En evig tragedie

Mens bombene hagler over Gaza er det lett å miste troen på verdens evne til å løse problemer. "Alle" vet hva en løsning på palestinernes håpløse situasjon krever: At Israel trekker seg tilbake til grensene fra 1967 og at palestinerne endelig får sin egen stat. Selv Israel og USA vet dette. Likevel er en slik løsning lengre unna enn kanskje noen gang.

Det er tusenvis av grunner til dette, men den aller viktigste er at tilstrekkelig mange israelere fortsatt lever i den villfarelsen at nesten fire millioner palestinere rett og slett skal forsvinne i løse lufta. De tror at med enda litt mer bombing, litt høyere murer og enda flere arrestasjoner så skal flyktningleire, kvinner og barn, unge og gamle menn, desperate familier og nye generasjoner som har vokst opp under fortvilede forhold simpelthen bli borte.

I mellomtiden er jobben å piske palestinerne på plass, med evigvarende og kritikkløs støtte fra USA og med resten av verden som handlingslammede tilskuere. Verden har bestemt at det er palestinerne som skal betale prisen for jødeforfølgelsene under andre verdenskrig. Derfor regner israelske bomber nok en gang ned over palestinske flyktningleire. Og derfor er det - som vanlig - sivilbefolkningen som lider aller mest.

Etter å ha ødelagt PLO er det greit for Israel å ha Hamas å skylde på. Men Hamas er et produkt av israelsk politikk. Det er Israel som har laget Hamas gjennom sin totalt uforsonlige adferd i de områdene landet fortsatt okkuperer. Hva Hamas kunne ha blitt får vi aldri vite; - lenge før Hamas vant valget i de palestinske områdene hadde Israel planen klar for hvordan de skulle marginaliseres og drives til ytterste skanse. Og politikken har vært svært vellykket, sett med israelske øyne. Nå er palestinerne splittet. Nå er Gaza isolert. Nå er tiden kommet for neste fase i planen med å få millioner av palestinere til å forsvinne.

Det er provoserende - og ikke lite grotesk - å se hvordan palestinske lidelser nå brukes som innsatsfaktor i den israelske valgkampen. Men det er ledd i en langsiktig og kynisk plan: Verden skal for alltid vennes til å se palestinerne leve i utbombede flyktningleire. Det er disse bildene som skal være "normalen." Det er slik det skal være, og vi skal etter hvert slutte å bli oppgitt og frustrert på palestinernes vegne. De har ikke annet, og de skal heller aldri få noe annet. I det øyeblikk det blir skapt håp om forsoning og om framgang i de palestinske områdene blir denne perverse logikken truet, og da er det på tide med nye aksjoner slik at verden hele tiden blir minnet om hvem det er som er herre og mester i området. Framgang for palestinerne betyr bare at de har enda mer å miste. Derfor må Israel hele tiden sørge for at det er minst mulig som kan mistes. For palestinerne kan det bare finnes en framtid, nemlig ingen framtid. Bare slik kan de forsvinne.

Basert på denne hårreisende strategien har konflikten i det gamle Palestina fått lov til å utfolde seg i tiår etter tiår. Gaza er i dag ett av de fattigste områdene i hele verden, med levekår som er hinsides enhver forstand. Så kan man spille overrasket over at folk blir desperate, og man kan be "partene" om å besinne seg. Språkbruken er både forførende og forvirrende, og den gir assosiasjoner til to "parter" som på noen som helst måte kan sammenlignes med hverandre. Men det er jo ikke tilfellet, noe bildene fra Gaza så tydelig illustrerer. I denne konflikten finnes en mektig okkupant på den ene siden, og et fortvilet og splittet folk på den andre.

