2011 – et år for optimisme?

Var 2011 et godt år eller var det et annus horribilis? I et interessant intervju med BBC sier den aldrende historikeren Eric Hobsbawm at det har gledet ham å se at vi fortsatt lever i en verden der folk kan gå ut i gatene og skape forandringer. Hobsbawm har politiske revolusjoner som spesialfelt. Han mener at 2011 kan minne litt om 1848, det store året for revolusjoner i Europa.

Ser vi på hva som har skjedd i Nord-Afrika og Midtøsten gjennom 2011 er i alle fall ett felles trekk med 1848 mulig å identifisere: Revolusjonære strømninger sprer seg som ild i tørt gress fra ett land til det neste, mens makthaverne gripes av panikk og velger vold som motmakt.

Revolusjonene i 1848 ble kvalt av autoritær reaksjon. Men ideene døde ikke, og over tid var det ideene som vant. Det var tanken om demokrati som banket på døren, inspirert av de store revolusjonene i Frankrike og USA noen tiår tidligere. Makthavernes ”seier” i 1848 ble derfor ingen egentlig seier. I stedet ble det innledningen til en utvikling i retning av demokrati, parlamentarisme og allmenn stemmerett over store deler av Europa. Men det tok noen generasjoner.

Hva slags tidsplan kan vi se for oss i Midtøsten og Nord-Afrika? Hobsbawm er ikke veldig optimistisk når det gjelder utsiktene til å skape solide demokratier i denne regionen, kanskje med unntak for Tunisia. Det er en vurdering jeg fullt ut deler. Ja, den deles vel strengt tatt også av de det angår aller mest, nemlig menneskene i Nord-Afrika som fortsatt flykter i tusentall fra regionen. Ikke akkurat et tegn på framtidstro.

Verken i Egypt eller Libya står folket overfor noen enkel overgang til stabilt demokrati. Tvert i mot er utfordringene mange, og det er ingen grunn til å skru forventningene høyt. Isteden er det viktig å glede seg over alle de framskrittene som tross alt gjøres. Kvinnene på Tahir-plassen i Kairo er involvert i en livsfarlig strid, men de er samtidig en inspirasjon for alle som deler idealene om likeverd, likestilling og demokrati. De er viktige symboler på at klokka ikke så lett lar seg skru tilbake.

Egypt er likevel fortsatt en militarisert politistat. Opprøret mot daværende president Mubarak endte paradoksalt nok med at Militærrådet fikk en slags legitimitet til å styre landet videre. Vel, - så mange alternativer fantes i grunnen ikke. De ulike fraksjonene hadde ulike grunner for å akseptere fortsatt militær kontroll: Islamistene og Det muslimske brorskapet mente at det militære var best skikket til å gjennomføre nødvendige valg – som de selv hadde god tro på at de ville vinne. Sekulære og liberale krefter, sammen med den kristne minoriteten, satset på at det militære ville fungere som et slags bolverk mot utviklingen av en islamistisk stat i Egypt. Og Egypts viktigste allierte, i USA og Europa, regnet med at de egyptiske generalene ville være en forutsigbar partner, som fortsatt ønsket et godt forhold til Vesten og Israel.

De kan ha forregnet seg alle sammen. Det er ingen som fullt ut kjenner de egyptiske generalenes politiske ambisjoner, men faktum er at det militære har styrt Egypt fram til denne dag. De styrte under Nasser. De styrte under Sadat. De styrte under Mubarak. Og de styrer fortsatt. Tanken om at en hel politisk klasse – generasjoner med militære ledere – uten videre skal gi fra seg makt og økonomiske privilegier kan vise seg å være litt for enkel. Og skal vi la historien være en slags veiviser er det et faktum at Egypt har et svært spinkelt grunnlag å bygge et sivilt samfunn på. Landet har alltid hatt militært styre. Nylig trakk regjeringens sivile rådgivere seg fra sine verv, i protest mot militær maktbruk i forbindelse med demonstrasjoner knyttet til parlamentsvalget. Selv etter at valgresultatet begynner å bli klart, med solid flertall for Det muslimske brorskap og andre islamske partier, er situasjonen i landet uoversiktlig.

Det samme er tilfellet i Libya, der stadig flere begynner å stille krav om at de ulike opprørsgruppene nå bør avvæpnes. Men det er ikke uten videre enkelt å få til. Allerede har det vært kamper mellom ulike væpnede grupper i Libya (typisk nok mellom grupper fra øst og vest i landet), og i byene føler folk utrygghet fordi det fortsatt finnes grupper som er væpnet til tennene og som vil ha ting på ”sin” måte. Beskyldinger om å ha støttet det tidligere Gaddafi-regimet er livsfarlige, og ender ikke sjelden med at noen fullbyrder en ”dødsdom” på stedet. Det er langt igjen før overgangsregjeringen og den nye libyske hæren kan sies å ha noen form for kontroll i landet, og i mellomtiden begynner mangelen på sikkerhet å true den framtidsoptimismen som skapt da det gamle styret til slutt brøt sammen.

Verken i Jemen eller Syria kan det meldes om vesentlig framskritt. I Syria har volden nå for alvor nådd Damaskus, og mens Sikkerhetsrådet i FN sliter med å komme fram til enighet om nye resolusjoner har Den arabiske liga sendt observatører til landet i forståelse syriske myndigheter. Ingen av delene gir vesentlig trøst til den syriske befolkningen, som på den ene siden sloss mot et regime som er uvanlig brutalt selv etter standarden i Midtøsten og som på den andre siden skal bygge bro over et kompliserte lappeteppe av religiøse og geografiske motsetninger seg i mellom.

For både Jemen og Syria gjelder det at de interne motsetningene i hvert av landene er sammensatte og omfattende. Ja, Jemen var delt i to helt fram til 1990, og opposisjonen i landet består av alt fra liberale grupper, til marxistiske grupper og ulike islamistiske retninger. Bortsett fra motstanden mot den sittende president Saleh – som etter planen skal gå av i februar 2012 – er det lite som knytter de ulike opposisjonsgruppene sammen.

Bildet er altså komplisert, både i Nord-Afrika og Midtøsten. Når Time Magazine likevel med en viss rett kan utpeke ”demonstranten” til Årets person er det fordi tre statsledere i regionen allerede er drevet fra makten, ytterligere to står i køen for rask ekspedering, og virkningene for framtiden trolig vil bli omfattende. I seg selv er dette enestående resultater som gjør at Eric Hobsbawm har sine ord i behold når han minner om at vanlige mennesker faktisk har makt til å endre de politiske realitetene, når de bare er mange nok og utholdende nok.

Gjennom ”den arabiske våren” er det skapt en annen framtid for millioner av mennesker, men fortsatt er det altfor tidlig å si med sikkerhet hva slags framtid det er snakk om.

Årets person har vært aktiv også i Vesten. Her har vi sett framveksten av den såkalte ”Occupy-bevegelsen” – først i USA, men senere også i flere europeiske land – i litt ulike varianter. Det fascinerende her har ikke først og fremst vært den konkrete oppslutningen om demonstrasjoner og ulike teltleirer, men den brede appellen som de ulike Occupy-gruppene har evnet å oppnå der de har oppstått. Ja, selv president Obama måtte ut og tilkjennegi forståelse og støtte til Occupy Wall Street tidligere i høst.

Ingen bør være overrasket over at et folkelig oppgjør med bank- og finansnæringen brer seg over hele OECD-området. Det vi i dag vet, først om finanskrisen fra 2008 og senere om dagens omfattende gjeldskrise, er at verden holder seg med en internasjonal finanssektor som ikke er bærekraftig og som bare delvis fyller tjenlige samfunnsformål.

I stedet for å formidle kapital i rette mengder til de rette prosjektene og til rett pris har finansnæringen blitt en egen kilde til de-stabilisering og finansielt kaos. Næringen har utviklet så mye snedighet og så kompliserte produkter at den har lurt seg selv (og alle andre) trill rundt. Dette har den fått lov til å gjøre under dekke av å stimulere vekst og produktivitet. I virkeligheten har den undergravd sunn vekst, stimulert massiv feilprising av finansielle produkter og økt risikoen for alle.

Da regningen endelig kom på bordet i 2008 var omfanget av finurlighet og ”finansiell produktutvikling” nesten ikke til å tro. Det var historien om Enron om igjen, bare i langt større skala. Etter hvert ble vi alle godt kjent med begrepet om ”råtne lån”, - som viste seg å være selve arbeidshesten i moderne finansindustri.

Med bitterhet måtte skattebetalerne i land etter land se rolig på at myndighetene gikk inn for å bøte på det aller verste av finansakrobatikkens konsekvenser. Enorme beløp ble pløyd tilbake til finanssektoren – motstykket var økt offentlig gjeld – og etter en tid kunne store deler av sektoren rapportere om overskudd igjen. Lederlønninger og bonusordninger var tilbake på plass.

Men da var selvfølgelig mange av de ulønnsomme forretningene sendt over til staten og skattebetalerne, og inn i statsregnskaper som i mange tilfeller var et sørgelig syn allerede før 2008. Finanskrisen var blitt til en gjeldskrise. Og der er vi nå. Etter min mening har vi knapt begynt å forstå omfanget av gjeldskrisen og hva den vil bety for praktisk talt all politikk i årene som kommer.

• Den mest umiddelbare konsekvensen av gjeldskrisen er behovet for å kutte utgifter og øke inntekter for å få gjelden under kontroll. Jeg registrerer med et lite smil at amerikanske politikere uttrykker bekymring over ”what’s going on in Europe.” Men USA har mer enn nok med å tenke på sine egne finanser, som også er i en elendig forfatning. Gjeldskrisen betyr dype kutt i velferd og tjenester gjennom flere år, med store negative konsekvenser for de som er aller mest avhengige av støtte og tjenester fra det offentlige. 

• Men gjeldskrisen hindrer også landene i å gjøre noe effektivt for å bekjempe svak vekst og høy arbeidsløshet. Landene har ikke ressurser å sette inn for å stimulere økonomien og motvirke de negative konsekvensene av store budsjettkutt. Istedenfor å gi bidrag til vekst og stabilitet vil offentlige budsjetter forsterke nedgangen, som derfor blir enda mer langvarig og omfattende. Allerede har man begynt å snakke om 2010-årene som ”det tapte tiåret” og det er et dystert utgangspunkt i det vi går inn i 2012. 

• Mest alvorlig er kanskje likevel konsekvensene for politikkens legitimitet, og den muligheten ulike regjeringer har for å etablere løsninger med bred folkelig oppslutning. I mange land føler velgerne det slik at de er ført bak lyset av politikerne, og tilliten til de etablerte partiene er på historisk lavt nivå. Ikke rart, med tanke på den omfattende korrupsjonen som finner sted – i alle partier. Vi som vokste opp med bildet av Europa som en samling av moderne rettsstater har blitt tvunget til å tenke om igjen; for det bildet er bare delvis riktig. Gjeldskrisen har avslørt at store europeiske land fortsatt styres etter middelalderske prinsipper, der lojalitet til klan og familie går foran loven. Det er behov for omfattende utskiftinger i den politiske eliten i mange land for å etablere ny tillit til demokratiet. Hvor lang tid dette vil ta er i seg selv et kritisk spørsmål. 

Gjeldskrisen er derfor en dyp politisk krise; - den største i Europa siden andre verdenskrig. Dette er det så langt nesten ingen europeiske ledere som snakker høyt om, noe som i seg selv er uheldig. Isteden pakkes krisen inn i et økonomisk-administrativt språk. Krisen behandles som en valutakrise, noe den også er, men bare fordi politikken har sviktet så fundamentalt. Det snakkes om å redde euroen, om nye ordninger og rammer for lån mellom statsbankene og om å sikre finansiell stabilitet. Alt dette er viktig. Men hva saken egentlig handler om er å gjenskape tilliten mellom folket og de folkevalgte.

Det er ikke sentralbanker og finansinstitusjoner som kommer til å redde Europa ut av gjeldskrisen, de kan i høyden bare bidra til å løse deler av problemet. Det som trengs for å løse krisen er flere ærlige og rettskafne politikere. Politikere som folk stoler på. Politikere som tør å innrømme feil, og som er villige til å risikere sitt eget skinn i kampen mot korrupsjon og økende gjeld. Politikere som våger å øke skattene for å få betalt gjelden, og som er villige til å gjennomføre nødvendige reformer for å kontrollere utgiftene og stimulere til ny vekst. Politikere som tør å gjøre upopulære valg istedenfor å sende ubetalte regninger omkring til ukjente adresser, slik de gjør i dag. Politikere som representerer et troverdig alternativ.

Noe slikt er det Europa må håpe på – intet mindre. Og noe slikt er det også velgerne i Russland håper på. For også i Russland har Årets person vært aktiv, særlig etter det mislykkede Dumavalget i begynnelsen av desember. I Vesten har vi kanskje blitt overrasket over omfanget av protestene, fordi vi lenge har tatt det for gitt at Vladimir Putin skulle ta over for Dmitri Medvedev og bli president i Russland nok en gang. Men så viser det seg at mange russere er både opprørt og forbannet ved tanken på en slik løsning. At mer enn 120.000 mennesker samler seg til protest i Moskva er intet mindre enn oppsiktsvekkende.

I Russland er korrupsjonen mer åpenlys enn i Europa; det legges ikke like stor vekt på å skjule det som skjer. Typisk nok blir det russiske styret stadig oftere omtalt som et ”kleptokrati” – en samling av store og små lommetyver som beriker seg på andres bekostning, og som er raske til å sende verdiene ut av landet. Russland er et land som år for år tømmes for kapital. I Moscow Times skriver Yulia Latynina at det ikke er demonstrantene i Moskvas gater som står under innflytelse fra Vesten, men snarere den kleptomane eliten av politikere. Det er eliten som er bekymret hver gang Vesten protesterer mot maktmisbruk, fordi det er de som i årevis har sendt penger ut av landet og som risikerer å få sine bankkonti ”frosset” og utilgjengelige.

Putin er desperat avhengig av å øke sin legitimitet, skriver Latynina. Derfor vil det bli nødvendig med omfattende fusk ved det kommende presidentvalget, for å sikre en ”overbevisende” seier. Problemet er bare at det som skal overbevise raskt kan vise seg å undergrave i stedet. I alle fall må fusket gjennomføres på en mer profesjonell måte enn ved Dumavalget, som utløste de største protestene Putin hittil har opplevd.

