Here we go ...

God analyse. Dårlig forslag.

Samhandlings- reformen er historien om en god analyse som endte med et dårlig forslag. For mens det ikke kan være tvil om at forebyggende helsearbeid er viktig og nyttig, er det all mulig grunn til å tvile på at reformen vil gi de resultatene alle håper på.

En del av reformen går ut på at kommunene skal finansiere 20 prosent av kostnadene til sykehusene. Dermed har vi tatt et gigantisk skritt tilbake i forhold til sykehusreformen, som i sin tid samlet alle norske sykehus på statens hånd. Det var en riktig og viktig forenkling. Nå skal sykehusene finansieres av staten pluss 429 kommuner. Det er bare nødt til å bli trøbbel.

I Bergens Tidende kunne vi lese på lørdag (10.11.2012) at Meland kommune nekter å betale en regning fra Helse Vest, som bl.a. driver Haukeland Sykehus. Kommunen mener den har fått for lite penger fra staten for å dekke sin del av sykehusets utgifter. Hørt det før?

Problemet til Meland kommune, og forsåvidt også Helse Vest, er at behovet for behandling øker mer enn forutsatt. Eller – for å si det på en annen måte – sykehusene kunne tilby relevant behandling til flere enn antatt.

Og det er jo nettopp hva som skjer i helsevesenet, og særlig ved sykehusene: Ikke bare øker etterspørselen, men det gjør sannelig tilbudet også. Helsetilbudet blir stadig bedre, og stadig flere kan få behandling. Med dagens demografiske utvikling er det lite som demper presset på sykehusene, som selv er flinke til å lansere stadig nye tilbud. Konsekvens: Helseutgifter som bare vokser.

Hva gjør vi med det? Det er lett å skjønne «grepet» med en politikk for å holde folk friske og sunne. Det er opplagt det billigste. Jeg tror ingen er uenige i at kommunene bør bruke mer tid og penger på forebygging. Men det er ikke hva samhandlingsreformen gjør. Det reformen gjør er å gi staten og 429 kommuner enda mer å krangle om. Det blir ikke bedre helse av slikt.

Kommunenes Sentralforbund har en studie som viser at samhandlingsreformen så langt har kostet kommunene 2 milliarder kroner mer enn de har blitt kompensert for. Slikt liker ikke norske kommuner. Men staten er ikke enig. Den mener kommunene har fått mer enn nok. Da må det regnes på nytt. Meland kommune klager i tillegg over at de ikke forstår fakturaen fra Helse Vest; - den er så dårlig spesifisert at kommunen ikke skjønner hva som må gjøres for å ha kontroll med utgiftene i framtiden.

Er det flere enn meg som hører ropet om flere økonomer, helsekonsulenter og regnskapsfolk – slik at alle forstår hva alle andre driver med? Hva med nye IT-systemer? Og nye systemer oppå der igjen for å sørge for at mulighetene for integrering virkelig blir utnyttet?

Det er nemlig ikke bare de «rene» helseutgiftene som øker, men også utgiftene til helsebyråkrati; papirarbeid, møter, reiser, konsulenter, nye systemer, opplæring, forhandlinger og krangling med all verdens andre aktører som også vil ha sin del av kaka. Helse har for lengst blitt industri, om sykehusene aldri så mye er eiet av staten.

Det er riktig at norske sykehus aldri har behandlet flere pasienter enn i dag. Men det er også riktig at det norske helsebyråkratiet aldri har vært større. Med samhandlingsreformen skal det bli enda større, for nå må hver eneste kommune ruste seg med sitt eget helsebyråkrati. Og i tillegg må helseforetakene ruste seg til møtet med alle misfornøyde kommuner som mener at regningen er for høy eller som ikke forstår fakturaen. Jeg spår en gullalder for landets helsekonsulenter og de som kan levere et hvilket som helst «system» inn til dette nye helsevesenet.

Spørsmålet var forebygging. Svaret ble helsebyråkrati.

Bergen kommune mener i følge Bergens Tidende (10.11.2012) at den mangler 27 millioner for å kunne gjennomføre reformen. Kommunenes Sentralforbund tar til orde for at «de kommunene som er underfinansiert får en kompensasjon». Den gode, gamle visa om staten som gir kommunene for mange oppgaver har dermed fått et nytt og langt vers.

