Tilbud uten etterspørsel

Harald Heide-Steen jr. lanserte en gang den nye idrettsøvelsen "stille lengde uten avsprang." En øvelse der ikke mye skjer, og der det heller ikke er lett å finne vinnere.

Det går visstnok trått i Seoul, der G20-lederne er samlet for å skape ny balanse i verdensøkonomien. Den øvelsen landene konkurrerer i kan vi kalle "tilbud uten etterspørsel." Det ser ut som alle land vil produsere og eksportere, mens ingen land vil kjøpe. Hvis dette høres urimelig ut så er det fordi det er urimelig. Det er en sikker oppskrift på en global handels- og valutakrig som ingen vil tjene på. Tvert i mot - det meste vil stanse opp.

I følge den avgående presidenten i Brasil, Lula da Silva, kan problemet formuleres slik: "Hvis de rike landene plutselig stanser sitt forbruk og heller vil satse på vekst gjennom eksport vil vi alle gå konkurs, for da er det ingen som vil kjøpe noe lenger. Alle vil selge."

I en verden der milliarder av mennesker hver dag sliter med å få dekket selv de mest grunnleggende behov, er det en pervers tanke at det som skal holde veksten i gang er at rike land fortsetter å bruke langt mer enn det en gjennomsnittlig person på kloden noen gang kan håpe på. Og attpå til låner penger fra utviklingslandene for å få det til.

Men slik er det. Eller: Slik har det i alle fall vært i flere år. Og det er selvfølgelig også den viktigste kilden til de "globale ubalansene" som G20-lederne nå strever med. Det som på utsiden ser ut som et teknisk valutaproblem - en konkurranse om å ha lave valutakurser relativt til andre land - er i virkeligheten bare en refleks av at verdensøkonomien på alle måter er grunnleggende skjev, og derfor også hårreisende urettferdig.

Det som frustrerer Brasil, Kina og andre utviklingsøkonomier er at USA har satt seddelpressen på full guffe, samtidig som vekstutsiktene i hele OECD-området er langt svakere enn i en del av utviklingslandene. Det er landene utenfor OECD som nå holder veksten i verdensøkonomien i gang. Folk som har behov for å plassere penger har derfor begynt å lete etter investeringsmuligheter i de nye vekstlandene; - i et omfang som langt overgår det disse landene selv har lagt planer for.

Disse investeringene sprer seg slett ikke jevnt utover i økonomien. Tvert i mot, de rettes målbevisst inn mot objekter og prosjekter der mulighetene for styring av risiko er noen lunde overkommelige: Utvalgte aksjer, utvalgte eiendommer, utvalgte industriprosjekter. I enkelte av landene raser pengene inn så raskt at de risikerer både aksjebobler, eiendomsbobler og en sterkere valuta som undergraver deres egen eksport. Det som burde være en god nyhet, nemlig at disse landene framstår som konkurransedyktige investeringsmål, har i steden blitt en dårlig nyhet fordi tilgang på "billige" penger kan ødelegge for landenes egen stabilitet. Tallene (her hentet fra BBC) viser at særlig land som Brasil, Sør-Korea, Thailand og Sør-Afrika har tapt konkurranseevne på grunn av sterkere valuta siden starten på 2009.

Kritikken mot USA er at dette er en "sleip" måte for amerikanerne å rydde opp i egne ubalanser på. Ja, det er riktig at USA må eksportere mer og importere mindre. Og, ja, det er riktig at amerikanerne må begynne å spare igjen. Men mye dollar betyr billig dollar, og da er det seddelpressen i Federal Reserve som hjelper amerikanerne, like mye som det er "blood, sweat and tears" fra USAs egne innbyggere.

USA kan på sin side hevde at hele modellen med lånefinansiert forbruk i de rike landene ikke er bærekraftig. Den modellen må erstattes med en modell der det er flere som kan trekke lasset, forbruket må opp i flere av de store utviklingsøkonomiene. De kan ikke bare fortsette å bygge store handelsoverskudd. Særlig er USA kritiske til den måten Kina opererer på: Kina kan nyte godt av at USA og andre OECD-land har åpne økonomier, samtidig som de selv stenger utenlandske investeringer ute gjennom kraftige reguleringer. Kina har glede av åpne markeder for sin eksport, og internasjonale valutamarkeder som de kan plassere sparingen sin i. Men de stenger andre ute fra sine egne markeder, og styrer bevisst mot en lav kurs på egen valuta.

