Er verden klar for en palestinsk stat?

Som ventet har heller ikke den siste runden med "fredsforhandlinger" mellom Israel og de palestinske selvstyremyndighetene ført til noe som helst. Saken er både viktig og alvorlig, men likevel byr det meg i mot hver gang dette skuespillet settes opp, med en amerikansk president som vertskap og med verdenspressen på slep.

Det har ikke først og fremst å gjøre med kynisme fra min side, snarere tvert om. Det har å gjøre med en dyp frustrasjon over at verden hele tiden vil bedras på palestinernes bekostning. Alle amerikanske presidenter forventes å "gjøre et forsøk" på å skape fred mellom Israel og palestinerne. I Obamas tilfelle nærer jeg i grunnen ingen tvil om at han personlig mener alvor med forsøket, - han gjør sikkert så godt han kan. Men han vet, som alle andre med en viss kunnskap om denne konflikten, at fred bare kan skapes på bakken; - i Israel og i de okkuperte områdene.

Og tar vi en titt på hva som skjer der er det nokså enkelt å fastslå at situasjonen er mer eller mindre håpløs. På den ene siden: En mektig og fullstendig overlegen okkupant. På den andre siden: Et svakt og splittet folk, med en offisiell ledelse som er totalt avhengig av hjelp utenfra for å holde hjulene i gang. Å snakke om to "parter" er i grunnen en språklig forbrytelse; - det antyder en form for likeverd som overhodet ikke eksisterer. Alle "forhandlinger" vil nødvendigvis skje på premissene til Israel. Og Israel har slett ikke til hensikt å innrømme noe som helst overfor palestinerne.

Det har de i grunnen aldri hatt, noe også USA vet. Men det tjener Israels interesse å late som de mener alvor, og - ikke minst - det tjener USA og resten av verden å late som de tror Israel mener alvor. Da kan nemlig okkupasjonen bare fortsette, og Israel kommer nærmere sitt egentlige mål som er å gjøre situasjonen så håpløs for palestinerne at de velger å forsvinne. Noe som selvfølgelig aldri kommer til å skje, og vi er tilbake ved start.

Men for hver gang vi kommer tilbake til start har palestinerne mistet mer og Israel vunnet tilsvarende mye. Det er - i korte trekk - historien om Israel og palestinerne. Så lenge den har utspilt seg har uskyldige mennesker måttet lide og dø, og politiske kannestøpere i alle fasonger har hatt fritt spillerom. Den politiske atmosfæren har vært selvantennelig så lenge noen kan huske, og det har slett ikke manglet på folk med fyrstikkene klare. 

Det er flere fundamentale forhold som trekker i retning av at "fred" fortsatt er praktisk talt umulig i overskuelig framtid:

• For det første er det ikke noe omforent ønske om fred fra Israelsk side, fordi det nødvendigvis må innebære at det finnes en motpart (palestinerne), som har legitime interesser i området. Noe slikt vil Israel aldri innrømme, fordi et stort flertall anser en slik innrømmelse som en svekkelse av Israels eksistens og identitet. Rett nok finnes det grupper og miljøer i Israel som arbeider for fred og forsoning med palestinerne, men de er veldig få og veldig svake. Ikke før det vokser fram et bredt og alvorlig ønske om fred blant israelerne - et ønske som inkluderer anerkjennelse av palestinske rettigheter - kan det bli mulig å tenke seg noen fredsløsning. I mellomtiden spilles det skuespill, med skiftende aktører.
  
• For det andre er palestinernes strategi preget av splittelse, fortvilelse og uklarhet. På palestinsk side er det uenighet om praktisk talt alt, bortsett fra motstand mot Israels okkupasjon. Det gir verken styrke i relasjon til omverdenen (Israel og USA inkludert) og heller ingen overordnet ledelse og retning for en befolkning som lever under desperate forhold. Motstandskampen går i alle retninger; fra religiøse selvmordsbombere til folk som hver dag risikerer livet i palestinernes sikkerhetsstyrker. Her finnes alt fra fanatiske islamister til sekulære politikere med et demokratisk sinnelag. Her finnes både korrupsjon og hederlige folk i uskjønn blanding. Dermed blir palestinernes egen strategi pulverisert, og ledelsen for selvstyremyndighetene må gis næring utenfra for i det hele tatt å kunne fungere.
  
• For det tredje har det internasjonale samfunnet for lengst slått seg til ro med at ansvaret for å skape fred ligger hos USA. Teorien om at USA har tilstrekkelig innflytelse over Israel til å bevege landet i konstruktiv retning har imidlertid sviktet gang på gang, for det eneste faste mønsteret i amerikanernes politikk er en ufattelig ensidighet i støtten til Israel - koste hva det koste vil, og uansett hva den sittende presidenten måtte mene. Legger vi så på noen tiår med en fullstendig feislått politikk i forhold til hele Midt-Østen regionen, så sitter vi tilbake med en sikker oppskrift på fiasko. Denne gangen også.
  
• Og endelig spiller nabolandene i regionen knapt noen positiv rolle. De opptrer like ofte splittet som samlet, og i enkelte tilfeller (som Iran) kunne palestinerne neppe hatt dårligere venner. I steden utnyttes den palestinske tragedien fullt ut i nasjonal politikk og som del av den regionale rivaliseringen. Hver gang det skjer framgang på ett område (f.eks. i forholdet til Syria eller Egypt) finnes det alltid et annet land (f.eks. Iran) som er villig til å innta en uforsonlig og "heltemodig" rolle på palestinernes vegne. Med slike venner er palestinerne nærmest garantert at Israel alltid vil ha et påskudd til å torpedere enhver løsning.

Det er noe dypt utilfredsstillende ved tanken på at det internasjonale samfunnet fortsatt lar palestinerne seile sin egen sjø, - til tross for at konflikten med Israel har dominert nyhetsbildet i flere generasjoner. Det finnes ingen ledende politiker i noe land på kloden som med hånden på hjertet kan si at de ikke kjenner til palestinernes skjebne. Likevel settes det samme skuespillet opp gang på gang; - stadige repriser, der alle vet hvordan det ender.

Akkurat nå er de såkalte forhandlingene brutt fordi Israel fortsatt ser seg tjent med å kaste ut palestinere og bosette seg i okkuperte områder - denne gangen blant annet i Øst-Jerusalem. Et bedre eksempel på total arroganse i forhold til "motparten" kunne knapt tenkes. Det ble selvsagt umulig for palestinerne å fortsette forsøkene på samtaler under slike omstendigheter - svekket som selvstyremyndighetene allerede er i egen befolkning - og dermed kan Israels statsminister gjenta sitt ønske om "direkte forhandlinger" i full visshet om at noe slikt er helt umulig.

Som svar på den fastlåste situasjonen truer palestinerne nå med å gå til Sikkerhetsrådet i FN med en resolusjon som anerkjenner en selvstendig palestinsk stat innenfor rammen av grensene fra før seksdagerskrigen i 1967, og som Israel har krenket i alle år siden. Det er et finurlig diplomatisk spill, som eventuelt ville tvinge flere av de faste medlemmene av Sikkerhetsrådet til å stemme mot noe de alle er for, nemlig en egen palestinsk stat. Det er lett å skjønne hvorfor palestinerne kommer med et slikt utspill, men nesten umulig å skjønne hvordan de kan lykkes.

