God jul til alle!

Ikke vet jeg hvor mange som leser denne bloggen; - å skrive blogg er jo litt som å rope i skogen. Men jeg vet at det i alle fall er mer enn en håndfull lesere der ute, og jeg antar at de aller fleste av dere skal feire jul på en eller annen måte.

Vi trenger bare ta en titt på kalenderen for å forstå at årets julefeiring blir uvanlig krevende. Julaften på torsdag, det betyr en-to-tre hele dager med stengte butikker før vi atter kan gå i gang med å etterfylle lagrene. Svaret er gitt: Det må massive innkjøp til for å komme seg igjennom høytiden. For min del kan jeg bare håpe at alle lykkes med å få alt på plass. Her i familien har vi i alle fall gjort vårt.

Og så håper jeg at alle får litt av det de ønsker seg til jul - enten det er en flott presang eller noen hyggelige timer med familie og venner. Å glede seg er en god ting - vi burde gjøre mer av det.

Min lille "julegave" til alle lesere av Tomsnakk er et dikt av Jan Erik Vold, fra samlingen "Mor Godhjertas glade versjon. Ja" - utgitt i 1968. Det handler om at det ofte - tross alt - finnes noen som passer på oss, og som vil oss vel. Det er i alle fall lov å håpe på at det er slik.

HAN VAR HER

Han var her
mens vi sov. Han vekket
oss ikke, bare la igjen
dette brevet på bordet. Han må ha sett
vår søvn var god.
Og nødvendig.
Han kunne gå, stille
uten oss. Nå er han gått.
Han kommer igjen.

Riktig god jul til alle!

The long goodbye

Regimet i Iran har ikke framtiden for seg. Det er korrupt. Det er ineffektivt. Det er autoritært. Det har mistet for mye legitimitet hos for mange til at det kan overleve. Spørsmålet er hvor lang tid iranerne vil bruke på å si "farvel" - og under hvilke omstendigheter regimet vil bryte sammen.

For egentlig har prestestyret overlevd forbausende mye siden revolusjonen i 1979; en omfattende krig, svært varierende oljeinntekter, massiv uvilje fra Vesten og nabolandene (Syria og Libanon unntatt), en kraftig mobilisering fra reformistene under siste halvdel av 1990-tallet, og nå sist: Et parodisk presidentvalg sommeren 2009 som på nytt satte regimet under press.

• En viktig forklaring på evnen til å overleve er at dagens styre erstattet et regime under Sjahen som var voldelig, mist like autoritært og samtidig usannsynlig upopulært i befolkningen (derfor ble det også revolusjon). Minnene om Sjahens vanstyre er fortsatt tilstede i Iran.
  
• En annen forklaring er krigen mot Irak, som ble utløst nokså umiddelbart etter revolusjonen. Ingen ting binder et land mer sammen enn en ytre fiende - og i dette tilfellet stod fienden praktisk talt på døra, med både hel- og halvhjertet støtte fra Vesten og flertallet av arabiske land.
  
• En tredje forklaring er en fullstendig mislykket politikk overfor Iran fra vestlige land - en politikk som for en stor del har vært USA-ledet og som har bygget på en tragisk kunnskapsløshet om landet, og en ensidig støtte til Israel. Dette har gjort lite annet enn å stimulere iransk nasjonalisme og mistro mot omverdenen, akkurat hva regimet trenger.
  
• For det fjerde - Iran har en betydelig olje- og gassindustri, og selv om oljeinntekter alltid er usikre og varierende har de gjort det mulig for regimet å hangle seg igjennom. Enn så lenge.
• Og endelig: Dagens regime kontrollerer alle maktmidler, det kontrollerer pressen og det er i stand til å mobilisere støttespillere som kan ta seg av de mer fysiske oppgjørene på gateplan dersom det er behov for å slå ned på demonstrasjoner og "uønskede" markeringer.
  

På søndag døde altså Ayatollah Hosein-Ali Montazeri. Han ble gravlagt i dag, og i fremste rekke blant de hundretusenvis av sørgende over hele landet kunne vi finne Mir Hossein Mousavi, mannen som "tapte" sommerens presidentvalg, og som fortsatt framstår som en synlig representant for opposisjonen. Det de to hadde til felles var at de begge en gang i tiden var blant Ayatollah Ruhollah Khomeinis favoritter, og at de begge ble skjøvet bort fra makten. For Mousavis vedkommende skjedde dette først etter Khomeinis død, for Montazeri skjedde bruddet alt mens den store Imamen fortsatt var i live. De to hadde for øvrig også noe annet felles: De var begge i sin tid i konflikt med Ayatollah Akbar Hashemi Rafsanjani - den nærmest evigvarende maktpolitikeren i Iran, som i disse dager framstår som en reformorientert representant for regimet - for de som ønsker å tro på slikt.