På et mer grunnleggende nivå er imidlertid russernes problem at alternativene til Putin er ytterst mangelfulle. Visst finnes det både ultra-nasjonalister og gammel-kommunister, men ingen egentlig opposisjon som har framtiden for seg og som kommuniserer godt med velgerne. Et slikt politisk alternativ gjenstår å bli skapt, men det er en interessant tanke at hendelsene i 2011 kan ha bidratt til nettopp det. Også her kan Årets navn ha spilt en avgjørende historisk rolle.

2011 har ellers vært et år der den politiske og økonomiske situasjonen i Norge har vært svært forskjellig fra den vi finner selv i nabolandene våre. Mens andre land strever med økende arbeidsledighet har vi mangel på arbeidskraft i Norge. Mens andre land sliter med store underskudd er overskuddene i Norge solide. Mens andre land må kutte i utgifter og velferd blir velferdsordningene i Norge bygget videre ut. 

For min del kan jeg ikke huske å ha opplevd noe lignende, for vi er jo egentlig vant til at internasjonale konjunkturer også får virkninger for oss her hjemme. Ja, selv i 2008 og 2009 merket vi det internasjonale tilbakeslaget, om enn på en nokså mild måte. Vi kan jo håpe at denne situasjonen vil vare ved, og at Norge er ”vaksinert” mot økonomiske tilbakeslag. Det ville imidlertid være svært naivt. Mye tyder på at nedgangen ute også vil forplante seg til Norge i løpet av året som kommer. Da er det viktig at vi er godt forberedt.

En hyggelig hendelse i 2011 var lanseringen av nettstedet Progressiv. Progressiv på nettet skal gjenspeile aktiviteten i ”tenketanken” med samme navn; - et kjærkomment tilskudd til den vesle floraen av uavhengige møteplasser for politisk tenkning og debatt i Norge. For alle som føler tilhørighet til sosialdemokratisk politikk er dette initiativet svært velkomment, og jeg kan ikke gjøre annet enn å ønske lykke til med etableringen.

Og for øvrig vil jeg ønske alt det beste for det nye året til alle lesere.

Money for nothing

Landsmøtetalen til Ed Miliband i forrige uke var utformet som et verdimessig oppgjør mellom to filosofier om samfunnet. På den ene siden ”something for nothing”; - som beskriver et samfunn der det er OK bare å forsyne seg, å tenke utelukkende på seg selv, og gjerne høste fruktene av innsatsen som andre har stått for. På den andre siden ”something for something”; en modell der det legges vekt på de som skaper verdiene, der man yter noe selv, der man belønnes etter innsats og der det ikke er mulig for unnasluntrere og spekulanter å tjene seg formuer på andres bekostning.

En grov forenkling, javel. Men her snakker vi om sjangeren ”landsmøtetale” og der risses gjerne budskapet opp i store bokstaver. Jeg synes det var ganske vellykket.

Det er interessant at lederen for Labour på denne måten henter fram det vi i Norge kaller ”arbeidslinja” i velferdspolitikken, det tradisjonelle sosialdemokratiske synet om at folk bør settes i stand til å greie seg selv, om verdien av langsiktig og industriell tenkning i næringspolitikken, og forakten for spekulasjon og ”kortsiktig profitt” i den økonomiske politikken. Kritikken til Miliband gikk to veier: Både mot en finanselite som tilsynelatende alltid slipper unna og etterlater regningen til andre, og mot de som forsyner seg av velferdsgoder som de strengt tatt ikke har krav på.

I talen gjorde han alvorlige forsøk på å klistre egenskapene ved ”something for nothing”-samfunnet til de konservative. Men det ble ikke spesielt vellykket. Og heller ikke spesielt redelig. Kritikken mot de konservative i Storbritannia bør snarere rettes mot den evinnelige, usosiale og gammeldagse moralismen de representerer, og som senest kom til uttrykk i forbindelse med de mange opptøyene i britiske byer tidligere i år.

Regjeringen valgte da å tolke opptøyene ensidig som uttrykk for umoral og mangel på respekt for andre menneskers eiendom. Hele saken ble dårlig håndtert, og David Camerons visjon om ”the big society” fikk seg en kraftig knekk. Det ble etter hvert klart at hva han egentlig har i tankene er mer tradisjonell og privat veldedighet i kombinasjon med strengere straffer og et mer hardhendt politi. Solid konservativt tankegods med andre ord, og svært lite nytt.

Men heller ikke Labour har kommet opp med en spesielt god diagnose av opptøyene, annet enn at de selvsagt også var uttrykk for en voksende sosial misnøye. Omfanget av uroen og måten den spredde seg på kom som en overraskelse selv på venstresiden. Samtidig er det ingen grunn til å tro at de konservative skulle være veldig uenige med Labour i at det skal lønne seg å jobbe, at ingen har rett til bare å sko seg på andres innsats eller at landet trenger solid og langsiktig verdiskaping snarere enn korte og spekulative finansbobler.

Jeg likte at Miliband åpent erkjenner Labours tapte troverdighet i den økonomiske politikken. Han snakket om behovet for å gjenvinne tillit. En slik erkjennelse er helt nødvendig, for uten troverdighet på dette området er i grunnen Labour verdiløst som parti og prosjekt. Og det gjelder spesielt i en situasjon der Storbritannia er neddynget i statsgjeld og der vi bare har sett begynnelsen på smertefulle og langvarige nedskjæringer i offentlige ytelser og tjenester. 

Her deler Storbritannia skjebne med svært mange OECD-land, - etter at finanskrisen fra 2008 utviklet seg til en gjeldskrise som ingen er i stand til å se noen ende på. Oppgjøret med ”something for nothing” har derfor relevans langt utenfor Storbritannias grenser.

Det ser vi både ellers i Europa og nå nylig i USA, der aksjonen ”Occupy Wall Street” har gjort seg kraftig bemerket og motivert til tilsvarende aksjoner over hele USA. Budskapet fra den nye bevegelsen er ikke veldig spisset og entydig, men demonstrantene er i alle fall grundig lei av det de ser på som ”something for nothing” i finansnæringen.

Som vi husker: Bankene hadde først lånt bort for mange penger til usikre prosjekter; - mange av dem var såkalte ”råtne” lån i boligsektoren. Myndighetene verden over måtte derfor inn med kraftige tiltak for å redde bankene. Dermed økte den offentlige gjelden, samtidig som banksektoren stort sett ble reddet fra sine egne feilvurderinger. Dette provoserte mange. Neste fase er knyttet til at bankene også har lånt ut altfor mye penger til regjeringene i land som Hellas, Italia, Spania, Storbritannia, Irland og USA. Land som i altfor mange år har levd under den forestillingen at statens utgifter ikke nødvendigvis har noen tilknytning til statens inntekter.

Vel, så feil kan man ta. Mange land befinner seg nå i en situasjon der de er gjeldsslaver hos den samme banksektoren som de for kort tid siden måtte redde fra nedsmelting og undergang. Men gjelden er så høy at bankene nok en gang er truet. Og nå sitter praktisk talt hele OECD i klisteret fordi ingen kjente politisk-økonomiske oppskrifter er tilgjengelige. Det er bortimot utenkelig å stimulere til ny vekst gjennom å ta opp nye lån. Samtidig blir veksten kvalt når statene satser på å kutte utgifter og betale tilbake på gjelden; - noe som likevel strengt tatt er nødvendig for å få til en slags balanse igjen.

Ikke rart at finansnæringen har kritiske blikk rettet mot seg, for når var sist gang vi fikk en positiv nyhet fra den kanten? Banker tjener penger på å ta kalkulert risiko. Evnen til å styre risiko er selve kjernekompetansen i all bankvirksomhet. De siste årene ser det ut til at altfor mange banker har utøvet sin risikostyring i beruset tilstand. Det er dumt. Veldig dumt. Og det går ut over alle.

På den andre siden av bordet driver politikerne med utstrakt nøling og fomling. I USA forsvant nesten all politisk verdighet under den intense rivaliseringen mellom presidenten og Kongressen om nye fullmakter til å ta opp nye lån. Inntrykket av et land i politisk og økonomisk nedgang ble bare enda sterkere. USA har langt igjen før statsfinansene kommer i noen lunde orden, og landet styres dessverre av politikere som burde vært sendt på kurs ett eller annet sted for lenge siden. USA står foran minst ett tiår med kraftige kutt og nedskjæringer i offentlig sektor, og med økte skatter for å betjene en stadig voksende gjeld. Det blir tøffe tak uansett hvem som blir president. Det største problemet er likevel arbeidsløsheten, som er altfor høy og som undergraver alle håp om en positiv utvikling.

I Europa leker regjeringene og EU stol-leken, med Hellas som første taper. Det skal bli flere, fordi det ikke er noen vei utenom å ettergi store deler av den gjelden som landet har bygget opp. Ideen om at gjeldskrisen i Europa kan ”isoleres” til Hellas er meningsløs. Alle land i eurosonen må være villige til å bære tap i Hellas, - og trolig også i andre land som har lånt for mye penger.

Det betyr ikke at Hellas ikke skal blø, for der blir det uansett smalhans i mange år framover. Det blir det nok også i andre land med altfor stor statsgjeld, akkurat som det må bli store tap og konkurser i banksektoren. Summen av alt dette blir selvsagt høyere skatter og svakere vekst i hele Europa. For til syvende og sist er det skattebetalerne som må plukke opp regningen, - det finnes ingen fjern planet man kan sende den til.

Og dette setter analysen til Ed Miliband inn i et større perspektiv. Skal Europa og USA greie omstillingene er det simpelthen ikke plass til ”something for nothing.” Isteden må politikerne stille seg selv alvorlige spørsmål om hva som holder et samfunn sammen, og hvordan man skaper legitimitet omkring en politikk som er notorisk upopulær.

Et nøkkelspørsmål er da hvordan regningen skal betales. At store nedskjæringer og økt arbeidsløshet skaper misnøye er ikke overraskende. Men det er like rimelig å anta at en urettferdig fordeling av byrdene gjør misnøye enda større. Hva som er helt rettferdig er naturligvis et spørsmål som kan diskuteres, men det er liten tvil om at mye av det som driver demonstrasjonene i Hellas, Spania, Storbritannia og USA er opplevelsen av at det er visse grupper som alltid ”slipper unna.” Det er dette Ry Cooder viser til når han synger om ”No Banker Left Behind” på sin siste (glimrende) CD. Følelsen av at noen trekker opp stigen etter seg er i ferd med å bli en alvorlig trussel mot den politiske legitimiteten i mange land.

Men det har ikke disse landene råd til. Derfor bør en mest mulig rettferdig fordeling av byrdene stå øverst på dagsorden der hvor man nå bare er i starten på en økonomisk hestekur uten historisk sidestykke. I USA blir president Obama beskyldt av republikanerne for å drive ”klassekamp” når han tar til orde for at også de rikeste bør bidra til å rette opp statsfinansene. I en kommentar viser Paul Krugman hvor totalt urimelig denne påstanden er. Hans poeng: I USA er det de rikeste som i årevis har ført klassekrig mot ordinære lønnsmottakere. Skattesystemet er vridd fra skatt på eiendom og formue til økt skatt på alminnelig lønnsarbeid. Konsekvensen er større økonomiske forskjeller og mindre skattetrykk på de aller rikeste. 

Også i Norge mobiliseres det nå mot både eiendomsskatten og formuesskatten. Jeg hører ingen som vil øke andre skatter og avgifter, men mange som ønsker seg mer og bedre offentlig velferd, nye veier, mer jernbane og mer forskning. ”Something for nothing”, med andre ord. Det har ikke virket i andre land. Det kommer heller ikke til å virke i Norge.

Har vi lokaldemokrati?

Lokaldemokratiet lever, både i Lærdal og Bergen

Denne uken har jeg blogget hos Minerva om det kommunale inntektssystemet. Finnes det noe mindre opphissende? Ja, faktisk, i alle fall hvis man er interessert i politikk.

Inntektssystemet for norske kommuner sikrer to viktige ting: Det ene er en viss jevnbyrdighet mellom kommunene når det gjelder muligheten til å levere velferdstjenester til innbyggerne. Rike kommuner må dele av sin velstand med de fattige kommunene. Det andre er å sikre et visst spillerom for lokalt selvstyre. Om lag 70 prosent av kommunenes inntekter er ikke øremerket; - de er såkalte ”frie” midler som kommunene kan bruke slik de selv ønsker.

Samtidig er det slik at kommunene er pålagt en rekke oppgaver. Det finnes derfor en spenning mellom omfanget av statlige pålegg og den reelle ”friheten” i de frie inntektene. Ofte får vi høre at de lovpålagte oppgavene er så mange og omfattende at kommunene i virkeligheten ikke har noen frihet. I andre sammenhenger får vi høre at det helt uakseptabelt at kommunale tjenester ikke holder en viss standard. Da kommer kravene om statlige pålegg og reguleringer.

Og slik går nu dagan i lokalpolitikken.

Politikere hater å snakke om målkonflikter. De vil heller snakke om tiltak der ”vi både får til det ene og samtidig får til det andre.” Slike tiltak finnes sjelden. Det normale er at målkonflikter er helt reelle, og at ”løsningen” ligger i å finne en balanse som er til å leve med.

Det gjelder også spørsmålet om lokalt selvstyre. Tro derfor ikke på politikere (eller andre) som i disse dager snakker lettvint om hvor bra alt hadde vært dersom bare staten hadde holdt fingrene fra fatet. Når staten blander seg inn har det som regel en grunn, og da er det bedre å diskutere disse grunnene enn det er å blåse til krig mellom forvaltningsnivåer.

Statlige reguleringer, standarder og pålegg behøver ikke være ødeleggende for lokaldemokratiet – selv om de legger rammer for hvordan demokratiet utøves. Spørsmålet er om de går for langt, og om de fører til at lokalpolitikerne bare sitter tilbake med knapper og glansbilder.

Vi er langt unna en slik situasjon i Norge. Vi er milevis unna. Tvert i mot har vi både et betydelig lokalt selvstyre og samtidig et enormt mangfold i hvordan dette selvstyret utøves.

For en del år siden bodde jeg i en liten kommune innerst i Sognefjorden, - i vakre og gjestfrie Lærdal kommune. Antall innbyggere er i dag 2.224. Det skjedde ikke mye i rådhuset som ikke befolkningen visste om. Det gjør det nok heller ikke i dag. Fordelen, på godt og vondt, med et lite og oversiktlig samfunn er at det nettopp er – vel – lite og oversiktlig.

