NIMBY?

Som hytteeier på Kvamskogen er jeg vel kjent med hvordan det er å ha kraftlinjer på kryss og tvers i turterrenget. Det er synd å si at de er spesielt vakre, og ingen hadde savnet dem dersom de forsvant. Dessverre er problemstillingen motsatt; nå handler det om hvor mange flere vi skal få - i tilknytning til utbyggingen av forbindelsen Sima-Samnanger.

Flere kraftlinjer over Kvamskogen ville det trolig blitt enten forbindelsen helt inne fra Eidfjord hadde gått i sjøen eller som luftspenn. Linjen må jo uansett komme seg ut av Hardanger og over til Samnanger for å kunne gå videre mot Bergen. Da er Kvamskogen et førstevalg som trase. Det er derfor andre deler av Hardanger som nå vil få kraftledninger som del av terrenget for første gang. Hele tre steder vil kraftledningen gå i spenn over vakre sidearmer av Hardangerfjorden: Fykse, Granvin og Osa. Det er umulig å kalle utbyggingen for noe annet enn et stort inngrep i noe av den flotteste naturen vi har i Norge.

Argumentene for den nye kraftforbindelsen er enkle: Det er behov for økt kapasitet inn mot Bergensregionen, dels fordi forbruket i regionen øker jevnt og trutt og dels fordi det er behov for økt kapasitet til å forsyne olje- og gassvirksomheten til havs (videre utvikling av Troll og nye prosjekter som Gjøa). I alle år etter 2005 har det vært mer enn 100 timer med redusert forsyningssikkerhet i Stor-Bergen; i 2008 var det nesten 600 timer og i så langt i 2010 mer enn 1300 timer - på grunn av kulden i vinter. Fortsatt vekst i forbruket uten ny kapasitet er en dårlig løsning, da vil vi før eller siden havne i en situasjon med utkobling eller svært høye priser lokalt - eller gjerne begge deler på en gang. Altså må noe gjøres.

Argumentene mot den kraftlinjen Olje- og energidepartementet nå går inn for er også klare: Det er snakk om et betydelig naturinngrep, og det er stor lokal motstand. Ellers deler motstanderne seg inn i litt ulike leire: Noen mener at den nye forbindelsen rett og slett er unødvendig fordi kombinasjonen av kraftvarmeverket på Mongstad, ny fjernvarme i Bergen og generell energieffektivisering vil sikre tilstrekkelig kapasitet. Noen mener at en ny forbindelse må legges i fjorden - og ikke som luftspenn. Og endelig er det de som mener at saken bør utredes enda mer, og at vedtaket i departementet derfor er forhastet.

For min del tror jeg neppe det er tvil om at en ny forbindelse er nødvendig. På den ene siden øker forbruket av elektrisitet mer enn all annen energibruk; - i Norge, som i andre land. På den andre siden er det for lengst opplest og vedtatt at det er god miljøpolitikk å forsyne nye installasjoner for olje- og gassvirksomheten med kraft fra land, framfor å bruke gassturbiner til havs. Og endelig tror jeg misnøyen i Bergensregionen vil bli betydelig den dagen strømprisen legger seg på et varig høyere nivå enn i resten av landet. Stakkars den som er energiminister da!

Jeg tror heller ikke det er slik at Regjeringen eller Statnett nærer noen prinsipiell uvilje mot sjø-kabling. Hadde kabel i fjorden vært et realistisk alternativ er jeg rimelig sikker på at en slik løsning hadde blitt valgt, av åpenbare grunner: Mindre politisk støy, og - naturligvis - et langt mindre synlig inngrep i naturen. Det er mulig at nye utredninger kunne endret konklusjonen, men ikke veldig sannsynlig. Krav om utsettelser og ytterligere utredninger er enkle å fremme, men hjelper oss sjelden unna vanskelige valg.

Alt i alt mener jeg derfor at den nye kraftlinjen er et nødvendig onde. Den er et eksempel på at produksjon og forbruk av energi nødvendigvis får konsekvenser, hva enten det er snakk om vannkraft, vindkraft, solenergi eller olje og gass. Det betyr ikke at protester og kritikk er unødvendige, tvert om. Nettopp fordi energiprosjekter - i dette tilfellet en kraftlinje - kan ha store konsekvenser for natur og miljø er det nødvendig at vi hele tiden ser etter alternativer og stiller spørsmål ved de analysene som utføres hos ulike myndighetsorganer. Og selvsagt er det mulig å forstå at de som vil merke naturinngrepene mest også er de som stiller seg mest negative. Såvidt jeg forstår skal de nye mastene rage om lag 45 meter over bakken, mens selve kraftgaten blir 40 meter bred. Jeg kan ikke akkurat si at jeg gleder meg til den dagen den nye kraftlinjen skal ferdigstilles over Kvamskogen, for vakkert kan det umulig bli.

Derfor stiller jeg meg litt undrende til uttalelsene fra partisekretæren i Arbeiderpartiet, Raymond Johansen, i dagens BT. I følge ham er den nye kraftlinjen egentlig en "seier for miljøet." Argumentet hans er todelt: På den ene siden vil linjen gjøre det mulig å føre mer kraft fra land og ut til olje- og gassinstallasjonene til havs og på den andre siden vil det bli mulig å bygge ut mer småskala vannkraft i området omkring den nye traseen. Han kan ha rett i begge deler, og han føler nok et behov for å komme på offensiven, men likevel ville jeg formulert meg litt annerledes. Sima-Samnanger er først og fremst et nødvendig onde som vi sier ja til fordi forsyningssikkerhet noen ganger går på bekostning av andre hensyn. Etter min mening er det bedre å legge vekt på at vi noen ganger må gjøre upopulære valg, enn å framstille en sak med såpass store negative konsekvenser som en "seier."

