Helvete, Helvetica!

I dag går tankene våre til Føderalstaten Sveits (Confoederatio Helvetica), landet der kvinnene fikk stemmerett i 1971 - ja, i en av kantonene (Appenzell Innerrhoden) kom ikke stemmeretten for kvinner før i 1990. Landet ble medlem av FN først i 2002.

I dette landet, som stort sett er delt i tre språklig sett (tysk, fransk, italiensk - i den rekkefølgen størrelsesmessig) og i to når det gjelder religion (katolisisme og protestantisme), finnes det et muslimsk mindretall på om lag 4 prosent av befolkningen.

På søndag vedtok flertallet i landet et forbud mot bygging av minareter - som best kan "oversettes" til forbud mot religiøse bygg for muslimer - en naturlig parallell ville være forbud mot kirker. Det er paradoksalt at noe slikt er mulig i hjemlandet til Henry Dunant og den internasjonale Røde Kors bevegelsen. Det er også paradoksalt at det nokså klare flertallet (57 prosent) valgte å ignorere alle råd fra alle ansvarlige politiske partier i føderalstaten. Her snakker vi om et tvers igjennom ekte "gufs" fra folkedypet. Et illeluktende rap, om du vil.

Dette vedtaket vil selvsagt ikke hjelpe Sveits på noen som helst måte - ikke det overveldende kristne flertallet og slett ikke den muslimske minoriteten. Om det var slik at Sveits hadde utfordringer i sin integrasjonspolitikk fra før er disse nå mangedoblet. Bare tanken om at et land - et hvilket som helst land - kan løse utfordringer knyttet til religiøst mangfold ved at flertallet fratar mindretallet grunnleggende rettigheter er rett og slett stupid.

Representanter for flertallet i avstemningen uttaler nå at resultatet er en seier for "vestlige verdier." Det er å snu saken fullstendig på hodet. Hvis vi med "vestlige verdier" mener respekt for enkeltmennesket, trosfrihet og andre liberale verdier er jo resultatet et knusende nederlag. Ja, det er ett av de mest markante nederlagene for "vestlige verdier" jeg kan komme på i løpet av de siste tiårene - og en fullstendig tragisk avslutning på det året da vi kunne glede oss over feiringen av 20-års jubileet for Berlinmurens fall.

Verdien av demokratiet blir raskt redusert hvis det ikke evner å sikre mindretallet grunnleggende personlige rettigheter knyttet til politikk, religion, organisasjons- og ytringsfrihet. Når flertallet ser seg fritt til å herje med mindretallet som de vil er vi på rask vei vekk fra fra de verdiene som binder demokratiene sammen. Derfor var avstemningen på søndag en skammens dag for Sveits - landet som ser på seg selv som et foregangsland i direkte demokrati. Helvete heller!

I Opplysningens Tjeneste

Imens: Inne i Oslo har Eirik Mosveen (VG) og Marie Simonsen (Dagbladet) tatt seg en alvorsprat over nabogjerdet. Tiden har kommet for å ta ansvar og slå alarm: Når demokratiet skjelver i sine sammenføyninger er tiden inne for gode naboer til å sette foten ned: Hit, men ikke lenger!

Spørsmålet er ikke lenger biodiesel eller ikke biodiesel, avgift eller ikke avgift. Nei, nå befinner saken seg på et helt annet nivå. Et overordnet nivå. Et konstitusjonelt nivå. Et nivå som rører ved grunnleggende prinsipper i demokratiet. Et nivå over selve saken og virkeligheten. Intet mindre, intet mindre.

Og hvem har bedre forutsetninger for å belyse sakens sanne karakter enn de politiske redaksjonene i VG og Dagbladet? Et latterlig spørsmål. Selvsagt har ingen bedre forutsetninger enn nettopp disse to redaksjonene. I år etter år har de forsynt norske lesere med prinsipielle og veloverveide vurderinger av politikkens utfordringer og – ja, nettopp – demokratiets virkelige stilling. Det er neppe noen overdrivelse å si at uten innsatsen herfra hadde nivået på den offentlige samtalen i fedrelandet vært vesentlig dårligere. Faretruende dårligere.

