Norsk ungdom i Syria

Leir for syriske flyktninger i Jordan, juli 2013

 (US Department of State, Wikimedia Commons)

Norske ungdommer finner veien til Syria for å delta i borgerkrigen. Der har de selvsagt ingenting å gjøre, og er det noe Syria virkelig ikke trenger så er det flere «idealister» fra andre land som kommer for å bidra til å øke konflikten.

Det er allerede mer enn to millioner flyktninger fra Syria i de nærmeste nabolandene. Bare i Libanon har folketallet økt med mer enn 20 prosent på mindre enn to år. Inne i Syria regner man med at det er om lag fire millioner mennesker på flukt. Det totale antallet flyktninger overgår dermed hele Danmarks befolkning. Omfanget av katastrofen er kraftfullt dokumentert bl.a. i New York Times.

Syrias ulykke er ikke bare brutaliteten til Assad-regimet, men også det faktum at opposisjonen mot regimet er splittet; - og i visse tilfeller minst like brutal og hensynsløs som regimets egne soldater. Akkurat som i Libya og Egypt ser vi at befolkningen slett ikke deler noen felles visjon om landets framtid. Isteden går det konflikter på kryss og tvers – geografi, etnisitet, religion – og til syvende og sist er det volden som styrer dagsorden.

I følge BBC regner en med at det finnes om lag 1000 ulike bevæpnede grupper som opererer inne i landet, med høyst ulike hensikter, og med varierende grad av lojalitet med hverandre. Noen av gruppene er rene terrorister med direkte forbindelser til al-Qaida. Andre er simple tyver, mordere, kidnappere og kjeltringer som bruker krigen for å gjøre seg selv rike.

I tillegg til dette kommer «støtten» utenfra; Hezbollah i Libanon støtter Assad-regimet, det samme gjør Iran. Qatar og Saudi Arabia støtter hver sine ulike sunnimuslimske grupper, mens kurderne i Irak etter beste evne søker å støtte sine kurdiske naboer i vest. Egypt under tidligere president Morsi hadde sterk sympati med opposisjonen i Syria, på grunn av Assad-regimets behandling av Det muslimske brorskapet, mens dagens makthavere i Egypt under ledelse av general Sisi nok har den motsatte holdningen.

Det er ironisk å tenke på at Egypt og Syria faktisk var en union i årene 1958-61 under navnet Den forenede arabiske republikk.

På det globale plan har Russland så langt lykkes med å holde sin hånd over president Assad, mens vestlige ledere med sans for militær intervensjon – som Storbritannias statsminister Cameron og visse deler av Det republikanske partiet i USA – enda ikke har greid å få bombeflyene sine i lufta. Godt er det. Jeg er ingen tilhenger av Bashar al-Assad, men etter fiaskoene i Irak og Afghanistan, og med tanke på den tragiske utviklingen i Libya, er den britiske statsministerens forkjærlighet for militær innblanding ikke til å forstå.

Hendelsen med kjemiske våpen i august utløste imidlertid en overraskende virketrang både hos russiske og amerikanske diplomater, og en like overraskende vilje hos president Assad til å gjøre noe meningsfullt for å fjerne kjemiske våpen fra syrisk jord. Operasjonen vil bli krevende – kanskje for krevende – men er likevel uttrykk for at president Assad, i motsetning til Saddam Hussein i Irak og Muammar Gaddafi i Libya, ikke nødvendigvis har mistet all kontakt med virkeligheten.

Regimet har fått ni måneder på seg til å ødelegge sine kjemiske arsenaler, noe de fleste eksperter mener er praktisk talt umulig. Men selv om ikke våpnene blir fullstendig ødelagt kan de likevel gjøres ubrukelige, og bare det har naturligvis en verdi i seg selv. Slik har tragedien med kjemiske våpen utløst noen av de ytterst få positive hendelsene i Syria etter at opprøret mot Assad startet i mars 2011; et visst nivå av enighet og samarbeid mellom Russland og USA, og et visst nivå av fornuftsbasert respons fra regimet i Damaskus.