Da synes jeg at Einar Håndlykken i miljøstiftelsen Zero treffer planken litt bedre. I et intervju i Dag og Tid viser han til at mer fornybar energiproduksjon nødvendigvis også betyr mer synlig energiproduksjon; kraftlinjer, rørledninger, vindmøller, solcellepaneler, anlegg for bioenergi, og så videre. Alt dette må finnes noen steder, det må synes, det må ta plass. I tillegg viser han til et paradoks som også har slått meg; nemlig at mange av de som nå er sterke motstandere av den nye kraftlinjen av hensyn til uberørt natur samtidig var blant de som jobbet sterkest for realisering av Hardangerbrua - som skal erstatte fergeforbindelsen mellom Bruravik og Brimnes. Med en total lengde på 1380 meter, hvorav 1310 meter som hovedspenn, er det vanskelig å påstå at denne brua ikke vil berøre naturen. For min del ser jeg ikke bort fra at Hardangerbrua visuelt sett kan bli både fin og flott, men et betydelig inngrep i naturen er den like fullt.

Hva en mener om slike prosjekter - enten det handler om ei bru eller en kraftledning - er naturligvis også bestemt av hva slags interesser vi har for øvrig: Hvor vi bor, hva som blir de umiddelbare konsekvensene og - ikke minst - om vi har flest fordeler eller ulemper av selve tiltaket. De som bor i Hardanger får nå naturen sin ødelagt fordi folk i Bergen og norsk olje- og gassvirksomhet trenger mer elektrisitet. Ikke så rart at mange føler ulempene som vesentlig større en fordelene. Eller motsatt, som en bekjent her i Bergen sa til meg for litt siden: "Jeg er tilhenger av både Hardangerbru og ny kraftlinje. Da får jeg tryggere kraftforsyning, samtidig som det blir enklere å komme seg til hytta på Ustaoset."

Motstand mot store lokale inngrep som først og fremst er til fordel for andre har for lengst fått sitt eget navn: "NIMBY - Not In My Back Yard." Nibyisme er et vel etablert begrep i forbindelse med planlegging av nye anlegg og virksomheter, - kraftstasjoner, gassterminaler, veier, søppelfyllinger, kirker, moskeer, flyktningmottak, ja, selv lokaliseringen av USAs ambassade i Oslo er kontroversiell. Regelen er at når fordelene ved inngrepet først og fremst går til andre enn de som blir mest direkte berørt, ja, da kan den lokale motstanden bli stor. Ofte er det heller ikke mulig å bøte på slike ubalanser, - ett sted må anleggene lokaliseres, altså må det gå ut over noen.

Slik som i Hardanger. Så kan en spørre om motstanden mot den nye kraftlinjen egentlig er et uttrykk for nimbyisme. Burde det ikke være i hele landets interesse å bevare den vakre naturen langs Hardangerfjorden? Vil ikke de nye luftspennene gå ut over flere enn de som bor langs fjorden og de som regelmessig benytter Hardanger som rekreasjonsområde? Jo, jeg tror vi må svare ja til det. Derfor er det vanskelig å slutte seg til Raymond Johansen når han kaller tiltaket en seier for miljøet. Bare i en verden som tar klimaproblemet alvorlig på en helt annen måte enn i dag er en slik karakteristikk mulig. Og selv da bare indirekte. I mellomtiden er det nok mest ærlig å si det som det er: Sima-Samnanger er nødvendig av hensyn til forsyningssikkerheten til hundretusenvis av husstander, og til både offentlig og privat virksomhet i Bergensregionen. Det er en kraftledning som ingen egentlig ønsker, men som dessverre er nødvendig likevel.

Et direktiv til besvær

Noen som husker Stanley Kubricks "2001 - A Space Odyssey?" En genial film, som inneholder en av de mest skremmende scenene jeg kan forestille meg: Der hvor datamaskinen HAL 9000 leser på leppene hvordan astronautene Bowman og Poole diskuterer mulighetene for at "systemet" tar feil. Moral: Det finnes ikke noe privatliv ombord i Discovery One. Og uten privatliv er de to astronautene fullstendig i hendene til den spinngale datamaskinen. Det må gå galt.

Folk må snart tro at jeg har fått datalagringsdirektivet (DLD) på hjernen. Finnes det virkelig ikke viktigere spørsmål her i verden? Jo da, det finnes viktige saker i haugevis.

I dag er jeg for eksempel opprørt og oppgitt over Israel, og det er dessverre ikke noe nytt. Som mange andre samfunnsinteresserte mennesker følger jeg med i nyhetene og leser om store og små saker. Mange av dem engasjerer meg. Noen av dem skriver jeg om her på bloggen – hvis jeg har tid.

Andre plager jeg familie og kolleger med, i et ustanselig renn av meningsproduksjon og standpunkter. For en tid siden var det en som sa til meg: ”Herregud, Tom, at du orker å ha så mange meninger om så mye? Hele tiden?”

Vel, noen er flinke til å gå på ski, andre er flinke til å tjene penger. Noen er flinke til begge deler på en gang. Men selv er jeg nok aller mest flink til å ha meninger – noen gode, andre ikke fullt så gode – og slik arbeider jeg meg videre fra dag til dag. Det har blitt en livsstil, og veien til overlevelse er å ikke ta seg selv altfor høytidelig. Likevel føler jeg med omgivelsene mine, altså, - i alle fall innimellom.