Nå bor jeg i Bergen, sammen med 260.391 andre. Her har vi ikke en gang bydelsutvalg. Kommunen styres av et byråd med syv medlemmer, med støtte i et parlamentarisk flertall i bystyret.

Jeg ville ikke drømme om å kalle verken Lærdal eller Bergen for ”udemokratiske.” I begge tilfeller utøver de lokale politikerne makt med basis i et demokratisk valgresultat. Men samtidig er det åpenbart at forskjellene mellom de to kommunene er enorme.

Hvis noe kan kalles demokratisk mangfold, må det være dette. Det betyr ikke at demokratiet er perfekt verken i Lærdal eller i Bergen. Begge steder er det helt sikkert mulig å gjøre forbedringer. Fraværet av et styringsnivå under bystyret i Bergen er for eksempel påfallende. I mange småkommuner er det motstand mot sammenslåing med nabokommunene av frykt for å øke avstanden til de som styrer. Hva skal vi da si om Bergen? Her er det virkelig lang avstand mellom den enkelte borger og de lokale myndighetene.

Men samtidig er det ikke åpenbart hvordan et nytt bydelsnivå skulle bli utformet, eller hvilke fullmakter det skulle ha. Erfaringene fra tidligere perioder er nokså delte. Her er det muligheter både for diskusjon og spennende eksperimenter. I demokratiets tjeneste. For demokratiet kan framstå på mange forskjellige måter, og vil derfor alltid være i utvikling.

I år vil for eksempel 16- og 17-åringer ha stemmerett i 20 av landets kommuner. Det synes jeg for min del er veldig spennende, og min spådom er at reduksjon av alderen for stemmerett blir en av de neste, store reformene i det norske demokratiet.

Å hevde at vi ikke har lokaldemokrati brukes ofte som en unnskyldning for mangelfulle resultater. I Norge er det vanlig å skylde på ”politikerne i Oslo” som ikke forstår hvordan det er å leve i resten av landet. Men det blir for enkelt. Det er flere forhold som påvirker utviklingen i en enkelt kommune. Det finnes mange småkommuner med robust økonomi og solide velferdstilbud, og det finnes bykommuner som sliter med både inntekter og velferd.

Det fine med inntektssystemet for kommunene er at det sørger for en viss utjevning, til tross for slike forskjeller. Det er alt i alt en fordel for lokaldemokratiet, og ikke noen ulempe.

Høyresidens hybris i Bergen

I dag skriver jeg om den spesielle budsjett- situasjonen i Bergen på hjemmesiden til Minerva.

Saken er unektelig spesiell. For andre år på rad har Bergen kommune fått budsjettet sitt underkjent av staten, ved fylkesmannen i Hordaland. Det dreier seg om feildisponering av hundrevis av millioner. Flertallet i bystyret bruker ekstraordinære inntekter til å finansiere driften, hvilket er i strid med kommuneloven. Loven sier at ekstraordinære inntekter skal brukes til investeringer, eller til å redusere gjeld. Driftsutgifter må baseres på varige og forutsigbare inntekter.

Men det orker ikke flertallet i Bergen, for da må de enten kutte i utgiftene eller øke inntektene sine. Isteden har de brukt ekstraordinære inntekter fra kraftselskapet BKK til å balansere budsjettet. Men det går ikke. Vedtaket hos fylkesmannen er krystallklart: Budsjettet er ulovlig, og må bringes i ny balanse. Det betyr svære kutt i utgiftene, noe verken Høyre eller Fremskrittspartiet er interessert i å snakke om.

Nå kan det i og for seg være en ærlig sak at flertallet i Bergen bystyre og fylkesmannen har ulike oppfatninger om hva som er et lovlig budsjett. Slik stod i alle fall saken inntil i går. Men da ble den løftet flere hakk inn i forvirringens tåkehav av byrådsleder Monica Mæland (H).

I et oppsiktsvekkende intervju med Bergens Tidende hevder hun to ting: (1) At det er ansvaret til bystyrets mindretall om budsjettet blir underkjent, fordi det er mindretallet som har bedt om en lovlighetskontroll. (2) At det er flertallet i Bergen bystyre som avgjør hva som er et lovlig budsjett, ikke staten.

Mye kan sies om den politiske makten i Bergen, men dette er første gang jeg har hørt noen presentere Bergen bystyre som et lovgivende organ, med rett til å tolke kommuneloven slik flertallet til enhver tid ser seg tjent med. Her er juristen Mæland ute med en tolkning av bystyrets fullmakter som mildt sagt er innovativ.

”Ap har aktivt oppfordret Fylkesmannen til å kjenne Bergens budsjett ulovlig. De bedriver en form for politikk og bruker juss og fylkesmann for å få gjennomført en skattepolitikk det ikke er flertall for, verken i bystyret eller i Bergen,” sier Mæland til Bergens Tidende.

Mæland mener at dersom budsjettet er ulovlig så ligger ikke ansvaret hos de som faktisk har vedtatt budsjettet, slik man kanskje skulle tro. Isteden mener hun at feilen ligger hos de som har påpekt at budsjettet er feil.

Det er lett å se at denne ytterst kreative formen for plassering av ansvar har en rekke anvendelser: Hvis du blir tatt i fartskontroll, er det for eksempel politiet sin feil. Det var jo de som foretok kontrollen. Har du med deg for mange flasker gjennom tollen, er det tollernes feil. Det var jo de som kikket ned i vesken din. Hvis du blir tatt i å lyve, ligger feilen hos de som kjenner sannheten. Og så videre.

Med intervjuet har byrådsleder Mæland fullstendig avslørt hvor tynn is byrådet og bystyrets flertall befinner seg på i denne saken. De har satset kynisk på at lokal egenmektighet ville tvinge fylkesmannen og staten til å se gjennom fingrene på en ugyldig budsjettpraksis. Logikken synes å ha vært at dersom feilen er stor nok er det ingen som tør å gripe inn.

I grunnen er dette verre enn å gjøre opp regning uten vert. Det er å spille politisk lotto med vanlige menneskers velferd. Med svært dårlige odds, må det være lov å legge til.

Høy og mørk på nettet

Anders Giæver skriver i gårsdagens VG om den anonyme bloggeren ”Fjordman”, i dag kjent som Peder Are Østvold Jensen. ”En tilsynelatende helt «vanlig» nordmann på 36 år,” skriver Giæver. I diskusjoner på VG’s nettsider utmerket han seg ved å diskutere ”islamisering” av Europa uansett hva temaet var. Han hadde hakk i plata.

Etter at identiteten hans ble kjent har ”Fjordman” gått fra å være et anerkjent ideologisk fyrtårn på den ytterste høyresiden til å bli en stille og forsagt person som i grunnen bare ønsker å få være i fred. Han har lagt ned roser i respekt for de som omkom under massakrene 22. juli, og han beundrer statsminister Jens Stoltenbergs lederskap i en vanskelig tid. Statsministeren er altså ikke lenger en krypende forræder for islam, i følge ”Fjordman” – unnskyld – Peder Jensen, som nå har gått under jorda.

Giæver regner med at ”Fjordman” nå er død. Kanskje har han rett. Jensen vil forhåpentligvis gå noen vanskelige runder med seg selv, og deretter finne andre interesser i livet enn å lansere fremmedhat og konspirasjonsteorier.

Men i en periode var han sjefen. Han var King Kong på nettet i det islamhatende miljøet, og teoriene hans var storslagne. Faktisk er det ikke så veldig lenge siden. Og det står dessverre nye hatprodusenter i kø for å overta. Da Erna Solberg i et intervju med VG ga uttrykk for at muslimhetsen i Norge har begynt å anta samme karakter som jødehetsen i mellomkrigsårene måtte avisen stenge av kommentarfeltet etter bare 10 minutter. Det rant inn for mange hatinnlegg og personangrep fra ”folkedypet”.

Ja, det er mye hat og raseri på nettet. Et stort antall anonyme signaturer velter ut av seg hat, ukvemsord og sjikane i et omfang som nesten er ubegripelig. Det som slår meg er at mange av disse menneskene må ha lite annet å holde på med, men det gjør jo ikke problemet mindre.

Hva er det de klager over? Ja, si det. Først og fremst er det hatet og uviljen mot alt som er fremmed. Dette kalles gjerne ”islam”, særlig etter de islamistiske terroraksjonene vi har sett det siste tiåret. Så er det overbevisningen om at de er ført bak lyset, og at politikere og myndighetspersoner bare er ute etter å lure folk for å oppnå egne fordeler, eventuelt å dele fordelene med alle andre enn de som ”egentlig” fortjener det. Demokratiet er derfor bare en bløff. Deretter er det en like sterk overbevisning om at de selv er frarøvet noe viktig og verdifullt; - og at de egentlig fortjener noe som er mye bedre enn det de har nå. Verden er enkel, men urettferdig.

På nettet får frustrasjonen og raseriet utløp. Misnøyen er så omfattende, og klagesangen så sterk, at det er vanskelig å forstå at stemmene kommer fra folk som lever i Norge i 2011. Folk som sitter ved siden av deg på bussen, som kjører ved siden av deg i trafikken eller som står i køen foran deg i butikken. Men det må det jo være. Derfor er det naturlig å tenke at det må være noe med selve formatet, med selve mediet, som fremmer produksjonen av usakligheter.

For min del tror jeg det er slik. På nettet kan alle være sjef i noen minutter, oppleve gleden over å sette verden ”på plass”, dyrke sine egne perspektiver og styrken i egne punchlines. Tilbakemeldinger fra anonyme støttespillere og meningsfeller er sjelden langt unna, og det er jo nettopp disse tilbakemeldingene som er så verdifulle for hver enkelt. På nettet kan vi alle være høye og mørke for en stakkars stund.

For den mer sofistikerte bloggeren er drivkreftene ikke nødvendigvis veldig forskjellige. Bloggeren er sin egen forfatter, redaktør og utgiver. Han eller hun er helt sjef, og bestemmer innholdet ned til minste komma. Bloggeren kan i de fleste tilfeller velge selv om det er ønskelig å gå inn i debatt med andre; ja, det er jo bloggeren som er debattredaktør. Kritiske kommentarer kan enkelt slettes eller bli oversett. Nettet tillater på denne måten en helt ekstrem ensretting, hvilket også er hva vi ser: Bloggere liker andre bloggere som liker dem, eller deler meningene deres.

Det er mulig å leve et langt liv på nettet utelukkende i selskap med meningsfeller og mennesker som deler ens egne interesser. Blogger, nyhetstjenester og sosiale tjenester kan skrus sammen slik at det passer perfekt til egne preferanser. Og denne fragmenteringen åpner opp for både det sære og det skremmende.

Hva som gjorde den patologiske ”tempelridderen” Anders Behring Breivik til massemorder har ikke jeg forstand på. Jeg tror ikke at den analysen blir så veldig enkel. Det som likevel er klart er at Breivik gjennom sitt klipp-og-lim dokument framstår som en grotesk posør; som en person med et uvanlig sterkt behov for anerkjennelse. Når anerkjennelsen uteblir søker han tilflukt i sin egen oppkonstruerte verden på nettet, – og inne i sin egen datamaskin.

Her fører Breivik lange samtaler med seg selv. Ja, han intervjuer seg selv om de grusomme handlingene han er i ferd med å planlegge. Omfanget av detaljer omkring egne følelser og tanker, utfordringer knyttet til moral, men også logistikk og finansiering, valg av verktøy, metoder og oppskrifter, er svimlende. Forfatteren vet at hvert ord han skriver vil bli lest av mange. Ikke fordi tankene hans er spesielt originale eller interessante, men fordi de gjerningene han planlegger er så ualminnelig ondskapsfulle. Dokumentet gir innblikk i en uvirkelig fanatisme, men også (tror jeg) inn i en tragisk ensomhet. Denne kombinasjonen ble livsfarlig og katastrofal.

Jeg er ingen ekspert, men for min del tror jeg verken det var nettet eller datamaskiner som gjorde Breivik til den han har blitt. Jeg tror, som sagt, at forklaringen på hans avvik og ondskap langt fra er enkel. På den andre siden er det ingen tvil om at nettet ga Breivik en viktig tumleplass, en arena for å utvikle tanker og ideer, og et sted å hente positive tilbakemeldinger fra meningsfeller. Nettet ga også tilgang til en rekke verktøy som gjorde det mulig å sette den redselsfulle planen ut i livet. Nettet ga Breivik mulighet til å passere alle grenser for hva vi trodde var mulig.

Det er tankevekkende, og derfor er det helt naturlig at vi nå diskuterer hva nettet gjør med oss og hva vi kan gjøre med nettet. Ett forslag som har fått støtte fra mange er å gjøre det umulig å opptre som anonym meningsbærer i kommentarfelt og på andre måter. Tanken er at ved å tvinge folk til å framstå med egen identitet vil vi samtidig tvinge fram en viss besinnelse og et visst måtehold i ytringene på nettet.

Jeg er enig i ambisjonen, men uenig i virkemiddelet. Etter min mening har muligheten til å framstå med meninger anonymt en demokratisk egenverdi, selv om gudene skal vite at haugevis med anonyme skittkastere hver dag gjør hva de kan for å bevise at jeg tar feil.

Jeg mener helt klart at det kan finnes situasjoner der det er viktig å få fram synspunkter, men der den som bærer synspunktene fram har behov for å være anonym. Jeg mener også at folk må få lov til å ha sine meninger, selv om de ikke alltid er i stand til å levere en solid og ”vitenskapelig” begrunnelse for hvorfor de mener det de gjør. På toppen av dette mener jeg at vi alle må tåle å høre meninger vi ikke liker; - ja, meninger vi mener er simpelthen stupide og ondskapsfulle.

Så går det en grense ved personlig sjikane, ved rasistiske og hatefulle ytringer, og ved ytringer som oppfordrer til vold og overgrep mot andre. Den grensen blir aldri helt klar, men jeg synes det er greit at vi som samfunn også sier fra om at ytringsfriheten har sine grenser. Det er mange tullinger på nettet som fortsatt ikke har forstått dette, og som nå opptrer forarget og indignert under den misforståelsen at tilgang til Internett gir ubegrenset rett til å formidle hat og sjikane. De bør ikke få herje fritt.