I mellomtiden fortsetter kamphandlingene over hele landet; mellom regimet og opposisjonen og mellom ulike fraksjoner innenfor opposisjonen. Og strømmen av flyktninger bare vokser. Det er ingen enighet om de store strategiske spørsmålene – f.eks. om man skal forhandle med Assad-regimet eller ikke – og heller ikke om hva slags Syria som skal vokse fram etter at tiden til president Assad endelig er over. Her finnes alt fra sekulære og demokratiske krefter til religiøse fundamentalister som drømmer om en islamsk stat og starten på et nytt kalifat i Damaskus.

Inn i denne heksegryten er det at noen norske ungdommer nå aktivt søker seg. Vi må tro at det finnes «rådgivere» i nærmiljøet deres som mener at innsatsen vil være verdifull, og som hjelper til med å planlegge reisen. Det er både skammelig og ufattelig tragisk. For mens det er mulig å forstå at det finnes et sterkt ønske om å bekjempe Assad-regimet, er sannheten at det i seg selv bare er halve jobben. Minst like viktig er det å vite hva man kjemper for, og hvem man kjemper sammen med. Å identifisere de «gode kreftene» blant Syrias stridende parter har blitt stadig mer vanskelig – for ikke å si umulig.

I følge opplysninger fra PST er de fleste av dem som har reist til Syria svært unge. Noen er under 18 år. Politiet er bekymret for hva de kan komme til å foreta seg dersom de kommer tilbake til Norge, med potensiell islamsk radikalisering og tunge krigserfaringer bak seg. Jeg er ingen sikkerhetsekspert, så for alt jeg vet er dette noe vi faktisk bør bekymre oss for. Men personlig er jeg mer bekymret over at norsk ungdom reiser til Syria i første omgang, og jeg ville tro det samme var tilfellet både for familie, venner, kjente og egentlig også PST.

De som nå lokker unge mennesker til å ofre livet i en kamp som ingen har oversikt over bærer et tungt ansvar. Det er viktig at de både konfronteres og eksponeres fordi deres bidrag både til det norske samfunnet – og også til det syriske – utelukkende er negativt. Hva Syria trenger – og hva de syriske flyktningene trenger – er humanitær bistand; - trygghet, omsorg, tilgang til grunnleggende helsetjenester, en mulighet til å opprettholde et verdig liv til tross for den kaotiske volden som dag for dag gjør Syria til et ødeland.

All ære til de organisasjonene og humanitære arbeiderne (inkludert helsepersonell) som nå risikerer livet for å bistå mennesker i nød. Hva Syria ikke trenger er såkalte «moralske ledere» som sender norsk ungdom inn i en grusom krig der frontene er uklare og det ikke finnes noen utsikter til løsning – verken politisk eller militært. De som nå fører ungdom i Norge bak lyset må stilles til ansvar.

Her må det norske muslimske miljøet selv spille en aktiv rolle. Derfor var det gledelig at TV2 i går kunne formidle at en av landets største moskeer når går åpent og kraftig ut mot religiøst motivert vold og ekstremisme. Den sekteriske volden som utøves bl.a. i Syria og Irak er utelukkende negativ, både for de som er direkte berørt, men også for verdens muslimer under ett.

Ingen ting har ødelagt mer for islams omdømme og for vanlige muslimers hverdag enn den islamsk begrunnede terrorismen. Derfor er det svært positivt at muslimer – enten de tilhører den ene eller andre retningen innenfor islam – gjør felles front mot fundamentalisme og terrorisme.

Kampen mot kullet

Verdens totale energiforbruk i 2011. Kilde: IEA

Jonas Gahr Støre har foreslått å trekke Statens pensjonsfond utland (oljefondet) ut av eierskap i kullselskaper. Det skaper inntrykk av klimapolitisk handlekraft, men er i beste fall ikke mer enn symbolpolitikk. I verste fall er det direkte negativt for klimaforhandlingene. 