Kina har lykkes i forbausende grad med å utnytte den internasjonale kapitalismen til å bygge sin egen, nasjonale kommunist-kapitalisme. Men denne asymmetrien i valutapolitikk og virkemiddelbruk er samtidig ytre tegn på fundamentale forskjeller i verdier, ideologi og samfunnsmodeller. Det hele er til nytte for Kina bare så lenge noen - først og fremst USA, men også andre industriland - fortsatt vil låne penger og fortsatt vil betale for import fra Kina. Uten vestlig overforbruk bryter den kinesiske vekstmodellen sammen.

Der ligger den grunnleggende avhengigheten mellom Kina og USA, eller mellom OECD og resten av verden, for å gjøre en grov forenkling. I siste instans kan verken overskuddsøkonomiene eller gjeldsøkonomiene holde fram slik de har gjort de siste 10-15 årene. Hvis man ønsker global balanse må det også foreligge en form for nasjonal og regional balanse. Kina er ikke interessert i et USA som er på konkursens rand, og der selv seddelpressen ikke lenger virker. USA er på sin side avhengig av at Kina, India og andre utviklingsøkonomier fortsetter å vokse. Det er viktig nå, når veksten er svak og usikker i industrilandene. Men det er også viktig for framtidens markeder, de som skal sikre veksten på lang sikt.

Grunnleggende sett ville det derfor være i hele verdens interesse om det var mulig å få til en varig og stabil forbruksvekst blant verdens fattige; - i Kina, i India, i Afrika og Latin-Amerika. Men det betyr at disse landene må gå lange skritt i retning av å utvikle åpne og troverdige markedsøkonomier - på godt og vondt. Samtidig må de jobbe mye mer seriøst med sin egen, interne fordelingspolitikk. Alle som har vært i et land som Venezuela kan skrive under på president Chavez har mye å gjøre på hjemmebane før han kan belære andre land om rettferdig fordeling. Venezuela har verdens tyvende største valutaoverskudd. Kina har verdens største, men ingen skal fortelle meg at det ikke finnes fornuftige måter å bruke penger på verken i Venezuela eller Kina.

Enkelt sagt er budskapet fra USA til Kina (og andre utviklingsland) at en globalisert økonomi ikke kan stabiliseres dersom bare halvparten av den er basert på åpne markeder, mens den andre halvparten er styrt av nasjonale reguleringer. En globalisert verdensøkonomi kan ikke ha totalt asymmetriske reguleringer. Det betyr bare at boblene og urolighetene vil komme tilbake igjen og igjen.

Her tror jeg USA har rett. Men landet er svekket og ikke lenger det åpenbare forbildet for alle andre land som det en gang var. I tillegg er USA dypt splittet: Det er en avgrunn mellom den økonomiske politikken til President Obama og den politikken som det nye republikanske flertallet ønsker seg. Det gjelder også i handelspolitikken. I Sør-Korea har Obama forsøkt å forhandle fram en handelsavtale som ville sikre bedre adgang for amerikanske biler og amerikansk kjøtt i det asiatiske landet - som selv er en stor bilprodusent. Det har ikke lykkes; ikke bare har forhandlingene med sør-koreanerne vært vanskelige, men Obama vet også at han ikke kan få hva som helst igjennom den nye Kongressen hjemme i USA.

En svekket Obama vil trolig heller ikke lykkes med å overtale et uvillig Kina til å gjøre noe med sin valutapolitikk. Dels fordi Kina har bedre tid og er i en bedre posisjon enn USA akkurat nå, og dels fordi tempoet til den amerikanske seddelpressen bidrar til å undergrave Obamas egne argumenter.

Om noen timer skal sluttdokumentet fra G20-møtet foreligge. Jeg vil bli gledelig overrasket dersom landene har kommet fram til noe som helst av betydning når det gjelder farene for en økende valuta- og handelskrig. Samarbeidsånden fra 2008 er fullstendig borte. Det blir stille lengde uten avsprang. Alle taper.

G2(0)

I morgen starter G20 toppmøtet i Seoul i Sør-Korea. G20 består av 19 land, pluss EU. Først de såkalte G7-landene; USA, Tyskland, Italia, Frankrike, Storbritannia, Japan og Canada. Så er det fire asiatiske land: Sør-Korea, Kina, India og Indonesia. Det er tre land fra Latin-Amerika: Mexico, Brasil og Argentina. Så er Russland, Tyrkia, Australia, Sør-Afrika og Saudi Arabia med. Dette er de faste G20-landene. Til møtet i Sør-Korea er i tillegg fem land invitert: Etiopia, Spania, Malawi, Singapore og Vietnam. Dessuten pleier representanter for en del internasjonale organisasjoner å være til stede: FN, Verdens handelsorganisasjon (WTO), Den afrikanske unionen, Det internasjonale pengefondet, Verdensbanken, ASEAN og OECD. 

