En oppskrift som garantert ikke virker

Gresk økonomi ligger i ruiner. EU gjør det verre.

Kunder som ikke får kvittering på at de har betalt moms har nå rett til å bare gå fra regningen i Hellas. Restauranter, barer og kafeer fortviler. Det samme gjør frisører og drosjesjåfører. Regnskap og kvitteringer har aldri hatt noen sentral plass i gresk servicenæring. Og ikke innbetaling av offentlige avgifter heller. Men nå kommer kravene på løpende bånd, for staten trenger virkelig hver eneste euro den kan få tak i.

Det finnes en lakmus-test på om et land har et godt styresett eller ikke: Skattesystemet. Hvis systemet er fullt av huller og skjevheter, tilfeldige avgrensninger og uforståelige fradragsmuligheter kan du trygt regne med at det aktuelle landet ikke har all verdens styresett. Hvis skattefundamentene er smale – hvis bare noen få grupper, næringer og bedrifter betaler skatt – er statsfinansene garantert usunne. Et skattesystem forteller fantastisk mye om hvordan et land styres, og om styringen kan regnes som stabil. 

I sommer leste jeg Francis Fukuyamas glimrende bok «The Origins of Political Order». Hans studie viser entydig at et stabilt og ansvarlig («accountable») styresett bare er mulig dersom staten finner ut av to spørsmål: Hvordan den kan finansieres på en bærekraftig måte, og hvordan de som betaler skatt kan sikres medbestemmelse over statens utvikling.

Hvis staten (dynastiet, imperiet, kongedømmet, demokratiet) ikke finner ut av disse spørsmålene er den dømt til undergang. Dette var sant for de tidligste kinesiske dynastiene, for middelalderens England, for de franske og spanske kongehusene, og helt fram til det moderne Danmark (som alle er eksempler i boken).

Det er mye i Fukuyamas bok som er relevant når vi nå ser hvordan Hellas strever med å rekonstruere seg selv. Staten er underfinansiert, regjeringen mangler legitimitet, mange av reformene handler om å reforhandle hele byrdefordelingen i samfunnet. Nå har landet fått en pinlig rettssak i fanget: Journalisten Kostas Vaxevanis er anklaget for å krenke privatlivet til et par tusen grekere gjennom å offentliggjøre en liste med navn som opprinnelig ble oppdaget i Frankrike og deretter oversendt til greske myndigheter. Pikant nok ble listen sendt til den daværende greske finansministeren George Papaconstantinou fra den daværende franske finansministeren Christine Lagarde (som er nåværende direktør for IMF).

De navngitte grekerne har det til felles at de alle har konto i den sveitsiske storbanken HSBC. Dette er i seg selv ikke ulovlig, men de siste årene har det vært en rekke avsløringer av hvordan folk i Hellas har lurt seg unna skatt gjennom å flytte penger utenlands – bl.a. til Sveits. Navnene på listen tilhører visstnok både kjente politikere, finansfolk og medlemmer av deres familie. Regjeringen ønsket å holde listen hemmelig, noe Vaxevanis fant urimelig. Ja, han mener at det er regjeringen som burde vært tiltalt for å holde informasjon tilbake fra offentligheten.

Saken er svært betent. På den ene siden er offentlige «gapestokker» ikke ønskelige. På den andre siden er tilliten til myndighetene syltynn, og utstrakt hemmelighold er garantert ingen klok strategi for regjeringen.

(Oppdatering: I kveld (1. november) kom nyheten om at Vaxevanis raskt ble frikjent i retten, til stor applaus fra de som var til stede. Se her.)

Hellas trenger flere ting, og særlig økonomisk vekst. Men landet trenger også en ny «samfunnskontrakt» og et nytt politisk lederskap. Det er paradoksalt at dagens regjering består av nettopp de to partiene som gjennom mange tiår har vekslet mellom å bidra til elendigheten. Rett nok har det vært store utskiftinger på personnivå, men om det er tilstrekkelig er heller tvilsomt.

Grekerne har heller ikke all verdens respekt for sin egen offentlige sektor. Det er vel kjent at den er korrupt, at de som jobber der har store privilegier og at offentlige tjenester sjelden er til nytte for den jevne skattebetaler. Da blir motivasjonen for å betale skatter og avgifter tilsvarende svak. Det er en viktig lærdom – jfr. Fukuyama – at de som skal betale skatt gjerne også vil ha noe tilbake. Når denne innsikten glemmes står regimer for fall, nå som før.

Omstillingene i Hellas er omfattende og brutale. Det er et sunnhetstegn at velgerne endelig markerer sin misnøye med korrupsjon (som alle har visst om i årevis), at de krever åpenhet fra myndighetene og at de velger nye politikere. Men landet avgjør ikke sin egen framtid. Det kan for eksempel ikke devaluere seg vekk fra statsgjelden. Som euroland er Hellas avhengig av velvilje fra sine partnere i den felles valutaen. Men hjelpen derfra er av den typen som minner mest om slag og spark.