Forslaget kommer i seg selv ikke til å redusere forbruket av kull, og det kommer derfor heller ikke til å redusere klimautslippene. Her er det utelukkende «signaleffekten» som er viktig, noe Støre selv er åpen på. Det er mulig den effekten kan ha en viss positiv verdi, men det er heller ikke mulig å utelukke at den skaper større avstand og derfor gjør klimaforhandlingene vanskeligere. Da har Støre oppnådd det motsatte av hva han ønsker seg.

Det er en ny tanke å bruke selve oljefondet som klimapolitisk virkemiddel. Jeg synes ikke tanken er spesielt god, men den burde uansett vært underlagt en viss vurdering og en viss debatt. Det virker dessverre som Støre alt har konkludert. Tross alt er det betydelige verdier som er involvert når vi snakker om forvaltningen av oljefondet. Og dersom det er politisk vilje til å bruke mer statlige penger til å bevare regnskog eller å investere i fornybar energi finnes det en rekke muligheter som ikke involverer forvaltningen av oljeformuen. Hvorfor ikke bruke dem?

Arbeiderpartiet har ellers hatt god anledning til å fremme et slikt forslag i sin lange periode som ledende regjeringsparti. Støre gir inntrykk av at vi «vet mer» om kullets skadevirkninger nå enn tidligere, men det er jo ikke riktig. Det har i flere tiår vært en etablert realitet at verdens forbruk av kull må reduseres kraftig dersom vi skal ha håp om å møte klimautfordringen. Her er intet nytt, bortsett fra at Arbeiderpartiet ikke lenger er i regjering.

Alle klimautslipp er skadelige, enten de kommer fra olje, kull, gass eller grovhogst i verdens regnskoger. Mens det er riktig at ulike fossile energibærere har ulik intensitet når det gjelder mengde klimautslipp per produsert enhet energi – der gass er klart best og kull er klart verst – er det ikke mulig å hevde at ett tonn CO2 fra kull er mer skadelig eller moralsk fordervelig enn ett tonn CO2 fra olje eller gass. Slik sett er det ingen saklig grunn til å sette et spesielt skille ved kull. Oppe i atmosfæren er skadevirkningen av alle CO2-utslipp tonn for tonn akkurat like stor. Det som er oppgaven er å få de samlede utslippene kraftig ned.

Kull står for om lag 30 prosent av verdens energiforsyning; litt mindre enn olje og en god del mer enn gass. Summen av all fornybar energi representerer om lag 15 prosent av forbruket, når vi inkluderer vannkraft og biomasse (ved, avfall, gjødsel). Ser vi bare på summen av all solenergi, vindkraft og geotermisk energi kommer vi til om lag 1 prosent av forbruket (dette er klassifisert som "Other" i figuren over). Det skal nok bli mye mer, men det er langt fram.

De siste årene har forbruket av kull økt, først og fremst på grunn av veksten i Kina, men også i andre asiatiske land. Interessant er det at også kullforbruket i Europa er på vei opp igjen, ikke minst fordi billig amerikansk kull utkonkurrerer naturgass i kraftproduksjon.

Land som Kina og India har store kullreserver. Kina produserer nesten fire ganger så mye kull som USA, og nesten halvparten av alt kull i hele verden. Den nedgangen i klimautslipp som vi har sett de siste årene i USA og Europa har blitt mer enn motvirket av økte utslipp fra Kina alene. Selv om det finnes både kull og gass i hele verden, er det likevel en global trend at gass er relativt mer tilgjengelig i industrilandene, mens kull er en dominerende energibærer i utviklingslandene.

