Politikk, religion og det moderne

Jürgen Habermas

Max Weber lærte oss hva som skjer når samfunn blir moderne: De gjennomgår to parallelle og kompliserte prosesser, som på fagspråket kalles rasjonalisering og differensiering.

Det første viser til framvekst av formålsrasjonalitet som erstatning for tradisjoner og religiøse forestillinger; - samfunnet legger mer vekt på fornuft, vitenskapelige forklaringer, effektivitet og teknologiske framskritt. Instrumentell fornuft seirer over gamle vaner og uvitenskapelig dogmatikk.

Det andre viser til inndeling av samfunnet i ulike «verdisfærer;» - politikk skilles fra religion, byråkrati og forvaltning skilles fra markedet, vi bruker ulike typer argumenter for å avgjøre hva som er sant (vitenskap), hva som er lovlig (juss) og hva som er vakkert (estetikk).

I moderne samfunn er den politiske kulturen demokratisk og sekulær, - og rommet for religiøse oppfatninger blir mer og mer begrenset til privatsfæren. Individene er borgere med like politiske rettigheter som sammen forvalter en felles politisk fornuft. Det betyr ikke at de er enige i alle spørsmål, men det betyr at de er enige om noen felles grunnregler for hvordan uenigheter legitimt kan spille seg ut. Dette påvirker igjen hvilken «form» legitime eller akseptable politiske argumenter kan anta. Selv de mest ensidige særinteresser må iføres en legitimerende språkdrakt – med appell til allmenne interesser eller felles verdier – for å vinne legitimitet.

Dette rammer også religiøst motiverte argumenter. Det er for eksempel utilstrekkelig å hevde at en lov eller regulering er riktig fordi «Gud vil det» eller fordi «biskopene sier det.» Politiske standpunkter fordrer begrunnelser som er gitt i et sekulært språk, der argumentene skal være tilgjengelige og overbevisende helt uavhengig av hva den enkelte måtte ha av religiøs oppfatning. I motsatt fall krenker standpunktet to grunnleggende demokratiske krav: For det første framstår standpunktet som ubegrunnet, det kan ikke være gjenstand for debatt – hvilket er udemokratisk (man kan ikke diskutere med Gud). Og for det andre framstår det som uforståelig for alle som ikke har samme religiøse oppfatning – hvilket også er udemokratisk.

En sekulær politisk kultur er et fornuftig svar på denne utfordringen fordi en slik kultur ideelt sett ikke har preferanse for noe bestemt livssyn (religiøs toleranse) og fordi bare argumenter som er «renset» for et spesifikt religiøst innhold blir vurdert som legitime (argumentet kan forstås av alle).

Max Weber mente i sin tid at modernisering – når prosessen først var i gang – var bortimot ustoppelig. En konsekvens ville da være at betydningen av religion i samfunnet sakte, men sikkert ville bli redusert. I alle fall ville religion ikke lenger spille noen rolle i det politiske livet, - i lovgivningen og i styringen av samfunnet. Lenge så det ut til at han hadde rett, men religiøs mobilisering innenfor så vel kristendom, som islam og hinduisme de siste tiårene har reist den gamle problemstillingen om forholdet mellom religion og politikk på nytt – også i moderne, demokratiske land.

Det gjelder også Norge. Ikke før hadde vi satt våre egne, ulydige «abort-prester» på plass, før vi blir konfrontert med religiøst motiverte problemstillinger på nytt: Bruk av religiøse plagg, krav om kjønnsdelte klasser i skolen, krav om bønnerom og nye religiøse bygg, krav om religiøst «riktig» mat, ønske om å etablere nye livssynsbaserte tilbud (barnehager, skoler), krav til hvordan helsetjenester organiseres – og så videre. I USA kjenner vi diskusjonen omkring «kreasjonisme,» - en ambisjon om enten å erstatte eller i det minste supplere vitenskapsbaserte forklaringsmodeller i skolefagene med modeller som åpner for religiøse forestillinger om hvordan verden ble skapt og hvordan naturen fungerer.

I første omgang kan vi si at slike krav og standpunkter holder seg innenfor en sekulær ramme, fordi de appellerer til trosfrihet og religiøs toleranse. Men det er ikke vanskelig å tenke seg at grensene mellom det sekulære og religiøse mer og mer viskes ut. For eksempel hevder motstanderne av kreasjonisme i USA at ønsket om å fjerne de vitenskapsbaserte forklaringene egentlig er et dårlig skjult forsøk på å innføre undervisning som er basert på religiøse dogmer. På samme måte har vi fått en diskusjon om såkalt «snik-islamisering.» Det er frykt for at religiøs toleranse skritt for skritt brukes til å undergrave selve den liberale samfunnsordningen, ut fra en antakelse om at islam – i motsetning til vår moderne versjon av kristendommen – er uforenlig med demokrati. I skyggen av liberale rettigheter bygges det opp ikke-liberale «parallellsamfunn» med dogmatiske og rettsstridige praksiser (tvangsekteskap, kvinnediskriminering, etc).

I 2005 ble Holbergprisen tildelt Jürgen Habermas. Forelesningen hans i forbindelse med prisutdelingen handlet nettopp om religionens plass i det offentlige rom. Her konstaterer han at både hinduistisk nasjonalisme og islam vokser i omfang, men det gjør også evangelisk kristendom. I Latin-Amerika er det i dag om lag 50 millioner protestanter, og det finnes evangeliske bevegelser i Kina, Sør-Korea, Filippinene og i Øst-Europa. Men så observerer Habermas:

«What is most surprising in this context is the political revitalization of religion at the heart of Western society. Though there is statistical evidence for a wave of secularization in almost all European countries since the end of World War II, in the United States all data show that the comparatively large proportion of the population made up of devout and religiously active citizens has remained the same over the last six decades. Here, a carefully planned coalition between the Evangelical and born-again Christians on one side, the American Catholics on the other side siphons off a political surplus value from the religious renewal at the heart of Western civilization.»

Med andre ord: Sekulariseringen har gått sin gang i Europa, men den har ikke hatt samme utvikling i USA. Faktisk er det slik at den «europeiske utviklingsmodellen» - a la Weber – ikke lenger kan betraktes som den normale modellen for utvikling. Tvert i mot går det an å argumentere for at det er Europa som isolerer seg fra resten av verden. Det er bare i Europa, og særlig i visse deler av Europa, at religionen har blitt mer eller mindre marginalisert som politisk kraft. I alle andre deler av verden ser det ut til at religionen er på kraftig frammarsj.

Det er altså ikke «uavvendelig» slik at religion og politikk skiller lag, det kan være like sannsynlig at religionen sprenger seg vei tilbake inn i politikken igjen – dels som en følge av økt religiøst mangfold og dels som en følge av evangelisk fornyelse og kraft. Med andre ord: Farvel, Max Weber.

Som sosial og liberal tenker er Habermas tilhenger av en sekulær stat, med trosfrihet som svaret på økt religiøst mangfold. Likevel mener han det er nødvendig å tenke igjennom hvilke krav det religiøse mangfoldet stiller til toleranse:

«It is not enough to rely on the mere benevolence of a secularized authority. (..) If the principle of tolerance is to be above any suspicion of repression, then compelling reasons must be found for the definition of what can just about be tolerated and what cannot, reasons that all sides can equally accept. Fair arrangements can only be found if the parties involved learn to take also the perspective of the other.»

Habermas mener at sekulære samfunn legger en «asymmetrisk» byrde på sine troende medlemmer. Kravet om at politiske argumenter må framføres i et universelt, sekulært språk blir urimelig fordi det nettopp er den religiøse overbevisningen som forteller de troende hva som er rett og galt. Om de ønsker å motsette seg et lovforslag – la oss si om homofilt ekteskap – nettopp med en slik begrunnelse er det urimelig å kreve at de ikke skal kunne formulere sin motstand ut fra hva de faktisk tror og mener, men isteden må finne en «oversettelse» over i et sekulært språk der den religiøse begrunnelsen er borte.

Men samtidig stiller demokratiet det formale kravet at religiøst begrunnede lover ikke kan aksepteres; de er ikke gjenstand for rasjonell debatt (det er et spørsmål om tro) og de representerer potensielt et overgrep mot de som ikke deler flertallets tro (mindretallets rettigheter krenkes). Det eneste felles språket ulike religiøse retninger kan ha, og som de samtidig kan dele med ikke-troende, er nødvendigvis sekulært. Habermas har dermed et problem: Skal han akseptere at troende mennesker i demokratiet må bære en «ekstra byrde» fordi de hele tiden må oversette sine argumenter i et sekulært språk - noe som i mange tilfeller kanskje ikke en gang er mulig – eller skal han fravike kravet om at legitime politiske beslutninger må ha en universell og sekulær begrunnelse?

Den «løsningen» han lanserer i sin forelesning er kanskje mer pragmatisk enn den er elegant. Habermas skiller mellom politikkens «uformelle» og «formelle» nivåer. Nærmere bestemt etablerer han en «institusjonell terskel» (institutional threshold) som er tenkt å fungere slik at bak terskelen – d.v.s. inne i politikkens formelle apparat med parlament, domstoler og styringssystemer – er språket utelukkende «universelt», d.v.s. sekulært. Foran terskelen er det imidlertid fritt fram for alle typer argumenter og begrunnelser, her skal folk ha rett til å formulere sine standpunkter fullt ut i samsvar med sine innerste religiøse dogmer og forestillinger. Terskelen skal i praksis være et «filter:» Bak filteret slipper ikke religiøs dogmatikk igjennom, her skal det utelukkende finnes sekulære argumenter som kan diskuteres og begrunnes rasjonelt blant likeverdige parter. Men foran filteret kan det i følge Habermas gjerne være den rene «villmark» (wild life) i den politiske offentligheten. Dette er et bidrag til å avhjelpe noen av de «byrdene» som religiøse mennesker blir konfrontert med i sekulære samfunn – fordi det ikke er rimelig å forlange at religiøst motiverte standpunkter ikke skal få plass i det offentlige rom. Og da er det for eksempel mulig å si at man er mot en lov eller regulering fordi «Gud har sagt det.»