Dette var helt forutsigbart.

En oppskrift som garantert ikke virker

Gresk økonomi ligger i ruiner. EU gjør det verre.

Kunder som ikke får kvittering på at de har betalt moms har nå rett til å bare gå fra regningen i Hellas. Restauranter, barer og kafeer fortviler. Det samme gjør frisører og drosjesjåfører. Regnskap og kvitteringer har aldri hatt noen sentral plass i gresk servicenæring. Og ikke innbetaling av offentlige avgifter heller. Men nå kommer kravene på løpende bånd, for staten trenger virkelig hver eneste euro den kan få tak i.

Det finnes en lakmus-test på om et land har et godt styresett eller ikke: Skattesystemet. Hvis systemet er fullt av huller og skjevheter, tilfeldige avgrensninger og uforståelige fradragsmuligheter kan du trygt regne med at det aktuelle landet ikke har all verdens styresett. Hvis skattefundamentene er smale – hvis bare noen få grupper, næringer og bedrifter betaler skatt – er statsfinansene garantert usunne. Et skattesystem forteller fantastisk mye om hvordan et land styres, og om styringen kan regnes som stabil. 

I sommer leste jeg Francis Fukuyamas glimrende bok «The Origins of Political Order». Hans studie viser entydig at et stabilt og ansvarlig («accountable») styresett bare er mulig dersom staten finner ut av to spørsmål: Hvordan den kan finansieres på en bærekraftig måte, og hvordan de som betaler skatt kan sikres medbestemmelse over statens utvikling.

Hvis staten (dynastiet, imperiet, kongedømmet, demokratiet) ikke finner ut av disse spørsmålene er den dømt til undergang. Dette var sant for de tidligste kinesiske dynastiene, for middelalderens England, for de franske og spanske kongehusene, og helt fram til det moderne Danmark (som alle er eksempler i boken).

Det er mye i Fukuyamas bok som er relevant når vi nå ser hvordan Hellas strever med å rekonstruere seg selv. Staten er underfinansiert, regjeringen mangler legitimitet, mange av reformene handler om å reforhandle hele byrdefordelingen i samfunnet. Nå har landet fått en pinlig rettssak i fanget: Journalisten Kostas Vaxevanis er anklaget for å krenke privatlivet til et par tusen grekere gjennom å offentliggjøre en liste med navn som opprinnelig ble oppdaget i Frankrike og deretter oversendt til greske myndigheter. Pikant nok ble listen sendt til den daværende greske finansministeren George Papaconstantinou fra den daværende franske finansministeren Christine Lagarde (som er nåværende direktør for IMF).

De navngitte grekerne har det til felles at de alle har konto i den sveitsiske storbanken HSBC. Dette er i seg selv ikke ulovlig, men de siste årene har det vært en rekke avsløringer av hvordan folk i Hellas har lurt seg unna skatt gjennom å flytte penger utenlands – bl.a. til Sveits. Navnene på listen tilhører visstnok både kjente politikere, finansfolk og medlemmer av deres familie. Regjeringen ønsket å holde listen hemmelig, noe Vaxevanis fant urimelig. Ja, han mener at det er regjeringen som burde vært tiltalt for å holde informasjon tilbake fra offentligheten.

Saken er svært betent. På den ene siden er offentlige «gapestokker» ikke ønskelige. På den andre siden er tilliten til myndighetene syltynn, og utstrakt hemmelighold er garantert ingen klok strategi for regjeringen.

(Oppdatering: I kveld (1. november) kom nyheten om at Vaxevanis raskt ble frikjent i retten, til stor applaus fra de som var til stede. Se her.)

Hellas trenger flere ting, og særlig økonomisk vekst. Men landet trenger også en ny «samfunnskontrakt» og et nytt politisk lederskap. Det er paradoksalt at dagens regjering består av nettopp de to partiene som gjennom mange tiår har vekslet mellom å bidra til elendigheten. Rett nok har det vært store utskiftinger på personnivå, men om det er tilstrekkelig er heller tvilsomt.

