mandag 28. juli 2014

Russland: Hva må gjøres?

"The Economist" med sterk kritikk av Russland
Mordet på 298 uskyldige flypassasjerer i luftrommet over Ukraina har heldigvis utløst reaksjoner. Nye sanksjoner mot Russland fra EU og USA er besluttet. Den internasjonale fordømmelsen er sterk og entydig.

Det er nesten ikke til å tro at området der flyet styrtet fortsatt ikke er sikret for sivil og uavhengig gransking. De fullstendig urimelige “forklaringene” som Russiske myndigheter har tilbudt når det gjelder selve nedskytingen hadde vært direkte lattervekkende, om ikke situasjonen var så tragisk.

Det er få land som snakker åpent om hva flykatastrofen egentlig lærer oss om Russland, og om den håpløse situasjonen landet har viklet seg inn i når det gjelder Ukraina. Mange legger større vekt på å videreføre diplomatiske relasjoner.

Men denne katastrofen vil tiltrekke seg internasjonal oppmerksomhet helt til noen, før eller siden, blir stilt til ansvar. Og for Vladimir Putin vil det ikke finnes noe som heter “normal arbeidsdag” før skandalen har fått en slags konklusjon. Han kan håpe på at saken vil bli borte; ja, til og med tro det. Men sannheten er at hendelsen med MH17 har potensiale til å kortslutte Vladimir Putins politiske karriere. Ikke fordi sivile fly ikke har blitt skutt ned tidligere, for det har skjedd. Men fordi Putin har malt seg selv inn i et hjørne det ikke er så lett å komme seg ut av.

Samtidig må verden for alvor ta konsekvensen av hvordan Russland under Putin mer og mer har utviklet seg til en røverstat, særlig i forhold til noen av sine naboland. Rett nok hadde Putin et vanskelig utgangpunkt da han tok over kommandoen etter den forfalne Boris Jeltsin i 1999. Og rett nok var det en serie med aktører fra både Russland og andre land som da hadde forsynt seg kraftig - og urettmessig - av verdier som tilhørte det russiske folk. Det var derfor rimelig å føre en politikk der eierskapet til naturressurser og strategisk viktige selskaper kom tilbake under nasjonal kontroll.

Men underveis har politikken mer og mer endret karakter. Putin arbeidet med større kraft og fart etterhvert som den politiske makten ble konsolidert og motstandere satt til side. Han kom til makten da fallet i russisk økonomi hadde stanset (bunnen ble nådd i 1998). Han sikret staten inntekter og at offentlig ansatte, ikke minst i forsvaret og politiet, igjen fikk lønn. Mange hjul i samfunnet kom i gang igjen. Men det som begynte som en “kamp mot oligarkene” utviklet seg etter hvert til en allianse. “Vennligsinnede” oligarker har hatt en god venn i Putin, mens de som ikke ville spille på lag fikk et ublidt møte med rettsapparatet, eller de ble fjernet på andre måter. 

Hva Putin har bidratt med av positive resultater endrer ikke det faktum at Russland under hans ledelse har utviklet seg i en stadig mer autoritær og korrupt retning. På hjemmebane har oppslutningen blitt sikret av en lang periode med økonomisk vekst, av frykt for terror, en nesten hysterisk nasjonalisme og selektive privilegier.

Putin har nå praktisk talt full kontroll med russiske medier, og staten har igjen kontroll med de strategisk viktigste næringene i landet. Han har lykkes med å bygge opp en mistenksomhet mot omverdenen som lammer kritisk debatt. Liberale verdier er under økende press, noe ikke minst lovgivningen mot seksuelle minoriteter illustrerer. I skyggen av et verdensbilde der Russland er omgitt av fiender - særlig fra Vest - har Putin greid å etablere seg selv som redningsmann og udiskutabel leder. Opposisjonen fra 2011 er splittet og politisk kraftløs. Med “tilbakeføringen” av Krimhalvøya høstet Putin sin største seier, og kunne samtidig registrere sin høyeste oppslutning på hjemmebane noen sinne.