Det går skikkelig dårlig med Hellas. Planen om å gjøre seg «fortjent» til nye lån fra EU og Pengefondet (IMF) gjennom stadige utgiftskutt, skatteøkninger og økonomiske reformer har stort sett gitt fortsatt økonomisk nedgang som resultat. Det eneste som øker er arbeidsløsheten, fattigdommen og statens gjeld.

Denne uken ble forslaget til statsbudsjett for neste år lagt fram. Det viser at gresk økonomi vil ha en fortsatt nedgang på 4,5 prosent i 2013. Siden 2008 har verdiskapingen i Hellas dermed blitt redusert med hele 22 prosent – på fem år er landets samlede inntekter redusert med mer enn 1/5. Samtidig er arbeidsløsheten på 25 prosent, og statens gjeld som andel av brutto nasjonalprodukt (BNP) øker til 189 prosent. Målet er at denne andelen skal ned til 120 prosent innen 2020. Det kan synes helt uvirkelig nå.

Om vi skal lete etter «lyspunkter» – sett fra et rent økonomisk ståsted – måtte det være at statens lånebehov som andel av BNP reduseres litt for hvert år som går, og er nå på vei ned mot 5 prosent. Det var i sin tid på skyhøye 15,7 prosent av BNP, og målet er å få budsjettet til å gå med overskudd så raskt som mulig. Et overskudd på 4,5 prosent av BNP innen 2014 har vært et slikt mål, men det er det nærmest utenkelig å få til slik gresk økonomi utvikler seg for tiden. Og med en toårig «hvilepause» fra nye kutt – som Hellas nå ber om – er det vanskelig å se hvordan budsjettet skal kunne styrke seg. Da må landets taxisjåfører, kaféeiere og frisører bli veldig flinke til å drive inn moms.

Motstykket til et redusert lånebehov er nemlig kutt i lønninger, pensjoner og offentlige velferdsordninger. Disse byrdene blir dessverre ikke fordelt på noen rettferdig måte. Det er nå én ting. Minstelønnen i Hellas er redusert med 22 prosent. Universelle ordninger som barnetrygd er avskaffet, og gjelder nå bare for de med aller lavest inntekt. For hver nye stilling i offentlig sektor må fem stillinger fjernes. Offentlige pensjoner er kuttet, samtidig som framtidige pensjonister må betale økte premier.

Men kuttene ødelegger også alle håp om ny vekst. Ingen bruker penger i Hellas for tiden. Pengene strømmer ut av landet, som står overfor et gigantisk gap i etterspørselen. Fortsatt nedgang betyr bare enda svakere etterspørsel, og enda større økonomiske problemer. Linjen med kutt og nedskjæringer fører rett og slett ikke fram.

Sett fra et stadig fattigere Hellas må det derfor fortone seg som mer enn bittert å se på at EU om kort tid skal hylles i Oslo som vinner av Fredsprisen. Hellas er det fremste og mest dramatiske eksempelet på at EU er et uferdig prosjekt, et prosjekt som de siste årene har brukt mye mer tid på å snakke enn på å handle. Selv for en varm tilhenger av europeisk samarbeid er det bare å slå fast at den versjonen av EU som tidligere har handlet så resolutt nå er borte.

Europa er de siste årene rammet av ny-merkantilisme og ny-nasjonalisme. Det peker ikke framover. For mens det ikke er særlig tvil om at Hellas selv har mye av skylden for sitt økonomiske uføre, er det heller ikke tvil om at ansvaret ikke utelukkende er gresk og at den strategien som EU har hatt for å få Hellas på fote igjen ikke gir resultater. Det må mer til enn kutt og nedskjæringer. Hellas - og Europa - trenger vekst.

Hellas viser at den felles valutaen ikke var fullt ut gjennomtenkt. Det er et ansvar som må deles av alle de landene som deler valuta. Eurolandene svikter med sin ubesluttsomhet, - som dessverre kom tilbake etter at det en kort stund så ut som om konkrete handlinger var på vei. Tanken om at hele befolkninger skal straffes og pines for å lære «en gang for alle» at de ikke skal jukse med tall og låne mer penger enn de kan betale tilbake er for primitiv. Dette handler om økonomi, om arbeid og sosial trygghet for millioner av mennesker, mens politikerne snakker som om det handlet om barneoppdragelse.

Unnskyld meg, men det blir for dumt.

Akkurat nå ser det ut til at Hellas skal plages helt til Tyskland mener det er nok. Og EU lar Tyskland bestemme. Det er ikke akkurat en fredsprisvinner verdig. Den ufattelig klønete måten EU har møtt krisen i Hellas på, og som fortsatt legger mørke skyer over andre økonomier i Sør-Europa, er en stygg ripe i lakken til en prisvinner som jeg ellers ville stått i første rekke for å gratulere.

