Det gjorde han i alle fall i saken om Telenors indirekte eierskap i TV2. Nå er salget gjennomført, og TV2 er i sin helhet på danske hender. Det ville ikke Giske, og ingen kan si at han ikke kjempet drabelig for sitt syn.
Men kjempet han på en ryddig måte?
Det finnes ingen rettsinstans som kan gi oss det endelige svaret på det spørsmålet, fordi det først og fremst er politisk. Men svaret må uansett befinne seg innenfor en viss ramme – og den rammen heter statlig eierskap.
Harald Norvik og resten av styret i Telenor mente at et salg av A-pressens eierandeler i TV2 var det beste for Telenor. Det er deres ansvar å tenke på nettopp hva som er best for Telenor. Trond Giske mente at et salg muligens var bra for Telenor, men ikke nødvendigvis best for TV2. Men Giske hadde ingen direkte eierinteresser i TV2, bare indirekte gjennom sitt eierskap i Telenor. Skulle han oppnå det han ville med TV2 måtte ha derfor legge seg ut med styret i Telenor, og få Norvik og de andre til å velge en løsning de mente var dårlig for det selskapet de leder. Slikt blir det krøll av.
Det vet selvfølgelig Giske alt om i dag, for nå har han tapt både selve saken og en betydelig andel politisk kapital fordi han blandet kortene. Han ville drive nasjonal mediepolitikk med Telenor som instrument. Men vi er for lengst over i en virkelighet der den typen surr og rot bare ender i, - vel, surr og rot.
Den ”norske modellen” for statlig eierskap legger visse føringer på hvordan staten opptrer som kommersiell eier. For å si det enkelt tilsier modellen at det blir litt kjedeligere å være politiker og litt mer forutsigbart å være privat medeier. Staten – d.v.s. politikerne – må legge visse bånd på seg for å oppnå at private er villige til å bidra med eierkapital. En aksjonær i Telenor skal vite at staten som eier har Telenors ve og vel i tankene, hva enten næringsministeren heter det ene eller det andre. Aksjonæren skal i alle fall vite at staten ikke vil utnytte sitt eierskap for å oppnå andre politiske mål enn de som er knyttet til eierutøvelsen i selskapet. I dette tilfellet: Mål som er knyttet til et rent politisk syn på nasjonalt eierskap i TV2.
Om det siste kan det være ulike meninger. Men Giske kan ikke utnytte Telenors aksjonærer for sitt formål, på tvers av synspunktene til det aksjonærvalgte styret. Han må i så fall endre styrets sammensetting, og sette sin politikk igjennom på en generalforsamling. Han må gi aksjonærene i Telenor en mulighet til å komme seg unna dersom de mener at Giskes strategi ikke er den beste for selskapet.
Men det skrittet var ikke Giske villig til å ta, - av åpenbare grunner. Det ville avslørt hva som var hans intensjon, nemlig å bruke Telenor som et mediepolitisk instrument, i direkte konflikt med statens offisielle eierskapspolitikk.
Isteden hevder han at han som politiker må få lov til å ha synspunkter som er i konflikt med hva styret i Telenor mener. Til det er vel svaret egentlig: Tjaaaaa….
Så lenge Giske representerer statens eierinteresser i Telenor må han finne seg i at det eksisterer visse rammer for hva han kan og bør si, og hva han kan og bør gjøre. Jeg tror ingen vil nekte ham retten til å ha en klar mening om nasjonalt eierskap i TV2. Såpass må statens eiermodell tåle, og jeg tror ikke svært mange av aksjonærene i Telenor lar seg skremme av det. Altså er Giske i sin fulle rett til å ha politiske meninger om nasjonalt eierskap i TV2.
Men nå vet vi at Giske har gått noen skritt videre. Han har ikke bare vært klar på hva han for sin del mener, men han har aktivt arbeidet for en løsning på saken som styret og ledelsen i selskapet mener ikke er i Telenors interesse. Da er han ikke lenger en god eier. Da er han en uryddig politiker.
Det er ikke en posisjon Trond Giske ønsker å være i, - og som han ellers har vært svært dyktig til å holde seg unna i sin tid som næringsminister.
Rammen om statens eierskap er slik at det meget godt kan oppstå situasjoner der det som er kommersielt riktig for et selskap er politisk vanskelig for de som sitter i regjering. Men modellen dikterer at hensynet til selskapet uansett skal gå foran, ellers er ikke statens eierpolitikk troverdig. Når politikerne styrer skal det skje gjennom andre virkemidler enn gjennom det direkte eierskapet, som utelukkende skal handle om selskapets interesser.
Og hvis staten mener at selskapets styre ikke lenger ivaretar selskapets interesser på en god nok måte, må staten bruke sin eierinteresse til å skaffe selskapet et nytt styre.
Slik er modellen. Det vet Giske nå bedre enn de fleste. Harald Norvik har visst det hele tiden, og det samme har statsministeren.
Og nå vet alle hva Lorry er.