Det kan selvsagt reises mange innvendinger mot en slik «løsning.» Er det mulig eller ønskelig å skille mellom de to nivåene av politisk offentlighet? Vil det ikke uansett være slik at religiøst motiverte standpunkter før eller siden må oversettes til et sekulært språk (til bruk i den formelle delen av systemet)? Spørsmålet kan stilles bredere: Hva mener vi egentlig med religion? Er vi nødt til å akseptere alle typer argumenter fra alle mulige og umulige perspektiver, bare fordi noen betrakter dem som religiøse? Hva skal egentlig til for at vi aksepterer noe som en religiøs overbevisning? Spørsmålet kan snus motsatt vei: Er det ikke nettopp rimelig at alle deltakere i den politiske offentligheten anstrenger seg for å diskutere i et felles språk og ut fra felles begreper? Og det kan stilles historisk: Når et samfunn allerede har gjennomgått en prosess med modernisering og sekularisering, hvorfor skal vi da snu klokka tilbake, og igjen begynne en offentlig diskusjon om og mellom religiøse dogmer?

Hva skiller «moderne» religion fra «før-moderne» religion? Habermas viser til tre viktige forskjeller:

• En moderne religion har tatt inn over seg at det faktisk finnes andre religioner, med andre dogmer og andre svar. Denne erkjennelsen etablerer et nivå av religiøs toleranse som er nødvendig for at de troende skal finne en plass i det moderne samfunnet;
• En moderne religion har funnet ut av hvordan den skal leve side om side med vitenskapsbaserte forklaringer og sannheter. De troende har funnet en arbeidsdeling mellom sekulær og vitenskapelig kunnskap på den ene siden, og de åpenbaringer og dogmer som religionen omfatter på den andre, og de aksepterer at de lever i kunnskapsbaserte og vitenskapsbaserte samfunn;
• En moderne religion har avfunnet seg med at lovene i samfunnet er sekulært begrunnet gjennom demokratiske og sekulære prosesser, - prosesser som er universelle og som gjelder for alle. De troende må dermed avfinne seg med at det finnes en universell og sekulær lov i samfunnet, og at den har forrang foran eventuelle religiøse doktriner som tilhører de enkelte religioner. 

Å ta det religiøse over i en moderne fase er en omfattende og krevende læreprosess, i følge Habermas. I historisk forstand er den heller ikke uten konflikter, vold og krig. Framveksten av demokrati, individuelle rettigheter og religiøs toleranse er et resultat av en langvarig kamp med store menneskelige kostnader. Men først og fremst er det de troende selv som må finne ut av hvordan de skal tilpasse seg kravene fra det moderne:

«The new epistemic attitudes are «acquired by learning» if they arise from a reconstruction of sacred truths that is compelling for people of faith in the light of modern living conditions for which no alternatives any longer exist. In the final instance it remains up to the practicing community to decide whether a dogmatic processing of the cognitive challenges of modernity has been «successful» or not; only then will the true believer accept the modernizing interpretation as the result of a «learning process.»

Men er det bare de troende som må finne ut av krav og hensyn i en moderne tilværelse? Nei, mener Habermas. Også de ikke-troende har et ansvar for å sikre at læreprosessen er åpen og gjensidig, og det fordrer et nivå av respekt for de troende og deres religiøse anliggender. Hvis de ikke-troende utelukkende oppfatter religion som noe arkaisk, umoderne og irrelevant står de i fare for å utvikle det han kaller «sekularisme,» - et synspunkt der religion er fratatt enhver egenverdi og der man har et nedlatende (paternalistisk) syn på de troende:

«In the light of a liberal ethics of citizenship, the admission of religious statements to the political public sphere cannot mean anything but sheer window-dressing unless all citizens can be expected not to deny a priori a possible cognitive substance to these contributions. The secular citizens behave in a paternalistic, that means by Rawlsian standards an 'uncivil' way if they refuse to understand their political conflict with religious opinions as a reasonably expected disagreement and to give public religious comments the benefit of a check whether they contain something translatable.»

Det er ikke uten videre gitt hvor grensene for religiøs toleranse skal gå i et samfunn som både er sekulært og multi-religiøst. Det er kanskje lett å sette opp formale kriterier, som at samfunnets lover gjelder for alle (diskriminering og andre rettsstridige praksiser er forbudt, om de er aldri så motivert ut fra religiøse overbevisninger). Men det er ikke åpenbart hvordan alle former for religiøs toleranse best kan etableres. Er det f.eks. hensiktsmessig å forby visse former for kleskoder (som burka) og gjennomføre en strengere regulering av bruken av religiøse plagg overhodet? Bør vi nekte religiøse mindretall muligheten til å etablere egne barnehager og skoler? Skal vi akseptere religiøst motiverte krav i helsevesenet – f.eks. om at man bare kan undersøkes av personell av eget kjønn? Skal vi avstå fra å publisere karikaturtegninger fordi det sårer det religiøse selvbildet hos mange?

Nylig ble Gunnar Skirbekk intervjuet i Dag og Tid i forbindelse med lanseringen av den nye boken hans, «Norsk og moderne.» Boken har jeg enda ikke fått lest, men i tilknytning til intervjuet gir Skirbekk noen råd til regjeringens arbeid med integrering. Det er seks punkter, litt forkortet gjengitt her:

1. Felles grunnskole for alle. Ingen religiøse eller livssynsbaserte privatskoler;
2. Opplæring i norske moderniseringsprosesser og om hva som kreves av oss som samfunnsborgere;
3. Krav om tilsvarende opplæring for å få norsk statsborgerskap, i tillegg til obligatorisk språkopplæring og en forpliktende opptaksseremoni;
4. Arbeid framfor trygd, alle friske mennesker må yte noe, og langvarig avhengighet av trygd må unngås;
5. Oppheve kontantstøtten, som hindrer integrering;
6. Allmenne appeller om respekt og spesielle rettigheter for «religion» må avvises, fordi «religion» i dag står for alt og ingenting.

For min del har jeg problemer både med det første og (særlig) det siste rådet. Det forekommer meg at Skirbekk står i en posisjon som Habermas ville kalt «sekularistisk,» og jeg er veldig usikker på hvor tjenlig en slik posisjon er dersom målet er integrering av religiøse minoriteter i storsamfunnet.

Skirbekk gir i intervjuet uttrykk for holdninger som lett kan oppfattes som religionsfiendtlige. For eksempel mener han at religioner ikke bare står overfor «ondskapens problem,» men også «det latterliges problem.» Slik Skirbekk ser det er det latterlig å tro at Gud skulle ha noen som helst interesse i hvilke klær folk bruker og hva slags mat de spiser – det er for mange andre og større problemer i verden.

Dette er etter min mening en helt legitim religionskritikk. Og i substans stiller jeg meg like uforstående som Skirbekk til hvordan noen oppriktig kan mene at Gud har fortalt dem hva slags klær de skal bruke. Men slik jeg ser det, er ikke spørsmålet hva verken Gunnar Skirbekk eller jeg finner fornuftig og rimelig, men hva andre mennesker har av alvorlig religiøs overbevisning. At det finnes noen som mener at andres overbevisning er tøvete og uten begrunnelse er jo nettopp kjernen i spørsmålet om religiøs toleranse. Jeg kan ikke forstå hvordan vi på den ene siden kan mene at det skal være trosfrihet – med andre ord at samfunnet skal tolerere et mangfold av religiøse oppfatninger – samtidig som vi avviser alle «appeller om respekt og spesielle rettigheter» for fri religionsutøvelse.

Jeg tror likevel ikke utfordringen kan løses like enkelt som Habermas inviterer til. Selv i et sekulært og fjellstøtt demokrati som det norske er dialogen omkring religiøs toleranse mildt sagt fordomsfull, og befinner seg på et lavt nivå. Fram til i dag har den heller ikke hatt politisk prioritet – den har først og fremst handlet om å hindre økt fremmedfiendtlighet, som dessverre fortsatt er en realitet i landet vårt.

Jeg tror heller ikke løsningen ligger i å gi etter for absolutt alle appeller om respekt og spesielle rettigheter. Da står vi i fare for å åpne enda mer opp for «parallellsamfunn,» noe som allerede er en utfordring når det gjelder visse grupper av minoriteter i visse deler av landet. Og det vil finnes krav som vi rett og slett aldri kan imøtekomme, for eksempel krav om å begrense ytringsfriheten. Men jeg føler meg samtidig trygg på dette: At hver gang vi setter ned en merkestein og markerer det sekulære samfunnets forrang foran det religiøse er vi bedre tjent med gode begrunnelser og en god dialog framfor nedlatende holdninger og naive krav om assimilering.

Derfor har vi noe å lære av Habermas likevel, selv om han langt fra har gitt oss alle svarene.

Den sekulære utfordringen

I Norge trenger vi å tenke enda grundigere igjennom hva det vil si å ha en sekulær politisk kultur innenfor rammen av et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn. Mye av diskusjonen om integrering, religiøs toleranse og mindretallets rettigheter skjer løsrevet fra den historiske sammenhengen der disse begrepene hører hjemme. Men dermed risikerer vi å gå glipp av kunnskaper og erfaringer som kan gi veiledning når vi nå skal finne nye svar på det som i noen tilfeller er gamle spørsmål.

Over en halv million mennesker i Norge har det vi kaller innvandrerbakgrunn, d.v.s. at de enten har innvandret selv eller er barn av innvandrerforeldre. Av disse igjen kommer om lag halvparten fra land utenfor Europa. Den største gruppen - ca. 200.000 - kommer fra Asia.

Et flerkulturelt samfunn er samtidig et flerreligiøst samfunn. Tros- og livssynssamfunn som får tilskudd fra staten og som står utenfor statskirken hadde i fjor mer enn 430.000 medlemmer. Den største av disse gruppene var ulike kristne trossamfunn, som katolikker og pinsevenner, med mer enn 230.000 medlemmer. Nest størst var muslimske trossamfunn med om lag 90.000 medlemmer, og på tredje plass finner vi ulike humanistiske livssynssamfunn – med Human-Etisk Forbund som det suverent største – som hadde om lag 80.000 medlemmer (tall fra Statistisk sentralbyrå).

Til sammen utgjør hele denne gruppen om lag 9 prosent av landets befolkning. Men andelen er økende; fra 2008 til 2009 økte antallet med 5 prosent, mens befolkningen under ett ikke økte med mer enn 1,3 prosent. Størst økning var det for hinduister, med hele 15 prosent. Det er Oslo som har den største andelen innbyggere som ikke er medlemmer av statskirken; 18 prosent av befolkningen i byen tilhører et annet tros- eller livssynssamfunn enn statskirken – nesten hver femte innbygger.

