Demokrati uten politikere?

En bekjent av meg feirer hvert år 17. mai med liv og lyst. Han er samtidig en av dem jeg kjenner med størst forakt for politikere, som etter hans mening stort sett er sleipe og inkompetente mennesker som utelukkende er opptatt av å mele sin egen kake.

Det hender i mellom – hvis jeg har det nødvendige overskuddet – at jeg minner ham om denne tilsynelatende inkonsistensen: At han på den ene siden er sterk tilhenger av demokratiet, men på den andre siden er foraktfull overfor alt som smaker av politikere. Så langt har jeg ikke fått noe fullgodt svar.

På nettstedet Open Democracy skriver Markha Valenta om den tyske finansminister Wolfgang Schäuble, som i et intervju nylig tok til orde for at grekerne burde skaffe seg en mer permanent ”teknokratregjering” uten deltakelse fra noen av de greske partiene. Tanken bak var åpenbart at gresk demokrati ikke er forenlig med hensynet til økonomien og euroen.

Med andre ord: Det økonomien trenger er noe annet enn demokrati. I alle fall noe annet enn demokrati i gresk tapning. Schäuble mener neppe at hans eget hjemland – Tyskland – også burde vurdere å kvitte seg med demokratisk valgte politikere, og heller satse på teknokrater. Tyskland har som kjent kvittet seg med demokrati en gang tidligere, og det var særdeles lite nyttig.

Det fortelles ulike historier om den greske tragedien for tiden. I Nordvest-Europa, og særlig i Tyskland, legges det vekt på at det er grekerne selv som har skylden for sitt økonomiske uføre. De har lånt for mye penger. De har ikke betalt skatt. De har satset på korrupsjon og uhederlige politikere. Nå kommer regningen.

Denne historien er slett ikke usann. Men i rettferdighetens navn finnes det også en annen historie, en om feilslåtte reguleringer og institusjoner på EU-siden. Valenta nevner tre: For det første at euroen bygger på antatt finanspolitisk disiplin, mens det aldri har vært på tale å regulere hyperaktivitet eller ”bobler” i privat sektor. For det andre at en felles pengepolitikk – som er sentralbankens domene - aldri har blitt fulgt av en felles finanspolitikk – som er politikernes domene. Og for det tredje at euro-sonen er sårbar for sjokk utenfra, for eksempel fra USA der finans- og boligkrisen startet og raskt smittet over til andre land via et finanssystem som er virkelig globalt.

I dette globale finanssystemet er det ikke folkevalgte regjeringer som avgjør om utviklingen går i rett retning, men kurvene på børser og i handelshus verden over. ”Dommerne” i dette systemet heter Fitch, Standard & Poor’s og Moody’s, og de er verken opptatt av sosial fordeling eller politisk legitimitet. De er opptatt av betalingsevne. Punktum.

Det finnes to slags syn også på dette. På den ene siden kan det være greit at det faktisk finnes noe som heter ”markedet”, som ikke lar seg lure av oppfinnsomme politikeres kreative bokføring. Forstått på denne måten betyr eksistensen av markedet og markedsaktører en viss form for disiplin. At det kan være nødvendig er dessverre historien full av eksempler på. Ikke sjelden er politikerne langt mer kortsiktige og ustabile enn markedet, og da kan det være greit med en viss langsiktig korrigering.

Men motsatt er det temmelig brutalt å se hvordan en mektig finanselite nærmest skalter og valter med folkevalgte regjeringer som strever med å finne veien ut av sine økonomiske problemer. Etter år, måneder, uker, dager og timer med krevende politiske forhandlinger og kompromisser kan ”markedet” eller en av ”de tre store” kredittbyråene avgjøre på minutter om resultatet er godt nok. Og da er det ikke den politiske helheten de har i tankene, men velværet til de private investorene som har lånt bort altfor mange penger.

Ja, stakkars dem.

