Heia LO

En fri og uavhengig fagbevegelse er en viktig; nei, ikke bare viktig, men en helt nødvendig del av demokratiet.
For alle som tviler på om dette er en viktig erkjennelse kan jeg tilby følgende øvelse:
Ta en tur innom Wikipedia eller CIAs World Factbook (https://www.cia.gov/library/publications/the-world-factbook/index.html).

Hva kan vi lese der?
Jo, at det er noe i nærheten av perfekt symmetri mellom fagbevegelsens stilling og demokratiets stilling. Uten en fri fagbevegelse finnes det ikke noe demokrati, og uten demokrati finnes det ingen fri fagbevegelse. Historisk er det jo slik at det var fagforeningene som kjempet fram de demokratiske rettighetene som mange nå tar for gitt; stemmerett, retten til fri organisering, retten til frie ytringer, retten til å danne partier og organisasjoner.

Leter du etter liberale og humane perspektiver i samfunnsdebatten er LO et greit sted å starte. Kampen for selvbestemt abort, kampen for homofiles rettigheter, kampen for likestilling mellom kjønnene og kampen mot diskriminering av utenlandsk arbeidskraft er bare noen eksempler på hvordan ideer om retten til å selv å bestemme over eget liv faller sammen med behovet for solidaritet, organisering og fellesskap.

Faglig kamp er ofte lønnskamp, og kamp om arbeidsforhold. Med økt globalisering tror jeg det er få som vil underkjenne verdien av den jobben LO og forbundene gjør i kampen mot sosial dumping, og sikring av rettighetene til folk som kommer fra andre land for å jobbe i Norge. Ingenting er viktigere enn den jobben som gjøres på arbeidplassen - og der er det få andre enn LO som melder seg til tjeneste.

I ettermiddag har jeg hatt gleden av å "streame" plenumet fra Folkets Hus i Oslo, og jeg har hørt innlegg om alt fra oljeboring i Nord til rengjøring på norske sykehus. Gode innlegg, og kloke innlegg. Det har handlet om pensjon, minstelønn og likelønn. Pluss en hel del annet.

Det er ikke alt LO vedtar som jeg for min del er enig i. Den friheten unner jeg meg, til tross for et langt yrkesliv som fagorganisert.
Men jeg er veldig glad for at vi har en sterk fagbevegelse i Norge.
Og alle som tror at velferdsstaten er mulig uten en sterk fagbevegelse bør sjekke ut faktaene sine en gang til, f.eks. med CIA. Det er snaut med land som har demokrati og felles velferd uten samtidig å ha en solid fagbevegelse! Derfor overskriften.

På tur med Høyre

Landsmøtet til Høyre er over. Er det bare jeg som er mer forvirret enn jeg var før det fant sted?

For å rekapitulere: For ikke lenge siden kom det innspill fra både seriøse og sentrale folk i Høyre om at de burde danne regjering sammen med Arbeiderpartiet. Tanken var at en slik regjering ville kunne lykkes med å få landet inn i EU, mens alle andre regjeringer trolig ville mislykkes.

For min del er jeg tilhenger av et norsk EU-medlemskap, og det plager meg at Norge har valgt å stille seg utenfor et forpliktende samarbeid med resten av Europa. Likevel synes jeg vel at akkurat denne koblingen ble litt tynn for et regjeringssamarbeid mellom Ap og Høyre. Dessuten er jeg redd for at en slik regjering nettopp ville mislykkes totalt med å skape flertall for EU blant velgerne.

Deretter hadde vi en lang periode der både Venstre og KrF i tur og orden gjorde det klart at de for sin del i alle fall ikke kunne gå i regjering med Fremskrittspartiet. Høyre måtte derfor velge; enten sentrum eller å gå ytterligere mot høyre.

Svaret fra Høyre var at de foretrakk en regjering sammen med V og KrF, men at ingen alternativer kunne utelukkes. Høyre skulle være den samarbeidsvillige brobyggeren. En vanskelig rolle, javel, men likevel en rolle som absolutt er nødvendig på borgerlig side.

