torsdag 20. august 2009

Vårt liberale dilemma

I mediene har vi hørt om et kjærestepar i Oslo som ble angrepet av en muslim fordi de gikk hånd i hånd langs gaten. De var av samme kjønn, og det ble litt for sterkt for angriperen som mente å vite at de tross alt befant seg i en ”muslimsk bydel.”

Stakkars par. Og stakkars mann, som er fullstendig i utakt med hvordan det norske samfunnet ser på homofili. Det betyr ikke at vi har kvittet oss med alle fordommer, langt i fra. Og det betyr heller ikke at Norge har en særskilt stolt historie i behandlingen av homofile. Men i årene som kommer tror jeg nok at den aggressive muslimen kommer til å slite mer enn de to kjærestene.

Angriperen var selvsagt en dust, og han fortjener alle de reaksjoner som måtte komme. I Norge er det forbudt å angripe andre mennesker, uten unntak, og for min del synes jeg det er en veldig grei ordning. La oss holde fast ved den.

Samme dag fikk vi høre om det nye ”sex for mat”-programmet som Afghanistans president har sanksjonert. Det dreier seg om en ny ekteskapslov som formelt reduserer gifte kvinner til annenrangs borgere, og som har blitt vedtatt fordi president Karzai har funnet det tjenlig å alliere seg med en del reaksjonære krefter i Afghanistan nå i valgkampen. Loven slår fast at det er mannen som er overhodet i familien, og at kvinnen har en del plikter – blant annet seksuelle – som må innfris før det kan bli snakk om å få mat på bordet. Mat som mannen i huset neppe har laget i første omgang.

Det er snakk om en lov som alle liberale demokratier umiddelbart ville spy av, og derfor har da også reaksjonene vært sterke.

Begge deler er selvsagt utrolig dårlig nyheter. Det er dårlig nytt for alle i Norge at det finnes folk som lar religionen løpe ut i åpen intoleranse på høylys dag. Og det er dårlig nytt for både oss og våre allierte i Afghanistan at skillet mellom ”rett” og ”galt” viskes mer og mer ut.

Situasjonen i Afghanistan er virkelig tragisk. Mange av dagens ”venner” i Afghanistan var gårsdagens fiender. Hvorfor de plutselig har blitt venner igjen må man langt inn i det afghanske klansystemet, den afghanske paternalismen og dagsaktuelle maktforhold for å forstå. Og selv da sitter man lettere forvirret tilbake. I Afghanistan står paradoksene i kø, men det største er likevel at forbindelsen mellom Vestens retorikk og realitetene på bakken bare blir svakere. Mens Vesten snakker om demokrati, likestilling og etablering av en rettsstat viser virkeligheten et helt annet bilde: Taliban fester grepet, opiumshandelen florerer, alliansen mellom klanene skifter stadig, og vanlige mennesker er fortsatt fanget i en voldsfelle.

Sammenligningen er ikke veldig sterk, men ett av de forholdene som i sin tid totalt underminerte USAs krigføring i Vietnam var nettopp at de hadde ”feil” venner i Sør. For mange var de USA-vennlige vietnameserne rett og slett quislinger. I Afghanistan mer enn aner vi samme type problematikk – som vi lenge har gjort det i Irak – og utfordringen er at det ikke er lett å finne noen skikkelig respons. Hvis dine nære venner oppfattes som dødsfiender av de du ønsker å bli venn med, vel, da har du et problem – og særlig hvis du har tenkt å kontrollere et helt land.

I Vesten frykter vi fremmedfrykt og intoleranse – og med god grunn. Men fremmedfrykten og intoleransen er minst like stor i Afghanistan, i Midt-Østen og i Nord-Afrika. Det kan ikke minst titusener av palestinske flyktninger som har blitt kastet mellom ulike arabiske land gjennom årene fortelle om. Gjestfrihet, ja vel. Vennlighet, det også. Men toleranse og inkludering – se, det er det nokså lite av. Og hvis gjesten kommer bærende på våpen så er han en fiende uansett hvilke hensikter han har.