I Aftenposten i dag sier Erna Solberg at "Norges muligheter til å bli hørt avhenger av at man ikke heller for sterkt i palestinsk retning." Faren for at noe slikt skulle skje er dessverre liten. Norge tok i sin tid konsekvensen av at Hamas helt klart vant det palestinske valget. Standpunktet var både logisk og politisk riktig, men dessverre fulgte få andre land etter. Israel fikk nok en gang viljen sin, og seieren til Hamas skulle bli til liten glede for den palestinske befolkningen. Nå bidrar rivaliseringen mellom Fatah og Hamas til at Israel har fått et lett spill. I virkeligheten kan de gjøre hva de vil, og har lite annet å frykte enn kraftløse protester fra en hel verden.

Så snur alle seg mot Barack Obama og venter at USA skal ta nye initiativ for å løse konflikten. Jeg har tro på Obama, men ikke så stor tro. Han er tross alt amerikansk president, leder av et folk som greide det kunststykket å gjenvelge George W. Bush i 2004 (til forskrekkelse for en hel verden) og der lojalitet til Israel teller nesten like mye som lojaliteten til USA. I administrasjonen hans finnes noen av de sterkeste Israel-vennene som amerikansk politikk har å by på for tiden. Selv om det skulle komme noen nye initiativ fra Obama vil de være trygt innenfor det israelske paradigmet om at palestinerne i bunn og grunn bare er "i veien" og at det hadde vært best for alle om de bare kunne bli borte.

Så der står vi: Med om lag 3,7 millioner mennesker i de palestinske områdene som er evig dømt til å bli holdt nede, fordi hver gang det er håp om bedring blir den israelske strategien satt under press. Det er rett og slett for få israelere som ser for seg en framtid med et fritt og selvstendig palestinsk folk som nærmeste nabo. Det var aldri en del av planen. Og noen annen plan har i grunnen aldri eksistert.

Jadajadajadajada!

Yess! Da er vi snart klare, og jeg har julens aller beste kveld foran meg: Lille julaften pakker kona mi og jeg de siste gavene sammen, vi skriver kort og håper mottakerne blir glade - mens vi sludrer om alt og ingenting over et glass rødvin. Julaften er bra den også, men denne kvelden er jeg ekstra glad i. Ikke minst fordi jeg (som alltid) først nå har fått alt på plass hva angår gaver. Det slår aldri feil: Jeg trenger alltid lille julaften for å komme helt i mål, og de gangene selve julaften er på en mandag da sliter jeg skikkelig.

Men ikke i år! Julaften på onsdag er simpelthen genialt. Hvorfor det ikke er lovfestet for lenge siden går over min forstand. Men så er da også selve julens historie temmelig komplisert.

Julen betyr selvsagt mange forskjellige ting; - det handler om familie og tradisjon, men også om minner, om ønsker og håp, og om å hente fram litt ekstra når det gjelder omsorg og omtanke for andre. Det er alltid viktig å være "klar", å ha gjort alle forberedelser og å kunne komme inn for landing sånn omtrent som du hadde tenkt.

Men det er mye annet også. Selv den best planlagte julefeiringen kan gå rett i vasken. Noen ganger må vi improvisere av rent praktiske grunner (vi får flere eller færre gjester enn planlagt, gavene er forsinket, været er for dårlig), og andre ganger opplever vi at nye eller gamle problemer i livet tårner seg opp akkurat da de ikke skulle. Å ha julen som bakteppe er ikke alltid like enkelt. Mye handler om å mestre andres forventninger, men det handler også om å mestre sine egne. Julen er en tid for følelser, på godt og vondt. Men heldigvis - i mitt tilfelle - aller mest på godt.

Jeg har alltid likt julen. Jeg liker tanken på at vi forsøker å gå en ekstra meter for å skape litt hygge og omtanke, jeg liker å være sammen med familien og jeg liker veldig godt den lille påminnelsen om fortsatt eksisterende vennskap som ligger i et julekort, en sms eller en telefonsamtale. Jeg tror kort og godt at dersom vi ikke hadde hatt julen, så hadde vi funnet den opp. Vi trenger disse dagene.

Så nå skal jeg ikke gjøre dette mer komplisert enn å ønske hver eneste leser en riktig god jul og et godt nytt år. Ikke vet jeg hvem eller hvor mange som leser akkurat dette, men det er i alle fall ærlig ment.

