En mangfoldig jul

Adolph Tidemand: Norsk juleskik (1846)

Kilde: Wikimedia Commons

Hvis du ligner litt på meg så er julen en viktig del av året. Den handler om tradisjoner, om verdien av samvær og om å bekrefte relasjoner vi har med andre mennesker.

Jeg er ingen religiøs person. Derfor står jeg litt i avstand til selve Julefortellingen, og jeg er undrende til hvordan moderne mennesker slipper de religiøse mysteriene så åpent og villig inn i livene sine. Men det plager meg på ingen måte. Jeg nyter det gjenkjennelige i «julens budskap» og skal være blant de første til å anerkjenne at kristendommen har betydd mye positivt for det norske samfunnet; og fortsatt betyr mye positivt i dag.

Jeg mener trosfrihet er en viktig rettighet. Alle mennesker skal etter min mening stå fritt i å finne sitt livssyn; - et ståsted i livet der de kan hente inspirasjon, forklaring, forståelse og styrke til å møte livets vanskelige sider. Livssyn handler om retten til å ha en identitet – om retten til å bruke sin kapasitet for fornuft og følelser til å danne seg noen grunnleggende verdier i livet.

Trosfrihet innebærer samtidig retten til ikke å ha noen tro; og retten til å tro noe annet enn flertallet. Vi mennesker har dessverre brukt mye energi på å sloss om slike spørsmål. Og med et mer moderne og mangfoldig samfunn er det stadig en utfordring å finne ut av hvordan vi kan la ulike livssyn leve side om side på en fredelig måte.

Spørsmålet om religiøst mangfold og toleranse er i dag en del av storpolitikken; det finnes knapt en region i verden der ulike livssyn ikke strever med å finne ut av hvordan de skal leve sammen. Kina, Russland, Sentral-Asia, India, Midt-Østen, Afrika og Europa er bare noen eksempler. Altfor ofte blir religiøse skillelinjer også skillelinjer i krig og konflikt.

Et moderne svar på religiøst mangfold er å etablere en sekulær stat; - en stat som ikke gir preferanse til noe bestemt livssyn. I en artikkel skriver den canadiske filosofen Charles Taylor at dette handler om noe annet og mer enn bare å skille mellom kirke og stat [1]:

«One of our basic difficulties in dealing with these problems is that we have the wrong model, which has a continuing hold on our minds. We think that secularism (or laïcité) has to do with the relation of the state and religion, whereas in fact it has to do with the (correct) response of the democratic state to diversity.» 

Det er med andre ord vår evne til å håndtere religiøst mangfold innenfor demokratiets rammer det handler om. Og Taylors poeng er at det ikke finnes noen overordnet, tidløs og rasjonell tilnærming til dette som kan iverksettes hvor som helst på planeten. Tvert om er det slik at alle samfunn må finne ut av hvor problemene ligger for sin del, og de vil da avsløre at spørsmål som kan være ytterst kontroversielle ett sted kan ha minimal interesse et annet.

Taylor viser for eksempel til den store forskjellen mellom tolkningen av kravene til sekularitet i land som USA og Frankrike. Det finnes ingen statsreligion i noen av landene, men måten de løser spørsmålet om sekularitet på er svært forskjellige.

I USA har religion hatt en dominerende rolle i det offentlige og politiske liv helt siden landet ble grunnlagt. Ulike varianter av den protestantiske retningen fant imidlertid ut at det var best for alle å ikke gi preferanse til noen bestemt tolkning av Bibelen, dette ble sett på som en privatsak. På den andre siden var mistenksomheten mot katolisismen betydelig, og det ble åpent diskutert i USA på 1800-tallet om katolisisme var forenelig med demokrati.

I Frankrike handlet sekularitet mer om kamp mot en allerede politisk sterk kirke. Det ble diskutert hvordan man kunne etablere en «statens moral» til direkte erstatning for den moralske veiledningen som kirken kunne tilby [1]:

«The strong temptation was for the state itself to stand on a moral basis independent from religion. Marcel Gauchet shows how Charles Renouvier laid the grounds for the outlook of the Third Republic radicals in their battle against the church. The state has to be “moral et enseignant” [moral and instructive]. It has “charge d’âmes aussi bien que toute Église ou communauté, mais à titre plus universel” [responsibility for souls as well as the whole church and community, but with a more universal scope]. Morality is the key criterion. In order not to be under the church, the state must have “une morale indépendante de toute religion” [a morality independent of all religion] and enjoy a “suprématie morale” [moral supremacy] in relation to all religions.» 

Visjonen om en stat med «overlegen moral» er noe ganske annet enn den staten som følger av det første grunnlovstillegget (First Amendment) i USA [2]:

«Congress shall make no law respecting an establishment of religion, or prohibiting the free exercise thereof; or abridging the freedom of speech, or of the press; or the right of the people peaceably to assemble, and to petition the Government for a redress of grievances.» 

I Frankrike kunne man diskutere behovet for at staten hadde en «teologisk rasjonell» moral av Kantiansk type, mens hele poenget i USA var å sikre en mest mulig fri utøvelse av religion; - og unngå at staten tok parti for en bestemt protestantisk retning.

Dette har igjen skapt grunnlag for helt ulike forløp når det gjelder å praktisere sekularitet. I USA finnes rett nok ingen statsreligion, men det er langtfra slik at religionen ikke har noen plass i det offentlige rom. Den er tvert i mot ganske dominerende. I Frankrike – og en del andre europeiske land – tolkes sekularitet som et krav til at religionen ikke skal synes utenfor privatsfæren. I det moderne Tyrkia står denne tradisjonen av helt spesielle grunner svært sterkt.

Taylor mener at sekularitet bare delvis har noe med rent institusjonelle forhold å gjøre. Hvis sekularitet skal være svaret på spørsmålet om trosfrihet må spørsmålet stilles fra bunnen av; - fra den enkeltes ståsted, og ikke bare som et spørsmål om institusjonelle praksiser. I så fall er det tre spørsmål som er avgjørende: Er trosfriheten reell? Er det slik at alle livssyn likebehandles? Og endelig: Er det slik at alle livssyn er representert, og blir lyttet til, når viktige spørsmål knyttet til tro og livssyn bli behandlet?

Når spørsmålet stilles slik er det en del forhold som nødvendigvis blir problematiske, ikke minst fordi de tre målene (frihet, likhet og deltakelse) noen ganger står i konflikt med hverandre. Nylig hadde vi en debatt her i Norge om en medarbeider som ikke fikk lov til å bære et lite gullkors rundt halsen når hun leste nyheter på TV. I «likhetens navn» måtte korset vekk. Men hva med en muslimsk kvinne som bruker hijab? Kan hun aldri få jobb som nyhetsformidler på TV i «likhetens» navn? Og hvor mye skal slik formell likhet veie opp mot den enkeltes frihet til å bære religiøse markører?

Debatten om bruk av hijab i politiet husker vi alle. Den endte som kjent med et høyst ulogisk resultat, nemlig at politiet er den eneste delen av offentlig myndighetsutøvelse der bruk av religiøse hodeplagg ikke er tillatt (i motsetning til f.eks. tollvesenet og forsvaret).

Ser vi oss omkring i Europa finner vi helt ulike praksiser når det gjelder spørsmålet om bruk av religiøse markører i det offentlige rom. I enkelte tyske delstater er hijab forbudt blant lærere, men tillatt blant elever. I Storbritannia er det opp til den enkelte skole å bestemme hva som er lov, og vi trenger ikke reise lenger enn til Sverige for å finne hijab som en del av politiuniformen. Både i Belgia og Frankrike er bruk av burka forbudt.