Mens G7-gruppen har eksistert i 34 år (Canada ble med i den opprinnelige G6-gruppen i 1976), er G20 ikke mer enn to år gammelt. Det første møtet ble holdt i Washington for nokså nøyaktig to år siden. Men på samme måte som G7 er også G20 et samarbeid som særlig fokuserer på økonomisk politikk og utfordringer i verdensøkonomien. Det er medlemslandenes finansministre og sentralbanksjefer som holder hjulene i gang mellom toppmøtene, - som naturlig nok har hatt finanskrisen i 2008 som et gjennomgående tema. Et "G20-aktig" samarbeid mellom landenes finansministre har imidlertid eksistert siden slutten av 1990-tallet. Det ble den gang utløst av den såkalte "Asia-krisen," finanskrisen som startet i enkelte asiatiske land, men som etter hvert trakk både Russland og Latin-Amerika med seg. 

G20-gruppen er betydelig i global sammenheng. Den representerer mer enn 80 prosent av verdiskapingen i verden, 80 prosent av all internasjonal handel og om lag to tredeler av alle mennesker på jorda. Skjønt; - representerer? 

G20 er en gruppe land som har satt seg selv sammen. Gruppen har ikke noe mandat fra FN, for eksempel. Den har ikke noen spesifiserte oppgaver - annet enn de den gir til seg selv fra møte til møte - og den fatter heller ikke beslutninger som har forpliktelser for "medlemslandene." Av den grunn finnes det dem som mener det er litt uklart hva G20 "egentlig" er. I sommer gikk for eksempel Norges utenriksminister ut med kritiske merknader til virksomheten i G20. I et intervju med Der Spiegel sa Jonas Gahr Støre at G20 ikke hadde noen internasjonal legitimitet. Han advarte mot en ny Wienerkongress (1814-15), - der seierherrene etter Napoleonskrigene gjennom uformelle møter og samtaler etablerte en ny verdensordning som skulle vare i om lag 100 år, fram til utbruddet av 1. verdenskrig. 

Likevel mente Støre at G20 nokså enkelt kunne modifiseres slik at samarbeidet får større legitimitet. Han var også opptatt av at de nordiske landene burde være representert (annet ved å være med indirekte som EU-medlemmer). Et naturlig standpunkt for en utenriksminister i et land som ikke er medlem av EU, men sikkert ikke lett å få tilslutning til. Med så mye (potensiell) makt samlet på ett brett er listen av land som kunne tenke seg å komme inn i varmen svært lang. På den andre siden er det lett å gi Støre rett i at den typen "dobbeltmedlemskap" som Tyskland, Storbritannia, Italia og Frankrike nyter godt av smaker litt vel mye av verden for 60 år siden. Støre viser til at de nordiske landene samlet sett ville utgjøre noe slikt som verdens åttende eller niende største økonomi. Men hva hjelper det når de samme landene har ordnet seg så ulykkelig forskjellig i utenrikspolitikken - ikke minst i forholdet til EU? 

G20-lederne møtes på et tidspunkt der autoriteten til FN er kraftig svekket. Det er flere grunner til at det har skjedd. Den viktigste er trolig at selve styringssystemet i FN, med Sikkerhetsrådet som det sentrale myndighetsorganet, ikke lenger gjenspeiler realitetene i verden. Sikkerhetsrådet har fem faste medlemmer som også har veto-rett, nemlig USA, Russland, Kina, Storbritannia og Frankrike. Denne gruppen av land representerer "dagens verden" på en enda dårligere måte enn G20. Derfor foreligger det ulike forslag til å utvide antallet faste medlemmer i Sikkerhetsrådet, og for to dager siden sa Barack Obama at USA støtter Indias kandidatur til å bli et nytt, fast medlemsland. Andre forslag til nye, faste medlemsland er Brasil, Tyskland og Japan, samt land fra Afrika og land som kan representere den arabiske verden. 

Samtidig har FN pådratt seg beskyldninger om byråkrati og korrupsjon, og kritikk for måten flere militære og humanitære operasjoner er gjennomført på. Sammenbruddet for de internasjonale klimaforhandlingene i København i fjor fikk mange til å spørre om FN-systemet, med sine 192 medlemsland, er en for stor og komplisert ramme omkring såpass krevende forhandlinger. Alternativet vil i så fall være en mindre gruppe av land som likevel har stor betydning for å finne mulige felles løsninger. På papiret burde man komme langt med G20, som representerer nesten alle menneskeskapte klimautslipp i verden. 