Alle ser i dag at finanssektoren verden over har gått seg fullstendig vill i ”finansiell innovasjon” og spektakulær utlånsvirksomhet, og at den trenger kraftig disiplinering og regulering. Så snart euroen har kommet over på noe tryggere grunn vil dette arbeidet starte i Europa, slik det allerede har startet i USA. Det skulle forresten bare mangle. Hvem trenger banker som prinsipielt sett ikke kan gå konkurs? Hva er vitsen med å bruke markedet til å fordele risiko hvis det er vanlige skattebetalere som må betale uansett?

I mellomtiden står Hellas foran en avgrunn. Årevis med økonomisk strev ligger foran landet. For noen dager siden kunne vi lese i Athen News at andelen unge mennesker uten arbeid nå var mer enn 51 prosent. Den registrerte arbeidsløsheten i Hellas er på hele 21 prosent, og den øker. Valenta minner leserne om at de fleste sider ved gresk økonomi var kjent da landet knyttet seg til euroen, også de negative; – hverdagskorrupsjonen, den slappe skattemoralen, den ensidige industristrukturen, omfanget av politisk klientisme og en parasittisk overklasse.

Men euroen var mer enn noe annet et politisk prosjekt, drevet fram av elitene i – ja, nettopp – Nordvest-Europa. Og blant disse er det mange som fortsatt ikke forstår at underskudd ett sted alltid motsvares av overskudd et annet. Så når Tyskland (og også Norge) stråler i selvtilfredshet over solide overskudd på handelsbalansen, ja, så er det andre land i Europa som har bidratt til resultatene. Blant annet lille Hellas. 

Etter min mening finnes det gode grunner til at greske velgere burde snu ryggen til sine etablerte politiske eliter, slik de også burde gjøre det i land som Italia, Spania og Portugal. Men det er ikke bekymringene til finansminister Wolfgang Schäuble som ligger meg på hjertet – at det er et nødvendig motsetningsforhold mellom demokrati og økonomi. Det er snarere motsatt.

Problemene i Europas ”underskuddsland” krever nettopp politiske løsninger, øvelser i demokrati, håndfaste eksempler på politisk legitimitet. Det er slående at finansuroen og de enorme økonomiske problemene i Sør-Europa fortsatt ikke har gitt seg utslag i noen vesentlig oppslutning om ekstreme standpunkter. Vi har ingen garanti for at dette vil vare, men det er etter min mening mest sannsynlig at velgerne vil bruke tiden på å etablere nye demokratiske alternativer.

At korrupsjon, vanstyre og kortsiktig populisme har vært altfor dominerende i Sør-Europa kan det være liten tvil om. Men nettopp derfor har det formodningen mot seg at velgernes svar skulle være å gi seg hen til totalitære strømninger med enkle svar og ekstreme løsninger. Om det er slik at greske velgere føler seg ført bak lyset av landets politikere, tviler jeg på at de vil svare med å gi sin tilslutning til politikere som ønsker å ta fra dem enda flere rettigheter.

I Hellas er det meste nå usikkert, og svært få vet hva framtiden vil bringe. Den amerikanske filosofen John Rawls gjorde i sin tid et tankeeksperiment for å belyse spørsmålet om rettferdighet i samfunnet. Han plasserte alle mennesker i en ”opprinnelig situasjon”, en tilstand der alle er likestilte på den måten at de ikke kjenner sin egen posisjon i samfunnet og heller ikke hva som venter i framtiden. Alle befinner seg bak et ”uvitenhetens slør” med hensyn til sine egne ressurser (de kan være fattige eller rike, friske eller syke, unge eller gamle, talentfulle eller talentløse, men de vet ikke hva som gjelder for sin egen del). 

Spørsmålet er nå: Hvilke prinsipper ønsker vi at samfunnet skal styres etter? Rawls argumenterer for at det rasjonelle valget – eller det valget som det finnes best argumenter for – er to prinsipper:

• Først, like rettigheter og politiske friheter til å forfølge både egne interesser og hva en selv mener er viktige mål for samfunnet. 

• Deretter, like muligheter til arbeid, utdanning og andre velferdsgoder, inkludert like muligheter til å konkurrere om politisk makt og posisjoner med stor innflytelse. 