Hva dette betyr, i følge Taylor, er at vi som samfunn ikke enda har funnet ut hvordan vi skal kombinere demokratiske rettigheter knyttet til trosfrihet med den bærende tanken i demokratiet som selvstyre. For at et demokratisk – og dermed selvstyrt – samfunn skal kunne overleve kreves det et nivå av felles identifikasjon blant de som lever der. Uten en slik felles identifikasjon vil ikke selvstyret ha legitimitet:

«But for people to act together, in other words, to deliberate in order to form a common will on which they will act, requires a high degree of common commitment, a sense of common identification. A society of this kind presupposes trust, the basic trust that members and constituent groups have to have, the confidence that they are really part of the process, that they will be listened to and their views taken account of by the others. Without this mutual commitment, this trust will be fatally eroded. (...) In other words, a modern democratic state demands a “people” with a strong collective identity. Democracy obliges us to show much more solidarity and much more commitment to one another in our joint political project than was demanded by the hierarchical and authoritarian societies of yesteryear.» 

I mer mangfoldige samfunn vil veien fram til en slik felles identifikasjon starte fra nokså ulike ståsteder, erfaringsgrunnlag og livssyn. Det vil finnes ulike syn på hva som er viktig i livet, ulike meninger om hvordan målkonflikter skal løses, ulike oppfatninger om hvordan verdier skal rangeres. Dette er en typisk moderne utfordring fordi vi ikke lenger aksepterer at det er en tilfeldig hersker (eller dominerende klasse) som avgjør dypt personlige spørsmål knyttet til livssyn.

Men kravet til kollektiv identitet skaper samtidig en risiko den andre veien; risiko for mistillit, og frykt for at noen grupper har større fordeler enn andre, at noen alltid får sine verdier igjennom, at noen snyter på skatten, mottar flere velferdsgoder og lar andre betale regningen. Like lite som det er holdbart å sette kravet om sekularitet på én formel, er det mulig å la slike spørsmål drive uten å håndtere dem.

Det er dette Taylor refererer til når han sier at spørsmålet om gjensidig tillit og forpliktelse er noe som må stilles igjen og igjen. Når samfunnet endrer seg – og det gjør det jo hele tiden – må også bindemiddelet fornyes. Da må også de vanskelige spørsmålene om identifikasjon omkring felles grunnverdier stilles; med den åpenbare muligheten at vi må erkjenne at enkelte verdier faktisk har endret seg.

Det som er felles for moderne demokratier er grovt sett tre ting: For det første, respekt for individuelle rettigheter. For det andre, at alle mennesker er politisk og rettslig likestilt. Og for det tredje, at de som styrer gjør det på basis av tilslutning gjennom frie valg. Ta vekk en av disse tre komponentene og du har ikke lenger et demokrati.

Men motsatt er det mange ulike måter man kan resonnere seg fram til disse tre egenskapene på. Og det avgjørende – for samfunnet i stort – er ikke nødvendigvis enighet om begrunnelsen, det er enighet om konklusjonen. Det er her det må finnes en «overlappende konsensus» - slik dette i sin tid ble formulert av John Rawls. Men dette er faktisk noe ganske nytt i en historisk sammenheng. Taylor viser direkte til Rawls når han skriver [1]:

«For indeed the overlapping consensus between different founding views on a common philosophy of civility is something quite new in history, and relatively untried. It is consequently hazardous. And besides, we often suspect that those with different basic views can’t really subscribe to these principles, not the way we do (because, as “we” know, “atheists can’t have principles,” or as another “we” knows, “religions are all against liberty and /or equality”). The problem is that a really diverse democracy can’t revert to a civil religion, or antireligion, however comforting this might be, without betraying its own principles. We are condemned to live in an overlapping consensus.» 

Sekularitet i et moderne samfunn er derfor å forstå som noe annet enn et stat som framstår som et nøytralt bolverk mot all religion. Det bør heller bety en felles anstrengelse for å maksimere trosfriheten og likebehandlingen av ulike livssyn i samfunnet. Da tåler vi kanskje en nyhetsformidler med et gullkors rundt halsen eller en politi i hijab.

For min del har jeg tenkt å la kirkeklokkene ringe julen inn uten å la meg provosere det aller minste. 

Referanser:
[1] Charles Taylor: «The Meaning of Secularism», The Hedgehog Review: Vol. 12, No. 3
[2] http://en.wikipedia.org/wiki/First_Amendment_to_the_United_States_Constitution

Russells paradoks

Bertrand Russell fant ut at noe var galt med mengdelæren.
 Russell Brand fant ut at noe var galt med demokratiet.
Den første oppdagelsen var nok viktigere enn den siste.

Foto: Wikimedia Commons

Her er problemet: Hvis du vil ha demokrati må du ha både politikk og politikere. Du må ha institusjoner. Styringsorganer. Noen som setter seg inn i sakene og fatter beslutninger på vegne av andre. Du må ha samarbeid, selv med de du er uenig med. Du må akseptere kompromisser. Og du må akseptere at du i noen saker tilhører mindretallet – og derfor ikke får viljen din. Er du misfornøyd med hvordan det går, må du nesten engasjere deg selv. I alle fall litt. I alle fall såpass at du bruker stemmeretten, og eventuelt bidrar til å fjerne de politikerne du er misfornøyd med.

Så er det likevel ikke uvanlig å hevde at det ikke spiller noen rolle om man deltar i valg eller ikke. «Alle» politikere tenker bare på seg selv, uansett. «Alle» partier er grunnleggende korrupte. «All» politikk handler om å føre folk bak lyset. Bevisene er overveldende: Maktmisbruk, korrupsjon og overgrep florerer; politikerne sikrer seg selv privilegier mens «mannen i gata» må suge på labben. Verden går til helvete på første klasse. Politikerne gjør ingen ting; og i den grad de gjør noe som helst så er det de gale tingene. Riktig?

Vel, for noen måneder siden var programlederen og komikeren Russell Brand gjesteredaktør i det britiske tidsskriftet New Statesman. Her skrev han en lengre redaksjonell artikkel der han forklarte hvorfor han aldri hadde benyttet seg av stemmeretten, og hvordan han ellers foraktet det etablerte politiske systemet i Storbritannia. Systemet er gjennomkorrupt og har ingen ting å tilby mennesker som trenger håp om en bedre framtid, mente Brand. Blant mye annet skrev han:

«I have never voted. Like most people I am utterly disenchanted by politics. Like most people I regard politicians as frauds and liars and the current political system as nothing more than a bureaucratic means for furthering the augmentation and advantages of economic elites.» 

Utbruddet til Brand skapte gjenklang over hele internett. Det samme gjorde et etterfølgende TV-intervju med BBCs Jeremy Paxman, der Brand gjentok og utdypet budskapet om at all eksisterende og såkalt demokratisk politikk var «død og uten appell» til noen. Det var ingen vits å stemme, alle partier var korrupte, noe «helt nytt» måtte komme i stedet.

Det bare forsterket debatten at Storbritannias vise-statsminister, Nick Clegg (liberal), gikk til angrep på Paxman fordi han under intervjuet med Brand ga uttrykk for at han hadde sympati med noen av holdningene hans (bl.a. en skuffelse over uløste miljøproblemer og økte forskjeller i samfunnet). Clegg mente at en mann som Paxman, som praktisk talt lever av å rapportere om politikk, burde være den siste til å uttrykke sympati med de noe uoversiktlige synspunktene til Brand.

For de er temmelig uoversiktlige. Brand bruker mesteparten av tiden på kritikk av det som finnes, men blir svært uklar når det spørres om hva som er hans alternativer. Samtidig har jeg faktisk litt sympati med både Brand og Paxman på dette punktet; det må være lov å stille kritiske spørsmål uten samtidig å sitte med alle svarene. Hvis ingen stiller spørsmål eller reiser kritikk kommer vi aldri videre, og de problemene Brand tar opp er høyst reelle: Miljøtrusler, økt fattigdom, arbeidsløshet og økte forskjeller i inntekter og levekår.