Hvis samarbeidet om å løse viktige globale oppgaver som klimakrisen og å rette opp ubalansene i verdensøkonomien virkelig blir enklere av å gå fra FN til G20 er det kanskje ikke så mye å beklage? Det er tross alt bedre med en verden der de store aktørene møtes og samarbeider enn en verden der alt går i stå? I så fall kunne man hevde at G20 representerer en mulighet, snarere enn en trussel. 

Likevel er det for tidlig å si hva potensialet til en gruppe som G20 egentlig er. Det er alminnelig enighet om at G20 var viktig for å etablere en felles forståelse av omfanget av finanskrisen, behovene for kraftige tiltak for å redde banksystemene, og å unngå tendenser til økt proteksjonisme og handelskrig. Disse oppgavene kunne neppe noe FN-organ ha løst på samme måte. På den andre siden finnes det oppgaver som bare FN - under gitte vilkår - er i stand til å påta seg; typisk oppgaver knyttet til freds- og sikkerhetspolitikk. Slik sett utfyller G20 og FN hverandre mer enn de konkurrerer. I alle fall foreløpig. 

Skal autoriteten til G20 øke ut over den som naturlig følger av en imponerende liste av medlemsland, må samarbeidet skape resultater. Akkurat nå handler det om å bli enige om hvordan de store ubalansene i verdensøkonomien kan rettes opp, slik at vi unngår et nytt tilbakeslag som det vi fikk i 2008. Det er et stort spørsmål som mer enn noe annet handler om at enkelte land, med USA i spissen, må begynne å spare og tjene sine egne penger, mens andre land, med Kina i spissen, må slutte å spare så mye og heller bruke mer penger i sin egen økonomi.

Å få noen til å spare mer og andre til å spare mindre høres umiddelbart overkommelig ut, men verden er dessverre ikke så enkel. Både for Kina og for USA betyr en slik omlegging ganske store omstillinger. For en gitt vekst i verdensøkonomien er det behov for at USA eksporterer mer og importerer mindre, mens Kina må gjøre akkurat det motsatte. USA har lenge kritisert Kina for å holde verdien av sin valuta kunstig lav - det stimulerer kinesisk eksport, bl.a. til USA. Men nå har Kina begynt å gjengjelde beskyldningene; sammen med flere andre land hevder de at USA nå "trykker penger" for harde livet og dermed dytter både billige varer og penger ut i verdensøkonomien. På ni måneder har USAs eksport økt med imponerende 18 prosent, i følge New York Times. 

Bak dette igjen skjuler det seg omfattende misnøye med hele det internasjonale valutasystemet, der amerikanske dollar spiller en hovedrolle. Som eneste land i verden kan USA faktisk "trykke penger" uten nevneverdig fare for innenlandsk inflasjon fordi så mange andre land fortsatt foretrekker å spare i dollar. Etterspørselen etter dollar holder seg høy, til tross for at den amerikanske økonomien på papiret ser mer ut som et takras. Selv kineserne har satset tungt på dollar som sparemåte. Når USA nå lar seddelpressen gå risikerer Kina dermed to ting: Både at verdien av sparingen blir redusert og at kinesiske varer møter økt konkurranse fra amerikansk eksport. 

Tilgjengeligheten av dollar har gjort det mulig for land med handelsoverskudd å bygge opp store valutareserver - det meste i dollar. Omfanget av slike reserver har økt kraftig siden midten av 1990-tallet, fra fem prosent av verdensøkonomien til fjorten prosent i dag (mer enn åtte trillioner dollar). Kina har stått for mye av denne oppbyggingen, men er ikke alene.  Også andre utviklingsland sitter på store valutareserver, samt enkelte industriland som Norge (se figur fra The Economist).

Hva dette betyr er at land som strengt tatt har behov  for å gjennomføre investeringer hjemme i steden foretrekker å låne billige penger til USA. Så lenge amerikanerne var villige til å basere eget forbruk på stadig nye lån kunne dette gi en slags mening, men nå er situasjonen forandret: USA må spare og produsere, i steden for å låne og forbruke. Og hvis amerikanerne ikke lenger vil låne stadig flere penger, hvor skal sparemidlene da gjøre av seg?

