”Krisekaravanen” – dei vanskelege spørsmåla

I vekene mellom 6. april og til midten av juli 1994 vart om lag 800.000 tutsiar massakrert i Rwanda av landsmenn frå ei anna etnisk gruppe, hutuane. Det rettslege oppgjeret etter desse hendingane held stadig fram i Tanzania, ved Dei sameinte nasjonane (SN) sin eigen domstol for dette folkemordet.

Den utfattelege valden skapte sjølvsagt ein stri straum av flyktningar. På kort tid var millionar av menneske på flukt, og mange av dei kom seg over grensa og inn i nabolandet Kongo. Rett ved grensebyen Goma vart det skipa store flyktningleire. Hit kom etter kvart hjelp inn frå heile verda; frå SN, frå Den internasjonale Raudekrossen (IRC) og frå frivillige organisasjonar (NGOar – non-governmental organisations). Telt, sjukehus, medisinar, mat, reint vatn, forpleiing, protesar til dei tusenvis av amputerte; - krisehjelp i stor skala.

Dei fleste trudde at flyktningane i Goma-leirane hadde rømt frå uhyrlege overgrep. Men, i følgje den nederlandske journalisten Linda Polman, tok dei feil: Det var overgriparane som kom i store flokkar over grensa. Mellom flyktningane fanst mellom anna heile den rwandiske hutuhæren og militsen som hadde stått bak nedslaktinga i heimlandet. Dei held fram med å myrde tutsiar og fredlege hutuar inne i leirane, og hadde etter kort tid etablert full kontroll over alt som gjekk føre seg der. Mat, medisinar, pengar, og – etter kvart – store mengder med våpen, kjøretøy og anna utstyr, gjorde sitt til at hutuane fekk nye krefter. Krefter som dei mellom anna nytta til å reise den korte vegen attende til Rwanda for å halde fram med ugjerningane sine. Vart dei svoltne og slitne av mord, amputeringar og valdtekter var vegen like kort attende til leirane ved Goma, og til den velmeinte krisehjelpa frå det internasjonale samfunnet. Paradokset er dermed at mange av ugjerningane som einskilde no lyt stå til rette for ved SN sin domstol i Tanzania ikkje hadde vore mogleg utan hjelpa frå SN sjølv, frå IRC og frå hundretals NGOar.

Dette er berre ei av fleire historier som Polman skriv om i den siste boka si, ”Krisekaravanen.” Polman er ein erfaren journalist som har vore til stades ved mange av dei humanitære krisene dei siste tiåra; Rwanda, Liberia, Somalia, Afghanistan, Haiti. Og det paradokset ho strekar opp er kort fortalt dette: På den eine sida finst det eit sterkt ønskje om å hjelpe når katastrofen rammar uskuldege menneske, om det er krig eller naturen sjølv som er den utløysande faktoren. Og denne trongen er ikkje berre avgrensa til folk i rike land. På den andre sida finst det grupper og leiarar utan moralske skruplar som heilt medvete utnyttar denne menneskelege medkjensla til å fremje sine eigne interesser.

Der desse to kreftene møtast er i det Polman kallar ”humanitærindustrien;” titusentals NGOar som konkurrerer med kvarandre om stadig nye prosjekt, nye oppgåver, - nye kjelder for finansiering.

Polman har krisene i Etiopia (frå 1980-talet) og Sudan som døme på korleis logikken i ”humanitærindustrien” kan fungere: Styresmaktene ser seg trua av opposisjon i ulike deler av landet. Dei utløyser så ei ”krise” ved å bruka soldatar til å brenne, øydelegge, valdta og myrde slik at store folkemengder kjem på flukt. Etter kvart som krisa vekst vert også den internasjonale merksemda større. Det er trong for internasjonal bistand, men all hjelp vert kontrollert av makthavarane. Det er dei som avgjer kven som skal få hjelp, og kor mykje. Og det er dei som ”et av lasset” – og sørgjer for at hovuddelen av innsatsen fell i eigne hender. Skal vi tru Polman er det ikkje uvanleg at opp mot 70-90 prosent av all humanitær hjelp faktisk endar med ”feil adresse.” Om Sudan skriv ho mellom anna dette:

Den som ser forbi leirene og retter blikket mot Sudans hovedstad Khartoum, ser at det går regimet godt. Det blir bygd majestetiske broer over Nilen, og kontorbygninger dukker opp overalt. Langs boulevardene i byene haster unge, rike sudanesere med designerrifter i jeansen og hippe joggesko til super- og hypermarkedene i sentrum, der de må klare å bestemme seg blant fjorten forskjellige dufter wc-luftfriskere og et utvalg importerte dypfryste godsaker. Salgstallene på BMW-er til 160.000 dollar per stykk og plasmatv-er går gjennom de fleste tak i Khartoum. (…) Sudans økonomi blomstrer. Regimet pumper opp rundt fem hundre tusen fat olje per dag – en dråpe sammenlignet med produksjonen i for eksempel Saudi Arabia, men nok til statsinntekter på om lag en million dollar per dag. Det regimet sparer på forsyninger til leirene for hjemløse, kan det bruke på kinesiske FN-6 rakettkastere, russiske kamphelikoptre og annet militært nips. Over sytti prosent av statsinntektene går til forsvaret.

Her ser ein både styrken og veikskapen i boka til Polman. Den er på den eine sida full av personlege og høgst truverdige erfaringar frå nokre av dei verste plassane på jorda, og slik fungerer den godt. Men på den andre sida vert det kasta fram tal og proporsjonar som det er vanskeleg å feste lit til (sjølv med ein svært låg realisert oljepris og med svært låge statlege inntekter vil ein produksjon på om lag 500.000 fat per dag gje vesentleg høgare inntekter enn det Polman synest å tru).

At journalistar surrar med tal er ikkje noko nytt. Men det går på truverdet laus, ikkje minst fordi referanseverket i boka ikkje fungerer. Tal, prosentar og ulike ”fakta” gjer teksten levande, men vert heilt klart nytta til å få fram journalistiske poeng – og ikkje til å gje lesaren eit grunnlag for å gå vidare med kritiske spørsmål. Eit anna døme på det same; - om krigen i Afghanistan - skriv Polman:

”Mellom 2001, begynnelsen på Krigen mot terror, og 2008 øremerket over seksti giverlandsforeninger totalt femten milliarder dollar for hjelp til Afghanistan, men hvor disse pengene egentlig er blitt av, er uklart. Verken giverne eller INGO-ene deres våger å besøke prosjektene de betaler for. Resultatet er en uetterrettelig sjonglering med bistandsmilliardene, noe som innbyr til svindel. Sykehus som ikke blir bygd, pikeskoler der i praksis bare gutter får undervisning – alle i Afghanistan kjenner til eksempler på hjelpeprosjekter som blir finansiert, men ikke realisert.

Truleg er det sant at ”alle” veit noko om ting som ikkje fungerer i Afghanistan, men her finst ingen referansar. På den andre sida finst det ein konkret referanse til ”Prospect Magazine” frå juni 2008, om korleis eit prosjekt for bustadbygging i Bamiyan-provinsen enda med at folk sette fyr på kostbare takbjelkar som var importerte frå Iran, rett og slett for å halde varmen. Berre ved det høvet hadde ei opphavleg løyving på 150 millionar dollar blitt redusert til to lass trailerar med berebjelkar, som var heilt ubrukelege for den lokale byggeskikken.

Vi mistenkjer derfor Polman for å ha mykje rett, sjølv om tala og dei faktiske opplysningane hennar er nokså selektive. Ho skriv som ein journalist, farga av omstende og inntrykk, og ho fortener å bli lest deretter.

Polman opnar boka si med ein ”dialog” mellom to av dei største humanistane vi kjenner; Henri Dunant og Florence Nightingale. Medan den fyrste held fast ved norma om at hjelpeorganisasjonar alltid skal vere nøytrale, hadde den andre lita tru på humanitær hjelp som i realiteten vart eit gissel for urimelege makthavarar. Alle menneske har krav på hjelp, sa den fyrste. Hjelp som ikkje nyttar er ikkje hjelp, sa den andre. Her meir enn anar vi eit skilje mellom kontinental pliktetikk, som hjå Kant (det kategoriske imperativ), og den britiske varianten av fornuftsdyrkinga, som i nytteetikken til Bentham (den maksimale nytta).