Og for riktig å understreke at også jeg kan være en sentimental tulling skal jeg dele et dikt med dere - et dikt som svært mange kjenner svært godt. Det er en favoritt for min kjære mor, og det henger fortsatt hjemme på Strømmen som en hustavle. Det finnes ikke noe vakrere, og ikke noe viktigere, sa hun til meg. Det handler om glede og sorg, men også om behovet for alltid å se framover i tilværelsen.

God jul, alle sammen!

En hustavle

Av Arnulf Øverland

Det er en lykke i livet
som ikke kan vendes til lede.
Det, at du gleder en anden,
det er den eneste glede.

Det er en sorg i verden,
som ingen tårer kan lette:
Den at det var for sent,
da du skjønte dette.

Ingen kan resten av tiden
stå ved en grav og klage.
Døgnet har mange timer.
Året har mange dage.

Om sikkerhet og tvangstanker

Sisyfos trodde han var smartere enn selv Zevs. Han ville lure og bedra de greske gudene, men ble isteden dømt til å rulle en stein opp en bakketopp, bare for å glippe taket helt mot toppen og deretter starte på nytt fra bunnen igjen. I all evighet. Evig frustrasjon, kan man si. Eller meningsløst arbeid. Det er i alle fall hva vi i dag mener med begrepet sisyfosarbeid.

Et arbeid som er komplett meningsløst er en hån mot de som utfører det. Noen ganger tenker jeg på hva som er den mest meningsløse jobben som finnes. Det er en farlig øvelse, fordi vurderingen selvsagt er fullstendig subjektiv. Hva som er meningsløst for meg kan være fullt av mening og verdi for andre. Likevel: Om jeg skulle forsøke å lage en liste over de fem mest meningsløse jobbene verden, ville jobben som kontrollør av sikkerhet på flyplasser garantert være med på listen. Sammen med toalettvakt og jobben med å utvikle amerikanske rakettskjold.

Som sagt, dette er en farlig øvelse. De som står i sikkerhetskontrollen på flyplassene og som sjekker tannkremen din, ber deg ta av deg skoene og beltet, beføler deg i skrittet og tar røntgenbilde av ryggsekken din er alle sammen utmerkede mennesker. Mer enn det; de er en slags forbilder, for de kommer på jobb hver dag til urimelige tider, de møter tusenvis av negative mennesker og har lite annet å se fram til enn sure kommentarer og onde blikk. Likevel er de der hver eneste dag. En hel haug av dem. Med sine maskiner som sier ”pling”, med sine evinnelige rullebånd og med sitt regelverk som er hugget i hardere granitt enn selv Moselovene.

La oss begynne med lyspunktene. Jeg har møtt Hjallis bare en gang i livet, og det var i sikkerhetskontrollen på Flesland. Hjallis bruker pacemaker, og den lager lyd i maskinen som sier ”pling.” Problem. Sikkerhetsmannen er ung. Han vet ikke hvem Hjallis er. Dette gir meg en anledning til å gripe inn: Unnskyld meg, sier jeg. - Dette er Hjalmar Andersen, olympisk mester på skøyter og norsk folkehelt. Hvis han har blitt muslimsk terrorist i løpet av den siste tiden er jeg villig til å kle meg naken her og nå og løpe rundt hele avgangshallen. Du kan få alle pengene jeg har i lommeboken, alle kredittkortene – jeg skal gi deg pinkodene – du skal få alt jeg eier og har, men jeg garanterer: Hjallis er ingen bombemann. Han fortjener rett og slett å få gå forbi og rekke flyet til Trondheim. Hjallis ler, og sikkerhetsmannen vakler. - Okei, da. Du kan passere. Vi trykker hender, og jeg har et minne for livet.

Men reglene er brutt. Reglene, reglene. Selve skansen mot avgrunnen.