For å svare på det må vi først finne ut av hvordan denne situasjonen kunne oppstå i første omgang. Hvorfor investerer ikke disse landene hjemme hos seg selv? I enkelte tilfeller kan grunnen være at de ønsker å omplassere formue, slik som Norge, fra naturressurser til finansielle ressurser. De kan ha ekstremt høye inntekter og mangle tilsvarende muligheter for plassering av investeringer hjemme. En annen forklaring er at landet har en økonomisk modell som er svært eksportrettet, som Kina eller Tyskland, og at omstilling vekk fra denne modellen er både sosialt og økonomisk krevende. I Kinas tilfelle kan en slik omlegging også bety politisk usikkerhet, hvilket lederskapet i landet hater mer enn noe annet. En tredje forklaring er at landet ønsker å sikre seg mot ny valutauro, reservene er en buffer mot en verden der krisene har blitt mer vanlige.

Men det er også en forklaring at myndighetene i landet stoler mer på USAs økonomiske politikk og utvikling enn sin egen. Ja, de stoler faktisk så lite på utviklingsmulighetene i sitt eget land at de heller vil låne penger til USA til tross for at det går skitt med amerikansk økonomi. Hvordan er det mulig? Svaret er at de mangler åpne og frie markeder, et stabilt styresett (demokrati), et troverdig rettsvesen og at de ofte er sterkt plaget av korrupsjon. Kanskje har lederskapet begrensede ambisjoner for utvikling og vekst i hjemlandet, men desto større ambisjoner på egne vegne. Da er det tryggere å bygge opp store valutareserver ute enn å øke forbruket og gjennomføre "tvilsomme" investeringer hjemme. Valutareservene er ikke bare en sikring mot finansiell uro, men også mot egen befolkning.

Slik har verdens spareoverskudd også et motstykke i et globalt demokratiunderskudd. 

Nå har USA foreslått for G20-landene at det bør lages en "handlingsregel" for valutaoverskudd og -underskudd; ingen land bør ha lov til å ha et overskudd/underskudd på mer enn 4 prosent av BNP. Verdens etterspørsel og forbruk må bli mer balansert, - finanskrisen har vist at det ikke er mulig å drive verdensøkonomien framover på en trygg måte dersom veksten bygger på at land med stor utenlandsgjeld skal fortsette å låne penger. Da må i steden fattigfolk i land som Kina, Nigeria, Algerie, Libya, Russland, Malaysia, Venezuela og Turkmenistan få lov til å øke forbruket sitt.

Det høres logisk ut, men hvordan skal lederskapet i disse landene få til en slik omlegging uten selv å risikere makten? Nå møtes verdens største kreditor og verdens største debitor - Kina og USA - i Seoul for å drøfte mulige løsninger. Det blir nok mer et G2 enn et G20-møte. Mens det ene landet har en valgt ledelse som trenger raske resultater for å tilfredsstille velgerne, styres det andre landet av en ikke-valgt ledelse som har mye bedre tid. Det blir nok mye snakk om "finansiell arkitektur" og "globale valutasystemer." Likevel handler det først og fremst om makt, - om hvem som ser seg mest tjent med forandringer og hvem som skal betale prisen.

Hva er galt med USA?

Det er mye som imponerer med USA; - det sier alle, og også jeg. Du verden: En dramatisk historie, tradisjon for åpenhet, ytringsfrihet, rettssikkerhet, toleranse, vitenskap og teknologi, et kulturliv som resten av verden misunner. Jo, det er mye å feste seg ved.

Men, ærlig talt, det er også en del som er galt med landet. La meg nevne tre ting:

•  USA tar for mye plass. Amerikanerne bruker flere ressurser enn noe annet land; de er i toppen når det gjelder klimautslipp per innbygger, de har verdens mest ineffektive bilpark, de har verdensrekord i forbruk basert på lånte penger, de er involvert i konflikter med land i alle verdenshjørner, de fører en utenrikspolitikk som like ofte forsterker motsetninger som å redusere dem;
• USA har et håpløst ineffektivt demokrati. Grunntanken i den amerikanske grunnloven er å begrense makten på det føderale nivå. Det er valg praktisk talt hele tiden. Hvert annet år velges 1/3 av medlemmene i Senatet og alle medlemmer av Representantenes hus. Å få vedtatt nye lover er nærmest umulig dersom det finnes et mindretall som aktivt motsetter seg dem, - mulighetene til å blokkere prosessen er nesten uendelige.
• USA har et selvbilde og en politisk kultur som verden har løpt fra. Politisk retorikk i USA har gjerne som forutsetning at alle andre land i verden ønsker å være som dem, og at alle mennesker i verden helst ville bodd i USA. Nesten all amerikansk politikk forutsettes å være patriotisk, og ikke så lite "heroisk." Amerikanerne snakker ubesværet om sitt eget naturlige lederskap på ulike områder, mens virkeligheten er at landet praktisk talt er konkurs og at det knapt har eksistert større motvilje mot landet i moderne tid.