Dette religiøse mangfoldet har sin helt legitime plass i storsamfunnet. Fordi vi har trosfrihet og anser det for å være en menneskerett å kunne praktisere sin religion er det en umulig problemstilling å kreve at hundretusener av mennesker rett og slett skal konvertere til statens offisielle religion. Like urimelig er det å kreve at mindretallets religionsutøvelse ikke skal synes eller merkes i det offentlige rom, f.eks. ved at visse religiøse symboler (som klesdrakter, hodeplagg og annet) eller religiøse bygg (som templer eller minareter) rett og slett forbys.

Det er viktig å være presis på hva dette innebærer: Retten til fri religionsutøvelse er ikke uten rammer. Det er ikke opp til det enkelte trossamfunn å bestemme hvor et religiøst bygg skal ligge eller hvordan det skal utformes. Her kommer en rekke andre hensyn inn i bildet, hensyn som gjelder for lokalisering av nye bygg generelt og som vi har en rekke lover og regler for. På samme måte finnes det rimelige hensyn som begrenser bruk av religiøse plagg i yrkessammenheng, for eksempel sikkerhet, hygiene og i noen tilfeller også estetiske krav. Poenget er at disse reguleringene ikke er begrunnet i religiøse krav eller vurderinger, men i viktige og praktiske hensyn som vil gjelde i det enkelte tilfellet. Minoritetenes religionsutøvelse skjer – akkurat som majoritetens – innenfor et større fellesskap, som er hele det norske samfunnet.

Dette er formalia, og kanskje den enkleste siden ved å utvikle en sekulær politisk kultur som ikke forskjellsbehandler ulike livssyn. Verre er det med holdninger, fordommer og ren intoleranse. Her sliter vi i Norge fortsatt med å ta en ny virkelighet inn over oss. Kanskje er det en slags «trøst» at det neppe er verre hos oss enn i en rekke andre land. Likevel er det behov for en ekstra innsats i kampen mot fordommer og fremmedhat her i Norge, og den kampen har veldig mye med vår egen politiske kultur og vår egen offentlighet å gjøre.

Vi kan jo begynne med det litt upresise begrepet om integrering, som viser til hvordan et religiøst eller etnisk mindretall blir en del av et større samfunn, og der målet er at minoriteten etter hvert skal ha akkurat de samme plikter, rettigheter og muligheter som alle andre. Integrering settes gjerne opp mot begrepet assimilering. I det første tilfellet er målet full likeverdighet med øvrige samfunnsmedlemmer, i det andre er målet at minoritetsgruppen fullt ut skal oppgi sin egen identitet og bli mest mulig lik majoriteten. Den skal altså tas opp i storsamfunnet utelukkende på majoritetens premisser.

I det norske politiske ordskiftet er det mange som snakker om integrering, men som nok heller faktisk mener assimilering. Det framføres litt ulike argumenter for dette, men de fleste er basert på tanken om at et mindretall som har søkt seg til Norge (noen ganger frivillig, andre ganger ikke) har en selvstendig plikt til å tilpasse seg mest mulig en norsk livsstil og det vi liker å kalle norske verdier. Ofte settes dette opp som et vilkår for toleranse; - med mindre minoriteten så og si «sletter» alle trekk ved sine tidligere liv vil de ikke lenger ha krav på toleranse og respekt fra flertallet. Dermed er spørsmålet om mindretallets rettigheter annullert.

En slik posisjon er på alle måter tvilsom og uheldig. Allerede John Stuart Mill var opptatt av ikke-formelle krav til konformitet fra en majoritet kan innebære et vel så stort inngrep i den enkeltes frihet som formelle og diskriminerende lover. Men motsatt er det slik at kravet om assimilering heller ikke er gunstig sett fra majoritetens ståsted. For det første er det vanskelig (for mange umulig) å imøtekomme og det skaper derfor grunnlag for både uro og kritikk. Og for det andre innebærer det et potensielt tap fordi det hindrer utviklingen mot et mer mangfoldig og inkluderende samfunn – et samfunn der økt mangfold kommer alle til gode.

Det er et politisk ansvar å være presis og tydelig på dette punktet; vi ønsker et samfunn der medlemmene er aktive og deltar på ulike arenaer – i arbeidslivet, i kulturlivet og i politikken – men det finnes ingen «fasit» eller «standardmodell» for hva det vil si å være norsk eller å leve i Norge. Heller ikke er vi spesielt flinke til å formulere forventningene våre til ulike minoriteter, for eksempel hva vi konkret mener med «norske verdier.» Ofte blir dialogen mangelfull og preget av overskrifter som «å lære seg norsk,» «komme seg i arbeid» eller «ha barna i barnehage.» Mange av oss reflekterer sjelden over at Norge og de fleste nordmenn kan framstå som akkurat like fremmede som de fremmede framstår for oss. Mangel på tydelighet fra vår side gjør ikke jobben med å orientere seg enklere. Men det ansvaret er vårt, - vi må bli flinkere til å formidle hva vi ønsker og hva vi forventer.

Dessverre går det systematisk dårlig for flere av minoritetene i Norge. Dette mønsteret gjentar seg i hele Europa. Innvandrere har jevnt over dårligere lønn, høyere arbeidsløshet og større behov for offentlig støtte enn andre grupper. Andelen fattige blant innvandrere øker, kan Morgenbladet fortelle. De er underrepresentert i utdanningssystemet, og i arbeidslivet. De er også underrepresentert som politiske deltakere – målt ved valgdeltakelse. Disse utfordringene er for lengst identifisert, og det er laget mye politikk for å gjøre noe med dem. Likevel er vi langt unna noen reell mulighetslikhet mellom etniske nordmenn og innvandrere. I politisk forstand er dette uakseptabelt og det har skapt en stor fordelingsutfordring.

Den viktige forskjellen mellom integrering og assimilering har også betydning for vårt eget offentlige ordskifte om etniske og religiøse minoriteter, og deres rettigheter. Nylig hadde vi en engasjert diskusjon om bruk av religiøse hodeplagg i politiet. Jeg tviler sterkt på om verken debatten eller utfallet av saken ble oppfattet som spesielt inkluderende sett med øynene til det muslimske mindretallet i Norge. Ikke lenge etter måtte Kunnskapsdepartementet omgjøre et flertallsvedtak i Oslo kommune, der en uheldig allianse mellom Fremskrittspartiet og venstresiden hadde kommet fram til at de ville nekte etableringen av en privat, muslimsk barneskole. Venstresidens partier argumenterte her ut fra et prinsipp om å si nei til alle privatskoler, uansett religiøs orientering, mens Fremskrittspartiet holdt seg med et fullstendig uholdbart syn om at nettopp den religiøse orienteringen var problemet.

Saken ble kommentert for noen dager siden av Mohammad Usman Rana i Aftenposten. Her viser han helt korrekt til at det ikke er mulig å nekte etablering av muslimske privatskoler så lenge kristne privatskoler tillates. Han viser også til det selvfølgelige kravet om at den nye skolen skal etterleve norske læreplaner. Hvis det er noen som tviler på at vi i Norge har et behov for å heve kvaliteten i den offentlige samtalen om minoriteters rettigheter vil jeg anbefale en kort titt på de mange kommentarene artikkelen til Mohammad Usman Rana utløste. Det er, forsiktig sagt, nedslående lesning, som på sekunder trekker oss tilbake til middelalderen.

Ideen om trosfrihet og religiøs toleranse har sin historiske bakgrunn i de langvarige europeiske religionskrigene, og den forfølgelsen disse krigene utløste i de enkelte land – ikke bare mot ulike kristne minoriteter, men også mot jødene i Europa. Det historiske svaret på disse konfliktene kom som to prosesser: (1) Demokratisering, - avvikling av enevoldsmakten og den gradvise innføringen av konstitusjonelt demokrati og folkestyre, og (2) sekularisering, - et skille mellom kirke og stat. I 1791 fikk USA sitt «First Amendment» i grunnloven: Staten skal ikke ha noen religion, og det skal være full trosfrihet.

Det ligger verken lettvinte eller naive tanker bak disse prosessene. Maktkampene mellom kirke og kongehus endte i første omgang med enevoldsmakten; kongen hadde all makt, og den var gitt direkte fra Gud. Men denne konstruksjonen ble etter hvert utfordret av folk som spurte hvor makten i samfunnet egentlig burde ligge. Hvem skulle ha rett til å lage lover? Og med hvilken legitimitet? Hvis enkeltmennesker kan ha samvittighet og ansvar, skal de ikke da også ha rettigheter? Og hvis de har rettigheter, hvilken samfunnsform er det som best kan ivareta dem? For John Locke var spørsmål om religiøs overbevisning et område der den enkelte hadde krav på beskyttelse fra staten og majoriteten. I den grad staten har noen oppgaver hva angår religiøse spørsmål så er det å sikre trosfrihet.

Man kan si at religionskrigene – i tillegg til å være ren rivalisering om makt – også var en langvarig, grusom og blodig påminnelse om verdien av religiøs toleranse. Men de var samtidig bakgrunnen for en mye større diskusjon om hva som er et godt samfunn, - en diskusjon som fortsatt ikke er avsluttet. Det er dette som er rammen omkring våre egne debatter om religiøse symboler og hvordan vi kan ivareta rettighetene til religiøse og etniske mindretall.

Skal vi føre denne debatten videre er det helt nødvendig at vi så raskt som mulig legger enkelte hindringer til side:

• For det første må vi ta fullt ut inn over oss at alle ambisjoner om assimilering – at minoriteter i Norge mer eller mindre skal «bli som oss» - er umulige, urimelige og forfeilet. Det gode samfunn er ikke et samfunn der flertallets konvensjoner settes opp som et diktat for mindretallet.
• For det andre må vi innrette oss mot en sekulær samfunnsordning som samtidig er åpen for et mangfold av religiøse uttrykk, - og der kravene om religiøs toleranse kommer til å bli stilt skarpere enn vi har vært vant til. De som trodde at spørsmålet om religion en gang for alle var henvist til den private sfæren, og bare var noe vi hentet fram i forbindelse med høytider, tok feil. Vi kommer tvert i mot til å bli konfrontert med religiøst motiverte problemstillinger i økende grad, og det gjelder også spørsmål som angår vårt felles, offentlige rom.

I Arbeiderpartiet er planen å vedta et eget program om integrering under landsmøtet i 2011. Det er en god ide. En komite under ledelse av Jonas Gahr Støre har siden mars arbeidet med å forberede saken, og det er allerede kjent at komiteen er delt i synet på om klesdrakter som burka og niqab skal forbys. Jeg er trygg på at komiteen også diskuterer andre spørsmål, men at denne problemstillingen i det hele tatt kommer opp er et urovekkende signal om at medlemmene ikke stiller på en trygg, felles plattform hva angår det prinsipielle – som er spørsmålet om hvilken politikk som best sikrer alle menneskers rettigheter og samtidig bidrar konstruktivt til å løse utfordringene med integrering. Å tro at et lovforbud mot kleskoder vi ikke liker vil bidra positivt i arbeidet med integrering vitner mer om fortvilelse enn om refleksjon.

