Patriotisk tortur

Sjokkerende lesning om maktmisbruk av CIA offentliggjort av

Senatets komite for etterretning

For en uke siden offentliggjorde det amerikanske Senatets komite for etterretning ("Senate Select Comittee on Intelligence") resultatene av sine undersøkelser av hvordan fangebehandlingen hos CIA ble ivaretatt i årene fra 2001 til 2008; - det vil si de første årene etter angrepet på tvillingtårnene i New York den 11. september 2001, de første årene med "krig mot terrorisme".

Det ligger et enormt arbeid bak Komiteens dokument. Det startet allerede i 2009. Rapporten - som egentlig bare er et sammendrag av en større rapport på mer enn 6700 sider - er på 525 sider (i den PDF-versjonen jeg har lastet ned fra nettet). Sammendraget av sammendraget inneholder 20 hovedkonklusjoner, og er deprimerende lesning fra første bokstav. Dette er de tre første konklusjonene:

• CIA's bruk av "forsterket forhør" har ikke gitt resultater i form av verdifull informasjon 
• CIA's argumenter for bruk av slike forhørsteknikker bygger på usanne påstander om teknikkenes effektivitet 
• CIA's forhørsteknikker var brutale, og langt verre enn de selv har vært villige til å innrømme 

Rapporten konkluderer med at CIA har ført både offentligheten og politiske myndigheter bak lyset, at de har unndratt seg innsyn og kontroll og at de har begått talløse lovstridige handlinger som har svekket USAs omdømme og interesser. CIA har ikke drevet med "forhør". De har drevet med ren tortur.

Reaksjonene på rapporten har vært mange, og varierte. Mange legger vekt på at det nå tross alt er åpenhet om rapporten og om kritikken av CIA. Det demokratiske flertallet i Komiteen, under ledelse av senator Dianne Feinstein fra California, får positiv omtale for sin vilje til å legge kortene på bordet. Men i det republikanske mindretallet, som om noen få dager blir det nye flertallet, er misnøyen stor. Disse mener rapporten aldri skulle vært offentliggjort, at den inneholder flere feil, at den skader USAs interesser og at den setter amerikanske liv i fare.

En republikaner som tilhører et unntak her er imidlertid senator John McCain, selv krigsfange og torturoffer. McCain har omtalt rapporten som en "bitter, men nødvendig pille" for det amerikanske samfunnet.

Det er ikke uventet at en rapport som inneholder såpass sterk kritikk av CIA, om et såpass ømtålig tema som tortur, vekker reaksjoner. Men det er slående at svært få utenom det republikanske partiet og de som jobbet for Bush-administrasjonen tviler på at rapporten er korrekt. Jeg tror følgende kommentar fra The Guardian er noen lunde dekkende for reaksjonene fra en hel verden:

"The report provides devastating evidence of the CIA’s consistent and deliberate recourse to torture, with the blessing of the Bush administration, following the 9/11 attack, and in pursuit of the so-called war on terror. It pulls few punches as it details the conscious and repeated subversion of law and justice by a state that is justly proud to be rooted in those very ideals. It is one of the most shocking documents ever produced by any modern democracy about its own abuses of its own highest principles." 

Flere ser nå sin mulighet til å skinne litt på USAs bekostning; - det kommer kritikk fra land som Russland, Kina, Iran og Afghanistan. Ærlig talt gjør denne kritikken lite inntrykk. Dette er land som selv har store utfordringer i spørsmål knyttet til menneskerettigheter og fangebehandling. Men det viser samtidig at republikanerne har rett på ett punkt: Rapporten bidrar klart til å ytterligere svekke USAs internasjonale omdømme.

Men det gjør den ikke fordi den er offentliggjort; - hvilket faktisk er en formildende omstendighet. Den gjør det på grunn av de handlingene den omtaler. Handlinger som mange hadde mistanker om, men som nå er grundig dokumentert, uansett hva CIA selv eller republikanerne påstår.

Et kritisk spørsmål er hva som faktisk menes med begrepet "forsterket forhør". De eksemplene som finnes i rapporten kan neppe betraktes som noe annet enn ren tortur. Republikanerne hevder imidlertid at dette var "nødvendige" og "godkjente" teknikker, som ga CIA viktig informasjon i kampen mot terror. Rapporten viser noe helt annet. Den viser også at CIA systematisk har gitt gale opplysninger både om omfanget av tortur og om resultatene i form av vesentlig informasjon.

Tortur er ulovlig i USA, som faktisk ratifiserte FNs konvensjon mot bruk av tortur i 1994. Derfor er mange opptatt av om noen av de ansvarlige i CIA eller på politisk nivå (Det hvite hus) bør stilles for retten. Det kommer dessverre ikke til å skje. En rettssak om disse hendelsene ville ta uendelig lang tid, med søksmål og motsøksmål, samtidig som saken splitter USA omtrent nøyaktig etter partilinjene (med senator McCain som unntaket som bekrefter regelen).

Det finnes noe å strides om på nesten hver eneste side av rapporten. Hva er egentlig "forsterket forhør"? Er det "egentlig" tortur? Hva visste ledelsen i Det hvite hus? Hva ville de vite? Hva ba de om å ikke få vite - av frykt for å "røpe statshemmeligheter ved en feiltakelse"? Hvilke fullmakter var egentlig gitt til CIA? De kan sikkert - og vil sikkert - bli tolket på mer enn en måte.

Samtidig dukker en serie med andre, like ubehagelige, spørsmål opp. Hva om det var en demokratisk, ikke republikansk, president som satt i Det hvite hus i 2001? Hvordan ville en slik person ha løst sine oppgaver? Er vi sikre på at de som i dag er svært kritiske til bruk av tortur ville vært like kritiske om de selv satt med ansvaret da presset var som sterkest? Kan vi helt fri oss fra tanken om at vi selv - under gitte omstendigheter - ikke ville falt for "fristelsen" til å forsøke å presse mest mulig informasjon ut av personer som vi visste var terrorister, og som vi visste satt inne med livsviktige opplysninger som kunne redde uskyldige menneskeliv?

Tidligere president Bush og tidligere visepresident Cheney er ikke i tvil om at CIA hadde fullmakter til å gjøre det de gjorde, at "forsterket forhør" ikke er det samme som tortur og at de som hadde ansvaret for forhørene var patriotiske og gode amerikanere som utelukkende arbeidet i det godes tjeneste. Slik kan en rapport, som av noen oppfattes som "det mest sjokkerende dokumentet som noen gang er produsert i et demokratisk land", bli oppfattet av andre som et smakløst forsøk på å sverte gode patrioter som reddet et ukjent antall uskyldige menneskeliv.

Debatten om rapporten har hele tiden gått langs to spor. Det ene sporet handler om de hendelsene som rapporten omtaler; - er de korrekt gjengitt, dreier deg seg om tortur, har CIA gitt uriktige rapporter tilbake til amerikanske myndigheter?

Det andre sporet handler om tortur (eller ekstremt brutale forhørsteknikker) noen ganger kan forsvares. Var det riktig, gitt de krevende omstendighetene, å gå hardt til verks likevel? Er det noen ganger forsvarlig å sette rettighetene til enkelte individer til side for å oppnå et større gode?

Denne andre diskusjonen er egentlig del av en evigvarende samtale om ytterpunktene for statens anvendelse av vold i liberale demokratier. Tanken er at selv under ekstreme omstendigheter skal en rettsstat besinne seg når det gjelder å anvende vold mot enkeltindivider; uansett hvem disse individene er og uansett hva den aktuelle situasjonen er.

I USA er, som nevnt, bruk av tortur forbudt og amerikanske soldater skal i følge sin egen veileder ("US Army Field Manual") respektere reglene i Genève-konvensjonene. Disse konvensjonene inneholder forbud mot bruk av vold, ydmykelse og trusler under avhør av fanger. Vi må anta at en av grunnene til at USA ratifiserte FN-konvensjonen mot tortur var at de ikke helt kunne utelukke at amerikanske soldater selv kunne bli fanger, og i så fall hadde behov for visse grunnleggende rettigheter.

Slik sett er saken enkel. Det er aldri forsvarlig å bruke tortur. Hvorfor diskuterer vi da likevel om det noen ganger kan forsvares? Jeg tror det er to grunner til dette. Den første er at mange av oss - gjennom et tankeeksperiment - vil forsøke å sette oss inn ekstreme situasjoner. Vi kan liksom ikke fri oss fra tanken på hva vi selv ville ha gjort under gitte omstendigheter.

Hva om det var vårt land, våre kjente, vår familie som var truet? Hva om vi selv kom i den situasjonen at vi hadde fysisk makt over et menneske med kunnskaper som kunne redde menneskeliv? Et menneske som vi i tillegg visste var forbryter, og kanskje ansvarlig for mord og andre forbrytelser?

Nesten mot vår vilje trekkes vi på denne måte inn vanskelige situasjoner og "umulige" valg. Vi spør oss selv om vi er helt sikre på at vi alltid ville lande ned på den "riktige" siden, uansett hva som stod på spill. Og vi tenker at det er noe å lære av å sette oss selv på prøve på denne måten.

Det er interessant at mange kommentatorer har reist akkurat denne typen spørsmål i forbindelse med rapporten fra Senatet. Å kritisere USA har jo nærmest blitt et spørsmål om å reagere på refleks, ikke minst i store deler av Europa der president Bush var usedvanlig upopulær, med få unntak.

Men selvrettferdighet er ikke spesielt sjarmerende, og heller ikke særlig nyttig. Og er det virkelig slik at europeiske land, som nå står i kø for å kritisere USA, selv har så mye å være stolte av? For min del tror jeg ikke det. Jeg tenker nok at overgrep og ulovlig bruk av tortur også har funnet sted i Europa, og i andre land for den del. Jeg mistenker at det kan finnes mye "forståelse" for ulovlig bruk av tortur selv i de mest fredselskende land; ja, selv i Norge.

Dette bringer meg til den andre grunnen til at vi stadig diskuterer om tortur under gitte forhold likevel kan være forsvarlig, nemlig at vi tilsynelatende har glemt grunnene til at tortur ble forbudt i første omgang. Derfor trenger vi å minne hverandre om at det faktisk finnes noen svært gode grunner til at tortur alltid er uakseptabelt.

Utgangspunktet for dette argumentet er at alle mennesker har en iboende verdighet i kraft av å være mennesker. Denne verdigheten kan den enkelte selv gjøre mye for å undergrave, for eksempel gjennom å utføre grove voldshandlinger og forbrytelser. Men det betyr ikke at den opphører å eksistere eller å spille en rolle, noe som bl.a. kommer til uttrykk i prinsipper som at alle skal behandles likt etter loven (uansett hvem de er), at alle har rett til å forklare seg (hva de enn har gjort) og at ingen kan heve seg over loven.

En krig er naturligvis ingen rettssak, men den skjer heller ikke i et lovløst vakuum. Krigens lover, krigens rett, bygger på tanken om at selv under de mest ekstreme forhold finnes det visse rettigheter og plikter som ingen kan unndra seg. Mange av disse reglene er nedfelt i de såkalte Genève-konvensjonene, som er utformet nettopp for å sikre at menneskers grunnleggende rettigheter og verdighet blir ivaretatt under krig.

Argumentet mot tortur er todelt. Det peker dels mot ofrene for tortur, og dels mot det samfunnet som aksepterer tortur. For det første er tortur lovstridig fordi det fratar mennesker deres autonomi og verdighet, fordi enkeltmennesker blir satt i en situasjon der de er fullstendig i torturistenes vold, fordi det krenker offerets rettigheter, og fordi menneskers liv og helse blir redusert til et middel for å nå et mål. For det andre har tortur negative konsekvenser for flere enn ofrene: Tortur reduserer den moralske autoriteten til den institusjonen som står bak torturen, og den krenker verdigheten også hos de som utfører torturen. Tortur gir dessuten tvilsomme resultater, den informasjonen som framkommer kan like gjerne være usann som sann og det finnes ingen sikker måte å skille det ene fra det andre. Informasjon som er framkommet under tortur kan ikke brukes som bevis, og er derfor rettslig sett verdiløs.