Vestens ambisjoner i Irak og Afghanistan er sjeldent gode eksempler på det vår egen filosof Hans Skjervheim kalte ”det liberale dilemma.” Vesten sier: ”Bli fri – bli demokratisk.” Men høres det ikke ut som en kommando? Høres det ikke ut som ”bli som oss enten dere vil eller ikke?” Og er ikke det tilstrekkelig til å vekke en viss motstand?

Vi ser hver dag at slik er det. Og derfor er vi plassert i den vanskelige stillingen som britene kaller ”between a rock and a hard place.” Det blir ubehagelig uansett hvordan du innretter deg. Den enkle tanken om simpelthen å overgi landene til seg selv er utelukket fordi ingen land kan ”overlates til seg selv” i en globalisert verden. Vi har sett etnisk rensing midt i Europa selv på 1990-tallet, og det var fullstendig uakseptabelt. Vi har sett Rwanda, og vi ser nå på Nord-Korea og Sudan. 11. september 2001 var det endelige beviset: Verden er så liten at det ikke lenger er noen plass til røverstater som kan utøve terror mot uskyldige mennesker, til og med helt på den andre siden av kloden.

Men motsatt er det heller ingen enkel øvelse å trampe inn med soldater og teknologi med krav om at Vestens liberale standarder skal gjelde uavkortet i hver en by og landsby. Irak og Afghanistan er tilsvarende gode beviser på det. Det finnes mange flere.

Hvor står vi da?

Jeg tror vi er tilbake i Oslo, der et homofilt kjærestepar blir angrepet av en muslim som mener han har Gud med seg når han fordømmer andre mennesker og går til fysisk angrep. Hvis vi har det minste tro på at våre verdier er verdt å forsvare skal vi være krystallklare på at kjærester har lov til å holde hverandre i hånda, at angriperen var en dust og at denne hendelsen er totalt uakseptabel. Her setter vi en skikkelig grense.

Men jeg tror også at vi er tilbake i Abu Ghraib i Baghdad, fengselet der amerikanerne viste at deres moral var dobbeltsidig og hul, der tortur var dagligdags og der uskyldige mennesker ble ofret i patriotisk enfoldighet og kynisme. I uskjønn forening. Og vi skal til Guantanamo på Cuba, der mennesker ble satt under umenneskelig forvaring, uten lov og dom, i mange og lange år.

Enda har det ikke gått opp for oss i Vesten hvordan disse helt urimelige bruddene på grunnleggende menneskerettigheter har svekket vår troverdighet og moralske omdømme i muslimske land – og i verden ellers – for mange år framover. Og de kommer på toppen av en hel serie med moralske kriser i Midt-Østen, som bl.a. krigen om Suez-kanalen, kuppet i Iran og den ensidige støtten til Israel.

Og derfor står vi også midt i Gaza-stripen. Hvis vi ønsker moralsk og politisk autoritet til å bringe fred og demokrati til land som Afghanistan og Irak er det ingen vei uten om konflikten i Palestina. Palestinernes tragedie er en evigvarende inspirasjon for dogmatiske og fanatiske krefter i hele Midt-Østen, ja, i hele den muslimske verden. Denne tragedien kan brukes til ”alt.” Som unnskyldning, som forklaring, som henvisning, som grunngiving. Og ikke minst: Å lokke naive og ”rettroende” mennesker til å omfavne døden, som et hjelpeløst uttrykk for at det kanskje finnes en evig rettferdighet hinsides det livet vi alle lever.

Vestens evneløshet når det gjelder å skape rettferdighet for palestinerne er som et åpent sår. Og hva demokrati angår ble sammenbruddet fullstendig da det palestinske folket med stort flertall valgte en regjering som Vesten ikke likte. Hamas fikk flertall. Vesten sa: ”Vi trenger et nytt folk.” Vel, der har du det. Det er ikke nok med demokrati, det må bli et utfall som ”vi” liker. Slik har vestlige land undergravd sin egen moralske og politiske autoritet i forhold til den muslimske verden i mange tiår, helt siden kolonitiden.