I dag kunne vi lese at Forbes Magazine mener at Kinas president er mektigere enn Barack Obama. Det reflekterer ikke bare Obamas problemer på hjemmebane, men også styrkeforholdet mellom de to landene. USA har verdenshistoriens største utenlandsgjeld, og det er ikke noe land de låner mer penger av enn nettopp Kina. I en verden der USA må leve med stadig større skepsis selv hos nære venner, ikke minst etter 8 år med George Bush, kan Kina feire den ene triumfen etter den andre når det gjelder å bygge nye allianser. Kina lykkes der USA feiler.

Nå ligger USA nede for telling. Høy arbeidsløshet, elendige statsfinanser, en historisk utenlandsgjeld, endeløse problemer i Irak og Afghanistan. Landet sliter med å vise lederskap på noe område, og etter gårsdagens valg er president Obama grundig underminert for resten av sin periode. Ja, selv den berømte amerikanske optimismen har fått seg en knekk. Om amerikansk lederskap var tvilsomt før valget er det bortimot umulig nå. Det kommer verden til å merke; i klimaspørsmålet, i Midt-Østen, i Afghanistan, og ved at andre store land fortsetter å øke sin innflytelse på den globale scenen: Kina, India, Russland, Brasil - for å nevne noen.

At USAs internasjonale innflytelse svekkes er ikke nødvendigvis negativt, snarere tvert i mot; det går an å hevde at USA har vært for dominerende og for egenrådig for lenge. Spørsmålet er om et mindre innflytelsesrikt USA også er et mindre medgjørlig USA. I så fall er lite vunnet. Samtidig åpner USAs tilbakegang for etableringen av en ny og mer balansert verdensordning, en periode der andre perspektiver og erfaringer enn de amerikanske får større innflytelse.

For europeere flest er USA trolig et større mysterium i dag enn noen gang tidligere. Det gjelder i alle fall meg. At George Bush fikk sin andre presidentperiode er meg fortsatt helt ubegripelig. Jeg innrømmer gjerne at jeg sliter med å forstå den massive uviljen mot president Obama som har bygget seg opp i løpet av kort tid. En mulig forklaring er at det finnes en tradisjon for å gi presidenten skylden for "alt" som er galt; - fra BPs oljeutslipp i Mexicogolfen, til motgangen i Afghanistan, til arbeidsløshet og mennesker som må se husene sine gå på tvangsauksjon. Det er mye å være frustrert og fortvilet over. Presidenten er den "naturlige" skyteskiven, for det var skapt enorme forventninger om rask handling - og raske resultater. Det var ikke altfor mange som ville lytte da Barack Obama selv advarte om at det ville ta tid å rette opp skadene etter finanskrisen og åtte år med George Bush.

Når forventningene ikke innfris er en motreaksjon ikke til å unngå. Men hvordan i himmelens navn Sarah Palin og Tea Party bevegelsen kan framstå som et attraktivt alternativ er mye mer enn jeg evner å begripe. Ja, at pendelen skulle svinge så raskt tilbake til Republikanerne i det hele tatt - vi snakker tross alt om partiet til George Bush og Dick Cheney - må man vel nesten være amerikaner for å forstå.

Hvilket forteller meg at det er sider ved globaliseringen som fortsatt er en myte, blant annet antakelsen om at ny teknologi og større informasjonsutveksling over landegrensene skulle føre til at den gjensidige forståelsen også øker. Jeg har aldri brukt mer tid på å følge, og forsøksvis forstå, amerikansk politikk enn de siste årene. Og jeg må bare erkjenne at jeg aldri har forstått mindre enn jeg gjør akkurat nå, - selv når jeg prøver å ta hensyn til den spesifikke amerikanske historien med flukt fra europeisk religionsforfølgelse, nasjonal revolusjon, borgerkrig, industrialisering og moderne kapitalisme.Selv når jeg prøver å ta hensyn til at de amerikanske "partiene" slett ikke er partier i noen europeisk - eller nordisk - betydning av begrepet. Og selv når jeg tar hensyn til at tempoet og personfokuseringen i amerikansk politikk fortsatt er mye større enn i Europa.