Derfor kommer det - i absolutt forstand - ingen ting godt ut av tortur. En stat som tillater tortur undergraver sin egen autoritet. Den har i virkeligheten ingen moralsk plattform å ivareta sine interesser fra. Derfor er den også uegnet til å fylle noen lederrolle i kampen mot internasjonal kriminalitet, som terrorisme jo er.

Dette var grunnen til at avsløringene om amerikansk tortur og mishandling i det irakiske fengselet Abu Ghraib ble så ødeleggende for hele den amerikanske innsatsen for å gjenoppbygge Irak etter invasjonen i 2003. Avsløringene kom i 2004, og de punkterte USAs innsats for å vinne allierte i landet, til tross for at amerikanske sivile og militære ledere tok avstand fra det som hadde skjedd, og for at mange av de amerikanske soldatene som hadde deltatt i ugjerningene ble straffet og avskjediget.

Ingen vet hvor stor skade hendelsene i Abu Ghraib har hatt for den senere innsatsen i Irak, men omfanget er trolig gigantisk; - og noe av prisen betaler uskyldige mennesker i regionen i dag gjennom eksistensen av terrororganisasjonen IS, som ikke eksisterte før USAs invasjon i Irak.

På samme måte har opplysninger om hvordan fanger blir behandlet i Guantánamobukten på Cuba bidratt til å undergrave USAs moralske autoritet. Også her har det kommet flere beskyldninger om bruk av tortur, i tillegg til brudd på Folkeretten og på Genève-konvensjonene. President Obama har hele tiden ønsket å legge ned denne fangeleiren - som representerer et eventyrlig villnis av juridiske og politiske komplikasjoner - men med sterk motstand i Kongressen er et slikt utfall utenkelig. 

Reaksjonene på rapporten fra Senatet har vært sterke, men heller ikke veldig mye mer. Trolig var mange godt forberedt på at rapporten ville vise at CIA var ansvarlig for tortur og annen lovstridig virksomhet. I så fall forteller det mye om hvordan verden i dag ser på USA og på landets rolle i "krigen mot terror". Forventningene er temmelig lave.

President Obama, som selv var en sterk kritiker av USAs krig i Irak, av skandalene i Abu Ghraib og leiren i Guantanamo, har vært nokså forsiktig i sine kommentarer. Særlig nøye har han vært med å understreke hvor patriotiske og fedrelandskjære alle tjenestemenn og -kvinner i CIA har vært i en vanskelig tid for landet. Som om rapporten først og fremst handlet om kjærlighet til USA, og ikke om grove og omfattende forbrytelser utført av et statlig organ som har brukt store ressurser på å lyve om sin egen virksomhet.

Først når vi legger lettvint USA-kritikk til side og ser på de ubehagelige realitetene - at det opplagt er vanskelig å føre krig mot terror uten selv å komme på kant med viktige prinsipper - blir det klart hvor tragisk dette virkelig er. Når du sloss mot en fiende som ikke skyr noen midler, og som kan dukke opp hvor som helst, er det svært fristende å lete etter "snarveier" til viktig informasjon. Ingen kan nekte for at slike dilemmaer foreligger.

Og nettopp da er det at verdien av prinsipper og, ja, verdier blir så tydelig. Krigens rettsregler er laget for skarpe situasjoner, ikke for fredelige og solrike ettermiddager der alt er bare fred og ro. Senatets rapport avslører en organisasjon som ikke bare bruker tortur i stort omfang, men som også lyver om det, og som unndrar seg kontroll og innsyn. En organisasjon som for lengst har mistet sitt verdigrunnlag. En organisasjon uten moralsk kompass, men med tilgang på enorme fysiske maktmidler. En organisasjon der ingen tar ansvar for sine handlinger, men som bruker store ressurser på å skjule det de faktisk har gjort.

Vi snakker ikke her om feilvurderinger og vanskelige dilemmaer, - om kompliserte beslutninger som vi kan forsøke å leve oss inn i. Nei, vi snakker om systematisk tilsidesettelse av loven og omfattende forbrytelser som senere er forsøkt skjult. Vi snakker om lovbrudd og misbruk av makt utført av en organisasjon som befinner seg i kjernen av USAs statsapparat.

På samme måte befinner USA og CIA seg i kjernen av en global strid som også Norge er en del av. I tiår etter tiår har vi akseptert USAs lederskap og dominans i vår egen sikkerhetspolitikk. Det er lett å finne grunnene, ikke minst det faktum at USA investerer større ressurser i sin egen (og indirekte, sine alliertes) militære sikkerhet enn noe annet land på planeten (se figur).

USAs militærutgifter er nesten 40 prosent av de globale utgiftene
Kilde: Det internasjonale fredsforskningsinstituttet i Stockholm

USAs militære kapasitet er så overlegen at den er i en klasse helt for seg selv. Bare dette faktum alene avtvinger respekt og lojalitet fra alle de som føler at deres sikkerhet er større med USA enn uten. Og det utløser samtidig en trang til å bidra, for å vise at man gjør noe selv også - og ikke bare er en gratispassasjer på ryggen av USAs enorme kapasitet.

Men, som vi vet så altfor godt, stor kapasitet er ikke det samme som politisk og moralsk autoritet. Dette er ikke størrelser på den samme skalaen. Likevel er det i praksis slik at militær kapasitet overskygger de fleste andre dimensjoner; i alle fall så lenge omverdenen tillater det.

Et kort blikk på kartet er nok til å overbevise om at det ikke finnes en eneste europeisk leder som føler behov for å utfordre USAs militære lederskap, selv ikke etter en lang serie av avsløringer om lovbrudd og maktmisbruk. Derfor blir den sjokkerende rapporten som Senatet har offentliggjort først og fremst et tema for mediene. Den får ingen direkte politiske eller andre konsekvenser.

Men indirekte bidrar den til å understøtte en langvarig trend, der USAs og Vestens posisjon som rollemodeller i en urolig verden blir stadig mer svekket. Hvilken nytte har Vestlige oppfordringer om demokrati og respekt for loven når forbrytelsene til den ledende nasjonen bare går rett til arkivering?

Uenige til Dovre faller?

De borgerlige sliter med å gi og ta

Fra Aftenposten, foto: Junge, Heiko

Denne uken blir det avgjort om landet får et budsjett med borgerlig flertall bak seg i Stortinget, slik at Regjeringen Solberg kan fortsette i enda noen tid. Det står mye på spill, og det er langt fra garantert at flertallet blir enige seg i mellom - selv om de fleste tror det.

Problemet er at det borgerlige flertallet ikke har noen felles politikk. Det var et flertall mot den forrige regjeringen, men ikke flertall for noe nytt. KrF, Venstre og FrP står like langt fra hverandre nå som før. Da det ble klart at de fire partiene ikke ville danne en flertallsregjering mistet Erna Solberg den "disiplinerende" effekten som deltakelse i regjering innebærer.

Derfor var det Høyre og FrP som laget budsjettet alene, som kranglet om detaljene departementene i mellom og som til slutt ble enige om store og små saker. I hele denne tiden satt Venstre og KrF på utsiden, på Stortinget. Da budsjettet endelig ble lagt fram var det ikke lett å høre på kommentarene fra den kanten om de kom fra opposisjonen eller fra "støttepartiene". Det var altfor lett for de to partiene å være høye og mørke i mediene en tid, før det endelig gikk opp for dem at et flertall for budsjettet betyr at de faktisk må bli enige med Høyre og FrP.

Der er de nå; og nå er bokstavene mindre og ordbruken mer tilpasset realiteten i situasjonen: Det borgerlige flertallet må faktisk greie å framstå som et flertall som utøver borgerlig politikk. For FrP - et parti som aldri har laget et statsbudsjett før - må det være bittert å se at ting de har fått gjennomslag for under budsjettprosessen nå blir borte igjen i Stortinget under forhandlingene med sentrum.

Det går en grense for hvor mange nederlag FrP tåler før det igjen kan bli interessant å innta protestrollen på Stortinget, dyrke populismen og kjenne at kraften fra gode meningsmålinger igjen strømmer tilbake. Etter min mening er det altfor mange som trekker paralleller mellom FrP og SV som nykommere i regjering. Da glemmer de at FrP og SV er fundamentalt forskjellige partier; det er helt andre grunner som vil holde FrP i regjering enn de som holdt SV i regjering i åtte år.

Ikke minst hadde SV, Sp og Arbeiderpartiet flertall. Det har ikke Høyre og FrP. Det betyr at Regjeringen må bli enig med minst ett annet parti i hver eneste sak den fremmer for Stortinget. Å finne fram slike flertall blir mer og mer krevende etter hvert som tiden går, for i politikken er det gjerne slik at hvis et parti stiller opp for et annet så forventes det noe tilbake. Slik etterlater en mindretallsregjering seg et spor av ikke-innløste sjekker etter hvert som tiden går. Til slutt blir det et spørsmål om sjekkene har dekning, og hvis regningen er for stor er regjeringen stort sett ferdig.

Det er sant at det ville være en mindre katastrofe for det borgerlige samarbeidet dersom det ikke blir enighet om et budsjett ved denne første korsveien. På den andre siden har vi allerede lært mye om hvor stor avstanden i virkeligheten er mellom de fire partiene. Hva med neste års budsjett? Og året etter det igjen? Stortinget er det samme, mandatfordelingen mellom partiene likeså. Det ville være rart om det ikke satt en borgerlig strateg ett eller annet sted og regnet seg fram til at hvis skuta først skal havarere kan den like gjerne gjøre det først som sist.

I alle sine år i opposisjon ble FrP mer og mer lei av å bli "tatt for gitt" som støtteparti for en borgerlig regjering. Dette toppet seg i den siste perioden med Kjell Magne Bondevik som statsminister, da FrP rett og slett fikk nok - og erklærte at de aldri ville støtte en ny regjering med ham som statsminister. Venstre og KrF føler nok at de nå har en viss forhandlingsstyrke fordi regjeringens budsjettforslag har blitt så uendelig mye mer upopulært enn noen i de to regjeringspartiene var i stand til å forutse. Likevel tror jeg sentrumspartiene bør unngå å frata FrP så mye innflytelse over Siv Jensens "eget" budsjett at tankene går tilbake til den tiden der man simpelthen antok at FrP ville stemme for hva som helst så lenge Arbeiderpartiet mente noe annet.

Anta nå at partiene faktisk blir enige. Det kan i så fall bare skyldes en av to ting: Enten at Høyre og FrP har gitt opp i saker som er viktige for dem, men som KrF og Venstre ikke liker (det kan typisk være saker i skatteopplegget), eller det kan skyldes at Regjeringen legger enda flere oljemilliarder inn i potten - slik at budsjettet blir enda mer ekspansivt.

Uansett er det snakk om en Pyrrhos-seier for sentrum. På den ene siden må de to partiene som faktisk har påtatt seg regjeringsansvar få anerkjennelse for det; de kan ikke tape alle saker i møtet med de to andre partiene på Stortinget. Da er grunnlaget for Regjeringen borte. På den andre siden kan ikke borgerlig uenighet føre til at landet samlet sett fører en uansvarlig og altfor ekspansiv økonomisk politikk; - en politikk som allerede er mer ekspansiv enn hva en rød-grønn regjering ville ha foreslått.

For borgerlige velgere må det være pussig å se at de stemte ut den rød-grønne regjeringen bare for å få en blå-blå regjering som virkelig hiver på med enda flere oljemilliarder for å dekke over intern uenighet. Det framstår ikke som et prosjekt for noe som helst, men heller som krisehåndtering allerede fra første selvstendige budsjett.

Skulle de fire partiene endelig bli enige - noe som fortsatt er mest sannsynlig, men altså langt fra sikkert - vil de forsøke å framstille det som en stor politisk seier for landet; og jeg antar at formuleringer som "et godt budsjett har nå blitt enda bedre" da vil falle ofte. Det er naturligvis ikke riktig. Det som er riktig er at vi endelig har fått et budsjett som kan samle flertall - hvilket er noe helt annet.