For vår del har vi grunn til å være stolt av unntaket: Den rød-grønne regjeringen anerkjente faktisk valgseieren til Hamas, noe som ikke bare var riktig, men også ganske modig i en verden som fortsatt var dominert av George Bush. Sorgen er at Norge ble nokså alene i den øvelsen, men det gjør ikke beslutningen til utenriksminister Gahr Støre og Regjeringen mindre viktig. I ettertid er jeg sikker på at den beslutningen er noe dagens Regjering vil bli husket for, men kanskje ikke først og fremst i Norge.

Skal integrering være mulig, så må det være her hjemme hos oss. Og derfor er samtalen om ”fellesskap” så viktig. Hva mener vi med fellesskap? Er det ikke nettopp respekten for hver enkelt, samtidig som vi trekker sammen for å sikre muligheter for alle? Er det ikke nettopp å gi flest mulig tilgang til barnehager, skole, utdanning og kvalifisering for et arbeidsliv som hele tiden utvikler seg? Er det ikke å ta ansvar for alle som trenger hjelp – litt hjelp, litt mer hjelp, enda litt mer hjelp, nokså mye hjelp, faktisk temmelig mye hjelp? Er det ikke å stille gutter og jenter likt? Er det ikke å ha respekt for hva andre mennesker tror og mener, selv når det utfordrer vår egen vanetenkning? Er det ikke å ha en felles velferd, som ikke skiller mellom ”vinnere” og ”tapere”, men som er der for absolutt alle? Og er det ikke å ha en politikk også for våre absolutt svakeste, de som er avhengige av rus, de som ikke har verken bolig eller arbeid og som vi alle ser i byen hver eneste dag? (Jeg har skrevet om dette tidligere.)

I denne valgkampen er det nok av dilemmaer og vanskelige valg. Men hvis verden består av mer enn rette motorveier (og det tror jeg på), og mer enn lave alkoholavgifter (og det tror jeg også på) og mer enn frykt for alle ikke-nordmenn som finner veien hit (og det tror jeg enda mer på), så finnes det en flott mulighet til å gjøre noe akkurat under valget. Vi satser på fire nye år med dagens regjering, fire færre år med intoleranse og fremmedfrykt, pluss fire år med fellesskap og felles velferd.

Det er der jeg tror flertallet ligger – og jeg tar gjerne med både Venstre og KrF i denne store sammenhengen. Høyres problem akkurat nå er at de har en apekatt på ryggen som de på en eller annen måte må kvitte seg med…

lørdag 15. august 2009

Den sponheimske parlamentarisme

I dag fikk vi gladmelding i både Aftenposten og VG om at et stort flertall ønsker en fortsatt rød-grønn flertallsregjering. Det er selvsagt langt igjen til selve valget, men for min del tror jeg at svært mange i Norge faktisk er nokså fornøyd med innsatsen til Regjeringen - og at de heller vil ha en flertallsregjering enn et nytt borgerlig kaos.

I går åpnet Lars Sponheim valgkampen til Venstre, og der fikk vi klar beskjed om hva han mener om flertallsstyre. "Flertallsregjeringen har gitt borgerne mindre demokrati, mindre åpenhet og mindre dialog med folket," mener Sponheim. Han lengter tilbake til tiden med mindretallsregjeringer, og sett fra hans ståsted er det kanskje naturlig: Den eneste regjeringen Venstre kan bli en del av er en mindretallsregjering, og i alle andre tilfeller vil han foretrekke en regjering som må til Stortinget og finne nytt flertall i sak etter sak. Det er, kort sagt, bedre for Sponheim og Venstre om landet får en svakere regjering, men det er neppe bedre for landet.

Jeg innrømmer gjerne at jeg i mange saker har sympati med Venstre. Sosialliberalismen og sosialdemokratiet har mange og sterke grenseflater - både historisk og i mer dagsaktuelle spørsmål. Og jeg har stor respekt for at Venstre er helt tydelige på at de aldri vil hjelpe Fremskrittspartiet inn i regjeringskontorene. Flott!