Slik sett inngikk denne kvartetten i et interessant skjebnemønster: Montazeri var utsett som etterfølger etter Khomeini. I steden ble det Khamenei. Mousavi kunne blitt president etter Khamenei. I steden ble det Rafsanjani. I sin tid var Rafsanjani en sterk støttespiller for Khamenei, og han sørget for at Mousavi måtte forlate politikken. I dag framstår Mousavi og Rafsanjani som en slags "allierte", mens Khamenei sitter tilbake alene på toppen som Øverste Leder, og med populisten Mahmoud Ahmadinejad som kontroversiell president - særlig etter skandalevalget i sommer.

Hosein-Ali Montazeri var Storayatollah - og sannsynligvis en av de mest innflytelsesrike religiøse lederne i Iran. I sin tid var han altså utpekt til å bli Øverste Leder (Supreme Leader) etter Khomeini. I tiden etter revolusjonen arbeidet han og Khomeini tett sammen med utformingen av den unike iranske konstitusjonen - som plasserer "den islamske rettslærde" på toppen av maktpyramiden (velayat-e faqih). Etter revolusjonen ble han leder av fredagsbønnen i Qom - den religiøse "hovedstaden" i Iran der de viktigste teologiske seminarene finnes - han var medlem av Revolusjonsrådet (som ikke lenger eksisterer) og han ble mer og mer en stedfortreder for Khomeini.

Blant shia-muslimer var Khomeinis politiske teologi imidlertid langt fra ukontroversiell. Rollen hans som moralsk, åndelig og politisk leder av revolusjonen var udiskutabel, men prinsippet om at staten til syvende og sist skal ledes av den mest begavede islamske juristen (det vil si av Øverste Leder med støtte fra presteskapet) var ikke noe som uten videre hadde bred støtte blant shia-muslimske teologer, og slett ikke blant de andre gruppene som stod bak revolusjonen. Vi skal huske på at i følge denne ideen er Øverste Leder en ufeilbarlig overgangsfigur som leder og veileder folket i påvente av at den hellige tolvte Imam (al-Mahdi) skal vende tilbake og gjennomføre dommedag. Ingen liten oppgave, med andre ord.

Fantes det etter hvert viktige og prinsipielle nyanseforskjeller mellom Khomeini og Montazeri i synet på hvordan prinsippet om en Øverste Leder skulle tolkes? Mye tyder på det. Montazeri har i senere år vært tydelig på at Øverste Leder aldri skulle være noe mer enn en rådgiver for den lovlig valgte regjeringen. Det var folkets vilje som skulle avgjøre. I virkeligheten ble det som kjent motsatt; - i dagens Iran er det den valgte regjeringen og det valgte parlamentet som framstår som "rådgivere" for den ikke-valgte Øverste Leder, - som kan godkjenne eller sette til side lover slik han ønsker.

Montazeris uenighet med Khomeini ble svært tydelig i 1987. Da tok han til orde for legalisering av politiske partier, for at regimet åpent skulle innrømme egne feil og svakheter, og at ideen om å "eksportere" den islamske revolusjonen til andre land burde forlates. Montazeri protesterte også åpenlyst mot de omfattende henrettelsene av politiske fanger - som særlig fant sted sommeren og høsten 1988 - og han var uenig i Khomeinis fatwa (som inkluderte en dødsdom) mot forfatteren Salman Rushdie etter utgivelsen av boken "Sataniske vers." I mars 1989 hadde Khomeini fått nok; Montazeri ble fjernet fra alle verv og ombud, alle bilder av ham ble tatt ned fra offentlige kontorer og moskeer. Politisk sett var han nå en ikke-person, men som representant for reformer, og et mer åpent og inkluderende styre i Iran, hadde han fortsatt et par viktige tiår igjen.