Og samtidig: Et politisk system som virker ute av stand til å handle på en måte som gjør en forskjell. Et demokrati på tomgang, med andre ord. En skal være temmelig politisk snøblind for å hevde at demokratiet er uten utfordringer for tiden; - uansett på hvilken side av Atlanteren man befinner seg. Og særlig hvis man ikke befinner seg i Norge. Brand snakker om en «ny revolusjon» og «nye tenkemåter». Han skriver bl.a.:

«The only systems we can afford to employ are those that rationally serve the planet first, then all humanity. Not out of some woolly, bullshit tree-hugging piffle but because we live on it, currently without alternatives. This is why I believe we need a unifying and inclusive spiritual ideology: atheism and materialism atomise us and anchor us to one frequency of consciousness and inhibit necessary co-operation.» 

Det er ikke lett å forstå helt hva han mener når det kommer til åndelige alternativer, men han er god når det gjelder å dele ut kritikk mot både høyresiden og venstresiden. Hvor er han da selv? I sentrum? Hvilket sentrum? Akkurat det politiske sentrumet som noen ganger velter en regjering av etablerte partier og erstatter den med en annen av like etablerte partier? Nei, han er ikke der heller. Men det er stort sett der velgerne befinner seg. 

Dermed har vi fått en ny utgave av Russells paradoks. Ikke Bertrand Russells klassiske paradoks fra 1901 – som handler om mengdelære (en logisk feil i den elementære mengdelæren til Georg Cantor), men Russell Brands politiske paradoks av 2013: Velgerne befinner seg i et politisk punkt som ikke er i deres egen åndelige eller materielle interesse. Og de burde derfor slutte å bruke stemmeretten. 

Den konklusjonen som tvinger seg fram er at disse menneskene stort sett ikke kjenner sitt eget beste; eller – enda verre – at de er mindre begavet fordi de lar seg lure gang på gang. Et paradoks, hvis vi forutsetter et minimum av fornuft hos velgerne. Og et krevende standpunkt.

Men er det nødvendigvis helt uriktig? Ja, det er det. Men det går også an å nyansere svaret noe uten å være arrogant. Jeg tror til å begynne med at Brand er inne på noe helt vesentlig – uten å ta det helt inn over seg; nemlig at det velgerne ofte ønsker seg ikke kan gjengis på en velordnet og konsistent liste. Våre ønsker er ofte konfliktfylte, og bare sjelden fullt ut systematiske (eller transitive, d.v.s. hvis vi foretrekker a framfor b, og b framfor c, så foretrekker vi også alltid a foran c).

Vi liker begge deler, heller enn å velge. Lavere skatt er bra, men det er også bedre veier og færre køer. Billig energi er bra, men det er også reduserte miljøutslipp. Norsk toppidrett og OL-gull er bra, men det er også breddeidrett og fotball for småjenter. En sterk krone gir oss økt kjøpekraft når vi reiser ute, men det er dårlig for norsk industri. Norsk selvstyre er bra, men det er samtidig bittert å se at andre bestemmer uten at vi er med. Vi trenger flere arbeidere i helse og omsorg, men samtidig er det et gode å få bestemme selv hva vi vil utdanne oss til. Vi kjenner sympati med tiggere, men vil gjerne slippe å ha dem i nærheten hele tiden. Egentlig hater vi valgløfter, og vi tror kanskje heller ikke på dem. Men samtidig spør vi partiene: Hva vil dere gjøre med denne saken? Og med denne? Det skjer i hver eneste valgkamp.

Det er også sant at politikk har blitt mer komplisert. Et velkjent eksempel er finanskrisen, som sendte økonomien i flere OECD-land rett inn i undergangen. Men hva skulle svaret på krisen være? Å bruke enda mer penger over offentlige budsjetter? Litt mer? Mye mindre? Kanskje gjennomføre store kutt i stedet? Sannheten er at det var omtrent like mange svar som økonomer og eksperter. Derfor ble politikken også sprikende og krisen fikk lov til å utvikle seg til der vi er i dag.

Det er ikke nødvendigvis enkelt for vanlige velgere å ta stilling til uhyre vanskelige økonomiske spørsmål ved valg. Og dette var bare ett eksempel. Brand ønsker «fred», «mer rettferdighet», et «bedre miljø». Han ønsker et samfunn der alle tar vare på hverandre. Men hvem gjør ikke det? I The Guardian skrev Nick Cohen en kommentar om Russell Brands utbrudd. Her heter det bl.a.:

«Now, as in the 1920s and 1930s, many inhabitants of most European countries agree with Brand's slogans that all politicians are crooks and democracy is a sham. Today's crisis has left Europe in a pre-revolutionary situation. Or, if that is going too far, you can at least say that Europe looks ready for radical political change. Unfortunately for Brand, who sees himself a radical leftist of some sort, apparently, the greatest beneficiary of the nihilism he promotes is the radical right.» 

Det er sant. Høyresiden, og partiene til ytterste høyre, har jevnt over framgang i hele Europa. Og i virkeligheten er kritikken av demokratiet både gammel og ofte reaksjonær. Den går i alle fall tilbake til Platon, som mente at vanlige mennesker var for ubegavede til å kunne styre. I følge Platon er demokrati det samme som å underlegge seg vurderingsevnen til samfunnets undermålere. I hans republikk er det filosofene som er konger; styring må overlates til de klokeste, bare da kan vi håpe på kloke beslutninger. Åpner vi for demokrati blir politikerne bare opptatt av å vinne valg. Men din evne til å vinne et valg sier ingen ting om din evne til å styre, sier Platon. I den grad den sier noe som helst er det trolig negativt med tanke på styring.

En annen og mye senere kritiker av demokratiet var Thomas Hobbes. Hans poeng var at demokrati, i motsetning til monarki, stimulerer splittelse og splid. Samfunnet blir ustabilt fordi ulike grupper ikke evner å samle seg om felles løsninger. Årsaken er at ingen enkeltperson er i stand til å utgjøre noen avgjørende forskjell når beslutninger skal fattes, men det betyr samtidig at ingen har noen umiddelbar interesse av å ivareta hensynet til hele samfunnet. Det er det bare monarken som har. Derfor bør monarken styre eneveldig.

En mer moderne versjon av kritikken fra Hobbes er at altfor mange velgere er uinformerte og uinteresserte (apatiske). De blir dermed lett offer for demagoger og populister, eller for særinteresser. Begge deler er uheldig, og innebærer ofte både dyr og dårlig politikk. Den ny-konservative varianten av denne kritikken hevder derfor at det er best å drive med minst mulig politikk, og heller overlate mest mulig til markedene.

Det finnes også moderne varianter av argumenter for fåtallsstyre. Ett slikt argument – som vi har vært inne på – går ut på at moderne politikk simpelthen er for komplisert og krevende for vanlige mennesker. Det er for mye å sette seg inn i, kravene til kunnskap er for store, og den tiden som går med til å holde seg oppdatert er for omfattende til at det kan kombineres med andre ting; som f.eks. å være ekspert på noe annet enn politikk. Det bør derfor finnes en viss arbeidsdeling i samfunnet, der politikkens eksperter har ansvar for styringen, mens vanlige mennesker og de som er eksperter på andre områder bruker tiden sin på andre ting.

Og så har vi selvsagt posisjonen til Russell Brand, som sier at interesse for politikk og deltakelse i valg ikke har verdi fordi sannsynligheten for at din stemme skal bli avgjørende er lik null (eller veldig nær null), og fordi du uansett «tvinges» inn i et system som er dominerte av korrupte og manipulerende krefter. Han oppgir en liste over «politiske» saker han er misfornøyd med. Det meste er kjent stoff. Men listen hans over løsninger er svært kort. Som sagt, jeg synes det må være lov, men det er ikke tilfredsstillende.