Men nå er landsmøtet over, og ytterligere to alternativer har kommet opp: Høyre sammen med Fremskrittspartiet, og Høyre sammen med seg selv!

Etter denne gjennomgangen har jeg kommet fram til at de eneste partiene Høyre ikke vil gå i regjering med - foreløpig - er SV og Sp. Akkurat det finner jeg litt urimelig. Hvorfor skal akkurat disse to partiene utelukkes? Hva galt har de gjort?

Ok. Jeg ser poenget med at deler av venstresiden i SV kanskje ikke går så godt sammen med Oslo 3. Men, hvem vet? Kanskje kan det oppstå varme følelser bare man blir litt bedre kjent? Og når det gjelder Senterpartiet; - hva er galt med ren og frisk norsk mat fra norsk jord? Hva er galt med levende bygder og et kulturlandskap som blir ivaretatt over hele landet? Ingenting, selvsagt. Hvis det er konservatisme det står på, så burde vel ikke Senterpartiet stå så langt unna Høyre?

Altså: For å ta brobygerrollen til et nytt nivå burde det ikke være noen grunn for Høyre til å utelukke en eneste tenkelig konstellasjon på Stortinget. Jeg er sikker på at velgere flest ville sette pris på en slik avklaring. Høyre vil da kunne si at uansett valgresultat så blir det en regjering. Det skal i alle fall ikke stå på Høyre!

En tapersak

Så er det opplest og vedtatt: Sylvia Brustad er den store dusten i Aker- saken. Mediene har sagt sitt, overskriftene er satt i fete typer og kommentatorene er samstemte. Det samme er opposisjonen, uten at det overrasker det minste.

Nåja. Jeg er ikke fullt så sikker på at det bare finnes en taper i denne saken. Når noen sier at Røkke gjorde ”knockout” på Brustad må jeg nesten smile litt i skjegget, for fullt så enkel er denne saken virkelig ikke.

Vi har nå fått tre uavhengige verdivurderinger av de selskapene som Aker solgte til Aker Solutions. To av vurderingene sier at prisen var ”rimelig,” en av vurderingene sier at den var satt mer enn en halv milliard kroner for høyt. Hvem som har rett får vi aldri vite. Men spennet i verdivurderingene indikerer i alle fall at det var riktig å få enda en ”second opinion” når det gjelder selve verdifastsettelsen. Det hadde aldri skjedd uten at saken fikk medieoppmerksomhet, og at staten – ved statsråden – reagerte.

Neste punkt gjelder prosessen. Nå kommer saken opp til generalforsamlingen i Aker Solutions, der den etter Regjeringens mening alltid har hørt hjemme. Fordi staten allerede har sagt at den vil stemme for kjøpet kan dette virke som et slag i lufta. Men det er viktig av – i alle fall - tre grunner: Det er i samsvar med intensjonene i aksjonæravtalen, det gir flertallet av eierne i Aker Solutions en mulighet til si sin mening om kjøpet og det etablerer en standard for hvordan denne typen saker skal behandles for framtiden.

Sylvia Brustad må likevel betale en politisk pris. Vi har lest og hørt om sakspapirer som sendes via e-post dagen før viktige møter, om sms-meldinger med uklar tolkning og om folk som snakker sammen på gangen - åpenbart uten å forstå hverandre eller huske hva som ble sagt. Vi har ikke akkurat blitt overbevist om at statens milliardinnskudd i Aker Holding har blitt ivaretatt på beste måte. Her ligger det mye læring, ikke minst dersom ambisjonen fortsatt er at staten skal være en betydelig ”profesjonell og langsiktig eier” i konkurranseutsatt virksomhet.