Min generasjon er født og oppvokst med amerikansk kulturindustri som viktig premissleverandør. I studietiden var amerikanske læresteder og lærekrefter udiskutable forbilder. Jovisst var vi kritiske til amerikanske samfunnsforhold og - ikke minst - til amerikansk utenrikspolitikk. Men vi var aldri i tvil om at USA representerte det "moderne," eller at USA "lå foran"og viste resten av verden veien til det som skulle komme.

Nå må dette verdensbildet justeres. Mer og mer framstår USA som svekket, konservativt og tilbakeskuende, og ute av stand til å utøve lederskap. Skoene har blitt for store, retorikken har blitt stadig mer hul og jeg tviler på om det er særlig mange som kan si med sikkerhet hvilken retning landet vil ta.

Med valget av Obama var det grunn til å håpe på det beste, med gårsdagens valg er det grunn til å frykte det verste. Det endelige svaret ligger trolig et stykke midt i mellom, men for min del har følelsen av beundring for USA mer og mer blitt erstattet med en følelse av alvorlig bekymring.

Velmeint prinsippløyse

Det er ein god ting at SV opnar for debatt om eigne prinsipp. Og det er ein god ting at framlegget til nytt prinsipprogram inneheld fint lite av det ”vitskaplege” marxistiske slagget som har øydelagt for venstresida i generasjonar.

Men i staden for å kaste marxismen ut hovudinngangen skal den i staden snikast ut gjennom bakdøra. Då går det på prinsippa laus. I den eine augneblinken skal all økonomisk verksemd underleggast planlegging, styring og kontroll. Marknadskreftene skal motverkast på alle nivå. I den andre augneblinken skal vi ha eit sterkt og variert norsk næringsliv, med konkurransedyktige verksemder i dei internasjonale marknadene. Desse verksemdene skal truleg ikkje styrast etter overskot (”profitt”) og verdiskaping, men kva skal dei styrast etter då? Og korleis skal dei overleve og slik skape trygge arbeidsplassar med høge inntekter?

På miljøområdet er motsetnadene like store. På den eine sida skal omsynet til miljøet ”gå foran profitthensyn og snevre økonomiske interesser i alle beslutninger.” På den andre sida skal ein ikkje gjere meir enn å ”begrense luftforurensningen særlig i utsatte områder,” medan avfall ”skal så langt det er mulig gå til materialgjenvinning og energigjenvinning.” Transportsektoren skal gjerast ”mer miljøvennlig.” Ikkje heilt miljøvennleg? På mindre enn ei side har prinsippet om ”alle” avgjerder vorte erstatta med rein pragmatisme. Meiner ein ”alle” avgjerder så meiner ein vel ”alle?”

Ikkje i SV. Årsaka er enkel, nemleg at summen av dei prinsippa som vert lagt fram ikkje kan oversettast til eit forståeleg politisk program. Anten så meiner ein at miljøet skal gå føre alle andre omsyn, eller så meiner ein det ikkje. Anten så meiner ein at marknaden skal erstattast med ein ”demokratisk plan,” eller så meiner ein det ikkje.

Og viktigare – sett frå ein sosialdemokratisk ståstad – om ein faktisk meiner at vi frå tid til annan må sette ulike prinsipp og omsyn opp mot kvarandre, ja, då lyt ein seie klart frå jamvel om det. Med andre ord: Om det er slik at SV vil ha både marknad og styring, både miljø og nødvendige naturinngrep, både nasjonal kontroll og internasjonalt samarbeid, så er det oppgåva til prinsipprogrammet å seie noko om korleis slike val best bør gjerast. For det er slike val både praktisk og prinsipiell politikk handlar om.

Dette orkar ikkje SV, og eg trur årsaka er at fleirtalet i partiet framleis ikkje vil vedkjenne seg at dei for alle praktiske føremål er eit sosialdemokratisk parti. Det er eit parti som for lengst har erkjent kvaliteten til ein marknadsøkonomi; ein økonomi med konkurranse, innovasjonar, omstillingar og teknologiske framsteg. Ein økonomi som korkje er feilfri eller fri for kriser, men som likevel er alle versjonar av statsstyrte planøkonomiar fullstendig overlegen, og som skapar dei verdiane som gjer omfordeling og sosial tryggleik mogleg. I staden for å ta denne erkjenninga inn over seg, plagar partiet framleis seg sjølv med uklar tale om ”å finne mekanismer som støtter utviklingen og utbredelsen av nødvendige varer og tjenester.” Kva for varer og tenester som er ”nødvendige” står det ingen ting om, og ein skjønar kvifor: Den lista ville anten vere skremmande kort eller uendeleg lang.