Thomas Christiano har skrevet en fin oversiktsartikkel om normativ demokratiteori, d.v.s. teorier som handler om det verdimessige fundamentet for demokratiet. Jeg skal trekke fram et par poenger fra hans artikkel, for å vise hvorfor jeg mener at Russell Brand alt i alt tar feil i sin kritikk.

Demokrati handler i en bestemt, formell forstand om absolutt likhet mellom mennesker når det gjelder kollektive beslutninger. Denne likheten er gitt nettopp ved stemmeretten. Men at alle har lik rett til å stemme betyr naturligvis ikke at de politiske ressursene i samfunnet er likt fordelt. De er tvert i mot ofte fordelt temmelig ulikt; avhengig av tilgang på ressurser som utdanning, kompetanse, arbeid og andre sosiale og økonomiske privilegier. Å være tilhenger av demokrati er derfor ikke noen tilstrekkelig betingelse for å kunne snakke om et «rettferdig samfunn». Men det vil ofte være en nødvendig betingelse for å utløse økt rettferdighet.

Hva er demokratiet verdt? Her kan vi skille mellom to dimensjoner. Vi kan enten se på de beslutningene som demokratier fatter, m.a.o. resultatet av ulike demokratiske prosesser, og så sammenligne med andre styringsformer som diktatur, enevelde, teokrati og andre mulige modeller. Eller vi kan velge å legge vekt på selve den måten demokratier virker, hvordan det kommer fram til resultater, og så spørre om demokratiske metoder har egenskaper som er å foretrekke framfor alternativene.

John Stuart Mill mente for sin del at demokratiske måter å fatte beslutninger på var bedre enn udemokratiske på i alle fall tre måter. Først strategisk: Lovene blir relativt sett bedre for samfunnet under ett, fordi det er nødvendig å ta hensyn til flere når de skal utarbeides. Dette setter strengere rammer rundt lovgivernes virksomhet. Politikere i et åpent samfunn, med en fri og uavhengig presse har press på seg til å rettferdiggjøre de lovene som vedtas.

Dernest kunnskapsmessig: I et demokrati er det flere som blir involvert i beslutningene, flere synsmåter som blir presentert, og flere argumenter som blir framført; - og summen av alt dette gjør at sannsynligheten for å komme fram til et godt resultat øker. Observer språkbruken her. Det er snakk om «godt» versus «dårlig», ikke «perfekt» versus «galt». Å være tilhenger av demokrati er langtfra noen garanti for utelukkende feilfrie resultater, for selv demokratier kan feile og levere dårlige resultater. Argumentet er imidlertid at sannsynligheten for dette er lavere med demokrati enn uten.

Og endelig har vi hensynet til politisk kultur: Demokratiet er bra for den politiske kulturen fordi det avkrever folk argumenter for de standpunktene de hevder. Ja, mer enn det, kulturen forutsetter også en viss vilje til å leve seg inn i andres argumenter; - argumenter som man selv ikke er enige i. Dette har en verdi forbi det rent kunnskapsmessige fordi det både øker muligheten (og sannsynligheten) for at folk står opp for sine egne interesser og samtidig tvinger dem til å måtte forholde seg til motargumenter i saker som er viktige for dem. Om dette skriver Christiano:

«When they participate in making decisions, they have to listen to others, they are called upon to justify themselves to others and they are forced to think in part in terms of the interests of others. Some have argued that when people find themselves in this kind of circumstance, they come genuinely to think in terms of the common good and justice. Hence, some have argued that democratic processes tend to enhance the autonomy, rationality and morality of participants. Since these beneficial effects are thought to be worthwhile in themselves, they count in favor of democracy and against other forms of rule.» 

Denne typen argumenter for demokrati kan betraktes som instrumentelle, i den forstand at de peker på at demokratier skaper «bedre resultater» enn alternative styringsformer. Men det finnes også dype moralske argumenter for demokrati. To av de mest kjente er argumentene om frihet og likhet. 

Argumentet om frihet handler ikke om nytte eller effektivitet, og heller ikke om resultater, men om at alle mennesker er påvirket av sine omgivelser. Og fordi de er påvirket av omgivelsene har de en likeverdig rett til selv å kunne påvirke. Som et minimum bør alle mennesker ha rett til å hevde sine egne og selvstendige meninger når det gjelder kollektive beslutninger i det samfunnet der de lever; - og der de uansett vil bli påvirket av slike beslutninger. Det er bare en form for demokratisk styresett som vil kunne sikre denne formen for autonomi og selvbestemmelse for individene. I et slikt perspektiv blir stemmeretten nærmest å regne som en minimumsbetingelse.

Argumentet om likhet bygger på en erkjennelse av at politikk handler om beslutninger som angår det som er felles i samfunnet (f.eks. lovene). Det er da moralsk riktig at det er likhet mellom de som skal fatte beslutningene på vegne av helheten, slik at ingen får urimelig stor innflytelse (f.eks. en diktator). I et slikt perspektiv er demokratiet en form for fredelig og likeverdig konkurranse; og en arbeidsform som gjør det mulig for aktørene å finne fram til holdbare kompromisser i alle de tilfellene der det finnes motsatte interesser. Et annet argument for likhet er at samfunnet bør fremme interessene til medlemmene på en likeverdig måte; - altså slik at ingen enkeltpersoner eller grupper hele tiden blir satt foran de andre. Et demokrati gjør det enklere å ivareta et slikt hensyn enn alternative styringsformer.

Slike positive moralske begrunnelser for demokrati løser naturligvis ikke mange av de problemene som praktisk talt alle demokratier også må løse; spørsmålet om mindretallets rettigheter, spørsmålet om fordeling av ressurser, spørsmål om toleranse og – fundamentalt sett – spørsmålet om tillit til den styringsformen man deler. Og det er vel særlig det siste punktet som særlig utmerker seg hos Russell Brand.

Men svaret til Brand, nemlig å oppgi det eneste virkemiddelet i demokratiet der det i virkeligheten ikke finnes noen forskjell på folk – altså stemmeretten – virker som en svært lite klok strategi. Mens det er fullt mulig å dele den oppfatningen at stemmeretten ikke gir noen garanti for et rettferdig og velfungerende demokrati, er den likevel det ytterste eksempelet på en positiv likhetstanke med hensyn til politisk deltakelse. Og den har mange positive sideeffekter som simpelthen ville forsvinne dersom stemmeretten forsvant, ikke minst den effekten at all legitim politikk må utøves i det offentlige rom.

At politikk skal være offentlig er i seg selv et krav som springer ut av hensynet til likhet. Som Christiano skriver:

«The importance of publicity itself is grounded in equality. Given the facts of diversity, cognitive bias, fallibility and disagreement, each will have reason to think that if they are ruled in accordance with some specific notion of equality advanced by some particular group that their interests are likely to be set back in some way. Only a conception of equality that can be shared by the members of society can give good reason to think that this will not happen. Within the context set by public equality, people can argue for more specific implementations of equality among citizens in law and policy all the while knowing that there will be substantial and conscientious disagreement on them. As long as the framework within which they make and vote for opposing views is set by public equality, they can know that at base, the society treats them as equals in a way that they can recognize.» 

Hva Brands strategi inviterer til er med andre ord en utvikling der stadig flere får grunner til å hevde at deres rettigheter ikke blir ivaretatt. Men i stedet for å gjenopprette balansen gjennom et minimum av politisk deltakelse – d.v.s. bruk av stemmeretten – argumenterer han for å gjøre gapet enda større. Det beste har blitt det godes fiende.