For den enkle sannheten er at verken Russland, Kina eller EU har til hensikt å utfordre USA i denne saken. Tvert om, de ser seg tjent med at Israels okkupasjon forblir USAs ansvar, slik at den neste presidenten i USA også kan få gleden av å spille hovedrollen i nok en reprise av tragedien om Palestina. Verden vil bedras. Og palestinerne betaler prisen.

Fullskala testing

Nedskjæringene i Storbritannia er historiske. Og de er samtidig et kjempemessig eksperiment. Britisk økonomi balanserer på kanten av stupet, - veksten er svak og usikker. Det store spørsmålet er: Vil kuttene trekke landet vekk fra avgrunnen eller bikke det utfor?

Den økonomiske ekspertisen er delt i sitt syn. Grovt sett finnes det to posisjoner: Den ene er at kuttene er helt nødvendige for å komme raskest mulig tilbake til en form for balansert vekst. Den andre posisjonen er at kuttene er for omfattende; - for mange arbeidsplasser vil gå tapt, for mange tjenester blir rammet, virkningen på samlet etterspørsel blir for stor. Kort sagt: Det er ikke mulig å tenke seg en vekst som er så stor og kommer så raskt tilbake at Storbritannia unngår en ny nedgang. Som i nabolandet Irland.

Selvsagt er det mye politikk i dette. Men det er også en betydelig grad av faglig uenighet - og usikkerhet - blant økonomiske eksperter.

Alle offentlige utgifter må før eller siden betales. Storbritannia, som mange andre land, har brukt det siste tiåret på å utsette betalingen gjennom å ta opp gjeld. Da finanskrisen kom var gjelden i utgangspunktet høy nok, men krisen gjorde det nødvendig å øke den enda mer for å løse de aller mest akutte problemene. Nå har tiden kommet for å gjøre noe med gjelden, og da viser det seg med full brutalitet at den såkalte "Baron von Munchhausen teorien" ikke holder vann. Det er ikke mulig å løfte seg selv etter håret, - det er ikke mulig å løse et gjeldsproblem gjennom å bare trykke penger. Gjeld må tilbakebetales.

Spørsmålet er hvor raskt. Her har britene et valg, og koalisjonsregjeringen har valgt å satse på raske og omfattende kutt. Skal denne strategien lykkes må privat sektor greie å skape ny vekst og nye arbeidsplasser i et tempo uten sidestykke. Millioner av helt nye arbeidsplasser, i titusenvis - ja, kanskje hundretusenvis, - av helt nye bedrifter. Slik sett er opplegget til den britiske regjeringen en oppskrift for et fullskala eksperiment i innovasjon og nyskaping. Storbritannia vil trenge hver eneste entrepenør de kan oppdrive, pluss noen til. Mennesker med ideer, planer, og vilje til å satse. Det finnes sikkert mange av dem allerede. Men er de mange nok, og er ideene deres gode nok?

The Institute for Fiscal Studies har i 40 år studert britisk økonomisk politikk, med vekt på offentlige finanser, skattepolitikk og velferds- politikk. For om lag ett år siden ga instituttet ut en interessant rapport om utviklingen i offentlige utgifter i Storbritannia gjennom de siste tiårene. For det første slår rapporten fast at britenes offentlige utgifter (målt som andel av nasjonalinntekten) er nokså høye, sammenlignet med andre industriland. Faktisk var det bare Frankrike og Italia av G7-landene som hadde høyere offentlige utgifter enn Storbritannia i 2008 - med 48,1 prosent av nasjonalinntekten. Til sammenligning var de norske offentlige utgiftene på om lag 40 prosent av nasjonalinntekten samme året.

I historisk sammenheng var dette offentlige utgiftsnivået ikke rekord for Storbritannia. Aller høyest var nivået under andre verdenskrig, på mer ennn 60 prosent av nasjonalinntekten. På midten av 1970-tallet var det oppe i nesten 50 prosent, og på begynnelsen av 1980-tallet var det på dagens nivå. Sammensettingen av utgiftene er likevel forskjellig; det offentlige investeringsnivået er lavere nå enn på 1970-tallet, mens de sosiale utgiftene er høyere. For inneværende år er det regnet med at offentlige utgifter vil nærme seg 55 prosent av nasjonalinntekten. Det vil ta Storbritannia helt i toppen blant OECD-landene når det gjelder nivået på offentlige utgifter.

Veien opp til dagens utgiftsnivå skiller imidlertid Storbritannia fra sammen- lignbare land (figur til venstre). Mens Frankrike i dag har omtrent samme offentlige utgiftsnivå (som andel av nasjonalinntekt) som på begynnelsen av 1990-tallet, og både Tyskland og Italia har relativt sett lavere offentlige utgifter i dag enn for 15 år siden, har de offentlige utgiftene i Storbritannia skutt fart i årene etter 2000. Først med en jevn stigning opp til 2007 - før finanskrisen slo til for alvor - og deretter med en mye kraftigere stigning fram til i dag. Det siste skyldes naturligvis finanskrisen, men det er ikke til å komme forbi at det skjedde et taktskifte i Labour-regjeringens utgiftspolitikk fra begynnelsen av dette århundret.

De store utgiftene for den britiske regjeringen skiller seg lite fra hva vi finner i andre OECD-land; de tre største postene i budsjettåret 2008/09 var trygder (sosiale utgifter), helse (NHS) og utdanning. Mens utgiftene på alle disse områdene var høyere enn noen sinne i absolutte tall, har britene faktisk hatt høyere utgifter både til trygder og utdanning tidligere (målt som andel av nasjonalinntekten). Målt på denne måten var trygdeutgiftene høyere på begynnelsen av 1990-tallet, mens utgiftene til utdanning nådde en foreløpig topp på midten av 1970-tallet.

Det stiller seg annerledes med helse- utgiftene, som både er på rekordnivå i absolutte tall og som andel av nasjonalinntekten (figur til venstre). National Health Service (NHS) er selve symbolet på felles og offentlig velferd i Storbritannia. Det offentlige helsesystemet ble etablert i 1946 og begynte å fungere i 1948. Det finnes innslag av private helsetjenester også, men de dekker typisk under 10 prosent av behovet. I all hovedsak er NHS skattefinansiert, og ett av løftene fra koalisjonsregjeringen var at den ikke skulle gjennomføre kutt på helseområdet. Dette løftet ser ut til å bli innfridd. De største reelle kuttene fram mot budsjettåret 2014/15 kommer på de områdene som kalles lokal forvaltning (-36,6%), internasjonal utvikling (-34,2%), næringspolitikk (-28,5%), "home office" (-25,2%) og politiet (-20,2%). Dette kommer selvsagt til å merkes, men de mest merkbare kuttene er nok reduserte trygdeytelser (barnetrygd), kutt i offentlig tjenesteproduksjon og i utdanning (særlig høyere utdanning).

Etter at Institute for Fiscal Studies (IFS) offentliggjorde en vurdering av kuttelisten, der de konkluderte med at kuttene ville ramme sosialt urettferdig, har det utviklet seg en opphetet debatt mellom representanter for regjeringen, opposisjonen og ulike fagmiljøer om hva som egentlig er "rettferdig." Mens IFS og oppisjonen argumenteter med at prosentvis like kutt vil ramme de som har minst mer enn de som har mest, mener regjeringen at man også bør ta hensyn til de ytelsene som svake grupper mottar fra før. Ettersom de med middels og høy inntekt mottar en relativt mindre andel av offentlige ytelser er det - andelsmessig - de som får de største kuttene. Denne, litt pussige, måten å se verden på vil trolig ikke hjelpe regjeringen mye etter hvert som kuttene settes ut i livet og konsekvensene blir synlige.