Da finner jeg mer trøst i disse kloke ordene fra det debattheftet som er laget for å stimulere diskusjonen fram mot neste års landsmøte:

«Noe av det viktigste vi gjør er å sikre innvandrere språkkunnskaper, utdanning og arbeid. Derfor må vi gjøre veien til språk, kunnskap, arbeid og deltakelse kortere. Vi kan ikke akseptere at det norske samfunn får en ny klassedeling på etnisk grunnlag. (...) Et moderne samfunn som det norske skal være åpent, mangfoldig og inkluderende – det er kvaliteter som må til for å respektere ulikheter i kultur, religion og levesett. Vårt samfunn er fundert på en demokratisk rettsstat, ytringsfrihet, likestilling og likeverd. Vi må være tydelige på dette verdigrunnlaget som er blitt til gjennom generasjoners kamp for frihet. Det er innenfor slike rammer at mangfold kan blomstre og tilhørighet sikres.»

Statskirke på overtid

Jeg er sikker på at Einar Gelius er en hyggelig mann, og et godt menneske. Vel har han behov for oppmerksomhet et stykke over gjennomsnittet, men – herregud – de kjendisene vi ikke får servert på andre måter måtte vi jo finne opp selv. Og det finnes kjendiser jeg reserverer meg mer mot enn en folkelig prest med engasjement for fotball og sex.

Jeg synes Einar Gelius skal få tro og mene akkurat hva han vil, og jeg tviler ikke et sekund på at han har gjort mye bra for mange mennesker i sin prestegjerning. Nå er han i ferd med å bidra til enda en bra ting, nemlig at vi en gang for alle kan få kvittet oss med den politiske og teologiske anakronismen som kalles statskirken. Det synes jeg vi skal takke ham for.

I saken mellom den mediekåte Gelius og biskopen hans, Ole Christian Kvarme, ligger sympatien min imidlertid helt klart hos Kvarme. Han er satt til å forvalte et trosfellesskap som bygger på kirkens bibelsyn og bekjennelsesskrifter. Han skal på den ene siden bygge en slags bro over en haug med nyanserte oppfatninger om hva Gud «egentlig» mener og hva som er en akseptabel tolkning av Bibelen, og på den andre siden holde seg inne med «folkelige krefter» som har null teologisk kompetanse, men som i stedet snakker med store bokstaver om takhøyde og toleranse. Den oppgaven blir stadig vanskeligere. Eller egentlig: Den er allerede umulig.

I dette bildet har den folkekjære Gelius spilt ballen over på en arena der Kvarme ikke har noen ting han skulle ha sagt. Gelius er populær på Vålerenga og han danser på TV. Kvarme er en intolerant mørkemann. Case closed. I statskirken skal det visstnok være rom for prester utenom det vanlige, ja, til og med prester som har sine helt private oppfatninger om hva som står i Bibelen. Målet synes å være at kirken skal mene alt og stå for alt, og derfor ingen ting. Det skal være fritt fram for alle typer Mikke Mus-teologi i «romslighetens» navn.

Det finnes bare en måte å bringe disse latterlighetene til opphør på, nemlig å skille stat og kirke en gang for alle. For min del synes jeg det er ille nok med den udemokratiske statskirken, men en statskirke som ikke en gang evner å holde en viss orden i egne bøker og egen teologi er faktisk enda mer provoserende. Vi har en såkalt «folkekirke» som utelukkende holdes oppe av et politisk ønske om teologisk slapphet og formløshet. Ingen illustrerer poenget bedre enn Arild Stokkan-Grande som åpent legger seg ut med biskopen, og anklager ham for intoleranse. Stokkan-Grande mener kirken skal stå for kjærlighet og toleranse. Javel? Var det alt? Peace and love, liksom? Og så er det bare å kjøre i vei?

Gelius framstår nå som en slags teologisk klimaskeptiker; - faglig sett er han etter manges mening helt på jordet, ja, han ville ha strøket til eksamen, sies det fra kyndig hold. Han greier ikke å lese Bibelen slik kirken vil, men finner opp sine egne sexy tolkninger i stedet. Flere gir uttrykk for at han står i desperat behov for etterutdanning og faglig oppdatering. Det synet på sex han presenterer i boken sin blir beskyldt for å være mannssjåvinistisk og etisk tvilsomt. For eksempel skriver professor Jan-Olav Henriksen i Dagbladet:

"Når en bok om sex i Bibelen på en gang både fremmer et utdatert manneblikk på kvinner og samtidig ikke engang anerkjenner at de kan finnes elementer i den bibelske tradisjonen som kan være viktige for å fremme en positiv sammenheng mellom lyst og sårbarhet, da går det galt, og da bør flere enn feminister rope et varsko. I verste fall vil en slik bok kunne undergrave mye av det arbeid kirken nå gjør for overgrepsofre og mot overgrep."

Gelius vil gjerne framstå som en radikal refser og reformator av den «gammeldagse» kirken. Men reaksjonene på boken hans tyder på at han selv leser bibelen på en nokså gammeldags og ensidig måte. Dette er trolig grunnen til at selv liberale teologer finner det vanskelig å gi ham sin støtte. Samtidig nyter han godt av den tradisjonelle autoriteten og de assosiasjonene som prestestillingen inviterer til. Han skriver bok som «sogneprest» og han presenterer boken sin i full kirkelig mundur. Unnskyld meg, men enten er dette ren spekulasjon eller så har Einar Gelius noen viktige valg å gjøre når det gjelder sitt eget yrkesliv.

Statskirkens problem er at den er nektet det selvstyret som alle trossamfunn har krav på. Det er udemokratisk. Hva som er «korrekt» teologi for kirken har jeg ingen meninger om, men jeg forstår at det må være fortvilende for de som nedlegger et seriøst arbeid i kirkens organer å oppleve at de stadig blir politisk overstyrt. Paradoksalt nok fra politikere som ikke ville gi kirken selvstyre fordi den ikke var «demokratisk nok,» men som gladelig innvilger teologisk asyl til folk som befinner seg helt på ytterkanten av kirkens læresetninger. I den grad det er noe ved denne saken som utfordrer trosfriheten, så er det akkurat dette: At landets største trossamfunn er nektet retten til å bestemme over sin egen teologi og sine egne, interne ordninger.

Det politikere som Arild Stokkan-Grande og Guri Størvold ønsker seg er en kirke uten skarpe kanter som de kan leie omkring i bånd. En kirke som mener det folk vil høre. Men det fortjener verken staten eller kirken. Kirken fortjener å bli tatt alvorlig på sine egne premisser, og bli løsrevet fra staten slik at den fritt kan holde orden i eget hus. Og alle vi som ikke er medlemmer av statskirken fortjener en stat som stiller alle livssyn likt, og som derfor ikke trenger å ha noen oppfatninger om hva som er et akseptabelt bibelsyn.

I en artikkel i Aftenposten skriver Espen Ottosen fra Misjonssambandet at Einar Gelius ser ut til å ha greid det mesterstykket å bli kritisert fra alle deler av kirken samtidig, både fra konservative og mer radikale krefter. Ja, det er lenge siden det har vært slik samstemmighet i kirken. Gelius, godt hjulpet av romslige og velmenende politikere, har dermed satt ordningen med statskirke på spissen. Tiden er overmoden for å treffe de riktige beslutningene. Selv har Gelius allerede fått en støttegruppe med 40.000 medlemmer på Facebook. Det er mer enn nok til å etablere et fritt og uavhengig trossamfunn, uten biskoper og andre mørkemenn, og med god plass til både sex og fotball.

Frykten for islam

Årene etter terrorangrepet på World Trade Center i 2001 har vært en sammenhengende katastrofe når det gjelder forholdet mellom den muslimske verden og dens omgivelser.

Rekkevidden er enorm; fra krigene i Irak og Afghanistan, via nye terroranslag i Asia, Europa og Afrika, til økende mistro og intoleranse mot muslimske minoriteter verden over; - i Russland, i Kina, i Europa, i Nord-Amerika.

Politiske reformprosesser i Nord-Afrika og Midt-Østen står bom stille, eller har gått i revers. Det muslimske Pakistan befinner seg i sin kanskje dypeste humanitære og politiske krise noen sinne. I Iran sitter prestestyret på tilmålt overtid, fortsatt rystet i sine grunnvoller etter skandalevalget i 2009. Konflikten mellom Israel og palestinerne er stadig like uløst, og situasjonen for palestinerne stadig like håpløs. Var det ikke for positiv utvikling i land som Indonesia og Tyrkia ville konklusjonen vært enda mer åpenbar: 11. september 2001 var starten på ti år med tilbakeslag for verdens muslimer og deres forhold til resten av verden.

En slik serie med tilbakeslag skaper grobunn for radikalisering og ideologisk svermeri. Religiøse demagoger kan friste med martyrstatus og evig liv, og med garantier om ekstra støtte til gjenværende familie, hvis man er villig til å dø for Gud og ta med seg noen vantro stakkarer i samme slengen. De som aksepterer tilbudet befinner seg ikke bare i krigssonene i Irak, Afghanistan eller de okkuperte palestinske områdene. De finnes også i London, Paris, København og New York.

Vi minnes om farene for islamistisk terror hver gang vi skal ta et fly. Og vi blir i økende grad mistenksomme. Muslimske minoriteter – en gang en kjærkommen og nødvendig tilførsel av ekstra arbeidskraft – blir nå uglesett og mistenkeliggjort. Vi spør om de er en fare for demokratiet. Vi spør om de er en fare for sikkerheten. Vi spør om de vil, eller kan, integreres i samfunnet vårt – eller om de kanskje er ute etter å overta hele greia?

I Canada ble det nylig offentliggjort en rapport som var ment å dokumentere at krefter blant landets muslimske minoritet er ute etter å bygge ”parallelle” samfunn inne i selve storsamfunnet. Her skal det demokratiske og flerkulturelle Canada undergraves, målet er å innføre sharia-lover blant muslimer i landet og etablere enklaver (mini-samfunn) som skal leve i selvpålagt isolasjon fra samfunnet omkring. I en rekke andre land stilles det nå åpent spørsmål ved om integrering av religiøse minoriteter overhodet er mulig. Angela Merkel har gitt uttrykk for at den tyske integreringspolitikken har feilet, og at tiden har kommet for å stille strengere krav til innvandrere – bl.a. krav om språkkunnskaper og full respekt for alle sider ved det tyske rettssystemet.