I 1997 ble Montazeri satt i husarrest, etter å ha kritisert dagens Øverste Leder i Iran - Ali Khamenei - for å sette kravene til reformbevegelsen til side, for å underkjenne verdien av ekte folkestyre og for å undergrave de "egentlige" verdiene fra revolusjonen i 1979. Arresten varte fram til 2003. I årene etter fortsatte han å uttale seg om kontroversielle spørsmål; bl.a. tok han til orde for en mer inkluderende holdning i forhold til de iranerne som er tilhengere av Bahá'í (Iran har en av de største gruppene av Bahá'í tilhengere i verden), han protesterte mot kjernekraftpolitikken til president Ahmadinejad, mot den økonomiske politikken og særlig mot korrupsjon. Han mente at den famøse okkupasjonen av USAs ambassade i Teheran i sin tid var et feilgrep, og han protesterte kraftig mot "gjenvalget" av Ahmadinejad i juli 2009. Han ble en markert representant for en mer åpen, inkluderende og mindre repressiv tolkning av islam, - en versjon av islam som ikke nødvendigvis ligger i konflikt med moderne tanker om demokrati og liberale rettigheter, men der folkestyret likevel skal leve under "veiledning" fra de skriftlærde. I 2008 ble han intervjuet av BBC, og noen av synspunktene hans kan finnes her.

Montazeris død og begravelse blir selvsagt utnyttet for hva det er verdt av den iranske opposisjonen. Han delte mange av deres synspunkter og han hadde en religiøs autoritet som selv ikke Øverste Leder Khamenei uten videre kunne legge seg ut med. Rapporter fra nyhetsbyråer over hele verden forteller om demonstrasjoner og konfrontasjoner i forbindelse med begravelsen - ikke bare i Qom, men også i Teheran og i Montazeris fødeby Najafabad. Det er ikke overraskende.

Spørsmålet er likevel om ikke regimet i Teheran vil evne å holde ut enda litt til. Jeg tror det. Iran har sett store demonstrasjoner tidligere - ikke minst i sommer - og vil trolig se nye demonstrasjoner i tiden som kommer. Samtidig er det strategiske handlingsrommet til opposisjonen temmelig begrenset. Går de for langt i å hylle "vestlige" politiske verdier kan regimet raskt svare med at opposisjonen er under påvirkning av utenlandske interesser, og da særlig av USA og Storbritannia. Går de for langt i å argumentere for mindre religiøs kontroll over politikk og samfunnsliv står de i fare for å bli kritisert som motstandere av selve den islamske republikken - og av "landsfaderen" Imam Khomeini. Går de for langt i å kritisere den sittende presidenten står de i fare for å bli kritisert som unasjonale fiender av Iran i en tid der landet er "omringet" av USA og deres allierte (i Tyrkia, i Irak, i Pakistan, i Saudi-Arabia, og med store amerikanske styrker i Afghanistan). Går de for langt i å profilere seg som en typisk urban opposisjon, med støtte fra ungdom, studenter og byfolk, står de i fare for å støte fra seg en betydelig befolkning på landsbygda som tradisjonelt er langt mer konservative. Hvor opposisjonen enn snur seg finnes det derfor klare grenser for hvor langt den kan gå før regimet kan utløse motkrefter. Enn så lenge.

Derfor er det symptomatisk at opposisjonens kritikk stort sett er fokusert på innenlandske problemer - og særlig på den økonomiske politikken. Svært få - uansett nasjonalt eller religiøst sinnelag - synes at høy inflasjon, høy arbeidsledighet og økende sosiale problemer er tegn på en positiv utvikling. Derfor er det også her vi finner akilleshælen til både Øverste Leder og den sittende presidenten, mer enn vi finner den i spissfindige teologiske problemstillinger.

Framtiden til Iran vil bli avgjort av iranerne selv - det må vi i alle fall ha lov til å håpe. Siden 1979 har Iran vært styrt av en "ufeilbarlig" religiøs ledelse, - men det er nok det verdslige hverdagslivet som til syvende og sist kommer til å avgjøre om ledelsen evner å holde på makten. Det hjelper ikke å være ufeilbarlig hvis folket ikke er fornøyd. Ingen visste dette bedre enn Ayatollah Montazeri, og trolig er dagens Øverste Leder Ali Khamenei enig med ham akkurat på dette punktet, selv om de var uenige om mye annet.