Det store spørsmålet er likevel om det virkelig er nødvendig å kutte så mye og så raskt som koalisjonen legger opp til. Regjeringens argument er at Storbritannia risikerer at gjelden kommer ut av kontroll. En av de som ikke tror på dette argumentet er Paul Krugmann. Han viser til at britenes gjeld ikke er spesielt høy i historisk sammenheng, at rentenivået i Storbritannia har holdt seg lavt selv med voksende gjeld, og at det er lite som tyder på at markedet mistror britenes evne til å håndtere statsgjelden. De største renteutgiftene i forbindelse med statsgjeld hadde Storbritannia fra midten av 1970-tallet og fram til midten av 1980-tallet, og de var på et vesentlig høyere nivå enn i dag, som andel av nasjonalinntekten (se figur over).

Så kan man si at disse årene ikke akkurat var noen "gullalder" for britisk økonomi, med høy arbeidsløshet, kraftig nedbygging av britisk industri og store sosiale problemer. Likevel er jeg tilbøyelig til å være enig med Krugman. Den britiske regjeringen har åpenbart et "ideologisk" syn på behovet for raske nedskjæringer. Det kommer til å få konsekvenser for millioner av mennesker, og det er høyst usikkert om det vil bidra til å få økonomien på fote igjen. Som Krugman skriver:

"Why is the British government doing this? The real reason has a lot to do with ideology: the Tories are using the deficit as an excuse to downsize the welfare state. But the official rationale is that there is no alternative. Indeed, there has been a noticeable change in the rhetoric of the government of Prime Minister David Cameron over the past few weeks — a shift from hope to fear. In his speech announcing the budget plan, George Osborne, the chancellor of the Exchequer, seemed to have given up on the confidence fairy — that is, on claims that the plan would have positive effects on employment and growth. (..)

Never mind that British debt as a percentage of national income is actually below its historical average; never mind that British interest rates stayed low even as the nation’s budget deficit soared, reflecting the belief of investors that the country can and will get its finances under control. Britain, declared Mr. Osborne, was on the “brink of bankruptcy."

What happens now? Maybe Britain will get lucky, and something will come along to rescue the economy. But the best guess is that Britain in 2011 will look like Britain in 1931, or the United States in 1937, or Japan in 1997. That is, premature fiscal austerity will lead to a renewed economic slump. As always, those who refuse to learn from the past are doomed to repeat it."

Dagens mann: Dick Cheney

New York Times skriver på lederplass at tidligere visepresident Dick Cheney er dagens mann. Selv etter at han gikk av, som en av de mest upopulære visepresidenter noen sinne, er det han som styrer amerikansk klimapolitikk. Og fordi USA er helt i toppen både når det gjelder absolutte utslipp og utslipp per innbygger, er det i grunnen linjen til Cheney som også styrer klimaforhandlingene i FN rett på grunn.

President Obama har mislykkes totalt med å få på plass en fornuftig klimalov i USA. Ja, det ser nesten verre ut nå enn det gjorde umiddelbart etter at George W. Bush ble valgt til president, - og før linjen til Cheney etter hvert begynte å bli den dominerende.

Amerikanske velgere er frustrerte og troløse. Nå flokker mange av dem seg om kandidater fra "Tea Party" bevegelsen - en høyreorientert, nasjonalistisk, anti-føderal og konservativ bevegelse som nesten ikke er av denne verden. I antall velgere utgjør bevegelsen langt fra noe flertall, men de har vist seg å være mange nok til å "vippe" viktige nominasjoner i sin retning. Samtidig presser de etablerte republikanske kandidater til å gå ytterligere noen skritt til høyre. Og dermed forsvinner klimaproblemet ut av syne; - det har blitt redusert til et problem som "de liberale" har funnet opp. Ferdig med den saken.

Resultatet er at USA ikke har noe å forhandle med når det gjelder en ny klimaavtale. Og da stanser alt opp, noe statsministeren har vært tydelig på en lang stund allerede. Nå gjelder det å redde stumpene gjennom en serie "delavtaler" som kan ta for seg elementer som burde være mindre kontroversielle: Vern av skog, overføring av teknologi, finansiell støtte til utviklingsland. Tiltak som har det til felles at de handler om at rike land "gir noe" til de fattige, mens de store utslippene i industrilandene stort sett fortsetter som før.

Her er EU et slags unntak, for der finnes det tross alt en målsetting for 2020 og noen virkemidler som gjør det sannsynlig at målene kan nås (godt hjulpet av finanskrisen). Mens det i 2007 og første halvdel av 2008 kunne se ut som andre industriland ville følge etter EU, er den muligheten nå kraftig redusert. Verken i Japan, Canada eller Australia står politikerne i kø med nye klimaforslag. Heller ikke i Russland. EU-landene er derfor verdens soleklare "foregangsland" på klimaområdet, med både politikk og virkemidler på plass.

Hva da med Norge? Klimaforliket mellom regjeringspartiene, Venstre, KrF og Høyre ble etablert i januar 2008, noen måneder før finanskrisen slo inn for alvor. Tanken bak forliket er at Norge også skal være et "foregangsland" - ja, mer enn det, Norge skal være et "foregangsland" for de andre "foregangslandene" i EU. En spydspiss helt ytterst på spydspissen, så og si; med mål og ambisjoner som strekker seg langt forbi EU-landene. Planen er å gjøre Norge "karbonnøytralt" innen 2030. Norske utslipp skal kuttes med 30 prosent i forhold til nivået i 1990 innen 2020. Det målet er knalltøft, faktisk så tøft at det ikke er helt enkelt å se hvordan det kan gjennomføres.

Verden så på alle måter annerledes ut i januar 2008. Etter den tid har vi hatt både finanskrise, sammenbruddet i klimaforhandlingene i København og president Obamas klimahavari hjemme i USA. I januar 2008 fantes det gode grunner til å tro på en ny klimaavtale som kan ta over når Kyoto-avtalen går ut i 2012. I oktober 2010 finnes det like gode grunner til å tvile på en slik avtale.

Samtidig har vi fått håndfast erfaring for hvilken verdi det har å være "foregangsland." I København var planen til EU at de gjennom sin egen politikk skulle vise vei og inspirere andre land til å følge etter. Denne planen sviktet massivt. EU spilte en helt underordnet rolle i forhandlingene; det var Kina og USA (og delvis India og Brasil) som var de sentrale landene - og som fortsatt er det. Uten at Kina og USA kommer til enighet er det helt utenkelig at vi får noen ny klimaavtale.

Hvor står vi da? Først og fremst står vi overfor et alvorlig tilbakeskritt når det gjelder å finne løsninger på klimaproblemet. Det er trist, og det er svært alvorlig. Men hva gjør dette tilbakeskrittet med teorien om "foregangsland" som klimaforliket bygger på? Er den fortsatt holdbar? Er det fortsatt rimelig at Norge tar lange skritt selv forbi EU for å "vise vei" i klimasaken? Vil det hjelpe klimaet? Vil det inspirere EU, eller noen andre?