Det klassiske dømet på korleis ein hjelpeorganisasjon kan falla i hendene på ein brutal og grotesk makthavar er tilhøvet mellom Raudekrossen og Nazi-Tyskland i åra frå 1942. Medan utryddinga av jødane gjekk sin gong, og akselererte gjennom 1943, tok Raudekrossen ei avgjerd om at det var meir tenleg å halde kontakten med regjeringsmedlemmar, leirkommandantar og lokale nazisjefar enn å informere verda omkring om dei kriminelle handlingane som faktisk skjedde i utryddingsleirane. Idealet var å vere nøytral, for på den måten å gjere størst mogleg innsats for uskuldege. Realiteten var at SS henta ut alle føremoner til sine folk, medan fangane i konsentrasjonsleirane fekk ingenting og utryddinga gjekk vidare.

Og det er hovudpoenget til Polman. Det ”kostar” å vere nøytral, når det berre gjev tilgong til eit bitte lite mindretal av dei som verkeleg treng hjelp. I mange høve er ”humanitær” hjelp det same som å gje støtte til forbrytarane, opiumsdyrkarane, militsleiarane, dei lokale høvdingane. Det var eit alvorleg dillema for så vel Dunant som Nightingale. Det er eit alvorleg dilemma for alle vestlege land som nett no gjer kva dei kan for å stette ein president i Afghanistan som alle veit er korrupt. Korleis ein skal finne ein haldbar veg ut av denne krisa er fullt ut eit ope spørsmål.

Og det vert ikkje enklare av at vi no har ein heil industri, ein hær på titusenvis av NGOar, som alle ønskjer å overleve, som alle ønskjer fokus, som alle ønskjer ein plattform å leva vidare på. Der ein organisasjon er viljug til å setje ei grense, finst det hundrevis av andre som vil gå vidare. Men dermed er grunnlaget for spekulasjon i menneskeleg naud berre forsterka.

”Legar utan grenser” (MSF) vart skipa i samband med krisa i Biafra i Nigeria (1967-1970). Det starta som eit raseri frå franske legar mot den nøytrale politikken til Raudekrossen, i ein situasjon der millionar av menneske vart isolert frå omverda, og der sjølv ikkje IRC fekk tilgong. I dag er det mogleg å forstå denne grunngjevinga som eit ”oppgjer” med den nøytrale humanitære politikken, men sjølv ikkje MSF kan kvi seg frå den konkurransen dei har vikla seg inn i. Å være ”nøytral” i dag er samstundes å være langt i frå ”nøytral” i høve til nye prosjekt og nye moglege kriser.

Kva skal vi då gjere? Dette er den vanskelege avgjerda som Polman ikkje har svaret på. Vi kan meine at obskure organisasjonar – med fokus på vakre ansikt og amputerte hender – trass alt er betre enn ingenting. På si side kan Polman finne grunnar for at ingenting faktisk er betre enn noko; - så lenge det held makthavarar og torturistar med kontrollen. For min del tenkjer eg at lærdommen er meir triviell: Det finst faktisk tilhøve som korkje er kvite eller svarte. Dei gjer vala våre vanskelegare, men ikkje fånyttes. Og sjølv om verda er jævlig og urettferdig så finst det alltid ein uskuldig stakkar eller ei uskuldig jente der ute som fortener betre...

Dusteforbundet anno 2010

Jeg kommer stadig tilbake til følgende gullkorn fra Darwin P. Erlandsen (selvoppnevnt president i Norsk Dusteforbund): "Av alle ting man kan ha, er prinsipper det aller vanskeligste."

Det er så sant som det er sagt. Prinsipper har den ubehagelige siden ved seg at de fra tid til annen biter den "prinsippfaste" i rompa. Prinsipper er på en måte viktige først når det byr seg en anledning til å bryte dem. Det er da det virkelig blir avgjort om de har konsekvenser eller ikke. Men det er også da vi ofte får høre all verdens abbel-gabbel om hvorfor prinsippene må vike, hvorfor de egentlig ikke var ment for akkurat denne situasjonen, og så videre. Det kan være komisk. Som regel er det tragisk. Og noen ganger er det begge deler på en gang.

Det har kommet søknad om å etablere en muslimsk privatskole i Oslo. Er det en god eller dårlig nyhet? Oslo kommune mener åpenbart at nyheten er dårlig, for de ønsker å si nei til skolen. Utdanningsdirektoratet har for sin del ikke funnet avgjørende innvendinger mot opplegg eller faglig kvalitet. De anbefaler godkjenning. Saken ender deretter i Kunnskapsdepartementet, som også konkluderer med et ja.