Men velgerne har nå en gang gitt oss det Stortinget vi har, og slik sett er det ikke merkelig om dette også gjenspeiles i budsjettet. Problemet for landet er at de borgerlige partiene har mye lettere for å redusere statens inntekter enn de har for å redusere utgiftene. Derfor er "borgerlig" budsjettpolitikk nesten alltid ekspansiv; økte utgifter og reduserte inntekter går som regel greit, mens motstykkene som er nødvendige for balansen - økte skatter og kutt i andre utgifter - aldri går spesielt bra.

Før valget i fjor var regjeringspartiene, og spesielt Høyre, svært forsiktige med å uttale seg om framtidig politikk. Strategien var å si minst mulig, og heller la den rød-grønne regjeringen få slite med behovet for fornyelse etter åtte år med makten. Strategien virket, og høyresiden vant valget klart. Men akkurat i det øyeblikket da gevinsten fra valgseieren skal høstes inn kommer ett av de mest kjente spøkelsene i norsk politikk - borgerlig uenighet - fram igjen. Den tiden som ikke ble benyttet til å lage felles politikk før valget ble plutselig svært verdifull, men det er - som britene sier: "Water under the bridge".

Det er et paradoks at nettopp i det året der vi feirer Grunnloven og folkestyret, viser Stortinget seg fra en mindre attraktiv side. Før fjorårets valg var det flere på borgerlig side som hyllet fordelene ved en mindretallsregjering: Stortinget fikk en sterkere rolle, regjeringen kunne ikke avgjøre saker "på kammerset", det ble flere saker som mediene kunne rapportere om, det ble mer "liv og røre" i politikken - alt sammen til beste for demokratiet, fikk vi høre.

I dag er det nok noen hver som tenker på flertallsregjering som et bedre alternativ, tross alt. Jeg føler meg sikker på at Erna Solberg er en av dem. Nå gjelder det imidlertid å skrape sammen det som fortsatt måtte finnes av borgerlig enighet og skaffe landet et statsbudsjett.

Hva som er planen for neste år vet ikke jeg, men for Regjeringens skyld bør den være god.

Et demokratisk nederlag

Valgdeltakelse i USA - presidentvalg og mellomvalg siden 1948

Kilde: www.fairvote.org

Jeg kan ikke annet enn å respektere amerikaneres frie valg. Selvsagt ikke. Amerikanerne velger stort sett de politikerne de vil ha. Men sammen med den respekten kommer en stor dose forbauselse; - for å si det mildt. Her er det mye jeg ikke forstår. La meg begynne med den innrømmelsen.

I USA må du aktivt registrere deg som velger. Det nytter ikke bare å stille i valglokalet med korrekt identifikasjon som her i Norge; - selv om flere stater tillater at du registrerer deg på selve valgdagen eller på internett. Derfor er spørsmålet om valgdeltakelse ikke så enkelt. Man må i det minste skille mellom alle som i prinsippet har stemmerett og alle som faktisk har registrert seg som velgere. Hos United States Election Project gjør de dette, og deres foreløpige anslag for valgdeltakelsen blant alle med stemmerett under årets valg i USA er 36,4% for landet under ett.

Det er historisk lavt, og lavere enn ved alle valg siden 1948. Men det er altså et foreløpig anslag, basert på undersøkelser rett før valget og statistikk fra tidligere valg. Ved presidentvalget for to år siden deltok 58% av velgerne, og i "mellomvalget" (altså valget mellom to presidentvalg) for fire år siden litt mer enn 40%.

Uansett er det rimelig å si at dette var et valg som velgerne i historisk grad ga blaffen i. Det stemmer med ferske tall fra Gallup som tydet på tre ting: At mindre enn halvparten av de som ble spurt hadde tenkt noe særlig på valget, at andelen som var "helt sikre" på at de ville stemme hadde blitt redusert med 10% på fire år, og at forventet valgdeltakelse blant velgere som ikke hadde noen preferanse for noen av partiene (såkalte "independents") var kraftig redusert. Kort sagt: Valg i USA blir mer og mer noe for spesielt interesserte.

Dette er ikke en trend som USA er alene om. Den er global, og det finnes nok ingen enkel forklaring på at på at valgdeltakelsen blir lavere i land etter land. Likevel er en valgdeltakelse på godt under 40% veldig svakt; og noe som isolert sett ikke gir den store seieren til republikanerne spesielt sterk legitimitet. Ja, hele det politiske systemet blir jo underkjent med et slikt resultat, selv om valgdeltakelsen ved mellomvalgene i USA tradisjonelt er mye dårligere enn ved presidentvalg - og faktisk har vært nesten like dårlig flere ganger tidligere.

Når politiske kommentatorer så gir seg i vei med å "tolke" resultatet blir det raskt litt uvirkelig. Det aller viktigste resultatet av dette valget var at velgerne ikke deltok. De er grundig lei av et politisk system som har blitt mer og mer dysfunksjonelt, som ikke svarer på landets utfordringer, og som har isolert seg fra folk flest i et eget bysantinsk spill som selv eksperter sliter med å forstå. Her spiller mediene, penger og maktrelasjoner intrikate og viktige roller i de aller fleste delstater. I mange valg er utfallet gitt på forhånd, fordi valgkretsene blir "skreddersydd" for det dominerende partiet. 

Amerikanerne snakker med stolthet om sine "Founding Fathers" som produserte den amerikanske grunnloven. Det kan sies mye bra om den, men vi oppdager mer og mer at den er laget for en annen tid og en annen politisk kultur enn den som finnes i dagens USA. Den bygger på balanse mellom lovgiver (Kongressen), regjering (Presidenten) og lovens tolkere (Høyesterett). Men en slik balanse fordrer en viss evne til samarbeid. Tar vi vekk den forutsetningen står systemet stille.

Som nå. Som de fire siste årene. Som de to neste. Det betyr seks av åtte år med politisk stillstand under Obama, og utsikter til fire ytterligere år med vranglås dersom Hillary Clinton blir president og republikanerne beholder flertallet i Kongressen - noe som ikke er helt usannsynlig. Totalt ti år med politisk ørkenvandring i verdens nest største økonomi og klart største militærmakt.

Hvem har skylden? Et klart flertall av de snaut 37% av amerikanske velgere som deltok i valget mener at svaret er president Obama og demokratene. Hva de øvrige 63% mener kan vi bare gjette på. De som stemte var i alle fall nokså tydelige på sin misnøye med presidenten, som i løpet av valgkampen fikk kritikk for ting som USAs håndtering av borgerkrigen i Syria, uroen omkring Ebola-epidemien, dårlig styring av økonomien (som faktisk går ganske bra), for helsereformen (Obamacare) som vil gi om lag 14 millioner flere amerikanere helseforsikring bare i løpet av dette året, for planen om å redusere klimautslippene fra amerikanske kraftverk, for ikke å løse problemet med ulovlig innvandring - og en god del andre uavklarte politiske spørsmål.

Amerikanske velgere har gode grunner til å være utilfreds med ledelsen av landet sitt. Men derfra til å gi massiv støtte til republikanerne er mer enn jeg evner å begripe. Her er det selvsagt vanskelig å være helt upartisk, og jeg gjør i grunnen ikke forsøk på det, men hvis vi bare holder oss til den aller mest grunnleggende lovgivningen som Kongressen simpelthen må gjennomføre for å holde hjulene i gang, er det ikke tvil om hvilket parti som hindrer alle vedtak: Republikanerne.

De har vedtatt utkast til statsbudsjett - den såkalte Ryan-planen - som har vært så hårreisende at de senere har måttet løpe fra både tall og løfter. Budsjettet til flertallet i Representantenes Hus hang rett og slett ikke på greip. Følgelig har ikke USA hatt et skikkelig statsbudsjett på flere år, og styres bare gjennom gamle vedtak (lover som fortsatt gjelder) og midlertidige vedtak på enkeltområder. Den viktigste instansen for styringen av amerikansk økonomi er ikke Kongressen, men Sentralbanken som stort sett styrer seg selv - og som de siste årene har latt seddelpressen gå.

USA går med store budsjettunderskudd, derfor må Kongressen stadig heve taket for hvor mye penger staten kan låne. Dette har republikanerne utnyttet til å kaste inn en rekke andre saker hver gang det må gjøres et nytt vedtak. Og får de ikke viljen sin, stenger de gjerne ned viktige deler av offentlig virksomhet. I oktober 2013 var flere føderale funksjoner stengt i drøye to uker, før republikanerne måtte bite i gresset og inngå et kompromiss med demokratene og presidenten.

Republikanerne framstod som de største taperne. Verden så på det hele med undring. Dette var for nøyaktig ett år siden. Og nå høster republikanerne en stor gevinst hos velgerne? Det er ikke til å tro. Det vil si: Det kan bare forstås når vi ser på tre forhold: For det første, hvilke delstater som denne gangen hadde valg på senatorer; - en tredel av Senatet er på valg hvert annet år og denne gangen var det valg i mange stater der republikanerne står sterkt, og der sittende demokrater måtte vente tøff konkurranse.

Dernest, tradisjonen for at presidentens parti gjerne gjør det dårlig i mellomvalgene (jfr. statistikken i innledningen til denne artikkelen). Det er en annen type mobilisering, republikanerne er vanligvis mer mobilisert enn demokratene, og det er normalt å gi presidenten ansvaret for en rekke ting som ligger langt utenfor hva som kan kontrolleres fra Det hvite hus. President Obama har heller ikke vært spesielt heldig med sin håndtering av flere saker de siste månedene. Opposisjonen krever enkle løsninger på vanskelige saker som uroen i Midtøsten, Ebola-epidemien og illegal innvandring. Slike løsninger finnes ikke, men det er vanskelig å forklare i en opphetet valgkamp der partiene stort sett kaster påstander mot hverandre (jeg tror de stort sett opptrer nokså likt på dette området).

Og endelig, valgdeltakelsen, som i virkeligheten innebærer at mellomvalget gjennomføres av en "annen" velgermasse enn den som deltar i presidentvalg. Hos Slate har Jamelle Bouie spekulert over hva dette mellomvalget kan bety for Hillary Clintons muligheter til å bli valgt til president om to år: 

"Put simply, there’s a good chance that 2014—like 2010—was driven by the demographics of American politics, in which Republican voters dominate midterm elections, and Democratic voters dominate presidential years. In which case, Clinton doesn’t have to worry about 2016 since she won’t be speaking to the people who elected a Republican Congress; she’ll be speaking to the people who twice elected Barack Obama. And that is a good position to be in." 

Det er godt mulig at Bouie her forenkler kraftig, for det kan ikke bortforklares at dette valget var et stort tilbakeslag for demokratene; - større enn forventet. På den andre siden betyr en så lav valgdeltakelse at oppsiden for demokratene ved neste valg er enorm, og av like historiske proporsjoner som valgnederlaget og valgdeltakelsen var denne gang.

Republikanerne vant ikke bare flertall i Senatet og Representantenes Hus, de vant også flere nye guvernør-embeter og flertall i nye senater i delstatene. Kontroll over senatene på delstatsnivå har mye å si for utformingen av viktige politikkområder som utdanning, helse og infrastruktur; og for generell lovgivning - USA er tross alt en føderasjon av nokså selvstendige delstater. Gjennom valget på tirsdag festet derfor republikanerne et skikkelig politisk grep omkring hele USA.

Hvordan kunne demokratene tape så enormt mye? En forklaring er, som nevnt, at president Obama i løpet av det siste året har mistet svært mye av sin popularitet. Ett viktig tidsskille var den katastrofale lanseringen av Obamacare, der folk skulle få tilgang til personlig helseforsikring via internett. Men IT-systemene viste seg å inneholde både feil og mangler, og det tok flere måneder før de begynte å fungere sånn noen lunde. Imens vokste køene på nettet og folk ble stadig mer misfornøyde. Fordi selve saken er så enormt splittende førte de tekniske problemene til at republikanerne fikk ny energi i sin kamp mot demokratenes helselov.

Dette ble starten på en lang nedtur for president Obama. Han har ikke evnet å framstå med klare svar eller som den samlende lederen han mest av alt ønsker å være. Samtidig er den generelle politiske stemningen i USA pessimistisk. Undersøkelser viser at velgerne mener landet går i feil retning; det er misnøye med økonomien, med økte forskjeller, reduserte muligheter og - ikke minst - med hvordan "Washington fungerer".