Grekerne har heller ikke all verdens respekt for sin egen offentlige sektor. Det er vel kjent at den er korrupt, at de som jobber der har store privilegier og at offentlige tjenester sjelden er til nytte for den jevne skattebetaler. Da blir motivasjonen for å betale skatter og avgifter tilsvarende svak. Det er en viktig lærdom – jfr. Fukuyama – at de som skal betale skatt gjerne også vil ha noe tilbake. Når denne innsikten glemmes står regimer for fall, nå som før.

Omstillingene i Hellas er omfattende og brutale. Det er et sunnhetstegn at velgerne endelig markerer sin misnøye med korrupsjon (som alle har visst om i årevis), at de krever åpenhet fra myndighetene og at de velger nye politikere. Men landet avgjør ikke sin egen framtid. Det kan for eksempel ikke devaluere seg vekk fra statsgjelden. Som euroland er Hellas avhengig av velvilje fra sine partnere i den felles valutaen. Men hjelpen derfra er av den typen som minner mest om slag og spark.

Det går skikkelig dårlig med Hellas. Planen om å gjøre seg «fortjent» til nye lån fra EU og Pengefondet (IMF) gjennom stadige utgiftskutt, skatteøkninger og økonomiske reformer har stort sett gitt fortsatt økonomisk nedgang som resultat. Det eneste som øker er arbeidsløsheten, fattigdommen og statens gjeld.

Denne uken ble forslaget til statsbudsjett for neste år lagt fram. Det viser at gresk økonomi vil ha en fortsatt nedgang på 4,5 prosent i 2013. Siden 2008 har verdiskapingen i Hellas dermed blitt redusert med hele 22 prosent – på fem år er landets samlede inntekter redusert med mer enn 1/5. Samtidig er arbeidsløsheten på 25 prosent, og statens gjeld som andel av brutto nasjonalprodukt (BNP) øker til 189 prosent. Målet er at denne andelen skal ned til 120 prosent innen 2020. Det kan synes helt uvirkelig nå.

Om vi skal lete etter «lyspunkter» – sett fra et rent økonomisk ståsted – måtte det være at statens lånebehov som andel av BNP reduseres litt for hvert år som går, og er nå på vei ned mot 5 prosent. Det var i sin tid på skyhøye 15,7 prosent av BNP, og målet er å få budsjettet til å gå med overskudd så raskt som mulig. Et overskudd på 4,5 prosent av BNP innen 2014 har vært et slikt mål, men det er det nærmest utenkelig å få til slik gresk økonomi utvikler seg for tiden. Og med en toårig «hvilepause» fra nye kutt – som Hellas nå ber om – er det vanskelig å se hvordan budsjettet skal kunne styrke seg. Da må landets taxisjåfører, kaféeiere og frisører bli veldig flinke til å drive inn moms.

Motstykket til et redusert lånebehov er nemlig kutt i lønninger, pensjoner og offentlige velferdsordninger. Disse byrdene blir dessverre ikke fordelt på noen rettferdig måte. Det er nå én ting. Minstelønnen i Hellas er redusert med 22 prosent. Universelle ordninger som barnetrygd er avskaffet, og gjelder nå bare for de med aller lavest inntekt. For hver nye stilling i offentlig sektor må fem stillinger fjernes. Offentlige pensjoner er kuttet, samtidig som framtidige pensjonister må betale økte premier.

Men kuttene ødelegger også alle håp om ny vekst. Ingen bruker penger i Hellas for tiden. Pengene strømmer ut av landet, som står overfor et gigantisk gap i etterspørselen. Fortsatt nedgang betyr bare enda svakere etterspørsel, og enda større økonomiske problemer. Linjen med kutt og nedskjæringer fører rett og slett ikke fram.

Sett fra et stadig fattigere Hellas må det derfor fortone seg som mer enn bittert å se på at EU om kort tid skal hylles i Oslo som vinner av Fredsprisen. Hellas er det fremste og mest dramatiske eksempelet på at EU er et uferdig prosjekt, et prosjekt som de siste årene har brukt mye mer tid på å snakke enn på å handle. Selv for en varm tilhenger av europeisk samarbeid er det bare å slå fast at den versjonen av EU som tidligere har handlet så resolutt nå er borte.

Europa er de siste årene rammet av ny-merkantilisme og ny-nasjonalisme. Det peker ikke framover. For mens det ikke er særlig tvil om at Hellas selv har mye av skylden for sitt økonomiske uføre, er det heller ikke tvil om at ansvaret ikke utelukkende er gresk og at den strategien som EU har hatt for å få Hellas på fote igjen ikke gir resultater. Det må mer til enn kutt og nedskjæringer. Hellas - og Europa - trenger vekst.