Mitt eneste håp er at prisen kan minne EU-landene selv om hva som var målet med samarbeidet. Det var ikke dagens ny-nasjonalisme, men tvert i mot en grunnleggende forståelse av at i det moderne Europa er vi alle avhengige av hverandre. Selv en gresk tragedie forblir ikke i Hellas.

Dårlig drift

Stengingen av Grubbegata har blitt en symbolsak

Dårlig drift i offentlig sektor går ut over oss alle. Men politisk sett går det mest ut over Regjeringen.

En moderne velferdsstat er kostbar og krever store ressurser. Derfor må den drives sikkert og effektivt. Det er dessverre ikke hva vi har inntrykk av for tiden.

Samferdsel, helse, politi, omsorg, offentlig eierskap, utdanning – det begynner å bli en lang liste av sektorer der det nesten daglig kommer meldinger om feil, sammenbrudd, utsettelser, forsinkelser og kritikkverdige beslutninger. Alt dette kommer mot det dystre bakteppet fra 22. juli-kommisjonen, der dokumentert surr og rot førte til at liv som kunne vært reddet ikke ble reddet.

På toppen av dette har vi nå fått innblikk i hvordan embetsverk og politikere i årevis har kastet spørsmålet om stenging av Grubbegata i Regjeringskvartalet fram og tilbake, uten at noe skjedde. Vi har fått innblikk i hvordan en «byråkratisk felle» - en prosess der alle deltakere mener at alle andre har ansvaret – kan få utvikle seg. Interessant nok retter byråkratene to typer kritikk mot politikerne: På den ene siden driver politikerne med for mye detaljstyring. På den andre siden framstår de som lite tydelige. At begge deler er mulig på samme tid er trolig en av de viktigste lærdommene vi kan ta med oss videre.

Det er ingen overdrivelse å hevde at offentlig sektor befinner seg i en omdømmemessig krisesituasjon. Nå skylder politikere og embetsverk på hverandre på en måte jeg ikke kan huske å ha sett tidligere. Det er et trist syn, men også tankevekkende. Som vanlig er det helt sikkert overdrivelser og misforståelser ute og går, og som vanlig er mediene aller flinkest til å ta tak i det som ikke fungerer samtidig som de underslår alt som går godt. Og det er faktisk en god del som går godt, når sant skal sies. Men på den andre siden er det medienes jobb å være kritiske, og dersom det foreligger et ønske om å gjøre noe med situasjonen er det ingen tvil om hvor ansvaret ligger: Hos Regjeringen.

Det er lett å være opposisjonspolitiker, og lene seg rolig tilbake, hver gang jernbanen i Stor-Oslo bryter sammen og skaper kaos for mange titalls tusen mennesker. "Kjøreledning" har blitt et hverdagsbegrep i Norge. De pleier å falle ned, mens Regjeringen får skylda. Slik er det også med problemer og rot på alle andre områder der offentlig sektor kommer til kort. Økte helsekøer, sykehus i Oslo som mangler pasienter og har for mange ansatte, mens et nytt sykehus like ved i Akershus har for mange pasienter og mangler helsepersonell, fly som ikke flyr fordi vi mangler flygeledere, mangel på smør i butikkhyllene, saker som politiet må henlegge fordi de ikke har ressurser nok.

Dette er Regjeringen selvfølgelig smertelig klar over. Dårlig drift er et politisk minefelt. Det som overrasker – sett fra utsiden – er at innsatsen for å skape et bedre inntrykk og levere bedre resultater tilsynelatende er så kraftløs.

Dette er ikke enkle utfordringer, - bare en litt for selvsikker opposisjon kan påstå noe slikt. Og vi har heldigvis kommet dit at de fleste nå erkjenner at det ikke bare er snakk om økte bevilgninger. Her var 22. juli-kommisjonen befriende klar. Den så ikke behov for verken store reformer eller store økonomiske løft. Stikkordene var isteden ledelse og kultur.

Men er driftsledelse og organisasjonskultur politiske oppgaver? I så fall, på hvilken måte? En Regjering er vant til å sloss om penger til ulike formål, den er vant til å begrunne hvorfor egne prioriteringer er bedre enn opposisjonens, og den er vant til å «fendre av» enkeltsaker som sporer av og blir problemstoff som mediene kan boltre seg i. Uten at de alltid lykkes, selvfølgelig.

Men hvordan kan en statsråd – som kastes inn med øverste ansvar for en sektor like raskt som hun kan forsvinne igjen – påvirke lederskapet og kulturen i de store institusjonene og operative enhetene som ofte er underlagt et fagdepartement?

Alle forstår at det er en enorm asymmetri mellom hva en stakkars statsråd kan hanskes med i løpet av døgnets 24 timer og omfanget av det ansvaret hun har. Statsråden er fullstendig avhengig av at alle systemer under henne fungerer slik de er ment. I motsatt fall er det hun som får regningen.