Demokratiet er ingen perfekt samfunnsmodell, som bare leverer «riktige» svar. Det er på den andre siden den beste samfunnsmodellen vi kjenner, og den er både praktisk og moralsk overlegen alle andre alternativer. Demokratiet tilbyr enkeltmennesker muligheter som vi burde verdsette høyt:

1. Alle mennesker har et behov for fritt å kunne artikulere sitt eget syn, og eventuelt korrigere misforståelser eller fordommer som andre måtte ha mot ens egne synsmåter; 
2. Alle mennesker burde ha en mest mulig likeverdig mulighet til å kunne påvirke de forholdene de lever under; 
3. Ettersom alle mennesker har en interesse av å bli oppfattet som et likeverdig medlem av det samfunnet de lever i, vil fravær av f.eks. stemmeretten være et bidrag til å undergrave denne likeverdigheten. 

Faktisk er stemmeretten trolig det sterkeste uttrykket for frihet og likhet i samfunnets måte å fatte beslutninger på. Den gir ikke i seg selv noen garanti for gode løsninger, men å frivillig gi avkall på denne rettigheten er et gigantisk tilbakeskritt, og uttrykk for en fundamental misforståelse av hva demokratiets utfordringer egentlig går ut på. Som Nick Cohen skrev om Russell Brand i The Guardian:

«He writes as if he is a precocious prepubescent rather than an adolescent: a child, born after the millennium, who can behave as if we never lived through the 20th century.»

Ved nærmere ettersyn representerer Russell Brand - i motsetning til Bertrand Russell - ikke noe egentlig paradoks i det hele tatt. Bare uttrykk for dårlig politisk dømmekraft.


Referanse:
Christiano, Tom, "Democracy", The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Fall 2008 Edition), Edward N. Zalta (ed.)

Segway-samfunnet

Segway - veien til frihet. 

Foto: Mario Roberto Duran Ortiz, Wikimedia Commons

Hva sier det om et samfunn at Segway er forbudt? Eller: Hva sier det om et samfunn at Segway skal tillates, sammen med mye mer uhindret kjøring med snøscooter for fornøyelsens skyld? Er slike spørsmål viktige? Jeg mener ja.

Nå får vi Segway i Norge, takket være den blå-blå regjeringen. Men hvordan blir "Segway-samfunnet"? Det er det ikke uten videre enkelt å svare på, for det ideologiske fundamentet for den nye regjeringen er høyst uklart. Det er ikke konservativt, i tradisjonell forstand. Det er heller ikke liberalt eller liberalistisk, i noen tradisjonell betydning av slike begreper. Det er urimelig å simpelthen kalle regjeringen populistisk, for regjeringserklæringen har tonet kraftig ned disse sidene ved (særlig) Fremskrittspartiets politikk. Her heter det innledningsvis [1]:

“Regjeringen vil bygge sin politikk på frihet og tillit til innbyggerne. Et bedre samfunn vokser ut av skapertrang og virkelyst. Regjeringen vil skape større armslag for de som vil skape en ny bedrift, for de som engasjerer seg i frivillige organisasjoner og for de som tar ansvaret for sitt lokalsamfunn gjennom folkevalgte verv. Regjeringen verdsetter deres innsats og engasjement, og har tillit til at de ønsker det beste for menneskene rundt seg.” 

Dette kan høres litt snevert ut; som en plattform for de som vil etablere en ny bedrift eller engasjere seg i lokalpolitikken. Det finnes faktisk en del livsprosjekter som faller utenom begge disse kategoriene - hva slags samfunn kan de vente seg? Det vet vi svært lite om, men løftene er mange. Samtidig er det rimelig å minne om at regjeringserklæringen inneholder formuleringer som rendyrkede liberalister neppe ville skrevet under på; når det gjelder sosial trygghet, kamp mot fattigdom og behov for å utjevne sosiale forskjeller. Dette er europeisk kristen-demokrati (og sosialdemokrati) mer enn det er britisk thatcherisme; - og takk for det.

Ut fra valgkampen og de spørsmålene som der ble diskutert er det fristende å kalle regjeringens politikk for “løftepolitikk” eller “mer-for-mindre politikk” eller “skattelettepolitikk”, men dette er merkelapper og ikke uttrykk for noen helhetlig politisk retning. Det snakkes gjerne på høyresiden om å “sette individet i sentrum”, men hva betyr egentlig det? Betyr det at individet alltid går foran helheten og resten av samfunnet? Betyr det at individets frihet til å handle sammen med andre skal begrenses? Betyr det at individet selv skal avgjøre når egen adferd er til sjenanse for andre? Hva sier i så fall det om individet; og om synet på de andre?

Blir et Segway-samfunn med “individet i sentrum” et samfunn med mer eller mindre frihet? Hva slags frihet er det i så fall snakk om, og for hvem? Blir det flere eller færre konflikter knyttet til disse frihetene? Og blir det større eller reduserte offentlige utgifter? Så langt overgår løftene om nye offentlige tiltak alle realistiske muligheter for motsvarende kutt i utgiftene.

Blir det et samfunn der et flertall skattefinansierer solide ytelser som bare kommer et priviligert mindretall til gode? Et slikt utfall er fullt ut tenkelig både innenfor helse og utdanning med denne regjeringens politiske utgangspunkt. Blir det et samfunn med mer eller mindre fellesskap og gjensidig respekt på tvers av religion og kultur? Betyr “individet i sentrum” mer toleranse eller økte muligheter for den enkelte til å utøve mer intoleranse?

I sin artikkel om “Atomisme” undergraver Charles Taylor fullstendig den liberalistiske tesen om individet som “eier seg selv”, som har suverene rettigheter og som ikke har behov for sosiale omgivelser som kan bidra til å innskrenke noen av de individuelle frihetene [2]. Dette synet på mennesket er platt, forenklet og i strid med selv de mest umiddelbare erfaringene ved det å være et menneske. Det impliserer samtidig et forrykt syn på andre mennesker, på samfunnet, og på de institusjonene som der finnes for å ivareta normer, kultur og sosiale fellesskap. Ofte kompliserte kulturer. Ofte kompliserte fellesskap. Og så langt unna den liberale idealverdenen i aksen fra John Locke til Robert Nozick som det er mulig å komme. 

Det tilhører en av konservatismens viktigste fortjenester at den maner til måtehold der liberalismen løper løpsk. Her finnes et blikk for et større hele, for en nødvendig historisk kontinuitet og for et naturlig behov for tilhørighet i et sosialt fellesskap. Samfunnet må henge sammen. Ære være bl.a. Edmund Burke for dette, selv om konservatismen etter ham går i mange ulike retninger. Men konservatismen har samtidig sine egne djevler å slite med; ikke minst en vedvarende hang til å havne på feil side av historien når kampen om de store reformene står.

Hangen til å dvele ved de eksisterende privilegiene. Kamp mot organisasjonsrett. Stemmerett. Kvinnelig stemmerett. Moderne velferdsreformer. Liberale reformer for kjønnsmessig og seksuell likestilling. Ved de store korsveiene trår konservatismen ofte feil; de kommer bakpå historien. Politikken blir etterpåklok.

Mens liberalismen plasserer mennesket for seg selv, fritt til å nyte sine rettigheter og eiendommer, og konservatismen plasserer det i et historisk rom med sine allerede ferdig etablerte hierarkier, setter sosialdemokratiet mennesket rett inn i et samfunn med mange konflikter [3]. Det sosialdemokratiske mennesket befinner seg i et samfunn der en rekke ulike krefter gjør seg gjeldende; her finnes både pengemakt, kulturell makt og mediemakt, her finnes arbeidskonflikter, kjønnskonflikter, generasjonskonflikter og kulturkonflikter, her finnes interessemotsetninger, nasjonale motsetninger og en haug med vanskelige valg.