I går skulle jeg reise fra Stavanger til Bergen, for n’te gang. Med meg hadde jeg en julepresang fra en kollega til hennes søster, som bor ikke langt fra meg her i byen. Jeg tok den med som en vennetjeneste. Etter lang tid i slangekøen ble det endelig min tur til å ta av meg belte, sko, jakke, genser, plukke ut PC, legge fra meg mobil, klokke, lommebok, nøkler, åpne toalettvesken og – ja, dere kjenner rutinen. I alle fall gjør jeg det, for denne øvelsen har jeg nå foretatt sånn ca. en million ganger. Katastrofe: Julepresangen sier ”pling!” Og da blir det jo bråstopp, selv om flyet allerede har begynt å ta folk om bord.

”Vet du hva dette er?” Damen ser på meg som om jeg skulle hete bin Laden. Nei, svarer jeg oppriktig. Dette er en julepresang som jeg tar med til Bergen som en vennetjeneste. - Da, sier hun, kan jeg fortelle deg at inne i denne pakken ligger det en elektrisk drill. - Jaså, sier jeg. Vel, den var ikke ment for meg uansett, så det ødelegger ikke min julestemning. – Du kan ikke ta den med om bord, sier hun. Du må ut av køen og gå ned i avgangshallen og sjekke den inn. – Det kommer ikke på tale, svarer jeg. Flyet mitt går nå, og jeg har virkelig ikke tenkt å åpne pakken for å virre rundt med en drill inne på flyet. – Spiller ingen rolle, sier hun. Pakken skal ikke inn i flyet, og hvis du reiser vil vi rett og slett kaste den i søpla.

Konklusjon: Ut av køen, ut av kontrollen, ned i avgangshallen, miste flyet, komme halvannen time forsinket hjem til en sønn som er alene hjemme, og beslutning om å blogge sikkerhetskontrollen ved flyplassene til helvete.

Jeg gjentar meg selv: De som arbeider med sikkerhet på flyplasser verden over er sikkert utmerkede mennesker alle sammen. Jeg har ingenting mot dem. Det er jobbene deres jeg hater, fordi de framstår som totalt meningsløse.

For all del, jeg misliker terrorisme like mye som alle andre. Og jeg er kanskje enda mer hysterisk opptatt av sikkerhet enn de fleste. Sannheten er at jeg egentlig ikke liker å fly, og derfor er det noe av et paradoks at nettopp jeg har havnet i en jobb der jeg må fly veldig mye. Dette har til gjengjeld gitt meg bred erfaring, som det heter, med sikkerhetskontroller. Ja, jeg tenker på meg selv som noe av en ekspert. Som ekspert bruker jeg kort tid på å kjenne igjen andre eksperter på flyplassene omkring i verden. De som kan systemet, som bruker lite tid i køen, som har tatt av seg beltet lenge før de kommer til rullebåndet og som har PC’en under armen allerede før stakkaren foran i det hele tatt har begynt å grave fram tannkremen fra toalettvesken. Som har tømt alle lommene sine, og som bare får ”pling” når de blir tatt ut i tilfeldige kontroller. Noe som alltid er ergerlig, men vi eksperter har sympati med hverandre i slike situasjoner. Vi veksler blikk, hever øyenbrynene og blåser litt ekstra tungt ut, bare for å markere hvor høyt hevet vi egentlig er over dette tåpelige systemet.

På samme måte er det lett å kjenne igjen amatørene, de fritidsreisende, de som kanskje bare reiser med fly sånn et par ganger i året (mens vi proffene kan reise flere ganger om dagen). Dette er klønene. Du ønsker ikke å stå bak en kløne i køen, for de får garantert maskinen som sier ”pling” til å si ”pling.” De skjønner ikke at ytterjakken må i en egen boks, at alle gjenstander må ut av bukselommen, at vannflasker er totalforbudt, og at det er rett og slett tragisk å forsøke å ta med seg store flasker med lotion og balsam og gud vet hva i vesken. De har sko som garantert inneholder altfor mye metall, og som de derfor må ta av seg og sende på nytt gjennom maskinen. De har smykker i alle størrelser, belter med spenner så store som skjold, og de må alltid gjennom maskinen et par-tre ganger før alt er ok. Amatørene gjør lite annet enn å irritere oss profesjonelle. Vi kunne greid oss godt uten dem, for å si det sånn. Men terrorister er de ikke.

