurranseevne på grunn av sterkere valuta siden starten på 2009.

Kritikken mot USA er at dette er en "sleip" måte for amerikanerne å rydde opp i egne ubalanser på. Ja, det er riktig at USA må eksportere mer og importere mindre. Og, ja, det er riktig at amerikanerne må begynne å spare igjen. Men mye dollar betyr billig dollar, og da er det seddelpressen i Federal Reserve som hjelper amerikanerne, like mye som det er "blood, sweat and tears" fra USAs egne innbyggere.

USA kan på sin side hevde at hele modellen med lånefinansiert forbruk i de rike landene ikke er bærekraftig. Den modellen må erstattes med en modell der det er flere som kan trekke lasset, forbruket må opp i flere av de store utviklingsøkonomiene. De kan ikke bare fortsette å bygge store handelsoverskudd. Særlig er USA kritiske til den måten Kina opererer på: Kina kan nyte godt av at USA og andre OECD-land har åpne økonomier, samtidig som de selv stenger utenlandske investeringer ute gjennom kraftige reguleringer. Kina har glede av åpne markeder for sin eksport, og internasjonale valutamarkeder som de kan plassere sparingen sin i. Men de stenger andre ute fra sine egne markeder, og styrer bevisst mot en lav kurs på egen valuta.

Kina har lykkes i forbausende grad med å utnytte den internasjonale kapitalismen til å bygge sin egen, nasjonale kommunist-kapitalisme. Men denne asymmetrien i valutapolitikk og virkemiddelbruk er samtidig ytre tegn på fundamentale forskjeller i verdier, ideologi og samfunnsmodeller. Det hele er til nytte for Kina bare så lenge noen - først og fremst USA, men også andre industriland - fortsatt vil låne penger og fortsatt vil betale for import fra Kina. Uten vestlig overforbruk bryter den kinesiske vekstmodellen sammen.

Der ligger den grunnleggende avhengigheten mellom Kina og USA, eller mellom OECD og resten av verden, for å gjøre en grov forenkling. I siste instans kan verken overskuddsøkonomiene eller gjeldsøkonomiene holde fram slik de har gjort de siste 10-15 årene. Hvis man ønsker global balanse må det også foreligge en form for nasjonal og regional balanse. Kina er ikke interessert i et USA som er på konkursens rand, og der selv seddelpressen ikke lenger virker. USA er på sin side avhengig av at Kina, India og andre utviklingsøkonomier fortsetter å vokse. Det er viktig nå, når veksten er svak og usikker i industrilandene. Men det er også viktig for framtidens markeder, de som skal sikre veksten på lang sikt.

Grunnleggende sett ville det derfor være i hele verdens interesse om det var mulig å få til en varig og stabil forbruksvekst blant verdens fattige; - i Kina, i India, i Afrika og Latin-Amerika. Men det betyr at disse landene må gå lange skritt i retning av å utvikle åpne og troverdige markedsøkonomier - på godt og vondt. Samtidig må de jobbe mye mer seriøst med sin egen, interne fordelingspolitikk. Alle som har vært i et land som Venezuela kan skrive under på president Chavez har mye å gjøre på hjemmebane før han kan belære andre land om rettferdig fordeling. Venezuela har verdens tyvende største valutaoverskudd. Kina har verdens største, men ingen skal fortelle meg at det ikke finnes fornuftige måter å bruke penger på verken i Venezuela eller Kina.

Enkelt sagt er budskapet fra USA til Kina (og andre utviklingsland) at en globalisert økonomi ikke kan stabiliseres dersom bare halvparten av den er basert på åpne markeder, mens den andre halvparten er styrt av nasjonale reguleringer. En globalisert verdensøkonomi kan ikke ha totalt asymmetriske reguleringer. Det betyr bare at boblene og urolighetene vil komme tilbake igjen og igjen.

Her tror jeg USA har rett. Men landet er svekket og ikke lenger det åpenbare forbildet for alle andre land som det en gang var. I tillegg er USA dypt splittet: Det er en avgrunn mellom den økonomiske politikken til President Obama og den politikken som det nye republikanske flertallet ønsker seg. Det gjelder også i handelspolitikken. I Sør-Korea har Obama forsøkt å forhandle fram en handelsavtale som ville sikre bedre adgang for amerikanske biler og amerikansk kjøtt i det asiatiske landet - som selv er en stor bilprodusent. Det har ikke lykkes; ikke bare har forhandlingene med sør-koreanerne vært vanskelige, men Obama vet også at han ikke kan få hva som helst igjennom den nye Kongressen hjemme i USA.

En svekket Obama vil trolig heller ikke lykkes med å overtale et uvillig Kina til å gjøre noe med sin valutapolitikk. Dels fordi Kina har bedre tid og er i en bedre posisjon enn USA akkurat nå, og dels fordi tempoet til den amerikanske seddelpressen bidrar til å undergrave Obamas egne argumenter.

Om noen timer skal sluttdokumentet fra G20-møtet foreligge. Jeg vil bli gledelig overrasket dersom landene har kommet fram til noe som helst av betydning når det gjelder farene for en økende valuta- og handelskrig. Samarbeidsånden fra 2008 er fullstendig borte. Det blir stille lengde uten avsprang. Alle taper.

3 kommentarer:

Håkon sa...

Alt du skriver i denne artikkelen er riktig teori.
Men - i dagens verden er det ikke slik du beskriver.