Her finnes to mulige svar: Det ene - som fortsatt er det politisk korrekte - er at vi ikke må lage noen motsetning mellom dyre tiltak her hjemme og relativt mye billigere tiltak ute. Skal klimaproblemet løses må også dyre tiltak i industrilandene før eller senere gjennomføres, og vi kan like gjerne sette i gang så raskt som mulig. Dessuten: Hvis noe land skulle ha råd til å gjennomføre slike tiltak så måtte det være Norge. Går vi foran, vil andre følge etter.

Det andre - og politisk ukorrekte - svaret er at uten en internasjonal avtale med klare utslippsmål så hjelper det ingen ting hva et enkelt land som Norge foretar seg på egen hånd. I forhold til selve problemet, som altså er de globale utslippene av klimagasser, har selv de dyreste og mest ensidige tiltakene her hjemme null effekt. De har heller ingen overføringsverdi til andre land, og vil knapt være egnet til annet enn å forundre verden omkring oss.

De to svarene står åpenbart i motsetning til hverandre. Kan det tenkes et kompromiss? I mitt hode har det mye større effekt hva en gruppe av land - som økonomisk og teknologisk henger sammen og som ellers er sammenlignbare - kan få til, enn hva ett enkelt land gjør alene. Globalt sett er OECD-landene en slik gruppe, men som vi vet er det for tiden vanskelig å tenke seg noen reell framgang for klimapolitikken i land som USA og Canada. Da er EU-landene (eller EØS-landene) neste logiske nivå. Dette er en gruppe av land som samlet sett er stor nok til å kunne spille en rolle, og samtidig økonomisk integrert nok til at tiltakene ikke skaper unødig store og ensidige ulemper. Kvotesystemet i EU (ETS) har alle forutsetninger for å kunne bli et enda mer kraftfullt virkemiddel, og med lik gjennomføring ville i det minste konkurransen på tvers av EØS-markedet (som fortsatt er verdens største fellesmarked) fortsatt være nokså likeverdig. Med andre ord: Like konkurranseforhold i EØS, i påvente av at resten av verden kommer til sans og samling.

Problemet med dette "kompromisset" er at det er i strid med klimaforliket, som bygger på tanken om at Norge skal gå enda lenger og enda raskere enn konkurrentene våre i EU. Men det er etter min mening fortsatt ikke laget noen god argumentasjon for hvorfor denne rollen er spesielt tjenlig, verken for Norge eller for klimaet. At EU-landene som gruppe kan ha ambisjoner om å påvirke og inspirere andre land er en krevende, men tross alt ikke helt urealistisk tilnærming - gitt at politikken får virke over noen år. Men at Norge - helt på egen hånd - skal kunne spille en tilsvarende rolle er det ingen som har sannsynliggjort på en overbevisende måte.

Klimaproblemet vil kreve store omstillinger, selv i rike industriland som Norge. Det er naivt å tro at industrilandene kan slippe unna disse omstillingene ved å overføre penger og teknologi til utviklingslandene. Men dersom vi virkelig ønsker å oppnå noe som både gir virkelige resultater når det gjelder utslipp og som samtidig kan ha en viss overføringsverdi til andre land er jeg redd for at visjonen om et Norge, helt alene og ytterst på spissen, rett og slett er for spinkel. Og - i en viss forstand - litt for selvgod for denne verden.

Klippe, klippe

New York: Utenriksminister Støre treffer Nobelkomiteens leder Jagland på et fortau. De er begge på FN-besøk. Støre har nylig hatt møte med representanter for Kina, som har gjort det krystallklart at de vil bli alvorlig fornærmet dersom fredsprisen skulle bli tildelt en av deres mange opposisjonelle. Dette har de også gjort klart tidligere. Det er - kort sagt - noe hele verden allerede vet.

Støre tar Jagland litt til side og formidler noen av sine inntrykk fra møtet, i den form en to-minutters samtale mellom kjente på et fortau kan ha, - og med folk i nærheten som kan overhøre samtalen. Begge haster deretter videre hver til sitt. Senere gjentar Støre nøyaktig samme inntrykk overfor representanter for norsk presse.

Dramatisk? Ikke foreløpig. Ikke før opposisjonen her hjemme får høre om hendelsen og begynner å klippe. Teorien er da at Støre legger utilbørlig press på Jagland ved å fortelle ham noe han allerede vet, nemlig at Kina fullt ut er i stand til å la seg fornærme. Og at de har til hensikt å holde Kongeriket Norge ansvarlig for konsekvensene, dersom fredsprisen blir tildelt en person de alt har puttet i fengsel. Snart er nettavisene fulle med kommentarer fra folk som tilsynelatende er eksperter på diplomatisk skikk og bruk.

Noen snakker om "press," andre om "føringer," atter andre om "dobbeltmoral." Men lengst går Trine Skei Grande, lederen i Venstre, som mener seg å vite at utenriksminister Støre er direkte motstander av at fredsprisen skal gå til Liu Xiaobo. Hun vet at han forsøkte å stoppe prisen. Hun vet at Støre ikke er et hår bedre enn Fidel Castro (eller Hallgeir Langeland; - av alle, her måtte jeg virkelig trekke på smilebåndet) når det gjelder synet på menneskerettigheter. Skei Grande sitter i virkeligheten på en politisk bombe, for det er ikke bare Støre, men hele Regjeringen som har forfalt til Castros nivå. Skal vi tro henne. Men det skal vi vel egentlig ikke.

Skei Grande har en sentrumskamerat som på alle måter framstår som mer edruelig, nemlig Dagfinn Høybråten i KrF. Han kaller etterspillet etter de dramatiske 120 sekundene i New York for "en storm i et vannglass." Og det er nok en bedre beskrivelse av hva som skjer etter at to gamle kjente har stanset på et fortau og snakket om noe som begge visste fra før.

Grande leder et lite parti, et parti som er mindre enn det behøver å være, men som i alle fall ikke blir større ved at lederen går fra konseptene. Hva skal vi da si om Høyre, som nå nærmest har pakket sakene og er klare for innrykk i regjeringskontorene? Vel, de har endelig "fått noe" på Jonas Gahr Støre, utenriksministeren med et tykkere teflon-belegg enn Høyre kan tåle. Dette har vært en kilde til irritasjon i flere år. Ikke kan de beskylde ham for å være en fiende av Forsvaret eller NATO. Ikke kan de beskylde ham for svak lojalitet mot våre NATO-allierte i Afghanistan eller andre steder. Men nå! Nå kan de ta ham for "dobbeltmoral," samtidig som de hyller Thorbjørn Jagland for å ha stått i mot presset. Jeg mer enn aner hvordan denne muligheten må ha sett ut som en lissepasning for Jan Tore Sanner og Ine Marie Eriksen Søreide.

Hva Sanner og Søreide synes å ha oversett er at utenriksminister Støre har en jobb som er større enn å applaudere Nobelkomiteens avgjørelser. I alle sine kommentarer har Støre vært forbilledlig klar på tre punkter: (1) At Liu Xiaobo er en verdig prisvinner, som fortjener gratulasjoner og støtte fra en hel verden, (2) at Nobelkomiteen fatter sine beslutninger helt uavhengig av den norske Regjeringen, og (3) at Norge og Kina bør ha mye å samarbeide om hva enten prisen går i den ene eller andre retningen.

Det er et krevende budskap å formidle, særlig i disse dager, men så er heller ikke utenrikspolitikk enkelt. Det kan være svært vanskelig, - og med sine utspill i dag har Sanner og Søreide gjort jobben med å ivareta norske interesser enda vanskeligere gjennom å underminere både punkt (2) og (3) i Støres budskap.