Derfor er problemer knyttet til dårlig offentlig drift dypt politiske, og ikke noe som kan holdes på avstand med utredninger, kartlegginger og henvisninger til de lavere nivåer i byråkrati og embetsverk. Ikke fordi utredninger og kartlegginger er unyttige, tvert i mot, men fordi de må munne ut i noe. Det er her spørsmålet om kultur blir sentralt. Utredningene må ha konsekvenser. Vi snakker ikke om heksejakt på enkeltpersoner, men om etablering av en kultur som tør å identifisere og konfrontere slett innsats. Og som gjør noe med den.

Det kan bety nye oppgaver for noen, det kan bety et skritt til siden eller et skritt ned, eller det kan bety å måtte slutte dersom svikten er for stor. Det er ikke greit, og slett ikke hyggelig, men noen ganger helt nødvendig.

Mangel på konsekvenser er demoraliserende. Det er elementært. Ingen ting er mer nedbrytende for kulturen på en arbeidsplass enn følelsen av at belønningene stadig vekk går til de som ikke fortjener det. Rett nok er det mye selvhevdelse og misunnelse på norske arbeidsplasser, men det reduserer ikke behovet for å sikre at fordelingen av goder og byrder skjer på en måte som oppfattes rimelig. Hvorfor skulle politikken ha andre regler på dette området? Det finnes naturligvis ingen grunner til det.

Jeg tror vi hadde tålt litt mer konsekvensledelse i den politiske toppen av Norge; at folk må trekke seg fra verv og ombud fordi de ikke har greid å innfri som forventet. En slik endring burde også omfatte de øvre deler av embetsverket. Isteden for at det er noe i nærheten av en nasjonal skandale – med tilsvarende oppstandelse – hver gang en statsråd eller toppbyråkrat må si takk for seg, burde vi hatt en kultur der dette var mer vanlig. Det burde bli mer naturlig å snakke åpent om innsatsen er god nok eller ikke, og å ta konsekvensen av en slik evaluering.

Hvordan en slik kultur best kan etableres finnes det sikkert mange meninger om. For min del er jeg mest opptatt av hvordan forhold som er tilsynelatende håpløse får lov til å vedvare år etter år, uten at verken politisk eller administrativt ansvarlige må trekke noen konsekvenser av det. Slikt er med på å undergrave tilliten til hele det politiske systemet, og til velferdsstaten som prosjekt. Det er en høy pris å betale.

Den neste oppgaven med å fornye kultur og ledelse i offentlig sektor handler om å få flyttet ressursene dit hvor det er bruk for dem. Dette har vært ambisjonen til alle regjeringer de siste tiårene, men innsatsen har variert. Hva skal egentlig til for å få mer politi i gatene – på den tiden av døgnet da slik tilstedeværelse er mest verdifull? Hva skal til for å fylle sykehusene med leger og sykepleiere – hele døgnet? Hva skal til for å trekke offentlig ansatte ut fra møtevirksomhet og byråkrati, og over i førstelinjetjeneste der de faktisk gjør en synlig innsats?

Den siste tiden har det blitt populært å legge skylden for manglende resultater på «new public management»-retningen (NPM) innenfor offentlig forvaltning. Forklaringen er visstnok at det er NPM som har gitt offentlig sektor en masse idiotiske delmål og krav til rapportering, og derfor også mye unødig byråkrati og misbruk av ressurser. Antakelsen er at uten løsninger som var inspirert av NPM – hvis vi så og si gikk tilbake til «gamlemåten» - ja, så ville alt bli mye bedre.

Dette tror jeg ikke på et sekund. NPM handler først og fremst om målstyring framfor detaljer, om åpenhet, valgfrihet og systematisk oppfølging av ressursbruk. At metoder basert på NPM kan misbrukes er naturligvis fullt mulig. Å definere tåpelige mål for virksomheten, med tilhørende rapportering, på en måte som bare skaper unødig byråkrati er heller ikke vanskelig. I hendene på en inkompetent ledelse kan ethvert styringsverktøy ødelegges. Og det har da også skjedd med NPM, både i Norge og andre land.

Men ingen skal fortelle meg at det er galt å være opptatt av målstyring framfor detaljstyring, å utøve budsjettkontroll, å sammenligne virksomheter med hverandre, å identifisere flaskehalser, eller å sikre økt valgfrihet for brukerne. Den «gamle måten» å styre offentlig sektor på, med omfattende detaljregulering fra øverste til nederste nivå, hører hjemme i en annen tidsalder. Det samme gjør ideen om at brukerne av offentlige tjenester bare får være glad til med det de blir tilbudt, og at valgfrihet har null verdi.