Det mønsteret vi sitter igjen med er preget av tragisk mistillit og økende intoleranse, fra alle sider. Vi bruker tid på å diskutere mulige forbud mot religiøse symboler og plagg; - tanken synes å være at islam kan aksepteres, men helst ikke bør synes. I Sveits er det vedtatt forbud mot å bygge moskeer med minareter. I Norge fikk en ung muslimsk kvinne beskjed om at hun ikke ville få lov til å bruke hijab som en del av politiuniformen. I Frankrike er bruk av burka og niqab forbudt, paradoksalt nok i trosfrihetens navn. Det samme gjelder i Belgia; - landet som ikke en gang vet om det selv ønsker å eksistere gjorde enstemmig vedtak i sakens anledning. Vi snakker om trosfrihet og toleranse, men orker ikke de praktiske konsekvensene som er at andre religiøse ståsteder - som islam – i så fall både må ses og høres, også når vi ikke umiddelbart liker det vi ser og hører.

Men mistenksomheten vokser også hos de vi retter vår frykt og skepsis mot. Muslimer over hele verden merker seg hva som skjer i Afghanistan, i Irak og i de okkuperte palestinske områdene. Og de har ikke nødvendigvis det samme blikket som oss. De merker seg moralske katastrofer som torturen i Abu Ghraib-fengselet, og rettsløsheten i fangeleiren i Guantanamobukten og andre steder. De hører snakk om toleranse og frihet, men opplever både sneversyn, mobbing og rasisme. Ikke på noe tidspunkt har spenningen mellom muslimske minoriteter i Vesten og den øvrige befolkningen vært større enn i dag.

Det er vanskelig å finne vinnere i den situasjonen som har oppstått, bortsett fra Osama bin Laden, al-Qaida og andre islamistiske grupper med hat, vold og terror på agendaen. Nesten ti år etter 11. september 2001 ser det ut til at al-Qaida har lykkes over alt forventning; invasjonen i Irak skapte splittelse, svekket FN og ble fulgt opp av en lite gjennomtenkt strategi for okkupasjon og tilbaketrekking. Krigen i Afghanistan går kanskje i bølger, men bølgene har feil retning – Taliban er sterkere enn på flere år og det er ingen som lenger er i stand til å formulere presist hva det endelige målet med de militære operasjonene skal være. Slikt tærer på både moral og tålmodighet, og ingen vet det bedre enn al-Qaida og likesinnede.

Bare for grupper som ledes av religiøs fanatisme og total ufølsomhet i forhold til vanlige menneskers liv og problemer er dette gode nyheter. For alle andre er det snakk om nederlag. Radikal islamisme og al-Qaida har vært en stor tragedie for verdens muslimer. Det er ikke mulig å peke på en eneste hendelse ett eneste sted i verden de siste ti årene der islamistisk terror har utløst noe som kan ligne på framskritt verken for islam eller for muslimer. Tvert i mot, alt har gått den gale veien. Det er vanskeligere å være muslim i Vesten, i Kina og i Russland i dag enn det var for ti år siden.

Heller ikke i de arabiske landene, der muslimene er i overveldende flertall, er det lett å finne lyspunkter. I fjorårets «Arab Human Development Report» skriver FN bl.a. dette:

«In the Arab region, human insecurity—pervasive, often intense and with consequences affecting large numbers of people—inhibits human development. It is revealed in the impacts of military occupation and armed conflict in Iraq, Sudan, Somalia and Occupied Palestinian Territory. It is found in countries that enjoy relative stability where the authoritarian state, buttressed by flawed constitutions and unjust laws, often denies citizens their rights. Human insecurity is heightened by swift climatic changes, which threaten the livelihoods, income and access to food and water of millions of Arabs in future. It is reflected in the economic vulnerability of one-fifth of the people in some Arab states, and more than half in others, whose lives are impoverished and cut short by hunger and want. Human insecurity is palpable and present in the alienation of the region’s rising cohort of unemployed youth and in the predicaments of its subordinated women, and dispossessed refugees.»

Ikke på noe område og ikke noe sted i verden har islamistisk terror ført til framgang for islam eller den muslimske befolkningen. Tvert i mot, alle utfordringer har bare blitt enda vanskeligere. Det er den prisen verdens muslimer må betale for uforsonlig og stupid fanatisme hos en liten gruppe, en fanatisme som ikke har ført til noen ting for den palestinske befolkningen, den afghanske befolkningen eller befolkningen i Irak. En fanatisme som hver dag går ut over millioner av anstendige og hardt arbeidende muslimer i Vesten; - mennesker som fortjener bedre fra sine egne landsmenn og som minst av alt trenger hysteriske voldsromantikere som teologisk fortropp. Islamistisk terror er en fornærmelse mot alt hva islam har gitt til sivilisasjonen i verden, og mot de hundrevis av millioner av muslimer som hver dag ber til Gud i håp om en bedre hverdag for seg og sine.

Det er lett å sitte i Norge og fordømme hensiktsløs og fanatisk terror. Men bildet blir likevel ikke fullstendig uten at vi åpent erkjenner et behov for å bringe også våre egne fordommer under kontroll. «Kampen mot terror» har vært full av feilgrep og manglende evne til å leve opp til den standarden og de verdiene vi liker å tro at de vestlige demokratiene representerer. Vestens politikk i Midt-Østen er knapt egnet til å skape troverdighet, særlig når det gjelder palestinernes tragedie. Og i våre egne land har det blitt politisk fasjonabelt å være «tøff» i integreringspolitikken uten at vi nedlegger noe i nærheten av de samme kreftene på å redusere frykt og mistenksomhet på begge sider. Det tror jeg skuffer mange.

Det er en farlig og naiv drøm å tro at utfordringene ved et flerkulturelt og multireligiøst samfunn kan overvinnes ved å insistere hardnakket på at minoritetene skal omfavne vår livsstil og våre verdier i ett og alt. Det kommer aldri til å skje. Vi må i stedet overvinne vår egen frykt og våre egne fordommer og lære oss at det faktisk er flere måter å være norsk, tysk, britisk eller amerikansk på.

Et mer mangfoldig Norge blir bare et dårligere Norge dersom vi bruker mest tid på å bygge fordommer. Det er ingen naturlov at toleranse skal være en knapphetsressurs. For en gangs skyld står vi overfor et gode som vi selv kan bestemme tilgjengeligheten av.

Tilbud uten etterspørsel

Harald Heide-Steen jr. lanserte en gang den nye idrettsøvelsen "stille lengde uten avsprang." En øvelse der ikke mye skjer, og der det heller ikke er lett å finne vinnere.

Det går visstnok trått i Seoul, der G20-lederne er samlet for å skape ny balanse i verdensøkonomien. Den øvelsen landene konkurrerer i kan vi kalle "tilbud uten etterspørsel." Det ser ut som alle land vil produsere og eksportere, mens ingen land vil kjøpe. Hvis dette høres urimelig ut så er det fordi det er urimelig. Det er en sikker oppskrift på en global handels- og valutakrig som ingen vil tjene på. Tvert i mot - det meste vil stanse opp.

I følge den avgående presidenten i Brasil, Lula da Silva, kan problemet formuleres slik: "Hvis de rike landene plutselig stanser sitt forbruk og heller vil satse på vekst gjennom eksport vil vi alle gå konkurs, for da er det ingen som vil kjøpe noe lenger. Alle vil selge."

I en verden der milliarder av mennesker hver dag sliter med å få dekket selv de mest grunnleggende behov, er det en pervers tanke at det som skal holde veksten i gang er at rike land fortsetter å bruke langt mer enn det en gjennomsnittlig person på kloden noen gang kan håpe på. Og attpå til låner penger fra utviklingslandene for å få det til.

Men slik er det. Eller: Slik har det i alle fall vært i flere år. Og det er selvfølgelig også den viktigste kilden til de "globale ubalansene" som G20-lederne nå strever med. Det som på utsiden ser ut som et teknisk valutaproblem - en konkurranse om å ha lave valutakurser relativt til andre land - er i virkeligheten bare en refleks av at verdensøkonomien på alle måter er grunnleggende skjev, og derfor også hårreisende urettferdig.

Det som frustrerer Brasil, Kina og andre utviklingsøkonomier er at USA har satt seddelpressen på full guffe, samtidig som vekstutsiktene i hele OECD-området er langt svakere enn i en del av utviklingslandene. Det er landene utenfor OECD som nå holder veksten i verdensøkonomien i gang. Folk som har behov for å plassere penger har derfor begynt å lete etter investeringsmuligheter i de nye vekstlandene; - i et omfang som langt overgår det disse landene selv har lagt planer for.

Disse investeringene sprer seg slett ikke jevnt utover i økonomien. Tvert i mot, de rettes målbevisst inn mot objekter og prosjekter der mulighetene for styring av risiko er noen lunde overkommelige: Utvalgte aksjer, utvalgte eiendommer, utvalgte industriprosjekter. I enkelte av landene raser pengene inn så raskt at de risikerer både aksjebobler, eiendomsbobler og en sterkere valuta som undergraver deres egen eksport. Det som burde være en god nyhet, nemlig at disse landene framstår som konkurransedyktige investeringsmål, har i steden blitt en dårlig nyhet fordi tilgang på "billige" penger kan ødelegge for landenes egen stabilitet. Tallene (her hentet fra BBC) viser at særlig land som Brasil, Sør-Korea, Thailand og Sør-Afrika har tapt konkurranseevne på grunn av sterkere valuta siden starten på 2009.

Kritikken mot USA er at dette er en "sleip" måte for amerikanerne å rydde opp i egne ubalanser på. Ja, det er riktig at USA må eksportere mer og importere mindre. Og, ja, det er riktig at amerikanerne må begynne å spare igjen. Men mye dollar betyr billig dollar, og da er det seddelpressen i Federal Reserve som hjelper amerikanerne, like mye som det er "blood, sweat and tears" fra USAs egne innbyggere.