Hvordan dette kan summere seg til økt oppslutning for republikanerne er likevel noe av et mysterium, for deres popularitet er heller ikke spesielt høy. Meningsmålinger viser at om lag 70% av velgerne er misfornøyd med partiets innsats i Kongressen; ja, i følge flere målinger er velgerne mer misfornøyd med republikanerne enn med demokratene. Likevel gjorde republikanerne et kjempevalg - og de fleste gir presidenten skylden.

Så hva kan president Obama nå gjøre, med to år igjen og et klart flertall mot seg på Capitol Hill? Han kan velge å ignorere republikanerne og styre mer direkte gjennom såkalte "executive orders" på de områdene han har lovmessig fullmakt til det. Da forbigår han rett og slett Kongressen og styrer på sitt eget mandat; - slik han for eksempel gjorde da han startet arbeidet med å begrense klimautslippene fra kraftverkene i landet. Han kan velge å gi det nye flertallet tilbake med samme mynt og blokkere alle lovforslag som kommer fra den kanten - i alle fall de som har stor politisk symbolkraft. I og med at han ikke skal gjenvelges er det en rekke politiske hensyn han ikke lenger behøver å ta.

Han skal likevel ha et ettermæle, og han føler nok en forpliktelse til å etterlate seg noe som en ny demokratisk presidentkandidat kan bygge på; - eller i det minste noe som ikke direkte ødelegger alle muligheter for at også den neste presidenten blir en demokrat. Og det utelukker nok at president Obama plutselig skulle innta en "destruktiv" holdning til Kongressen; - til tross for det nye flertallet.

I den andre enden av tråden finnes et republikansk flertall som har blokkert ethvert politisk samarbeid i fire år. Men nå kontrollerer de både Senatet og Representantenes Hus. Da er innsatsen høyere, og velgerne venter helt andre resultater. De venter rett og slett at det nye flertallet får noe til; og skal dette skje må de på en eller annen måte få til et samarbeid med president Obama.

Hvis ikke det lykkes vil de ha lite å vise til når de om to år skal demonstrere for velgerne at en republikaner faktisk er i stand til å styre landet også fra Det hvite hus. Demokratene vil da kunne vise til at republikanerne til tross for "rent flertall" er ute av stand til å få til noe som helst. Og slik fortsetter maktspillet i Washington.

For min del tror jeg at presidenten og republikanerne på en eller annen måte vil finne ut av det med hverandre; - men en viktig forutsetning er at republikanerne avklarer hvordan de ønsker å bruke sitt nye flertall, og hvordan de internt skal løse flokene som kan oppstå med kompromissløse "Tea Party" representanter og senatorer med på laget. Her finnes det folk som mer enn gjerne går til åpen krig mot presidenten, og som bare svært motvillig vil være med på noe som smaker av kompromiss.

Jeg tror nok at lederne av den republikanske fløyen kan komme til å oppleve at de har større problemer internt enn med en president som i utgangspunktet har noe å vinne på å få i stand en form for etterlengtet samarbeid, slik at de politiske hjulene i Washington endelig begynner å bevege seg langsomt rundt igjen.

Hvis det er noe amerikanske velgere virkelig ønsker seg, så tror jeg det må være at de føderale myndighetene igjen vokser inn i den rollen de er ment å fylle - nemlig å gi landet en form for politisk ledelse. Demokratier kan bare fungere dersom det er et minimum av forbindelse mellom de som styrer og de som velger. Å delta ved valg er egentlig et absolutt minimum av hva borgerne kan forvente av hverandre i et demokrati, uten at jeg dermed tar til orde for obligatorisk valgdeltakelse slik det praktiseres i land som Australia og Brasil.

Men når velgerne har gjort sitt er det et ansvar hos de som er valgt å faktisk få noe til. Det har vært tragisk å være vitne til utviklingen i amerikansk politikk de siste årene. Og et USA med en svak og uklar ledelse er i utgangspunktet ingen god nyhet for resten av verden heller. Det er uansett klart at årets valg ikke har gitt republikanerne noe spesielt sterkt mandat, den svake valgdeltakelsen tatt i betraktning, og selv om de vant overlegent over demokratene. For presidenten er det vanskelig å tolke resultatet som noe annet enn et nederlag. Han har også fått et press på seg til å levere bedre resultater.

Det beste vi kan håpe på er at både presidenten og Kongressen tar den klareste meldingen fra velgerne alvorlig: En valgdeltakelse på under 40%? Rett nok har det skjedd hele fire ganger før i årene etter 1948, men det høres mest ut som noe er feil.

Kampen mot IS

IS har på kort tid etablert seg i store områder i både

Syria og Irak. Kilde: BBC

Regjeringen har besluttet å sende soldater til Irak. Hensikten er å hjelpe den irakiske regjeringen med å forsvare seg mot terrororganisasjonen IS.

Jeg synes det er en dårlig plan; - en plan som verken har hode eller hale. Norge burde ikke sende militært personell til Irak, men bør heller øke den humanitære innsatsen i regionen - alle steder der det i det hele tatt er mulig. Kampen mot IS bør føres på andre måter enn gjennom nok en Vestlig militær kampanje i Midtøsten.

Da president Obama la fram sin plan for hvordan USA vil bekjempe IS, understreket han at dette var noe USA hadde gjort med hell tidligere - og at de visste hva som var nødvendig:

"But I want the American people to understand how this effort will be different from the wars in Iraq and Afghanistan. It will not involve American combat troops fighting on foreign soil. This counterterrorism campaign will be waged through a steady, relentless effort to take out ISIL wherever they exist, using our air power and our support for partner forces on the ground. This strategy of taking out terrorists who threaten us, while supporting partners on the front lines, is one that we have successfully pursued in Yemen and Somalia for years." 

Virkeligheten er nok adskillig mer komplisert enn president Obama ga inntrykk av, og resultatene av innsatsen ikke nødvendigvis så positive. På nettstedet til Middle East Research and Information Project (MERIP) skriver Amanda Ufheil-Somers at man kanskje burde ta to skritt tilbake, og se hva som virkelig er oppnådd i Midtøsten de 10-15 siste årene, før man iverksetter en ny militær kampanje:

"Years of air strikes, drone-operated killings, and covert operations have brought neither peace nor safety to the region and its people. Estimates of the death toll from U.S. attacks in Pakistan, Yemen, and Somalia alone range from 3,100 to 5,400, including 570-1,200 civilians. Precise figures are impossible to obtain since the strikes remain classified, and investigating drone attacks is difficult and dangerous work.  

Nor has the drone campaign halted the proliferation of groups seeking to link their -- usually local -- agendas to the idea of a global struggle represented by al-Qaeda. Indiscriminate killing — and the constant fear of death from above -- has only destroyed communities and provided easy recruitment material for extremist groups." 

Amanda Ufheil-Somers viser til at IS selv er et resultat av vestlig involvering i regionen. Organisasjonen oppstod i det maktvakuumet som utviklet seg etter at USA trakk sine styrker ut av Irak, og hadde åpnet veien for det som skulle vise seg å bli en sekterisk og korrupt sjia-muslimsk regjering under ledelse av Nouri al-Maliki.

Når IS har møtt forbausende liten motstand; til tross for sin ekstreme tolkning av islam og sine brutale overgrep mot helt uskyldige mennesker, er noe av forklaringen at regjeringen i Bagdad ikke har klart (eller ønsket) å forsvare sin egen sivilbefolkning, og at lojaliteten til Bagdad i den sunni-muslimske befolkningen i de aktuelle områdene er svært liten. Årene med al-Maliki har gitt få grunner for det sunni-muslimske mindretallet i Irak til å stole på - enn si føle lojalitet til - sjia-regjeringen i landet.

Med kurderne er historien annerledes. De har hatt omfattende selvstyre i sine områder i det nordlige Irak i mer enn to tiår, helt siden den første Gulf-krigen i 1991. De har mye å forsvare i forhold til IS, og de har en viss kapasitet til å gjøre det. Nå ser vi da også at de gjør kraftig motstand, etter først å ha lidd flere nederlag.

Men IS er ikke bare i Irak, de er også i Syria, godt hjulpet av sekteriske konflikter i landet som har utløst en katastrofe for sivilbefolkningen av historiske proporsjoner. I et slikt terreng kan IS, med økende ressurser og sitt enkle budskap, manøvrere effektivt blant de mange væpnede gruppene. De skaffer seg allierte i kampen mot regimet til al-Assad, og de tar opp kampen mot Hezbollah og andre sjia-muslimske grupper som sloss for dagens regime i Syria.

Ved å etablere et "kalifat" - bygget på påstanden om at IS-lederen Abu Bakr al-Baghdadi er den rette etterfølgeren etter profeten Mohammed - har IS skaffet seg verdens største reklameskilt; med adresse til religiøst motiverte og politisk frustrerte muslimer over hele verden. Med dette skrittet er selve religionen blitt håndfast og levende for titusenvis av unge mennesker, som nå strømmer til Midtøsten for å sloss for det de mener er rett; og mot alt de mener er galt.

IS er en oppfordring til å gjøre mer ut av religionen enn bare å praktisere sharia og studere gamle vers i Koranen. "Kalifatet" bringer historier, verdier og visjoner fra middelalderen - fra islams "gullalder" (ca. 800-1250) - rett tilbake til vår tid, gjennom internett og mobiltelefoner. Her formidles løfter om praktisk talt å sloss for Gud, og eventuelt dø som martyr. Utviklingen de siste månedene viser at IS har vært ekstremt effektive til å spre sitt budskap, og rekruttere personer fra hele verden til sin krig i Irak og Syria.

IS snakker i konservative vendinger om islam og praktiseringen av religiøse lover, men er i virkeligheten fullt ut et produkt av moderne tanker og moderne teknologi. John Gray skriver hos BBC om hvordan IS best kan sammenlignes med et moderne internasjonalt konsern, som utnytter alt de kommer over av ressurser og kapital i de internasjonale markedene, samtidig som de bygger ny infrastruktur og etablerer sosiale tjenester i sine områder.

På kort tid har IS blitt verdens rikeste terrororganisasjon, som driver med alt fra valutaspekulasjon til produksjon og handel med olje:

"Isis uses this wealth to expand its popular base, providing public services and repairing damaged infrastructure in the areas it controls. Its use of social media is highly professional. On its websites it issues annual reports containing detailed accounts of its acquisitions and operations, including breakdowns of the bombings, assassinations and suicide missions it has carried out." 

Det er veldig lite som tyder på at kampen mot IS kan bli kortvarig, og svært mye som tyder på at organisasjonen - med sin disiplin, effektivitet, appell og ressursbase - kan få en langvarig tilstedeværelse i en region som mer og mer preges av politisk kaos, sekteriske konflikter og storpolitiske motsetninger.

Både i Irak og Syria er det politiske og sosiale bildet akkurat nå mer komplisert enn kanskje noen gang. I Irak har årene etter at USA trakk seg tilbake, og med al-Maliki som statsminister, vært stort sett bortkastet med tanke på å etablere et stabilt styre i landet. Den forrige regjeringen gjorde alle tenkelige feil, og mistet dermed legitimitet - til og med langt inn i det sjia-muslimske flertallet. Derfor var det nødvendig med en ny statsminister - Haider al-Abadi - som nå må jobbe aktivt for å få de ulike religiøse gruppene i landet til å trekke sammen. Særlig viktig er det å inkludere det sunni-muslimske mindretallet.

Samtidig har den irakiske hæren mer eller mindre kollapset. Mange år med terror, stridigheter og dårlig ledelse har skapt en umotivert hær, som verken har selvtillit eller bred støtte i befolkningen. Det er denne hæren som heller kaster våpnene enn å sloss mot IS, og det er denne hæren som bl.a. norske militære eksperter nå skal hjelpe til å blir mer motstandsdyktig.

Det ingen tvil om at den irakiske hæren kunne trenge noen gode råd, men det er heller ikke spesielt vanskelig å se hva slags dynamikk en slik prosess vil trenge. Dersom Haider al-Abadi ikke raskt lykkes med å etablere en regjering som folk har tro på, som kan samle hele landet, og som kan bære fram visjoner som den vanlige iraker mener det er verdt å sloss for, så vil tusenvis av gode råd være til liten nytte.