Offentlig sektor har godt av å bli åpnet opp, og av at virksomhetene i viss grad stilles i konkurranse med hverandre. Det vi hører en rekke eksempler på er hvordan systemer basert på NPM er gjennomført på gale premisser, med merkelige mål for virksomheten og enda mer merkelige former for rapportering. Vi hører også ofte om at ønsket om å detaljstyre virksomheten fortsatt lever i beste velgående. Da er det ikke rart det blir kaos for de som skal sette ledelsens ønsker ut i livet.

Det finnes ikke noen styringsmodell for offentlig sektor som opphever målkonflikter. Å kritisere NPM fordi man ikke slipper unna vanskelige prioriteringer er derfor urimelig. Det samme gjelder påstander fra opposisjonen om at med andre politikere på toppen, så ville styringen av såvel sykehus, som politi og skolevesen gå så mye enklere. Veien fra statsråden til sykepleieren er nok litt mer komplisert enn som så.

Å bytte politikere hjelper i seg selv ingen ting, med mindre de nye politikerne har som ambisjon å fundamentalt endre de styringssystemene som vi nå ser bryte sammen rett foran øynene våre. Men dette er jo den samme ambisjonen som Regjeringen selv har lansert som oppfølging av innstillingen fra 22. juli-kommisjonen. Hvordan partiene fram mot valget velger å diskutere ulike drifts- og styringsmodeller for offentlig sektor som del av det ideologiske oppgjøret mellom de rød-grønne og høyresiden blir derfor svært interessant.

Hvis jeg skal si hva jeg tror mest på, så er det at mesteparten kommer til å ende som en diskusjon om penger; - som vanlig. Politikernes, fagforeningenes og medienes oppmerksomhet omkring nivået på bevilgningene til ulike formål er en del av politikkens byggevarer, dens genmateriale. At den diskusjonen skulle bli erstattet av en reflektert samtale omkring hvordan vi kan bedre driften i offentlig sektor med nye reformer høres nesten litt for utrolig ut. Regjeringer har forsøkt før, og mislykkes stort.

Det er selvfølgelig synd, fordi norske skattebetalere og brukere av offentlig sektor fortjener bedre. Men mest av alt er det synd fordi vi har laget en samfunnsmodell i Norge som fortjener et kraftig forsvar, også mot seg selv.

Når resultatene ikke gir resultater

Regjeringen sliter med å få betalt

Forslaget til statsbudsjett for 2013 viser at Norge er i en helt unik økonomisk situasjon. Reaksjonene på forslaget viser at opposisjonen strever med å finne ut av hva de ønsker å legge mest vekt på: Økte utgifter eller reduserte inntekter?

Det er opplest og vedtatt at de tre regjeringspartiene kommer til å tape neste valg. Hvorfor? Ja, si det. Det kan neppe ha med «objektive» politiske resultater å gjøre, for Norge kan se tilbake på tre makeløse år med vekst og solid utvikling på de fleste politikkområder.

Så kan man si at det aldri blir godt nok. Og det er også sant. I politikken finnes en evig forventningskrise, en krise som politikerne selv – med god hjelp av mediene – er flinke til å vedlikeholde.

I Bergens Tidende setter Frank Rossavik forslaget til statsbudsjett inn i en større sammenheng. Ingen land i Europa kan vise til tilsvarende framgang som vi har hatt i Norge de siste årene. Rossavik skriver:

«Sannsynligvis vil Jens Stoltenbergs andre regjering også komme godt fra det i historiebøkene, for historikere har det med å premiere god makroøkonomisk styring, lav arbeidsløshet og god velstandsutvikling. Alt dette har regjeringen – med finansministrene Kristin Halvorsen og Sigbjørn Johnsen i nøkkelroller – levert, også gjennom en krevende finanskrise. Man kan gjerne si at regjeringen har hatt flaks, men den kunne ha gjort det mye verre også.» 

Det er liten uenighet om at Regjeringen kan vise til gode resultater. Selv de som sliter veldig med å gi Regjeringen skryt, må innrømme at det kunne gått vesentlig dårligere for landet. Likevel er det ut fra meningsmålingene tilsvarende liten tvil om at Regjeringen kan komme til å tape valget.

Slik jeg ser det er det fullt mulig, men slett ikke nødvendig, at dagens regjeringspartier blir valgets tapere. Her finnes de som er for optimistiske og for pessimistiske, avhengig av politisk ståsted.

De som viser til at det så dårlig ut for de tre regjeringspartiene også ett år før valget i 2009, men at det likevel endte med seier, lener seg for mye på historiske paralleller. Det er store forskjeller mellom høsten 2008 og høsten 2012, både når det gjelder situasjonen hjemme og internasjonalt. Sannheten er at Regjeringen bare kan vinne valget dersom den forbedrer innsatsen sin kraftig, og bare dersom valgkampen blir svært vellykket. Begge deler er fullt mulige, men det er liten hjelp i å undervurdere utfordringene. De er store.