Men drapet på nesten 300 mennesker i flyet fra Malaysia Airlines viser oss et Russland som er notorisk upålitelig. Løgnene fra Moskva er i ferd med å anta proporsjoner fra Sovjettiden. Forskjellen er at dagens ledelse nyter bred oppslutning i folket. Det kommer ikke til å vare, noe “The Economist” er befriende klare på i sin lederartikkel fra 26. juli:
“The shooting down of Malaysia Airlines flight MH17, the killing of 298 innocent people and the desecration of their bodies in the sunflower fields of eastern Ukraine, is above all a tragedy of lives cut short and of those left behind to mourn. But it is also a measure of the harm Mr Putin has done. Under him Russia has again become a place in which truth and falsehood are no longer distinct and facts are put into the service of the government. Mr Putin sets himself up as a patriot, but he is a threat—to international norms, to his neighbours and to the Russians themselves, who are intoxicated by his hysterical brand of anti-Western propaganda.” 
Putins grep om makten i Russland er i det lange løp dømt til å svekkes rett og slett fordi maktpolitikken, og den fordreide verdensanskuelsen som den bygger på, ikke tjener landets interesser. Et Russland kringsatt av fiender har magre vekstvilkår. Det er slutt på tiden for "sosialisme i ett land"; - Russland trenger handel og samkvem med andre. Dagens politikk fører til gradvis økende isolasjon, politisk og økonomisk. Det er i landets egen interesse å skape stabilitet og tillit i sine nærområder. Det krever en helt annen politikk. Dessuten mister den russiske ledelsen handlefrihet for hver eneste løgn den vikler seg inn i.

“The Economist" skriver at omverdenen så langt har vært for ettergivende overfor Putin, og at drapet på mannskap og passasjerer ombord på flyet fra Malaysia Airlines må representere et vendepunkt:
“(..) Mr Putin has become entangled in a web of his own lies, which any homespun moralist could have told him was bound to happen. When his hirelings concocted propaganda about fascists running Kiev and their crucifixion of a three-year-old boy, his approval ratings among Russian voters soared by almost 30 percentage points, to over 80%. Having roused his people with falsehoods, the tsar cannot suddenly wriggle free by telling them that, on consideration, Ukraine’s government is not too bad. Nor can he retreat from the idea that the West is a rival bent on Russia’s destruction, ready to resort to lies, bribery and violence just as readily as he does. In that way, his lies at home feed his abuses abroad.(..)

In Russia such doublespeak recalls the days of the Soviet Union when Pravda claimed to tell the truth. This mendocracy will end in the same way as that one did: the lies will eventually unravel, especially as it becomes obvious how much money Mr Putin and his friends have stolen from the Russian people, and he will fall. The sad novelty is that the West takes a different attitude this time round. In the old days it was usually prepared to stand up to the Soviet Union, and call out its falsehoods. With Mr Putin it looks the other way.” 
Jeg er ingen krigshisser, og jeg tror ikke vi står foran en ny kald krig. Generelt er det i norsk interesse at utviklingen i Russland går i en positiv retning, og at russere flest opplever ledelsens fiendebilde som usant. Russland trenger et mindre angstbitersk syn på omverdenen, og de kunne hatt godt av å se flere vennlige ansikter når de tittet ut over landegrensen. At opposisjonen i Russland for øyeblikket er svak betyr ikke at den aldri vil kunne få nye krefter igjen. Ingen vet dette bedre enn Putin selv. Men det kan ta tid å komme dit, gitt den omfattende kontrollen som dagens ledelse har med russiske medier.

Samtidig bør verdens respons overfor Russland være relevant, og den bør merkes i Russlands ledelse. En nøktern og virkningsfull politikk overfor landet behøver ikke være noen kopi av Vestens politikk overfor Sovjetunionen under den kalde krigen.

På kort sikt er det særlig tre ting som er viktige:
  • Å få gjennomført en uavhengig gransking av flykatastrofen, få identifisert de ansvarlige bak nedskytingen og få dem stilt for retten; 
  • Å få vedtatt meningsfulle tiltak mot Russland, som også rammer enkeltpersoner som er involvert i ulovlige aksjoner i Ukraina; 
  • Å støtte opp under en fortsatt demokratisk utvikling i Ukraina, inkludert å sikre landets integritet og uavhengighet. Den pågående konflikten er svært skadelig, og det rapporteres om brudd på internasjonal lov fra begge sider, hvilket er uakseptabelt.
De sanksjonene som nå vedtas mot Russland er begrunnet i landets aktive støtte til ulike separatistgrupper i Ukraina, og uviljen mot å bidra til sikre området der flyet styrtet slik at det kan gjennomføres en gransking. Men skulle det bli håndfast dokumentert at nedskytingen ble gjennomført av en gruppe med russisk støtte, med russiske våpen og med russisk assistanse vil konsekvensene nødvendigvis bli enda mer alvorlige.

For hver dag som går blir Putins handlefrihet mer innskrenket. Det er mulig han ikke ser dette selv, men bare den svært usannsynlige konklusjonen at det absolutt ikke finnes noen forbindelse mellom Russland og nedskytingen av det sivile flyet vil være i stand til å løfte ham av kroken.