Her finnes med andre ord et vesentlig element av tidsnød; - Vestlig støtte gjennom bombetokt og militær rådgivning skal bidra til å holde IS på avstand akkurat lenge nok til at irakerne selv er i stand til å forsvare sitt eget territorium, med den nødvendige støtten fra sivilbefolkningen.

Dette er ikke en gang en plan. Det er et håp. Og dessverre, det er et håp som ikke støttes av spesielt mange argumenter eller fakta. Dels er det nå etablert væpnede sjia-muslimske selvforsvarsgrupper på utsiden av det offisielle militærapparatet, og disse er anklaget for å forfølge sunni-muslimer generelt, ikke bare personer som er mistenkt for tilknytning til IS. Dette bidrar dårlig til noen nasjonal samling i kampen mot IS. Dels er selve den irakiske hæren mistenkt for overgrep mot det sunni-muslimske mindretallet, noe den nye regjeringen så langt ikke har tatt tak i. Dette svekker både regjeringen og hærens autoritet og legitimitet.

Maged Mandour skriver hos openDemocracy at utskiftingen av al-Maliki bare har ført til kosmetiske endringer i Irak:

"The rise of ISIS has allowed the regime to consolidate its power base in the Shiite south and present itself as their protector. This sectarian structure has been maintained by cosmetic changes. The most important example is the call by Ayatollah Ali-Sistani for the then Prime Minister, El-Maliki, to step down and form a more inclusive government. Maliki did step down, however, the sectarian nature of the regime remains the same. The underreported abuses of the Shia militia against the Sunni community, which the Iraqi government seems to have either encouraged or actively ignored, is a clear example of their policy of encouraging sectarianism, which in turn helps the regime maintain its grip on power." 

Problemet er selvsagt at konflikten med IS griper rett inn i skillet mellom sunni-islam og sjia-islam; et skille som IS gjør hva de kan for å bygge opp under, og som den irakiske regjeringen under al-Maliki selv bidro til å forsterke. Foreløpig har vi ikke sett noe taktskifte fra den nye regjeringen når det gjelder å føre en mer inkluderende politikk, og denne svakheten kommer nok de norske soldatene raskt til å merke når de tar fatt på sin virksomhet i landet.

Som om situasjonen i Irak ikke var vanskelig nok er IS også kraftig engasjert i Syria. Og her er de politiske utfordringene, om mulig, enda større. La meg bare trekke fram tre dimensjoner:

• For det første at både IS og Vesten (inkludert Tyrkia) har regimet til al-Assad som fiende, samtidig som Syrias ledelse og Vesten har IS som felles fiende. Hver gang Vesten lykkes med å svekke IS i Syria gir man en form for indirekte støtte til al-Assad, et paradoks som kommer til å bli mer og mer framtredende etter hvert som krigen mot IS utvikler seg;
• For det andre at mens Tyrkia og kurderne har IS som felles fiende, er det ikke noe ønske i Tyrkia om å se at kurderne kommer styrket ut av kampene - verken i Syria eller i Irak. Vi har allerede sett hvordan Tyrkia sleper føttene etter seg når det gjelder å gi kurderne tilgang og kapasitet til å forsvare sine posisjoner inne i Syria;
• Og for det tredje at Iran, som ville være Vestens mest "naturlige" støttespiller i kampen mot IS i Irak, samtidig er den sterkeste støttespilleren til al-Assad regimet i Syria, som Vesten gjerne vil ha fjernet. Slik har Vesten Iran som en slags "alliert" i Irak og som en motstander i Syria - og på tvers av dette har IS posisjonert seg med sin krig mot alt og alle. 

Hvis det mangler en plan for Irak, finnes det absolutt ingenting med tanke på Syria. Her inngår nabolandene i regionen skiftende allianser, og de støtter ulike væpnede grupper inne i Syria. I tillegg til den støtten som formidles av ledelsen i de ulike nabolandene, finnes det en rekke ressurssterke enkeltpersoner som også engasjerer seg med støtte til forskjellige grupper i konflikten. Det er kjent at styrtrike enkeltpersoner i land som Saudi Arabia og Qatar gjerne lar noen millioner dollar flyte i de retningene de mener er mest tjenlige, sett fra sitt personlige ståsted.

Alt dette er pakket inn lag på lag - som en ondsinnet politisk løk - med den strategiske konflikten mellom Iran (sjia-islam) på den ene siden og Saudi Arabia (sunni-islam) på den andre, med kurderne på den ene siden og Tyrkia på den andre, med USA og Europa på den ene siden og Russland på den andre. Et eksempel: Bak Hezbollah som sloss på vegne av al-Assad inne i Syria står sjia-muslimene i Libanon, bak disse igjen står Iran, og sammen med Iran står ofte Russland.

Dette forklarer samtidig hvordan IS - en organisasjon som absolutt alle ser som en fiende, og som derfor har alle mot seg - faktisk klarer å vokse, vinne militære seire og etablere seg i stadig større områder.

IS har enorme fordeler av de sekteriske, politiske og strategiske motsetningene som rir Midtøsten som en mare, og som Vesten aldri på noe tidspunkt har evnet å få armene rundt. Tvert i mot er det slik at vestlige militære kampanjer i regionen uten unntak har endt med nederlag, og resultater som var stikk i strid med målsettingene. Irak er ett eksempel. Afghanistan - som rett nok ligger i utkanten av Midtøsten - et annet.

Fred Kaplan i Slate skriver hvordan USAs engasjement i kampen mot IS mer og mer tar form av en hengemyr. Hele planen - hvis vi kan kalle den det - bygger på en forutsetning om kampklare ressurser på bakken som kan gå inn å gjøre ferdig det arbeidet som bombingen fra luften har startet. Men disse ressursene finnes ikke, og USAs egne militære strateger antar at det vil ta mange år før for eksempel den irakiske hæren vil ha noe som minner om adekvat militær slagkraft.

Kurderne kan sloss heltemodig, det vet vi, men samtidig ruller det inn tusenvis av nye rekrutter til IS fra hele verden hver eneste måned. Inntil videre kan vestlige politikere snakke om rådgivning og operasjoner fra lufta, men før eller senere - helst før - må IS møtes med relevant motstand på bakken. En slik motstand lar seg ikke mobilisere i et Syria som er i full oppløsning, og vi må vente i flere år på at irakiske styrker vil være kampklare. Det betyr, i følge en slik logikk, at enten går Vesten inn med det personellet på bakken som faktisk trengs eller så lar man befolkningen i de aktuelle områdene sloss mot IS med de ressursene de har selv.

Som Kaplan oppsummerer:

"So here we are, back in the Middle East again, shoring up a dysfunctional regime, caught in the middle of a sectarian conflict, saddled with allies who aren’t doing much and whose interests conflict with ours, roped off from potential allies who could do much more but whose interests conflict with ours more deeply, and facing a bunch of millenarian savages whose appeal grows as our involvement deepens." 

Det sier seg selv at et hundretalls norske rådgivere i Irak utelukkende vil ha symbolsk effekt i forhold til noe som kanskje kan bli framveksten av et stabilt styre i landet, et land som da kanskje er i stand til å forsvare seg selv. Vi trenger ikke mye fantasi for å forstå at denne symbolske gesten er høyt verdsatt i USA; landet som i sin tid invaderte Irak, fjernet Saddam Hussain fra makten og kastet landet inn i årevis med vold, borgerkrig, terror og konflikter. Men at Norge har et ønske om å vise velvilje overfor USA er ikke en sterk nok grunn til å rettferdiggjøre norsk militær deltakelse i konflikten.

Det er relevant å spørre hva alternativet til bombetokter og militær rådgivning skal være. Det er ukontroversielt å være tilhenger av økt humanitær støtte til regionen, som har et enormt flyktningproblem og der sivilbefolkningen er utsatt for ufattelige lidelser. Likevel er støtten viktig, så humanitær bistand må være øverst på listen.

Så er det etter min mening helt legitimt å stille spørsmål ved den militære logikken som Vesten til alle tider har benyttet i forhold til Midtøsten; fra kolonitiden, via kuppet i Iran i 1953, Suez-krisen i 1956, Gulf-krigen i 1991, og helt fram til bombingen av Libya i 2011. Ideen om at Vesten bør "rydde opp" og skape orden i en region som ikke greier å styre seg selv. Dette bygger på en tanke om at Vesten har et overblikk over situasjonen som befolkningen selv ikke har, og i en viss forstand også en moralsk overlegenhet som gir mandat til å handle. Her ligger det mye dårlig skjult vestlig arroganse. 

Dette tankemønsteret utløser et behov for å "gjøre noe" dersom en situasjon blir tilspisset; og særlig dersom den tiltrekker seg stor oppmerksomhet fra mediene, - noe vi har sett at IS er eksperter på. Men mediedrevet moralisme er en dårlig rådgiver i spørsmål om krig og fred; - og om militær deltakelse.

I tiden fram til mars 2003 diskuterte vi livlig om det var rett å gå til krig mot Saddam Hussain. Mange mente den gangen at motstand mot den amerikanske invasjonen var det samme som (indirekte) å støtte den irakiske diktatoren, hvilket selvsagt var helt urimelig. På samme måte blir motstand mot militært engasjement mot IS nå identifisert som en form for indirekte støtte til de umenneskelige forbrytelsene som organisasjonen står bak.

Men en slik konklusjon er grunnløs. Det er fullt mulig å ta skarpt avstand fra IS og samtidig mene at løsningen på problemet ikke er ytterligere vestlig militær opptrapping i regionen. For min del mener jeg at en slik opptrapping mest sannsynlig vil bidra til større humanitære problemer og til at støtten til IS bare vokser. Jeg mener det finnes historisk belegg for en slik vurdering, og at ikke minst erfaringene fra Afghanistan trekker i en slik retning: Etter å ha brukt enorme militære, politiske og finansielle ressurser på å etablere et stabilt sivilt styre i landet er Taliban tilbake, og forventes å overta makten i stadig større deler av landet etter hvert som de internasjonale styrkene trekker seg tilbake.

IS, for sin del, ser ut til å ønske økt vestlig militær deltakelse i konflikten, gjerne også med soldater på bakken. En slik utvikling vil bare forsterke budskapet fra "kalifatet" om at det som pågår er en hellig krig der alle muslimer har en religiøs plikt til å bidra i kampen mot fienden - Vesten.

Når det er sagt kan jeg forstå at spørsmålet framstår som langt mer komplisert sett med amerikanske øyne. Amerikanerne sier gjerne at "hvis du har laget et problem, så er det du som eier det". Når regjeringen i Bagdad - som på alle måter er et produkt av amerikansk politikk - ber om assistanse, er det lett å forstå at president Obama synes det er vanskelig å si nei. Han er dessuten under press fra en politisk høyreside som både er fullstendig uvitende om forholdene i Midtøsten og samtidig monomant opptatt av at USA skal framstå som "sterkt". Det var den samme høyresiden som fikk USA inn i Irak i første omgang.

Men IS både kan og bør angripes på andre måter enn gjennom en vestlig militær kampanje. De har finansielle ressurser som, i alle fall i noen grad, kan spores og blokkeres. De er avhengig av å produsere og selge olje. Men oljehandel med IS kan underlegges en effektiv embargo dersom det internasjonale samfunnet ønsker det (det er et endelig antall punkter der olje fra IS kan nå markedene). IS er avhengig av våpen og andre forsyninger; - disse må komme et sted fra, og selv om det neppe er mulig å stanse alle forsyninger er det mulig å stramme kraftig til.

Ikke minst er IS avhengige av stadig nye rekrutter. Det må være et mål for alle siviliserte land å unngå at muslimsk ungdom ser det som en naturlig oppgave å slutte seg til en terrororganisasjon som IS. Vi vet at det er misnøye, frustrasjon og marginalisering som ofte skaper grobunn for terror; derfor er det en selvstendig oppgave å vise i praksis at det fiendebildet som IS er avhengig av å tegne, er falskt. Kampen mot terror starter slik sett på hjemmebane.