Det er flere grunner til at disse valgene er rasjonelle, men kortversjonen er at de representerer et minste felles multiplum for hva vi vil ønske fra samfunnet, gitt at vi ikke vet hvilke ressurser vi faktisk vil disponere og gitt at vi har et ”normalt” forhold til risiko (vi ønsker for eksempel ikke et samfunn basert på ren frikonkurranse eller et samfunn som diskriminerer ut fra kjønn, tro eller farge fordi vi ikke vet hvordan vi selv vil greie oss i et slikt samfunn).

Rawls var tydelig på forskjellen mellom absolutt likhet (som han ikke ønsket) og likhet i muligheter (som han ønsket). Det er opplagt at det vil finnes ulikheter i samfunnet, men for at slike ulikheter skulle være (moralsk) rettferdige, måtte de ha som begrunnelse at de er til fordel for de som hadde minst fra før.

Dette siste poenget har blitt mye diskutert, men det er det første poenget som er viktig akkurat i denne sammenhengen. I dagens Hellas er det naturligvis ikke slik at folk ikke er klar over sin egen stilling i samfunnet. Det er vel heller slik at de er smertefullt klar over den, og da særlig de som er rammet hardest.

Men til tross for denne viktige forskjellen mener jeg likevel det skal noe til for å tro at den jevne greker er villig til å kaste sine demokratiske rettigheter over bord som ledd i den økonomiske oppryddingen. Jeg vil snarere tro at midt i all sin forbannelse og forbitrelse er de sivile og politiske rettighetene viktigere for grekerne enn de kanskje har vært på lenge.

Det gjelder for det første retten til å protestere mot korrupte og udugelige politikere, og mot det man opplever som urimelige pålegg fra EU. Men selv i Hellas skal livet gå videre, nye spilleregler skal defineres, nye politiske miljøer etableres og nye ledere identifiseres. En demokratisk styreform skaper bedre rammebetingelser for denne typen arbeid enn noen annen styreform vi kjenner. Jeg tror neppe grekerne er villige til å bytte bort sine grunnleggende demokratiske rettigheter og legge skjebnen sin i hendene til noen få ”utvalgte”. Og jeg ser heller ikke hvilke gode resultater et slikt valg ville gi.

Økonomisk sett er Hellas en krigssone, der tusenvis av tragedier utspilles hver eneste dag. Men landet har ingen mulighet til å komme videre dersom folk flest føler at det ikke finnes noen form for rettferdighet i den politikken som føres. Argumentet til Rawls er at, dersom folk står fritt til å velge, går veien til samfunnsmessig rettferdighet gjennom et demokrati der alle har like rettigheter. Han kalte det ”Justice as fairness”; - summen av prinsippene om politisk frihet og sosial likeverdighet.

Etter min mening er John Rawls en langt bedre rådgiver i denne typen spørsmål enn finansminister Wolfgang Schäuble.

Snart et det nytt valg i Hellas. Det blir ikke nødvendigvis noen ukomplisert hendelse, men hvert eneste frie valg som blir holdt i Hellas i årene som kommer vil være en seier for landet. Og en viktig del av oppskriften for å få landet tilbake på rett kjøl igjen.

Lysbakken går av

Det som ble stadig mer feil i diskusjonen om Audun Lysbakkens framtid som statsråd var det vi kan kalle «sideordnede hensyn» i politikken. Et sideordnet hensyn er et hensyn som isolert sett ikke har noe med den aktuelle saken å gjøre, men som isteden kan bli relevant avhengig av hvordan saken finner sin løsning. Ofte finner vi at slike sideordnede hensyn er «pakket inn» i hverandre som en slags russisk matrusjka-dokke.

Som her. Først hadde vi selve saken; tildelingen av penger uten utlysning og derfor i strid med gjeldende regelverk. Så hadde vi spørsmålet om håndteringen av saken; hvordan Lysbakken og hans medarbeidere har forholdt seg til Stortinget og offentligheten etter at kritikken ble reist, om de hadde gitt riktig og tilstrekkelig informasjon og så videre. Men i tillegg hadde vi ytterligere to problemstillinger: Lysbakkens rolle som kandidat til ledervervet i SV, og derfor – i en enda større sammenheng – SVs rolle som deltaker i flertallsregjeringen.