Dette bildet har blitt forsterket av den kraftige veksten i skifergass i USA. Skifergass gjør det nå mulig for USA å erstatte store deler av sin kullbaserte kraftproduksjon med gass. Det er åpenbart positivt for miljøet. Kina og India er ikke like heldige. Det er heller ikke Sør-Afrika eller Indonesia, for å ta et par andre eksempler. Bare i India lever flere hundre millioner mennesker uten tilgang til elektrisitet og grunnleggende energitjenester. Samlet sett er det mer enn en milliard mennesker i verden som befinner seg i en slik situasjon. Utfordringen er at det mest realistiske alternativet for å få tilgang til f.eks. elektrisitet er å bruke kull. Ikke alltid, og ikke over alt, men svært mange steder.

Kullet framstår mer og mer som energibæreren for de fattige og for de landene som strever med å arbeide seg ut av fattigdom. Prisen er dessverre økte klimautslipp, for det står ikke alltid nye gassrør, kostbare vindmøller, avanserte anlegg for solkraft eller moderne bioenergi klare til å dekke energibehovet. Dette er en del av det svært kompliserte bildet som danner rammen omkring klimaforhandlingene.

At de nordiske landene og USA blir enige seg imellom om å ikke støtte investeringer i ny kullkraft i andre land imponerer nok ikke spesielt mange. I stedet går tankene i retning av energipolitisk dobbeltmoral; - både i USA og Danmark står kull fortsatt for en stor del av kraftproduksjonen, og både USA og Norge ser ut til å trives godt med å eksportere kull til andre land. Kulleksport er altså greit, men kullet skal helst ikke brukes til noe meningsfullt.

Tre av de viktigste aktørene i de internasjonale klimaforhandlingene er USA, India og Kina. Alle tre er betydelige kullnasjoner; men bare en av dem har tilstrekkelig med alternative energiressurser til å erstatte kullet mer eller mindre fullstendig: USA. Både i India og Kina skaper det økte forbruket av kull store miljøproblemer og store helseproblemer. Ingen av de to landene trenger å bli fortalt av Norge, USA eller andre rike land at forbruk av kull er svært skadelig både for folkehelsen og miljøet. Det vet de utmerket godt selv.

I USA strever president Obama nå med å få gjennomført nye krav til kraftproduksjon som i virkeligheten betyr at nye kullkraftverk uten noen form for «rensing» av klimautslippene (karbonfangst- og lagring) blir umulig. Det gjenstår å se om han lykkes; - USA framstår ikke akkurat som noen rollemodell verken i klimapolitikken eller når det gjelder å fatte beslutninger overhodet. Og kullet har sterke interessegrupper i Washington. Da er det enklere for presidenten å komme med tiltak som skal gjelde i andre land.

I Europa har politikerne latt CO2-prisen falle så lavt at kullforbruket på nytt øker. Det var så vidt EU greide å bli enige om noe så udramatisk som å holde en del av det store overskuddet av utslippstillatelser tilbake i noen fattige år. EU strutter ikke akkurat av klimapolitisk stå-på-vilje for tiden. 

Sannheten er at Kina allerede bruker sterke virkemidler for å begrense veksten i forbruket av kull. De satser svært mye på alternativ energi, og er nå det landet i verden med størst kapasitet for fornybar kraftproduksjon, enten man inkluderer vannkraft eller ikke (se figur under).

Fornybar kraftproduksjon, unntatt vannkraft (GW). Kilde: REN21, Global Status Report 2013

Kina har for øvrig verdens klart største kapasitet også for vannkraft, med 23% av total global kapasitet – nesten tre ganger så mye som land nummer to, som er Brasil, og mer enn tre ganger så mye som land nummer tre, som er USA. Kinas vekst i fornybar energi er fenomenal. De har verdens største kapasitet for vindkraft, og når det gjelder bruk av solenergi for oppvarming representerte Kina hele 83 prosent av den globale veksten i 2012 (se figurer). 

Kapasitet for vindkraft (GW). Kilde: REN21, Global Status Report 2013

Ny kapasitet for solbasert varme i 2012. Kilde: REN21, Global Status Report 2013

Men selv med sterke virkemidler er det ikke mulig å unngå at kullforbruket vil fortsette å øke – i alle fall i en god del år framover. Det samme gjelder for India og andre folkerike land der behovet for energi vokser. 