Populismus Maximus

Norsk presse er i ferd med å utvikle seg til en populistisk-moralistisk smørje der ingen sak er for liten, mens de store sakene går hus forbi. Derfor skal vi være uendelig glade for at det finnes noe som heter internett, og at det finnes en bloggsfære som bare blir mer og mer viktig. La meg invitere deg med på en liten og personlig historie, så forstår du kanskje hva jeg mener:

Sommeren 1974 utgjorde min sommerjobb i å sykle rundt på Strømmen med Aftenposten (rode 7, - Sagdalen, Stalsberg og videre langs Nitelva) med både morgenutgaven og ettermiddagsutgaven. Hver for seg var rutene ikke så godt betalt, men dersom du tok begge kunne det bli litt penger av det. Ruta om morgenen var selvsagt den som ga mest kroner i kassa.

Avisene kom med bil fra Oslo sånn omkring klokken halv fem om morgenen og rund klokken to om ettermiddagen. Selve ruta tok vel ikke mer enn halvannen time å gjennomføre, bortsett fra fredagene da det helvetes A-magasinet gjorde at jeg ikke fikk plass til alle avisene i de tre veskene (en på styret, pluss en på hver side av bagasjebrettet), noe som førte til at jeg måtte deponere bunkene litt rundt omkring og derfor ble det ekstra sykling fram og tilbake.

I fem uker den sommeren stod jeg altså opp omtrent halv fire hver morgen - lørdag inkludert - mens jeg måtte legge meg tilsvarende tidlig, og senest halv ti, for å holde en noenlunde døgnrytme. For de som husker tilbake var sommeren 1974 veldig bra, rent værmessig, på Nedre Romerike. Det var sol, det var varmt, og det var stort sett ikke aktuelt å legge seg nedpå og sove midt på dagen. Da ble det heller bading på Nebbursvollen eller i ett av de mange vannene som ligger i sykkelavstand, sparke litt fotball med kamerater, høre litt på plater sammen (det gikk særlig i Pink Floyd "Dark Side of the Moon", Paul McCartney "Band on the Run" eller Grand Funk "Live"), - eller vi brukte tiden til å se etter jenter som heller ikke var bortreist på ferie.

Sommeren 1974 var altså ikke tiden for sene kvelder for meg - med et par slitsomme unntak - men på den andre siden fikk jeg godt betalt den dagen rode 7 endelig kunne leveres tilbake til sin tradisjonelle "eier" i midten av august - en livskraftig hedersmann og pensjonist fra Sagdalen. Med klingende mynt kunne jeg gå til ytterligere anskaffelser av nøye planlagte LP4 og LP5 innspillinger, ja, til og med LP6 (dobbeltalbum); - Jethro Tulls "Living in the past." En berusende følelse!

Slik sett var sommeren 1974 slett ikke så verst for meg. På den andre siden var den bare ræva for Richard Nixon, presidenten i USA som måtte gå fra sitt embete den 9. august 1974 - etter to år med nær sagt uendelige skandaler som følge av innbruddet i Watergate om lag to år tidligere. Det var da klart at han var direkte ansvarlig, ikke bare for selve innbruddet i hovedkontoret hos sine politiske motstandere i det Demokratiske partiet, men også for alle former for dekkoperasjoner som kom i kjølvannet av skandalen. Bevisste løgner, forsøk på å plassere ansvaret hos andre, de berømte 18 minuttene med lydopptak fra "The Oval Office" som plutselig forsvant - ja, det var virkelig en bisarr historie. Og det var denne historien jeg syklet omkring med sommeren 1974, - til glede for Aftenpostens abonnenter langs Nitelva, og også til glede for meg da jeg skjønte at løpet var kjørt for den gode Nixon.

Historien har naturligvis en skurk, som var president Nixon selv - til tross for at han i en fjernsynstale formulerte det udødelige utsagnet "I am not a crook" - og den har sine helter; spesielt de to journalistene fra The Washington Post, Bob Woodward og Carl Bernstein, som grov fram og avdekket den ene løgnen etter den andre. Alt i 1974 kom boken deres, "All the President's Men," og i 1976 kom filmen som var basert på boken deres, med Robert Redford og Dustin Hoffman i hovedrollene. En fabelaktig film, som fortsatt er verdt å se.