Slik gikk saken hele veien fra selvforsvar for jenter til regjeringskrise for landet. Sideordnede hensyn ble etter hvert til overordnede hensyn.

Spørsmålet kunne legges fram slik:

• Isolert sett er det Lysbakken har gjort alvorlig nok til at han må gå av som statsråd («statsråder har gått av for mindre enn dette»). 
• Håndteringen av saken har i tillegg vært klønete («han har ikke greid å imøtekomme kravene til åpenhet og ydmykhet»). 
• Imidlertid er Lysbakken utpekt som ny leder i SV, og SV kan verken sitte i eller støtte en regjering der deres egen leder ikke har plass. 
• Altså kan ikke Lysbakken gå av selv om han burde gått av. 

Det er lett å se hvor plagsom denne situasjonen ville være så lenge den var uforløst. Hvis man mener at saken i seg selv er alvorlig nok til at Lysbakken burde gå av, ville det over tid blir stadig tyngre å forsvare at han ikke har gått av, selv om det skulle finnes «politiske grunner» til det.

Over tid vil nemlig slike andre grunner ikke veie tungt nok til å fungere tilfredsstillende verken for Lysbakken, SV eller regjeringen. Jeg mener det finnes anekdotisk belegg for at «sideordnede hensyn» sjelden kan spille rollen som en varig støttepute i politikken.

Dersom en statsråd har begått et feilgrep som i seg selv er stort nok til at han eller hun må gå av, ja, da er løpet i virkeligheten kjørt, selv om det finnes en haug med gode argumenter for at akkurat denne personen burde fortsette i stillingen. Jeg mener samme type logikk gjør seg gjeldende også i forhold til andre lederroller, - i samfunn som er noen lunde åpne og transparente. Når ledere går av på en dramatisk måte som dette er det sjelden fordi de ikke er dyktige nok til å fylle rollen, men heller fordi de har gjort en eller annen tabbe av visse dimensjoner. En tabbe som krever sin konsekvens.

Nå har imidlertid Lysbakken gått av. Og Statsministeren har gjort det klart at dersom SV skulle velge en ny leder «som ikke sitter i regjeringen», ja, så finnes det løsninger på den utfordringen også.

Det siste er naturligvis helt riktig. Regjeringen kan samarbeide akkurat på de måtene den selv ønsker, så lenge nødvendige formelle prosesser respekteres. At Lysbakken blir valgt til ny SV-leder er det heller ingen tvil om. Allerede i ettermiddag fikk vi demonstrert de første tegnene til offensiv retorikk fra SVs side; Lysbakken er nå enda bedre enn før, han har herdet seg gjennom en tøff prosess og tatt et moralsk vanskelig, men riktig valg når han trekker seg. Ja, kanskje får vi høre hvordan hele hendelsen har gjort ham til et bedre menneske og en enda bedre politiker.

Det som skjer det skjer. Det kommer nok en dag i livet til Audun Lysbakken der han kan se tilbake på episoden med ureglementert støtte til Jenteforsvaret som en slags berikelse, som ett av mange skritt på veien i en innholdsrik politisk karriere.

Men den dagen er ikke i dag. Den handlekraften som ble utvist i dag kan bare gi politisk gevinst med hardt arbeid i tiden som kommer. Først skal det holdes landsmøte i SV. Dagens avgang vil bare gjøre trangen til internt samhold enda sterkere. Landsmøtet kommer til å velge Audun Lysbakken med trampeklapp. Det kommer til å bli snakket mye negativt både i og utenfor salen om medienes makt, om «flisespikkeri» og om hvor urimelige mange ting er i politikken. Og mye av dette kommer til å ha noe for seg, selv om Lysbakkens konklusjon fortsatt er den rette.

Deretter venter Stortinget, som jo er hva mye av saken handler om. Der kan Lysbakken i alle fall stille med den moralske pondusen det gir å ha valgt sin egen avgang. Det gir ham en lettere og mer fleksibel rustning. Men saken er tung og motstanderne sterke, så det er vanskelig å forestille seg at det ikke blir riper i lakken underveis.