Hellas viser at den felles valutaen ikke var fullt ut gjennomtenkt. Det er et ansvar som må deles av alle de landene som deler valuta. Eurolandene svikter med sin ubesluttsomhet, - som dessverre kom tilbake etter at det en kort stund så ut som om konkrete handlinger var på vei. Tanken om at hele befolkninger skal straffes og pines for å lære «en gang for alle» at de ikke skal jukse med tall og låne mer penger enn de kan betale tilbake er for primitiv. Dette handler om økonomi, om arbeid og sosial trygghet for millioner av mennesker, mens politikerne snakker som om det handlet om barneoppdragelse.

Unnskyld meg, men det blir for dumt.

Akkurat nå ser det ut til at Hellas skal plages helt til Tyskland mener det er nok. Og EU lar Tyskland bestemme. Det er ikke akkurat en fredsprisvinner verdig. Den ufattelig klønete måten EU har møtt krisen i Hellas på, og som fortsatt legger mørke skyer over andre økonomier i Sør-Europa, er en stygg ripe i lakken til en prisvinner som jeg ellers ville stått i første rekke for å gratulere.

Mitt eneste håp er at prisen kan minne EU-landene selv om hva som var målet med samarbeidet. Det var ikke dagens ny-nasjonalisme, men tvert i mot en grunnleggende forståelse av at i det moderne Europa er vi alle avhengige av hverandre. Selv en gresk tragedie forblir ikke i Hellas.

Dårlig drift

Stengingen av Grubbegata har blitt en symbolsak

Dårlig drift i offentlig sektor går ut over oss alle. Men politisk sett går det mest ut over Regjeringen.

En moderne velferdsstat er kostbar og krever store ressurser. Derfor må den drives sikkert og effektivt. Det er dessverre ikke hva vi har inntrykk av for tiden.

Samferdsel, helse, politi, omsorg, offentlig eierskap, utdanning – det begynner å bli en lang liste av sektorer der det nesten daglig kommer meldinger om feil, sammenbrudd, utsettelser, forsinkelser og kritikkverdige beslutninger. Alt dette kommer mot det dystre bakteppet fra 22. juli-kommisjonen, der dokumentert surr og rot førte til at liv som kunne vært reddet ikke ble reddet.

På toppen av dette har vi nå fått innblikk i hvordan embetsverk og politikere i årevis har kastet spørsmålet om stenging av Grubbegata i Regjeringskvartalet fram og tilbake, uten at noe skjedde. Vi har fått innblikk i hvordan en «byråkratisk felle» - en prosess der alle deltakere mener at alle andre har ansvaret – kan få utvikle seg. Interessant nok retter byråkratene to typer kritikk mot politikerne: På den ene siden driver politikerne med for mye detaljstyring. På den andre siden framstår de som lite tydelige. At begge deler er mulig på samme tid er trolig en av de viktigste lærdommene vi kan ta med oss videre.

Det er ingen overdrivelse å hevde at offentlig sektor befinner seg i en omdømmemessig krisesituasjon. Nå skylder politikere og embetsverk på hverandre på en måte jeg ikke kan huske å ha sett tidligere. Det er et trist syn, men også tankevekkende. Som vanlig er det helt sikkert overdrivelser og misforståelser ute og går, og som vanlig er mediene aller flinkest til å ta tak i det som ikke fungerer samtidig som de underslår alt som går godt. Og det er faktisk en god del som går godt, når sant skal sies. Men på den andre siden er det medienes jobb å være kritiske, og dersom det foreligger et ønske om å gjøre noe med situasjonen er det ingen tvil om hvor ansvaret ligger: Hos Regjeringen.

Det er lett å være opposisjonspolitiker, og lene seg rolig tilbake, hver gang jernbanen i Stor-Oslo bryter sammen og skaper kaos for mange titalls tusen mennesker. "Kjøreledning" har blitt et hverdagsbegrep i Norge. De pleier å falle ned, mens Regjeringen får skylda. Slik er det også med problemer og rot på alle andre områder der offentlig sektor kommer til kort. Økte helsekøer, sykehus i Oslo som mangler pasienter og har for mange ansatte, mens et nytt sykehus like ved i Akershus har for mange pasienter og mangler helsepersonell, fly som ikke flyr fordi vi mangler flygeledere, mangel på smør i butikkhyllene, saker som politiet må henlegge fordi de ikke har ressurser nok.