La oss begynne med å slå fast at religiøse privatskoler er fullt ut lovlige i Norge. Vi har nesten 100 av dem - alle er kristne. Mange av oss er skeptiske til denne typen skoler, fordi vi helst hadde sett at alle barn i Norge gikk i den samme offentlige skolen. Det mener for eksempel jeg. Men jeg tviler på om jeg har sterke nok argumenter til rett og slett å stenge enhver privat skole, det vil si nekte foreldre å sende barna sine til den skolen de mener er den beste, - og som ellers møter alle offentlige krav til innhold og kvalitet, hvilket tross alt er det viktigste. Jeg tror Norge ville slite voldsomt i forhold til internasjonale forpliktelser dersom vi med et pennestrøk bestemte at alle barn skal gå på offentlige skoler, punktum.

Det gjelder i alle fall så lenge Norge er et land som holder seg med en statskirke som ensidig favoriserer en bestemt religion, noe vi i disse tider tragisk nok særlig kan takke Arbeiderpartiet for. "Gleden" med denne ordningen fikk vi nylig bekreftet i og med det lattervekkende vedtaket om at kirkens nye preses skal ha sete i Trondheim - stikk i strid med kirkens egne anbefalinger. Regjeringen (les: Arbeiderpartiet) mente opprinnelig at kirken ikke kunne frigjøres fra staten fordi den ikke var demokratisk nok. Her kommer da en sak der alle demokratiske organer i kirken har fattet vedtak om at Oslo er det beste stedet å plassere ny preses, og så setter Regjeringen alt sammen til side! Den samme Regjeringen som klaget over mangel på demokrati. Prinsippløsheten er virkelig til å le seg i hjel av, men den er selvsagt alvorlig nok for dem det angår.

Ingen ting av dette forandrer det faktum at det helt innenfor loven å søke om etablering av enda en religiøs privatskole. Forskjellen er denne gangen at det religiøse grunnlaget ikke er kristendommen, men islam. Og "problemet" er at Norge har forpliktet seg på å føre en politikk som ikke diskriminerer på religiøst grunnlag. Vi tror på religionsfrihet, og vi tror på toleranse. Med andre ord: Vi kan ikke si ja til kristne privatskoler og nei til muslimske, uansett hvilke fordommer vi har mot islam.

Akkurat i dette punktet oppstår da visse ”uhellige allianser” mellom fremmedfiendtlige høyrekrefter (som misliker islam) og den sekulære venstresiden (som i grunnen misliker alt som smaker av privatskoler). Resultat: Det fullstendig uverdige vedtaket i Oslo kommune; - prinsippløst, ubegrunnet og fordomsfullt. Vi må bare være glad for at det finnes et Utdanningsdirektorat og et Kunnskapsdepartement som kan rydde opp i hva som er fordommer og hva som saklig sett skal avgjøres: Holder skolen nødvendig kvalitet? Har den et innhold som er i samsvar med de kravene som stilles? Er søknaden innenfor rammene av loven? Hvis svarene på disse spørsmålene er ja, så skal skolen godkjennes; muslimsk eller ei.

Men så kommer innvendingene. Fra Fremskrittspartiet - representert ved bl. a. Christian Tybring-Gjedde (bildet) - har vi fått høre at hensynet til integrering må gå foran. En muslimsk skole fører til unødig segregering i bysamfunnet. Fremskrittspartiet motsetter seg derfor en ”dogmatisk tolkning” av menneskerettighetene og av Norges forpliktelser i den forbindelse. Hensynet til utviklingen i Oslo kommune må være viktigere. Maken til prinsippløst og populistisk sludder har jeg sjelden hørt. Dessverre har Fremskrittspartiet lokalt fått støtte fra folk både i Arbeiderpartiet og i SV i denne saken. Det er ytterst pinlig.