Det store spørsmålet er likevel hva denne saken kan bety for oppslutningen om SV på lengre sikt, og for flertallsregjeringen. En ting er å bli tatt omsorgsfullt hånd om av sin egen familie. Noe annet er å vinne kampen om velgerne. Og SV trenger mange flere velgere enn de har akkurat nå. Vil en ”herdet” Lysbakken bidra til dette? Det vet ingen, men alle er enige om at han har en stor oppgave foran seg.

For regjeringen er det vanskelig å framstille dagens hendelse som noe annet enn en dårlig nyhet. En statsråd og kommende partileder har klønet det kraftig til for seg selv. Det er ikke mulig å påstå at det ikke påvirker regjeringen negativt, selv om Lysbakkens vilje til å innrømme feil helt sikkert skaper både sympati og respekt hos mange. Langtidsvirkningen kjenner ingen, men dette er opplagt en sak man hadde greid seg fint uten.

Avgangen i dag har dessuten laget en ”konstruksjonsfeil” for flertallet, fordi en av de tre partilederne nå ikke kan sitte i regjeringen. Å si at dette problemet kan løses er ikke det samme som å si at det ikke finnes. For det vil finnes, og det beste for regjeringen ville vært om det ikke fantes.

For oss som har sympati med flertallsregjeringen var dagens nyhet ikke noen god nyhet. For opposisjonen var det tilsvarende mye å glede seg over. På dette punktet er politikk og fotball like; også selvmål regnes som mål.

Svake institusjoner

Sikkerhetsrådet i FN

Vi befinner oss i 2012 og likevel må vi finne oss i at verden er utrolig dårlig organisert, både politisk og økonomisk. Det som fantes av global kraft for samhandling i forbindelse med finanskrisen i 2008 har gått sørgelig tapt.

En dårlig organisert verden har vært til liten hjelp for ”den arabiske våren.” Da regimeskiftet i Tunisia skjedde trodde vi knapt hva vi så. Da opprøret flyttet seg til Egypt – tradisjonelt en alliert både av Israel og Vesten – var bekymringene minst like store som forhåpningene. Først da enkelte NATO-land – med Frankrike og Storbritannia i konkurranse om førsteplassen – så sitt snitt til å bli kvitt Muammar Gaddafi i Libya ble det fart i sakene.

Da kom bombeflyene raskt i posisjon, også norske. I ly av Sikkerhetsrådets resolusjon nr. 1973 ble det iverksatt en kampanje for å utløse regimeskifte i Libya. Etter en tid – lengre enn de fleste hadde regnet med – var målet nådd: Gaddafi ble innhentet og drept av opprørere med et høyst uklart mandat. Etter den tid er det ikke mye som har blitt veldig klart i Libya.

Selv om vi må anta at et flertall av befolkningen er glade for at Gaddafi er borte, kan vi også si rimelig sikkert at han tross alt hadde betydelig støtte i visse deler av folket og visse deler av landet. Vi kan også si med rimelig sikkerhet at det finnes medlemmer av Sikkerhetsrådet som på ingen måte er fornøyd med måten NATO tolket resolusjon 1973 på.

Og nå dukker problemstillingen opp igjen i forbindelse med opprøret i Syria. Temaet er det samme: Det gjelder å sikre sivilbefolkningen mot overgrep fra egne myndigheter. Men denne gangen kvier både Russland og Kina seg for å gi sitt samtykke. De mener NATO rett og slett tok seg til rette i forbindelse med Libya og ”overtolket” resolusjon 1973 til å omfatte et regimeskifte, ikke bare å beskytte sivilbefolkningen.

Dermed ble tilliten brutt. Dermed blir det ingen resolusjon om Syria. Dermed er FN handlingslammet. Og dermed lider sivilbefolkningen mer enn den burde gjøre.

Et svakt FN er dårlig nytt for en befolkning som er avhengig av hjelp utenfra. Et svakt FN er et mål på at verden samarbeider dårlig, at felles institusjoner er svake og uten operativ kraft. Nå er det ikke sikkert at FN kunne ha spilt noen stor rolle i Syria uansett. Og selv om jeg kan forstå at Russland og Kina ønsker å si ”takk for sist” til andre medlemmer av Sikkerhetsrådet, er det likevel tungtveiende humanitære grunner til at de skal greie å samle seg om en tekst.