For Kina, en autoritær ettpartistat, er selve tanken om at Nobelkomiteen fatter sine beslutninger helt på egen hånd nærmest ubegripelig. Hvorfor? Fordi de aldri ville ha tillatt noe slikt selv. Sanner og Søreide har med sine utspill bekreftet kinesiske mistanker om det tross alt er slik at Regjeringen legger "føringer" og "press" på Nobelkomiteen. Det blir dermed enda vanskeligere for Kina å fortsette dialogen med Norge som om ingen ting har skjedd. De må tvert om være enda mer styrket i sin tro på at Nobelkomiteens uavhengighet er lite mer enn et spill for galleriet.

For Sanner og Søreide er imidlertid ikke Norges forhold til Kina hovedsaken, det er forholdet til Støre som er hovedsaken. Slik kan et stort parti gjøre seg lite. Det kalles opposisjonspolitikk, og noen ganger er det ikke et spesielt vakkert syn.

Mill om frihet

Omtrent samtidig som det ble kjent at årets Fredspris var tildelt kineseren Liu Xiaobo dukket en ny, norsk utgave av John Stuart Mills (1806-1873) "Om friheten" opp i postkassen, - utgitt av Bokklubbens kulturbibliotek og med forord av Pål Foss. Det ble en fin anledning til å se på Mills argumenter for individuell frihet i lys av en svært aktuell hendelse.

"Om friheten" kom ut for 151 år siden, i 1859. Den er uten tvil en av de viktigste bøker som noen gang er utgitt, og den har hatt stor innflytelse. Likevel, den følelsen man sitter med er at boken nesten kunne vært utgitt i år. For bokens tema er utpreget moderne: Hva mener vi med "frihet" i et demokrati, og hva skal være grensene for hva staten eller andre legitimt kan gjøre for å kontrollere eller begrense individenes frihet?

Mill skriver altså ikke om demokrati versus diktatur. Han tar det for gitt at et folkestyre (i en eller annen form) alltid er å foretrekke; - den historiske utviklingen vil trekke alle sivilisasjoner på et visst "nivå" i demokratisk retning. Det er ut fra denne antakelsen han drøfter hva som er frihetens innhold og grenser.

Hva er så frihet? For Mill består friheten av tre komponenter: (1) Tanke- og ytringsfrihet, (2) rett til frie handlinger og (3) frihet til å handle kollektivt sammen med andre.

For Mill er et samfunn preget av slike friheter et "fornuftig og nyttig" samfunn. Frihet er ikke bare nyttig på individnivå, men også for samfunnet. Å begrense ytringsfriheten er ikke bare negativt for den som blir sensurert, men for hele samfunnet som da går glipp av alternative synsmåter, andre perspektiver og muligheten til å lære noe nytt. Selv i de tilfellene der det blir ytret noe som provoserer oss - eller som vi er direkte uenig i - er ytringene et gode fordi de hjelper oss til å forstå enda bedre hvorfor vi mener det vi mener. Kort sagt: Tar vi bort alle ubehagelige og kritiske ytringer er det samfunnet under ett som taper, like mye som det individet som blir sensurert.

Ytringsfrihet blir på denne måten en samfunnsverdi som tjener samfunnet på en nyttig måte. Mill er ikke en "rettighetstenker"som er opptatt av å definere klare og formelle grenser for myndighetsutøvelse. Han starter i den andre enden, ved å anta at mennesket er et fornuftsvesen (et "progressivt" vesen) som har behov for frihet for å kunne utvikle sitt potensiale. Et samfunn som lar sine innbyggere få en slik mulighet vil kunne realisere mest mulig nytte, eller (i Mills forstand) et best mulig liv for flest mulig. Et interessant perspektiv i møtet med dagens Kina.

Spørsmålet er derfor dette: Hvis maksimal frihet betyr maksimal nytte, hva skal da være frihetens grenser? Eller sagt på en annen måte: Når er det legitimt å avskjære individenes utøvelse av sin frihet? Svaret er kjent for alle som har hørt om politimester Bastian: "Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill, og for øvrig kan du gjøre hva du vil."

Mill argumenterer med andre ord for at det eneste prinsippet som - legitimt - kan benyttes for å begrense individenes frihet er "selvforsvar" i en eller annen forstand. Så lenge handlingene dine ikke er til skade for andre skal du ha full frihet til å tenke, si og gjøre hva du vil. Dette "skadeprinsippet" åpner naturligvis for mange spørsmål; hva er egentlig en "skade" i Mills forstand? En rimelig tolkning er at å skade noen er å krenke deres rettigheter. Men da har vi fått to nye spørsmål: Hva vil det si å "krenke" og hva er en "rettighet?" Slik må vi arbeide oss bakover mot det materielle innholdet i hvert eksempel vi ønsker å undersøke. Mills utgangspunkt er likevel at enhver legitim rettslig regulering eller sosial norm som begrenser individenes frihet må ha som grunnlag at begrensningen er nødvendig ("fornuftig") ut fra skadeprinsippet.

En svært lesverdig drøfting av hva skadeprinsippet betyr i forhold til ytringsfrihet (jfr. karikaturstriden) er skrevet av Lars Fr. H. Svendsen, professor i filosofi ved Universitetet i Bergen og prosjektleder i Civita, - den finnes her.

Da Mill ga ut boken sin var England ett av verdens mest avanserte demokratier, med folkevalgt parlament, og et kongehus som for lengst var bundet av parlamentets lovgivende makt. Verdier som rettssikkerhet, ytringsfrihet og religiøs toleranse var langt på vei akseptert - i alle fall "i prinsippet", som det heter. Hva var det da som bekymret ham?

Det var flere ting. England anno 1859 var et klassesamfunn med enorme forskjeller i levekår, og der svært mange levde under elendige forhold. Det var et samfunn der kvinnenes rettigheter var nesten fraværende. Det var en tid da slaveriet fortsatt fantes i beste velgående, også innenfor Det britiske imperiet. Mill engasjerte seg i alle disse spørsmålene. Nesten hvor han enn snudde seg kunne han se mangel på frihet, han kunne se et samfunn som langtfra var så godt som det kunne være. I boken skriver han:

"Den eneste friheten som fortjener navnet, er å kunne forfølge sitt eget beste på egen måte, så lenge vi ikke forsøker å frata andre den samme retten, eller hindrer dem i å oppnå den. (...) Menneskeheten har mer å tjene på at folk får leve slik de selv vil, enn å tvinge hverandre til å leve slik andre mener de bør leve."

Demokrati og flertallsstyre er i seg selv ikke noen tilstrekkelig betingelse for å sikre friheten, for det er lett å tenke seg situasjoner der et flertall tar seg til rette på mindretallets bekostning. De viktige grensebetingelsene for frihet er derfor knyttet til spørsmålet om når flertallet har rett til å bestemme over den enkelte.