For min del må politiet gjerne bruke noen flere ressurser på å følge med på nettet, og sjekke ut de mest ytterliggående synspunktene og miljøene. Men vi kan ikke dimensjonere omfanget av kontroll og regulering ut fra en ambisjon om å finne enhver som står i fare for å omgjøre hatefulle ytringer til ondskapsfulle handlinger.

Derimot bør vi skjerpe reglene for ordskifte på nettet. Vi bør aktivt påtale uønsket atferd, rett og slett fordi det er viktig i seg selv. Og – ikke minst – bør vi fremme en mer positiv nettverkskultur, både i skolen og i arbeidslivet. Vi bør alle ha et bevisst forhold til hva ”tilstedeværelse” på nettet innebærer, og vi bør anstrenge oss for å sette standarder for samhandling og diskusjon som er til å leve med.

Hvis vi er enige om at svaret på den terroren som rammet oss den 22. juli er mer demokrati, mer åpenhet, mer toleranse og større gjensidig forståelse er jeg for min del sikker på at Internett er et kraftfullt verktøy for å fremme alt dette. Ja, det er sant at Internett er en arena for alt mellom himmel og jord – også det mange av oss ikke liker. Men nettet er også en drivkraft for åpenhet og demokrati, for flere og bedre diskusjoner, og for effektiv distribusjon av kunnskap og argumenter. Vi har allerede sett hvordan nettet kan være en sterk kraft for positive endringer.

Nå handler det om å drive aktivt renhold, og der kan vi alle bidra. Hvis alle bruker støvsugeren og bærer ut litt søppel innimellom er jeg overbevist om at kampen mot nettets anonyme mobbemafia ikke er tapt.

Utøya: Den skammelige ondskapen – den bunnløse tragedien

I dag våkner Norge til meldingen om en ufattelig tragedie, med et omfang som ingen kunne forestille seg.

Kunnskapen om det som har skjedd på Utøya gjør oss numne. Det er uvirkelig. Det kan ikke være mulig. Det kan ikke være sant.

Men så er det sant likevel.

I dag strekker ikke språket vårt til. Ord er fattige, men akkurat nå er de det eneste vi har. Språkets utilstrekkelighet rammer i dag en hel nasjon, ja, en hel verden.

Vi står maktesløse og vantro overfor volden, overfor grenseløs ondskap og kynisme. Vi kjenner vår egen sårbarhet.

Tankene som griper oss går til de pårørende: Hva kan vi gjøre? Hva kan vi si? Hvordan kan vi formidle vår medfølelse og sorg?

Og til de som har overlevd: Hvordan kan vi rekke ut en hånd? Vise vår omsorg? Hjelpe til med å finne en meningsfull vei tilbake etter de rystende hendelsene?

Hannah Arendt utmyntet begrepet om den ”banale” ondskapen. Med referanse til byråkraten og SS-offiseren Adolf Eichmann, mannen som styrte togene til og fra nazistenes leire for industriell utrydding av mennesker, viste hun oss at ondskapen noen ganger har et kjølig og avmålt ansikt.

Hva slags ondskap er terrorisme? Terrorisme er feighetens og skammens ondskap. Terroristen er forbryteren som bringer skam over seg selv og alt han står for. Kan det tenkes noe mer skammelig enn å gå løs på forsvarsløse ungdommer på sommerleir? Finnes det noe mer skammelig enn feige overgrep og vold mot uskyldige og vergeløse mennesker? Finnes det mer endeløs kynisme?

Terroristen er langt fra banal. Terroristen er målrettet. Ondskapen er gjennomtenkt. Slik er det dessverre, og det er dette vi må streve med å forstå.

Hva terroristen vil er å spre frykt og forvirring gjennom å påføre uskyldige mennesker lidelse og sorg. Terroristen vil påtvinge samfunnet sin egen, perverse voldslogikk. Ved å ramme de som er uskyldige skaper terroristen meningsløshet og bunnløs tragedie. Og fordi han har mistet kontakten med menneskelige verdier, står bare kynismen og den nakne skammen tilbake.

Men et åpent samfunn av frie mennesker lar seg ikke true av feige individer uten respekt for andre menneskers integritet. Nå gjelder det mer enn før at vi finner veien til vår egen anstendighet og medfølelse, og at vi viser omsorg for alle de som står ansikt til ansikt med tapet av sine nærmeste.

De var umistelige. Vår sorg er uten grenser.

I dag gråter en hel verden for Utøya.

Gymnaslærer Phillip Blond?

Gymnaslærer Pedersen til venstre; til høyre en mulig kollega fra Storbritannia

Innledning
Filosofen og teologen Phillip Blond (f. 1966) er regnet som en viktig rådgiver og inspirator for statsminister David Camerons ”Big Society” kampanje. Hensikten med denne kampanjen er å vise fram en annen type konservativ politikk enn den britene ble kjent med under Margaret Thatcher; - en konservativ politikk som legger mer vekt på det sosiale, på verdier som omsorg og empati, og som stimulerer frivillighet og lokalt engasjement.

Få vil være uenige i at de konservative i Storbritannia kunne trenge en slik overhaling. Cameron har snakket om ”Big Society” i flere år allerede. Budskapet om en mer ”sosial” konservatisme var en viktig del av valgkampen i 2010, og inngår nå som en del av regjeringsgrunnlaget for koalisjonen med de liberale. Ett av målene er ”å ta makten bort fra politikerne, og gi den tilbake til folket”. Som virkemiddel skal det bl.a. etableres en ”Big Society Bank” til støtte for sosiale investeringer, frivillige organisasjoner og veldedighet. Samtidig skal offentlige velferdstjenester suppleres med konkurranse og innsats fra andre tilbydere, som private bedrifter, frivillige organisasjoner og ansatt-eide selskaper.

Overordnet er det et mål å bidra til å viske ut skillet mellom ”marked” og ”stat”. Eller rettere: Å skape rom for en større sivil sektor mellom staten og markedet. En viktig del av analysen bak ”Big Society” – og av argumentene til Phillip Blond – er nemlig at sivilsamfunnet er den store taperen i etterkrigstidens samfunnsutvikling.

Sivilsamfunnet taper
Først ble sivilsamfunnet angrepet av en voksende velferdsstat, som ga borgerne stadig flere sosiale rettigheter og som utløste en tilsvarende offentlig tjenesteproduksjon. Deretter kom en periode med nyliberal politikk som ga markedet mulighet til å bygge store monopoler, på bekostning av lokal industri og lokalt eierskap. Resultatet av dette er hva Blond kaller ”markedsstaten” – en ulykkelig kombinasjon av globale monopoler på den ene siden og statlig umyndiggjøring på den andre [1].

Blond er opptatt av det vi kan kalle modernitetsprosessen, slik denne i sin klassiske form er beskrevet hos Max Weber. Prosessen innebærer rasjonalisering og differensiering mellom ulike sektorer i samfunnet, men også økende byråkratisering og regelstyring av menneskenes liv. Hos Jürgen Habermas kan vi finne lignende tanker om at ”systemiske mekanismer invaderer livsverdenen - at penger og forvaltningsmakt erstatter gjensidig solidaritet og språklig formidlet forståelse som integrerende mekanismer i livsverdenen” [4].

Problemet med denne ”markedsstaten” er at den svikter på fundamentale områder, mener Blond. Den leverer det dårligste av hva både staten og markedet har å by på. Blond skriver dette om Storbritannia [1]:

”Look at the society we have become: we are a bi-polar nation, a bureaucratic, centralised state that presides dysfunctionally over an increasingly fragmented, disempowered and isolated citizenry. The intermediary structures of a civilised life have been eliminated, and with them the Burkean ideal of a civic, religious, political or social middle, as the state and the market accrue power at the expense of ordinary people. But if both 20th-century socialism and conservatism have converged on the market state, they have done so by obeying the insistent dictates of modernity itself. And modernity is nothing if not liberal.”

All modernisering representerer per definisjon utfordringer for et konservativt perspektiv. Blond ser imidlertid på en konservativ ”renessanse” som en mulighet til å omgå modernitetens plager. Et annet sted skriver han [3]:

”The welfare state and the market state are now two defunct and mutually supporting failures. The real merit of the current conservative renaissance has in some way escaped notice. Those on the now bankrupt left argue that the new Toryism is but a cover for Thatcherism Mark II, while those on the bankrupt right secretly agree and seem to want nothing more than a return to monopoly capitalism and the dominance of their kind of people.”

Red Tory
Perspektivet til Blond er at både det tradisjonelle venstre og det tradisjonelle høyre framstår som hvert sitt politiske konkursbo. Har vi hørt dette før? Javisst, det har vi. På flere punkter er analysen til Phillip Blond sammenfallende med hva John Gray skrev allerede for 15 år siden i sitt essay ”After Social Democracy” (noe jeg har omtalt tidligere). Som Gray støtter også Blond seg på en form for kommunitaristisk tenkning, men med mer tydelige røtter i det som gjerne kalles ”red toryism”. Og – må vi raskt legge til – med adskillig større optimisme med hensyn til framtidens politiske muligheter enn den Gray evner å mobilisere.

Blond minner oss om at konservatismen langt fra er noen monolittisk politisk retning. Ja, konservative tenkere kan være forskjellige som natt og dag – ikke minst i sitt forhold til andre politiske retninger som liberalisme og sosialdemokrati. ”Red toryism” er en betegnelse som gjerne er brukt om de ”progressive konservative” i Canada; - en konservativ retning som er distinkt både fra de sosialt konservative man finner i USA og den nyliberale konservatismen som ble utviklet under Thatcher.

Det sentrale tankegodset her er at alle samfunn har noe som er ”det felles beste” (the common good), som står over egeninteressen (markedet) og fjernt fra statens umyndiggjøring av borgerne gjennom byråkrati og reguleringer. Det genuint gode i samfunnet er det som finnes i sivilsamfunnet; - i de mange og uformelle, men likevel gjensidig forpliktende relasjonene som vi mennesker frivillig etablerer med hverandre. Ikke minst i den hensikt å gi hverandre assistanse og støtte når det trengs.

Alle har et ansvar overfor dette felles beste, men særlig de som er privilegerte og har ekstra ressurser. Uten at de aktivt tar dette ansvaret mister privilegiene sin legitimitet. Noen liberalistisk atomisme, basert utelukkende på egeninteressen, kan derfor ikke komme på tale. Men det kan heller ikke velferdsstatens ensidighet, byråkrati og umyndiggjøring. ”Red toryism” – eller det Blond kaller ”modern conservatism” – vokser ut av et ønske om å markere avstand både til markedet og til staten [3]:

”Modern conservatism rejects both dispensations as it seeks to replace the welfare and the market state with the civic state. The civic state aims to blend the benefits of welfare and the market mechanism not by favouring one or the other but by exceeding both. The Conservative's new civic settlement privileges the associative above the alienated, the responsible over the self-serving and (yes I know this is shocking) the communal over the individual. As such Cameron's political agenda is far more radical, far-reaching and transformative than the majority suspect. It offers a way out of the failed class based politics of the past, it would offer through expanded notions of ownership a way to escape the conflicts between capital and labour.”

Blond ønsker å trekke David Cameron og det konservative partiet inn mot posisjoner som hittil har vært ukjente for dem. Dette er særlig tydelig i essayet ”Rise of the red Tories”, der han tar sterkt til orde for at Storbritannia må snu ryggen til den globaliserte kapitalismen og heller fokusere på selvberging og lokal produksjon i mindre skala. Det er de små og mellomstore bedriftene som bør være de konservatives målgruppe, ikke de multinasjonale foretakene. Kapital og investeringer bør være lokalt forankret; - Blond tar til orde for å gjøre om den britiske Postbanken til noe i nærheten av et distriktspolitisk virkemiddel som skal forsyne lokale entreprenører med billig kapital.

Blond har stor tro på hva frivillighet, gavmildhet og sosialt engasjement kan bidra med i utviklingen av samfunnet, og spesielt når det gjelder kamp mot fattigdom og sosial utstøting [3]:

”Cameron should reject the Marxist narrative that paints Tories as wedded to a disenfranchised proletariat. On the contrary: conservatives believe in the extension of wealth and prosperity to all. Yet the great disaster of the last 30 years is the destruction of the capital, assets and savings of the poor: in Britain, the share of wealth (excluding property) enjoyed by the bottom 50 per cent of the population fell from 12 per cent in 1976 to just 1 per cent in 2003. A radical communitarian civic conservatism must be committed to reversing this trend. This requires a considered rejection of social mobility, meritocracy and the statist and neoliberal language of opportunity, education and choice. Why? Because this language says that unless you are in the golden circle of the top 10 to 15 per cent of top-rate taxpayers you are essentially insecure, unsuccessful and without merit or value. The Tories should leave this bankrupt ideology to New Labour and embrace instead an organic communitarianism that graces every level of society with merit, security, wealth and worth.”

Det er interessant at Blond tar til motmæle mot ensidige ambisjoner om sosial mobilitet, og heller fokuserer på at folk bør verdsettes for den de er uansett plassering i det sosiale hierarkiet. Skattefri sparing for folk med lave inntekter, og skatteinsentiver for kjøp av aksjer i den bedriften man jobber i, er eksempler på ”konservativ omfordeling” i Blonds forstand. Ren fattigdom bekjempes best gjennom frivillighet og ”sosiale investeringer” der kravene til avkastning er moderate.

Framtidens konservatisme
Da tenketanken ResPublica ble lansert i november 2009 – med Phillip Blond som grunnlegger og leder – holdt han et programmatisk foredrag om framtidens konservatisme [2]. Her stilles spørsmålet om hvordan konservatismen er å forstå i vår tid; hva er de sentrale verdiene og hva er det som skal konserveres? Blond peker på tre ting:

• Behovet for en ny sivilstat
• Behovet for et marked med moral
• Behovet for et samfunn bygget på frivillige tilknytninger (an associative society)

En ny sivilstat
Blond starter med å slå fast at velferdsstatens idealer representerer det beste i oss, men likevel gikk det galt. Hvorfor? Fordi velferdsstaten etter hvert erstattet selve sivilsamfunnet; gjensidighet ble erstattet med avhengighet, individene ble isolert fra sine lokalsamfunn og naboskap. Meningsfulle relasjoner ble byttet ut med formelle rettigheter.

Dette var ikke hva arbeiderbevegelsen ba om, men hva den fikk. Gradvis ble arbeiderklassens evne til å greie seg selv, utvikle gjensidige relasjoner og opprettholde en troverdig sosial forsikring underminert.