Hva så med DLD? Har jeg fått dilla? Hvorfor er denne saken så viktig for meg? La meg forsøke å forklare:

DLD er et eksempel på politikk som ”sporer av” – det er snakk om et tiltak som opprinnelig hadde en bestemt hensikt, - men som etter hvert blir utvidet til å handle om alt mulig annet. Det er snakk som et tiltak som ingen partier ved sine fulle fem ville utarbeidet som del av sitt program, og deretter gått til valg på. Det er – kort sagt – et godt eksempel på ”politikk på sitt verste” – en sak der innholdet i selve saken må spille annenfiolin, og der andre hensyn går foran. Den er litt sånn ”Folkefiende” a la Ibsen – for de som kjenner den historien.

DLD kom som et resultat av terrorangrepet 11. september 2001. Det ble hastet fram under press om å ”gjøre noe” for å beskytte uskyldige innbyggere mot terrorisme – og under betydelig press fra administrasjonen til George Bush. Faktisk har DLD noe av den samme forhistorien som regelverket for sikkerhetskontroll ved flyplassene verden over. Det skulle ”synes og merkes” at kampen mot terrorisme ble tatt alvorlig.

EUs egen behandling av direktivet er sterkt klanderverdig. I en situasjon der det var politisk nødvendig å vise styrke og samhold i kampen mot terrorisme var det få land som tok belastningen med å stille kritiske spørsmål. Var du mot direktivet var du samtidig for bin Laden og nye terroranslag, helt i samsvar med Bush-administrasjonens logikk.

Nå har terrorfrykten avtatt noe, men DLD eksisterer fortsatt. Da kommer det nye argumenter: Kamp mot pedofili, kamp mot seksuelle overgrep, kamp mot økonomisk kriminalitet - og så videre. Og nå først ser vi at debatten om hva direktivet egentlig betyr begynner å blomstre. Mange forstår at logikken bak direktivet er såre enkel: Jo mer et samfunn overvåker sine egne innbyggere, jo enklere er det å oppklare forbrytelser i ettertid. Argumentet er etter all sannsynlighet helt riktig. Det er faktisk slik at jo mer vi overvåkes, jo vanskeligere er det for oss å begå forbrytelser.

Problemstillingen er derfor denne: Hva slags samfunn ønsker vi å ha? Eller mer presist: Hvor mye privatliv ønsker vi å ha? For det virkelig farlige med DLD er kanskje ikke først og fremst den massive kartleggingen – og lagringen – av alle våre individuelle gjøremål som vil finne sted, men nettopp de argumentene som føres for direktivet. Her har vi altså et spørsmål der argumentene virkelig teller, og det gjør saken både viktig og spesiell.

Hvor mye overvåking må til for å fjerne alle forbrytelser? Temmelig mye. Norske fengsler er en god indikasjon: Her skulle man tro at det var mulig å kontrollere hva hver eneste innsatte foretok seg til enhver tid, men likevel florerer både kriminalitet og ulovlig omsetning av narkotika i fengslene våre. Med andre ord: Hvis du virkelig ønsker å overvåke medlemmene av et samfunn opp til det punktet der kriminalitet ikke lenger er mulig, så må overvåkingen av hver enkelt borger være strengere enn den som finner sted i et normalt fengsel. Bare da kan du effektivt bekjempe terrorisme og alvorlig kriminalitet.

Tilhengerne av direktivet motsetter seg slike tankerekker. De mener det er usaklig å komme trekkende med paralleller til det tidligere DDR og til skrekkvisjonene til George Orwell. De mener at motstanderne av DLD ser spøkelser på høylys dag. Men dette kan de bare hevde fordi de ikke har forstått rekkevidden av sin egen argumentasjon. Det er den som virkelig skremmer, og det er den som får oss motstandere til å reise bust.

Et utsøkt eksempel kan vi lese i Dagsavisen, der stortingsrepresentant Håkon Haugli kommer med enda et forsøk på å forklare hvorfor DLD er fornuftig. Han har to eksempler: En narkotikasak som ble oppklart takket være politiets tilgang til trafikkdata i Nederland, og en grotesk sak om en far som opererte som hallik for sin egen 7 år gamle datter.

Jeg kjenner selvsagt ingen av sakene. Jeg kan ikke motsette meg at tilgang til trafikkdata har vært avgjørende for å oppklare dem. Jeg må derfor tro at Haugli har rett; - her finnes det en direkte overgang mellom tilgang til trafikkdata for telefoni og internett og til politiets oppklaring av de aktuelle sakene. Ja, jeg tror faktisk at Haugli kunne kommet opp med flere eksempler på det samme: Trafikkdata kan bety mye i mange typer etterforskning av grov kriminalitet. Trafikkdata kan hjelpe politiet i deres kamp mot forbrytelser. For min del har jeg aldri hevdet noe annet. Jeg tror faktisk Haugli har helt rett; jo mer trafikkdata lagret over lengre tid, jo høyere oppklaringsprosent for visse typer forbrytelser.

Er DLD et viktig bidrag i kampen mot terrorisme – som var den opprinnelige begrunnelsen? Trolig ikke. Men det finnes dessverre en haug med andre forbrytelser vi kan fokusere på, så hvorfor ikke ta veien over til disse? Og hvis målet er å hjelpe politiet med å oppklare forbrytelser, vel, da kan det vanskelig handle om å begrense verken overvåking eller lagring. Hvis målet om å oppklare forbrytelser er viktigere enn alt annet – for eksempel hensynet til personvernet – så finnes det ikke mange sperrer i Hauglis argumentasjon. Og det er nettopp hva som er skremmende.