"Flertallets tyranni er på samme måte som ethvert annet tyranni, nå som før, fryktet av vanlige folk, først og fremst gjennom måten det kommer til uttrykk gjennom offentlige myndigheters forordninger. (...) Samfunnet kan og vil gjennomføre sine egne mandater, har lov til selv å treffe sine avgjørelser og føre dem ut i livet. Men når det utsteder flere feilaktige enn riktige avgjørelser og blander seg inn i saker som det ikke burde legge seg opp i, så utøver det en form for sosialt tyranni som er mer skremmende enn mange former for politisk undertrykkelse. (...) Beskyttelse mot de politiske myndigheters tyranni er derfor ikke tilstrekkelig: det er like nødvendig å beskytte seg mot de herskende tanker eller følelsers tyranni, mot samfunnets tendens til å påtvinge og presse fram ideer og adferdsmønstre på andre måter enn ved straffeforfølgelse; til å motsette seg enhver utvikling og om mulig forhindre dannelsen av enhver personlig egenart som ikke faller sammen med deres egen smak. Det finnes en grense for den offentlige opinions rettmessige inngripen i individets uavhengighet. Å trekke disse grensene og sørge for at de blir respektert, er like viktig for den menneskelige utvikling som kampen mot det politiske despoti."

Individenes frihet kan settes i fare på flere måter, ikke bare ved lovgivning som ikke tar hensyn til mindretallets rettigheter, men også gjennom sosiale normer og konvensjoner. Mill fryktet en tilstand av flertallstyranni, der flertallets konvensjoner og sosiale verdier var de eneste aksepterte. Han skrev negativt om "vanens makt," og understreket hvor viktig det var for hele samfunnet å dyrke et visst mangfold i ideer og levesett.

Hva har dette med Kina å gjøre? Vel, på den ene siden har vi sett at makthaverne i Kina har reagert negativt på tildelingen av Fredsprisen. Det var om lag som forventet. Men hva med den jevne kineser? Er kinesere flest opptatt av frie ytringer? Ut fra de rapportene vi har sett er svaret kanskje nei. Kampen for ytringsfrihet og liberale rettigheter er trolig mer av et fenomen hos ulike typer eliter; akademikere, intellektuelle og visse velstående grupper i byene. Kinesisk politikk handler mer enn noe annet om to ting: Materiell vekst og sosial stabilitet. Disse målene forsterker hverandre gjensidig, men både ledelsen og befolkningen er innforstått med at de også kan ødelegge for hverandre. Sosial uro kan stanse veksten, samtidig som svakere vekst kan skape grunnlag for sosial uro.

Hvor passer da Liu Xiaobo inn i dette bildet? For ledelsen er han en trussel, fordi han insisterer på verdier og rettigheter som de ikke deler og ikke har til hensikt å gi ham. Men for vanlige kinesere kan han like gjerne framstå som en uønsket "urokråke" som en frihetshelt. Mange kan se på ham som "sand i maskineriet," en person som tar opp farlige spørsmål og derfor truer den livsviktige stabiliteten. Også her hjemme er det folk som mener at prisen var en unødvendig provokasjon mot et land som tross alt har lykkes i imponerende grad med å bekjempe egen fattigdom de siste tiårene.

Interessant nok skriver John Stuart Mill nettopp om Kina i "Om friheten." Han ser på Kina som et land som har stått stille - "i tusen år forandret landet seg ikke" - fordi kulturen og de sosiale normene effektivt underkuer alt som er avvikende og enestående.

"De har lyktes over all forventning med det våre angivelige filantropiske politikere i dag jobber så iherdig for i England, nemlig å gjøre alle borgere like og styre deres tanker og deres handlinger via noen få læresetninger og regler, og vi ser fruktene: Den moderne opinionsdannelse er i en uorganisert form det kinesernes politiske og pedagogiske system kan oppvise fullt utviklet. Og så lenge det ikke lykkes individualiteten å kaste av seg dette åket, vil Europa tross sin store fortid og angivelige kristendom, snart være på vei til å bli et nytt Kina."

Mills analyse av Kina var ikke spesielt "progressiv," og det samme kan sies om hans analyse av den framvoksende arbeiderbevegelsen i England. Han hadde sympati med sosialdemokratiets frihetsideal, men han fryktet idealet om likhet. Hva han hadde ment om dagens Kina er ikke godt å si, men det er uansett sikkert at han ville ha støttet kampen til Liu Xiaobo om retten til frie ytringer. Trolig ville han sagt at Kinas videre utvikling nettopp er avhengig av at den individuelle friheten øker, og at det bare er slik at landet kan hente ut maksimalt fra sine enorme menneskelige ressurser.

Hva så med oss her i Vesten, har vi noe å lære av Mill mer enn 150 år etter at boken hans kom ut? Utgangspunktet hans var at et fornuftig samfunn bør tåle ytringer og adferd som ikke virkelig skader oss. Er det da fornuftig å si nei til at kvinnelige politifolk kan få bruke hijab? Eller å forby bruk av burka ved lov? I et tankevekkende innlegg i Dagbladet skriver Brendan O'Neill om Vestens behov for å gjenoppdage idealene fra opplysningstiden, de kjerneverdiene som Europa ellers skryter av og gjerne vil eksportere til andre.

"Hvorfor har Europa erklært krig mot et tøystykke? Hvorfor blir alle så rasende av et klesplagg? Disse høyst intolerante burkakrigene viser tydelig at verdiene fra opplysningstiden er i krise i dagens Europa, og avslører at våre politiske ledere ikke lenger forstår betydningen av opplysningstidens viktigste verdi: toleranse."

Jeg tror ikke at John Stuart Mill ville akseptert et lovforbud mot en klesdrakt som neppe kan sies å påføre andre skade; - men han ville samtidig ha forutsatt at bruken av klærne var frivillig. Han ville trolig hatt mer sympati med O'Neill, som skriver:

"Burkaforbudene viser tydelig at Europa er i ferd med å bli stadig mer fremmedgjort fra opplysningstidens verdier, og spesielt fra ideen om toleranse. Det er ironisk at spesielt Frankrike har presentert sitt burkaforbud som en videreføring av tradisjonen fra opplysningstiden, beskrevet som en metode for å forsvare overlegne verdslige verdier overfor gammeldags religiøsitet — for egentlig vil forbudet innskrenke menneskers rett til å uttrykke sin religiøse overbevisning, i strid med alt opplysningstiden handlet om."

I USA har det lenge pågått en plagsom diskusjon om et planlagt muslimsk kultursenter i nærheten av "Ground Zero" på Manhattan - der hvor terroranslagene den 11. september 2001 etterlot seg tusenvis av uskyldige døde. Mange, svært mange, amerikanere liker ikke disse planene og protestene er mange. Men bør senteret stanses? Hva skal argumentene i så fall være? Går det an å argumentere, ut fra Mill, at et slikt senter virkelig vil være til skade? Eller kan vi si at et forbud faktisk ville innebære enda større skade? Kevin Casas-Zamora skriver om dette på Project Syndicate:

"More than 150 years ago, in his essay On Liberty, John Stuart Mill demolished the belief that the quest for individual freedom is, above all, a struggle against the state. This belief still features prominently in the rhetorical arsenal of US conservatives, notably in the inflamed proclamations of the Tea Party movement. But, as any member of a historically persecuted community – from gays to Jews to Roma – can attest, social intolerance may curtail civil rights as much as any law."

Casas-Zamora argumenterer, som Mill trolig også ville ha gjort, for at religiøs toleranse ikke bare er et gode for et utsatt mindretall, men faktisk for hele samfunnet. For tiden opplever mange at Vestens verdier er satt under press, bl.a. fra internasjonal terrorisme. Men det paradoksale med "kampen mot terror" er jo nettopp at stadig flere synes å akseptere alvorlige inngrep mot den friheten som de opprinnelige demokratiske idealene var tuftet på. Individenes rettssikkerhet og religionsfrihet har kommet inn i en alvorlig faresone. Liberale verdier blir dermed satt til side i kampen for å forsvare nettopp de liberale verdiene. Det spørs om en slik forsvarsstrategi kan bære frukter.