Et nytt, konservativt sivilsamfunn skal rette opp dette [2]:

”The new civil state would restore what the welfare state has destroyed – human association. This new civil state will turn itself over to its citizens; it will foster the power of association and allow its citizens to take it over rather as it had originally taken over them. A new power of association could be delivered to all citizens so that if they are indeed in an area that receives public services in a form that can be identified both by sector and by type; and if area-specific budgetary transparency is delivered such that each place knows what is being spent on it; then if those services are less than they should be in terms of quality, design or applicability; then there should be a new civil power of pre-emptory budgetary challenge that is given to any associative group that claims to represent those in its area – to take over the budget of that service so that they can deliver what is required to those who need by those who care. So envisaged this would allow citizen groups – if they meet appropriate and proper standards of civic representation and organisational efficacy – to take over the state in their own areas to either be commissioners of their own services or run them for themselves and each other.”

Som vi ser, - dette er temmelig radikale tanker, bygget omkring en tro på frivillighet og lokalt engasjement som både treffsikre og troverdige alternativer til dagens offentlige velferd. Skulle visse tjenester vise seg å være utilstrekkelig på noen måte, vil det nye sivilsamfunnet sikre at det står nye produsenter klare til å overta ansvaret. Hvordan denne kapasiteten på tilbudssiden skal opprettholdes kan man bare under seg over, og det samme gjelder spørsmålet om hva som skal skje dersom tilbudet forsvinner. Skal man da gå tilbake til offentlig sektor igjen, slik det i praksis skjer når private tilbydere ikke lenger greier å levere? I så fall: Hvorfor det? Var ikke tanken å redusere virksomheten til offentlig sektor generelt? Kanskje svaret er å simpelthen nedlegge tjenesten? Det kan være lettere å få til i et system som legger såpass mye mindre vekt på borgernes rettigheter.

Blond ser i praksis for seg en helt ny virkelighet når det gjelder velferd basert på frivillighet og engasjement. Ja, i sin ytterste konsekvens vil velferdsstaten slik vi kjenner den i ulike europeiske land bli erstattet med noe som minner alle mest om en løs assosiasjon av frivillighetssentraler [2]:

”So conceived the monolithic state could gradually be broken down into an associative state where citizens took over and ran their own services so that universality would not be compromised but in fact would be more achieved, as each particular area or need would finally be in a position to meet that need by delivering, via this new power of budgetary challenge, the services by and to the new associative state.”

Et marked med moral
Problemet med markedsøkonomi og konkurranse, slik Blond ser det, er at resultatet så ofte blir monopoldannelser og markedskonsentrasjon [2]:

”In the name of freedom we have produced economic concentration and in a number of areas monopoly dominance or indeed something very much like it. A perverse corporatism has produced industries that are too big to fail, and consequently they have been made bigger again.”

Banksektoren er stjerneeksempelet, mener Blond. Her har antallet fusjoner vært så enormt at det i virkeligheten ikke er noe igjen av det som kan kalles lokale banker, mens vi på den andre siden har fått enheter som er så store at de er hinsides nasjonal regulering. Samme utvikling finner vi imidlertid også i andre sektorer og industrier.

Blonds analyse av liberalismen på dette punktet er interessant, fordi den går rett til kjernen: Problemet er den nyttemaksimerende aktøren. Fordi en slik aktør bare vil ta hensyn sine egne interesser, er det behov for regulering. Uten regulering vil aktøren nemlig bryte rettighetene andre aktører, og derfor er en ekstern regulator nødvendig. Denne regulatoren må ha tilstrekkelig autoritet, grensende til absolutt makt. Det må derfor være staten som utøver reguleringen. Slik har nyliberalismen et Janus-ansikt, på den ene siden ser vi frie markeder og fri konkurranse, på den andre siden en sterk stat med sine mange reguleringer. Konklusjon: Det nyliberale markedet er verken fritt eller effektivt.

Hva kan settes inn isteden? Blonds svar er en kapitalisme som er bygget på tillit heller enn på egeninteresse [2]:

”By way of contrast, a capitalism based on trust does not require external regulation or control. A capitalism based on reciprocity – free, open and honest exchange – has little bureaucracy or state power associated with it. A civil economy drives down the cost of suspicion that self-interest creates and crowds in good rather than bad behaviour. A culture of internal ethos rather than external regulation creates a whole new model of social capitalism that radically reduces the barriers to market entry that suspicion creates, and it prices in the very things that human beings most value and like about each other: trust, human affection, and open and honest behaviour. We can create a civic economy based on trust, sustainability and reciprocity. Such an economy generates shared ethos and common goals in the place of zero sum exchange and the bureaucracy of state regulation.”

Et marked med moral er på alle måte mer effektivt og ansvarlig enn liberalismens profittmaksimerende agenter. Det er i stand til investere langsiktig, åpne opp eierskap for de mange og skape helt nye muligheter for flere. Som Blond oppsummerer det: ”It would be so much better than what we have now.” Ja visst.

Et samfunn av frivillige tilknytninger
Blond ønsker både en stat og et marked som virker for mer enn seg selv. Isteden skal de levere velferd, sosial trygghet, demokrati og muligheter for deltakelse i det større samfunnet.

En konservativ vil aldri forveksle samfunnet med staten, eller med markedet for den del. Slike grove kategorifeil er det venstresiden og den nyliberale høyresiden som står for, i følge Blond. Han er iherdig opptatt av å hugge ut rom for det nye sivilsamfunnet; et samfunn av sosiale individer med både evne til å handle og vilje til å ta ansvar for mer enn sine egne, snevre partsinteresser [2]:

”But what is this society? This society is civil – it is formed by the free association of citizens – and these groups balance and express both individual freedom and collective formation. Association is outside both state and market, and yet it makes the proper functioning of both possible. Association expresses both individuality and community. Association marks the politics of the future: it is the way we will deliver our state, and it is the way we will free our market.
(…)
The associative society is like this: it is good men and women taking responsibility and trying to ascertain the common good. And because they acknowledge that there is such a thing then, in contrast to the liberal thesis of liberty arising from permanent conflict, they can make common cause with those that differ and create a free and equal society based on such a debate.”

Det er lett å få sympati med det positive og optimistiske menneskesynet til Phillip Blond. Hvem ville ikke like å leve i det samfunnet han beskriver, der ”gode” kvinner og menn jobber for det felles beste, innenfor rammen av en stat som gir makt istedenfor å ta makt og et marked som bygger på moral og tillit framfor profitt?

Det kan nesten høres ut som en religiøs visjon, - og er det vel i alle fall delvis også. Teologen Blond plasserer spørsmålet om samfunnsmoralen rett tilbake der hvor han mener det hører hjemme – i sentrum av samfunnsdebatten. I sin kritikk av venstresidens uheldige liberale livsholdninger kvier han seg ikke for å komme med anklager om syndefullhet [1]:

”In respect of liberalism, the left has twice sinned. It has produced a managerial state that has destroyed the old mutualism of the working class. And it has destroyed both middle and working class morality; in the name of permissiveness, it commodified sex and the body, creating the licentious empty pleasure-seeking drones of the late 1960s. This left-libertarianism repudiated all ties of kith and kin and, though it was utopian in aspiration, its true legacy has been the dystopia of divided families, unparented children and the lazy moral relativism of the liberal professional elite.”

Et moderne konservativt ståsted setter familien og familieverdiene først. Venstresidens moralske giddeløshet, som har gitt oss ødelagte familier og foreldreløse barn, må settes på et historisk sidespor. Slik er den konservative renessansen også en mulighet for åndelig og moralsk oppvåkning.

En gymnaslærer?
Hva skal vi mene om Phillip Blond? Er han en konservativ fornyer, som kan løfte moderne konservativ politikk forbi interessene til de velstående? Har han funnet et nytt skjema, som trekker ut det som virkelig er holdbart i velferdsstaten og kombinerer dette med det beste av ”progressiv” konservatisme? Kan han levere ideologisk ammunisjon til David Cameron, slik at vi får se dype politiske reformer og omfattende mobilisering av lokal frivillighet i Storbritannia?

Foreløpig er han selv nokså skuffet. I et intervju med London Evening Standard for noen uker siden ga han uttrykk for at tankene bak ”Big Society” nok ikke helt hadde vunnet fram i Regjeringen, og han var åpent kritisk til innretningen på en del av de nedskjæringene som den britiske regjeringen nå gjennomfører – særlig nedskjæringer som rammer de mest fattige, sårbare familier og ulike former for støtte til lokalsamfunn. Fra andre kommer kritikken om at ”Big Society” egentlig bare er en omskriving for massiv privatisering, og at regjeringens politikk slett ikke fører til mer frivillighet i velferdstjenestene, bare flere til private aktører som ønsker å tjene penger nå som det offentlige tvinges til å trekke seg tilbake.

Det er ingen grunn til å stille spørsmål ved de sosiale instinktene til Blond, eller til hans engasjement for økt sosial rettferdighet. Dette er en rød tråd i det meste av det han skriver og snakker om. (Et illustrerende foredrag med Blond kan du finne her.)

Det er heller ikke særlig produktivt å gå til frontalangrep på noe som er et ærlig forsøk på å formulere konservative svar på dagens utfordringer. For sannheten er at venstresiden møter nøyaktig de samme utfordringene. En som minner om dette er James Allen, på det relativt nye publikasjonsstedet ”Pragmatic Radicalism” [5]. Det er ikke slik at sosialdemokratiet ikke har behov for å tenke på velferdsstatens negative sider, inkludert de økonomiske. Det er ikke slik at sosialdemokratiet ikke har behov for å tenke på reformer av offentlig sektor, eller på måter å utvide demokratiet og øke deltakelsen i de politiske prosessene på.

Blond har rett i at slik vi står i 2011 har velferdsstaten i de fleste land gått konkurs, samtidig som markedskreftene slett ikke har levert velstand og lykke til alle. Fasit er denne: Staten er konkurs, samtidig som forskjellene er større enn noen gang. Unntakene fra denne fasiten er sørgelig få, - vi kjenner ekstremlandet Norge best.

All fornuftig politikk bør starte med den erkjennelsen, og spørre hvordan vi kan lage et mer bærekraftig og rettferdig samfunn. All ære til Blond for å være tydelig her. Likevel: Hans omtale av både dagens krise, og av partiene både til venstre og høyre, er noen ganger temmelig karikerte og historisk tvilsomme. Det får fram poengene, men bidrar ikke nødvendigvis til å berike analysen.

Samtidig: Mens det er helt nødvendig å ha tro på det beste i menneskene virker Blonds utlegninger av det ”moralske markedet” og det ”nye sivilsamfunnet” svært naive, - litt som gymnaslærer Pedersens tro på ”det nye mennesket” og på at selv naturens egne lover kunne oppheves dersom den politiske viljen bare var sterk nok. Dette er paradoksalt, for er det noe konservatismen har å lære bort til andre politiske retninger er det at naivitet og idealisme i politikken kan være fryktelig farlig. Måtehold på politikkens vegne er derfor en god leveregel – for alle. Og det inkluderer – dessverre – hvor godt man skal tro om menneskenes gjøren og laden i alle situasjoner.

For min del foretrekker jeg for eksempel en kyndig regulator framfor ensidig tillit til markedsaktørenes høye moral. Denne moralen har – akkurat som diverse politiske revolusjoner – sviktet flere ganger i historien. Ja, det er nok bare å lese avisene i Blonds eget hjemland …

Referanser:

[1] Phillip Blond: ”Rise of the red Tories”
[2] Phillip Blond: ”The Future of Conservatism”
[3] Phillip Blond: ”The Civic State”
[4] Kaarlo Tuori: ”Om Jürgen Habermas”
[5] James Allen: ”Building Labour’s big answer to Cameron’s ‘Big Society"

Matrix

Tiden er i ferd med å renne ut for president Obama og Kongressen når det gjelder å gjøre noe med ”taket” på USAs statsgjeld. Situasjonen er temmelig unik. Det har vært krangel om gjeldstaket tidligere, javisst. Men nå! Nå er stemningen nesten hatefull, fordi USA befinner seg i sin dypeste økonomiske og politiske krise på generasjoner. Den fulle rekkevidden av dette er det svært få som ønsker å ta inn over seg, verken i USA eller andre steder.

Det er noe helt uvirkelig over det som skjer. I verdens største økonomi og eneste militære supermakt går livet nesten som normalt. Presidenten og statsrådene hans reiser omkring, holder taler og driver politikk. Opposisjonen i Kongressen gjør det samme. Forberedelsene til neste nominasjonsvalg er i gang. Nyhetsstudioene sender ut sine meldinger fra fjern og nær. USA har fortsatt meninger om det meste; om Syria, Egypt, Kina, Brasil og den europeiske gjeldskrisen – for å ta et lite utvalg.

Visste vi ikke bedre kunne vi lures til å tro at alt var omtrent som det skulle i ”God’s own country”. Men det vi ser er Matrix, en gigantisk illusjon som lar engstelige øyne få se det de ønsker å se – og ikke det de trenger å se. For USA er både økonomisk og politisk bankerott, og har allerede vært det en stund. For hvert minutt som går drar USA på seg utgifter som ingen betaler for, og gjelden bare øker. Presidenten går i lånte klær, og landets soldater er utstyrt med lånte våpen. Universiteter og sykehus driver for lånte penger, mens staten låner inn store summer for å betale lønn og pensjoner.

Nå må USA ta opp nye lån for å betjene de gamle. Det er som å betale ett kredittkort med et annet. Foreløpig står kortleverandørene i kø for å få USA som kunde, - en situasjon som stakkars Hellas og Portugal bare kan misunne dem. Men selv USA må betale gjelden sin før eller siden, ellers kommer køen av villige utlånere til å skrumpe kraftig inn. Det blir en sur regning.

Som andel av samlet verdiskaping er skattenivået i USA lavere enn på 60 år. Og det er jo klart: Når det ikke betales tilstrekkelig med skatter og avgifter, så går staten nødvendigvis med underskudd. Derfor gjeldskrisen.

Men i USA har politikerne gjennom tiår greid å gjøre skatter og avgifter til noe uanstendig. Noe man nesten ikke tør snakke om. Noe ufint som bør skyves under teppet. Noe man bare snakker om i forbindelse med skattekutt, aldri skatteøkninger. Det er nesten bare utroskap og ukurante selvportretter på Twitter som er verre.