Likevel sliter jeg fra tid til annen med den måten Sponheim snakker på. Han er raskt ute med å anklage andre for "maktarroganse" og om "skjult makt i de indre sirkler." Likevel er vi mange som husker nettopp Lars Sponheim som en av de mest arrogante næringsministre landet har hatt; en statsråd som omtalte seg selv i tredjeperson, og som tilhørte en regjering som vil bli varig husket som den eneste i moderne tid som tildelte seg selv æresbevisninger og dekorasjoner.

I spørsmålet om flertallsregjering er jeg uansett sikker på at Sponheim tar feil. Det er mange velgere som husker kaoset omkring budsjettvedtak og viktige reformer fra bare noen år tilbake. Norsk politikk var i ferd med å vikle seg inn i et mønster av spill og overbud som ikke tjente andre enn mediene (som fikk mye å skrive om) og småpartiene (som fikk langt mer innflytelse enn velgeroppslutningen skulle tilsi). En situasjon der de tre partiene må forhandle seg fram til enighet i vanskelige spørsmål under presset fra regjeringsansvaret er langt å foretrekke framfor åpen splid og taktikkeri i Stortinget.

Derfor bør valget handle om å etablere et styringsdyktig flertall. Regjeringen har vist at den evnet å forvalte det flertallet den fikk i 2005. Den har ikke sprukket. Den har ikke kjørt landet i grøfta, snarere tvert om. Et lite blikk på verden omkring oss forteller oss at Norge har greid seg langt bedre enn praktisk talt alle andre land. Jeg både håper og tror at mange vil merke seg det etter hvert som valgdagen nærmer seg, og dagens meningsmåling er forhåpentligvis uttrykk for det samme.

onsdag 12. august 2009

Norge som energinasjon

Troll er selve symbolet på Norges rolle som produsent av energi. Funnet av Troll gjorde det mulig å inngå en helt ny generasjon av avtaler om salg av naturgass fra Norge, - avtaler som også omfattet salg fra en rekke andre felt. Senere har teknologisk innovasjon, industriell standhaftighet og klok regulering også gjort feltet til en av de største oljeprodusentene på sokkelen. Troll har skapt enorme verdier for Norge, og vil fortsette å gjøre det i mange tiår framover.

I Norge er vi - naturlig nok - mest opptatt av hva Troll betyr for oss. Men norsk olje- og gassvirksomhet har også en annen side; nemlig den siden som importerer oljen og gassen fra Norge. For dem betyr vår oljevirksomhet en tryggere energiforsyning, mulighet til å hente energi fra flere kilder og - ikke minst - en mulighet til å gjøre egne energisystemer mer effektive og mer miljøvennlige, - først og fremst ved at gass erstatter olje og kull.

I dag representerer forsyning fra Norge om lag 14 prosent av EU-landenes import av olje og om lag 25 prosent av importen av gass. Vi kan kanskje tro at oljen forholdsvis lett kan erstattes med import fra andre land, men det er definitivt ikke tilfellet med gass. Derfor er det sterke fallet i norsk oljeproduksjon - og mulighetene for et fall i gassproduksjonen om ikke altfor mange år - noe som ikke bare bekymrer oljeselskapene og Finansdepartementet, men også de landene som trenger norsk energi for å holde hjulene i gang.

Klimautfordringen krever at disse landene - og Norge - reduserer sitt forbruk av fossile energibærere. Det er det ingen tvil om. Men det betyr ikke at de skal slutte med å bruke olje og gass. I flere tiår framover vil olje og gass fortsatt spille en stor rolle i energiforbruket i Europa, og det gjelder selv om vi satser enorme ressurser på å få fram ny, fornybar energi. I den norske debatten om ny oljeleting er dette perspektivet nesten fraværende. Hos SV heter det f.eks. at vi må produsere mindre olje og gass for å redde klimaet. Men klimaet reddes ikke ved at norsk produksjon går ned. Det er en total feilkobling, og det er oppsiktsvekkende at de som deltar i den offentlige debatten om dette slipper unna det åpenbare motspørsmålet: Hvor skal energien komme fra da?