Her ligger da også selve problemet. Altfor få av de som reiser med flyet er terrorister. Altfor mange av de som reiser er ikke terrorister. Det er dette misforholdet som gjør selve sikkerheten så meningsløs. Anta for eksempel at 10 prosent av de som reiste var terrorister, eller 5 prosent, eller 1 prosent eller 0,5 prosent. Selv med 0,1 prosent terrorister er jeg for min del villig til å revurdere mitt syn sikkerheten ved flyplassene. Men jeg er redd tallet er nærmere 0,0 enn 0,1. Mye nærmere. Faktisk er jeg temmelig sikker på at praktisk talt ingen, eller i alle fall forsvinnende få, av de som reiser med fly er terrorister av noen vesentlig overbevisning. Og det er på grunn av disse forsvinnende få menneskene noen har funnet ut at det er nyttig å stanse Hjallis i sikkerhetskontrollen, eller å nekte meg å ta med en innpakket elektrisk drill på flyet. Eller, som noen fortalte meg, nekte folk med metall i hofteproteser eller proteser i knærne å reise med fly.

Men det finnes da vitterlig terrorister, vil mange nå innvende. Og det er dessverre også rett. Spørsmålet er hva vi skal gjøre med det, eller hva vi overhodet kan gjøre med det. Er det rett å plage millioner av mennesker hver dag med totalt meningsløse forordninger på grunn av den usannsynlig lille sannsynligheten for at noen ønsker å gjemme en bombe i trusa på veien fra Bodø til Trondheim? Ikke etter min mening.

Her er mitt resonnement: Hvis jeg var terrorist og ønsket å ta livet av en haug med mennesker på en gang er mulighetene legio. Jeg kunne sprenge et fotballstadion, et tog, en t-banestasjon, et supermarked eller rett og slett rådhuset i Bergen. Eller jeg kunne ta med meg en bombe inn i den enorme køen av folk som står og venter på sikkerhetskontrollen på en middels stor flyplass.

Og motsatt: Hvis jeg ønsker å unngå å bli sprengt i lufta, hvor bør jeg oppholde meg da? Svaret er sannsynligvis at jeg burde være på hytta eller noe. I alle fall inntil muslimske terrorister eller Baader-Meinhof versjon 12 finner ut at Kvamskogen er et attraktivt mål. Men egentlig er svaret: Ingen steder. Det er i prinsippet ingen steder man kan sikre seg fullstendig mot terrorisme. Heller ikke flyplasser. Heller ikke inne i et fly. Hvilket er nøyaktig hva 11. september 2001 viste en hel verden.

Så der er vi. For å være presis: Jeg mener det er nødvendig med sikkerhet i mange sammenhenger, også på flyplasser. Jeg er trygg på at mange av de tingene som stappes inn i magen på flyet før vi tar av blir forsvarlig undersøkt. Jeg er trygg på at politiet holder øye med all slags grupper det er mulig å holde øye på, at de samarbeider over landegrensene og at de slår til når det er nødvendig. Og jeg er overhodet ikke i tvil om at det noen ganger er nødvendig.

Det som plager meg er dette: Terrorister kan slå til over alt. Den økte sikkerheten vi oppnår ved å stanse hver enkelt reisende på vei til avgangshallen, babyer som oldinger, kan umulig stå i noe rimelig forhold til kostnadene og ergrelsene hos publikum. Det finnes mange katastrofer som kan ramme oss mennesker; store trafikkulykker, et stadion som kollapser, et tog som sporer av, et fly som detter ned, et fjell som sprekker, en vulkan som har utbrudd, en republikansk president fra Texas, til og med en terrorist med ubegripelige hensikter – mulighetene er uendelige.