Å isolere og svekke IS - økonomisk, militært og forsyningsmessig - krever tett internasjonalt samarbeid. Gitt dagens situasjon kan det virke vel optimistisk. Men jeg vil hevde at det ikke er mindre optimistisk enn tanken om et "lett" militært engasjement fra luften, og med null fotavtrykk på bakken.

Den tanken er nok mer et håp enn en plan, og det ser ut til at håpet blir svakere for hver dag som går. Dermed kan vi være på vei mot enda en USA-ledet militær kampanje i Midtøsten. Og med norske soldater allerede på plass i Irak er det slett ikke utenkelig at vi må ta stilling både til spørsmålet om flere soldater og til hva de skal gjøre når de først er der. Tanken om et nytt Afghanistan er da snublende nær.

Ingenting ville glede meg mer enn om jeg tok fullstendig feil.

Hva vil vi med universitetene?

Gode gamle dager: Platon og Aristoteles diskuterer neste års budsjett

(Raphael: "School of Athens", Wikimedia Commons)

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen strever med å finne rett styringsmodell for universitetene (Morgenbladet 24. oktober 2014). Skal ledelsen ansettes eller bør den velges? For min del er jeg ikke i tvil om svaret; - ledelsen bør være valgt. Men jeg tror Isaksen har større problemer med høyere utdanning enn som så. 

Nylig la han fram en langtidsplan for forskning og høyere utdanning. Den kunne like gjerne vært produsert i Nærings- og fiskeridepartementet, for den er stort sett tømt for drøftinger av kunnskapsinstitusjonenes rolle ved siden av å levere relevant kunnskap for forvaltningen og næringslivet. Her står side opp og side ned om hva norsk høyere utdanning skal levere av kunnskap, talent, teknologi og løsninger for norsk næringsliv, og hvordan det indre liv ved institusjonene skal innrettes mot dette.

Et eget kapittel handler om hvordan Norge skal utvikle verdensledende miljøer ”som bidrar til ny forståelse, bedre konkurransekraft og evne til å møte samfunnsutfordringer”. Her finnes noen stakkars, enslige avsnitt som modererer den instrumentelle logikken noe (kap 8.3):

”Dagens samfunn krever forskningsbasert kunnskap på stadig flere områder. Samtidig bør ikke forskningen dreies for sterkt mot kortsiktige behov eller låses for sterkt til spesifikke utfordringer og løsninger. Forskning som søker ny forståelse og forskning som søker løsning på praktiske problemer må derfor ses i sammenheng. 

Det er ikke mulig å planlegge vitenskapelige gjennombrudd. Ny viten kan oppstå på uventede måter og på områder som det er umulig å forutsi. Derfor er det viktig å satse langsiktig på å utvikle fagmiljøer som ligger godt an til å bli internasjonalt ledende innenfor sine fagområder.” 

Det er viktig å erkjenne at hele politikkområdet høyere utdanning har blitt stadig mer målrettet og instrumentelt de siste tiårene. Det er sterke krefter som påvirker utdanningsinstitusjonene. Dette er ikke en sektor som er enkel å styre, verken når det gjelder oppgaver, organisering eller finansiering. Slik sett kan man ha sympati med statsrådens dilemma; - presset for ”økt relevans” er der hele tiden, både fra næringslivet, forvaltningen og den store velferdssektoren vi har utviklet.

Men på den annen side er det ingenting nytt ved at all kunnskap prinsipielt sett har et Janus-ansikt: På den ene siden kan kunnskap være nyttig til å løse håndfaste utfordringer, på den andre siden har kunnskap en verdi i seg selv – og det kan ofte være høyst uklart hva anvendelsen eventuelt skal være. Noe av universitetenes rolle i verden har vært å ivareta dette andre aspektet ved kunnskapen; - at den har en egenverdi og at samfunnet er tjent med å ha noen institusjoner der ny kunnskap forfølges for sin egen skyld. For argumentets skyld, så å si.

Det bemerkelsesverdige er egentlig at universitetene helt fram til vår tid – gjennom mange århundrer – har evnet å holde fast ved en viss egenart. Det har ikke manglet på motkrefter og dramatiske hendelser, men likevel har de aller fleste land sett seg tjent med å ha egne institusjoner av universitetenes type: Rimelig selvstendige, med frihet til å definere sine egne forskningsoppgaver, med tett integrasjon mellom forskning og undervisning.

Jeg sier ikke at dette er den faktiske modellen overalt, eller at den akademiske friheten er like stor overalt; men jeg vil hevde at dette er et ideal som fortsatt eksisterer og som faktisk også praktiseres i en hel rekke land i verden. Fortsatt med godt resultat i mange tilfeller.

Jeg vil altså hevde at en av de moderne mytene i politikk for høyere utdanning er at det er behov for enda mer detaljstyring og målretting av universitetene våre. I den grad det er behov for noe, så er det mindre detaljstyring, mindre målretting og mindre rapportering. I hele den vestlige verden kneler institusjonene for høyere utdanning under stadig mer byråkrati og stadig svakere økonomi. Ikke nødvendigvis fordi det brukes mindre offentlige penger på høyere utdanning og forskning, men fordi pengene blir borte i ”tiltak”, ”programmer” og ”innsatsområder” der de ikke alltid gir forventede resultater, men heller bidrar til overstyring av institusjonene og meningsløs bruk av tid på rapporter. 

Det er opplagt, som statsråden selv skriver, at universitetene er ”samfunnsinstitusjoner” på en helt annen måte i dag enn de var for bare få generasjoner siden. De er institusjoner som skal ha et tilbud til ”alle”, ikke bare til en liten elite. De skal forholde seg aktivt til industri og næringsliv. De skal måles på sine prestasjoner, og det er bare det beste som virkelig er godt nok. De skal konkurrere om studenter og ressurser. Ingen ting av dette motsetter jeg meg. Men skrittet derfra til den typen overstyring som statsråden selv representerer med sine seks prioriterte områder

• hav
• klima, miljø og miljøvennlig energi
• fornyelse i offentlig sektor og bedre og mer effektive velferds-, helse- og omsorgstjenester
• muliggjørende teknologier
• et innovativt og omstillingsdyktig næringsliv
• verdensledende fagmiljøer 

mangler et universitetspolitisk grunnsyn.

Ingen kan motsette seg verdien av bedre velferdstjenester eller miljøvennlig energi. Men, som statsråden selv er inne på, dette er ikke noe man bare kan ”bestille” – for all forskning er prinsipielt usikker og feilbarlig. Og det er heller ikke etablert noen nødvendig logisk overgang mellom samfunnets behov på den ene siden og den måten universitetene best kan bidra til å dekke disse behovene på den andre.

Kanskje leverer universitetene de beste resultatene dersom de får mer selvstyre, og det settes av mer midler til langsiktig grunnforskning? Kanskje blir utdanningene bedre av at forskningen er mer forskerdrevet og mindre politisk overstyrt? Kanskje blir universitetenes egne planer mer verdt dersom de ikke hele tiden må holde et øye med hva som er siste mote blant byråkrater og styringskåte politikere?

Skal du svare på hvordan universitetene best kan styres, organiseres og finansieres, bør utgangspunktet være at du har et syn på hva et universitet skal være i et moderne samfunn. Hvilke oppgaver er det universitetene skal løse? Hva skal være deres egenart og kjennetegn? Fyller uavhengige og selvstendige universiteter noen meningsfull rolle, eller kan vi like gjerne gjøre dem om til politisk styrte virksomheter med mandat til å imøtekomme næringslivets og forvaltningens umiddelbare kunnskapsbehov?

Dagens situasjon er paradoksal; for på visse områder nyter universitetene selvstendighet – for eksempel når det gjelder etablering av nye studier. På andre områder, for eksempel noe så grunnleggende som forskningsfinansiering, er bildet et helt annet. Her må institusjonene tilpasse seg både nasjonale og (stadig oftere) internasjonale programmer, som er klart politisk motivert og som har sitt utspring i kunnskapens instrumentelle egenskaper. Egenskaper som det slett ikke er noe galt med, men som altså ikke representerer noen fullgod plattform for solide akademiske institusjoner. 

Mange tror at dette er problemstillinger som kan inndeles etter fagområde; og at det særlig er humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag som lider under nyttetenkningen. Mange tror også at dette er særnorske utfordringer. Men utfordringen stekker seg over hele feltet, inkludert tunge realfag og teknologiske fag, og den gjelder i virkeligheten over hele verden. Overstyringen og programmeringen av institusjonenes forskning og undervisning gjør at virksomhetenes egenart blir mer og mer utvannet.

Spiller det noen rolle? Jeg mener det. Jeg mener verdien av selvstendige universiteter går langt forbi festtaler, ærestitler og ritualer. For meg handler ikke dette om akademisk snobberi, men om at samfunnet er tjent med å ha institusjoner som har frihet til å sette enhver problemstilling under et kritisk lys, som styres av kvaliteten til de argumentene som legges fram (forskningen) og formidles (undervisningen), og der all etablert kunnskap er prinsipielt etterprøvbar og kan revideres.

Jeg mener at universitetene fyller sine oppgaver i samfunnet best når de har betydelig frihet til å sette inn ressursene der de selv mener det er riktig. Og det gjelder også i forhold til mer kortsiktige kunnskapsbehov. Det er en gammel og seiglivet myte at universitetene befolkes av mennesker som lever totalt i sin egen verden, uten blikk for det samfunnet vi alle er en del av. Å bygge politikk på en slik myte gir nødvendigvis dårlige resultater.

Noe av det som bidrar mest til tanken om akademisk selvstyre og institusjonell egenart er at universitetene kan velge sin egen ledelse. Etter min mening er det ingen motsetning mellom å ha en valgt ledelse av institusjonen, men samtidig ha ansatte faglige ledere på lavere nivåer. Her er det snakk om vesensforskjellige lederoppgaver. Toppledelsen ved institusjonen skal ivareta den strategiske retningen, bidra til legitimitet og sikre åpenhet omkring vanskelige valg og prioriteringer.

En valgt ledelse – som er et viktig særtrekk ved universitetene – har bedre forutsetninger for å løse sine oppgaver, nettopp fordi den har et mandat fra studenter og ansatte.

Universitetenes neste store utfordring blir å tilpasse seg de mulighetene som kommer med ny informasjonsteknologi, og der mulighetene for fjernundervisning har blitt løftet opp til et helt nytt nivå. I mange tilfeller spiller geografisk avstand ikke lenger noen rolle så lenge det finnes tilgang på adekvat båndbredde og programvare.

Anerkjente universiteter over hele verden – men særlig i USA – har i flere år tilbudt såkalte MOOC (Massive Open Online Courses) innenfor en rekke fagområder. Her kan studenter fra hele verden følge tilrettelagt undervisning over nettet; som regel gratis og uten mulighet til å få kurset godkjent som del av en formell akademisk grad, men det kommer til å forandre seg. Om ikke lenge kan du trolig skaffe deg en fullverdig grad fra Harvard University uten å ha satt en fot i USA, om enn ikke i alle fag og ikke på alle nivåer.

Ny undervisningsteknologi kommer til å forandre høyere utdanning over hele verden; på godt og vondt, men mest til det bedre. For universitetene er det ikke noe alternativ å snu ryggen til utviklingen og bare holde seg med de etablerte modellene for undervisning og forskning. Ny undervisningsteknologi innebærer en helt ny konkurransesituasjon for norske universiteter, men også fabelaktige muligheter i en tid der vi etterspør ny kunnskap hele livet.

For all verdens teknologi endrer ikke det faktum at ny kunnskap produseres av mennesker, ofte knyttet til solide fagmiljøer ved et universitet her eller der. En bekymring hos ansatte ved amerikanske universiteter er at tilbud som MOOC, der de mest berømte og anerkjente professorene plutselig kan gi undervisning til titusener av studenter fra hele verden samtidig, vil undergrave lokal undervisning og dermed også de lokale fagmiljøene.