Motsatt tror jeg det er feil å anta at borgerlig valgseier i 2013 nærmest blir en «walk-over». Vi ser allerede tegn til denne typen arroganse, både blant borgerlige politikere og kommentatorer i mediene. Gjerne for meg, men for min del tror jeg valgkampen til syvende og sist kommer til å handle om resultater og alternativer. Og da er sannheten at de borgerlige partiene – med Høyre og Fremskrittspartiet i spissen – har langt å gå før de kan presentere et konkret og troverdig alternativ til dagens regjering.

Jeg hører borgerlige politikere snakke om hvor heldig Regjeringen er, og hvor lett det må være å lage statsbudsjett når de økonomiske forholdene er så gode som nå. Slik snakker de som aldri har laget et statsbudsjett, og som ikke har erfaring med å håndtere summen av økte forventninger på alle områder innenfor en felles ramme.

Jeg tror nok at også opposisjonen ville være i stand til å lage et budsjett sammen – noe annet ville være en grov og urimelig undervurdering. Men at det uten videre ville være «enkelt» har jeg ingen tro på. Selv i Norge kan politikk fortsatt være vanskelig og motsetningene sterke. Det er uklokt å undervurdere hva som egentlig kreves for å etablere et flertall, og deretter å holde dette flertallet ved like. På dette punktet har dagens regjering overgått de fleste forventninger.

En pekepinn på hvor langt opposisjonen er unna å være et konkret alternativ fikk vi denne uken. På mandag ble forslaget til statsbudsjett for 2013 lagt fram. Da var melodien fra de ledende opposisjonspartiene Høyre og Fremskrittspartiet at de offentlige utgiftene var altfor lave på en rekke områder: Forskning, kultur, kommuneøkonomi, forsvar, helse, politi og beredskap, veibygging og barnehager – bare for å ta overskriftene.

En runde på de to partienes hjemmesider avslørte stor misnøye og utålmodighet med innsatsen til offentlig sektor på mange samfunnsområder. Det var lite der som tydet på at de to partiene egentlig mener at offentlig sektor er for stor i Norge, snarere fikk man inntrykk av at den offentlige innsatsen må bli enda større.

I dag kunne vi lese i Aftenposten at Fremskrittspartiets programkomite er i sluttspurten med sitt utkast til nytt partiprogram. Her foreslås det bl.a. å fjerne hele formuesskatten og arveavgiften i løpet av neste stortingsperiode. Dette vil redusere statens inntekter med et par titalls milliarder kroner. I tillegg foreslår komiteen å fjerne dokumentavgiften og å innføre flere nye skattefradrag. Kostnadene ved dette er foreløpig ikke kjent. I samme avis kunne vi lese at Jan Tore Sanner fra Høyre er enig i at formuesskatten og arveavgiften bør kunne fjernes i løpet av fire år. Begge partier ønsker seg et generelt lavere skattenivå i Norge.

De to partiene som etterlyste økte utgifter på mandag er med andre ord skjønt enige om å redusere inntektene på onsdag. Det høres ikke spesielt betryggende ut, selv om det kan virke attraktivt på velgerne.

I en valgkamp vil det nødvendigvis bli en mer detaljert debatt både om inntekter og utgifter. Da vil det trolig bli vanskeligere å øke utgiftene med milliardbeløp den ene dagen og deretter redusere inntektene tilsvarende dagen etter. Det vil bli spørsmål om sammenhenger og konsekvenser. Det vil bli spørsmål om prioriteringer. Det vil bli spørsmål om hvem som tjener og hvem som taper på den politikken som foreslås. Jeg er fortsatt ikke overbevist om at en debatt omkring slike spørsmål vil ende med en overveldende borgerlig valgseier.

Veien ut av vanskelige prioriteringer er naturligvis å bruke enda mer oljepenger. Dette er Fremskrittspartiet sterke tilhengere av, mens Høyre har tradisjon for å være langt mer ansvarlige og langsiktige. Hvis begge partier fastholder sine standpunkter er det ikke lett å se hvordan de skal kunne regjere landet sammen. Ett eller annet sted må den vanskelige debatten om prioriteringer begynne, og det er først da at viljen til samarbeid settes på virkelig prøve.

Regjeringspartiene har høy troverdighet i spørsmålet om vilje og evne til samarbeid. Deres utfordring ligger i et «naturlig» ønske om forandring etter to perioder med flertall, og misnøye fra velgerne med måten regjeringsmakten utøves på. Frank Rossavik er inne på noe av dette i sin artikkel, der han skriver om en regjering «uten snøring på den daglige driften, og med en stripe av store og små skandaler på rullebladet».

Det sier seg selv at Regjeringen og regjeringspartiene må gjøre alt de kan for å redusere et slikt inntrykk. Derfor er hver eneste sak der det kan stilles spørsmålstegn ved Regjeringens ryddighet, habilitet, effektivitet og styringsevne potensielt svært kostbar. Her er det mye å tape. Rett nok kan ingen Regjering beskytte seg mot klønete sakshåndtering i alle fagdepartementer, underliggende etater og statlig eide selskaper. Feil vil alltid skje. Men større årvåkenhet er alltid mulig, og det samme gjelder evnen til å gripe raskt inn før sakene får anledning til vokse seg til enda større problemer.