For min del er jeg sterk tilhenger av økt satsing på fornybar energi, og jeg synes - ærlig talt - at klimapolitikken først og fremst preges av store løfter og langsiktige mål, men ingen vilje til å gjøre tøffe valg på kort sikt. Det kan sikkert virke "tøft" å si nei til oljeleting i Nord-Norge, men det har ingen store konsekvenser for dagens velgere og det bidrar ingenting til å løse klimaproblemet. Å bygge miljøtroverdighet på tiltak som ikke koster noe som helst for noen er, mildt sagt, lite imponerende.

Norsk oljeproduksjon faller av seg selv. Om noen år vil gassproduksjonen gjøre det samme. Er det bra? Etter min mening: Nei. Så lenge det skal brukes store mengder olje og gass er det viktig at den blir produsert og transportert så miljøvennlig og klimavennlig som mulig. Og her ligger norsk oljeindustri i en klasse helt for seg selv. Det er en feilslutning å tro at det hjelper klimaet om vi gjør fallet i norsk produksjon større enn nødvendig, hvis vi ikke samtidig sørger for at etterspørselen etter olje og gass går ned i de landene som i dag henter mye energi fra Norge.

Og da er vi midt inne i klimapolitikken. Politikernes hovedproblem er da at ballen ligger på deres banehalvdel, og ikke hos oljeselskapene. For å redusere etterspørselen etter olje, kull og gass er det helt nødvendig at utslipp av klimagasser koster mer. Mye mer. Men det er bare politikerne som kan fatte slike beslutninger, og i alle fall ikke oljeselskapene. Akkurat nå er vi i den merkelige situasjonen at de aller fleste oljeselskaper faktisk støtter tanken om høyere avgifter på utslipp, mens politikerne ikke tør å fatte de nødvendige beslutningene - verken på hjemmebane eller internasjonalt. Industrien er vant til å måtte tilpasse seg nye betingelser, også når det gjelder avgifter og skatt. Men så lenge beslutningene uteblir vil det heller ikke skje noen ny tilpasning, særlig ikke i en industri som investerer for 20-30 år inn i framtiden. Det nytter ikke å kritisere oljeselskapene for å gjøre for lite med ny energi så lenge politikerne ikke gjør noe med et system der utslipp er praktisk talt gratis og fornybar energi er notorisk ulønnsomt. De eneste som kan forandre på dette er politikerne selv.

Jeg har skrevet om dette tidligere. Det er den enkleste sak i verden å sette kjerra foran hesten og gi verdens energiselskaper skylden for klimakrisen. Det er likefullt en feilslutning. Hvis vi virkelig ønsker at industrien skal oppføre seg annerledes kommer vi ikke forbi tunge politiske beslutninger, og konfrontasjoner med mange velgere og interessegrupper som må finne seg i helt andre energipriser og helt andre løsninger for arbeid, bolig og transport. Der ligger de tøffe valgene, mens motstand mot en virksomhet som ikke en gang eksisterer - som letevirksomhet i Nord-Norge - ikke er annet enn symbolske slag i tom luft. Politisk er det gratis. Men det løser heller ingen problemer.

Hva om vi tenkte annerledes? Hva om vi antok at verden virkelig var villig til å ta kostnadene med omstilling for å redusere klimautslippene? Hvordan ser framtiden ut da? Vel, vi ville fortsatt bruke en god del olje og gass, faktisk mer enn i dag fram mot sånn ca. 2030. Verden ville bruke mye mindre kull, og mye mer fornybar energi - som nå har blitt lønnsom fordi politikerne har hatt mot nok til å øke utslippskostnadene. I en slik verden er norsk olje og gass svært konkurransedyktig, fordi vi har lave utslipp, og Norges rolle som energinasjon er enda viktigere enn i dag. Det er en mulig framtid. En nødvendig framtid. Men også en framtid som krever stort politisk mot og enda større politisk lederskap.

I mellomtiden kan man alltids kjefte på oljeselskapene, og leve i den tro at verdens klima blir bedre av at norsk olje- og gassproduksjon faller. Det er kanskje politisk attraktivt fordi det er omtrent kostnadsfritt. Men det tar oss ikke ett eneste skritt videre i kampen mot klimaendringene.