Å erklære Røkke og Aker som seierherre er likevel å gå for langt. For denne saken viser etter min mening mer enn noe annet at systemet til Røkke aldri forstod hva det vil si å ha staten som medeier. Mer enn det: Den usympatiske oppførselen til Kjell Inge Røkke – etter flere dager der han måtte hatt god tid til å tenke seg om – var en demonstrasjon i politisk amatørskap og pinlig selvmedlidenhet uten sidestykke i norsk næringslivshistorie. Jeg er sikker på at Røkke holder seg med de best betalte medierådgiverne i landet. De burde få sparken alle sammen. For i virkeligheten kan han ha gjort seg selv umulig som strategisk partner for all framtid. Det kan vise seg å bli en høy pris å betale, selv for en ”knockout.”

Røkke begikk den kardinalfeilen at han blandet sammen staten med statsråden. Det er – mildt sagt – forbausende. En statsråd kan være sterk eller svak, og snakke den ene eller andre dialekten. Men i forhold til eierskap representerer statsråden mye mer enn seg selv; hun representerer selve staten. Slik er vårt system.

Aker og Røkke må ha hatt svært naive forestillinger om hva det vil si å eie en virksomhet sammen med staten, og spesielt med staten som minoritetseier. Men enhver politisk amatør vil kunne regne ut at SV+SP+Ap+FrP er en skjør allianse, særlig når motposten –V+KrF+H – er prinsipielle motstandere av det statlige eierskapet i Aker Holding. En kritisk presse vil alltid lete etter feil og svakheter i utøvelsen av det statlige eierskapet. At man da ikke orket å gå en ekstra runde via generalforsamlingen i Aker Solutions, men heller valgte å kjøre saken ”enkelt og greit” gjennom en datter, forteller alt om at Røkkes system ikke hadde forstått hvem de hadde tatt ombord.

Det var ikke Sylvia Brustad eller Dag Terje Andersen; - det var staten.

Av hensyn til alle de arbeidsplassene som er involvert, håper jeg det er mulig å legge denne støyen til side så raskt som mulig. Aker Solutions er et viktig selskap for Norge.

Og da er vi tilbake ved utgangspunktet: For min del mener jeg at staten både kan – og bør – eie næringsvirksomhet i Norge. I en globalisert verden er spørsmålet om nasjonalt eierskap viktig, særlig for en åpen – og liten – økonomi som den norske. Aker Holding ble etablert med det enkle formålet å sikre at en av de viktigste leverandørbedriftene til norsk sokkel fortsatt skulle eies av norske eiere, ha Norge som hovedkontor og drive industriell utvikling med Norge som base.

Alt dette kan begrunne statlig eierskap, eller medeierskap. I gitte situasjoner. Under gitte betingelser. Og med et presist formål. Det Aker-saken lærer oss er at det ikke uten videre er enkelt for staten å være eier; det kreves et nivå av ryddighet og profesjonell oppfølging som går forbi det man kan få til via en mobiltelefon. Men den lærer oss også at det å ha staten som medeier fordrer en helt annen type politisk følsomhet enn det Aker-systemet og Kjell Inge Røkke har demonstrert så langt.

Derfor ser jeg ingen ”knockout” eller seierherre i denne saken. Derimot ser jeg mange læringspunkter for alle involverte parter. Og i mine øyne har Sylvia Brustad forsvart fellesskapets interesser både aggressivt og godt. At hun nå kritiseres for både å ha vært for tøff i språkbruken i den første fasen og for ettergivende mot slutten gir bare støtte til den evige lærdommen fra Mester Ibsen: ”Om jeg hamrer eller hamres, like fullt så skal det jamres!”

Med staten som eier

Jeg bare minner om det: Det finnes faktisk noen gode grunner for offentlig eierskap i næringslivet. De er rett nok ikke mange, - det er vel riktigere å si at de er få, men sterke når de først kommer til anvendelse.

Den aller viktigste grunnen er at offentlig eierskap automatisk sikrer nasjonalt eierskap. Og nasjonalt eierskap er – noen ganger – en fornuftig målsetting, særlig i et lite land med en åpen økonomi, og særlig i visse næringer. Det kan ha betydning for lokalisering av hovedkontorer, av forskning og teknologiutvikling, og av arbeidsplasser og kompetanse som er viktig for landet. Og det kan – i alle fall indirekte – ha betydning for hvordan et land forvalter sine naturressurser. Norsk oljeindustri er et godt eksempel.