Slik situasjonen er nå har Putin to valg: Han kan fortsette å lyve og legge hindringer i veien for en internasjonal gransking av nedskytingen. Det løser ingen problemer, men kan utsette noen av dem på bekostning av at andre vokser. Alternativt kan han bestemme seg for å kutte hånden av sine lokale leiesoldater i Ukraina, og bidra til at sannheten om nedskytingen kommer for en dag. Det vil være smertefullt, men er samtidig hans eneste forsikring mot selv å bli offer for katastrofen.

Men denne forsikringen vil være ufullstendig. For hvis det som alle nå tror viser seg å være rett, nemlig at nedskytingen av MH17 kan føres tilbake til Russland, vil det plassere landet i en utålelig internasjonal posisjon og samtidig frata Putin selv enhver troverdighet. Da er det Russland som må forholde seg til ubehagelige sannheter, og som må spørre seg selv om de er tjent med en ledelse som har ført landet inn i politisk og økonomisk diskreditt.

Sovjetunionens sammenbrudd utløste et håp om demokrati i Russland. Det er russerne selv som har ansvar for at det håpet skal leve videre. Men omverdenen har et ansvar for å vise at kriminalitet som koster uskyldige menneskeliv ikke kan aksepteres, - selv om det står mektige krefter bak.

mandag 21. juli 2014

Russland som røverstat

BBC rapporterer fra katastrofen
Etter flykatastrofen i Ukraina har verden i flere dager måttet finne seg i å bli diktert av en gjeng brutale “soldater” fra den såkalte Folkerepublikken Donetsk. 

Dette er ikke bare en hån mot de etterlatte som har mistet familie og venner i en meningsløs voldshandling. Det er også et uttrykk for at Russland under Vladimir Putin mer og mer utvikler seg i gal retning.

Det er forskjell på de disiplinerte styrkene som sikret annekteringen av Krimhalvøya i april måned og de opprørerne som nå kjemper mot den lovlig valgte regjeringen i Kiev.

Denne forskjellen er bekymringsfull. Bildene av uflidde, men bevæpnede og delvis maskerte personer som herser med representantene fra Organisasjonen for samarbeid og sikkerhet i Europa (OSSE), forteller oss at Russland har spilt et stadig høyere spill. Dels har opprørerne i områdene Donetsk og Luhansk mindre oppslutning blant den øvrige befolkningen enn tilfellet var på Krim, og dels har de dårligere opplæring og utstyr slik at de er enda mer avhengig av at Russland tilfører ressurser fra utsiden.

For det er ingen tvil om at opprørerne i det østlige Ukraina mottar vesentlig støtte fra Russland. Og det er dessverre meget sannsynlig at nesten 300 uskyldige mennesker ble drept som følge av grove feilvurderinger blant disse opprørerne. Flyet fra Malaysia Airlines ble mest trolig skutt ned med utstyr som var levert fra Russland, og kanskje også operert med direkte russisk assistanse.

Resultatet er uansett katastrofalt. Og det er både sjokkerende og tragisk å være vitne til måten opprørerne forsøker å skjule spor, og søker å hindre en uavhengig gransking av drapene. Det er nesten ikke til å tro at Russland ser seg tjent med å videreføre sin allianse med disse utbrytergruppene. Spørsmålet er hvor lenge det vil vare.

For her kan det bare være snakk om tid. Selv i Moskva må det gradvis være i ferd med å synke inn at slaget om Ukraina er endelig tapt, og at annekteringen av Krimhalvøya vil ha langvarige kostnader. Flykatastrofen var det endelige punktumet for Putins sjansespill. Det fikk grusomme konsekvenser og rammet helt uskyldige mennesker, men nå er det nok.

Noe av det som kjennetegner en røverstat er at den på den ene siden ikke er i stand til å sikre rettighetene for sin egen befolkning, samtidig som den representerer en evig kilde til usikkerhet for nabolandene. Gjennom sin mislykkede politikk mot Ukraina har Russland ikke bare skadet sitt omdømme og sine relasjoner mot omverdenen; Russland har også svekket sin egen økonomi og gjort seg betydelig mindre attraktiv hos investorer.

Nå raser pengene ut av landet, investeringene faller som en stein og veksten er svekket. Newsweek rapporterer om russiske selskaper som har problemer med å finansiere nye prosjekter, og om strømmer av kapital som går rett ut av landet; - tilsvarende mer enn 100 milliarder dollar er forventet før vi når utgangen av 2014.

Vladimir Putins prosjekt har mer og mer handlet om korrupsjon og politisk kleptomani. Men ikke bare. En uskjønn blanding av antiliberal og sjåvinistisk populisme har sikret ham en enestående oppslutning blant russiske velgere. Han har funnet sin egen vri på russisk nasjonalisme og misnøye med Vesten; han har snakket med selvsikkerhet om Russland som et alternativt forbilde til Vestens demokratier.