Det sosialdemokratiske mennesket nekter å tro at verden virkelig er så enkel som liberalismen vil ha det til, eller så “naturlig og velordnet” som de konservative ønsker å tro. Sosialdemokratiets første bud er at det finnes ingen enkle svar, og at veien blir til mens du går. Pragmatisme. Reformisme. Demokrati. Stadig nye mål, stadig nye virkemidler. Sosialdemokratiet knytter sine verdier til den konkrete virkeligheten disse verdiene skal omsettes i. Verdiene knyttes til en sosial teori; en teori som nødvendigvis må utvikles etter hvert som samfunnet utvikler seg.

Dette er ingen harmonisk teori, - det er tvert imot en teori om konflikter, motsetninger og om vanskelige valg. Det er en teori om hvordan gode samfunn skiller seg fra dårlige nettopp gjennom måten de håndterer konflikter på. I sin bok om sosialdemokratiet skriver Carlsson og Lindgren bl.a. [3]:

“In social democracy, freedom is a double concept: it starts out from the freedom of the individual, but the route to this freedom runs through changes in society and working life. It is not enough to create opportunities for individuals to find a way out of poverty and subordination: poverty and subordination must be removed for everyone. This requires collective solutions, measures aimed at the mechanisms that create poverty and subordination and with it a lack of freedom for many people. 

This type of measure can be seen as an infringement of freedom by economically and socially strong groups who do not need it for their own freedom – and who may even increase their own freedom without these rules. The fact that a property owner cannot give notice to his/her tenants in any way he/she likes is an infringement of the owner’s freedom, but at the same time it increases the freedom for the tenants as they do not risk having their homes taken away at someone else’s discretion.” 

En sosialdemokrat bruker mindre enn ett sekund på å bli enig med en liberalist i at mennesker har grunnleggende rettigheter og like kort tid på å bli enig med en konservativ om at alle mennesker søker tilhørighet i et større fellesskap. Men sosialdemokratiet aksepterer ikke liberalismens atomære individer som bare lever for seg selv, og heller ikke de konservatives forsvar for urimelige privilegier for å beskytte det bestående.

En sosialdemokrat ser etter de reelle vilkårene for frihet og det gode liv. En sosialdemokrat spør om både positive og negative friheter. Hva kreves? Hvordan oppnår vi resultater som gjelder for alle; ikke bare for de som har det godt fra før? Hvordan skapes de gode forandringene? En sosialdemokrat er villig til å gripe inn, til å regulere, til å omfordele; - noe som gir ideologiske krampetrekninger både hos liberalisten og hos mange konservative.

Og interessant nok er det nettopp denne uviljen mot omfordeling, den mørke frykten for reduserte forskjeller og privilegier i samfunnet, som historisk førte de konservative og de liberale sammen i kampen mot arbeiderbevegelsen og sosialdemokratiet. Det var også slik den nye høyrebølgen på 1980-tallet ble gjenskapt - særlig i USA og Storbritannia ("neo-cons"), - og ikke så lite inspirert av Robert Nozick og boken hans "Anarchy, State and Utopia" (1974). For denne nye høyresiden er et samfunn med reduserte forskjeller intet mindre enn en dystopi; et uttrykk for et samfunn der enerne lider, der skattlegging er tvangsarbeid, der for mange skofter og der folk belønnes etter helt andre kriterier enn innsats og fortjeneste.

Dette har likevel svært lite med dagens blå-blå regjering å gjøre, for her står vi overfor et ideologisk fundament som på alle måter er uklart. Ja, det er rett og slett et mysterium; - i alle fall høyst sprikende. Vi har et konservativt parti som hevder det vil redusere forskjellene mellom folk og bygge ut eksisterende offentlige velferdstjenester nokså dramatisk bl.a. for å skape likere muligheter i samfunnet. Et typisk sosialdemokratisk prosjekt for omfordeling, spør du meg. Eller et "progressivt" konservativt prosjekt, med vesentlig overlapp med sosialdemokratiet. Og vi har et parti som kaller seg liberalt, men som i praksis viser seg å være omtrent så lite prinsipielle i sin rettighetstenkning som overhodet mulig. Et parti som er bekymret for stillingen til nasjonens kultur i møtet med mennesker fra andre regioner; - et populistisk nasjonal-konservativt parti kanskje? I alle fall ikke liberalt.

Det er ikke lett å skjønne hvilket kart en slik regjering styrer etter. Vi kan velge å høre på retorikken, som slår fast at alt som er galt i Norge er sosialdemokratiets feil; det har vært for mye likhetstenkning og for lite individuell handlefrihet. Dette var jo selve det samlende utgangspunktet. Ideologisk høres regjeringen ut som en liberal-konservativ kraftanstrengelse, inspirert av frihetstrangen til den nye høyresiden fra 1980-tallet. Desto mer overraskende er det da at løsningen synes å være enda mer sosialdemokratisk offentlig velferdspolitikk; med et “påslag” for litt ekstra nasjonalisme og reservasjon mot innvandring for å imøtekomme Fremskrittspartiet, og noen usosiale skattelettelser (d.v.s. svekkelse av offentlige finanser) for å tilfredsstille næringsliberalistene. Vi har fått Segway-politikk. Den virker kort og godt selvmotsigende.

Ikke at Segway ikke er viktig. Segway er tvert i mot en svært presis påminnelse om at det finnes ulike måter å se verden på. En mulighet er å vurdere det eksisterende forbudet som en tåpelig frihetsberøvelse, ja, som et sykdomstegn i et overregulert samfunn. En annen mulighet er å vurdere det som en rimelig tolkning av veitrafikkloven, - ikke minst med tanke på det kaoset som allerede eksisterer langs fortauene i våre storbyer der gående, syklende, barnevogner og rullestolbrukere allerede sloss om plassen. Frihet eller trafikksikkerhet, hva velger du? Og hvis du velger det siste, er du da autoritær eller rett og slett fornuftig?

Men Segway er også en påminnelse om at dersom du ønsker å forby noe så bør du ha en skikkelig begrunnelse; - svaret kan ikke være “nei” bare fordi man søvngjengeraktig foretrekker regulering framfor valgfrihet. Her kan noen og enhver ha behov for å klype seg selv i armen, ikke minst i sosialdemokratiet, la oss ærlig innrømme det.

På samme måte må velferdsgoder etterses og vurderes kontinuerlig. Det er mulig å kritisere sosialdemokratiet for å ha bygget opp et system av velferdsgoder som i lengden ikke er økonomisk bærekraftig. Å opprettholde dagens velferdsnivå er en svær oppgave. Derfor må systemet hele tiden reformeres slik at det befinner seg på rett side av streken. Hittil har vi sett få nyttige bidrag fra de blå-blå her. Det første forsøket med skattelettelser finansiert gjennom økt bruk av oljepenger var mildt sagt nedslående, og gikk i dobbel forstand i feil retning. Det samme må vi si om familiepolitikken i budsjettet. Var det ikke høyrepartiene som snakket høyest om at det må lønne seg å jobbe i valgkampen? I stedet fikk vi gammeldags familiepolitikk og en dårligere integreringspolitikk.

Det er også mulig å kritisere sosialdemokratiet for å ha latt konservatismen krype inn over seg, og gjort motstand mot forandring til førstefilosofi. Det må endres, og er dypest sett i konflikt med hva sosialdemokrati betyr. På samme måte kan sosialdemokratiet kritiseres for å la offentlig sektor styre seg selv for mye, slik at det er uklart hvem som er til for hvem - brukerne eller de som lager tjenester. Der rollene er uklare må styringen bli klarere.