Det er relativt kostnadsfritt for de nordiske landene og USA å påta seg den «byrden» det måtte være å ikke støtte investeringer i kullkraft utenfor egne landegrenser. Men bidrar det til å fremme gjensidig forståelse og enighet om en ny klimaavtale? Er det helt usannsynlig at forhandlere fra Kina og India vil merke seg den åpenbare dobbeltmoralen som de nordiske landene og USA gjør seg skyldig i? Jeg er redd svaret er nei. 

Det er viktig å bekjempe kullet. Det er helt nødvendig i et klimaperspektiv. Derfor er alt som bidrar til å begrense veksten i kullforbruket – og helst redusere det – av det gode. Land som er ensidig avhengig av kull må utvikle alternativer; mer fornybar energi og bruk av gass i stedet for kull der dette er mulig. Ikke alle land har ressurser som Kina, og vil derfor trenge assistanse for å utvikle mer bærekraftige energisystemer. Dette er viktige deler av klimaforhandlingene. 

Det må koste å forurense, også i utviklingsland. Det er positivt at Kina har startet opp systemer for handel med utslippskvoter, både fordi klimautslipp dermed får en kostnad og fordi aktørene i økonomien stimuleres til å finne fram til de mest effektive måtene å kutte utslipp på. Samtidig er det viktig å fjerne subsidier som bidrar til økt forurensning. Dessverre er det slik at verden under ett bruker mer penger på å subsidiere fossile energibærere enn på å støtte fornybar energi. Bare å snu dette regnestykket vil gi store klimagevinster. 

Likevel: Om lag 40 prosent av verdens kraftproduksjon er basert på kull. Det sier seg selv at det ikke er mulig å bare «fjerne» denne andelen sånn uten videre, og særlig ikke i en verden der befolkningen øker sterkt. Forbruket av kull kan bare gå ned som del av en større global plan og en internasjonal avtale, der en rekke virkemidler må tas i bruk. Ikke minst må landene samarbeide og hjelpe hverandre. 

For å få en slik avtale i havn kommer land som er ensidig avhengige av kull til spørre hva andre land har å bidra med. Vi vil stå i en litt pussig posisjon dersom vi på den ene siden har moralske anfektelser mot kull og kullkraft, men på den andre siden gjerne eksporterer kull; - og ofte til subsidierte priser. Det er den posisjonen Norge vil havne i med forslaget fra Støre og Arbeiderpartiet. 

Jeg tror det blir slitsomt.

Ny regjering

Foto: Erlend Aas/NTB scanpix/SMK

Stortingsvalget var ikke til å misforstå; velgerne ønsket endring. De gamle regjeringspartiene endte med 72 mandater. De partiene som ønsket ny regjering fikk 96 mandater. Et soleklart flertall. Likevel endte vi opp med en mindretallsregjering. Det er trolig bra for både Venstre og KrF, og sannsynligvis også for Arbeiderpartiet, men det blir veldig slitsomt for Høyre og Frp. Veldig slitsomt.

Heldigvis er det slik i norsk politikk at velgerne bestemmer. De fordeler kortene, og klargjør den politiske matematikken. Og matematikken viser at de rødgrønne tapte valget med klar margin. En ny valgseier var langt utenfor rekkevidde. Hvorfor det ble slik vil sikkert bli diskutert grundig i de tre partiene i tiden framover.

Hos vinnerne var bildet tydelig, men ikke enkelt. Først: Høyre og Frp fikk tilsammen 43,1 prosent av stemmene; med Høyre på kraftig vei opp, og Frp på klar vei ned. En imponerende sum, men ikke flertall. Venstre (5,2) og KrF (5,6) kan hver for seg sikre Regjeringen flertall. Positivt sett – og dersom vi inkluderer Arbeiderpartiet – har den nye Regjeringen minimum tre måter å få saker igjennom Stortinget på; Blå + V, Blå + KrF og Blå + Arbeiderpartiet.