Å være absolutt motstander av offentlig eierskap er derfor etter min mening ikke en holdbar posisjon, for det finnes næringer og selskaper der et slikt eierskap kan være med på å sikre bredere samfunnsmessige mål.

Så kan vi diskutere hvor mye staten bør eie i ett enkelt selskap; 100 prosent, mer enn 2/3, mer enn 50 prosent eller mer enn 1/3 – som normalt er nedre grense for å sikre avgjørende innflytelse over strategisk viktige beslutninger i et aksjeselskap. Og vi kan diskutere hvilke mål staten bør ha for eierskapet sitt. Skal det være å tjene mest mulig penger? Skal eierskapet være langsiktig eller kortsiktig? Skal eierskapet være ”aktivt” eller ”passivt?” Uansett er det viktig at staten er tydelig når det gjelder formålet med eierskapet og hvordan det skal utøves.

At det finnes argumenter for offentlig eierskap er imidlertid ikke det samme som at det offentlige bør eie så mye næringsvirksomhet som mulig. Jeg hører ingen som mener at staten bør overta alle gårdsbruk eller fiskebruk her i landet. Vi liker ikke lyden av ”statsfiske” eller ”kollektivbruk.” Eller statlige bokhandlere, for den del. Eller hoteller. Eller IT-selskaper, frisørsalonger, matvarekjeder, bryggerier, drosjeselskaper, skipsverft, banker, byggefirmaer, metallverksteder, rederier, aviser, bakerier, rørleggerfirmaer, forlag, eller noe av alt det andre som norsk næringsliv består av. Og det er temmelig mye. Jeg hører, kort sagt, ingen som mener at vi bør gjøre Norge om til det gamle Øst-Tyskland, der alle på en eller annen måte befant seg i statens tjeneste – hva enten de ville eller ikke.

Tvert i mot er privat eierskap og sunn økonomisk konkurranse i næringslivet et betydelig gode. Et demokratisk gode. Det gir grunnlag for innovasjon, nye bedrifter, ny teknologi og nye produkter. Jeg tror det var Gudmund Hernes som en gang spurte om hvor mange nye bilmodeller, datamaskiner eller vaskemaskiner som hadde sitt opphav i Øst-Tyskland?

Retten til privat eierskap og næringsvirksomhet gir muligheter til å utfolde seg for de som er villige til å bære en viss risiko, - men motstykket er at de også samtidig får gleden av å høste mulige gevinster. Det er nettopp poenget. Retten til å kunne være med på å bygge opp noe, gjennom egen innsikt, egen kyndighet og egen risiko, er helt fundamental for at en markedsøkonomi skal kunne fungere. Enten det skjer gjennom investeringer eller ved etablering av nye bedrifter. Og da er statens rolle først og fremst å sikre at konkurransen er rettferdig, og at både selskaper og privatpersoner betaler sin skjerv til fellesskapet gjennom skatter og avgifter på en forutsigbar måte.

Akkurat der oppstår hovedproblemet med det offentlige som eier: Når en virksomhet er utsatt for konkurranse – slik den jo typisk er i næringslivet – er det viktig at konkurransen er rettferdig, og at ingen selskaper har fordeler som andre ikke har. Kan vi stole på at staten ikke behandler sine ”egne” selskaper mer fordelaktig enn alle andre? Kan vi være trygge på at selskapene blir regulert, skattlagt og kontrollert helt likt, til tross for at staten har eierinteresser bare i noen av dem? Dette har å gjøre med alle de rollene staten – eller det offentlige – må fylle. Hvis vi tenker prinsipielt er det kanskje bedre om staten konsentrerer seg om å være lovgiver, skatteinkrever og regulator, enn om selv å være deltaker i konkurransen.