USA kan på sin side hevde at hele modellen med lånefinansiert forbruk i de rike landene ikke er bærekraftig. Den modellen må erstattes med en modell der det er flere som kan trekke lasset, forbruket må opp i flere av de store utviklingsøkonomiene. De kan ikke bare fortsette å bygge store handelsoverskudd. Særlig er USA kritiske til den måten Kina opererer på: Kina kan nyte godt av at USA og andre OECD-land har åpne økonomier, samtidig som de selv stenger utenlandske investeringer ute gjennom kraftige reguleringer. Kina har glede av åpne markeder for sin eksport, og internasjonale valutamarkeder som de kan plassere sparingen sin i. Men de stenger andre ute fra sine egne markeder, og styrer bevisst mot en lav kurs på egen valuta.

Kina har lykkes i forbausende grad med å utnytte den internasjonale kapitalismen til å bygge sin egen, nasjonale kommunist-kapitalisme. Men denne asymmetrien i valutapolitikk og virkemiddelbruk er samtidig ytre tegn på fundamentale forskjeller i verdier, ideologi og samfunnsmodeller. Det hele er til nytte for Kina bare så lenge noen - først og fremst USA, men også andre industriland - fortsatt vil låne penger og fortsatt vil betale for import fra Kina. Uten vestlig overforbruk bryter den kinesiske vekstmodellen sammen.

Der ligger den grunnleggende avhengigheten mellom Kina og USA, eller mellom OECD og resten av verden, for å gjøre en grov forenkling. I siste instans kan verken overskuddsøkonomiene eller gjeldsøkonomiene holde fram slik de har gjort de siste 10-15 årene. Hvis man ønsker global balanse må det også foreligge en form for nasjonal og regional balanse. Kina er ikke interessert i et USA som er på konkursens rand, og der selv seddelpressen ikke lenger virker. USA er på sin side avhengig av at Kina, India og andre utviklingsøkonomier fortsetter å vokse. Det er viktig nå, når veksten er svak og usikker i industrilandene. Men det er også viktig for framtidens markeder, de som skal sikre veksten på lang sikt.

Grunnleggende sett ville det derfor være i hele verdens interesse om det var mulig å få til en varig og stabil forbruksvekst blant verdens fattige; - i Kina, i India, i Afrika og Latin-Amerika. Men det betyr at disse landene må gå lange skritt i retning av å utvikle åpne og troverdige markedsøkonomier - på godt og vondt. Samtidig må de jobbe mye mer seriøst med sin egen, interne fordelingspolitikk. Alle som har vært i et land som Venezuela kan skrive under på president Chavez har mye å gjøre på hjemmebane før han kan belære andre land om rettferdig fordeling. Venezuela har verdens tyvende største valutaoverskudd. Kina har verdens største, men ingen skal fortelle meg at det ikke finnes fornuftige måter å bruke penger på verken i Venezuela eller Kina.

Enkelt sagt er budskapet fra USA til Kina (og andre utviklingsland) at en globalisert økonomi ikke kan stabiliseres dersom bare halvparten av den er basert på åpne markeder, mens den andre halvparten er styrt av nasjonale reguleringer. En globalisert verdensøkonomi kan ikke ha totalt asymmetriske reguleringer. Det betyr bare at boblene og urolighetene vil komme tilbake igjen og igjen.

Her tror jeg USA har rett. Men landet er svekket og ikke lenger det åpenbare forbildet for alle andre land som det en gang var. I tillegg er USA dypt splittet: Det er en avgrunn mellom den økonomiske politikken til President Obama og den politikken som det nye republikanske flertallet ønsker seg. Det gjelder også i handelspolitikken. I Sør-Korea har Obama forsøkt å forhandle fram en handelsavtale som ville sikre bedre adgang for amerikanske biler og amerikansk kjøtt i det asiatiske landet - som selv er en stor bilprodusent. Det har ikke lykkes; ikke bare har forhandlingene med sør-koreanerne vært vanskelige, men Obama vet også at han ikke kan få hva som helst igjennom den nye Kongressen hjemme i USA.

En svekket Obama vil trolig heller ikke lykkes med å overtale et uvillig Kina til å gjøre noe med sin valutapolitikk. Dels fordi Kina har bedre tid og er i en bedre posisjon enn USA akkurat nå, og dels fordi tempoet til den amerikanske seddelpressen bidrar til å undergrave Obamas egne argumenter.

Om noen timer skal sluttdokumentet fra G20-møtet foreligge. Jeg vil bli gledelig overrasket dersom landene har kommet fram til noe som helst av betydning når det gjelder farene for en økende valuta- og handelskrig. Samarbeidsånden fra 2008 er fullstendig borte. Det blir stille lengde uten avsprang. Alle taper.

G2(0)

I morgen starter G20 toppmøtet i Seoul i Sør-Korea. G20 består av 19 land, pluss EU. Først de såkalte G7-landene; USA, Tyskland, Italia, Frankrike, Storbritannia, Japan og Canada. Så er det fire asiatiske land: Sør-Korea, Kina, India og Indonesia. Det er tre land fra Latin-Amerika: Mexico, Brasil og Argentina. Så er Russland, Tyrkia, Australia, Sør-Afrika og Saudi Arabia med. Dette er de faste G20-landene. Til møtet i Sør-Korea er i tillegg fem land invitert: Etiopia, Spania, Malawi, Singapore og Vietnam. Dessuten pleier representanter for en del internasjonale organisasjoner å være til stede: FN, Verdens handelsorganisasjon (WTO), Den afrikanske unionen, Det internasjonale pengefondet, Verdensbanken, ASEAN og OECD. 

Mens G7-gruppen har eksistert i 34 år (Canada ble med i den opprinnelige G6-gruppen i 1976), er G20 ikke mer enn to år gammelt. Det første møtet ble holdt i Washington for nokså nøyaktig to år siden. Men på samme måte som G7 er også G20 et samarbeid som særlig fokuserer på økonomisk politikk og utfordringer i verdensøkonomien. Det er medlemslandenes finansministre og sentralbanksjefer som holder hjulene i gang mellom toppmøtene, - som naturlig nok har hatt finanskrisen i 2008 som et gjennomgående tema. Et "G20-aktig" samarbeid mellom landenes finansministre har imidlertid eksistert siden slutten av 1990-tallet. Det ble den gang utløst av den såkalte "Asia-krisen," finanskrisen som startet i enkelte asiatiske land, men som etter hvert trakk både Russland og Latin-Amerika med seg. 

G20-gruppen er betydelig i global sammenheng. Den representerer mer enn 80 prosent av verdiskapingen i verden, 80 prosent av all internasjonal handel og om lag to tredeler av alle mennesker på jorda. Skjønt; - representerer? 

G20 er en gruppe land som har satt seg selv sammen. Gruppen har ikke noe mandat fra FN, for eksempel. Den har ikke noen spesifiserte oppgaver - annet enn de den gir til seg selv fra møte til møte - og den fatter heller ikke beslutninger som har forpliktelser for "medlemslandene." Av den grunn finnes det dem som mener det er litt uklart hva G20 "egentlig" er. I sommer gikk for eksempel Norges utenriksminister ut med kritiske merknader til virksomheten i G20. I et intervju med Der Spiegel sa Jonas Gahr Støre at G20 ikke hadde noen internasjonal legitimitet. Han advarte mot en ny Wienerkongress (1814-15), - der seierherrene etter Napoleonskrigene gjennom uformelle møter og samtaler etablerte en ny verdensordning som skulle vare i om lag 100 år, fram til utbruddet av 1. verdenskrig. 

Likevel mente Støre at G20 nokså enkelt kunne modifiseres slik at samarbeidet får større legitimitet. Han var også opptatt av at de nordiske landene burde være representert (annet ved å være med indirekte som EU-medlemmer). Et naturlig standpunkt for en utenriksminister i et land som ikke er medlem av EU, men sikkert ikke lett å få tilslutning til. Med så mye (potensiell) makt samlet på ett brett er listen av land som kunne tenke seg å komme inn i varmen svært lang. På den andre siden er det lett å gi Støre rett i at den typen "dobbeltmedlemskap" som Tyskland, Storbritannia, Italia og Frankrike nyter godt av smaker litt vel mye av verden for 60 år siden. Støre viser til at de nordiske landene samlet sett ville utgjøre noe slikt som verdens åttende eller niende største økonomi. Men hva hjelper det når de samme landene har ordnet seg så ulykkelig forskjellig i utenrikspolitikken - ikke minst i forholdet til EU? 

G20-lederne møtes på et tidspunkt der autoriteten til FN er kraftig svekket. Det er flere grunner til at det har skjedd. Den viktigste er trolig at selve styringssystemet i FN, med Sikkerhetsrådet som det sentrale myndighetsorganet, ikke lenger gjenspeiler realitetene i verden. Sikkerhetsrådet har fem faste medlemmer som også har veto-rett, nemlig USA, Russland, Kina, Storbritannia og Frankrike. Denne gruppen av land representerer "dagens verden" på en enda dårligere måte enn G20. Derfor foreligger det ulike forslag til å utvide antallet faste medlemmer i Sikkerhetsrådet, og for to dager siden sa Barack Obama at USA støtter Indias kandidatur til å bli et nytt, fast medlemsland. Andre forslag til nye, faste medlemsland er Brasil, Tyskland og Japan, samt land fra Afrika og land som kan representere den arabiske verden. 

Samtidig har FN pådratt seg beskyldninger om byråkrati og korrupsjon, og kritikk for måten flere militære og humanitære operasjoner er gjennomført på. Sammenbruddet for de internasjonale klimaforhandlingene i København i fjor fikk mange til å spørre om FN-systemet, med sine 192 medlemsland, er en for stor og komplisert ramme omkring såpass krevende forhandlinger. Alternativet vil i så fall være en mindre gruppe av land som likevel har stor betydning for å finne mulige felles løsninger. På papiret burde man komme langt med G20, som representerer nesten alle menneskeskapte klimautslipp i verden. 

Hvis samarbeidet om å løse viktige globale oppgaver som klimakrisen og å rette opp ubalansene i verdensøkonomien virkelig blir enklere av å gå fra FN til G20 er det kanskje ikke så mye å beklage? Det er tross alt bedre med en verden der de store aktørene møtes og samarbeider enn en verden der alt går i stå? I så fall kunne man hevde at G20 representerer en mulighet, snarere enn en trussel. 

Likevel er det for tidlig å si hva potensialet til en gruppe som G20 egentlig er. Det er alminnelig enighet om at G20 var viktig for å etablere en felles forståelse av omfanget av finanskrisen, behovene for kraftige tiltak for å redde banksystemene, og å unngå tendenser til økt proteksjonisme og handelskrig. Disse oppgavene kunne neppe noe FN-organ ha løst på samme måte. På den andre siden finnes det oppgaver som bare FN - under gitte vilkår - er i stand til å påta seg; typisk oppgaver knyttet til freds- og sikkerhetspolitikk. Slik sett utfyller G20 og FN hverandre mer enn de konkurrerer. I alle fall foreløpig. 