Hele poenget med menneskerettigheter er at de skal tolkes og (helst også) praktiseres dogmatisk. De er uttrykk for et syn på hva mennesker er og hvilke rettigheter de skal ha – uansett hvor de bor, uansett hva de tror på. Vi kan ikke være for religionsfrihet i Teheran og Riyadh, men motstandere av det i Oslo kommune. Og om vi først åpnet for taktiske argumenter om integrering, fordi det er ekstra krevende i Oslo, så kan jeg garantere hva svaret ville være hos borgermesteren i Teheran og hos bønnelederne i de 4300 moskeene i Riyadh. Noen ganger er dogmatikk viktig, rett og slett fordi prinsipper noen ganger er viktige. Det var bakgrunnen for ironien til Darwin P. Erlandsen.

Dette skjønte heldigvis Kristin Halvorsen, og hennes svar på kritikken var glimrende: Vi kan ikke motsette oss prinsipper vi selv har sagt ja til, og som vi ellers ønsker å framheve i dialogen med andre land. Og; det er ingen grunn til å tro at en muslimsk skole med 200 elever i Oslo vil innebære noen ytterligere fare for segregering, - rent praktisk fordi en betydelig del av skolene i Oslo allerede har et flertall av elever med muslimsk bakgrunn.

Er det et problem? Det er i alle fall et faktum. Akkurat som det er et faktum at Norge i dag har hundretusenvis av innbyggere med islam som sin religion. De kommer til å bli enda flere. Jeg spør igjen: Er det et problem? I så fall vil jeg gjerne høre hvorfor. Jeg vil gjerne høre noen forklare meg – på godt norsk – hvorfor det er et problem at det religiøse livet i Norge blir mer sammensatt, og hvorfor det er et problem at konservative og intolerante kristne nå får følge av en del intolerante og konservative muslimer. Har vi først sagt ja til religionsfrihet er det umulig for meg å forstå hvordan det første kan være bedre – og mer akseptabelt – enn det andre. Det er vel intoleransen som er problemet, og ikke religionen?

Norge har allerede i flere generasjoner hatt mennesker med muslimsk bakgrunn som en verdifull og naturlig del av arbeidsstyrken. Vi har muslimske politifolk, muslimske leger og sykepleiere, muslimske lærere, muslimske professorer, muslimske advokater, muslimske bibliotekarer, muslimske artister, muslimske renholdsarbeidere, muslimske kokker, muslimske bussjåfører, og muslimske soldater som står i norsk uniform for å forsvare norsk forsvars- og utenrikspolitikk. Kort sagt: Norge har for lengst fått en befolkning der et betydelig mindretall ikke er kristne, eller humanetikere, eller ateister, men muslimer. Muslimer som hver dag "står opp om morran" og gjør jobben sin; - og som etter alle rimelige antakelser kommer til å fortsette med å være muslimer.

Denne virkeligheten gjør at vedtaket i Oslo kommune bare blir enda mer pinlig og fordomsfullt. For min del har jeg ikke spesielt mye til overs for privatskoler, og særlig ikke når de er religiøst begrunnet. Men noen ganger er prinsipper viktige; - og jeg tenker at for den muslimske delen av Norges befolkning er det tross alt viktig å vite at vi strever etter mest mulig lik behandling av ulike livssyn. Hvilken fornærmelse er det ikke å si nei til en ny privat skole, bare fordi den er muslimsk? Derfor gratulerer jeg Kristin Halvorsen og hennes departement med en klok – og logisk – avgjørelse.

Labour ned i avgrunnen

Når Labour nå ser ut til å tape valget i Storbritannia ligger mye av skylden hos statsministeren selv, Gordon Brown. Det er ikke bare tabbene i løpet av valgkampen som kommer til å felle ham, - selv om det sikkert vil gå noen tid før verden glemmer hans patetiske "unnskyldning" til Gillian Duffy, etter at han først hadde omtalt henne som en "ensporet" kvinne. For Brown har vært upopulær i lang tid, og det av helt forståelige grunner.

Like mye av skylden for nederlaget ligger imidlertid hos Labour selv. Den største feilen partiet gjorde var å la Brown overta som leder etter Blair. Den nest største feilen var at de ikke fjernet ham fra stillingen mens det fortsatt var mulig. Begge deler var uttrykk for en feighet som ikke tjener et funksjonsdyktig regjeringsparti. Nå kommer straffen. Den kommer til å bli ydmykende.