For det er ikke politisk spill, personfokusering og jakt etter mer eller mindre relevante skandaler som preger innsatsen til disse to avishusene. Å langt i fra! Nivelleringen av norsk politisk journalistikk må vi lete etter helt andre steder. I lokalavisene, for eksempel. Eller i påvirkningen fra utenlandske medier. Eller i det globale internettet, der praktisk talt hver eneste tulling med tilgang til en datamaskin nå kan skaffe seg usensurert oppmerksomhet om alskens besynderlige oppfatninger.

Kompetanse. Fakta. Saksorientering. Bred og informerende omtale. Der har du stikkordene som Mosveen, Simonsen og deres redaksjonskolleger nærmest maskinmessig arbeider etter – fra de åpner øynene om morgenen og helt til de må la tastaturet hvile på sene kvelden. Her er det ikke rom for ”spell og spetakkel.” Her nytter bare de aller mest grundige, nådeløse og presise analysene. De med vidtrekkende konsekvenser for folk og land. Ja, jeg hadde nær sagt; for liv og helse. For denne innsatsen mottar de sjelden takk. Ja, noen ganger mottar de ikke en gang forståelse. Likevel arbeider de hvileløst for å sikre offentligheten innsikt i de store farer som alltid – ja, alltid – truer vår utsatte samfunnsmodell.

Det er ikke hver dag eller hver uke, eller en gang hver måned, at Mosveen og Simonsen finner det nødvendig med en tung nabosamtale om Tidens Utfordringer. Det har de rett og slett ikke tid til, så mange småbranner og tilløp til utglidning som de daglig må bekjempe. Men innimellom må de små sakene simpelthen vente. Da er det alvor. Da må de si fra. Da må jobben gjøres.

Som nå: Den siste tiden har avslørt (temmelig grundig, må det være lov å si) at landet har en statsminister som har glemt – eller som aldri vil lære – at ”politikk handler vel så mye om hvordan ting framstår som hvordan de faktisk er”- som Marie Simonsen så treffende sier det i Dagbladet i dag. Dette er nesten ikke til å leve med. Når skal disse folkevalgte kjøtthuene (unnskyld uttrykket) egentlig forstå? Helt siden Platon har det vært kjent at den fysiske verden og den virkelige verden ikke er en og den samme. Den virkeligheten vi opplever er bare en dårlig kopi av den virkelige virkeligheten – ideenes verden, medienes verden, den egentlige verden. Den verden som skapes og formidles av bl.a. de uslitelige redaksjonene i Akersgata. Dette er pensum på videregående! I alle fall til forberedende. Har ikke statsministeren eksamen fra universitetet?

Det er akkurat dette VG og Dagbladet ustanselig og uten opphold forsøker å forklare aktørene i den politiske prosessen: Det er ikke sakene som teller. Det er ikke innholdet i sakene som teller. Det er ikke en gang argumentene i sakene som teller. Det er hvordan sakene framstår som teller. Det er hvordan sakene framstår som er den egentlige virkeligheten, - ideenes verden, hjemstedet til politikkens ideelle former. Hva hjelper det om landet har en statsminister som forholder seg til sakene, når han nekter å forholde seg til hvordan sakene framstår? Ja, hva skal landet med en statsminister som arbeider med saker, sakenes innhold og sakenes argumenter, når han (unnskyld igjen) driter i hvordan de tilsynelatende arter seg i medienes virkelige virkelighet?

Et enda viktigere spørsmål er naturligvis dette: Kan demokratiet, ja selve landet til syvende og sist, overleve med statsminister som foretrekker å forholde seg saklig til små og store spørsmål, når han i virkeligheten (altså den virkelige virkeligheten) burde være opptatt av det tilsynelatende, - det som ”framstår” gjennom medienes strengt analytiske formidling? For politisk demokrati handler bare tilsynelatende om å vinne, og anvende, flertall i politiske saker. I den virkelige virkeligheten er det hva sakene tilsynelatende handler om som egentlig teller.