Når prinsippa ikkje tek deg dit du vil, står berre viljen att. ”Virkeligheten skapes av menneskene,” står det i programmet. Nietzsche kunne ikkje sagt det betre. Men samstundes opnar ein for at rein vilje ikkje alltid er tilstrekkeleg: ”Det holder ikke med å oppfordre til det gode hos mennesker for å forandre samfunnet.” Denne setninga stussa eg alvorleg over. For om du ynskjer å gjere store forandringar i samfunnet, men ikkje kan appellere til velvilja hjå borgarane, korleis skal endringane då skje? Ved tvang? Ved reguleringar som folk ikkje ynskjer? Er dette like dårleg tenkt som det er skrive?

Eg er villig til å sjå på formuleringa som ein glipp, for den beste delen av programmet handlar om fridom, demokrati og personlege rettar. Dette er sjølvsagt dei viktigaste verkemidla for alle parti som ynskjer å endre samfunnet. Her plasserer SV seg trygt innanfor ein sosialdemokratisk og liberal tradisjon, med unnatak for ein pinleg dissens frå eit mindretal som framleis ikkje orkar ytringar dei sjølv ikkje liker. Og setningar som dette: ”SV vil arbeide for et sosialistisk folkestyre med utjevning av makt og eiendom.” Kor mykje enklare hadde ikkje livet vore for programkomiteen om dei kunne stryke ordet ”sosialistisk?” For kva er skilnaden mellom ”folkestyre” og ”sosialistisk folkestyre?” Eg håpar det ikkje er den setninga eg har vist til ovanfor.

Høge ambisjonar for det nasjonale demokratiet og den individuelle fridomen her heime møter likevel hard motstand så snart SV vender seg ut over landegrensene. Det ute ser det riktig ufyseleg ut, og det paradoksale er at det bortimot er verst i nærområda våre – i EU, der kor rettsstaten er sterkast, velferden er mest utbygd og rettstryggleiken er størst: ”EUs markedsliberalisme innebærer en systematisk styrking av kapitalkreftene på bekostning av fagbevegelsen og andre motkrefter i Europa. EU undergraver demokratiet og svekker muligheten for folkelig deltakelse.” Så mykje for demokratia i Europa.

Skal ein finne noko positivt i utlandet lyt ein reise langt, ja eigentleg er det berre ei adresse som er mogleg: New York og Dei sameinte nasjonane (SN), - ein organisasjon som dessverre slit med både demokrati og truverde. Elles er det berre ”folkelige motkrefter” og uspesifiserte ”demokratiske organer” ein kan snakke om. Ei så naiv og unyansert analyse av omverda er heilt utilgjeveleg. Paul Chaffey skriv i kommentaren sin om programmet at det er utruleg at eit opplyst parti som SV ikkje har meir å seie om globaliseringa  - ei kraft som har utløyst store endringar i den politiske og økonomiske geografien dei siste tiåra.

SV er altså ”mot” verda omkring oss. Men dei vil gjere noko med det: Oljefondet skal nyttast til ”å påvirke konserner, pensjonsfond, andre investorer og regjeringar. En langt større del av fondets avkastning bør brukes på miljø og utvikling.” Eit mindretal vil gjere fondet om til ”en alternativ verdensbank” som skal gje kredittar til land som ikkje greier å skaffe seg pengar på andre måtar. Med andre ord: Der kor andre land ikkje ser at nye lån er moglege, skal Noreg opne opp pengesekken. SV må ha sterk tru på at norske pengar er betre enn andre pengar, men kva for prinsipp denne trua bygger på er ikkje godt å seie.

Det er ikkje enkelt å skrive seg rundt sosialismen når ein har ”sosialisme” som ein del av sjølve partinamnet. Då vert det i staden ufullstendige analysar, uklare omgrep, motstridande prinsipp og gode ynskjer om ei verd som er annleis og mindre komplisert enn i dag. Det hadde vore interessant om både fleirtalet og mindretalet i programkomiteen hadde skrive det programmet dei eigentleg ynskjer. Truleg hadde så vel fleirtalet som mindretalet greidd å stokke beina betre, men usemja dei i mellom hadde og vore tydlegare.

Mandatet til komiteen var å lage eit framlegg som ”har lang holdbarhet.” På dette punktet har komiteen mest sannsynleg svikta.