Woodward og Bernstein gjorde mer enn å avsette Richard Nixon. De definerte i virkeligheten en standard for det amerikanerne kaller "investigating journalism" - på norsk "undersøkende journalistikk" - en innsats som kvalifiserte til mer enn Pulitzer-prisen, - den ble legendarisk på linje med andre sjelsettende prestasjoner som folk husker. Prestasjoner som bygget på hardt arbeid og stort talent. Prestasjoner som fikk oppmerksomhet fra (nesten) en hel verden. Det var den journalistiske analogien til lengdespranget til Bob Beamon under OL i 1968. Eller Michael Jackson's "moonwalk" - første gang sett i 1983. Eller den andre scoringen til Maradona i kampen mot England under VM i 1986 (driblescoringen fra egen banehalvdel). Eller 10.000-meteren til Johan Olav Koss under OL på Lillehammer i 1994. Eller takketalen til president Obama etter valgseieren i november 2008. Øyeblikk og hendelser som svært mange mennesker husker; - og gjerne også med en viss tilfredsstillelse. Well done!

Richard Nixon blir husket for to ting: Han reiste til Kina, og han var ansvarlig for Watergate. Watergate vil bli husket for en ting: At to iherdige journalister avdekket maktmisbruk og lovbrudd i det høyeste folkevalgte embetet i USA; - hos presidenten selv - og at det førte til hans fall. Woodward og Bernstein sikret seg et historisk ettermæle - og en status blant journalister som bare kan sammenlignes med den statusen president Obama i dag nyter hos politikere over hele verden.

Det som var glimrende med Watergate-skandalen var at skurken fikk sin straff og at heltene fikk sin belønning. Med tanke på den motgangen de to journalistene møtte - og det motet som den redaksjonelle ledelsen i The Washington Post utviste - er historien intet mindre enn et forbilde for hva en kritisk og uavhengig presse virkelig kan oppnå. I et samfunn med pressefrihet kan pressen til syvende og sist avsette selv verdens mektigste mann!

Så mye makt både kan og skal pressen ha. Men hvordan skal den leve med sine idealer i perioden mellom så soleklare skurkehistorier som den om Richard Nixon? I tradisjonen fra "undersøkende journalistikk" blir jobben å lete hvileløst etter noe som kan minne om brudd mellom hva politikere sier og hva de faktisk gjør. Det gjelder å "avdekke," å "avsløre," og å "avkle" - det er avstanden mellom hva som blir sagt og hva som blir gjort som definerer selve spenningsfeltet for den politiske journalistikken. Synsfeltet er begrenset til hva som kan gi et nytt merke i skjeftet på revolveren - det gjelder å oppdage politiske eller formelle inkonsistenser, for deretter å presentere dem som grove og alvorlige avsløringer. Politikere er dermed i utgangspunktet personer vi skal mistro (de er alle litt som Nixon); - de har sjelden rent mel i posen, de har sjelden gode hensikter, de er sjelden ute etter annet enn å fremme sine egne interesser, de er i det hele tatt "up for grabs."

Men i de tilfellene der vi ikke snakker om direkte lovbrudd eller åpenbare gap mellom ord og handling - som jo var det som felte Nixon til slutt - er det relevant å spørre om hva som sammenlignes med hva når journalistene leter etter "avstand" mellom hva politikerne sier og hva de gjør. Er sammenligningen rimelig og saklig? Er den relevant? Kaster den lys over et viktig samfunnsproblem? Eller er det slik at epler blir sammenlignet med pærer, og at det som framstilles som "kritikkverdig" egentlig handler om en helt annen sak? Og - Gud forby - kan det være slik at pressen leter etter akkurat slike saker, nærmest for å etablere en surrogattilstand for det stjernetreffet som Woodward og Bernstein i sin tid gjorde?

Dessverre går viljen til avsløring noen ganger over til grov og moralistisk populisme; ønsket om å avdekke sterke urimeligheter blir i seg selv urimelig sterkt, og dermed ender vi opp med journalistikk som er polemisk mer enn den er politisk, og som er aggressiv mer enn den er analytisk.