Her må man visst ta det med teskje (vi prøver igjen): I virkeligheten er ikke Frederic Hauge et allvitende orakel som representerer både sunn fornuft, folkeviljen og et flertall på Stortinget. I virkeligheten er han verken klimaforsker, ekspert på forvaltningsrett eller ekspert på noe annet – bortsett fra å være en uslåelig linselus. Men dette er bare i virkelighetens verden. I den virkelige virkeligheten framstår han som både klimaekspert, teknologiekspert, ekspert på forvaltningsrett, og på alt mulig annet mediene måtte finne på å spørre ham om (og det er faktisk ikke så rent lite). Og så lenge han framstår som ekspert på alt dette, ja, så er han (i den virkelige virkeligheten) ekspert, majoritetsleder og representant for den sunne fornuft. En fornuft som er så sterk og klarsynt at ingen kan slippe unna. Heller ikke statsministeren, til tross for at han synes (tilsynelatende, altså) å tro det. Det finnes meningsmålinger som viser at dette er tilfellet. Ikke tilfeldige målinger av den upresise virkeligheten, men av den virkelige virkeligheten, - den som Mosveen og Simonsen behersker til fingerspissene og bruker lange dager på å formidle til oss alle.

Det er dette statsministeren nekter å innse, men som opposisjonen og (heldigvis, må vi si) deler av Regjeringens eget apparat skjønte så altfor godt i saken om biodiesel. For det var bare i virkelighetens verden at denne saken handlet om biodiesel og fritak for veiavgift. I den virkelige virkeligheten handlet den om alt mulig annet: Maktarroganse, politiske overgrep og total uvilje mot å forholde seg til hvordan saken virkelig (virkelig) framsto. Ikke minst handlet den om at Frederic Hauge nok en gang ble såret og indignert. Det var noe vi alle kunne både høre og se. Herregud, hvor mye må den mannen egentlig tåle?

Her er vi ved kjernen av problemet: Mens VG, Dagbladet, Frederic Hauge og norske politikere med et minimum av realitetsorientering valgte å forholde seg til biodieselsaken slik den tilsynelatende framsto – altså slik den virkelig (virkelig) var – fortsatte statsministeren å forvirre land og folk med fakta og saklige argumenter.

Det er dette som ikke bare er deprimerende, men også faretruende. For hva vil skje neste gang det dukker opp en sak, som i virkeligheten er basert på misforståelser og feilinformasjon, men som i den virkelige virkeligheten handler om rå maktbruk, bevisst miljøødeleggelse, klimasvik og demokratiets fortsatte eksistens? Hva om vi også da blir møtt av en statsminister som ønsker å diskutere sak, fakta og argumenter og som fortsatt ignorerer hvordan det hele framstår nettopp hos - og ikke minst gjennom - de som er satt til å gjøre jobben med å produsere det tilsynelatende? Altså, hos folk som Mosveen og Simonsen? Og hva om Frederic Hauge en dag rett og slett skulle bryte sammen på grunn av all motgangen det framstår som han tilsynelatende må tåle? Eller neste gang den borgerlige opposisjonen tilsynelatende kan få gjennomslag for et avgiftskutt - som er hva de ønsker seg mer enn noe annet i hele verden?

Slik er de spørsmålene vi må stille oss. Da er det godt å vite at gode naboskap og høye intensjoner fortsatt lever i beste velgående. Ikke minst i Dagbladet og i VG. Virkeligheten er vanskelig nok om vi ikke skal la oss forvirre samtidig. I en krevende tid bør noen snarest initiere en varm takk fra samfunnet til de som jobber i den skarpe enden i Opplysningens Tjeneste. Det er hardt arbeid. Vi må bare være glad for at noen orker å gjøre det.

Heia Jens!