Det er helt riktig at alle land ønsker å eksportere - men det stopper ikke opp slik du beskriver.
Grunnen er at eksporterer forskjellige varer og det gjør at det er stor internasjonal handel i dag.
Om du ser på anslag for BNP vekst i EU, EOCD, Kina ser vi :
http://www.dn.no/forsiden/borsMarked/article1822409.ece
"First Securities anslår en kinesisk BNP-vekst på 8,75 prosent i 2010 og 9,5 prosent i 2011. Nordea Markets anslår en BNP-vekst på 10,1 prosent i 2010 og venter en vekst på 9,6 prosent neste år."
http://www.dn.no/forsiden/article1967940.ece
"Svak bedring i BNP veksten i EU"
http://www.dn.no/forsiden/utenriks/article1972439.ece
"Venter BNP-vekst i G7 på 1,4 %"

Derfor : Det er altså ikke snakk om fall, men mindre vekst enn vi har sett de siste år og lite tyder på at det vil stanse opp som du sier.

Det at det forbrukes mer her enn mange i andre steder i verden er ikke så rart. Det produseres også mer her - ting henger jo sammen.
Man kan ikke anklage en bonde med et næringsrikt jorde for å spise seg mett fordi en annen bonde med et skrinnere jorde ikke produserer så mye, ikke sant ?
Om det skulle være slik - kommunistisk - at bonden skulle levere inn alt han produserer og så få tilbake likt med alle andre forsvinner all lyst til å maksimere produksjonen og yte ekstra. Dette vet vi fra Sovjets fall.

At noen har et mer fruktbart jorde enn andre fører til skjevheter. Det er helt sant. Norge var ikke speniellt rikt land før oljen kom. Men, så fant vi vårt gode jorde. Og det er bra for oss og for alle andre.
Vi kan gi mer i hjelp, vi kan handle mer og handel fører til vekst og velstand.
Dette vet vi nå av Kina som så sent som på midten av 80-tallet lå i ruiner etter Mao og som nå er verdens nest største økonomi.
Gaver hjelper ikke. I Aftenposten i går kan du lese denne artikkelen :
http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3899133.ece

At det nå flommer investeringspenger inn i land i utvikling er jo bare positivt. Det vil føre til vekst og velstand der. Noe som igjen krever kompetanse, utdanning og med det bevissthet på rettigheter og lover.

Når det gjelder dollaren er det igjen rett i teorien. Men - da FED begynnte å trykke penger var dollaren på 5.70 tallet. Nå er den på 5.90 tallet.
Hvordan man snur og vender på det så er ikke det et fall i verdi.
Dollaren er flytende og det er demokratisk riktig. Det Kina gjør er værre. De holder valutaen kunstig lav. De er altså "værre" idealistisk og værre enn USA i så måte.
Likevel angriper du USA ensidig og prøver å forklare Kinas fortjente vekst tross deres juksemetoder.

Håkon sa...

Verden står forran store utfordringer. Landene har tatt opp for stor gjeld. Si gjerne at 68'erne har bevilget seg for mye penger og at barna deres skal betale for dem.

Man har bevilget seg for gode pensjonsordninger. For gode tjenester. For stort offentlig forbruk. Uten å sørge for inntjeningen.
Om man tar oljen ut av vårt jorde ville vi vært i nøyaktig samme båt.
Og - siden oljen er begrenset så kommer vi nok dit vi også. Fordi vi bevilger oss barnehagekostnader, utrolig mange uføre, lange ventelister i helsevesenet ( og da trygdesystemet )som kunne vært avviklet om man spiste noen politiske kameler.
Vi investerer ikke i infrastruktur. Tidenes satsinger nå for tiden er vistnok vedlikehold.

Det er godt å se at du er så opptatt av inntjening og fortjeneste.
Da er det nesten rart du seiler under SVs flagg.
Vi har i Norge den siste tiden sett at :
Norske skog har blitt en skygge av segselv her i landet.
Møbelprodusenter forsvinner.
Bildelindustrien forsvinner.
Metall like dan.
Skipsbygging er liten forhold til før.
Hydro satser mer ute. Jotun satser mer ute. Statoil satser mer ute.
Og - det som nå kommer de neste årene er :

Hydro har konsesjon til å drive aleminium industri. De har sine egne fosser som de lager strøm av.
Konsesjonen for produksjonen skal fornyes innen 20-30 år.
Før det har gjenfallsregelen trått i kraft og Hydro må selge eller gi vannkraften tilbake til staten.
Dette betyr at de må kjøpe strøm til markedspris for aleminiumsproduksjonen og det sier seg selv ikke går.

Så - metall er borte fra Norge helt om noen år.

Den eneste sektor som øker er offentlig sektor. Og - si hva du vil godt om den, men de tjener ikke penger inn i landet. Kaka å fordele blir ikke større av en økt offentlig sektor.

Derfor må man se på konkurransevilkårene i Norge og akseptere å spise noen kameler.

Tom Sudmann Therkildsen sa...

Takk for kommentarer. Jeg deler bekymringen din om utfordringene for offentlig sektor i årene som kommer. På den ene siden trenger vi en stor og sterk offentlig sektor, men det må hele tiden finnes en balanse mellom ressursbruken her og aktiviteten i privat sektor.

To presiseringer: Jeg tror du vil finne at jeg og SV ser nokså forskjellig på verden, jfr. min blogg om deres nye prinsipprogram. Jeg er heller ikke enig i at jeg "ensidig" klandrer USA for ubalansene i verdensøkonomien. Mitt poeng er at både USA og Kina (pluss andre land) må være villige til å yte noe for å hindre ødeleggende proteksjonisme og handelskrig.

Hilsen Tom