Mill var bekymret for frihetens vilkår i 1859 og resultatet ble en bok som har inspirert politiske bevegelser og vanlige mennesker i generasjoner. Det hadde vært spennende å vite hvordan boken hans hadde sett ut dersom den ble skrevet i dag. Personlig tviler jeg på om John Stuart Mill hadde vært mindre bekymret.

Et valg mellom onder

I dag var jeg på flott tur på Kvamskogen! Det var en sånn dag som liksom "setter seg" i kropp og sjel; - hund i sele, nydelig vær, flotte farger og utforsking av nye stier i terrenget. Samtidig fikk jeg knipset noen høstbilder.

På søndag arrangerte Velforeningen en kort protestmarsj her oppe. Det var appeller og kunstnerisk bidrag fra Ove Thue - i kjent stil (den mannen er virkelig god, særlig hvis man har sans for en stor porsjon lokalpatriotisme). Mange engasjerte mennesker deltok. Saken var naturligvis den nye kraftlinjen mellom Sima og Samnanger, som skal gå i luftspenn over Kvamskogen uansett om det blir kabel i Hardangerfjorden eller ikke.

Det går allerede en kraftlinje over Kvamskogen, traseen Mauranger-Samnanger. Det er synd å si at den er vakker, og den går tvers over noen av de mest populære stiene og skiløypene i området. I forbindelse med utbyggingen av den nye forbindelsen skal deler av den gamle traseen over Kvamskogen rives, og "samordnes" med den nye.

Mastene blir altså flyttet fra ett sted til et annet, og den nye traseen vil gå langs andre strekk enn i dag. Skal vi tro Statnett vil resultatet bli bedre for brukerne av området. Unnskyld meg, men det er det ingen grunn til å tro på. For det første er det nå snakk om tre master side om side, og ikke enkeltmaster som i dag. Dermed blir det ikke bare flere ledninger i lufta, men en vesentlig bredere kraftgate på bakken. For det andre vil "samordningen" skje nettopp i Mødalen (se bilde til høyre), trolig det mest populære blant alle steder for turgåere på Skogen. For det tredje vil den nye traseen bli et enda større inngrep i området Fossdalsvatn og Heiavatn, den vil faktisk krysse skiløypene fem ganger; - snakk om maksimal uttelling! For å si det enkelt er det neppe mulig å finne en trase som blir mer synlig og skjemmende enn akkurat den Statnett i disse dager starter å bygge ut. En skal ha svært gode nerver for å tørre å kalle "samordningen" for en forbedring.

For sin del har Velforeningen gått inn for et annet alternativ: Å legge den nye forbindelsen til Samnanger nord for hele Kvamskogen. Da snakker vi om fjellområdet mellom Kvamskogen og Bergsdalen. Tanken er å gå fra Fyksesundet og nord for Fuglafjellet og deretter ned til Samnanger. Dette alternativet har Statnett for lengst forkastet, av tre grunner: Det er lengre, det er dyrere og tilgjengeligheten ved et eventuelt strømbrudd er vesentlig dårligere.

I tillegg er det da snakk om inngrep i et naturområde som i dag praktisk talt er uberørt, bortsett fra noen hytter som eies av Turistforeningen. Og man kan si hva man vil om Kvamskogen, men uberørt er området ikke. Det går an å argumentere for det motsatte, at området faktisk er i ferd med å bli overbelastet.

Vi står da tilbake med følgende interessante problemstilling: Mens debatten om kabel i fjorden handler om å unngå synlige luftspenn over tre av regionens flotteste fjordarmer, er det opplest og vedtatt at inngrepet på Kvamskogen like godt kan tredobles fordi det allerede er et populært turområde, med hytter, veier og kraftledninger fra før. En viss logikk er det jo i dette, det nye inngrepet på Skogen vil gå aller mest ut over hytteeiere og andre brukere. Og hvem er det? Jo, det er for det meste folk fra Bergen - m.a.o. de samme menneskene som vil ha glede av økt sikkerhet for kraftforsyning i årene som kommer.

Ja, det er litt av en suppe. Mens hardingene argumenterer for uberørt natur, og mer eller mindre gir blaffen i Kvamskogen, er bergenserne på Kvamskogen ikke engstelige for å legge en svær kraftgate nord for Fuglafjellet. Det er jo ikke der de går på ski likevel. Und so weiter...

Her er det all grunn til å spørre seg hvilke hensyn en skal legge mest vekt på. Hardingene har sagt sitt: De aksepterer bare inngrep i den vakre naturen som de selv kan ha glede av, jfr. den nye Hardangerbrua - et inngrep som stiller alle tre planlagte fjordkryssingene i skyggen. Velforeningen på Kvamskogen ofrer for sin del gjerne Fuglafjellet bare de slipper et mangedobbelt antall master over sitt eget turområde. Hva skal være viktigst? Nyttehensyn? Hensyn til hvor mange som blir berørt? Hensynet til uberørt natur?

Jeg er for min del ikke i tvil om at den nye traseen over Kvamskogen er det inngrepet som kommer til å berøre flest personer, i antall tusen friluftsmennesker. Rett nok er det da "bare" snakk om bergensere, og det er jo de (inkludert meg) som skal ha den fordømte kraften i første omgang, så vi har i alle fall (indirekte) en slags glede av den nye forbindelsen på den måten. Samtidig innser jeg at Kvamskogen neppe kan kalles "uberørt," - her finnes allerede en haug med inngrep, skiheiser, kraftlinjer og annen infrastruktur (se bilde fra tidligere i dag).

Nettopp av den grunn sliter jeg med Velforeningens alternativ. Rett nok er det området der de ønsker å legge traseen adskillig mindre brukt av turgåere, og derfor har foreningen rett i at langt færre mennesker vil bli berørt. Men på den andre siden snakker vi da om et område som er så godt som uberørt. Det burde i seg selv være et godt argument for å holde seg unna, spør du meg.

Neste uke starter anleggsarbeidet for de nye ledningene over Kvamskogen. Med mindre det skjer noe helt uventet i forbindelse med erverv av nødvendig grunn, eller hos Sivilombudsmannen (klage for hele linjen Sima-Samnanger er for lengst innlevert), eller en eller annen Petter Smart veldig raskt finner ut en praktisk og populær måte å spare masse strøm i BKK-området på, er det duket for en kraftig økning i antall luftspenn og kraftmaster tvers over Kvamskogen.

Det er isolert sett ingen ting å glede seg over, annet enn at økt forsyningssikkerhet selvfølgelig er et samfunnsgode i seg selv. Men Statnett burde spare seg retorikken om at inngrepet innebærer en forbedring for alle oss som har Kvamskogen som et viktig friluftsområde. Bedre å si det som det er: Slike utbygginger er ikke mulig å gjennomføre uten at det går ut over noe eller noen, og denne gangen er det brukerne av Kvamskogen som betaler prisen.

Et glimrende budsjett

Regjeringens viktigste dokument er verken regjeringserklæringen eller trontalen. Det er statsbudsjettet. Derfor er det - slik sett - heller ikke statsministeren som holder Regjeringens viktigste tale gjennom året. Det er finansministerens tale ved overleveringen av budsjettet - finanstalen - som er den viktigste. Hvorfor? Fordi det da blir synlig hvordan Regjeringen prioriterer, og hvordan den velger å bruke sitt aller viktigste instrument, nemlig statsbudsjettet. Men også fordi budsjettet er det endelige resultatet av måneder med arbeid på alle nivåer i departementene, administrativt som politisk, med små og store saker, vanskelige avveininger og krevende kompromisser.