Personlig har jeg lenge håpet på en forandring, både hos Brown og hos Labour. Men det vi har sett i løpet av valgkampen er ikke egnet til å imponere noen, selv ikke de mest trofaste Labour-velgerne som fortsatt stemmer partiet av ren lojalitet. Slik partiet, og lederen, framstår er de helt ute av stand til å skape begeistring. Argumentet om at alternativene er dårligere - et argument som av naturlige grunner bør befinne seg nederst i skuffen - kan ikke lenger brukes. Det holder ikke. Selv avisen "Guardian" har oppsiktsvekkende tatt stilling for Liberaldemokratene og mot Labour ved dette valget. Var jeg velger i Storbritannia hadde jeg gjort det samme.

Labour må komme seg ut av 1990-tallet og perioden med Tony Blair. Partiet har ikke greid å gjøre dette ved egen hjelp, derfor er det velgerne som nå sender dem i tenkeboksen. Etter tre historiske valgseire - unikt i partiets lange historie - er det kanskje naturlig. Men nederlaget har blitt mer ydmykende og mer ødeleggende enn nødvendig. Det ansvaret må de bære selv.

Bare i en kort periode, like etter at han ble partileder og statsminister i juni 2007, kunne det se ut som Gordon Brown hadde en reell mulighet til å vinne et parlamentsvalg og dermed styre på sitt "eget" mandat, framfor å fortsette på basis av den siste valgseieren under Tony Blair. Han valgte å ikke utlyse valg, og det er trolig hans største tabbe som statsminister, for det ble skapt et inntrykk av at han foretrakk å holde seg til makten framfor å be velgerne om tillit. Det inntrykket ble siden aldri svekket.

For allerede i juni 2007 befant Labour seg i en dyp politisk krise, en krise som Brown i høy grad var medskyldig i. På den ene siden ble Labour kritisert for å være et "plapreparti", et parti med en kommunikasjonsavdeling som var vesentlig større enn den politiske avdelingen. Her handlet det om store ord, medieoppslag og "spin." Visjonene bak "New Labour" ble stadig mindre operative samtidig som kjendis- og glamour-faktoren økte. Partiet ble av stadig flere vurdert til å være mer eller mindre innholdsløst - en ren kampanjemaskin.

Den største krisen var likevel knyttet til det fatale feilgrepet Blair-regjeringen gjorde i forbindelse med invasjonen i Irak. I den saken ble all sunn dømmekraft erstattet med et ubegripelig ønske om å binde seg til masten sammen med Bush-administrasjonen. Det måtte gå galt. Og det gikk galt. Fryktelig galt. Og fortsatt har ikke britene kommet til klarhet i alle feil og kritikkverdige forhold regjeringen gjorde seg skyldig i. Vel å merke med Gordon Brown som en del av den innerste ledelsen. Allerede under valget i 2005 mistet Labour et betydelig antall velgere, nettopp til Liberaldemokratene, på grunn av Irak-invasjonen.

Du skal være temmelig overbevist om din egen "rett" til å regjere når du ikke forstår at det å kaste landet inn i en krig, - i strid med folkeretten, i konflikt med alle tilgjengelige opplysninger, i motsetning til praktisk talt alle dine europeiske naboland og allierte, mot klare råd fra FNs egne organer, og under en voldsom motstand i din egen befolkning - gjør noe med forholdet mellom regjering og velgere. Særlig når det viser seg i ettertid at hele grunnlaget for krigen var en rekke usannheter, dels produsert av amerikansk sikkerhetstjeneste og dels av britenes egen.

At Labour fortsatt har et betydelig politisk-moralsk problem i sakens anledning er noe partiet enda ikke har forstått. Senest den 23. april evnet den britiske utenriksministeren David Miliband å lire av seg følgende i et avisintervju:

"There are people who resigned from the government because of Iraq. But what on earth is the point of punishing yourself or punishing the country for Iraq given that the alternative government, the Tories, also voted for it?"

Slik kan man tenke bare når man ikke tenker, og her ligger en god del av forklaringen på at Labour - både under Blair og Brown - har tapt troverdighet. Ikke en gang noe så nødvendig som å erkjenne en grov feilvurdering, eller noe så opplagt som å be velgerne om unnskyldning, er innenfor rekkevidden til partiets ledelse. Det er intet mindre enn skammelig.