Demokrati og fri meningsutveksling kan noen ganger være en sann prøvelse. For noen år siden hadde jeg en samtale med lederen for statsoljeselskapet i et av emiratene i Den persiske gulfen. Han sa noe slikt: "Heldigvis har vi aldri rotet det til for oss selv med partier, frie valg, en fri presse og den slags. I et slikt system får man jo aldri fattet effektive beslutninger."

Jeg visste selvfølgelig at han tok feil, men jeg skjønte likevel poenget. Noen ganger sporer politikken helt av, og ender som et uverdig spill der det er omtrent umulig å forutsi utfallet. Det er politikk på sitt absolutt verste. Men det er ikke bare dårlig politikk som sådan, - det er ofte også "krydret" med en hjelpeløs presse og av interesseorganisasjoner som prater og kommenterer over seg i en endeløs strøm av misforståelser og feilaktigheter. Dag ut og dag inn slipper den ene påstanden etter den andre nærmest usensurert ut i mediene. Forvirringen blir total, - hauset fram av ubegavede journalister og av populister i opposisjonen og i organisasjonslivet.

Akkurat nå tror om lag 90 prosent av befolkningen at Regjeringen har foreslått å innføre en egen avgift på biodiesel. Ja, avgiften har til og med fått sitt eget navn: Biodieselavgiften. I lang tid har jeg hørt om denne avgiften på radio, sett folk snakke om den på TV og lest om den i avisene. Det er avgiften som ingen vil ha. Avgiften som opposisjonen hater. Avgiften som får Frederic Hauge til å gå fra konseptene. Avgiften som er i strid med klimaforliket i Stortinget.

Men det er altså en avgift som ikke en gang eksisterer.

For det finnes ingen biodieselavgift, og det finnes heller ikke noe forslag om å innføre en egen avgift for biodiesel. Derimot finnes det et forslag i statsbudsjettet om at biodiesel ikke lenger skal ha fritak for veiavgiften. Og veiavgiften finnes. Jeg hadde nær sagt, naturligvis. Veiavgiften finnes av to grunner: Fordi veitrafikk innebærer kostnader for samfunnet og fordi vår felles velferd trenger finansiering. Begge deler er svært gode grunner, spør du meg.

Det er et velkjent mønster at de borgerlige partiene gjerne går en ekstra mil for å underminere statens finansieringsgrunnlag. Det har vi sett før, og det kommer vi helt sikkert til å se igjen. For min del husker jeg godt den systematiske undermineringen av "delingsmodellen" - som kom som et resultat av den helt nødvendige oppryddingen i skattesystemet på 1990-tallet. Den gangen ble Arbeiderpartiet stående nokså alene om å tette skattehull og sikre at også de mest velstående her i landet skulle betale skatt til fellesskapet. Om du vifter med et avgiftskutt eller et skattehull foran en borgerlig politiker kan jeg garantere resultatet; svaret er alltid ja. Uten unntak.

Nå får de drahjelp fra Frederic Hauge og Bellona. Det er ikke noe pent syn, men så er det også en god stund siden Frederic Hauge var en ung mann som representerte noe helt nytt i norsk miljøbevegelse. I dag virker den indignerte arrogansen hans noe mer rutinepreget. Han har blitt som meg; - en gubbe, rett og slett.

Men med god hjelp fra en fullstendig ukritisk presse, en populistisk miljøbevegelse og (dessverre også) representanter fra de to regjeringspartiene SP og SV har det blitt mulig for opposisjonen å etablere en gigantisk misforståelse, både om hva biodrivstoff er og om hva som er god miljøpolitikk. Det lover slett ikke godt, med tanke på at vi snarest bør begynne å snakke om de virkelig store utfordringene som er knyttet til å innfri målene fra klimaforliket. De skal vi som kjent nå innen 2020.