Men i valgkampen hadde vi faktisk en debatt om omfanget av målstyring og “new public management” (NPM) i offentlig sektor. Her hadde høyrepartiene lite å bidra med; det ble tvert i mot antydet at omfanget av innsatsstyrt finansiering skulle reduseres. Samtidig fikk den rød-grønne regjeringen pepper, også fra sine egne. Mange ønsket seg tilbake til gladere dager med større offentlig selvstyre og mindre innsyn og kontroll. De dagene kommer aldri tilbake. Min spådom er at vi kommer til å se mer av NPM i årene som kommer, helt uavhengig av regjering, men forhåpentligvis i en forbedret utgave av det vi har sett fram til nå. Hvis vi skal ha en stor offentlig sektor - noe både den forrige og nåværende regjeringen synes å være helt enige om - er vi nødt til å ha mål på om innsats gir resultater. Innsyn, målbarhet, brukerrettigheter og sammenlignbarhet er alle sammen tiltak som virker, selv om det er enklere å slippe.

Etter 22. juli-kommisjonen er det ikke mulig å appellere til profesjonalitet og ansvarsfølelse som tilstrekkelig sterke drivere for effektivitet og riktig ressursbruk i forvaltningen. Den brutale sannheten er at fundamentale systemer befant seg på sammenbruddets rand da det virkelig gjaldt - til tross for tilgang på store ressurser. Inkompetanse. Uklarheter. Misforståelser. Å lese rapporten fra Kommisjonen er en lidelse. Fortsatt ligger norsk politi med brukket rygg. Den lærdommen setter driften av offentlig sektor i et nytt lys i mange år framover, og det kommer ikke til å bli akseptert at kravene svekkes eller at innsynet blir svakere.

Dette er på den andre siden ingen unnskyldning for overdreven detaljstyring, med en uendelighet av enkeltmål og tilsvarende ørkesløse krav til rapportering. Også NPM kan overdrives.

Er det grunn til å tro at en blå-blå regjering vil holde systemene under strengere oppsyn enn den rød-grønne - slik at det blir mer valuta for skattepengene? Vel, det hevder de i alle fall selv. Og det er hva de lovet i valgkampen; - det er selve nøkkelen som skal forløse økte ressurser slik at aktiviteten går opp samtidig som skattelettelsene videreføres. Tiden er kommet for “nye løsninger”. Det finnes knapt et samfunnsområde der det ikke er skapt skyhøye forventninger om bedre resultater: Helse og omsorg, utdanning og forskning, integrering og sosial sikkerhet, boligbygging, bistand og utenrikspolitikk, forsvar og politi, samferdsel og veibygging, kultur og næringspolitikk.

Og det interessante med alt dette er at politikken slett ikke lenger fokuserer på verdier og samfunnssyn, men på hvem som er dyktigst på drift.

Bortsett fra Segway og snøscootere, da. Der har du et ekte verdivalg, spør du meg.


Referanser: 
[1]: http://www.regjeringen.no/nb/dep/smk/dok/regjeringens-tiltredelseserklaring/regjeringen-erna-solberg-16102013---/tiltredelseserklaring-fra-regjeringen-so.html?id=744122
[2]: Charles Taylor: “Atomisme”, Agora nr. 3, 2007
[3]: Ingvar Carlsson og Anne-Marie Lindgren: “What is Social Democracy? A book about ideas and challenges”, Arbetarrörelsens Tankesmedja og Idé och Tendens, 2007

Et glimt av sunn fornuft

President Hassan Rouhani er selv både jurist og geistlig. 

Foto: www.president.ir

Iran trenger desperat mer normale forhold til sine omgivelser. Rollen som selvrettferdig muslimsk teokrati – alene i sin kamp for den rette lære – er rett og slett for tung å bære for en ung befolkning som ikke en gang var født under revolusjonen i 1979. Samtidig har omgivelsene utviklet seg stadig mer til det verre; verken i Afghanistan, Irak eller Syria ser det spesielt lovende ut.

Bare Pakistan har for øyeblikket flere utenlandske flyktninger enn Iran. En svak økonomi, internasjonale sanksjoner, høy arbeidsledighet og stadig større utfordringer med forvaltningen av landets store energiressurser har satt den religiøse eliten under press. Selv Irans «Supreme Leader» Ali Khamenei måtte innse at det var på tide å finne på noe nytt. En viktig del av svaret kom gjennom valget av Hassan Rouhani som ny president.

Valget av Rouhani var overraskende på flere måter. Presidentvalget fant sted 14. juni, men Rouhani registrerte seg ikke som kandidat før 7. mai. Det ble etterhvert klart at han fikk støtte fra de tidligere presidentene Akbar Rafsanjani (president 1989-97) og Mohammad Khatami (president 1997-2005). Han ble dermed «opposisjonens» kandidat; - men vi må her ta hensyn til at ingen får lov til å stille som kandidat uten tillatelse fra Vokterrådet, et organ av prester og islamske jurister under full kontroll av «Supreme Leader» Ali Khamenei (som selv var president i Iran i årene 1981-89). Det sier alt om Vokterrådets liberale sinnelag at de nektet tidligere president Rafsanjani å stille til valg i det hele tatt.

Det er lett å tenke at kandidaturet til Rouhani ikke nødvendigvis var populært hos Khamenei og hans konservative allierte. Men Khamenei hadde allerede tatt belastningen med å stanse Rafsanjani. Rafsanjani er en mann med betydelig innflytelse, men har på sine eldre dager blitt stadig mer frittalende i forhold til Irans giktiske prestevelde. Å hindre Rouhani på samme måte ville simpelthen ikke latt seg gjøre; til det er rullebladet til Rouhani innenfor Den islamske iranske republikken rett og slett for imponerende, og dessuten befinner Rouhani seg noe så nær det perfekte sentrum av iransk politikk som det er mulig å komme. Ingen spesielle fiender på noen fløy, ingen spesielle standpunkter som pekte i bestemte retninger, og en lang serie med tunge verv og oppgaver innenfor republikken som han har løst uten noen gang å utfordre makteliten.

Snarere tvert om. Om noe, så er Rouhani historisk sett regimets mann. Han startet sitt arbeid i opposisjonen mot Sjahen allerede tidlig på 1960-tallet, og han sluttet seg til Ayatolla Khomeini allerede mens ayatollaen var i eksil i Paris på 70-tallet. Rouhani har vært to skritt bak den absolutte ledelsen i Iran helt siden revolusjonen, og er slett ingen ukjent figur som plutselig spretter fram og utmanøvrerer landets elite.

Men så er det likevel det han gjør, på sin egen høyst effektive måte. Avtalen med de fem faste medlemmene av FNs Sikkerhetsråd og Tyskland om Irans kjernefysiske program er et håndfast bevis på at Iran kan spille en helt annen rolle enn under tiden med populisten Mahmoud Ahmadinejad som president. Hvis landet får muligheten, og hvis ytterliggående krefter i flere land gir fornuften en sjanse.

Spørsmålet om utvikling av kjernekraft har ikke skapt annet enn problemer for Iran; med stadig nye sanksjoner og en internasjonal uvilje som truer med å strupe hele økonomien. Det finnes sikkert krefter i det iranske maktapparatet som gjerne ville hatt tilgang til atomvåpen, men det utelukker ikke at utvikling av fredelig kjernekraft faktisk gir mening selv i et land som har så store reserver av olje og gass som Iran. Landet har verdens nest største gassreserver, og likevel er de avhengige av å importere gass fra Turkmenistan. Landet har verdens fjerde største oljereserver, og likevel må de importere store mengder bensin og diesel for å dekke etterspørselen.

Med stadig vekst i forbruket av elektrisitet og økende kapasitetsproblemer i olje- og gassvirksomheten er ikke utvikling av kjernekraft i Iran nødvendigvis en urimelig ide, slik en del vestlige politikere ynder å framstille det. Vi kommer tvert i mot til å se ny kjernekraft i flere land i Midt-Østen og Nord-Afrika i årene som kommer; - land som historisk har vært rike på olje og gass. Årsaken er befolkningsvekst, og sterk vekst i kraftforbruket, i kombinasjon med økende problemer med å utvikle tilstrekkelig kapasitet for gasskraft.