Vi kunne tenke oss følgende eksempel: En politimann hører støy og bråk fra rekkehuset ved siden av. Han tar en tur ut på sin egen plen og kan se at naboen er i ferd med å mishandle sin kone. Han griper inn, - han er politi. Mishandlingen opphører. Mishandleren får sin fortjente straff.

Hadde det ikke vært fint om det stod en politimann utenfor alle stuevinduer? Hele tiden? Eller i det minste et kamera som registrerte alt? Tenk på alle forbrytelser som enten ble umulige eller som lot seg oppklare på 1-2-3!

Her vil Haugli hevde at jeg er usaklig. Men, igjen: Det er bare fordi han ikke forstår rekkevidden av sine egne argumenter. Hans argument er at økt registrering og lagring av elektronisk trafikk – ikke bare av mistenkelige enkeltpersoner, men av hele befolkningen - hjelper politiet. Jeg er enig i det. Politiet får mye mer å jobbe med. Hans argument er at politiets arbeid er viktig for samfunnet som helhet. Jeg er enig i det. Jeg er tilhenger av lov og orden. Hans argument er at hensynet til politiets arbeid må gå foran hensynet til personvernet til hver enkelt av oss, og at vi derfor må finne oss i å bli kollektivt registrert og overvåket. Jeg er dypt uenig i det.

I artikkelen sin skriver Haugli:

”Det er ikke uproblematisk – fra et rettssikkerhets- og personvernperspektiv – at data lagret for ett formål brukes til et annet, slik situasjonen er i dag. En kategorisk avvisning av DLD etterlater et stort spørsmål: Hva er alternativet? Hvordan vil motstanderne av DLD sikre at alvorlig kriminalitet og terror kan etterforskes og straffes?”

Her er vi ved kjernen i Hauglis argumentasjon. For det første gir han inntrykk av at lagrede persondata allerede i dag er ”fritt vilt” som kan benyttes til hva som helst. Det er ikke riktig. I alle fall ikke i Norge. Tvert om er det slik at lagrede data utelukkende skal brukes til sitt opprinnelige formål, for deretter å bli kontrollert slettet. Det er bare unntaksvis at trafikkdata fra leverandører av internettjenester blir utlevert til andre formål enn til å skrive ut fakturaer, nettopp på grunn av hensynet til personvernet.

Haugli argumenterer som om DLD allerede var implementert i norsk lov. Men faktum er at trafikkdata blir mindre og mindre relevante for fakturering, fordi stadig flere av oss betaler for kapasitet som er tilgjengelig hele tiden. Det kalles bredbånd. Data- og telefontrafikk går i nøyaktig samme retning. DLD handler derfor ikke om å ”forlenge” lagring av data som ville ha blitt lagret uansett, det handler tvert i mot om å pålegge lagring av data som er kommersielt uinteressante, med den klare begrunnelsen at politiet kan ha behov for å rekonstruere dem senere. Og det er – med all mulig respekt – noe helt annet.

Men så spør han om alternativet. Om hvordan vi da skal bekjempe terror. Ja, hva kan alternativet være til å overvåke samtlige av landets innbyggere? Deres telefonsamtaler. Deres mobilsamtaler. Deres e-poster og inngående meldinger. Deres fysiske plassering inntil nærmeste meter? (Tenk. Tenk. Tenk.) Jo, jeg tror jeg har svaret: Hva med å la være?

Men hva da med ”alvorlig kriminalitet og terror?” Ja, da er vi tilbake ved start igjen.

Det Haugli ikke ser er at argumentasjonen hans er en invitasjon inn til en illusjon – illusjonen om det risikofrie samfunnet; samfunnet der forbrytelser ikke eksisterer fordi ordensmakten har så stor innsikt i bevegelsene til hver enkelt av oss at bare tanken på en forbrytelse forbyr seg selv. En praktisk tilnærming til et slikt samfunn kan være å se på sikkerhetskøen på en flyplass: Alle må vrenge lommene, alle må vise fram både tannpasta og hudkrem, noen blir nektet adgang på grunn av en hofteprotese. Men likevel er vi ikke helt overbevist om at flyet vårt er bombe- og terrorfritt. Hvorfor? Fordi vi har sunt folkevett, og forstår at de som virkelig vil oss noe vondt har greid å komme seg forbi kontrollen på andre måter.

Slik er det også med DLD. Det er verre enn et skudd med hagle, det er et skudd med hagle i blinde. Noe som er ille i seg selv. Men det som virkelig skremmer er når representanter for sosialdemokratiet blåser seg opp, kaster på oss ulykkelige og misbrukte 7-åringer, og ber oss om å ta ansvar for ”alvorlig kriminalitet og terror.” Det er da jeg sier takk for meg.

Skal vi tro Haugli er det samfunnsnyttig å registrere hver eneste av mine telefonsamtaler, og samtlige av mine bevegelser på internett, pluss hvor jeg fysisk befinner meg til enhver tid, fordi jeg kan komme til å begå en forbrytelse. Men vi kommer fra et århundre der slike hensyn til ”samfunnet” framfor hensynet til den enkelte har sett sine ulike systemvarianter. I alle disse tilfellene har det vært snakk om å ha mest mulig oversikt over borgernes bevegelser, deres kommunikasjon, og deres fysiske plassering på ethvert tidspunkt. Fordi det da ble enklere å oppklare eventuelle forbrytelser.