Dette er Regjeringen selvfølgelig smertelig klar over. Dårlig drift er et politisk minefelt. Det som overrasker – sett fra utsiden – er at innsatsen for å skape et bedre inntrykk og levere bedre resultater tilsynelatende er så kraftløs.

Dette er ikke enkle utfordringer, - bare en litt for selvsikker opposisjon kan påstå noe slikt. Og vi har heldigvis kommet dit at de fleste nå erkjenner at det ikke bare er snakk om økte bevilgninger. Her var 22. juli-kommisjonen befriende klar. Den så ikke behov for verken store reformer eller store økonomiske løft. Stikkordene var isteden ledelse og kultur.

Men er driftsledelse og organisasjonskultur politiske oppgaver? I så fall, på hvilken måte? En Regjering er vant til å sloss om penger til ulike formål, den er vant til å begrunne hvorfor egne prioriteringer er bedre enn opposisjonens, og den er vant til å «fendre av» enkeltsaker som sporer av og blir problemstoff som mediene kan boltre seg i. Uten at de alltid lykkes, selvfølgelig.

Men hvordan kan en statsråd – som kastes inn med øverste ansvar for en sektor like raskt som hun kan forsvinne igjen – påvirke lederskapet og kulturen i de store institusjonene og operative enhetene som ofte er underlagt et fagdepartement?

Alle forstår at det er en enorm asymmetri mellom hva en stakkars statsråd kan hanskes med i løpet av døgnets 24 timer og omfanget av det ansvaret hun har. Statsråden er fullstendig avhengig av at alle systemer under henne fungerer slik de er ment. I motsatt fall er det hun som får regningen.

Derfor er problemer knyttet til dårlig offentlig drift dypt politiske, og ikke noe som kan holdes på avstand med utredninger, kartlegginger og henvisninger til de lavere nivåer i byråkrati og embetsverk. Ikke fordi utredninger og kartlegginger er unyttige, tvert i mot, men fordi de må munne ut i noe. Det er her spørsmålet om kultur blir sentralt. Utredningene må ha konsekvenser. Vi snakker ikke om heksejakt på enkeltpersoner, men om etablering av en kultur som tør å identifisere og konfrontere slett innsats. Og som gjør noe med den.

Det kan bety nye oppgaver for noen, det kan bety et skritt til siden eller et skritt ned, eller det kan bety å måtte slutte dersom svikten er for stor. Det er ikke greit, og slett ikke hyggelig, men noen ganger helt nødvendig.

Mangel på konsekvenser er demoraliserende. Det er elementært. Ingen ting er mer nedbrytende for kulturen på en arbeidsplass enn følelsen av at belønningene stadig vekk går til de som ikke fortjener det. Rett nok er det mye selvhevdelse og misunnelse på norske arbeidsplasser, men det reduserer ikke behovet for å sikre at fordelingen av goder og byrder skjer på en måte som oppfattes rimelig. Hvorfor skulle politikken ha andre regler på dette området? Det finnes naturligvis ingen grunner til det.

Jeg tror vi hadde tålt litt mer konsekvensledelse i den politiske toppen av Norge; at folk må trekke seg fra verv og ombud fordi de ikke har greid å innfri som forventet. En slik endring burde også omfatte de øvre deler av embetsverket. Isteden for at det er noe i nærheten av en nasjonal skandale – med tilsvarende oppstandelse – hver gang en statsråd eller toppbyråkrat må si takk for seg, burde vi hatt en kultur der dette var mer vanlig. Det burde bli mer naturlig å snakke åpent om innsatsen er god nok eller ikke, og å ta konsekvensen av en slik evaluering.

Hvordan en slik kultur best kan etableres finnes det sikkert mange meninger om. For min del er jeg mest opptatt av hvordan forhold som er tilsynelatende håpløse får lov til å vedvare år etter år, uten at verken politisk eller administrativt ansvarlige må trekke noen konsekvenser av det. Slikt er med på å undergrave tilliten til hele det politiske systemet, og til velferdsstaten som prosjekt. Det er en høy pris å betale.