Akkurat nå høres det ut som om miljø- og klimapolitikk handler om skattelettelser og fritak for avgifter. Men i virkeligheten handler det om noe helt annet: Det handler om prise utslipp som ødelegger miljøet såpass brutalt at vi får til raske og store endringer i bruken av energi. Det handler om å ta dagens bensin- og dieselbiler vekk fra storbyene våre. De er helt uegnet for framtidens transportmønster. Det handler om å foreta tilstrekkelige investeringer i kollektivtransport - bane og buss - langt forbi dagens nivå. Det handler om elektrifisering av langtransport via jernbane, og om å erstatte olje med gass både i kollektiv- og kysttrafikken. Gjerne biogass fra slam og deponier - men naturgass er også et langt bedre alternativ enn olje, både når det gjelder transport og oppvarming. Det handler om infrastruktur for fjernvarme og økt bruk av biobrensel. Det handler om å betale fullt ut for de miljøkostnadene som måten vi lever og arbeider på innebærer.

Det handler - kort sagt - om betydelige investeringer som ikke er mulige uten offentlig innsats. Alle som tror at dette er noe vi får til gjennom å flikke på dagens avgiftssystem - f.eks. gjennom et fortsatt fritak for veiavgift for biodiesel - må tenke om igjen. Det er bare i hodet til borgerlige finanspolitikere - og hos selvhøytidelige representanter for miljøbevegelsen - at det er mulig å tro at vi kan løse klimaproblemet gjennom avgiftslettelser. Klimaforliket krever en helt annen bruk av virkemidler. Det kan være både moro og populært å sloss for lavere avgifter, men pilen peker faktisk i stikk motsatt retning. Det finnes et bytteforhold mellom økte miljøavgifter og mulige lettelser på andre områder. Men det er utenkelig at vi skal greie den nødvendige omstillingen uten ekstra kostnader for oss alle.

Striden om den såkalte "biodieselavgiften" viser bare hvor mye enklere det er å bygge allianser for å svekke statens inntekter enn det er å gjennomføre en fornuftig miljøpolitikk. Småsakene er da alltid viktigere enn de store beslutningene som venter, og ingen sak er liten nok. Heller ikke for miljøbevegelsen - noe som er tankevekkende. Det er politisk sett billig å økse ned på statens inntektsside - gjerne i samarbeid med en organisasjon eller to - mens det er tilsvarende kostbart å holde skansen, og forklare at det selvsagt ikke er veiavgiften som avgjør om vi skal nå klimamålene våre. I det hele tatt: Her har vi en sak som har gått ut over alle de proporsjoner den noen gang har fortjent.

Derfor synes jeg at statsministeren ryddet godt opp i dag. Dels gjennom helt målrettede tiltak for å fremme framtidens bioenergi - en type bioenergi som virkelig bidrar til å løse klimautfordringen - og som ikke bare er en subsidie til likt og ulikt når det gjelder miljøkvalitet. Og dels ved å øke omsetningspåbudet for biodrivstoff så snart det er klart at det virkelig holder de kravene vi må sette ut fra hensyn til miljøet.

Takk for det! Saklig og presis politikk. Gudskjelov og endelig, sier jeg. Og så håper jeg det blir en stund til neste gang vi ser sentrale politikere og nasjonale medier miste fullstendig fotfeste med virkeligheten, og kaste seg for føttene til en miljøbevegelse som dessverre driver mye symbolpolitikk - og som nærmest er i ferd med å gå på tomgang i forhold til de store utfordringene som venter oss.

Pent var det ikke.

Minority Report

I filmen ”Minority Report” er politiet i stand til å avverge grove forbrytelser før de blir begått. Det paradoksale er at gjerningspersonene – som altså blir avbrutt i sine forsetter – likevel blir dømt. Filmen beskriver et samfunn der du kan bli dømt for et mord du aldri har begått, men som du i stedet ble forhindret i å gjennomføre.