En kan tenke seg konkrete saker innenfor hver av de tre kombinasjonene, men virkeligheten er og blir denne: Regjeringen er en mindretallsregjering som ikke får en eneste sak igjennom i Stortinget uten støtte fra ett eller flere andre partier. Og problemet: I svært mange saker vil disse partiene ha Frp som sin ytterste motpost. Skal sakene få flertall må Frp «vannes ut». Det er en trasig rolle å ha for et parti som er i regjering for første gang, og som derfor har gått lengre enn de fleste andre i å antyde at politiske utfordringer stort sett er enkle «bare man vil høre på oss».

Med det valgresultatet som foreligger fortjener Erna Solberg og Siv Jensen virkelig å danne en regjering, og få mulighet til å sette så mye av sin politikk ut i livet som de bare kan. Det er ikke vanskelig å si at velgerne har gitt et mandat i den retningen; - med forbeholdet om at de må sikre endelig flertall sammen med noen andre.

Personlig mener jeg at det er positivt for landet og for demokratiet vårt at Frp har blitt regjeringsparti; av følgende grunn: I lengden ville det ikke være bra for Norge å ha et parti med 15-20 prosent oppslutning som aldri ble stilt i mulighet å ha regjeringsansvar eller å ta et slikt ansvar med alt hva det innebærer; på godt og vondt.

Frp er sannelig mer enn stort nok til å være regjeringsparti, det har en organisasjon og kandidater som burde være kvalifisert for lengst, og det har gradvis nærmet seg regjeringskontorene som et strategisk mål. Vel, nå har strategien lykkes, og selv om jeg er rykende uenig med Frp i svært mange saker mener jeg det er viktig for demokratiet at landet nå for første gang har fått statsråder fra Frp.

Det høres kanskje rart ut, men jeg er faktisk opptatt av at Regjeringen får en reell mulighet til å sette sin politikk ut i livet. Valgresultatet må resultere i en politikk som er klart forskjellig fra de rødgrønnes. Hvorfor? Fordi det er hva velgerne ba om, og fordi politikken er tjent med at forskjellen mellom alternativene er tydelige. Det verste som kunne skje akkurat nå ville være om den nye Regjeringen av en eller annen grunn skulle mislykkes tidlig i forløpet og dermed aldri fikk anledning til å vise hva slags politikk de egentlig står for.

Regjeringen må få anledning til å levere på løftene sine og på regjeringsplattformen: Reduserte køer og økt valgfrihet i helse og omsorg, et sterkere sosialt sikkerhetsnett, mer til veier og bane, et skole- og lærerløft, mer kvalitet i utdanning og forskning, mer fornybar energi, økt satsing på miljø og klima, bedre integrering av minoriteter, økt sysselsetting og færre uføre, færre kommuner og mye enklere forvaltning, en mer aktiv Europapolitikk, en sterkere fastlandsindustri, redusert oljeavhengighet, en større rolle for frivillig sektor og reduserte skatter. Det er hva britene ville kalle en «tall order», men likefullt noen av sakene der det er skapt forventninger.

Ingen forventer at resultatene skal renne ut av regjeringskontorene som erter ut av en sekk fra første uke. Derfor er det viktig at Regjeringen gis en rimelig sjanse til å sette ambisjonene ut i livet. Av dette følger det at jeg håper Regjeringen kan sitte fram til neste valg, slik at vi da kan gjøre opp regnskap der slike regnskap hører hjemme: I valg, og med folkets stemmer.

Det er ikke vanskelig å forutse at den nye Regjeringen vil komme til å slite på en rekke områder. Mye hardt arbeid venter; og det er mange hindre som skal overkommes. Jeg nærer det håp for mitt eget parti – Arbeiderpartiet – at de holder fanen høyt og er et tydelig opposisjonsparti. Et parti som står for klare alternativer, og som stemmer for det de er for og mot det de er mot. En ansvarlig og konstruktiv opposisjon, som har tyngde i kraft av å være landets største parti og å ha den største stortingsgruppen. 