Slik det er nå har Russland kommet i førersetet i jakten på politiske løsninger. Det er en tvilsom glede. Russland er tradisjonelt en alliert av Syria, men støtten til Assad-regimet er et tveegget sverd. Den dagen regimet faller – og de fleste tror at den dagen ikke er så veldig langt unna – er det ingen entydig fordel for Russland å ha pleiet nære forbindelser med dagens makthavere. Så Russland må trå forsiktig.

Det må i grunnen alle andre også, for Syria er komplisert på alle tenkelige måter; ikke bare internt, men minst like mye i forhold til omverdenen. Et blikk på kartet forteller hvorfor: Iran, Irak, Libanon, Israel, Tyrkia og Jordan. Det er bare å forsyne seg i et hav av etniske, religiøse, nasjonale og politiske motsetninger.

I sin tid ble det sagt om Irak at landet enten måtte styres av en diktator eller så lot det seg ikke styre i det hele tatt. Det samme kunne vært sagt om Syria; ikke fordi et demokratisk styre i landet er en absolutt umulighet, men fordi det vil bli svært krevende å få til. Assad-familien tilhører et religiøst mindretall i Syria, men har gjennom tiår og generasjoner vært i stand til å balansere makt og interesser på en måte som har sikret familien (og klanen) tilnærmet enevelde.

År med svak økonomisk utvikling, økende korrupsjon og stadig flytting av makt fra landsbygda til byene har imidlertid underminert den suverene stillingen til Assad-familien. Til slutt var ikke en gang et vedvarende jerngrep tilstrekkelig til å hindre at ideene om frihet, åpenhet og medbestemmelse smittet over fra nabolandene. Nå skyter regjeringen på sin egen befolkning, og det er umulig å tenke seg at dagens regime har noen framtid.

Det tror kanskje ikke Russland og Kina heller. Men de foretrekker likevel en forhandlet løsning mellom myndighetene og opposisjonen, framfor nye bombetokt fra NATO over et arabisk land. Spørsmålet er bare hva det skal forhandles om, og hvem det skal forhandles med.

Opposisjonen i Syria er dessverre sterkt splittet; det handler om geografi, om ulike retninger innenfor islam, om en kristen minoritet og om ulike næringsinteresser – for å nevne noe. Syria har dessuten en kurdisk minoritet, med alt hva det innebærer i seg selv og i relasjonen til naboen i nord: Tyrkia.

Sist måned publiserte Chatham House (the Royal Institute of International Affairs) en rapport fra sitt forskningsprogram om Midtøsten og Nord-Afrika. Temaet var den politiske utviklingen i Syria. Instituttets eksperter var enige om at syriske myndigheter har både militær og økonomisk styrke til å holde regimet i livet i lengre tid – kanskje opp mot to år. Trolig henter regimet vesentlig økonomisk støtte fra Iran, men det er usikkert hvor lenge den støtten kan opprettholdes. Støtten fra Russland er heller ikke evigvarende, med mindre regimet stanser volden og kommer til en eller annen form for forståelse med opposisjonen. 

For sin del ser ikke opposisjonen ut til å samle seg, men deler av den endrer karakter. Stadig nye væpnede grupper blir observert. Den syriske grensen er hva man kaller ”porøs” – det er ikke vanskelig å bringe nye våpen inn i landet, og det er plass nok til å gjemme seg for de ulike opposisjonsgruppene.

Men selv med mange nye medlemmer og tilførsel av nye våpen er det lite trolig at det finnes tilstrekkelig militær kraft i opposisjonen til å utgjøre noen reell trussel for regimet. Dette peker igjen i retning av dagens situasjon videreføres, trolig mens volden og de sivile lidelsene bare øker i omfang. Den avklaringen som et samlet verdenssamfunn kunne bidratt til vil foreløpig ikke finne sted.