Fra de totalitære regimenes grusomme erfaringer ble retten til et privatliv, retten til å være seg selv og til å forme sitt eget liv uten tilsyn og overvåking, nærmest en livsbetingelse. Det må rett og slett finnes en grense for statens og påtalemaktens innsyn i livet til hver og en av oss. Dette er en nødvendig betingelse for et virksomt demokrati. Demokratiet og rettsstaten medfører nødvendigvis risikoen for at noen av oss kommer til å bryte loven. Slik er livet. Slik er vår felles virkelighet. Bare tanken om at dette er noe vi kan fri oss fra gjennom å registrere aktiviteten til alle borgere hele tiden er sterkt provoserende, og har implikasjoner som er skremmende. Hvis det funksjonelle - som kampen mot kriminalitet - blir viktigere enn retten til selv å bestemme hvem du vil være i forhold til andre mennesker og de opplysningene du selv gir fra deg om ditt eget liv, ja, da er veien inn til det totalitære allerede tilbakelagt.

Det er dette tilhengerne av DLD nekter å forstå, fordi det hele tiden kan finnes eksempler på hvor "nyttig" det er med overvåking (en pedofil her, en korrupt person der, en potensiell terrorist i det tredje hjørnet).

Jeg husker dessverre altfor godt at mitt eget parti har vært involvert i grove overgrep når det gjelder overvåking og maktmisbruk i etterkrigstiden. Derfor er DLD viktig for meg. Derfor skriver jeg disse bloggene og snakker negativt om direktivet så ofte jeg kan. Men jeg er ikke dummere enn at jeg kjenner utgangen; - det er veldig vanskelig for Norge å ha annen lovgivning enn EU på dette området. Men for å være ærlig hadde jeg foretrukket å bli møtt med pragmatiske argumenter om begrenset nasjonal handlefrihet, framfor de tullete og populistiske utbruddene vi nå har sett om at systematisk og total overvåking av hele befolkningen faktisk er nyttig.

Når jeg leser innlegget til Håkon Haugli blir jeg derfor bare deprimert. Hva med denne varianten: I dag er det fullt mulig å legge inn en chip i hver eneste bil i Norge som kan gi automatisk rapport til politiet hver gang bilen (eller føreren) er over fartsgrensen. En slik kontroll vil trolig gi en sterk reduksjon i antall trafikkulykker, og opp mot 100 prosent oppklaring hos politiet. Det finnes ingen ting i argumentasjonen til Haugli som sier at dette ikke er samfunnsnyttig. Burde vi slå til?

Det er jo praktisk.

”Krisekaravanen” – dei vanskelege spørsmåla

I vekene mellom 6. april og til midten av juli 1994 vart om lag 800.000 tutsiar massakrert i Rwanda av landsmenn frå ei anna etnisk gruppe, hutuane. Det rettslege oppgjeret etter desse hendingane held stadig fram i Tanzania, ved Dei sameinte nasjonane (SN) sin eigen domstol for dette folkemordet.

Den utfattelege valden skapte sjølvsagt ein stri straum av flyktningar. På kort tid var millionar av menneske på flukt, og mange av dei kom seg over grensa og inn i nabolandet Kongo. Rett ved grensebyen Goma vart det skipa store flyktningleire. Hit kom etter kvart hjelp inn frå heile verda; frå SN, frå Den internasjonale Raudekrossen (IRC) og frå frivillige organisasjonar (NGOar – non-governmental organisations). Telt, sjukehus, medisinar, mat, reint vatn, forpleiing, protesar til dei tusenvis av amputerte; - krisehjelp i stor skala.

Dei fleste trudde at flyktningane i Goma-leirane hadde rømt frå uhyrlege overgrep. Men, i følgje den nederlandske journalisten Linda Polman, tok dei feil: Det var overgriparane som kom i store flokkar over grensa. Mellom flyktningane fanst mellom anna heile den rwandiske hutuhæren og militsen som hadde stått bak nedslaktinga i heimlandet. Dei held fram med å myrde tutsiar og fredlege hutuar inne i leirane, og hadde etter kort tid etablert full kontroll over alt som gjekk føre seg der. Mat, medisinar, pengar, og – etter kvart – store mengder med våpen, kjøretøy og anna utstyr, gjorde sitt til at hutuane fekk nye krefter. Krefter som dei mellom anna nytta til å reise den korte vegen attende til Rwanda for å halde fram med ugjerningane sine. Vart dei svoltne og slitne av mord, amputeringar og valdtekter var vegen like kort attende til leirane ved Goma, og til den velmeinte krisehjelpa frå det internasjonale samfunnet. Paradokset er dermed at mange av ugjerningane som einskilde no lyt stå til rette for ved SN sin domstol i Tanzania ikkje hadde vore mogleg utan hjelpa frå SN sjølv, frå IRC og frå hundretals NGOar.

Dette er berre ei av fleire historier som Polman skriv om i den siste boka si, ”Krisekaravanen.” Polman er ein erfaren journalist som har vore til stades ved mange av dei humanitære krisene dei siste tiåra; Rwanda, Liberia, Somalia, Afghanistan, Haiti. Og det paradokset ho strekar opp er kort fortalt dette: På den eine sida finst det eit sterkt ønskje om å hjelpe når katastrofen rammar uskuldege menneske, om det er krig eller naturen sjølv som er den utløysande faktoren. Og denne trongen er ikkje berre avgrensa til folk i rike land. På den andre sida finst det grupper og leiarar utan moralske skruplar som heilt medvete utnyttar denne menneskelege medkjensla til å fremje sine eigne interesser.

Der desse to kreftene møtast er i det Polman kallar ”humanitærindustrien;” titusentals NGOar som konkurrerer med kvarandre om stadig nye prosjekt, nye oppgåver, - nye kjelder for finansiering.