Norsk gass har betydd mye for å begrense klimautslippene i Europa. I framtiden kan norsk gass bety enda mer, ikke minst fordi gasskraft i mange land er et helt nødvendig supplement til fornybar kraftproduksjon. Ønsker vi mer vindkraft i Europa trenger vi samtidig mer gasskraft. Den gassen må komme et sted fra, og det finnes få bedre steder den kan komme fra enn fra Norge. Derfor er det så viktig at Norge tar ut sitt fulle potensiale som energiprodusent.

Men ingenting av dette betyr at det er en triviell sak å åpne opp nye leteområder. Alle forstår at vi har områder langs kysten som er særlig sårbare og der reguleringene må være ekstra sterke; krav til standarder, til teknologi, til utslippsnivåer, til sikkerhet, til driftssystemer - og så videre. Derfor er det nødvendig med skikkelige konsekvensutredninger og med identifisering av alle tenkelige utfordringer. Vi har lang erfaring med å bygge nødvendig kunnskap og med å stille slike krav til oljevirksomheten i Norge - og godt er det. Men alt i alt er erfaringene gode, det er nettopp derfor vi har kommet så langt som vi har på norsk sokkel. Nå må vi ikke la symbolpolitikk hindre oss i å komme videre.

Jeg snakket om gassens rolle i et klimaperspektiv under Gasskonferansen i Bergen i april. Presentasjonen min finner du her. Av en eller annen grunn fant offshore.no ut at de ville publisere et intervju meg meg fra denne konferansen i dag. Intervjuet finner du her.

fredag 7. august 2009

Ja til olje- og gassvirksomhet i Nord-Norge

I dag er jeg så heldig at jeg er gjesteskribent hos Fredrik Mellem, på hans utmerkede side Sosialdemokratiet.no.

Der kan du lese hva jeg mener om olje- og gassvirksomhet i Nord-Norge.

torsdag 6. august 2009

Iran - systemet slår sprekker

Mens Trond Ali Lindstad skriver i Dagsavisen at presidenten i Iran trolig representerer flertallet av folket tross alt, mener Venstre at Norge ikke bør anerkjenne den gjenvalgte presidenten i det hele tatt.

Til det første er det å si at ingen kan vite hvem som fikk flertall under presidentvalget. Det eneste som er rimelig sikkert er at det offisielle resultatet bygger på juks, og at oppslutningen om Mir Hossein Mousavi trolig er langt større enn det tallene viser. Det betyr ikke at Mahmoud Ahmadinejad ikke har støtte, og Lindstad har trolig rett i at denne støtten er betydelig større rundt omkring i landet enn i de store byene - Teheran spesielt. Det er store forskjeller mellom sentrum og periferi i Iran, og jevnt over er nok landsbygda mer konservativ og mindre orientert mot reformer enn byene.

Men viktigere er det at et begrep som "legitim" - i noen demokratisk tolkning av begrepet - er svært vanskelig å bruke på et teokratisk styre som Iran. Valgene er i utgangspunktet ikke frie. Alle kandidater skal godkjennes av de religiøse myndighetene, og disse er i seg selv organisert i en "lukket sirkel" - de rekrutterer sine egne medlemmer og har full kontroll med både mediene og med voldsapparatet. Det har vi ikke minst sett etter det mislykkede presidentvalget i juni.

Den islamske iranske republikken er en spesiell konstruksjon, og det har den vært helt siden revolusjonen i 1979. Derfor blir det også litt vanskelig å forstå at Venstre nå plutselig har kommet til at regimet ikke bør anerkjennes. Ahmadinejad er valgt under akkurat de samme formelle rammene som Mohammad Khatami i sin tid ble det, - forskjellen er at Khatami trolig hadde flertallet bak seg (begge ganger) - og at det derfor ikke var nødvendig med juks, og heller ikke nødvendig å arrestere tusenvis av demonstranter etter valget. På den andre siden fikk Khatami utrettet svært lite. Alle reformer ble stanset av de religiøse institusjonene og derfor ble da også perioden hans sett på som litt av en skuffelse for opposisjonen i Iran.