Den neste oppgaven med å fornye kultur og ledelse i offentlig sektor handler om å få flyttet ressursene dit hvor det er bruk for dem. Dette har vært ambisjonen til alle regjeringer de siste tiårene, men innsatsen har variert. Hva skal egentlig til for å få mer politi i gatene – på den tiden av døgnet da slik tilstedeværelse er mest verdifull? Hva skal til for å fylle sykehusene med leger og sykepleiere – hele døgnet? Hva skal til for å trekke offentlig ansatte ut fra møtevirksomhet og byråkrati, og over i førstelinjetjeneste der de faktisk gjør en synlig innsats?

Den siste tiden har det blitt populært å legge skylden for manglende resultater på «new public management»-retningen (NPM) innenfor offentlig forvaltning. Forklaringen er visstnok at det er NPM som har gitt offentlig sektor en masse idiotiske delmål og krav til rapportering, og derfor også mye unødig byråkrati og misbruk av ressurser. Antakelsen er at uten løsninger som var inspirert av NPM – hvis vi så og si gikk tilbake til «gamlemåten» - ja, så ville alt bli mye bedre.

Dette tror jeg ikke på et sekund. NPM handler først og fremst om målstyring framfor detaljer, om åpenhet, valgfrihet og systematisk oppfølging av ressursbruk. At metoder basert på NPM kan misbrukes er naturligvis fullt mulig. Å definere tåpelige mål for virksomheten, med tilhørende rapportering, på en måte som bare skaper unødig byråkrati er heller ikke vanskelig. I hendene på en inkompetent ledelse kan ethvert styringsverktøy ødelegges. Og det har da også skjedd med NPM, både i Norge og andre land.

Men ingen skal fortelle meg at det er galt å være opptatt av målstyring framfor detaljstyring, å utøve budsjettkontroll, å sammenligne virksomheter med hverandre, å identifisere flaskehalser, eller å sikre økt valgfrihet for brukerne. Den «gamle måten» å styre offentlig sektor på, med omfattende detaljregulering fra øverste til nederste nivå, hører hjemme i en annen tidsalder. Det samme gjør ideen om at brukerne av offentlige tjenester bare får være glad til med det de blir tilbudt, og at valgfrihet har null verdi.

Offentlig sektor har godt av å bli åpnet opp, og av at virksomhetene i viss grad stilles i konkurranse med hverandre. Det vi hører en rekke eksempler på er hvordan systemer basert på NPM er gjennomført på gale premisser, med merkelige mål for virksomheten og enda mer merkelige former for rapportering. Vi hører også ofte om at ønsket om å detaljstyre virksomheten fortsatt lever i beste velgående. Da er det ikke rart det blir kaos for de som skal sette ledelsens ønsker ut i livet.

Det finnes ikke noen styringsmodell for offentlig sektor som opphever målkonflikter. Å kritisere NPM fordi man ikke slipper unna vanskelige prioriteringer er derfor urimelig. Det samme gjelder påstander fra opposisjonen om at med andre politikere på toppen, så ville styringen av såvel sykehus, som politi og skolevesen gå så mye enklere. Veien fra statsråden til sykepleieren er nok litt mer komplisert enn som så.

Å bytte politikere hjelper i seg selv ingen ting, med mindre de nye politikerne har som ambisjon å fundamentalt endre de styringssystemene som vi nå ser bryte sammen rett foran øynene våre. Men dette er jo den samme ambisjonen som Regjeringen selv har lansert som oppfølging av innstillingen fra 22. juli-kommisjonen. Hvordan partiene fram mot valget velger å diskutere ulike drifts- og styringsmodeller for offentlig sektor som del av det ideologiske oppgjøret mellom de rød-grønne og høyresiden blir derfor svært interessant.

Hvis jeg skal si hva jeg tror mest på, så er det at mesteparten kommer til å ende som en diskusjon om penger; - som vanlig. Politikernes, fagforeningenes og medienes oppmerksomhet omkring nivået på bevilgningene til ulike formål er en del av politikkens byggevarer, dens genmateriale. At den diskusjonen skulle bli erstattet av en reflektert samtale omkring hvordan vi kan bedre driften i offentlig sektor med nye reformer høres nesten litt for utrolig ut. Regjeringer har forsøkt før, og mislykkes stort.