Grunnen til at dette er mulig er at politiet har tilgang på avansert teknologi som gjør det mulig – med stor treffsikkerhet – å vite om slike grove forbrytelser i forveien, slik at de kan gripe inn. Spørsmålet er da: Om vi hadde tilgang på slik teknologi ville vi gjort bruk av den i stor skala eller ville vi hatt moralske innvendinger? Fordelene virker åpenbare: Grove voldsforbrytelser blir i praksis umulig å gjennomføre fordi politiet vil vite om dem på forhånd. Hva kan ulempene være?

I filmen er ulempen at systemet svikter. Gjennom misbruk og manipulering kan forbrytelser ikke bare skjules, men det er også mulig å produsere ”ugjendrivelige bevis” for at helt uskyldige mennesker faktisk er grove forbrytere. Moral: Teknologien gjør oss ikke egentlig tryggere. Ethvert system som kan feile vil før eller siden feile, og da kan det få katastrofale konsekvenser for helt uskyldige mennesker.

Nå diskuterer vi datalagringsdirektivet. Jeg misliker dette direktivet. Bare tanken om at det skal lagres milevis av data om hvor jeg befinner meg, hvem jeg snakker med, hvem jeg sender e-post til, fra hvilken datamaskin jeg gjør det – og så videre – er sterkt provoserende. Jeg føler – og jeg mener jeg har rett til å føle – at slike opplysninger er mine, og ingen andres.

I januar i år kom Personvernkommisjonen med sin innstilling (NOU 2009:1 Individ og integritet. Personvern i det digitale samfunnet). Her finnes en bred gjennomgang av hvorfor hensynet til personvern er viktig og hvordan dette vernet mer og mer trues av ny teknologi og nye anvendelser. I innstillingen finnes bl.a. følgende kloke ord:

”De fleste mennesker har oppfatninger om hvilken informasjon som er relevant eller passende i forskjellige sammenhenger. De fleste av oss protesterer ikke på at legen skal ha opplysninger om helsen vår, at banken skal ha kredittopplysninger når vi søker lån, eller at lærere skal ha relevant informasjon om barna våre. Problemet oppstår dersom vi blir avkrevd informasjon som vi ikke oppfatter som relevant for den aktuelle situasjonen eller relasjonen. Banken kan for eksempel ikke avkreve informasjon om vår religiøse tilhørighet eller seksuelle legning. Ethvert samfunnsmedlem gir fra seg informasjon om seg selv i mange sammenhenger, både til offentlige myndigheter, kommersielle aktører og andre mennesker. Registrering og behandling av personopplysninger regnes som en forutsetning for en velfungerende velferdsstat, men det forutsetter at aktørene kan stole på at aktuell informasjon ikke misbrukes eller brukes til andre formål enn det de har samtykket til."

Vi er alle hele mennesker som lever hele liv. Det er vårt ansvar som individer å ha oversikt over alle de ulike sammenhengene vi inngår i gjennom livet – og det kan være krevende nok. Alle våre handlinger har en bakgrunn, en kontekst, en historie, og som regel også en intensjon. Dersom andre bare plukker ut fragmenter av dette; enkeltopplysninger, tidspunkter, relasjoner til andre, og bruker dette til å ”rekonstruere” historier om vårt eget livsløp, så er ikke sannsynligheten bare stor for at historien blir feil, den kan også ta form av et overgrep mot vår integritet.

Personvernkommisjonen skriver klokt også om dette:

”Personvernet og retten til privatliv er viktig for å beskytte individers mulighet til å opprettholde og utvikle bestemte sosiale relasjoner upåvirket av informasjon gitt i andre kontekster. Med utgangspunkt i et slikt perspektiv kan personvernet forstås som en rettighet som skal sette oss i stand til å differensiere mellom ulike roller, adferdsmønstre og sosiale forventninger. Det er ikke all informasjon om oss selv som vedkommer alle. Opplysninger om helseforhold er definert som en sensitiv personopplyning, men det er nok lettere å fortelle om benbrudd og idrettskader enn om psykiske lidelser. Den vanlige oppfatningen er at graden av selvbestemmelse over personopplysninger øker med graden av intimitet og sensitivitet.