Arroganse og bedrevitenhet kommer ikke til å bringe Arbeiderpartiet tilbake i regjering. Men hardt og seriøst arbeid, i kombinasjon med vilje til å finne løsninger på tvers av partigrensene der hvor det er nødvendig, er en god modell for økt oppslutning fram mot neste valg. Ledelsen i den nye stortingsgruppa er kompetent og erfaren, jeg har store forventninger til solid opposisjonspolitikk fra den kanten.

Mission Aborted

Speaker John Boehner tapte på alle punkter

Det ble ikke noe av republikanernes ville ritt mot det ytre rom likevel. I siste sekund ble nedtellingen stanset og rakettene skrudd av. Oppskytingen er utsatt inntil videre. Hva gikk galt? Det enkle svaret er at republikanerne tapte på alle punkter. De oppnådde ingenting. De endte opp som en splittet gruppe. De har bidratt til å undergrave sin egen ledelse. Og de har gjort valgene til Senatet og Representantenes Hus neste år mye mer spennende.

Det fantes en gruppe republikanere som så dette komme hele tiden, f.eks. John McCain – senator fra Arizona og tidligere presidentkandidat, og Tom Coburn, senator fra Oklahoma. For min del trodde jeg ikke at McCain og hans likesinnede ville være sterke nok til å kontrollere den brannen som Tea Party-delen av partiet hadde startet. Det var nære på, men jeg tok feil. Jeg kan ikke si at jeg er lei meg for det. 

«Løsningen» på krisen ble at republikanerne måtte gi avkall på alle posisjoner i budsjettstriden (for denne gang) og at en full splittelse mellom republikanerne i Kongressen nå er et faktum. Speaker John Boehners forsøk på å tilfredsstille alle parter blant republikanerne – og dermed også posisjoner som var gjensidig utelukkende – feilet på spektakulært vis.

Representantenes Hus, der republikanerne har flertall, ble utspilt av Senatet i spillets siste akt. De gamle er fortsatt eldst; veteranene Harry Reid (demokrat) og Mitch McConnell (republikaner) ble enige om en «løsning» som var akseptabel for presidenten og demokratene: Ingen kobling mellom budsjettet og helsereformen; ingen kobling mellom gjeldstaket og helsereformen; og full gjenåpning av alle føderale funksjoner som har vært stengt. Nederlaget for republikanerne kunne ikke blitt mer totalt.

Likevel: I Senatet var det 18 representanter som stemte mot den endelige avtalen, og i Representantenes Hus hele 144. Dette er folk som helt til det siste ville være villige til å la USA misligholde sine gjeldsforpliktelser – og fortsatt holde føderale tjenester stengt – i kampen mot helsereformen. Tea Party er på ingen måte borte som politisk kraft. De kommer nok tilbake.

De nye datoene som nå gjelder er: 15. januar 2014 – det er så lenge offentlige kontorer kan være sikre på å være åpne. Og 7. februar 2014 – det er så lenge vi kan være sikre på at USA vil kunne betjene sine økonomiske forpliktelser gjennom å ta opp nye lån.

Nå skal det forhandles om et kompromiss som kan få USAs gjeld under kontroll. Hver tredje dollar amerikanske myndigheter bruker er lånte penger. Det er mye, og noe det vil ta lang tid å forandre på. Jeg mener fortsatt det er utenkelig å få til en løsning som ikke innebærer både kutt og økte skatter. Men akkurat nå er demokratene mest opptatt av å øke utgiftene på en del områder, mens republikanerne ser på økte skatter som verdens undergang. Front mot front.

Det blir forhåpentligvis en fredelig jul i USA – og i verdens finansmarkeder – men i januar braker det løs igjen. Og fram til da bør partene i amerikansk politikk gjøre hva som er mulig for å få til et historisk forlik om budsjettet. Alle som mener at såkalt «politisk styring» er langsiktig mens markedene er kortsiktige bør ta en titt på USA, for der er det i alle fall stikk motsatt.