Det er i så fall en utvikling som alle vil tape på, for selv om det er flott å la seg inspirere av verdens fremste forskere innenfor ulike fagfelt så trenger vi mer enn Nobelprisvinnere for å holde de vitenskapelige hjulene i gang. Det er i samspillet mellom de nye mulighetene og de lokale ressursene at be beste resultatene kan skapes; både for studenter og lærere.

Vi er dermed tilbake til spørsmålet om hvordan vi skaper gode fagmiljøer og selvstendige institusjoner i en tid der forventningene er høye fra nær sagt alle kanter. Det er moro å iverksette nye programmer, klippe snorer og utøve "aktiv" politisk styring. Men noen ganger er politisk måtehold faktisk en bedre modell, noe en konservativ vil vite å verdsette. Mitt råd til statsråden er derfor å stole mer på at universitetene er i stand til å styre seg selv, gjøre egne prioriteringer og valg.

Som et minimum bør de ha anledning til å velge sin egen ledelse.

Ernas strategiske klemme

Fra Minerva: Tenk om den nye regjeringen minner

for mye om den gamle?

Det er vanskelig å skjønne annet enn at forslaget til statsbudsjett må være en skuffelse for velgere fra høyresiden. På den ene siden viste det seg at det likevel ikke fantes ”milliarder på milliarder” å kutte på grunn av ”unødvendig byråkrati”. Etter å ha brukt et helt år på å lete etter sløsing og misbruk av skattebetalernes penger, ble utbyttet temmelig beskjedent. Det var ikke så mange "Supperåd" å nedlegge likevel. Offentlig sektor i Norge er egentlig ganske effektiv, om den ikke alltid er like veldrevet.

For det andre øker jo Regjeringen nå de offentlige utgiftene mer enn den økonomiske veksten. Det betyr en større rolle for offentlig sektor i økonomien. Men var ikke noe av poenget at offentlig sektor skulle reduseres? Heller ikke her virker det som Regjeringen leverer slik den lovet. Rett nok kommer det en del skattelettelser; men de er stort sett betalt med å bruke mer oljepenger – og det kan jo hvem som helst få til.

Jeg tror de fleste borgerlige velgere, og særlig de som stemte på Høyre og Fremskrittspartiet, så for seg noe helt annet. Mer effektiv drift, mindre unødvendig byråkrati og regelverk, forenklinger og innsparinger, reelle budsjettkutt som kunne brukes til skattelettelser, mindre sosialistisk slark og somling, mer individuell frihet. I stedet kommer mer av det samme; ja, enda mer fordi Regjeringen må kaste på noen ekstra oljemilliarder for å få skuta til å bære. Snøscooter og Segway – hvor moro det enn er – kan vanskelig svare til forventningene.

Det som har skjedd er at Regjeringen har møtt sine egne myter. Fortellingene om enkle innsparinger og åpenbare forenklinger kom praktisk talt i et nytt lys da nøklene til de ulike departementene vel var overlevert. Rett nok var det en periode der den nye regjeringen kunne skylde på den gamle, men slike perioder varer ikke evig. Det er sant at den blå-blå regjeringen arvet den rød-grønne regjeringens budsjett, og hadde kort tid på seg til å endre budsjettet for 2014. Men nå snakker vi om budsjettet for 2015, og denne regjeringen har hatt like lang tid som alle andre regjeringer til å snekre sammen budsjettet. Vi har derfor fått et budsjett som er akkurat slik Regjeringen ønsket. Som det en gang het i datafaget: "What You See Is What You Get" (WYSIWYG).

Samtidig er det elementer i budsjettet som ikke bare provoserer de tidligere regjeringspartiene, men også de to samarbeidspartiene som utgjør Regjeringens parlamentariske grunnlag. Det er enkel politisk matematikk at det skal godt gjøres å finne full overlapp mellom de fire partiene, og FrP har tross alt finansministeren – det skal være verdt noe. Vi kan ha god grunn til å tro at Høyre og statsministeren har latt FrP få påvirke litt ekstra i budsjettforslaget, for å ha noe å forhandle bort med Venstre og KrF i Stortinget. Det er tross alt Stortinget som vedtar budsjettet, og der trenger man flertall.

Men dette reiser jo bare spørsmålet om borgerlige forventninger på nytt. Hvis høyresidens velgere var utilfredse med selve budsjettforslaget, er det all grunn til å tro at de vil bli enda mindre fornøyd med et budsjett som er ”nedslipt” av KrF og Venstre. Det blir trolig mindre skattelettelser, men også færre kutt. Begge deler trekker i motsatt retning av hva både Høyre og FrP lovet før valget.

Jeg har sett kommentarer om at Høyre med de foreslåtte skattekuttene for 2015 er ”i rute” i forhold til løftene om skattelettelser fra valgkampen. Men da forstår man ikke at et budsjett har både inntekter og utgifter. Det er verdens enkleste sak å kutte i skatter og avgifter, og så bare fylle budsjettgapet med oljepenger. Men det var liksom det man skulle forsøke å unngå, av gode økonomiske grunner. Stort sett er det bare FrP som har ment at det er en god ide å øke bruken av oljepenger kraftig, og uavhengig av hvordan det ellers står til i norsk økonomi.

Det neste som har skjedd er at vi først nå får se de fulle konsekvensene av at Erna Solberg ikke fikk danne en flertallsregjering. Det er noe helt annet å kunne presentere et budsjett som allerede er sikret flertall i Stortinget, enn det er å legge fram et budsjett som må "opp til eksamen" hos partier som ikke har vært med på den lange budsjettprosessen.

Å lage statsbudsjett er på mange måter en smertefull prosess, der hver enkelt statsråd blir påført mange begrensninger og restriksjoner for å få helheten til å gå opp. De vil hver for seg ha flere "satsinger" som de ønsker å få gjennomført; - ofte av meget gode politiske grunner. Men alle regjeringer opplever at summen av slike satsinger ikke går i hop med den summen av utgifter som man er blitt enige om som "ansvarlig økonomisk politikk". Alle må med andre ord bite seg litt i leppen, rynke på nesen og bekymre seg over om "velgerne forstår dette".

Det gjør de stort sett ikke. For mens Regjeringen er i budsjettmodus er velgerne fortsatt i valgkampmodus; - de venter nå at løftene fra valget skal innfris. En flertallsregjering vil akkurat i denne kritiske fasen være mer sammensveiset enn dagens arrangement med to partier "innenfor" og to partier "utenfor". Partiene vil ha større innsikt i hverandres svake punkter, og - ikke minst - de vil være mer villige til å stille opp for Regjeringen som helhet. De umiddelbare budsjettkommentarene blir annerledes og mildere, den politiske usikkerheten mindre.

En flertallsregjering er den konstellasjon som Erna Solbergs politiske prosjekt krever. Slik det er nå må hun hvert år legge inn "rom" i budsjettet for forhandlinger med de to sentrumspartiene, og hun har liten kontroll over helheten for i enkeltsaker er det ikke utelukket at Venstre og KrF søker sammen med Arbeiderpartiet og dermed påfører Regjeringen nederlag. En slik situasjon kan ikke sammenlignes med å møtes sammen hos kongen hver uke, og to ganger i uken til regjeringskonferanse. En firepartiregjering ville trolig også hatt et arbeidsutvalg på toppen, med statsministeren og de tre øverste lederne i de andre partiene.

Dette er strukturer som binder sammen, mye mer enn de splitter. Og det er slike strukturer som gjør det mulig for selvstendige partier å gå sammen om felles, nasjonale prosjekter. Her kan "småkrangelen" tas internt, mens partiene kan få et felles blikk på helheten og utfordringene samtidig som de styrer fagdepartementene. Slik utvikler man en felles strategi, og et felles språk til å snakke om den.

For en mindretallsregjering er hvert budsjett man "overlever" i Stortinget en seier. Men det sier samtidig noe om planleggingshorisonten; det er potensielt regjeringskrise minst en gang i året. Det var ikke ambisjonen til Erna Solberg at valgseieren skulle ende i en slik situasjon; hun ønsket en flertallsregjering - bl.a. av de grunnene jeg har nevnt. Nå har vi kommet i en situasjon der hver budsjetthøst blir en risikofylt øvelse i Stortinget, under slag og spark fra både den "egentlige" opposisjonen og fra de to partiene som hver eneste gang er nødvendig for å sikre flertall. Det gir mindre rom for lange strategier, og større behov for kortsiktig brannslukking.

Fire år med en slik modus operandi kan gjøre det neste møtet med velgerne mindre hyggelig enn det forrige.

Nytt demokrati

Fra Aftenposten: I en travel uke sa Høyre nei til OL

I Hong Kong sloss demonstranter for retten til å velge sine egne kandidater til å styre byen. I Norge sa vi denne uken nei til OL, men ja til å tillate forkastelige ytringer om terrorisme. Uken som har gått har vist oss at demokratiet er sårbart og mangfoldig, fordi mennesker er mangfoldige og virkeligheten sjelden er enkel. Demokratiet møter alltid nye utfordringer.

Det er vanskelig å ikke ha sympati med demonstrantene i Hong Kong. På den andre siden er dette en varslet krise. Det finnes argumenter for at innbyggerne i Hong Kong har blitt lovet et utvikling fram mot fullt demokrati, og kinaekspert Harald Bøckman skriver innsiktsfullt om dette i Aftenposten. 

Men det finnes også argumenter for at ledelsen i Kinas kommunistparti aldri har hatt til hensikt å la byen utvikle seg helt etter eget hode. Planen var heller å integrere Hong Kong mest mulig i det øvrige Kina, etter hvert som de spesielle fordelene som Hong Kong tilførte Kinas økonomi ble uttømt. Ved innlemmelsen i Kina (1997) utgjorde Hong Kong hele 16 % av Kinas økonomi, og var på flere måter en unik ressurs for landet - ikke minst med tanke på tilgang til utenlandsk kapital. I årene etter har Kina selv hatt en fantastisk vekst, nye storbyer har vokst fram, internasjonaliseringen har skutt fart og Hong Kong utgjør nå bare 3 % av kinesisk økonomi. Det gir byen mindre å forhandle med når det gjelder særstatus og egne, demokratiske systemer.

Kravet fra Beijing er at kandidater til byens lokalregjering "må elske fedrelandet og elske Hong Kong"; - en omskriving av krav om lojalitet til de sentrale myndighetene i Beijing. Dette gir den lokale valgkomiteen, som domineres av personer som er lojale mot Kommunistpartiet, noe å arbeide med når de skal sile kandidater. Jeg har svært begrensede kunnskaper om den spesielle situasjonen i Hong Kong; likevel er det mye som tyder på at spørsmålet om demokrati i Hong Kong blir mer og mer identisk med spørsmålet om demokrati i selve Kina - heller enn å være et spørsmål om særordninger for den gamle britiske kronkolonien. Et kynisk blikk på situasjonen tilsier at demonstrantene i det lange løp har lite å stille opp med i forhold til Kommunistpartiet, som slett ikke har råd til å drive med eksperimenter i demokrati i ytterkantene.

Demonstrasjonen gjelder et viktig tema for demokratiet: Hvem skal bestemme hvem som skal få stille til valg? I Norge er den jobben overlatt til partiene. I Iran er det presteskapet som avgjør hvilke kandidater som er "passende". Og i Hong Kong er det altså en egen partilojal nominasjonskomite.

For min del er jeg ikke i tvil om hvilket system som er best, men det betyr ikke at vi ikke kan ha en meningsfull debatt også i Norge om hvordan kandidater til styre og stell blir utpekt. Er det riktig at partiene fortsatt skal ha monopol på den oppgaven, eller kan vi tenke oss andre modeller? Debatten er ikke mindre interessant hvis vi vurderer utviklingen av demokratiet over tid, der det er liten tvil om at partienes stilling jevnt over er svekket. De har færre medlemmer, men flere og vanskeligere oppgaver enn noen gang - rett og slett fordi politisk arbeid har blitt mer krevende.

Samtidig er partiene under intens overvåkning fra mediene, og de må - som alle andre - tilpasse seg en ny tid når det gjelder måten informasjonsteknologien fungerer på. Alle partier strever med å være representative i forhold til resten av befolkningen, men sannheten er vel heller at aktivt partimedlemskap i dag stort sett er for spesielt interesserte. Det er synd.