Statsbudsjettet er enhver regjerings mest operative virkemiddel, fordi det handler om kroner og øre, penger som hentes inn og penger som fordeles ut igjen. Ingen som bor i landet er uberørt, hvor de enn bor, hvor unge eller gamle de enn er og hva de enn lever av. Statsbudsjettet er derfor noe mye mer enn løse visjoner og erklæringer, det er et håndfast bevis på at noe er satt foran noe annet, at det er foretatt konkrete politiske valg. Slik må det være fordi det ikke er mulig å innfri alle ønsker og ambisjoner; selv ikke i det styrtrike Norge.

Det finnes knapt en finansminister i verden som ikke misunner Sigbjørn Johnsen; og det med god grunn. Norsk økonomi lyser som et fyrtårn - jeg hadde nær sagt "en lysfontene" - ut over et stormfullt hav av statsgjeld, høy arbeidsløshet og behov for dramatiske kutt i velferd, pensjoner og lønninger. Snakk om "annerledesland!" Mens Regjeringen kan legge inn ekstra krefter på viktige velferdsområder, bygge ny infrastruktur og satse enda mer på tiltak i arbeidsmarkedet, må regjeringene i absolutt alle andre land vi kan sammenligne oss med - pluss en god del til - tenke helt motsatt: De må finne ut av hvor mye de kan og må kutte på alle slike områder, samtidig som de unngår økt sosial uro.

Aldri har forskjellen mellom Norge og landene omkring oss vært større enn den er akkurat nå. Det er verdt en ekstra tanke. I økonomisk forstand befinner vi oss trygt på innsiden av en osteklokke, mens stormene herjer på utsiden. Det spørsmålet vi må stille oss er derfor om - eller helst når - uroen omkring oss begynner å lage sprekker i glasset. For det er grenser for hvor lenge vi kan ha det trygt og godt mens alle andre har det mye vanskeligere. Også Norge er avhengig av at det etter hvert blir mulig å få til en robust og varig internasjonal oppgang.

Årets finanstale var glimrende. Her viste Sigbjørn Johnsen at han både er i stand til å forholde seg til konkrete utfordringer her hjemme samtidig som han tenker i lange linjer, og fullt ut forstår hvordan norsk økonomi faktisk henger sammen med den internasjonale utviklingen; - selv om denne sammenhengen ikke er så åpenbar akkurat for øyeblikket. Med tanke på budsjettets innretning og måten det ble presentert på framstår kritikken fra opposisjonen som lite imponerende. Ja, det er faktisk en skalaforskjell mellom Regjeringens opplegg og opposisjonens ulike innvendinger.

Verst er Fremskrittspartiet, av to grunner. For det første fordi dette partiet allerede i en liten mannsalder har brukt store ressurser på å undergrave styrken og styringsevnen i norsk økonomi. Om Fremskrittpartiet hadde fått viljen sin fra de første få milliardene ble satt inn i Oljefondet i 1996 hadde norsk økonomi for lengst vært ødelagt, og vi ville vært en kasteball i den internasjonale økonomiske uroen akkurat som alle andre land. Det finnes bare en rød tråd i Fremskrittspartiets økonomiske politikk, og det er å svekke statens inntekter samtidig som utgiftene skal kraftig opp. En sikker medisin for å kjøre skuta på grunn, noe som ikke minst burde være klart i disse tider.

Den andre grunnen er at partiet heller ikke nå greier å legge populismen bak seg når det gjelder omtalen av omleggingen av skattesatsene for pensjonister. Skulle man tro Siv Jensen er pensjon slett ikke inntekt, men nærmest å regne for private sparepenger som staten skal holde seg langt unna. Men det er jo det reneste tøv. Selvfølgelig er pensjon inntekt, akkurat som lønn er inntekt, næringsinntekt er inntekt og avkastning på formue er inntekt. Og selvfølgelig skal inntekt fra pensjon beskattes, akkurat som all annen inntekt.

Spørsmålet er hvordan. Regjeringen har foreslått endringer som i virkeligheten betyr skattelette for de aller fleste pensjonister, samtidig som de med høy pensjon må betale noe mer. Samtidig - og det er viktig - blir skattesatsene for den arbeidsinntekten som en pensjonist måtte ha ved siden av pensjonen ikke så drepende høye som i dag. Det er en oppmuntring til flere pensjonister om å kombinere arbeid med pensjon, helt i samsvar med tankene bak pensjonsreformen.

Når Fremskrittspartiet motsetter seg en slik omlegging kan det bare skyldes at partiet ikke har forstått verken hvor mange pensjonister vi vil få i løpet av få år, hvor spreke svært mange av disse pensjonistene vil være eller hvor lenge de kommer til å leve. Alt sammen et resultat av store strukturelle endringer i den norske befolkningen, og egentlig et uttrykk for betydelige framskritt når det gjelder helse og velferd i landet vårt. I dag forsøkte en gråtkvalt Siv Jensen å fortelle norske TV-seere hvor urettferdig dette var mot "alle de som hadde sett fram til endelig å kunne nyte livet." Til det vil jeg svare at vi får virkelig håpe at det ikke er altfor mange som har ventet helt til pensjonsalderen med å nyte livet. Det ville virkelig være synd.

Men mindre spøkefullt er det naturligvis helt nødvendig at både skattesystemet og pensjonsordningene våre tilpasses en så stor demografisk endring som den som nå kommer. Pensjonsreformen var første skritt, dagens forslag til omlegging av skattesystemet en helt logisk oppfølging. Og så venter den neste utfordringen, nemlig å sikre nok kapasitet for pleie og omsorg til alle de som vil trenge det i tiårene som kommer. Her fortsetter budsjettet den oppbyggingen fram mot 2015 som Regjeringen allerede har varslet.

I flere år har staten brukt en større del av oljeformuen over statsbudsjettene enn det som er fornuftig i et langsiktig perspektiv. Det vært noen gode grunner til dette, bevares, men likevel er det nødvendig å komme tilbake til et spor som er mer bærekraftig. Årets budsjett bidrar til dette, godt hjulpet av økte skatteinntekter og en svært gledelig nedgang i sykefraværet. Dette er en påminnelse om hvor viktig høy sysselsetting og lavt sykefravær er for både velferdsordninger og for videre utbygging av offentlig infrastruktur, - som sykehus, sikre veier og en bedre jernbane.

Årets budsjett har allerede får merkelapper som "grått" og "konturløst." Ingen ting kunne glede meg mer, for det betyr på den ene siden at det ikke inneholder halsbrekkende reformer i tillegg til de store oppgavene som allerede venter og på den andre siden at det er svært få som har gode grunner til å klage. Når det i tillegg har en klar sosialdemokratisk profil både fordelingsmessig og med hensyn til prioriteringer er det bare å gratulere Regjeringen med et glimrende budsjettforslag.

Jeg tror vi kommer til å huske året 2010 ikke minst fordi dette var året da norsk økonomi kunne vise styrke i forhold til andre land mer enn noen gang tidligere. Jeg er redd det ikke kommer til å forbli en varig tilstand. Men, for all del, jeg har tatt feil før. Og akkurat på dette punktet ville det glede meg stort om jeg tok feil igjen.