Men observatører som har fulgt Putins regime gjennom en årrekke tror ikke at dagsaktuell popularitet nødvendigvis betyr at han sitter trygt. Og det tror han neppe selv heller. Det finnes en russisk opposisjon, og selv om den er svært uorganisert kan den plutselig gjøre seg gjeldende med stor styrke - slik vi så i 2011. I følge professor Richard Sakwa ved Chatham House er den russiske ledelsen påvirket av både den arabiske “våren” og - ikke minst - av hendelsene nettopp i Ukraina som førte til at tidligere president Janukovytsj måtte flykte fra landet på uverdig vis. Dette er Putins mareritt.

At Kreml satset ensidig på Janukovytsj, og antok at nok en omdreining med billig gass og russiske lån ville roe ned situasjonen i Ukraina, var en feilberegning. Et klart flertall i Ukraina var overmodne for tettere forbindelser vestover, og tilsvarende lei av å bli behandlet som en annenrangs nasjon av Russland. Slik var det ikke alltid, men tidene forandrer seg og den russiske ledelsen så ikke hva som kom.

Tilsvarende var det en feilberegning å tro at annekteringen av Krim kunne kopieres i andre deler av Ukraina, eller at motstanden mot den nye ledelsen i Kiev ville være like sterk i andre regioner som den var på Krim. I stedet for en velorganisert og massiv opposisjon mot Kiev måtte Russland ta ansvar for en rekke ulike opposisjonsgrupper av høyst varierende kvalitet; grupper som i noen tilfeller var like opptatt av å bekjempe hverandre som å løsrive seg fra det nye Ukraina.

Disse gruppenes atferd etter flykatastrofen, og ikke minst de sterke mistankene om at det faktisk var de som skjøt ned flyet i første omgang, har satt tålmodigheten hos de mest berørte landene på bristepunktet. I Nederland har statsminister Mark Rutte måttet avvise forslag om å sende egne soldater inn for å sikre havariområdet.

For Putin betyr dette at han simpelthen er nødt til å kutte forbindelsen til de obskure separatistgruppene og oppgi hele strategien om å holde en ulmende og destabiliserende flamme i live i det østlige Ukraina. Men som Aleksey Eremenko skriver i dagens Moscow Times er det ikke uten videre enkelt for Putin å gjennomføre et slikt brudd. På hjemmebane har han nemlig spent buen temmelig høyt, og et synlig brudd med de russisk-vennlige gruppene i Ukraina vil bli tolket som et klart nederlag.

Tåler Putin et slik nederlag? Det gjør han trolig. Men han blir tvunget inn i en posisjon som er veldig ulik den seierssikre “gjenforeningen” med Krimhalvøya, - så det blir ikke noe stort øyeblikk i hans karriere.

Enda viktigere er det at det internasjonale samfunn ikke kan leve med vedvarende uro og lovløshet i Ukraina. Heller ikke Russland er på lang sikt tjent med et ustabilt Ukraina, noe Putin trolig innser når de mest intense bølgene med nasjonalistisk overmot har gitt seg.

Hva den forferdelige flykatastrofen har vist er at lovløse tilstander og våpen på gale hender innebærer en trussel mot selv den mest uskyldige tredjepart. I en moderne verden der alt henger sammen med alt er det ikke mulig å praktisere “røverpolitikk” og tro at man i det lange løp kan slippe unna med det. Uskyldige vil bli rammet. Det vil bli konsekvenser. Som nå.

Tiden for bandittvirksomhet i Ukraina må derfor være over. De som står bak hendelsen må stilles til ansvar, og verden må få vite alt om hva som egentlig skjedde. I respekt for de omkomne, og for alle de som sitter tilbake med sorgen.

Oppdatering og tillegg 24. juli:

Chatham House har i dag publisert en kommentar fra deres Associate Fellow og ekspert på sikkerhet Keir Giles. Her drøfter Giles den pågående propagandakrigen mellom Russland og resten av verden med hensyn til hva som egentlig skjedde med det nedskutte flyet fra Malaysia Airlines. Giles finner null sammenheng mellom den russiske versjonen og hva som er etablert som fakta i saken. Hans konklusjon er tydelig nok:
"Russian viewers - and those worldwide who tune in to RT, the Russian state propaganda network - are in many cases told the direct opposite of what is really happening. This suits those in power in Moscow, as it continues to insulate them from criticism over the MH17 incident. (...) In May this year, Moscow's International Security Conference heard how ‘in information warfare, the side that tells the truth loses’. In the case of flight MH17, the truth is the last thing Moscow needs."
Klar tale fra Chatham House.