Skal autoriteten til G20 øke ut over den som naturlig følger av en imponerende liste av medlemsland, må samarbeidet skape resultater. Akkurat nå handler det om å bli enige om hvordan de store ubalansene i verdensøkonomien kan rettes opp, slik at vi unngår et nytt tilbakeslag som det vi fikk i 2008. Det er et stort spørsmål som mer enn noe annet handler om at enkelte land, med USA i spissen, må begynne å spare og tjene sine egne penger, mens andre land, med Kina i spissen, må slutte å spare så mye og heller bruke mer penger i sin egen økonomi.

Å få noen til å spare mer og andre til å spare mindre høres umiddelbart overkommelig ut, men verden er dessverre ikke så enkel. Både for Kina og for USA betyr en slik omlegging ganske store omstillinger. For en gitt vekst i verdensøkonomien er det behov for at USA eksporterer mer og importerer mindre, mens Kina må gjøre akkurat det motsatte. USA har lenge kritisert Kina for å holde verdien av sin valuta kunstig lav - det stimulerer kinesisk eksport, bl.a. til USA. Men nå har Kina begynt å gjengjelde beskyldningene; sammen med flere andre land hevder de at USA nå "trykker penger" for harde livet og dermed dytter både billige varer og penger ut i verdensøkonomien. På ni måneder har USAs eksport økt med imponerende 18 prosent, i følge New York Times. 

Bak dette igjen skjuler det seg omfattende misnøye med hele det internasjonale valutasystemet, der amerikanske dollar spiller en hovedrolle. Som eneste land i verden kan USA faktisk "trykke penger" uten nevneverdig fare for innenlandsk inflasjon fordi så mange andre land fortsatt foretrekker å spare i dollar. Etterspørselen etter dollar holder seg høy, til tross for at den amerikanske økonomien på papiret ser mer ut som et takras. Selv kineserne har satset tungt på dollar som sparemåte. Når USA nå lar seddelpressen gå risikerer Kina dermed to ting: Både at verdien av sparingen blir redusert og at kinesiske varer møter økt konkurranse fra amerikansk eksport. 

Tilgjengeligheten av dollar har gjort det mulig for land med handelsoverskudd å bygge opp store valutareserver - det meste i dollar. Omfanget av slike reserver har økt kraftig siden midten av 1990-tallet, fra fem prosent av verdensøkonomien til fjorten prosent i dag (mer enn åtte trillioner dollar). Kina har stått for mye av denne oppbyggingen, men er ikke alene.  Også andre utviklingsland sitter på store valutareserver, samt enkelte industriland som Norge (se figur fra The Economist).

Hva dette betyr er at land som strengt tatt har behov  for å gjennomføre investeringer hjemme i steden foretrekker å låne billige penger til USA. Så lenge amerikanerne var villige til å basere eget forbruk på stadig nye lån kunne dette gi en slags mening, men nå er situasjonen forandret: USA må spare og produsere, i steden for å låne og forbruke. Og hvis amerikanerne ikke lenger vil låne stadig flere penger, hvor skal sparemidlene da gjøre av seg?

For å svare på det må vi først finne ut av hvordan denne situasjonen kunne oppstå i første omgang. Hvorfor investerer ikke disse landene hjemme hos seg selv? I enkelte tilfeller kan grunnen være at de ønsker å omplassere formue, slik som Norge, fra naturressurser til finansielle ressurser. De kan ha ekstremt høye inntekter og mangle tilsvarende muligheter for plassering av investeringer hjemme. En annen forklaring er at landet har en økonomisk modell som er svært eksportrettet, som Kina eller Tyskland, og at omstilling vekk fra denne modellen er både sosialt og økonomisk krevende. I Kinas tilfelle kan en slik omlegging også bety politisk usikkerhet, hvilket lederskapet i landet hater mer enn noe annet. En tredje forklaring er at landet ønsker å sikre seg mot ny valutauro, reservene er en buffer mot en verden der krisene har blitt mer vanlige.

Men det er også en forklaring at myndighetene i landet stoler mer på USAs økonomiske politikk og utvikling enn sin egen. Ja, de stoler faktisk så lite på utviklingsmulighetene i sitt eget land at de heller vil låne penger til USA til tross for at det går skitt med amerikansk økonomi. Hvordan er det mulig? Svaret er at de mangler åpne og frie markeder, et stabilt styresett (demokrati), et troverdig rettsvesen og at de ofte er sterkt plaget av korrupsjon. Kanskje har lederskapet begrensede ambisjoner for utvikling og vekst i hjemlandet, men desto større ambisjoner på egne vegne. Da er det tryggere å bygge opp store valutareserver ute enn å øke forbruket og gjennomføre "tvilsomme" investeringer hjemme. Valutareservene er ikke bare en sikring mot finansiell uro, men også mot egen befolkning.

Slik har verdens spareoverskudd også et motstykke i et globalt demokratiunderskudd. 

Nå har USA foreslått for G20-landene at det bør lages en "handlingsregel" for valutaoverskudd og -underskudd; ingen land bør ha lov til å ha et overskudd/underskudd på mer enn 4 prosent av BNP. Verdens etterspørsel og forbruk må bli mer balansert, - finanskrisen har vist at det ikke er mulig å drive verdensøkonomien framover på en trygg måte dersom veksten bygger på at land med stor utenlandsgjeld skal fortsette å låne penger. Da må i steden fattigfolk i land som Kina, Nigeria, Algerie, Libya, Russland, Malaysia, Venezuela og Turkmenistan få lov til å øke forbruket sitt.

Det høres logisk ut, men hvordan skal lederskapet i disse landene få til en slik omlegging uten selv å risikere makten? Nå møtes verdens største kreditor og verdens største debitor - Kina og USA - i Seoul for å drøfte mulige løsninger. Det blir nok mer et G2 enn et G20-møte. Mens det ene landet har en valgt ledelse som trenger raske resultater for å tilfredsstille velgerne, styres det andre landet av en ikke-valgt ledelse som har mye bedre tid. Det blir nok mye snakk om "finansiell arkitektur" og "globale valutasystemer." Likevel handler det først og fremst om makt, - om hvem som ser seg mest tjent med forandringer og hvem som skal betale prisen.

Hva er galt med USA?

Det er mye som imponerer med USA; - det sier alle, og også jeg. Du verden: En dramatisk historie, tradisjon for åpenhet, ytringsfrihet, rettssikkerhet, toleranse, vitenskap og teknologi, et kulturliv som resten av verden misunner. Jo, det er mye å feste seg ved.

Men, ærlig talt, det er også en del som er galt med landet. La meg nevne tre ting:

•  USA tar for mye plass. Amerikanerne bruker flere ressurser enn noe annet land; de er i toppen når det gjelder klimautslipp per innbygger, de har verdens mest ineffektive bilpark, de har verdensrekord i forbruk basert på lånte penger, de er involvert i konflikter med land i alle verdenshjørner, de fører en utenrikspolitikk som like ofte forsterker motsetninger som å redusere dem;
• USA har et håpløst ineffektivt demokrati. Grunntanken i den amerikanske grunnloven er å begrense makten på det føderale nivå. Det er valg praktisk talt hele tiden. Hvert annet år velges 1/3 av medlemmene i Senatet og alle medlemmer av Representantenes hus. Å få vedtatt nye lover er nærmest umulig dersom det finnes et mindretall som aktivt motsetter seg dem, - mulighetene til å blokkere prosessen er nesten uendelige.
• USA har et selvbilde og en politisk kultur som verden har løpt fra. Politisk retorikk i USA har gjerne som forutsetning at alle andre land i verden ønsker å være som dem, og at alle mennesker i verden helst ville bodd i USA. Nesten all amerikansk politikk forutsettes å være patriotisk, og ikke så lite "heroisk." Amerikanerne snakker ubesværet om sitt eget naturlige lederskap på ulike områder, mens virkeligheten er at landet praktisk talt er konkurs og at det knapt har eksistert større motvilje mot landet i moderne tid.

I dag kunne vi lese at Forbes Magazine mener at Kinas president er mektigere enn Barack Obama. Det reflekterer ikke bare Obamas problemer på hjemmebane, men også styrkeforholdet mellom de to landene. USA har verdenshistoriens største utenlandsgjeld, og det er ikke noe land de låner mer penger av enn nettopp Kina. I en verden der USA må leve med stadig større skepsis selv hos nære venner, ikke minst etter 8 år med George Bush, kan Kina feire den ene triumfen etter den andre når det gjelder å bygge nye allianser. Kina lykkes der USA feiler.

Nå ligger USA nede for telling. Høy arbeidsløshet, elendige statsfinanser, en historisk utenlandsgjeld, endeløse problemer i Irak og Afghanistan. Landet sliter med å vise lederskap på noe område, og etter gårsdagens valg er president Obama grundig underminert for resten av sin periode. Ja, selv den berømte amerikanske optimismen har fått seg en knekk. Om amerikansk lederskap var tvilsomt før valget er det bortimot umulig nå. Det kommer verden til å merke; i klimaspørsmålet, i Midt-Østen, i Afghanistan, og ved at andre store land fortsetter å øke sin innflytelse på den globale scenen: Kina, India, Russland, Brasil - for å nevne noen.

At USAs internasjonale innflytelse svekkes er ikke nødvendigvis negativt, snarere tvert i mot; det går an å hevde at USA har vært for dominerende og for egenrådig for lenge. Spørsmålet er om et mindre innflytelsesrikt USA også er et mindre medgjørlig USA. I så fall er lite vunnet. Samtidig åpner USAs tilbakegang for etableringen av en ny og mer balansert verdensordning, en periode der andre perspektiver og erfaringer enn de amerikanske får større innflytelse.

For europeere flest er USA trolig et større mysterium i dag enn noen gang tidligere. Det gjelder i alle fall meg. At George Bush fikk sin andre presidentperiode er meg fortsatt helt ubegripelig. Jeg innrømmer gjerne at jeg sliter med å forstå den massive uviljen mot president Obama som har bygget seg opp i løpet av kort tid. En mulig forklaring er at det finnes en tradisjon for å gi presidenten skylden for "alt" som er galt; - fra BPs oljeutslipp i Mexicogolfen, til motgangen i Afghanistan, til arbeidsløshet og mennesker som må se husene sine gå på tvangsauksjon. Det er mye å være frustrert og fortvilet over. Presidenten er den "naturlige" skyteskiven, for det var skapt enorme forventninger om rask handling - og raske resultater. Det var ikke altfor mange som ville lytte da Barack Obama selv advarte om at det ville ta tid å rette opp skadene etter finanskrisen og åtte år med George Bush.