Særlig er skatter på føderalt nivå upopulære. Den politiske kulturen tilsier at alt som skjer i Washington er noe som skal snakkes ned; for der sitter alltid ”de andre”, de som ”ikke vet hvordan vanlige mennesker har det”. Den politiske eliten i USA lever av å snakke stygt om seg selv – i den tro at man da snakker aller mest stygt om de andre. Denne selvplagingen er en tragisk nødvendighet, men ikke så sjelden komisk.

Slik har skatt blitt til en skitten affære, heller enn en nødvendighet for et sivilisert og oppegående samfunn. Å skape nye skattehull har blitt sett på som en politisk bragd. Ja, selv president Obama befinner seg i denne tåken. ”Det hadde vært hyggelig om vi kunne beholde alle skattehullene, men det har vi ikke råd til”, sa han nylig i en tale. Det kan han umulig mene. Mange av skattehullene i USA er dypt usosiale. Hva som er ”hyggelig” med å beholde dem er ikke til å forstå, i alle fall ikke dersom man er opptatt av en viss sosial rettferdighet. Noe av det aller første som burde skje i USA er nettopp å tette igjen skattesubsidiene til de rike og velstående.

Var uttalelsen til Obama en forsnakkelse? Jeg er redd svaret er nei. Den var mer et uttrykk for hvor diskusjonen om disse spørsmålene står i USA for øyeblikket. Den er mildt sagt virkelighetsfjern. Hele landet gjør hva de kan for å knipe øynene sammen, - slik håper de å unngå problemet. Så sent som i februar i år la president Obama fram et budsjettforslag for 2012 der statsgjelden langt fra ble tatt alvorlig, faktisk ville forslaget bidra til å øke gjelden. Han må ha håpet på et mirakel som aldri kom. Kongressflertallet av republikanere svarte med å vedta et budsjettopplegg som var så langt unna presidentens ønsker at avstanden bare kan måles i politiske lysår. Senatet, der demokratene fortsatt mønstrer flertall, sendte deretter republikanernes budsjett rett i bosset. Og slik står saken, for et budsjett som tar til å virke allerede i oktober 2011 – altså om noen uker.

Svakhetene ved det politiske systemet i USA har aldri vært så tydelige som nå. Landet har ikke hatt et godkjent budsjett på to år. Selv det greske parlamentet framstår som handlekraftig sammenlignet med innsatsen og leveransene fra Capitol Hill. Ja, EU-byråkratiet i Brussel er den reneste militærkommandoen i forhold Washington. Derfor er gjeldskrisen mer enn en økonomisk krise, den er også en dyp politisk krise.

Hovedansvaret for krisen ligger hos den ”nye” generasjonen av republikanere som overtok etter katastrofeduoen Bush/Cheney. Amerikansk høyreside er nå mer åpent reaksjonær enn noen kan huske. De har rett og slett aldri greid å venne seg til tanken på at USA nå har en president som heter Barack Hussein Obama, - født på Hawaii og med en pappa fra Kenya. Denne ”feilen” har de tenkt å rette opp gjennom å obstruere all politikk helt til USA kan velge ny president – fortrinnsvis med en litt annen bakgrunn. En president som kan snu opp-ned på alle beslutninger Obama har fått igjennom, og spesielt helsereformen.

USA var visst ikke så inkluderende og tolerant som alle trodde, likevel. ”Change we can believe in” har blitt til ”Forget it”. Den republikanske presidentkandidaten Michele Bachmann har allerede startet sin valgkamp gjennom å be Obama om å ”dra tilbake til Hawaii.” BBCs Jonny Dymond skrev nylig om hvordan valget av Obama har bidratt økt aktivitet blant de mange ”hatgruppene” i landet. Det er dyster lesning, ikke minst med tanke på de utfordringene som venter i årene som kommer.

Med obstruksjon som strategisk hovedretning er det ingenting republikanerne nekter seg. Nylig stengte de ned delstaten Minnesota, fordi de ikke kunne leve med en viss økning av skatten for de som tjener mer enn 1 million dollar i året. Demokratene var villige til å gjøre store og vonde budsjettkutt som motytelse. Men nei, en skatteøkning kunne ikke republikanerne godta. Dermed nektet guvernøren å godkjenne budsjettet, og nå er lysene slukket i Minnesota, på ubestemt tid.

I Kongressen er melodien den samme. All former for balansering av budsjettet skal skje gjennom utgiftskutt – en tilnærming som er hinsides enhver realisme. Og det fantastiske er at ingen har større ansvar for det massive underskuddet enn republikanerne selv. Men det interesserer lite, for de har blikket stivt festet på presidentvalget i november 2012. Fram til da er melodien tilsynelatende at alt som kan gå galt bør gå galt, ut fra en teori om at det vil ramme Obama og demokratene mer enn dem selv. Presidentperioden 2009-2013 er i republikanske øyne en unntakstilstand, som skal viskes ut av historiebøkene, eventuelt bare huskes som en gigantisk feiltakelse.

Og så langt har de faktisk lykkes rimelig bra, i følge meningsmålingene. For en utenforstående er amerikanske velgeres sjenerøsitet med Det republikanske partiet noe nær ubegripelig, - og i en viss forstand må vi jo si at velgerne får nøyaktig det de ber om. President Obama sliter for sin del, men for velgere flest er presidenten den naturlige skyteskiven uansett om han er årsak til problemene eller ikke. Majoritetsleder John Boehner i Kongressen er det langt færre som kjenner.

Akkurat det kommer garantert til å endre seg dersom det ikke blir enighet om et nytt tak for statsgjelden. Da starter historiens største kamp om å plassere ansvaret hos den andre parten, og den kampen slipper ikke Boehner unna. Allerede nå pågår diskusjonen om hvilket land som først må kaste inn håndkleet fordi det ikke kan betjene gjelden sin; USA eller Hellas? Hvis Hellas svikter er risikoen for hele euro-området stor – derfor jobber Brussel og de store EU-landene febrilsk for å unngå gresk betalingsstopp. Hva som skjer hvis USA svikter er det ingen som vet, annet enn at offentlig sektor stopper opp, at amerikanske renter skal opp og at USAs gjeld skal bli enda dyrere.

Det blir i så fall en situasjon som verden aldri har sett maken til, og den kommer til å få konsekvenser for finansmarkedene over hele planeten. Et USA som ikke kan betjene gjelden sin på kort sikt har naturligvis mindre troverdighet også på lang sikt. Et splittet land som ikke betaler regningene sine høres ikke akkurat ut som en suveren ”leder av den frie verden”.

Om lag halvparten av den amerikanske statsgjelden eies av utenlandske aktører, med Kina i spissen. Jeg føler meg trygg på at de kinesiske lederne heller vil se på Matrix enn på en brutal virkelighet der verdens største økonomi går på et nær utenkelig nederlag.

Problemet er bare at Matrix er en illusjon som ikke lenger kan opprettholdes, enten USA ledes av en demokrat eller en republikaner. Som Hellas har USA holdt seg med offentlige utgifter de ikke har hatt råd til. Som grekerne har amerikanerne utviklet en sterk aversjon mot å betale skatt, en holdning som rett og slett må snus. Og som grekerne kan amerikanerne se fram mot mange og lange år i kreditorenes tjeneste, med tunge kutt og svære avdrag.

Esken med blå piller er tom. Nå er bare de røde tilbake.

Politisk legitimitet: Bør grekerne betale gjelden sin?

Politisk legitimitet: Fra enevelde til sosialdemokrati

”The only way whereby any one divests himself of his natural liberty, and puts on the bonds of civil society, is by agreeing with other men to join and unite into a community for their comfortable, safe, and peaceable living one amongst another, in a secure enjoyment of their properties, and a greater security against any, that are not of it.”

John Locke, Second Treatise of Civil Government, 1690

”Som borger født i en fri stat, har jeg del i den suverene myndighet, og hvor liten innflytelse min stemme enn må ha i statssaker, så er stemmeretten alene nok til at det er min plikt å sette meg inn i dem. Og hver gang jeg tenker over regjeringsformene, er jeg lykkelig over at mine undersøkelser gir meg nye grunner til å elske styreformen i mitt eget land.”

Jean-Jacques Rousseau , Om samfunnspakten, 1762

Gjeld som svimeslår
Den greske statsgjelden er så enorm at det er mange som tviler på om den noen sinne kan betales. Men det spørsmålet mange grekere stiller seg er om gjelden overhodet bør betales. Deres argumenter mot å betale gjelden knytter seg til svakheter ved deres eget politiske system. Det er korrupt, ineffektivt og fungerer høyst udemokratisk. Regjeringen har ingen legitimitet i befolkningen. Altså ”skylder” ikke befolkningen den greske staten eller regjeringen noen ting.

Greske velgere hevder dermed at fordi regjeringen ikke har legitimitet – men tvert i mot har ført befolkningen bak lyset – har de ingen forpliktelser til å etterleve de påbudene som myndighetene måtte forsøke å iverksette. De nekter å drikke myndighetenes giftbeger!

Slik setter gjeldskrisen spørsmålet om politisk legitimitet på spissen. Men ikke bare i Hellas. Verden over har spørsmålet om myndighetenes legitimitet – og implisitt spørsmålet om borgernes plikt til å etterleve myndighetenes påbud – kommet mer og mer i forgrunnen. Kanskje er det tid for å tenke over hva vi mener med demokrati, og hvorfor vi mener det er viktig, selv i vår egen del av verden?

Vaklende regimer
I Midt Østen og Nord Afrika snur folket ryggen til makthaverne. Flere ledere har allerede måttet gå, og nye regimeskifter er trolig på vei. I Hellas og andre europeiske land med ødeleggende statsgjeld er velgernes tillit til regjeringene tynnslitt. Det styres mot sikre valgnederlag. I USA har vi fått en outrert høyrebevegelse (”Tea Party”) som fullstendig avviser den politiske legitimiteten til president Obama; kampen mot presidentens helsereform lyste av mistillit til selve det føderale systemet og til alle forpliktelser utover ”home and family”. I Afghanistan strever det internasjonale samfunnet med demokratisk nasjonsbygging, mens korrupsjon og klanstyre synes uovervinnelige. I flere vestlige land er det frykt for framvekst av ”parallellsamfunn”, der minoritetsgrupper styrer seg selv med egne lover og regler på siden av storsamfunnet. Og på toppen av dette har vi naturligvis de tradisjonelle autoritære regimene som Kina, Iran, Burma og Nord Korea, der politisk legitimitet lenge har vært en utfordring, og der regimene lever i konstant frykt for alle tegn til opposisjon.

Typisk for alle disse eksemplene er at det foreligger ulike former for ”brudd” mellom de styrende og de som styres. Regimene regnes ikke som legitime (i en eller annen forstand), og det er derfor legitimt å bekjempe dem, fjerne dem eller ignorere dem – alt ettersom. Men hva er det som skaper politisk legitimitet, og hva er konsekvensene av at legitimiteten svekkes eller brister?

Enevelde eller folkestyre
Ledelsen i et land må nødvendigvis stå i ett eller annet forhold til sin befolkning. For Thomas Hobbes (1588-1679) var modellen temmelig enkel: Samfunnet trenger en enehersker (Leviathan) som kan holde alle andre i ørene. Legitimiteten til eneherskeren ligger i det faktum at han er i stand til å mønstre tilstrekkelig fysisk makt og autoritet for å få dette til. Det ligger i egeninteressen til alle å oppgi noe av sin frihet til Leviathan, for å unngå den ufriheten som ligger i vilkårlig vold og uforutsigbare livsbetingelser i ”naturtilstanden”. Det er når dette skjer at politisk makt blir skapt. Det er ikke egentlig noe viktig spørsmål om makten er legitim eller ikke, det viktige spørsmålet er heller om makten er troverdig – at den evner å levere det den skal, nemlig en viss orden og forutsigbarhet i tilværelsen.

Finnes det andre modeller? Heldigvis lærte John Locke (1632-1704) oss om følgende mulighet: Vi kan la folket styre seg selv, være sin egen lovgiver og sin egen garantist for at lovene respekteres. Har du et styre av og ved folket trenger du ingen enehersker. Men forutsetningen er naturligvis at det blir etablert en slags forståelse om spillereglene; om hvordan makten fordeles, praktiseres og – ikke minst – legitimeres. For Locke var det både viktig hvordan statsledelsen kom til makten og hvordan makten ble praktisert. Og begge deler hadde konsekvenser for synet på om makten var legitim.

I Lockes ”naturtilstand” har alle mennesker visse – og like – grunnleggende politiske rettigheter. Men disse rettighetene kan ikke uten videre opprettholdes uten en form for statsdannelse, eller sosial kontrakt. Derfor kan borgerne selv velge å legge noe av denne ”naturlige” autoriteten i hendene på en sivil myndighet, for å sikre at deres naturlige rettigheter fortsatt blir ivaretatt ved at samfunnets lover blir praktisert på en forutsigbar måte. En slik sosial kontrakt skaper i seg selv ikke politisk autoritet, fordi autoritet allerede er en del av individenes naturlige rettigheter (her skiller Locke og Hobbes lag). Men kontrakten formidler en overføring av politisk autoritet fra individene og til staten.

Spørsmålet om politisk legitimitet knytter seg derfor til staten. Har borgerne overført myndighet til staten av fri vilje? Hvis ikke, har ikke staten legitim autoritet. Motsatt: Hvis myndigheten er overført av fri vilje har den enkelte påtatt seg en plikt til å respektere statens lover. Men her finnes en velkjent avgrensning: En stat som ikke respekterer individenes naturlige rettigheter er ikke legitim, og kan selv legitimt omstyrtes. Det kan derfor ikke finnes noe som heter legitim absolutt politisk makt; - all absolutt makt er per definisjon illegitim.

Lockes modell var naturligvis et stort gjennombrudd i sin tid, men er utilstrekkelig i lys av mer moderne teorier om demokrati og menneskerettigheter. Ett nøkkelpunkt er hvem som skal regnes som borgere med politiske rettigheter. Et annet er hvordan borgerne avgir myndighet til staten. Skjer det bare en gang? Skjer det eksplisitt eller ved stille samtykke? Er frie valg nødvendige for å etablere legitimitet? Svaret på slike spørsmål er opplagt viktige. Dagens makthavere i Iran bygger for eksempel sin legitimitet dels på velsignelse fra Gud og dels på revolusjonen i 1979. Men 1979 er jo faktisk noen år siden, og spørsmålet er hvordan regimet hadde greid seg under frie og rettferdige valg i dag. En annen aktuell leder, Muammar Gaddafi, kom til makten allerede i 1969. Hvordan ville han greid seg under frie valg i Libya? Og hva med opposisjonen i Libya? Hvor bred støtte har egentlig den?