Tanken om å beskytte seg mot alt dette i ett punkt, nemlig i avgangshallen på en flyplass forekommer meg å være temmelig naiv. Likevel finner vi oss i det, og vi står der som duster hele gjengen, fra de profesjonelle til amatørene. Vi lar oss avkle og beføle, vi lar hender med plasthansker rote nedi ryggsekkene våre og vi finner oss i å måtte ta av oss skoene for å sende dem til røntgenundersøkelse hos et humørløst menneske fra sikkerhetstjenesten. Vi stamper og stavrer oss igjennom helt unødvendige køer, vi mister flyene våre og vår dyreste parfyme blir inndratt på stedet. Og vi finner oss i det. Enn så lenge. Spør du meg tror jeg denne perioden snart er forbi, og at historien om sikkerhetskontroll på flyplassene i årene etter 2001 blir noe vi kan fortelle våre barnebarn som en kuriøs episode.

Da jeg var liten gutt fikk jeg det noen ganger for meg at hvis jeg ikke sparket en bestemt stein på veien, eller traff en lyktestolpe med en snøball, så ville verden gå under. Hver gang en slik tvangstanke meldte seg gjorde jeg det som var nødvendig. Jeg sparket steiner og ga meg ikke før lyktestolpen var truffet med en hard snøball. Jeg var overbevist om at jeg gjennom disse handlingene hadde reddet morgendagen for oss alle. I dag er jeg mer i tvil …

Helse i heimen

Far min er sjuk. Han har vore sjuk lenge. Det er noko med lungene som gjer at han ikkje greier å puste skikkeleg. Difor har han trong for medisinar, og for ekstra oksygen frå ein kolbe som han dreg med seg over alt på ei lita tralle. Han vert fort dårleg av infeksjonar, og har hatt lungebetennelse ein haug med gonger dei siste månadene. Då må han inn på sjukehuset for å ta sterke kurer med penicillin.

Så kjem han ut att, og så vert han dårleg att, og så må han inn att, og så kjem han ut att. Slik har livet hans vore den siste tida. Og livet til mor mi.

Det finst ingen kur for denne sjukdommen. Han vert berre verre. Sjukehuset kan hjelpe til med å kverke ein lungebetennelse, og dei andre medisinane kan hjelpe til med å skru ned tempoet åt sjukdommen. Men det går berre ein veg med far min.

Dei siste dagane har eg vore saman med far min og mor mi. Det byrja med at eg reiste inn for å vere til stades under ”visitten” – den korte samtalen mellom lege og pasient som skjer kvar morgon på sengekanten på alle sjukehus i heile verda. Det er her alle dei viktige opplysingane vert formidla.

Saka var at sjukehuset ikkje kunne gjere noko meir for far min nett no. Dei ville skrive han ut. Men heime sat mor mi og kvidde seg for å få ein hjelpelaus mann heim att, utan noko ekstra hjelp i heimen.

Far min vart tilrådd å reise på sjukeheim for ein periode. Han sa nei. Eg anar han har gjort seg eit reknestykke som går om lag slik: Den dagen du vert rulla over dørstokken på ein sjukeheim kan du helse farvel til å koma heim til deg sjølv att. Det gjeld om å halde den dagen så langt vekk som råd er – i alle fall så lenge du sjølv meiner du har eit val. Og det har far min framleis. Han sa nei.

Då vert oppgåva å sikre nok støtte heime til at kvardagen – heilt praktisk– vert til å leve med. Eg har tre brør. Vi er alle i arbeid. Vi har alle familiar. Kort sagt: Det er lenge sidan nokon av oss budde heime, og det er lite truleg at vi kjem til å flytta heim med det fyrste. Altså må hjelpa til den daglege omsorga hentast frå andre kjelder – frå velferdsstaten. Eller rettare, frå velferdskommunen. At slik hjelp i det heile teke finst, er noko av det finaste med den modellen for felles velferd som vi har skipa i dei nordiske landa.