Ingenting av dette utelukker at det sikkert finnes krefter i Iran som mer enn gjerne vil utnytte et sivilt program for kjernekraft til å skjule et hemmelig program for å utvikle atomvåpen. Men det utelukker at Irans argumenter om at de ønsker fredelig kjernekraft er nonsens. Det som da gjenstår er inspeksjoner og kontroll på et nivå som er slik at omverdenen føler at Iran etterlever internasjonale spilleregler. Det er jobben med å identifisere et slikt nivå og finne ut hva det vil koste å komme seg dit Hassan Rouhani og hans seks forhandlingspartnere med USA og Russland i spissen nå har startet.

Først med en avtale som skal vare i seks måneder. Avtalen gir partene rett til omfattende innsyn i alle sider ved Irans kjernekraftvirksomhet, samtidig som den pålegger Iran klare forpliktelser når det gjelder den videre håndteringen av uran som er anriket til mer enn 5 prosent «renhet» (som er hva som er nødvendig for rene energiformål). Det virker som det er alminnelig enighet om at Iran vil ha store problemer med å utvikle atomvåpen og samtidig etterleve avtalen. Det er også president Obamas viktigste argument: Den eneste måten å være helt sikker på at Iran ikke får atomvåpen er ved å være tett på den iranske virksomheten, bl.a. gjennom inspeksjoner og kontroller.

Det hele har gått fort. Rouhani må ha identifisert spørsmålet om kjernekraft som et være eller ikke-være for sin administrasjon. Dessuten behersker han feltet, som tidligere ansvarlig for Irans forhandlinger om kjernekraft. Greier han å få spørsmålet under kontroll gjennom en langsiktig avtale kan han starte arbeidet med andre og helt nødvendige oppgaver, som å reformere økonomien, skape ny vekst, redusere arbeidsledigheten og gi Iran flere bein å stå på. Uten en løsning er Iran dømt til å leve med fortsatte sanksjoner, lave investeringer og en befolkning som blir stadig mer frustrert over egne ledere. Og iranere flest liker rollen som utstøtt paria-nasjon svært dårlig. Den rimer ikke med en høy grad av historisk selvbevissthet om hvilken betydelig rolle Iran (og det tidligere Persia) har hatt som sivilisasjonsbygger i verden.

Akkurat nå trenger «Supreme Leader» Ali Khamenei sin president mye mer enn Rouhani trenger Khamenei. Virkningene av sanksjonene og isolasjonen undergraver ledelsens autoritet. Men Irans øverste leder har klippet ned politikere som har blitt litt for glade i reformer og åpenhet tidligere; - også når de var presidenter. Vi trenger ikke gå lenger tilbake enn til Mohammad Khatami som vant to brakvalg på rad med en klar reform-agenda. Han ble grundig stanset og motarbeidet av det delvis skjulte maktapparatet til Khamenei, og da hans siste periode endelig var over var folk like oppgitt som de var skuffet. Verken flertall i parlamentet eller en reformorientert president var tilstrekkelig for å få gjennomført nødvendige endringer i økonomi og samfunn.

I Iran er det de konservative prestene som har makten. Punktum. En viktig forklaring på dette er hvordan mullaene og ayatollaene har greid å få kontroll med store deler av iransk økonomi, bl.a. gjennom de store religiøse «stiftelsene» som selger alt fra Cola, biler, mat og kontormøbler uten å måtte oppgi så mye som en rial til skattemyndighetene. De skrift- og rettslærde kan åpenbart også kunsten å telle penger, og de vet hvordan de kan bruke sin økonomiske makt til å styrke sine politiske posisjoner – og vice versa.

Nå er Rouhani selv jurist og skriftlærd. Han er en erfaren politiker og kjenner nok sine Pappenheimere i maktapparatet. Han vet bedre enn de fleste at hans største sikkerhet mot snikangrep fra Khamenei eller noen av hans allierte er reelle politiske resultater. Den avtalen som allerede er inngått om fortsatt anriking av uran er det viktigste utenrikspolitiske resultatet for noen iransk president på mer enn en generasjon. Og utsiktene til en enda større avtale, med heving av sanksjoner som virkelig monner, er den største prisen noen iransk president er stilt i utsikt siden revolusjonen i 1979.

Det er naturligvis viktig hvem som eventuelt vinner den prisen; Rouhani eller Khamenei. For det vi mer og mer har sett de siste årene i Iran er hvordan det har oppstått en dyp splittelse i selve den generasjonen som gjennomførte revolusjonen under ledelse av Ayatolla Khomeini. Vi har fått en reform-orientert retning som mener tiden har kommet for å søke et noe mer pragmatisk samvær med landets omgivelser; - ikke minst til beste for økonomien. Og vi har den konservative kjernen rundt «Supreme Leader» Ali Khamenei, som ser sine privilegier truet av en slik utvikling.

Foreløpig har Rouhani de sterkeste kortene; han er faktisk folkevalgt, han er populær i folket og han har resultater å vise til. Men Khamenei trenger ikke popularitet. Han er utpekt på livstid, han kontrollerer den fysiske makten og kan sette Rouhani til side akkurat når han måtte ønske. Problemet er at han da kan komme til å kaste barnet ut med badevannet, for Khamenei trenger å få opphevet de økonomiske sanksjonene han også. Og det ser ut som bare Rouhani er i stand til å levere noe slikt.

Slik utspiller maktbalansen seg internt i Iran, mens det regionale bildet også er under utvikling. Interessant nok er de to landene som har utvist størst skepsis mot atomavtalen Israel og Saudi-Arabia. Disse landene har kanskje lite til felles, men begge ser sine strategiske interesser svekket ved at fiendskapet mellom USA og Iran reduseres. Israel har kalt avtalen et «historisk feilgrep». Saudi-Arabia ligger indirekte i krig med Iran i både Syria og Irak.

I Riyadh kaldsvetter man over tanken på et sjia-muslimsk Iran som inngår et pragmatisk samarbeid med USA, Russland og EU for å redusere konfliktene i Syria, Irak og Afghanistan. Dette er alle tre land der Iran kan spille en langt mer konstruktiv rolle, gitt at den gamle konflikten med USA ble dempet noe ned. En regional utvikling der Iran ikke lenger var den utstøtte «erkefienden», men tvert i mot en aktør man i det minste kunne hatt et målrettet og pragmatisk samarbeid med, ville kunne forandre på mange ting. Og stort sett til det bedre. Dette vet alle aktører i regionen, inkludert USA, men mye tillit skal bygges og vedlikeholdes før noe slikt skal kunne skape virkelige resultater.

I mellomtiden foretrekker Israel, Saudi-Arabia og de konservative republikanerne i USA at verden står stille, og at gamle konflikter holder seg akkurat der de har vært de siste 34 år. Slik er det også flere av de mer «hardkokte» konservative i Teheran som tenker. Det finnes nok av «hauker» - i Iran, USA, Israel og Saudi-Arabia – som knapt kan vente med å skyte ned ethvert forsøk på normalisering mellom Iran og omverdenen. En slik holdning gir små håp for en bedre utvikling i den hardt prøvede Midt-Østen regionen.

Da velger jeg heller å feste lit til den lille strimen av sunn fornuft som ligger bak avtalen mellom Iran og USA, Russland, Kina, Frankrike, Storbritannia og Tyskland. Vel er den ufullstendig, og vel gjelder den bare for seks måneder. Men den representerer en unik mulighet for et gjennombrudd der noe slikt sjelden skjer.

Og det i en del av verden der mirakler visstnok har skjedd tidligere.