Regjeringen tåler ikke mange flere Entra-saker eller statsråder som ufrivillig må si takk for seg, hvor urimelig medienes omtale av sakene enn kan være. Da er det samtidig takk og farvel for utsiktene til nok en valgseier.

Take two tax cuts, and call me next week!

Vi oppholder oss litt ved det amerikanske valget i november. Det er viktig nok, og gudene skal vite at amerikanerne er verdensmestere i politisk dramaturgi.

Nå er de to store partilandsmøtene over. I ren begeistring over det som ser ut som et vellykket landsmøte for demokratene, og et tilsvarende mislykket møte for republikanerne, er det fristende å utrope Barack Obama til vinner av presidentvalget.

Fristende, men dumt. Og i alle fall svært risikabelt. For valget er enda en god del uker unna, og det er virkelig sant at her kan «alt» skje i den tiden som gjenstår. Jeg skal derfor ta alle mulige forbehold, først og fremst for å beskytte mitt eget rykte. Jeg har tatt kraftig feil før, og vil sikkert gjøre det igjen. Så er det sagt.

Likevel; litt moro skal man jo ha, så her er mine argumenter for hvorfor Obama ikke bare vinner, men hvorfor Romney kommer til å gjøre et historisk dårlig valg.

Det første argumentet er knyttet til republikanernes budskap ved valget. Det forekommer meg å være for tynt, for negativt og uten bred folkelig appell. Å spille på misnøye – særlig høy arbeidsløshet – kan ta partiet et stykke på vei, men jeg tror ikke det er nok til at folk vender seg i store skarer til Romney/Ryan.

Til det trengs noe mer; en visjon, en moralsk plattform som handler om mer enn sosial konservatisme, en felles ambisjon for samfunnet og framtiden. Men republikanernes landsmøte viste med all tydelighet at dette er temaer som den «nye» høyresiden ikke evner å snakke om.

Budskapet deres er jo det stikk motsatte: Det handler om hvor lite amerikanerne skal gjøre for hverandre, og hvor viktig det er å dyrke de vellykkede individene i en tid som skriker på samhandling og felles innsats. Ingen kan være tilhenger av kostbart byråkrati, men republikanernes nærmest hatefulle innstilling til alt som smaker av offentlig sektor (minus forsvaret) virker nesten irrasjonell.

Min første merknad er altså at republikanernes ensidige skattefrykt, negative og individualistiske profil nok kan mobilisere en del misnøye, men langtfra nok til å vinne presidentvalget. Selv uten å være tilhengere av en kjempestor offentlig sektor (noe USA slett ikke har), er det mange nok amerikanere som ser verdien av å løse enkelte oppgaver i fellesskap. Jeg tror tekannen til Tea Party bevegelsen for lengst har blitt kald. Det er for mange uløste oppgaver i det amerikanske samfunnet.

Mitt andre argument er knyttet til valget av Paul Ryan som visepresidentkandidat for republikanerne. Det var ikke et klokt valg. Det finnes sikkert flere grunner til å ha respekt for Paul Ryan, men faktum er at hans berømte «budsjettalternativ» for 2012 og 2013 skremmer minst like mye som de frister.

Allerede den første utgaven skapte problemer for lokale republikanske kandidater, som hadde vansker med å forsvare omfanget av kutt og skattelettelser som er Ryans varemerke. Det har ikke blitt lettere med tiden, og etter at Romney valgte Ryan til parhest har de to brukt en del krefter på å bygge avstand til Ryans opprinnelige forslag.

Problemet er bare at republikanerne har stemt for Ryans budsjettforslag i Kongressen to ganger allerede. Og da er det ikke så lett å selge forslagene som «akademiske øvelser» eller «tankeeksperimenter».

Ryan er (eller var) fast bestemt på å redusere den føderale gjelden kraftig. For å få til dette foreslo han svære kutt i de føderale velferdsordningene (helse og pensjoner), men han kuttet også i utgiftene for å sikre finansiering av ytterligere skattelettelser. Hans politiske prosjekt kretser rundt en tanke om å sette et fast, øvre tak på offentlig sektors andel av BNP – helt uavhengig av hvilke oppgaver offentlig sektor skal løse.

Denne dogmatikken får naturligvis problemer i møte med ting som utgifter til krig (Irak, Afghanistan), en aldrende befolkning, dyrere helsetjenester og krav til høyere standarder på offentlige tjenester. Da setter Ryan matematikken foran den politiske virkeligheten, men der har han nok ikke velgerne med seg. Dette vet både Ryan og Romney svært godt, hvilket er grunnen til at de plutselig har blitt opptatt av å snakke om noe annet enn de voldsomme kuttene som var en vinnersak for bare noen måneder siden.