Det er selvfølgelig synd, fordi norske skattebetalere og brukere av offentlig sektor fortjener bedre. Men mest av alt er det synd fordi vi har laget en samfunnsmodell i Norge som fortjener et kraftig forsvar, også mot seg selv.

Når resultatene ikke gir resultater

Regjeringen sliter med å få betalt

Forslaget til statsbudsjett for 2013 viser at Norge er i en helt unik økonomisk situasjon. Reaksjonene på forslaget viser at opposisjonen strever med å finne ut av hva de ønsker å legge mest vekt på: Økte utgifter eller reduserte inntekter?

Det er opplest og vedtatt at de tre regjeringspartiene kommer til å tape neste valg. Hvorfor? Ja, si det. Det kan neppe ha med «objektive» politiske resultater å gjøre, for Norge kan se tilbake på tre makeløse år med vekst og solid utvikling på de fleste politikkområder.

Så kan man si at det aldri blir godt nok. Og det er også sant. I politikken finnes en evig forventningskrise, en krise som politikerne selv – med god hjelp av mediene – er flinke til å vedlikeholde.

I Bergens Tidende setter Frank Rossavik forslaget til statsbudsjett inn i en større sammenheng. Ingen land i Europa kan vise til tilsvarende framgang som vi har hatt i Norge de siste årene. Rossavik skriver:

«Sannsynligvis vil Jens Stoltenbergs andre regjering også komme godt fra det i historiebøkene, for historikere har det med å premiere god makroøkonomisk styring, lav arbeidsløshet og god velstandsutvikling. Alt dette har regjeringen – med finansministrene Kristin Halvorsen og Sigbjørn Johnsen i nøkkelroller – levert, også gjennom en krevende finanskrise. Man kan gjerne si at regjeringen har hatt flaks, men den kunne ha gjort det mye verre også.» 

Det er liten uenighet om at Regjeringen kan vise til gode resultater. Selv de som sliter veldig med å gi Regjeringen skryt, må innrømme at det kunne gått vesentlig dårligere for landet. Likevel er det ut fra meningsmålingene tilsvarende liten tvil om at Regjeringen kan komme til å tape valget.

Slik jeg ser det er det fullt mulig, men slett ikke nødvendig, at dagens regjeringspartier blir valgets tapere. Her finnes de som er for optimistiske og for pessimistiske, avhengig av politisk ståsted.

De som viser til at det så dårlig ut for de tre regjeringspartiene også ett år før valget i 2009, men at det likevel endte med seier, lener seg for mye på historiske paralleller. Det er store forskjeller mellom høsten 2008 og høsten 2012, både når det gjelder situasjonen hjemme og internasjonalt. Sannheten er at Regjeringen bare kan vinne valget dersom den forbedrer innsatsen sin kraftig, og bare dersom valgkampen blir svært vellykket. Begge deler er fullt mulige, men det er liten hjelp i å undervurdere utfordringene. De er store.

Motsatt tror jeg det er feil å anta at borgerlig valgseier i 2013 nærmest blir en «walk-over». Vi ser allerede tegn til denne typen arroganse, både blant borgerlige politikere og kommentatorer i mediene. Gjerne for meg, men for min del tror jeg valgkampen til syvende og sist kommer til å handle om resultater og alternativer. Og da er sannheten at de borgerlige partiene – med Høyre og Fremskrittspartiet i spissen – har langt å gå før de kan presentere et konkret og troverdig alternativ til dagens regjering.

Jeg hører borgerlige politikere snakke om hvor heldig Regjeringen er, og hvor lett det må være å lage statsbudsjett når de økonomiske forholdene er så gode som nå. Slik snakker de som aldri har laget et statsbudsjett, og som ikke har erfaring med å håndtere summen av økte forventninger på alle områder innenfor en felles ramme.

Jeg tror nok at også opposisjonen ville være i stand til å lage et budsjett sammen – noe annet ville være en grov og urimelig undervurdering. Men at det uten videre ville være «enkelt» har jeg ingen tro på. Selv i Norge kan politikk fortsatt være vanskelig og motsetningene sterke. Det er uklokt å undervurdere hva som egentlig kreves for å etablere et flertall, og deretter å holde dette flertallet ved like. På dette punktet har dagens regjering overgått de fleste forventninger.