Om du tek 40-50 alvorleg lungesjuke menneske og samlar dei på ei felles avdeling på eit sjukehus, så får du – vel – ein stad som er svært prega av lungesjukdom. Det er ikkje anna å seie om dette enn at ein slik konsentrasjon av pustevanskar legg ein dempar på all livsens lukke du enn måtte kjenna. Ved sidan av hjartet er pusten sjølve kjenneteiknet på liv. Og motsett: Om du strevar med hjartet ditt eller pusten din så utfordrar du grensa for livet, mest kvart minutt.

Det var nett slik ei avdeling far min låg på. Eg tykte det var vanskeleg berre å vere der, og eg hadde all sympati med far min som ville heim så fort som råd var. Sjukdom er trist etter mi meining. Store konsentrasjonar av sjukdom er i mine bøker likt med stor sorg og stor liding. Det er sjølvsagt ikkje eit argument mot sjukehus, men det er eit sterkt argument for å halde seg så langt unna som det er praktisk mogleg. Om du fyrst er sjuk, så hald deg så frisk du berre kan, - der ligg lærdommen.

For oss vart dette eit spørsmål om ambulanse. Vi venta i fem timer, men då dei endeleg kom vart det ikkje spart på effektiviteten! I ville bukkeritt over holka for vi heim til Strømmen – truleg med den dårlegaste kandidaten som nokon sinne har blitt frakta vekk frå eit sjukehus, og ikkje den motsette leia.

Vel heime er det om å gjere at gutane frå ambulansen ber far min heilt fram til sofaen og til putene som ligg der sidan sist han satt og gapa etter pusten. Jo takk, sjåførane er vekke om lag før dei kom inn, så der er vi: Ei skrøpeleg mor, ein forskrekka son og han som alt handlar om: Den lungesjuke faren.

Alle veit at mor mi ikkje kan ta vare på far min, - fullt ut. Ho er for sjuk sjølv. Ho treng hjelp til dei oppgåvene som er tunge; opp av senga, ned i senga, vask, barbering – og så bortetter. Men ho er samstundes suveren til å lese krava hans: Kor mykje, kor lenge, kor mange, kor ofte. Ho veit ikkje alltid kva han treng, men ho veit det i alle fall betre enn nokon annan.

Finst det helse i heimen? Eg meiner ja. Eg meiner – rett ut – at den hjelpa som Skedsmo kommune har laga til for far min er om lag så god som nokon kan håpe på. Heimesjukepleie er ein genial ide, når tilbodet faktisk eksisterer. No kjem dei om morgonen, hjelper til med å få far min opp or senga, vaskar, barberer og hjelper med kleda. Dei kjem om kvelden for reversen: Attende til senga, på med pysj, god natt. Mor mi kan kjenne seg trygg for at dei tyngste børene vert tekne av nokon andre, og eg kan kjenne meg trygg på at det kjem folk innom kvar dag. Trengst det ekstra hjelpemiddel - ein stol med hjul, ein rullator, fjerning av vanskelege dørstokkar – ja, så finst det og.

Om eg før har trudd at eg har forstått meininga med eit offentleg helsestell, så skjønar eg det i alle fall no. Offentlig helsestell er ikkje berre byråkrati og opningstider. Det er menneske av kjøtt og blod som kjem innom og gjer ein framifrå jobb. Menneske du kan snakka med. Menneske du kan høyra på, og som høyrer på deg. Nokre av dei kan du rett og slett bli glad i.

Så då kunne vi feire. Med ribbe, lefse, akevitt frå Siemers og øl frå Nøgne Ø. Far min sa han kjende akevitten heilt ned i stortåa. Dette var noko anna enn den tragiske lungeavdelinga. Då var eg nøgd. Seinare såg vi eit suverent handballag frå Noreg som banka ungararane til pinneved. Eg seier det som det er: Dette er felles velferd på sitt beste! Og, ja, det finst både helse og livskvalitet i heimen – berre vi får litt hjelp til å lokka dei fram. Far min vert aldri frisk att, men han både kan og skal ha eit liv likevel.