Hva så med Tyrkia? For bare noen år siden var ”partnerskapet” mellom Syria og Tyrkia nærmest opplest og vedtatt. De har felles interesse i å holde den kurdiske opprørsbevegelsen under kontroll på hver sin side av grensen, handelen mellom de to landene økte kraftig og gjensidige krav om visum ble opphevet. Relasjonen til Syria var et solid bevis på at Tyrkias ambisjoner om å ha ”null problemer” med sine naboland faktisk fungerte i praksis.

Hos CNN skriver Fadi Hakura om hvordan denne ambisjonen nå har falt i grus. Tyrkias regjering sympatiserer nærmest automatisk med den overveiende sunni-muslimske befolkningen i Syria i kampen mot Assad-familien, som tilhører en retning med utspring i shia-islam. Den tyrkiske regjeringen er seg også fullt bevisst at Tyrkia stadig oftere nevnes som selve ”modellen” for et moderne muslimsk demokrati. Å støtte Assad-regimet ville være det samme som å kaste vrak på rollen som forbilde, og dermed også på den betydelige innflytelsen Tyrkia har skaffet seg i Midtøsten.

Men heller ikke for Tyrkia er situasjonen enkel. Å legge seg ut med dagens lederskap i Syria er det samme som indirekte å legge seg ut med både Russland og Iran. Ingen av delene er uten potensielle kostnader. Om lag to tredeler av Tyrkias energiforbruk dekkes gjennom import av olje og gass fra nettopp de to landene. Og selv om vi holder den type hensyn utenfor er det langt fra sikkert at Tyrkia har noen interesse i å bli blandet enda tyngre inn i de mange og uoversiktlige konfliktene som finnes i Syria, og som Assad-klanen vært effektive til å legge lokk på.

Tyrkia har tatt til orde for en internasjonal konferanse for å få en slutt på volden i Syria. Med et splittet og svakt FN er det umulig å se hvordan en slik konferanse skal kunne lykkes. Vi står med andre ord overfor en ødeleggende splittelse på to nivåer: En splittet opposisjon internt i Syria, og en splittet verden utenfor. Og i mellomtiden lider sivilbefolkningen.

Det er mange som har skyld i denne tragiske situasjonen. Likevel er det en viktig lærdom at det alltid må finnes en viss balanse og kyndighet i utøvelse av militær makt på vegne av FN. I tilfellet Libya ble vedtak i Sikkerhetsrådet brukt til å gjennomføre aksjoner som det ikke egentlig ikke var støtte for. Den militære delen av operasjonen var nok vellykket. Den politiske var det ikke. Gaddafi ble fjernet. Men prisen var høy. Og nå er vanskelig å se hvordan FN nok en gang skal kunne greie å samle seg om effektive tiltak for å beskytte en sivilbefolkning fra et brutalt regime.

Verden hadde fortjent et sterkere FN, men akkurat nå er det ingen som ser hvor den styrken skal komme fra.

Giske vs Norvik

De som ikke hadde fått med seg at Trond Giske er en viljesterk politiker kan etter hendelsene sist uke nyte fruktene av ny innsikt. Jeg antar at det ikke dreier seg om så mange, uansett. De fleste av oss har lenge visst at Giske er en politiker som sloss for sitt syn hele veien til mål, og noen ganger forbi målstreken også.

Det gjorde han i alle fall i saken om Telenors indirekte eierskap i TV2. Nå er salget gjennomført, og TV2 er i sin helhet på danske hender. Det ville ikke Giske, og ingen kan si at han ikke kjempet drabelig for sitt syn.

Men kjempet han på en ryddig måte?

Det finnes ingen rettsinstans som kan gi oss det endelige svaret på det spørsmålet, fordi det først og fremst er politisk. Men svaret må uansett befinne seg innenfor en viss ramme – og den rammen heter statlig eierskap.

Harald Norvik og resten av styret i Telenor mente at et salg av A-pressens eierandeler i TV2 var det beste for Telenor. Det er deres ansvar å tenke på nettopp hva som er best for Telenor. Trond Giske mente at et salg muligens var bra for Telenor, men ikke nødvendigvis best for TV2. Men Giske hadde ingen direkte eierinteresser i TV2, bare indirekte gjennom sitt eierskap i Telenor. Skulle han oppnå det han ville med TV2 måtte ha derfor legge seg ut med styret i Telenor, og få Norvik og de andre til å velge en løsning de mente var dårlig for det selskapet de leder. Slikt blir det krøll av.