En pekepinn på hvor langt opposisjonen er unna å være et konkret alternativ fikk vi denne uken. På mandag ble forslaget til statsbudsjett for 2013 lagt fram. Da var melodien fra de ledende opposisjonspartiene Høyre og Fremskrittspartiet at de offentlige utgiftene var altfor lave på en rekke områder: Forskning, kultur, kommuneøkonomi, forsvar, helse, politi og beredskap, veibygging og barnehager – bare for å ta overskriftene.

En runde på de to partienes hjemmesider avslørte stor misnøye og utålmodighet med innsatsen til offentlig sektor på mange samfunnsområder. Det var lite der som tydet på at de to partiene egentlig mener at offentlig sektor er for stor i Norge, snarere fikk man inntrykk av at den offentlige innsatsen må bli enda større.

I dag kunne vi lese i Aftenposten at Fremskrittspartiets programkomite er i sluttspurten med sitt utkast til nytt partiprogram. Her foreslås det bl.a. å fjerne hele formuesskatten og arveavgiften i løpet av neste stortingsperiode. Dette vil redusere statens inntekter med et par titalls milliarder kroner. I tillegg foreslår komiteen å fjerne dokumentavgiften og å innføre flere nye skattefradrag. Kostnadene ved dette er foreløpig ikke kjent. I samme avis kunne vi lese at Jan Tore Sanner fra Høyre er enig i at formuesskatten og arveavgiften bør kunne fjernes i løpet av fire år. Begge partier ønsker seg et generelt lavere skattenivå i Norge.

De to partiene som etterlyste økte utgifter på mandag er med andre ord skjønt enige om å redusere inntektene på onsdag. Det høres ikke spesielt betryggende ut, selv om det kan virke attraktivt på velgerne.

I en valgkamp vil det nødvendigvis bli en mer detaljert debatt både om inntekter og utgifter. Da vil det trolig bli vanskeligere å øke utgiftene med milliardbeløp den ene dagen og deretter redusere inntektene tilsvarende dagen etter. Det vil bli spørsmål om sammenhenger og konsekvenser. Det vil bli spørsmål om prioriteringer. Det vil bli spørsmål om hvem som tjener og hvem som taper på den politikken som foreslås. Jeg er fortsatt ikke overbevist om at en debatt omkring slike spørsmål vil ende med en overveldende borgerlig valgseier.

Veien ut av vanskelige prioriteringer er naturligvis å bruke enda mer oljepenger. Dette er Fremskrittspartiet sterke tilhengere av, mens Høyre har tradisjon for å være langt mer ansvarlige og langsiktige. Hvis begge partier fastholder sine standpunkter er det ikke lett å se hvordan de skal kunne regjere landet sammen. Ett eller annet sted må den vanskelige debatten om prioriteringer begynne, og det er først da at viljen til samarbeid settes på virkelig prøve.

Regjeringspartiene har høy troverdighet i spørsmålet om vilje og evne til samarbeid. Deres utfordring ligger i et «naturlig» ønske om forandring etter to perioder med flertall, og misnøye fra velgerne med måten regjeringsmakten utøves på. Frank Rossavik er inne på noe av dette i sin artikkel, der han skriver om en regjering «uten snøring på den daglige driften, og med en stripe av store og små skandaler på rullebladet».

Det sier seg selv at Regjeringen og regjeringspartiene må gjøre alt de kan for å redusere et slikt inntrykk. Derfor er hver eneste sak der det kan stilles spørsmålstegn ved Regjeringens ryddighet, habilitet, effektivitet og styringsevne potensielt svært kostbar. Her er det mye å tape. Rett nok kan ingen Regjering beskytte seg mot klønete sakshåndtering i alle fagdepartementer, underliggende etater og statlig eide selskaper. Feil vil alltid skje. Men større årvåkenhet er alltid mulig, og det samme gjelder evnen til å gripe raskt inn før sakene får anledning til vokse seg til enda større problemer.

Regjeringen tåler ikke mange flere Entra-saker eller statsråder som ufrivillig må si takk for seg, hvor urimelig medienes omtale av sakene enn kan være. Da er det samtidig takk og farvel for utsiktene til nok en valgseier.