Polman har krisene i Etiopia (frå 1980-talet) og Sudan som døme på korleis logikken i ”humanitærindustrien” kan fungere: Styresmaktene ser seg trua av opposisjon i ulike deler av landet. Dei utløyser så ei ”krise” ved å bruka soldatar til å brenne, øydelegge, valdta og myrde slik at store folkemengder kjem på flukt. Etter kvart som krisa vekst vert også den internasjonale merksemda større. Det er trong for internasjonal bistand, men all hjelp vert kontrollert av makthavarane. Det er dei som avgjer kven som skal få hjelp, og kor mykje. Og det er dei som ”et av lasset” – og sørgjer for at hovuddelen av innsatsen fell i eigne hender. Skal vi tru Polman er det ikkje uvanleg at opp mot 70-90 prosent av all humanitær hjelp faktisk endar med ”feil adresse.” Om Sudan skriv ho mellom anna dette:

Den som ser forbi leirene og retter blikket mot Sudans hovedstad Khartoum, ser at det går regimet godt. Det blir bygd majestetiske broer over Nilen, og kontorbygninger dukker opp overalt. Langs boulevardene i byene haster unge, rike sudanesere med designerrifter i jeansen og hippe joggesko til super- og hypermarkedene i sentrum, der de må klare å bestemme seg blant fjorten forskjellige dufter wc-luftfriskere og et utvalg importerte dypfryste godsaker. Salgstallene på BMW-er til 160.000 dollar per stykk og plasmatv-er går gjennom de fleste tak i Khartoum. (…) Sudans økonomi blomstrer. Regimet pumper opp rundt fem hundre tusen fat olje per dag – en dråpe sammenlignet med produksjonen i for eksempel Saudi Arabia, men nok til statsinntekter på om lag en million dollar per dag. Det regimet sparer på forsyninger til leirene for hjemløse, kan det bruke på kinesiske FN-6 rakettkastere, russiske kamphelikoptre og annet militært nips. Over sytti prosent av statsinntektene går til forsvaret.

Her ser ein både styrken og veikskapen i boka til Polman. Den er på den eine sida full av personlege og høgst truverdige erfaringar frå nokre av dei verste plassane på jorda, og slik fungerer den godt. Men på den andre sida vert det kasta fram tal og proporsjonar som det er vanskeleg å feste lit til (sjølv med ein svært låg realisert oljepris og med svært låge statlege inntekter vil ein produksjon på om lag 500.000 fat per dag gje vesentleg høgare inntekter enn det Polman synest å tru).

At journalistar surrar med tal er ikkje noko nytt. Men det går på truverdet laus, ikkje minst fordi referanseverket i boka ikkje fungerer. Tal, prosentar og ulike ”fakta” gjer teksten levande, men vert heilt klart nytta til å få fram journalistiske poeng – og ikkje til å gje lesaren eit grunnlag for å gå vidare med kritiske spørsmål. Eit anna døme på det same; - om krigen i Afghanistan - skriv Polman:

”Mellom 2001, begynnelsen på Krigen mot terror, og 2008 øremerket over seksti giverlandsforeninger totalt femten milliarder dollar for hjelp til Afghanistan, men hvor disse pengene egentlig er blitt av, er uklart. Verken giverne eller INGO-ene deres våger å besøke prosjektene de betaler for. Resultatet er en uetterrettelig sjonglering med bistandsmilliardene, noe som innbyr til svindel. Sykehus som ikke blir bygd, pikeskoler der i praksis bare gutter får undervisning – alle i Afghanistan kjenner til eksempler på hjelpeprosjekter som blir finansiert, men ikke realisert.

Truleg er det sant at ”alle” veit noko om ting som ikkje fungerer i Afghanistan, men her finst ingen referansar. På den andre sida finst det ein konkret referanse til ”Prospect Magazine” frå juni 2008, om korleis eit prosjekt for bustadbygging i Bamiyan-provinsen enda med at folk sette fyr på kostbare takbjelkar som var importerte frå Iran, rett og slett for å halde varmen. Berre ved det høvet hadde ei opphavleg løyving på 150 millionar dollar blitt redusert til to lass trailerar med berebjelkar, som var heilt ubrukelege for den lokale byggeskikken.

Vi mistenkjer derfor Polman for å ha mykje rett, sjølv om tala og dei faktiske opplysningane hennar er nokså selektive. Ho skriv som ein journalist, farga av omstende og inntrykk, og ho fortener å bli lest deretter.

Polman opnar boka si med ein ”dialog” mellom to av dei største humanistane vi kjenner; Henri Dunant og Florence Nightingale. Medan den fyrste held fast ved norma om at hjelpeorganisasjonar alltid skal vere nøytrale, hadde den andre lita tru på humanitær hjelp som i realiteten vart eit gissel for urimelege makthavarar. Alle menneske har krav på hjelp, sa den fyrste. Hjelp som ikkje nyttar er ikkje hjelp, sa den andre. Her meir enn anar vi eit skilje mellom kontinental pliktetikk, som hjå Kant (det kategoriske imperativ), og den britiske varianten av fornuftsdyrkinga, som i nytteetikken til Bentham (den maksimale nytta).

Det klassiske dømet på korleis ein hjelpeorganisasjon kan falla i hendene på ein brutal og grotesk makthavar er tilhøvet mellom Raudekrossen og Nazi-Tyskland i åra frå 1942. Medan utryddinga av jødane gjekk sin gong, og akselererte gjennom 1943, tok Raudekrossen ei avgjerd om at det var meir tenleg å halde kontakten med regjeringsmedlemmar, leirkommandantar og lokale nazisjefar enn å informere verda omkring om dei kriminelle handlingane som faktisk skjedde i utryddingsleirane. Idealet var å vere nøytral, for på den måten å gjere størst mogleg innsats for uskuldege. Realiteten var at SS henta ut alle føremoner til sine folk, medan fangane i konsentrasjonsleirane fekk ingenting og utryddinga gjekk vidare.