Her er ett eksempel: Thorbjørn Jagland betaler ikke skatt i sin rolle som generalsekretær for Europarådet. Det skal han heller ikke gjøre etter dagens regler. Dette er ikke en beslutning han selv har tatt. Det er heller ikke en beslutning noe norsk parti, eller Regjeringen, har tatt. Det er en beslutning som Europarådet selv har tatt for flere tiår siden, med den begrunnelsen at dette vervet må framstå som mest mulig uavhengig av det landet innehaveren kommer fra. Derfor har også tidligere generalsekretærer i Europarådet vært i nøyaktig samme stilling som Jagland - de er løsrevet fra sin økonomiske tilknytning til hjemlandet i den tiden de fyller et verv som krever mest mulig nøytralitet. De betaler ikke skatt til hjemlandet, og har heller ikke krav på spesielle ytelser fra hjemlandet. I økonomisk forstand er de bare avhengige av oppdragsgiveren - Europarådet - og ingen andre. En redegjørelse for dette prinsippet kan man finne på hjemmesiden til UD.

Er det et godt prinsipp? Jeg er tilbøyelig til å svare ja. Om generalsekretæren i Europarådet kommer fra Norge eller et hvilket som helst annet land mener jeg det er rimelig å ha ordninger som sikrer mest mulig nøytralitet - også når det gjelder personlig lønn, velferdsytelser og framtidige pensjonsrettigheter som er knyttet til den aktuelle oppgaven. Om dette prinsippet blir best ivaretatt under dagens ordning er sikkert noe vi likevel både kan og bør diskutere.

Men er det dette vi (det vil si VG og andre medier) vil diskutere? Er det derfor mediene har brukt en del hovedoppslag på saken? Slett ikke. Her handler det ikke om systemer for å sikre nøytralitet. Her er VG på jakt etter en "mini" Woodward/Bernstein (som selvsagt er selve idealet), om enn aldri så oppkonstruert. Om ikke et klart treff, så likevel et skudd med hagle som kanskje kan ende med et lite rift. Oppgaven er å framstille Thorbjørn Jagland mest mulig som en dobbeltmoralist og som en skattesnyter. Verken mer eller mindre. Og han er et takknemlig mål; som Stavanger Aftenblad skriver i sin lederartikkel i dag har Thorbjørn Jagland etterhvert kommet i den situasjonen at han blir kritisert nærmest uansett hva han foretar seg. Det er unektelig en nokså spesiell rolle.

Og så er det bare å hente inn fordømmende uttalelser fra all verdens opposisjonspolitikere, særlig fra FrP, som vet å minne om at Jaglands jakt etter privilegier ikke er til å skille fra det som mange næringslivsledere blir kritisert for. Som om de to forholdene overhodet kunne sammenlignes! Men i dagens pressebilde er epler=pærer=bananer=appelsiner, så lenge det går an å skape en viss støy og nøre opp under en viss folkelig misunnelse.

Stort lenger unna bragden til Woodward og Bernstein er det neppe mulig å komme. Her var intet nytt. Her var intet hemmelig. Her var det ingen som hadde løyet. Her fantes ingen dekkoperasjon. Likevel er jeg stygt redd for at mange pressefolk helt oppriktig mener at denne saken hører hjemme i kategorien for "politikere er skurker, de sier en ting og gjør noe annet i stedet."

Så kommer kritikken; - ikke av de som har solgt hele landet en ikke-nyhet, men av Jagland: Det kan kanskje innrømmes at "avsløringen" av Jaglands skatteforhold ikke var helt innertier på Woodward/Bernstein-skalaen. Og kanskje finnes det argumenter for at generalsekretæren i Europarådet skal være økonomisk uavhengig av hjemlandet. Men likevel ga han "feil svar" da han ble spurt. Han hadde "feil holdning" - ja, egentlig feil tonefall (og egentlig også litt feil kroppsholdning, for han så litt for sprek og frisk ut), da han svarte på spørsmål. Han var ikke helt slik pressen ville ha ham, - han "la seg ikke på rygg," hvilket er medienes minimumskrav for å slippe en person av kroken. Her snakker vi om absolutt ydmykhet: Når pressen sier "ligg på rygg", ja da ligger man på rygg. Det er man vant til. Og slik er det med den saken.

Tankene går tilbake til 1974, og til den enestående innsatsen i aviser som New York Times og The Washington Post - en innsats som utløste en helt unik politisk krise i USAs historie: Presidenten måtte gå! Og så vender de tilbake til bare for noen uker siden, da statsministeren fikk pepper av norsk presse fordi han blandet fakta og saklige argumenter inn i saken om biodiesel. Oppfatningen var at dette var noe han burde holdt seg for god til. "Si hva du vil, men ikke forvirr meg med fakta." Det er ikke hva saken handler om, men hvordan den framstår som er viktig. Slik var refrenget.