Jeg mener partiene gjør en svært viktig jobb i det norske demokratiet, og jeg tror demokratiet hadde tjent på at flere deltok i viktige prosesser som programarbeid, valgkamp og nominasjon. Men det er urealistisk å tro at lange trender lar seg snu uten videre. Partiene må gjøre en jobb med å framstå som mer attraktive arenaer for samvær, samhold og diskusjon; - og her har IT-utviklingen åpnet både for nye muligheter og ny konkurranse.

OL-saken kan være et godt eksempel på flere av de tingene som nå skjer. Denne uken bestemte Høyres stortingsgruppe at arbeidet med å lage en OL-søknad skulle stanses. Jeg mener det var en riktig beslutning, og jeg mener statsminister Erna Solberg oppsummerte saken på en god måte: Det var ikke tilstrekkelig oppslutning i befolkningen til et så stort og kostbart prosjekt.

Samtidig hadde IOC bidratt negativt med å vise seg som en helt umulig partner for arrangøren. Slik IOC i dag framstår er komiteen selv den største trusselen mot de olympiske verdiene den har satt seg som mål å forvalte. Morgenbladet skriver på lederplass at IOC bør nedlegges. Jeg er enig. Så her har idretten noe å jobbe med.

Men flertallet mot OL og den massive kritikken mot IOC hadde aldri fått så stort gjennomslag i det politiske systemet uten ny informasjonsteknologi og bruk av "sosiale" medier som Twitter og Facebook. Nei-siden i spørsmålet om OL (hvis vi kan kalle den det) var aldri organisert, den var ikke koordinert i forhold til medier eller i forhold til å påvirke sentrale aktører i selve søknadsprosessen. Isteden levde den sitt eget liv på nettet, i blogger og kommentarfelt. Den hadde deltakere fra alle partier (tror jeg), og redaksjonell støtte fra noen aviser. Det var selvsagt viktig at ett av regjeringspartiene - der partilederen også er finansminister - hadde landsmøtevedtak mot OL. I tillegg fantes det fylkeslag hos noen av de andre partiene som gjorde vedtak mot et OL i Oslo. Det var også profilerte kommentatorer, for eksempel Jan Arild Snoen i Minerva, som skrev og argumenterte mot OL-arrangementet med stor utholdenhet.

Likevel var nei-siden organisasjonsmessig noe helt annet enn det maskineriet som støttet en OL-søknad; først og fremst Norges idrettsforbund og Oslo kommune. Med store organisasjoner i ryggen er det mulig å legge strategier for kommunikasjon og påvirkning, det er mulig å skaffe seg tilgang til mediene på egne premisser, det er mulig å finjustere kommunikasjonen inn mot spesielle grupper, og mobilisere ressurspersoner som kan gi troverdighet og støtte til det man ønsker å formidle. Alt dette hadde tilhengerne av et OL-arrangement i Oslo tilgang til. Likevel kjørte skuta på grunn.

Det er sant at tilhengerne hadde en krevende sak, for OL er kostbart - noe alle visste, og som bare ble forsterket av inntrykkene fra OL i Beijing og i Sotsji. Men OL er også populært, og minnene fra Lillehammer i 1994 er fortsatt sterke og gode. Ski-VM i Oslo i 2011 var i tillegg en strålende suksess. Det var derfor ikke åpenbart at saken skulle ende slik den gjorde.

Etter hvert som debatten utviklet seg, med stadig mer negative bidrag fra selve IOC, måtte tilhengerne av arrangementet forholde seg til problemstillinger de var dårlig forberedt på: Behovet for reform i IOC, krevende diskusjoner om mulige kostnadskutt, spørsmålet om langsiktige økonomiske prioriteringer (idrett versus velferd), spørsmål om samfunnsverdier (privilegerte eliter versus den jevne kvinne og mann) og spørsmålet om geografi (Oslo-regionen versus resten av landet).

Heller enn å skape samling og begeistring med utgangspunkt i minnene fra 1994 og 2011 begynte debatten mer og mer å ligne på EU-debatten for 20 år siden. Ja-siden måtte løpe fra sak til sak, slukke branner etter hvert som IOC satte fyr på nye ting, og forholde seg til store og kompliserte politiske problemstillinger som de slett ikke var forberedt på. Det som hadde startet som et ønske om nyttige investeringer i et hyggelig idrettsarrangement, og som skulle samle nasjonen i konkurransen med andre søkerland, endte med mistillit til et korrupt og urimelig IOC. Og med økende frykt for at arrangementet ville koste mye mer enn det ville smake.

Dette viser hvordan helt nye arenaer for meningsutveksling på nettet påvirker politiske prosesser, hvilken retning en diskusjon kan ta og hvilke spesifikke forhold som blir kritiske i vurderingen av en sak (i dette tilfellet: ja eller nei til å sende en OL-søknad). Det som kjennetegner disse arenaene er at de vanskelig lar seg regissere; det er i praksis umulig å "ramme inn" diskusjonen slik du selv ønsker fordi de nye mediene gir tusenvis på tusenvis av andre mennesker full adgang til å kommentere, kritisere, spørre og - ikke minst - komme med påstander som undergraver din egen posisjon.

Og selv om du er dyktig til å foregripe hvor kritikken og angrepene kan komme fra, er det i praksis umulig å stå i mot når motstanden begynner å spre seg på nettet. Dette har sammenheng med to ting: At det er svært enkelt å videreformidle synspunkter man selv er enig i, og at det er den enkelte som selv "redigerer" den informasjonen hun eller han ønsker å forholde seg til. Summen av dette gjør at en vanskelig sak lett kan bli en fryktelig dårlig sak, og at alle dine anstrengelser for å få diskusjonen over på dine premisser kan bli nær nytteløse.

Slik gjør nettet og sosiale medier det mulig å utjevne påvirkningsmuligheter som i utgangspunktet er temmelig asymmetriske; - hvis mange nok engasjerer seg sterkt nok blir selv den mest velsmurte kommunikasjonsstrategien utilstrekkelig. Nettet kan bidra til å forsterke demokratiet, bringe fram flere stemmer, sette søkelyset på motforestillinger og faktisk være med på å avgjøre utfallet av en stor og viktig sak. Jeg tør påstå at det var hva som skjedde i dette tilfellet.

Likevel skal "nettets innflytelse" ikke overdrives. Til syvende og sist handler det om konkrete saker, og hvordan de står i forhold til fakta og argumenter. De som ønsket et OL i Oslo kunne hatt en bedre sak, de kunne hatt en mer sympatisk IOC og de kunne hatt sterkere argumenter om økonomi, infrastruktur og gjenbruk. I så fall hadde oppslutningen om prosjektet vært større, og sterk aktivisme på nettet ville trolig ikke endret en beslutning om å gå videre med søknaden.

Nettbasert formidling og meningsutveksling kan bidra til å revitalisere demokratiet og partiene. Deltakelse kan bli enklere, mulighetene til å påvirke kan bli flere. Derfor leter alle partier etter strategier som gjør nytte av de nye mulighetene, og som bidrar til å involvere flere i det løpende organisasjonsarbeidet. Vi vet allerede at bruken av nettbaserte tjenester har betydning for forløpet av intense politiske prosesser som valgkamper, der det hele tiden gjelder å "vinne øyeblikket" og være den som får oppmerksomhet.

Så er spørsmålet hvordan nettet kan brukes til å stimulere det mer jevne, men like fullt viktige arbeidet knyttet til tradisjonelle prosesser som programarbeid og nominasjoner. Her tror jeg det fortsatt er et stort potensial som ikke er utnyttet, ikke minst med tanke på at "alle" nå har en eller annen forbindelse til nettet og de tjenestene som finnes der.

En av de som aktivt utnytter nettets muligheter til å formidle hva han mener er Ubaydullah Hussain, som denne uken ble frifunnet i Oslo tingrett. Påtalemakten mente at ytringene til Hussain ikke er dekket av ytringsfriheten; - de er rett og slett for hatefulle og kan oppfattes som oppfordringer til terrorhandlinger. Tingretten var uenig, og selv om jeg langt fra er noen ekspert på ytringsfrihet eller jussen i saken, er jeg enig i den konklusjonen. Jeg synes Inge D. Hanssen i Aftenposten skrev en klok kommentar om saken.

Det betyr ikke at saken er enkel. Både når det gjelder selve spørsmålet om ytringenes innhold og når det gjelder konsekvensene av dommen er det mulig å gjøre kritiske vurderinger. Ytringsfrihetens paradoks; ja, selve demokratiets paradoks, er at vi på en eller annen måte må forholde oss til intoleranse - for eksempel i den formen den kommer til uttrykk hos Hussein. Vi snakker da om mennesker som selv påberoper seg rettigheter som de ønsker å frata andre, og som er milevis unna å se det urimelige i dette.

Åpenlys hyllest av drap på uskyldige mennesker er i ytterkanten av hva vi bør tolerere. Hussain har visstnok gitt uttrykk for lettelse over dommen; men det er vanskelig å forstå, for i følge hans egen logikk er det fullstendig uinteressant hva norske domstoler mener om noe som helst. Hussain har for sin del unik innsikt i hva Gud mener og hvordan lovene til Gud skal fungere; han er derfor hinsides noen menneskelig tolkning eller dialog om hva som er akseptabelt.

Men selv personer som mener å sitte inne med ufattelige kunnskaper, slik som Hussain, har rettigheter etter loven. Oppgaven til rettsstaten er ikke å ta Hussain på ordet, men snarere å ivareta de rettighetene han selv gjør alt han kan for å undergrave. Så krevende er faktisk demokratiet. Hussain har rett til å ha så mange hårreisende meninger han måtte ønske; han krysser grensene for det lovlige først når han representerer en trussel mot andre.

Påtalemakten har blitt kritisert for i det hele tatt å fremme saken for en domstol. Argumentet er at uansett konklusjon ville resultatet bli negativt. Hvis Hussain ble dømt kunne han iføre seg martyrdrakt. Hvis han ble frifunnet - slik han faktisk ble - kunne det bli oppfattet som en slags "godkjenning" av de ekstreme ytringene hans.

Jeg ser poenget, men er uenig. Jeg tror det er nyttig at ekstreme ytringer fra tid til annen - men åpenbart ikke hele tiden - blir vurdert rettslig; av flere grunner. For det første skal det etter min mening finnes grenser for ytringsfrihet. Disse grensene er ikke faste, de kan framstå som uklare, og i hvert enkelt tilfelle er de krevende å etablere. De vil alltid være kontroversielle.

Likevel er det viktig at de finnes, og at samfunnet ikke aksepterer alle ytringer uansett innhold. Jeg er enig med Karl Popper i at ubegrenset toleranse til slutt kan ende med intoleranse, og at vi derfor spesielt bør være intolerante overfor intoleranse.

For det andre er det viktig at samfunnet demonstrerer vilje til å forsvare seg selv mot intoleranse. Åpenhet og ytringsfrihet er verdier som trenger forsvar; gang på gang har vi sett at dette er verdier vi ikke kan ta for gitt. Et våkent sivilsamfunn er et samfunn som er villig til å konfrontere ekstremisme og intoleranse, men det er også et samfunn som innvilger seg retten til å forsvare seg selv.

For det tredje tror jeg den debatten som saken mot Hussain har utløst er grunnleggende sunn og nødvendig. Hussain har sine meningsfeller, men også motstandere med minst like ekstreme oppfatninger. Dette er mennesker med null respekt for liberale verdier, og de blir ikke borte ved at vi forbyr meningene deres. Jeg tror heller ikke de blir nevneverdig påvirket av om en domstol konkluderer på den ene eller andre måten. Men når vi åpent diskuterer grensene for hva som er akseptable ytringer øker vi ikke bare samfunnets bevissthet om ekstremistene blant oss; - vi utfordrer samtidig vår egen toleranse og styrker dermed samfunnets evne til selvforsvar.

Frifinnelsen av Hussain er derfor langt fra noen seier for ham. Den er en seier for åpenheten og ytringsfriheten i det samfunnet han ønsker å ødelegge. Slike seire er viktige. De styrker demokratiet, og bidrar til at det hele tiden fornyer seg.