De styrende og de styrte
Spørsmålet om politisk legitimitet går dermed to veier: Positivt handler det om hvordan ledelsen henter sin legitimitet, og om hvilke forpliktelser alle borgere har overfor en ledelse som er legitim. Negativt handler det om hvordan ledelsen kan miste sin legitimitet, og om hvor grensene går for borgernes forpliktelser i en legitim stat.

Det går an å skille spørsmålet om politisk autoritet fra politisk legitimitet, og i mange tilfeller er det nyttig. Kina kan være et godt eksempel. Få vil stille spørsmål ved kommunistpartiets autoritet i dagens Kina, men hva med legitimiteten? Enda mer aktuell er kanskje president Bashar al-Assad i Syria. En president som sender hæren løs på sin egen sivilbefolkning mister nok legitimiteten i øynene til de fleste. På den andre siden er det liten tvil om at Assad-familien fortsatt har autoritet og de siste tiårene har spilt rollen som en slags ”nasjonal Leviathan” i landet, - et maktsentrum som ulike grupper har akseptert fordi de har evnet å balansere ulike hensyn og unngå kaos.

Det går også an å skille spørsmålet om statens legitimitet fra spørsmålet om borgernes forpliktelser. Nylig overlevde den greske regjeringen et mistillitsforslag i parlamentet. Formelt er det derfor rett å si at regjeringen er legitim. Nå ber den befolkningen om å gjennomføre dramatiske økonomiske tilpasninger; lønnsreduksjon, pensjonskutt, kutt i grunnleggende velferdstjenester, og så videre. Men er borgerne forpliktet til å gjennomføre de tiltakene som staten har vedtatt? Hvor kommer i så fall den forpliktelsen fra? Og hvis de ikke er forpliktet til å gjøre slik staten har bestemt, hvilke argumenter kan de støtte seg til da?

Egeninteresse, fellesinteresse og demokrati
Hvorfor kan vi si at legitim makt utløser en plikt for den enkelte til å respektere statens lover? Startpunktet er at statens makt er legitim av visse grunner. Disse grunnene kan ha ulik karakter, noen kan være knyttet til formelle reguleringer (som prosedyrer), andre kan være knyttet til mer innholdsmessige og kvalitative vurderinger (som den måten prosedyrene blir praktisert på), og atter andre kan være knyttet til distinkte politisk-filosofiske verdisyn (som synet på ”naturlige” rettigheter, eller troen på guddommelig forsyn). Grunntankene fra både Hobbes og Locke er like på ett punkt: Lovlydighet er i hele samfunnets interesse, fordi alternativet er vilkårlighet og potensielt kaos. Men derfra går det også et mulig argument på individnivå: Det er i hver enkelt borgers interesse å følge loven fordi den enkelte har en egeninteresse i at alle andre borgere også følger loven.

Tenkere etter Hobbes er tilnærmet enstemmige i å avvise at makt gir rett. Her er for eksempel Jean-Jacques Rousseau (1712-1778) krystallklar. I ”Om samfunnspakten” (1762) skriver han:

”La oss et øyeblikk gå inn på tanken om denne såkalte rett. Jeg påstår at resultatet bare kan bli et forunderlig vrøvl. For i det øyeblikk det er makten som skaper retten, vil virkningen skifte med årsaken, enhver makt som overgår den foregående, overtar dens rett. Så snart man ustraffet kan la være å adlyde, har man også retten til det, og når den sterkeste alltid har rett, gjelder det bare å sørge for at man blir den sterkeste. Men hva er det for slags rett som forsvinner når makten er borte? (…) All makt kommer fra Gud, jeg innrømmer det, men det gjør sykdommene også. Vil det da si at det er forbudt å hente legen? Sett at en røver overfaller meg langt inne i skogen. Da skulle jeg altså ikke bare utlevere pungen min, fordi han tvinger meg til det, men min samvittighet skulle tilsi meg at det var min plikt?”

Det som gir staten legitim makt er derimot en bindende gjensidighet mellom samfunnets borgere; - den sosiale kontrakten. Hvordan kontrakten oppstår er det svært delte meninger om. David Hume (1711-1776) så for seg at den snarere kom som et resultat av krig, vold og tvang enn som et resultat av fredelige forhandlinger i ”naturtilstanden”. Rousseau tenkte seg nærmest at individene i samfunnet frivillig gikk sammen i et stort, felles ”jeg” – et kvalitativt nytt politisk fellesskap som utelukkende var styrt av ”allmenviljen”. Denne viljen er kjennetegnet ved at alle særinteresser er lagt til side, slik at alle bare ønsker det som er best for samfunnet under ett. Slik opphever allmenviljen de potensielle motsetninger mellom interessene til den enkelte og fellesskapet.

Det avgjørende er at samfunnet kommer til et punkt der det er rimelig å ha forventinger om at loven blir respektert av alle. Drivkreftene her han være flere: Ren egeninteresse (Locke), fellesinteressene (Rousseau), hensynet til samfunnets moral og overlevelse (Hume) eller til og med menneskets egen fornuft (Kant). Den bærende tanken er likevel at borgerne får noe igjen for sin lovlydighet; at det ”lønner seg”, er ”naturlig” eller er ”hensiktsmessig” på en eller annen måte.

Som vi forstår blir spørsmålet om demokratiets stilling viktig når vi nærmer oss individnivået: Verken tradisjonell liberal eller konservativ politisk teori har i utgangspunktet noe godt svar på hvorfor innbyggere som ikke har stemmerett eller andre politiske rettigheter skulle føle forpliktelse til å etterleve lover som de selv ikke har hatt noen innflytelse over, bortsett fra at lov og orden er i fellesskapets interesse. En svakhet ved begge disse ideologiske retningene er at de historisk sett har et underutviklet demokratibegrep; - de knyttet politiske rettigheter eksklusivt til eiendom og privilegier, og var generelt motstandere av demokratiet slik vi kjenner det i dag (med allmenn stemmerett for kvinner og menn).

Ikke før ved framveksten den moderne arbeiderbevegelsen, sosialdemokratiet og kvinnebevegelsen kunne disse problemene løses opp direkte: Stemmeretten måtte gjelde vilkårsløst for alle, - for kvinner og for menn. Først når demokratiet er fullt utviklet – i denne forstand – går det an å snakke om at statens lover er uttrykk for folkeviljen, eller at folket er sin egen lovgiver – noe som er grunnleggende i sosialdemokratiet. Slik sett kan man si at det først var med stemmerettsbevegelsen, og med demokratiske sosialister som Eduard Bernstein (1850-1932) og senere Karl Kautsky (1854-1938) at man endelig lykkes med å demokratisere Hobbes’ eneveldige Leviathan.

Politiske forpliktelser – ulike begrunnelser
Som moralske aktører har vi visse forpliktelser overfor andre mennesker. Hva disse forpliktelsene går ut på i detalj er gjenstand for løpende diskusjon og uenighet, men det finnes likevel visse ting som de fleste vil regne som åpenbare moralske forpliktelser: Plikten til å hjelpe mennesker i nød, plikten til å behandle mennesker mest mulig rettferdig, plikten til omsorg for egen familie – som eksempler.

En politisk forpliktelse er distinkt fra en moralsk forpliktelse i den forstand at den ikke har sin begrunnelse i generell moral, men i vår rolle som politiske aktører (som ”samfunnsborgere”). Det går an å hevde at spørsmålet om å etterleve statens lover er en slik ”ren” politisk forpliktelse, men det er også mulig å se på lovlydighet som en mer generell moralsk forpliktelse. Begrunnelsen for genuint politiske forpliktelser blir gjerne delt inn i tre ulike kategorier:

I. Forpliktelser ut fra gjensidighet (”transaction”)
II. Forpliktelser ut fra naturlig plikt (”natural duty”)
III. Forpliktelser ut fra tilknytning (”association”)

Den enkleste begrunnelsen ut fra gjensidighet er at vi skylder staten å vise vår takknemlighet for de goder og tjenester som den forsyner oss med. Men selv om vi betrakter takknemlighet som en plikt, er denne begrunnelsen problematisk fordi det er krevende å argumentere for at staten i det hele tatt kan være en agent som er gjenstand for takknemlighet.

En litt strammere begrunnelse får vi dersom vi argumenterer ut fra rettferdighet (rimelighet). Argumentet er da at staten tilveiebringer en rekke goder som er til ubetinget fordel for den enkelte (ro og orden, infrastruktur, utdanning). Å nekte å akseptere visse forpliktelser i den sammenheng åpner opp for problemer knyttet til gratispassasjerer, dvs. at man nyter av goder som andre framskaffer uten å bidra med noe selv. Det er urettferdig. Dette argumentet har langt mer for seg, men kan med fordel nyanseres både når det gjelder hvilke goder staten tilveiebringer (ikke alle er like viktige for den enkelte) og hvilke plikter den enkelte har i forhold til staten (ikke alle er like alvorlige, og noen så alvorlige at en reservasjonsrett ikke er urimelig).

Et siste argument i denne ”familien” går på samtykke. Argumentet sier at når man selv av egen fri vilje slutter seg til en politisk enhet (staten) har man samtidig akseptert de forpliktelsene som følger. I sin generelle form høres argumentet overbevisende ut, men det er nødvendig å presisere både måten samtykket arter seg på og innholdet i de forpliktelsene som kommer på tale.

For både Locke og Rousseau var det tilstrekkelig at man bodde i et land for å påta seg forpliktelser overfor staten. Selv i deres samtid ble dette argumentet avvist som urimelig. David Hume spurte om man virkelig for alvor mente at fattige bønder og eiendomsløse i byene bare kunne bytte land sånn uten videre. I moderne tid er deltakelse i valg et mulig uttrykk for frivillig samtykke. Det går an å hevde at når man deltar i et demokratisk valg, fullt ut vitende om at hensikten med valget er å identifisere politiske ledere med en viss autoritet (for eksempel som representanter på Stortinget), så har man samtidig forpliktet seg til å akseptere utfallet av valget og myndigheten til en eventuell ny regjering.

For min del har jeg mye til overs for et slikt argument, så lenge visse formelle og prosedurale krav til gjennomføringen av valget er tilfredsstilt. Det løser imidlertid ikke problemet med at selv i land med solide demokratier og høy valgdeltakelse vil det alltid finnes et ikke ubetydelig mindretall som – av svært ulike grunner – ikke deltar under valgene. Det er vanskelig å akseptere at dette mindretallet av den grunn skal være fritatt fra en forpliktelse til å etterleve lovene og reglene i samfunnet.

Begrunnelser for politiske forpliktelser ut fra naturlig plikt starter et helt annet sted. Her er ikke poenget hvilket forhold den enkelte har i forhold til et større fellesskap, men heller den plikten hver enkelt har til å fremme det som er moralske goder.

En rendyrket form for begrunnelse basert på plikt finner vi i utilitarismen, som fokuserer på handlinger som maksimerer nytte (lykke, velferd) i samfunnet. Ettersom lovlydighet produserer mer lykke enn ulydighet, har den enkelte en plikt til å holde seg innenfor loven. Ja, selv i den lovløse ”naturtilstanden” vil vi maksimere nytte dersom vi ikke stjeler, myrder eller begår hærverk. Problemet med utilitarismen er imidlertid at vi ikke kan utelukke situasjoner der det å bryte loven faktisk genererer mer velferd enn å være lovlydig, og i så fall er vi moralsk forpliktet til å bli lovbrytere. Nyttemaksimering er slik sett en uforutsigbar moralsk veileder, og dette er en klassisk innvending mot denne retningen.

Men hva om vi legger hensynet til nytte/lykke/velferd til side og isteden fokuserer på den moderne versjonen av naturretten, nemlig menneskerettighetene? Vi kan da si at respekt for menneskerettighetene innebærer noe mer enn ikke å bryte dem, vi må også sikre at de ikke brytes av andre. Hvis vi lever i en stat som gjør en akseptabel jobb med å sikre borgernes rettigheter, vil vår egen lovlydighet være et bidrag til å sikre at menneskerettighetene blir ivaretatt for flere enn oss selv. Et problem med denne begrunnelsen er at avgrensningen av menneskerettighetene ikke er entydig. Et annet er at det ikke er åpenbart hva det innebærer at en stat i ett og alt sikrer innbyggernes rettigheter; - blir rettighetene ivaretatt eller undergravet av EUs datalagringsdirektiv? Et tredje problem er spørsmålet om hvilke myndigheter som fortjener vår lojalitet; det kan for eksempel være at myndighetene i nabolandet er langt flinkere til å beskytte borgernes rettigheter eller at menneskerettighetene blir bedre ivaretatt ved at skattepengene mine ble sendt til et fattig utviklingsland. Hvor skal lojaliteten i så fall gå?

Endelig har vi begrunnelser for politiske forpliktelser ut fra tilknytning. Den mest kjente teoretikeren her er amerikaneren Ronald Dworkin. Hans argument er at våre politiske forpliktelser best er å sammenligne med de forpliktelsene vi har overfor våre venner og familie. Akkurat som rollen som ”venn” eller ”far” innebærer forpliktelser, gjør rollen som ”borger i samfunnet” det. Vi misforstår det essensielle med å ha politiske forpliktelser dersom vi forsøker å gjøre saken vanskeligere enn dette.

Men motargumentet her – som i tilfellet argumentet om takknemlighet – er at vårt forhold til staten neppe kan sammenlignes med det forholdet vi har til vår familie og våre venner. Det er vesentlige kjennetegn ved de nære relasjonene vi bygger som privatpersoner som overhodet ikke kan gjenfinnes i vårt forhold til den politiske offentligheten. Derfor er det også vanskelig å bygge en begrunnelse for spesifikke politiske forpliktelser på slike relasjoner.

Finnes politiske forpliktelser?
Som vi har sett er det vanskelig å etablere et enkelt sett med begrunnelser for hvordan politiske forpliktelser oppstår. Betyr det at de ikke finnes? Et slikt resultat ville være utilfredsstillende, i alle fall dersom det innebærer at mens staten har plikter overfor sine borgere, har borgerne ingen plikter tilbake. Hvis borgerne ikke har noen forpliktelser er grunnlaget for en effektiv statsdannelse underminert.