Det vet selvfølgelig Giske alt om i dag, for nå har han tapt både selve saken og en betydelig andel politisk kapital fordi han blandet kortene. Han ville drive nasjonal mediepolitikk med Telenor som instrument. Men vi er for lengst over i en virkelighet der den typen surr og rot bare ender i, - vel, surr og rot.

Den ”norske modellen” for statlig eierskap legger visse føringer på hvordan staten opptrer som kommersiell eier. For å si det enkelt tilsier modellen at det blir litt kjedeligere å være politiker og litt mer forutsigbart å være privat medeier. Staten – d.v.s. politikerne – må legge visse bånd på seg for å oppnå at private er villige til å bidra med eierkapital. En aksjonær i Telenor skal vite at staten som eier har Telenors ve og vel i tankene, hva enten næringsministeren heter det ene eller det andre. Aksjonæren skal i alle fall vite at staten ikke vil utnytte sitt eierskap for å oppnå andre politiske mål enn de som er knyttet til eierutøvelsen i selskapet. I dette tilfellet: Mål som er knyttet til et rent politisk syn på nasjonalt eierskap i TV2.

Om det siste kan det være ulike meninger. Men Giske kan ikke utnytte Telenors aksjonærer for sitt formål, på tvers av synspunktene til det aksjonærvalgte styret. Han må i så fall endre styrets sammensetting, og sette sin politikk igjennom på en generalforsamling. Han må gi aksjonærene i Telenor en mulighet til å komme seg unna dersom de mener at Giskes strategi ikke er den beste for selskapet.

Men det skrittet var ikke Giske villig til å ta, - av åpenbare grunner. Det ville avslørt hva som var hans intensjon, nemlig å bruke Telenor som et mediepolitisk instrument, i direkte konflikt med statens offisielle eierskapspolitikk.

Isteden hevder han at han som politiker må få lov til å ha synspunkter som er i konflikt med hva styret i Telenor mener. Til det er vel svaret egentlig: Tjaaaaa….

Så lenge Giske representerer statens eierinteresser i Telenor må han finne seg i at det eksisterer visse rammer for hva han kan og bør si, og hva han kan og bør gjøre. Jeg tror ingen vil nekte ham retten til å ha en klar mening om nasjonalt eierskap i TV2. Såpass må statens eiermodell tåle, og jeg tror ikke svært mange av aksjonærene i Telenor lar seg skremme av det. Altså er Giske i sin fulle rett til å ha politiske meninger om nasjonalt eierskap i TV2.

Men nå vet vi at Giske har gått noen skritt videre. Han har ikke bare vært klar på hva han for sin del mener, men han har aktivt arbeidet for en løsning på saken som styret og ledelsen i selskapet mener ikke er i Telenors interesse. Da er han ikke lenger en god eier. Da er han en uryddig politiker.

Det er ikke en posisjon Trond Giske ønsker å være i, - og som han ellers har vært svært dyktig til å holde seg unna i sin tid som næringsminister.

Rammen om statens eierskap er slik at det meget godt kan oppstå situasjoner der det som er kommersielt riktig for et selskap er politisk vanskelig for de som sitter i regjering. Men modellen dikterer at hensynet til selskapet uansett skal gå foran, ellers er ikke statens eierpolitikk troverdig. Når politikerne styrer skal det skje gjennom andre virkemidler enn gjennom det direkte eierskapet, som utelukkende skal handle om selskapets interesser.

Og hvis staten mener at selskapets styre ikke lenger ivaretar selskapets interesser på en god nok måte, må staten bruke sin eierinteresse til å skaffe selskapet et nytt styre.

Slik er modellen. Det vet Giske nå bedre enn de fleste. Harald Norvik har visst det hele tiden, og det samme har statsministeren.

Og nå vet alle hva Lorry er.