Den fullstendige bankerotten kom imidlertid i 2009, i forbindelse med den såkalte "utgiftsskandalen" i Parlamentet. Her ble det avdekket at mange folkevalgte gjennom flere år hadde stått for et grotesk misbruk av ulike refusjonsordninger som opprinnelig bl.a. var ment å skulle dekke representantenes ekstrautgifter i forbindelse med (ofte) å ha to husholdninger. Skandalen var ille for de konservative, men aller verst for Labour. Flere statsråder måtte gå av (de hadde misbrukt samme regelverk), og en rekke representanter fra Labour valgte å gå av direkte eller å si fra seg gjenvalg. Blant annet som et resultat av denne skandalen kommer antallet utskiftinger i Parlamentet til å bli rekordstort ved dette valget, uavhengig av hvem som vinner.

Men vinneren blir uansett ikke Labour. Under Browns ledelse har Labour tapt og tapt. Ved lokalvalgene i 2009 nådde partiet 24 prosent, det dårligste resultatet på 40 år. Ved valget til Europaparlamentet fikk Labour 16 prosent av stemmene, bak både de konservative og Det britiske uavhengighetspartiet (et nasjonalistisk miniparti). Fornuftig satsing på felles velferd; - helse, skole og infrastruktur, har ikke greid å rette opp inntrykket av at partiet ledes av folk som mer og mer er i utakt med sine egne velgere, som har gått tom for nye ideer og som nå trenger erstatning.

Ved inngangen til valgkampen var det mange som fryktet at den ville bli den "mest skitne" noen sinne, mellom en Brown i motgang og en populistisk konservativ leder som også sloss for sitt politiske liv. Istedet fikk vi kanskje den mest interessante på flere generasjoner, fordi Liberaldemokratene har greid å sette sitt klare preg på debatten. For eksempel har spørsmålet om en britisk valgreform kommet høyt opp på dagsorden (en reform som er overmoden), og nå ser det ut til at kampen om seieren står mellom de konservative og Liberaldemokratene. Det var det ikke mange som spådde. Med et svekket Labour er sannsynligheten stor for at britene får et Parlament der ingen av partiene har flertall. Dermed kommer Liberaldemokratene praktisk talt i sentrum, og helt nye samarbeidsformer vil bli nødvendige.

Vi kan altså regne med store endringer i britisk politikk. Og det bringer tankene tilbake til 1996, og til det berømte essayet til den britiske filosofen og kommentatoren John Gray: "After social democracy." Her sier Gray at tiden er over, både for de konservative og for sosialdemokratiet. Begrunnelsen hans er at de historiske forholdene som ga disse bevegelsene virkningskraft er ugjenkallelig endret. Deres tid kommer aldri tilbake. Sovjetunionens sammenbrudd, globalisert frihandel, økt immigrasjon, ny teknologi og flytting av de globale sentrene for vekst og utvikling vekk fra Europa, har gjort at både prosjektet til de konservative og til sosialdemokratene nødvendigvis må bli bakoverskuende. En håpløs kamp for å komme tilbake til tider som aldri vil komme tilbake. Blant annet skriver han:

"Among the irreversible consequences of the Thatcherite project and its failure in Britain, one of the most neglected is the impossibility of any return to the policies and institutions of social democracy. In part, my argument is an historical one. Insofar as it was embodied in a labourist movement, social democracy is now a political project without an historical agent. The class base of social-democratic parties,not only in Britain but throughout Europe, has been eaten away by economic change. At the same time, the powers of national governments, which were the levers of social-democratic policy, have been steadily reduced. Though practising politicians inevitably find it hard to acknowledge it, the new global freedom of financial capital so hems in national governments as to limit severely, or to rule out altogether, traditional social-democratic full-employment policies. There is a dark historical irony in the fact of the formation of a social-democratic consensus at the very moment when both its class base and its political vehicle have been marginalised."

Gray skrev sitt essay ved inngangen til en historisk langvarig regjeringsperiode for Labour. Tok han grunnleggende feil, eller var han bare svært tidlig ute med sin analyse? Noe av svaret vil vi få den 6. mai, og mitt tips er at analysen til Gray vil vise seg mer holdbar enn mange av oss liker å tenke på. Jeg gruer meg til resultatet på vegne av Labour, men er fortsatt håpefull på vegne av Liberaldemokratene. For de konservative har jeg intet annet ønske enn at de gjør det kjempedårlig, men det er trolig å ønske for mye ...