Så langt har ikke den øvelsen overbevist, og jeg tror Romney skal få slite hardt med å forklare Ryans budsjettopplegg hele veien fram til valget.

Grunn nummer tre: Amerikanske velgere har faktisk en viss hukommelse. Akkurat som mange vil huske Obamas løfter fra fire år siden – og vil være skuffet over alt som ikke er gjennomført – er det også mange som vil huske åtte år med republikansk styre før den tid, og hvordan president Bush kjørte skuta fullstendig på grunn. Med en uskjønn blanding av deregulering og overforbruk. Republikanernes oppførsel de siste fire årene i Kongressen er heller ikke spesielt mye å skryte av.

Dette er viktig, ikke fordi folk blander sammen Bush med Romney, men fordi Romneys økonomiske oppskrift er tilnærmet identisk med den til Bush (og Paul Ryan). Skattelettelser, skattelettelser, skattelettelser. Ja, dette er faktisk det eneste vi har greid å lære om republikanernes økonomiske opplegg de siste ukene, og denne trøstesløse ensidigheten kan sikkert appellere til mange, men ikke mange nok.

Som en fjerde grunn vil jeg trekke fram personlige egenskaper ved kandidatene. Her skal vi selvsagt være forsiktige. For min del har jeg ingen grunn til å tro noe annet enn at både Mitt Romney og Paul Ryan er tvers igjennom hyggelige og sympatiske personer; personer som man mer enn gjerne ville hatt som nære venner. Dette er ikke ironi fra min side. Jeg har heller ingen sikkerhet for at Barack Obama og Joe Biden nødvendigvis er kjempekarer, som aldri svikter i et avgjørende øyeblikk. Det er noe jeg eventuelt selv velger å tro.

Slike ting kan vi vanlige observatører ikke vite noe sikkert om. Vi er tvunget til å forholde oss til de offisielle bildene, og til de inntrykkene som mediene skaper. Og vi kan trygt legge til grunn at amerikanske toppolitikere stort sett er som folk flest: De har sterke og svake sider, akkurat som alle andre.

Likevel hefter det ved Romney at store deler av hans personlige økonomi fortsatt ligger i et mørke, og at han er helt uvillig til å dele flere år med skatteopplysninger med offentligheten. Dette er ikke noe han må, men noe han bør – for det går på troverdigheten løs.

Det går også på troverdigheten løs at Romney i dag argumenterer så sterkt mot en helsereform («Obamacare») som er til forveksling lik en reform han selv gjennomførte da han var guvernør i Massachusetts. Og at han den gangen åpenbart hadde et langt mer liberalt syn på sosiale og kulturelle spørsmål enn det han målbærer i dag.

Det er ingenting galt med å forandre mening. Men i en valgkamp er det nødvendigvis slitsomt å måtte forklare hele tiden hvorfor man mener noe annet i dag enn for få år tilbake. Dette er også noe som kommer til å plage Romney hele veien til målstreken, og jeg tror det kommer til å koste ham en del velgere.

Det er heller ingen ting i veien med å være rik. Men politisk er det en utfordring dersom en viktig del av budskapet ditt er at det er tvingende nødvendig å redusere på ordninger som betyr støtte og hjelp til de aller fattigste. Jeg sier ikke at slike standpunkter nødvendigvis er uten indre sammenheng – selv om jeg personlig er uenig i en slik politikk. Men jeg sier at det er ekstra krevende å framføre et slikt budskap for en person som befinner seg milevis unna det vi med rimelighet kan kalle ressursknapphet.

På meg virker ikke Romneys forsøk på å framstå som en «ordinary guy» spesielt vellykket, og det er en del som tyder på at han har problemer med å overbevise flere enn meg.

De to partilandsmøtene var en oppvisning i politisk «showmanship», og fra begge kanter vanket det gode, gjennomtenkte og vel gjennomførte taler. Jeg er partisk her, og mener helt oppriktig at antallet gode taler var langt høyere blant demokratene enn blant republikanerne.

Ja, egentlig er det urettferdig at vi i ettertid kommer til å sammenligne Clint Eastwoods forvirrende «samtale» med en tom stol med Bill Clintons glitrende analyse av USAs utfordringer. Både Eastwood og Clinton er (eller har vært) mestere i det de gjør best. Denne gangen var Eastwood bedt om å gjøre noe han ikke kan. Det burde han ha sluppet.

Det ville være synd å si at de to landsmøtene ga særlig mange konkrete svar på hva som skal til for å få USA på rett kurs igjen. Det ingen snakket om, men som alle vet er helt nødvendig, er at de to partiene igjen greier å samarbeide i Kongressen. Fram til 6. november kommer lite til å handle om nettopp det. Men fra morgenen den 7. november starter et langvarig og krevende arbeid med å gjøre de rette tingene. Da trenger USA en ny melodi.

La oss håpe det blir «The Best Is Yet To Come».