Å anerkjenne et regime betyr lite mer enn å ta til etterretning at de faktisk sitter med makten. Og det gjør fortsatt Øverste Leder Ali Khamenei og president Ahmadinejad. Det er ingen grunn til å gratulere dem, tvert i mot. Og derfor mener jeg at de norske reaksjonene så langt har vært helt riktige. Norge har vært kritiske til gjennomføringen av valget, og det er ikke sendt noen hilsener til presidenten. Ingen kan være i tvil om hva Norge mener verken om regimet i Iran, om valget eller om demokratiets stilling i landet. Iran er ikke et demokrati, og det var landet heller ikke under den USA-støttede sjahen - da flere vestlige land, blant dem Norge, hadde et pinlig forhold til et regime som ble mer og mer autoritært.

Det var et overveldende flertall i Iran som gjorde revolusjon i 1979. I løpet av kort tid ble revolusjonen "satt i system" av Imam Khomeini, opposisjonen ble desimert, og presteskapet etablerte dagens maktorganer. Det vi ser nå er at revolusjonens krefter er i ferd med å ebbe ut. Helt nye generasjoner har kommet til, undertrykkelsen under sjahen tilhører historien, og selv ikke de patriotiske minnene fra den meningsløse krigen med Irak greier å skape nok energi til å holde systemet i gang. Den islamske republikken er i ferd med å miste kreftene, godt hjulpet av enorme sosiale og økonomiske problemer, korrupsjon, maktmisbruk og religiøs ensretting.

Men opposisjonen i Iran er langfra noen samlet politisk kraft med en felles visjon om hvilke endringer som er nødvendig. Alle ledende skikkelser i opposisjonen - inkludert Mir Hossein Mousavi og tidligere president Khatami - befinner seg "innenfor" systemet. De ønsker fortsatt prestestyre, men et annet prestestyre enn dagens. De ønsker en annen økonomisk politikk og flere individuelle friheter, men de vil ikke fjerne rollen som Øverste Leder eller nedlegge noen av de religiøse styringsorganene. De er, kort sagt, ikke demokrater i noen vestlig betydning av ordet, men er alle opptatt av at den islamske republikken skal overleve.

Så finnes det en annen opposisjon, som nettopp ønsker demokrati og innføring av en sekulær stat. Hvor stor denne opposisjonen er kan vi heller ikke vite, men den representerer neppe noe flertall i dagens situasjon, og den framstår heller ikke som spesielt samlet.

I tillegg til dette har vi sett klare tegn til splittelse innenfor det religøse lederskapet, - ikke bare mellom Øverste Leder og tidligere president Ali Akbar Rafsanjani, men også mellom ulike medlemmer av det mektige Vokterrådet og mellom Øverste Leder og enkelte av ayatollaene i den "religiøse hovedstaden" Qom. Øverste Leder har også gått ut mot sin egen president ved flere anledninger, så det er neppe noen tvil om at presteskapet akkurat nå virkelig sliter med å holde systemet samlet.

Når et slikt system først begynner å slå sprekker kan ting utvikle seg veldig raskt, og lederne kan fort miste kontrollen. Mange har vist til hvordan Sovjetunionen plutselig kollapset foran øynene på en forbauset verden. Kan noe lignende skje i Iran? Det er akkurat nå lite trolig, men det kan ikke helt utelukkes etter hvert som prosessen og splittelsen spiller seg ut - og i så fall er det enorme interesser som står på spill, gitt den svært viktige strategiske rollen Iran har i Midt-Østen. Et ustabilt Iran, med et minst like ustabilt Pakistan som nabo i øst, et Afhganistan i krig med seg selv, også som nabo i øst, og den "nye" og fortsatt svært sårbare republikken Irak som nabo i vest, er ikke akkurat noen vakker tanke.

Skulle opposisjonen i Iran greie å vinne fram er derfor viktig at den har en felles plan, og at stormaktene (ikke bare USA, men også Russland og Kina) greier å holde fingrene fra fatet. Men det tror jeg dessverre er litt for mye å håpe på. Derfor krysser jeg fingrene for alle demokratiske krefter i Iran. De har store oppgaver foran seg.