I mitt liv spiller jeg mange roller. Jeg har en haug med relasjoner der bakgrunnen er totalt forskjellig fra person til person. Noen kjenner jeg slik, andre kjenner jeg sånn. Noen har jeg en lang felles historie med, andre har jeg bare kjent i kort tid. Noen er jeg åpen og fortrolig med, andre holder jeg på avstand – enten fordi det er naturlig eller fordi jeg vil ha det slik. Det å være meg er å gå inn og ut av mange ulike roller, og fortsatt være meg selv. Og tar jeg ikke feil, er det å være deg ikke svært forskjellig fra det å være meg – på akkurat denne måten. Vi skifter kontekst, og vi skifter roller hele tiden. Som Personvernkommisjonen skriver:

"Det å kunne veksle, mellom en offentlig sfære der vi er synlige for enhver og en intimsfære som vi deler kun med nær familie og utvalgte venner, er en forutsetning ikke bare for demokratiet, men også for ethvert samfunn. Uten en slik veksling, og uten at den enkelte har en viss kontroll over vekslingen, har vi ikke mulighet for å skille mellom nære og fjerne relasjoner.”

Hvilket bringer meg over til begrunnelsen for datalagringsdirektivet, som er bekjempelse av kriminalitet. I dag lagres trafikkdata fra datamaskiner og telefoni av helt trivielle grunner; det må lages regninger (fakturaer). Slik lagring er regulert og begrenset til dette formålet, selv om det også er slik at dataene under visse vilkår kan gjøres tilgjengelig for politiet i forbindelse med etterforskning.

Direktivet for datalagring starter med et helt annet utgangspunkt, det er kriminalitetsbekjempelse som er selve formålet. Dette er altså ikke en gradvis endring av dagens praksis, slik f.eks. Helga Pedersen synes å mene, men et helt nytt og et helt annet formål. Dette er selve sakens kjerne. Det handler om overvåking i den hensikt å oppklare forbrytelser.

Men hadde det ikke vært fint om vi kunne sette alle pedofile og alle terrorister bak lås og slå? Jo, jøss! Men hvorfor stanse der? Med de dataene som nå blir tilgjengelig er det eventyrlig lett å lage diverse statistikker og analyser av kriminalistiske sammenhenger, med høy matematisk presisjon, der både den ene og andre vil peke seg ut som en ”åpenbar” mistenkt for ulike forbrytelser. Dette bekymrer ikke Helga Pedersen. Hun skriver: ”Jeg har respekt for at mange føler ubehag ved tanken på at trafikkdata skal lagres noe lenger enn i dag, og at hensikten er muligheten til etterforskning. Men det er en merkelig påstand at dette bryter med prinsippet om uskyld til det motsatte er bevist. Mine trafikkdata vil ikke lagres fordi jeg er mistenkt for å ha begått alvorlig kriminalitet, men til bruk i tilfelle jeg skulle bli mistenkt for dette. Det er noe ganske annet.”

Ja, er det egentlig noe ganske annet? For det vi ikke vet er hva Helga Pedersen vil si ja til i neste omgang – eller som hun kanskje ikke en gang behøver å si ja til fordi hun aldri blir spurt. Dataene er der. Hvorfor ikke bruke dem? Hvilke analyser og taktiske grep i etterforskningen er nå innenfor rekkevidde? Og med hvilken begrunnelse? Det som dessverre er slående med argumentasjonen fra Arbeiderpartiet og Regjeringen i denne saken er det totale fraværet av prinsipielle overveielser. Med andre ord: Hvor går grensen? Og hvis grensen ikke lar seg definere: Hvor går retningen?