Fallet er dypt, og det er tragisk. De pinaktige og oppkonstruerte "avsløringene" som norsk presse leverer for tiden befinner seg dypt inne i skyggen av hva kritisk og undersøkende journalistikk både kan og bør være.

Men hva gjør vel det? Nå er det avslørt at statsministeren ikke reiser med vanlig rutefly til klimamøtet i København. Han reiser med privatfly i stedet. Smak på ordet: Privatfly. Kan det tenkes noe mer forkastelig? Om forhandlingene i København går til helvete får nå være en sak, men dette - dette! - kan ikke pressen sitte rolig og se på. "Hykler" var den overskriften som VGs nettavis fant dekkende for saken.

Jo, jo. Statsministeren burde kanskje rodd i stedet? Folk har tross alt rodd til Danmark tidligere:

Der bode en underlig gråsprængt en
på den yderste nøgne ø; -
han gjorde visst intet menneske mén
hverken på land eller sjø;
dog stundom gnistred hans øjne stygt, -
helst mod uroligt vejr, -
og da mente folk, at han var forrykt,
og da var der få, som uden frykt
kom Terje Vigen nær.

(...)
Da stured Terje en dag eller to,
så rysted han sorgen af;
Han mindtes en kending, gammel og tro:
det store bølgende hav. -
Der vester har endnu hans gjerning liv
i sagnet, som djerveste dåd:
"da vinden kuled lidt mindre stiv,
Terje Vigen rode for barn og viv
over havet i åben båd!"
Hyklere!
Sier jeg.

Helvete, Helvetica!

I dag går tankene våre til Føderalstaten Sveits (Confoederatio Helvetica), landet der kvinnene fikk stemmerett i 1971 - ja, i en av kantonene (Appenzell Innerrhoden) kom ikke stemmeretten for kvinner før i 1990. Landet ble medlem av FN først i 2002.

I dette landet, som stort sett er delt i tre språklig sett (tysk, fransk, italiensk - i den rekkefølgen størrelsesmessig) og i to når det gjelder religion (katolisisme og protestantisme), finnes det et muslimsk mindretall på om lag 4 prosent av befolkningen.

På søndag vedtok flertallet i landet et forbud mot bygging av minareter - som best kan "oversettes" til forbud mot religiøse bygg for muslimer - en naturlig parallell ville være forbud mot kirker. Det er paradoksalt at noe slikt er mulig i hjemlandet til Henry Dunant og den internasjonale Røde Kors bevegelsen. Det er også paradoksalt at det nokså klare flertallet (57 prosent) valgte å ignorere alle råd fra alle ansvarlige politiske partier i føderalstaten. Her snakker vi om et tvers igjennom ekte "gufs" fra folkedypet. Et illeluktende rap, om du vil.

Dette vedtaket vil selvsagt ikke hjelpe Sveits på noen som helst måte - ikke det overveldende kristne flertallet og slett ikke den muslimske minoriteten. Om det var slik at Sveits hadde utfordringer i sin integrasjonspolitikk fra før er disse nå mangedoblet. Bare tanken om at et land - et hvilket som helst land - kan løse utfordringer knyttet til religiøst mangfold ved at flertallet fratar mindretallet grunnleggende rettigheter er rett og slett stupid.

Representanter for flertallet i avstemningen uttaler nå at resultatet er en seier for "vestlige verdier." Det er å snu saken fullstendig på hodet. Hvis vi med "vestlige verdier" mener respekt for enkeltmennesket, trosfrihet og andre liberale verdier er jo resultatet et knusende nederlag. Ja, det er ett av de mest markante nederlagene for "vestlige verdier" jeg kan komme på i løpet av de siste tiårene - og en fullstendig tragisk avslutning på det året da vi kunne glede oss over feiringen av 20-års jubileet for Berlinmurens fall.

Verdien av demokratiet blir raskt redusert hvis det ikke evner å sikre mindretallet grunnleggende personlige rettigheter knyttet til politikk, religion, organisasjons- og ytringsfrihet. Når flertallet ser seg fritt til å herje med mindretallet som de vil er vi på rask vei vekk fra fra de verdiene som binder demokratiene sammen. Derfor var avstemningen på søndag en skammens dag for Sveits - landet som ser på seg selv som et foregangsland i direkte demokrati. Helvete heller!