En annen observasjon er at mens det ikke nødvendigvis finnes noen direkte forbindelse mellom de ulike begrunnelsene og karakteren til den staten det er snakk om (ettpartistyre, demokrati, autokrati), synes det svært vanskelig å argumentere for at borgerne i en stat skal ha omfattende politiske forpliktelser uten samtidig å ha grunnleggende, liberale rettigheter. Å snakke om borgernes politiske forpliktelser i ikke-demokratiske land blir ytterst krevende; hvilket vel er hva myndighetene i land som Kina og Iran opplever.

Det finnes to måter å løse problemet med svake begrunnelser på. Den ene er å utvikle langt mer sammensatte og spesifikke begrunnelser for politiske forpliktelser – kanskje til og med knyttet til historie og vilkår i det enkelte land. Problemet med denne tilnærmingen er at sammensatte teorier gjerne arver svakhetene ved de delene som teorien er sammensatt av, og da har man i grunnen ikke kommet noe videre.

En annen løsning er å si at mens det kanskje ikke finnes forpliktelser som er spesifikt politiske, har vi mennesker like fullt en rekke forpliktelser overfor hverandre. I et moderne samfunn vil noen av disse forpliktelsene artikuleres gjennom måten vi opptrer i det politiske fellesskapet på; at vi betaler skatt, at vi deltar i de demokratiske prosessene, og – generelt – at vi ikke bryter loven. Spørsmålet er altså ikke om en forpliktelse er spesifikt ”politisk” eller ikke, men om den er rimelig ut fra det faktum at vi er sosiale individer som lever i fellesskap med hverandre og derfor må koordinere oss med hverandre og dele en del felles ressurser. Slik kan vi definere oss vekk fra problemet, og putte det opp i den mye større sekken som handler om etikk og moralske forpliktelser mer generelt.

Hva så med Hellas?
Vi startet med å spørre om greske velgere nødvendigvis er forpliktet (politisk eller på andre måter) til å betale statsgjelden sin. Eller mer presist: Om de er forpliktet til å etterleve de innstrammingene og økonomiske tiltakene som regjeringen i Hellas nå iverksetter.

Observer at dette egentlig kan settes opp som to selvstendige spørsmål: På den ene siden spørsmålet om håndteringen av gjeldsforpliktelsen til den greske staten. På den andre siden spørsmålet om den forpliktelsen greske velgere har i forhold til sin egen regjering.

For å begynne med det første; - er det rimelig å forvente at Hellas skal betale statsgjelden sin (så langt det er mulig)? I det normale tilfellet ville jeg for min del svare med et klart ja. Jeg ville da lagt vekt på at Hellas er et åpent og demokratisk samfunn, der folket velger sin egen regjering – og gjennom det faktisk er medansvarlig for landets politikk. Gjennom flere år har Hellas tatt opp store lån for å finansiere et offentlig forbruk som de ikke har hatt økonomisk grunnlag for. På ett eller annet tidspunkt kommer regningen for dette overforbruket på bordet, og nasjonen Hellas er da like forpliktet som alle andre låntakere til å betale gjelden sin. Jeg ville hevdet at Hellas, som land, ikke står i noen annen moralsk posisjon enn en hvilken som helst annen låntaker som har tatt opp lån til betingelser som de selv har akseptert.

Kunne det tenkes argumenter i motsatt retning? Ja, det måtte i så fall være argumenter som tilsa at velgerne i Hellas var helt uten ansvar for hva regjeringen(e) har foretatt seg – fordi de var fratatt politisk innflytelse, fordi de var ført bak lyset eller fordi det omfattende overforbruket var noe som bare kom enkelte (korrupte) deler av befolkningen til gode. Men selv slike argumenter ville ikke rekke hele veien, hvis vi skal sammenligne Hellas med andre land som har hatt store gjeldsproblemer – noe som ikke er urimelig. Flere av disse landene er verken spesielt åpne eller demokratiske, like fullt holdes de ansvarlige for egen gjeld.

Lenge før gjeldskrisen var et faktum har det vært kjent at korrupsjon er et omfattende problem i Hellas. Det er også kjent at det politiske systemet er preget av et lite antall familiedynastier i de store partiene, for eksempel er dagens statsminister tredje generasjon politisk leder fra Papandreou-familien. For den vanlige borger er det slett ikke åpenbart at det i alle tilfeller har eksistert realistiske alternativer til den eksisterende politiske kulturen, og det er helt sikkert vanskelig å unngå deltakelse i korrupsjon på ulike samfunnsområder (og her snakker vi om korrupsjon som virkelig dekker det meste i hverdagslivet, fra helsevesen, postvesen, skolevesen, til landbruk og annen næringsvirksomhet, industri og deltakelse i politiske organer).

Likevel er det vanskelig å slå seg til ro med tanken på at en så omfattende kultur for korrupsjon og offentlig overforbruk har fått feste seg uten at befolkningen har hatt noen mulighet til protestere, eller gjøre endringer i systemet. Da er det lettere å se for seg et mønster der flere og flere har tilpasset seg både den politiske kulturen, korrupsjonen og overforbruket – dels ut fra hensyn til egen bekvemmelighet, og dels ut fra erkjennelsen om at misbruket er så omfattende at det ikke spiller noen rolle fra eller til hva den enkelte foretar seg. Begge deler er i så fall klanderverdig.

Jeg greier altså ikke å overbevise meg selv om at det er riktig at grekerne skal slippe unna gjelden sin. I en viss forstand bygger jeg dette på at velgerne i et demokratisk land får den ledelsen de fortjener, og må høste fruktene av den politikken som blir ført. Jeg legger også vekt på konsekvensene for internasjonalt økonomisk samarbeid dersom Hellas simpelthen lot være å møte sine forpliktelser. Dersom Hellas skulle velge en slik utvei er sannsynligheten stor for at vi fikk et enda større internasjonalt økonomisk tilbakeslag, noe som ville ramme mange millioner mennesker langt utenfor Hellas.

Et annet spørsmål, som dessverre er aktuelt, er om det i det hele tatt er mulig for Hellas å møte sine forpliktelser, men det er en litt annen sak.

Greske reformer er helt nødvendige
Dermed er vi tilbake ved start, - til spørsmålet om politisk legitimitet og om hvilke forpliktelser greske velgere har i forhold til sin egen regjering. Som vi har sett er det en gjengs oppfatning at et legitimt politisk styre har krav på visse forpliktelser fra sine innbyggere; - vi trenger ikke nødvendigvis kalle disse forpliktelsene politiske.

Argumentene for at slike forpliktelser foreligger varierer fra gjensidighet (borgerne plikter å yte noe tilbake i forhold til ytelsene de mottar), samtykke (borgerne har frivillig forpliktet seg i forhold til staten) og til tilslutning til en form for allmenvilje eller kollektiv fornuft. Hver for seg har disse begrunnelsene svakheter, men det er samtidig vanskelig å akseptere at borgerne i en legitim stat ikke har forpliktelser i forhold til den staten (det samfunnet) de lever i.

Gjeldskrisen har avdekket store svakheter ved det greske demokratiet. Det er neppe tvil om at det er behov for en helt ny sosial kontrakt i Hellas, en kontrakt som for alvor gjør noe med korrupsjonen og vanstyret. Bare på et slikt grunnlag kan det være det minste håp om at Hellas kan komme seg på fote igjen. Det virker rimelig å anta at en ”ny start” for Hellas også må innebære store endringer i det politiske landskapet, både når det gjelder personer og partier. De store demonstrasjonene som nå finner sted, og som samler folk fra alle sider av politikken, er sterke uttrykk for at folk ønsker seg noe helt annet.

Men slike endringer vil nødvendigvis ta noe tid. Og selv om det er mulig å ha sympati med en befolkning som er oppgitt over sin egen politiske ledelse, er det vanskelig å finne gode argumenter for at folket bør snu ryggen til det demokratiet som faktisk eksisterer i landet. Dagens greske regjering ble valgt i 2009 etter omfattende misnøye med den forrige (konservative) regjeringen. Nå er misnøyen snudd, men i Hellas er det valg hvert fjerde år – med mindre enten regjeringen selv ber om nyvalg eller den får mistillit mot seg i parlamentet. Regjeringen ønsker ikke nyvalg nå, og den fikk nylig (rett nok med knapp margin) nedstemt et forslag om mistillit. Ut fra gjeldende demokratiske prinsipper er det derfor ingen tvil om at regjeringen er legitim.

Å motsette seg (obstruere, blokkere, ignorere) regjeringens politikk i en slik situasjon kan ikke være en farbar vei for det greske demokratiet, som nå står overfor en alvorlig prøve. Da vil det være mye viktigere å sikre at nødvendige reformer blir gjennomført, inklusive reformer som fjerner den immuniteten mot straffeforfølgelse som greske politikere nyter godt av. Store korrupsjonssaker er under opprulling i Hellas, og flere er sikkert på vei. Det vil være helt ødeleggende for landet om det skulle vise seg umulig å få de skyldige dømt. Uten synlige og merkbare reformer vil framtiden for Hellas bli enda mørkere enn den trenger å være.

Demokrati som verktøy og bindemiddel
Hva Island, Irland, Hellas, Portugal, Spania, Storbritannia, USA og andre land har lært oss er at demokratiet i høyeste grad er et feilbarlig politisk system. George Bernard Shaw sa en gang at demokratiet er en innretning som gjør at vi blir styrt om lag som vi fortjener. I demokratier blir det gjort feilvurderinger og truffet dårlige vedtak, - noen ganger katastrofalt dårlige. Det er lett å finne eksempler på dårlig styre, og like lett å finne eksempler på at regjeringer ikke innfrir sine valgløfter.

Demokratiet har likevel noen fordeler og verdier som gjør det til det suverent beste styresettet vi kjenner. Det er det eneste systemet som er i nærheten av å levere på enkeltmenneskenes ønske om personlig frihet. Det er det eneste systemet som fordeler politiske rettigheter likt. Det er det eneste systemet som åpner for ekte mangfold i meninger, og dermed også for læring, tilpasning og utvikling. Jevnt over er demokratier forbausende stabile politiske systemer, selv om regjeringene noen ganger kan skifte ofte. Og endelig: Demokratiet– i sin moderne utgave – er det eneste systemet som virkelig kan gi svar på utfordringen om politisk legitimitet; - som et styre av folket og for folket.

Den første politiske retningen som satte demokratiet i sentrum – i betydningen stemmerett og liberale rettigheter for alle – var sosialdemokratiet. Det var nettopp synet på demokratiet og på individenes rettigheter som definerte reformistene (sosialdemokratene) bort fra de øvrige retningene i den sosialistiske bevegelsen. Demokratiet ble av reformistene sett på som en absolutt forutsetning for å kunne utvikle samfunnet og forbedre levekårene for arbeiderklassen og andre underpriviligerte grupper. Demokrati var både et mål og et middel; ja, det aller viktigste virkemiddelet.

I boken ”Evolutionary Socialism” fra 1899 skriver Eduard Bernstein bl.a. dette:

”Today we find the oppression of the minority by the majority undemocratic, although it was originally held to be quite consistent with government by the people. The idea of democracy includes, in the conception of the present day, a notion of justice – an equality of rights for all members of the community, and in that principle the rule of the majority, to which in every concrete case the rule of the people extends, finds its limits. The more it is adopted and governs the general consciousness, the more will democracy be equal in meaning to the highest possible degree of freedom for all. (…) Universal franchise is, from two sides, the alternative to a violent revolution. But universal suffrage is only a part of democracy, although a part which in time must draw the other parts after it as the magnet attracts to itself the scattered portions of iron. It certainly proceeds more slowly than many would wish, but in spite of that it is at work. And social democracy cannot further this work better than by taking its stand unreservedly on the theory of democracy – on the ground of universal suffrage with all the consequences resulting therefrom to its tactics.”

Sosialdemokrati er uforenlig med enhver autoritær retning. Bernstein understreker det nære slektsbåndet mellom sosialdemokratiet og liberalismen:

”It is true that the great liberal movement of modern times arose for the advantage of the capitalist bourgeoisie first of all, and the parties which assumed the names of liberals were, or became in due course, simple guardians of capitalism. Naturally, only opposition can reign between these parties and social democracy. But with respect to liberalism as a great historical movement, socialism is its legitimate heir, not only in chronological sequence, but also in its spiritual qualities, as is shown moreover in every question of principle in which social democracy has had to take up an attitude. Wherever an economic advance of the socialist programme had to be carried out in a manner, or under circumstances, that appeared seriously to imperil the development of freedom, social democracy has never shunned taking up a position against it. The security of civil freedom has always seemed to it to stand higher than the fulfilment of some economic progress.”

Sosialdemokratene så aldri for seg et samfunn der frihet ikke var knyttet til gjensidighet og forpliktelser menneskene i mellom. Tvert i mot, opplevelsen av frihet er kanskje særlig knyttet til det å ha personlig ansvar og dermed innflytelse. Å bygge ut demokratiet, gjennom å sikre stemmeretten til stadig flere, var en viktig del av å ”kvalifisere” de eiendoms- og rettighetsløse til å bli innbyggere i et mer opplyst, et mer rettferdig og et mer sivilisert samfunn. Slik var visjonen:

”There is actually no really liberal thought which does not also belong to the elements of the ideas of socialism. Even the principle of economic personal responsibility which belongs apparently so entirely to the Manchester School cannot, in my judgment, be denied in theory by socialism nor be made inoperative under any conceivable circumstances. Without responsibility there is no freedom; we may think as we like theoretically, about man’s freedom of action, we must practically start from it as the foundation of the moral law, for only under this condition is social morality possible. (…) The recognition of individual responsibility is the return of the individual to society for services rendered or offered him by society.”

Bernstein så på sosialismen som den logiske konsekvensen av å tro på kombinasjonen av individuelle rettigheter og folkestyre. Men for Bernstein var demokrati noe langt mer enn beskyttelse av den private eiendomsretten; det var dels et kraftfullt politisk verktøy for å oppnå økt rettferdighet i samfunnet og dels et sosialt bindemiddel, med delte rettigheter, delt ansvar og delte forpliktelser. Når disse kvalitetene ved demokratiet forvitrer eller svekkes, så svekkes samtidig den politiske legitimiteten og tilliten mellom de som styrer og de som styres blir borte.

Dette vet de alt om i Hellas.