Og det er hovudpoenget til Polman. Det ”kostar” å vere nøytral, når det berre gjev tilgong til eit bitte lite mindretal av dei som verkeleg treng hjelp. I mange høve er ”humanitær” hjelp det same som å gje støtte til forbrytarane, opiumsdyrkarane, militsleiarane, dei lokale høvdingane. Det var eit alvorleg dillema for så vel Dunant som Nightingale. Det er eit alvorleg dilemma for alle vestlege land som nett no gjer kva dei kan for å stette ein president i Afghanistan som alle veit er korrupt. Korleis ein skal finne ein haldbar veg ut av denne krisa er fullt ut eit ope spørsmål.

Og det vert ikkje enklare av at vi no har ein heil industri, ein hær på titusenvis av NGOar, som alle ønskjer å overleve, som alle ønskjer fokus, som alle ønskjer ein plattform å leva vidare på. Der ein organisasjon er viljug til å setje ei grense, finst det hundrevis av andre som vil gå vidare. Men dermed er grunnlaget for spekulasjon i menneskeleg naud berre forsterka.

”Legar utan grenser” (MSF) vart skipa i samband med krisa i Biafra i Nigeria (1967-1970). Det starta som eit raseri frå franske legar mot den nøytrale politikken til Raudekrossen, i ein situasjon der millionar av menneske vart isolert frå omverda, og der sjølv ikkje IRC fekk tilgong. I dag er det mogleg å forstå denne grunngjevinga som eit ”oppgjer” med den nøytrale humanitære politikken, men sjølv ikkje MSF kan kvi seg frå den konkurransen dei har vikla seg inn i. Å være ”nøytral” i dag er samstundes å være langt i frå ”nøytral” i høve til nye prosjekt og nye moglege kriser.

Kva skal vi då gjere? Dette er den vanskelege avgjerda som Polman ikkje har svaret på. Vi kan meine at obskure organisasjonar – med fokus på vakre ansikt og amputerte hender – trass alt er betre enn ingenting. På si side kan Polman finne grunnar for at ingenting faktisk er betre enn noko; - så lenge det held makthavarar og torturistar med kontrollen. For min del tenkjer eg at lærdommen er meir triviell: Det finst faktisk tilhøve som korkje er kvite eller svarte. Dei gjer vala våre vanskelegare, men ikkje fånyttes. Og sjølv om verda er jævlig og urettferdig så finst det alltid ein uskuldig stakkar eller ei uskuldig jente der ute som fortener betre...

Dusteforbundet anno 2010

Jeg kommer stadig tilbake til følgende gullkorn fra Darwin P. Erlandsen (selvoppnevnt president i Norsk Dusteforbund): "Av alle ting man kan ha, er prinsipper det aller vanskeligste."

Det er så sant som det er sagt. Prinsipper har den ubehagelige siden ved seg at de fra tid til annen biter den "prinsippfaste" i rompa. Prinsipper er på en måte viktige først når det byr seg en anledning til å bryte dem. Det er da det virkelig blir avgjort om de har konsekvenser eller ikke. Men det er også da vi ofte får høre all verdens abbel-gabbel om hvorfor prinsippene må vike, hvorfor de egentlig ikke var ment for akkurat denne situasjonen, og så videre. Det kan være komisk. Som regel er det tragisk. Og noen ganger er det begge deler på en gang.

Det har kommet søknad om å etablere en muslimsk privatskole i Oslo. Er det en god eller dårlig nyhet? Oslo kommune mener åpenbart at nyheten er dårlig, for de ønsker å si nei til skolen. Utdanningsdirektoratet har for sin del ikke funnet avgjørende innvendinger mot opplegg eller faglig kvalitet. De anbefaler godkjenning. Saken ender deretter i Kunnskapsdepartementet, som også konkluderer med et ja.

La oss begynne med å slå fast at religiøse privatskoler er fullt ut lovlige i Norge. Vi har nesten 100 av dem - alle er kristne. Mange av oss er skeptiske til denne typen skoler, fordi vi helst hadde sett at alle barn i Norge gikk i den samme offentlige skolen. Det mener for eksempel jeg. Men jeg tviler på om jeg har sterke nok argumenter til rett og slett å stenge enhver privat skole, det vil si nekte foreldre å sende barna sine til den skolen de mener er den beste, - og som ellers møter alle offentlige krav til innhold og kvalitet, hvilket tross alt er det viktigste. Jeg tror Norge ville slite voldsomt i forhold til internasjonale forpliktelser dersom vi med et pennestrøk bestemte at alle barn skal gå på offentlige skoler, punktum.

Det gjelder i alle fall så lenge Norge er et land som holder seg med en statskirke som ensidig favoriserer en bestemt religion, noe vi i disse tider tragisk nok særlig kan takke Arbeiderpartiet for. "Gleden" med denne ordningen fikk vi nylig bekreftet i og med det lattervekkende vedtaket om at kirkens nye preses skal ha sete i Trondheim - stikk i strid med kirkens egne anbefalinger. Regjeringen (les: Arbeiderpartiet) mente opprinnelig at kirken ikke kunne frigjøres fra staten fordi den ikke var demokratisk nok. Her kommer da en sak der alle demokratiske organer i kirken har fattet vedtak om at Oslo er det beste stedet å plassere ny preses, og så setter Regjeringen alt sammen til side! Den samme Regjeringen som klaget over mangel på demokrati. Prinsippløsheten er virkelig til å le seg i hjel av, men den er selvsagt alvorlig nok for dem det angår.