Jeg aksepterer uten videre at Helga Pedersen, Anne Marit Bjørnflaten og andre ikke har til hensikt å begå forbrytelser eller bevege seg på kanten av loven. I sin egen lovlydighet kan norske politikere legge til grunn at bare de som ”har noe å skjule” kan tenkes å ha innvendinger mot økt overvåking. Her er det viktig å ”redde hvert eneste barn.” Det er en streng formålsrasjonalitet som rår, og en sterk tillit til at systemene aldri svikter – noe som i grunnen er litt forbausende, tatt i betraktning av at det ikke er mer enn et drøyt tiår siden Lund-kommisjonen la fram sin drepende rapport om ulovlig overvåkning - med Arbeiderpartiet i hovedrollen. Vi kunne kanskje forvente noe større ydmykhet i forhold til selve saken fra partiets talspersoner?

Men hvis det formålsrasjonelle er skalaen, hvis det er målet, så burde vi jo gå mye lenger. Det er Pedersens problem; argumentet hennes har ikke noen naturlig endestasjon – det kan fortsette i det uendelige så lenge ”ett eneste barn” står på spill. Jeg kan tenke meg mange tiltak for kontroll og registrering som kunne bidra til oppklaring av både det ene og andre. Kanskje ville vi ikke nå helt fram til samfunnet i ”Minority Report”, men vi kunne komme temmelig langt. Hvis det var målet.

Men er det målet? Det har jeg vanskelig for å skjønne. De som leverer tjenester for datanett og telefoni går mer og mer bort fra trafikkdata som grunnlag for fakturering. Min leverandør av internett gir helt blaffen i hvor mye jeg er på nettet, og hvor store datamengder jeg utveksler. Jeg betaler for tilgang, - til en fast pris hver måned. Altså har ikke leverandøren noe selvstendig behov for å lagre mine trafikkdata for å kunne skrive en fornuftig regning til meg. Samme trend har vi innenfor telefoni. Trafikkdataene er strengt tatt mer og mer unødvendige.

Det er politiet som ber om slike data nå, av frykt for at potensielt viktige opplysninger kan forsvinne. Det er politiet – og ikke sivile aktører – som ønsker at detaljerte trafikkopplysninger fortsatt skal lagres. Gjennomføring av direktivet er derfor noe helt annet enn å justere dagens situasjon, det er et pålegg om å lagre unødvendige data i det tilfellet at politiet kanskje skulle få bruk for dem. Det er – kort sagt – et pålegg om å lagre data slik at politiet skal få en lettere jobb med å rekonstruere historier som er potensielt mistenkelige.

Å være motstander av dette handler selvsagt ikke om å være tilhenger av lovbrudd og vold mot uskyldige. Helt presist handler det om å avveie ulike hensyn, det handler om verdier og det handler om at det faktisk finnes ting vi ikke bør gjøre selv om vi kan. På hjemmesiden til Datatilsynet fant jeg en artikkel av advokat Eva I. E. Jarbekk, der hun bl. a. skriver:

”Det er (...) slik at det nesten er en naturlov i det at informasjon som eksisterer, vil bli brukt. Når opplysningen først er lagret er det mange som vil ha innsyn og intensjonen bak er alltid god. Ofte blir opplysninger derfor brukt i en helt annen sammenheng enn hva man opprinnelig tenkte seg. Man trenger ikke et totalitært regime for at dette skal skje. Derfor må man tørre å se på direktivets konsekvenser i en større sammenheng enn hva direktivet selv oppsetter. Kritikerne av direktivet frykter at politikerne vil finne stadig nye måter å bruke opplysningene på slik at personvernet skrumper ytterligere inn."

Personvern er et verdispørsmål. Det handler om å sette grenser for formålsrasjonaliteten slik at vi mennesker fortsatt skal ha mulighet til å leve våre mer eller mindre vellykkede liv, uten frykt for overvåking, mistanke og potensielle overgrep. Å streve etter et samfunn uten kriminalitet og forbrytelser er et edelt mål, men det er mange virkemidler vi bør nei til på veien mot et slikt samfunn. Vi trenger tilbørlig respekt for hva teknologi kan brukes til, og misbrukes til. Og noen ganger er det helt nødvendig å si klart fra om at hensynet til det som isolert sett kan være nyttig går på bekostning av det som er riktig.