Når forventningene ikke innfris er en motreaksjon ikke til å unngå. Men hvordan i himmelens navn Sarah Palin og Tea Party bevegelsen kan framstå som et attraktivt alternativ er mye mer enn jeg evner å begripe. Ja, at pendelen skulle svinge så raskt tilbake til Republikanerne i det hele tatt - vi snakker tross alt om partiet til George Bush og Dick Cheney - må man vel nesten være amerikaner for å forstå.

Hvilket forteller meg at det er sider ved globaliseringen som fortsatt er en myte, blant annet antakelsen om at ny teknologi og større informasjonsutveksling over landegrensene skulle føre til at den gjensidige forståelsen også øker. Jeg har aldri brukt mer tid på å følge, og forsøksvis forstå, amerikansk politikk enn de siste årene. Og jeg må bare erkjenne at jeg aldri har forstått mindre enn jeg gjør akkurat nå, - selv når jeg prøver å ta hensyn til den spesifikke amerikanske historien med flukt fra europeisk religionsforfølgelse, nasjonal revolusjon, borgerkrig, industrialisering og moderne kapitalisme.Selv når jeg prøver å ta hensyn til at de amerikanske "partiene" slett ikke er partier i noen europeisk - eller nordisk - betydning av begrepet. Og selv når jeg tar hensyn til at tempoet og personfokuseringen i amerikansk politikk fortsatt er mye større enn i Europa.

Min generasjon er født og oppvokst med amerikansk kulturindustri som viktig premissleverandør. I studietiden var amerikanske læresteder og lærekrefter udiskutable forbilder. Jovisst var vi kritiske til amerikanske samfunnsforhold og - ikke minst - til amerikansk utenrikspolitikk. Men vi var aldri i tvil om at USA representerte det "moderne," eller at USA "lå foran"og viste resten av verden veien til det som skulle komme.

Nå må dette verdensbildet justeres. Mer og mer framstår USA som svekket, konservativt og tilbakeskuende, og ute av stand til å utøve lederskap. Skoene har blitt for store, retorikken har blitt stadig mer hul og jeg tviler på om det er særlig mange som kan si med sikkerhet hvilken retning landet vil ta.

Med valget av Obama var det grunn til å håpe på det beste, med gårsdagens valg er det grunn til å frykte det verste. Det endelige svaret ligger trolig et stykke midt i mellom, men for min del har følelsen av beundring for USA mer og mer blitt erstattet med en følelse av alvorlig bekymring.

Velmeint prinsippløyse

Det er ein god ting at SV opnar for debatt om eigne prinsipp. Og det er ein god ting at framlegget til nytt prinsipprogram inneheld fint lite av det ”vitskaplege” marxistiske slagget som har øydelagt for venstresida i generasjonar.

Men i staden for å kaste marxismen ut hovudinngangen skal den i staden snikast ut gjennom bakdøra. Då går det på prinsippa laus. I den eine augneblinken skal all økonomisk verksemd underleggast planlegging, styring og kontroll. Marknadskreftene skal motverkast på alle nivå. I den andre augneblinken skal vi ha eit sterkt og variert norsk næringsliv, med konkurransedyktige verksemder i dei internasjonale marknadene. Desse verksemdene skal truleg ikkje styrast etter overskot (”profitt”) og verdiskaping, men kva skal dei styrast etter då? Og korleis skal dei overleve og slik skape trygge arbeidsplassar med høge inntekter?

På miljøområdet er motsetnadene like store. På den eine sida skal omsynet til miljøet ”gå foran profitthensyn og snevre økonomiske interesser i alle beslutninger.” På den andre sida skal ein ikkje gjere meir enn å ”begrense luftforurensningen særlig i utsatte områder,” medan avfall ”skal så langt det er mulig gå til materialgjenvinning og energigjenvinning.” Transportsektoren skal gjerast ”mer miljøvennlig.” Ikkje heilt miljøvennleg? På mindre enn ei side har prinsippet om ”alle” avgjerder vorte erstatta med rein pragmatisme. Meiner ein ”alle” avgjerder så meiner ein vel ”alle?”

Ikkje i SV. Årsaka er enkel, nemleg at summen av dei prinsippa som vert lagt fram ikkje kan oversettast til eit forståeleg politisk program. Anten så meiner ein at miljøet skal gå føre alle andre omsyn, eller så meiner ein det ikkje. Anten så meiner ein at marknaden skal erstattast med ein ”demokratisk plan,” eller så meiner ein det ikkje.

Og viktigare – sett frå ein sosialdemokratisk ståstad – om ein faktisk meiner at vi frå tid til annan må sette ulike prinsipp og omsyn opp mot kvarandre, ja, då lyt ein seie klart frå jamvel om det. Med andre ord: Om det er slik at SV vil ha både marknad og styring, både miljø og nødvendige naturinngrep, både nasjonal kontroll og internasjonalt samarbeid, så er det oppgåva til prinsipprogrammet å seie noko om korleis slike val best bør gjerast. For det er slike val både praktisk og prinsipiell politikk handlar om.

Dette orkar ikkje SV, og eg trur årsaka er at fleirtalet i partiet framleis ikkje vil vedkjenne seg at dei for alle praktiske føremål er eit sosialdemokratisk parti. Det er eit parti som for lengst har erkjent kvaliteten til ein marknadsøkonomi; ein økonomi med konkurranse, innovasjonar, omstillingar og teknologiske framsteg. Ein økonomi som korkje er feilfri eller fri for kriser, men som likevel er alle versjonar av statsstyrte planøkonomiar fullstendig overlegen, og som skapar dei verdiane som gjer omfordeling og sosial tryggleik mogleg. I staden for å ta denne erkjenninga inn over seg, plagar partiet framleis seg sjølv med uklar tale om ”å finne mekanismer som støtter utviklingen og utbredelsen av nødvendige varer og tjenester.” Kva for varer og tenester som er ”nødvendige” står det ingen ting om, og ein skjønar kvifor: Den lista ville anten vere skremmande kort eller uendeleg lang.

Når prinsippa ikkje tek deg dit du vil, står berre viljen att. ”Virkeligheten skapes av menneskene,” står det i programmet. Nietzsche kunne ikkje sagt det betre. Men samstundes opnar ein for at rein vilje ikkje alltid er tilstrekkeleg: ”Det holder ikke med å oppfordre til det gode hos mennesker for å forandre samfunnet.” Denne setninga stussa eg alvorleg over. For om du ynskjer å gjere store forandringar i samfunnet, men ikkje kan appellere til velvilja hjå borgarane, korleis skal endringane då skje? Ved tvang? Ved reguleringar som folk ikkje ynskjer? Er dette like dårleg tenkt som det er skrive?

Eg er villig til å sjå på formuleringa som ein glipp, for den beste delen av programmet handlar om fridom, demokrati og personlege rettar. Dette er sjølvsagt dei viktigaste verkemidla for alle parti som ynskjer å endre samfunnet. Her plasserer SV seg trygt innanfor ein sosialdemokratisk og liberal tradisjon, med unnatak for ein pinleg dissens frå eit mindretal som framleis ikkje orkar ytringar dei sjølv ikkje liker. Og setningar som dette: ”SV vil arbeide for et sosialistisk folkestyre med utjevning av makt og eiendom.” Kor mykje enklare hadde ikkje livet vore for programkomiteen om dei kunne stryke ordet ”sosialistisk?” For kva er skilnaden mellom ”folkestyre” og ”sosialistisk folkestyre?” Eg håpar det ikkje er den setninga eg har vist til ovanfor.

Høge ambisjonar for det nasjonale demokratiet og den individuelle fridomen her heime møter likevel hard motstand så snart SV vender seg ut over landegrensene. Det ute ser det riktig ufyseleg ut, og det paradoksale er at det bortimot er verst i nærområda våre – i EU, der kor rettsstaten er sterkast, velferden er mest utbygd og rettstryggleiken er størst: ”EUs markedsliberalisme innebærer en systematisk styrking av kapitalkreftene på bekostning av fagbevegelsen og andre motkrefter i Europa. EU undergraver demokratiet og svekker muligheten for folkelig deltakelse.” Så mykje for demokratia i Europa.

Skal ein finne noko positivt i utlandet lyt ein reise langt, ja eigentleg er det berre ei adresse som er mogleg: New York og Dei sameinte nasjonane (SN), - ein organisasjon som dessverre slit med både demokrati og truverde. Elles er det berre ”folkelige motkrefter” og uspesifiserte ”demokratiske organer” ein kan snakke om. Ei så naiv og unyansert analyse av omverda er heilt utilgjeveleg. Paul Chaffey skriv i kommentaren sin om programmet at det er utruleg at eit opplyst parti som SV ikkje har meir å seie om globaliseringa  - ei kraft som har utløyst store endringar i den politiske og økonomiske geografien dei siste tiåra.

SV er altså ”mot” verda omkring oss. Men dei vil gjere noko med det: Oljefondet skal nyttast til ”å påvirke konserner, pensjonsfond, andre investorer og regjeringar. En langt større del av fondets avkastning bør brukes på miljø og utvikling.” Eit mindretal vil gjere fondet om til ”en alternativ verdensbank” som skal gje kredittar til land som ikkje greier å skaffe seg pengar på andre måtar. Med andre ord: Der kor andre land ikkje ser at nye lån er moglege, skal Noreg opne opp pengesekken. SV må ha sterk tru på at norske pengar er betre enn andre pengar, men kva for prinsipp denne trua bygger på er ikkje godt å seie.

Det er ikkje enkelt å skrive seg rundt sosialismen når ein har ”sosialisme” som ein del av sjølve partinamnet. Då vert det i staden ufullstendige analysar, uklare omgrep, motstridande prinsipp og gode ynskjer om ei verd som er annleis og mindre komplisert enn i dag. Det hadde vore interessant om både fleirtalet og mindretalet i programkomiteen hadde skrive det programmet dei eigentleg ynskjer. Truleg hadde så vel fleirtalet som mindretalet greidd å stokke beina betre, men usemja dei i mellom hadde og vore tydlegare.

Mandatet til komiteen var å lage eit framlegg som ”har lang holdbarhet.” På dette punktet har komiteen mest sannsynleg svikta.