Dette er den klassiske, liberale kritikken mot offentlig eierskap: Det offentlige greier ikke å unngå rolleblanding, og derfor kan fordelene med den markedsøkonomiske modellen bli underminert. Ikke minst kan det være fare for uheldig maktkonsentrasjon fordi staten blir sittende på alle sider av bordet.

Men det finnes også andre innvendinger. Typisk er innvendingen om at det offentlige er en ”dårlig” eier. ”Dårlig” kan da bety flere ting; at eierskapet er ”passivt”, at offentlig eide virksomheter egentlig er styrt av administrasjonen og byråkratiet, at offentlige bedrifter har lave krav til avkastning, svak evne til omstilling, at de styres etter mål som er kortsiktige og politiske, men ikke kommersielle – og så videre. Hos oss i Europa er tiårene etter andre verdenskrig en studie i hvordan offentlig eierskap i kull, stål, bilindustri, forsvarsindustri, flyindustri og kjemisk industri først eksploderte, for deretter å implodere. Selv prestisjeprosjektet Concorde er nå satt på bakken for alltid.

Det var en symbolsk landing av etterkrigstidens tro på staten som industriell aktør. Modellen med staten som eier av europeisk industri fikk sammenbrudd, fordi den verken skapte overskudd eller arbeidsplasser. Heller ikke i Norge, noe folk som bor på Raufoss, Kongsberg, i Mosjøen eller i Kirkenes kan fortelle om. Over tid kunne selv ikke blomstrende formuleringer i statsbudsjettet skjule at verdiskaping var blitt til verdiødeleggelse. Det gikk flere penger inn enn det som kom ut. Det måtte selvsagt få en slutt. Og det var Arbeiderpartiet som til slutt ryddet opp.

Dette er samtidig den konservative innvendingen: Staten må ikke bare legge bånd på seg selv, den må også holde seg unna virksomheter den ikke har forstand på, og konsentrere seg om primæroppgavene sine. Hvis ikke risikerer vi at store ressurser fra fellesskapet går til spille, fordi det alltid er enklere å bruke av andres penger enn sine egne – ikke minst når en først har kommet i gang.

For min del har jeg respekt for både for den liberale og konservative kritikken mot offentlig eierskap i næringslivet. Den forteller oss noe viktig, så lenge den ikke blir fullstendig dogmatisk. Jeg foretrekker et system med klare roller og oppgavefordeling mellom offentlig og privat sektor. Egentlig har det undret meg lenge hvorfor sosialdemokratiet fortsetter å rote det til omkring disse spørsmålene. Debatten om ”full statlig overtagelse av produksjonsmidlene” ble i praksis avsluttet allerede i 1920-årenes ideologiske kamper med kommunistene, banksosialisering ble forlatt på 1950-tallet, mens statlig industrieierskap stort sett ble avviklet (med hell) på 1980-tallet. Samtidig er de fleste enige om at staten må spille en rolle som garantist for nasjonalt eierskap i visse nøkkelbedrifter, som for eksempel StatoilHydro og Statkraft. Eller når en akutt krise står for døren, som da bankene våre havarerte for et par tiår siden. Hva er det da igjen å diskutere?

Jeg tror det fortsatt sitter mye politisk naivitet igjen i veggene i Arbeiderpartiet. Vi snakker lettvint om ”statlig og privat partnerskap”, og om ”demokratisk styring og kontroll”, men alle vet at til syvende og sist må en konkurranseutsatt bedrift være lønnsom. Å tro at et selskap bare fatter populære og kloke beslutninger simpelthen fordi det eies av det offentlige er mer enn naivt, det er misforstått. Det vet alle som har arbeidet med offentlig eierskap. Derfor burde vi ha lagt denne retorikken bak oss for lenge siden.

Nå får vi debatten midt i fleisen enda en gang, på grunn av rotet omkring Aker Solutions. Bakgrunnen for hele saken var frykten for at selskapet i sin tid skulle havne på utenlandske hender. Ville det vært så fryktelig? Kanskje ikke. Men et stort flertall på Stortinget mente at statlig deltakelse på eiersiden tross alt var en bedre løsning. Altså ble Aker Holding etablert, og dermed var vi i gang.