Ingen ting av dette forandrer det faktum at det helt innenfor loven å søke om etablering av enda en religiøs privatskole. Forskjellen er denne gangen at det religiøse grunnlaget ikke er kristendommen, men islam. Og "problemet" er at Norge har forpliktet seg på å føre en politikk som ikke diskriminerer på religiøst grunnlag. Vi tror på religionsfrihet, og vi tror på toleranse. Med andre ord: Vi kan ikke si ja til kristne privatskoler og nei til muslimske, uansett hvilke fordommer vi har mot islam.

Akkurat i dette punktet oppstår da visse ”uhellige allianser” mellom fremmedfiendtlige høyrekrefter (som misliker islam) og den sekulære venstresiden (som i grunnen misliker alt som smaker av privatskoler). Resultat: Det fullstendig uverdige vedtaket i Oslo kommune; - prinsippløst, ubegrunnet og fordomsfullt. Vi må bare være glad for at det finnes et Utdanningsdirektorat og et Kunnskapsdepartement som kan rydde opp i hva som er fordommer og hva som saklig sett skal avgjøres: Holder skolen nødvendig kvalitet? Har den et innhold som er i samsvar med de kravene som stilles? Er søknaden innenfor rammene av loven? Hvis svarene på disse spørsmålene er ja, så skal skolen godkjennes; muslimsk eller ei.

Men så kommer innvendingene. Fra Fremskrittspartiet - representert ved bl. a. Christian Tybring-Gjedde (bildet) - har vi fått høre at hensynet til integrering må gå foran. En muslimsk skole fører til unødig segregering i bysamfunnet. Fremskrittspartiet motsetter seg derfor en ”dogmatisk tolkning” av menneskerettighetene og av Norges forpliktelser i den forbindelse. Hensynet til utviklingen i Oslo kommune må være viktigere. Maken til prinsippløst og populistisk sludder har jeg sjelden hørt. Dessverre har Fremskrittspartiet lokalt fått støtte fra folk både i Arbeiderpartiet og i SV i denne saken. Det er ytterst pinlig.

Hele poenget med menneskerettigheter er at de skal tolkes og (helst også) praktiseres dogmatisk. De er uttrykk for et syn på hva mennesker er og hvilke rettigheter de skal ha – uansett hvor de bor, uansett hva de tror på. Vi kan ikke være for religionsfrihet i Teheran og Riyadh, men motstandere av det i Oslo kommune. Og om vi først åpnet for taktiske argumenter om integrering, fordi det er ekstra krevende i Oslo, så kan jeg garantere hva svaret ville være hos borgermesteren i Teheran og hos bønnelederne i de 4300 moskeene i Riyadh. Noen ganger er dogmatikk viktig, rett og slett fordi prinsipper noen ganger er viktige. Det var bakgrunnen for ironien til Darwin P. Erlandsen.

Dette skjønte heldigvis Kristin Halvorsen, og hennes svar på kritikken var glimrende: Vi kan ikke motsette oss prinsipper vi selv har sagt ja til, og som vi ellers ønsker å framheve i dialogen med andre land. Og; det er ingen grunn til å tro at en muslimsk skole med 200 elever i Oslo vil innebære noen ytterligere fare for segregering, - rent praktisk fordi en betydelig del av skolene i Oslo allerede har et flertall av elever med muslimsk bakgrunn.

Er det et problem? Det er i alle fall et faktum. Akkurat som det er et faktum at Norge i dag har hundretusenvis av innbyggere med islam som sin religion. De kommer til å bli enda flere. Jeg spør igjen: Er det et problem? I så fall vil jeg gjerne høre hvorfor. Jeg vil gjerne høre noen forklare meg – på godt norsk – hvorfor det er et problem at det religiøse livet i Norge blir mer sammensatt, og hvorfor det er et problem at konservative og intolerante kristne nå får følge av en del intolerante og konservative muslimer. Har vi først sagt ja til religionsfrihet er det umulig for meg å forstå hvordan det første kan være bedre – og mer akseptabelt – enn det andre. Det er vel intoleransen som er problemet, og ikke religionen?

Norge har allerede i flere generasjoner hatt mennesker med muslimsk bakgrunn som en verdifull og naturlig del av arbeidsstyrken. Vi har muslimske politifolk, muslimske leger og sykepleiere, muslimske lærere, muslimske professorer, muslimske advokater, muslimske bibliotekarer, muslimske artister, muslimske renholdsarbeidere, muslimske kokker, muslimske bussjåfører, og muslimske soldater som står i norsk uniform for å forsvare norsk forsvars- og utenrikspolitikk. Kort sagt: Norge har for lengst fått en befolkning der et betydelig mindretall ikke er kristne, eller humanetikere, eller ateister, men muslimer. Muslimer som hver dag "står opp om morran" og gjør jobben sin; - og som etter alle rimelige antakelser kommer til å fortsette med å være muslimer.

Denne virkeligheten gjør at vedtaket i Oslo kommune bare blir enda mer pinlig og fordomsfullt. For min del har jeg ikke spesielt mye til overs for privatskoler, og særlig ikke når de er religiøst begrunnet. Men noen ganger er prinsipper viktige; - og jeg tenker at for den muslimske delen av Norges befolkning er det tross alt viktig å vite at vi strever etter mest mulig lik behandling av ulike livssyn. Hvilken fornærmelse er det ikke å si nei til en ny privat skole, bare fordi den er muslimsk? Derfor gratulerer jeg Kristin Halvorsen og hennes departement med en klok – og logisk – avgjørelse.