Så er spørsmålet om denne saken er det endelige ”beviset” på at statlig eierskap er umulig, eller om den avslører systemfeil som kan rettes opp. Jeg heller mot det siste, og her er mine argumenter:

For en bedrift er det å ha staten som eier ikke uten videre enkelt. Det fordrer en særlig følsomhet for de tilfellene der den kommersielle logikken og den politiske logikken går hver sin vei – noe som før eller siden vil skje. Alt jeg har lest, sett og hørt om hvordan Aker (med Røkke som dominerende eier) har opptrådt i denne saken forteller meg at dette systemet slett ikke var forberedt på de politiske kastevindene som kom etter at det ble stilt spørsmål ved verdifastsettelsen av de selskapene Aker Solutions nå har kjøpt fra Aker. Noen har snakket om landeveisrøveri på høylys dag. Alle må forstå at dette er noe staten aldri kan finne seg i, selv ikke når røveren heter Kjell Inge Røkke. Det er – enkelt sagt – forbausende at kvalitetssikringen av selve prosessen i Aker-systemet har vært så slett som det nå ser ut til. Selvsagt burde kjøpene vært lagt fram for generalforsamlingen i Aker Solutions, om ikke annet, så av hensynet til ryddighet.

Statens – og særlig statsrådens – agenda er alltid mer sammensatt og komplisert enn hensynet til ett enkelt selskap der staten er eier. At Røkke, godt plassert blant landets best betalte rådgivere og advokater, ikke forstod dette er mer enn underlig. Har du først tatt staten om bord nytter det ikke med prosesser som tilsynelatende er juridisk vanntette. Du må ha noe som holder i opinionens lys også; - ikke minst opposisjonens lys, og ikke minst i medienes lys. Begge deler kan være nokså kritiske. Dette vet selvsagt Aker alt om i dag, når det er for sent.

Men staten har åpenbart også vært uforberedt på hva det vil si å ha Kjell Inge Røkke som medeier. Det er tross alt snakk om en utøver av finansiell akrobatikk i verdensklasse. Her har det gått e-poster og sms-meldinger i hytt og pine. Sakspapirer dumper ned i postkassen kvelden før embetsverket skal orienteres. Noen har snakket sammen på gangen. Noen husker hva som ble sagt, andre husker det stikk motsatte. Det har vært snakket ”på overordnet nivå” om ”prosess og omfang”, men ingenting av dette tyder på at staten har hatt et sikkert grep om rattet. Det er rett og slett for dårlig. Og det er heller ikke nødvendig, for staten – som en vesentlig eier i Aker Holding – har langt større muligheter til å ivareta sine verdier og interesser i forhold til selskapet. Noe av problemet for en statlig representant i et styre er nettopp at han eller hun representerer ”alle” og derfor ingen. Da blir tett kontakt med oppdragsgiveren ekstra viktig. Og oppdragsgiveren er det departementet der eierskapet er plassert. Her ligger det mye læring, både når det gjelder ”omfang og prosess” – for å holde meg til dagens språkbruk.

Det er mulig å hevde at staten aldri burde ha deltatt i etableringen av Aker Holding. Det er et greit standpunkt, men et solid flertall på Stortinget mente altså at det var viktig å sikre et nasjonalt eierskap til Aker Solutions.

For min del er jeg tilbøyelig til å være enig i denne vurderingen. Men verken Aker-systemet eller statssystemet har imponert når det gjelder oppfølgingen. Derfor har vi nå fått hva amerikanerne kaller en ”wake-up-call” hva angår statlig eierskap. Mener vi alvor med at staten skal være en langsiktig og solid eier må vi sørge for at eierskapet kan utøves på en betryggende måte. Da kan ikke statens eierrepresentanter overlates til seg selv. Og da må private medeiere – enten de heter Røkke eller noe annet – forstå at det ikke finnes noe som heter ”shortcuts” når du har staten med på laget. Staten er alltid størst og sterkest. Det er derfor vi har den.