Ny regjering

Foto: Erlend Aas/NTB scanpix/SMK

Stortingsvalget var ikke til å misforstå; velgerne ønsket endring. De gamle regjeringspartiene endte med 72 mandater. De partiene som ønsket ny regjering fikk 96 mandater. Et soleklart flertall. Likevel endte vi opp med en mindretallsregjering. Det er trolig bra for både Venstre og KrF, og sannsynligvis også for Arbeiderpartiet, men det blir veldig slitsomt for Høyre og Frp. Veldig slitsomt.

Heldigvis er det slik i norsk politikk at velgerne bestemmer. De fordeler kortene, og klargjør den politiske matematikken. Og matematikken viser at de rødgrønne tapte valget med klar margin. En ny valgseier var langt utenfor rekkevidde. Hvorfor det ble slik vil sikkert bli diskutert grundig i de tre partiene i tiden framover.

Hos vinnerne var bildet tydelig, men ikke enkelt. Først: Høyre og Frp fikk tilsammen 43,1 prosent av stemmene; med Høyre på kraftig vei opp, og Frp på klar vei ned. En imponerende sum, men ikke flertall. Venstre (5,2) og KrF (5,6) kan hver for seg sikre Regjeringen flertall. Positivt sett – og dersom vi inkluderer Arbeiderpartiet – har den nye Regjeringen minimum tre måter å få saker igjennom Stortinget på; Blå + V, Blå + KrF og Blå + Arbeiderpartiet.

En kan tenke seg konkrete saker innenfor hver av de tre kombinasjonene, men virkeligheten er og blir denne: Regjeringen er en mindretallsregjering som ikke får en eneste sak igjennom i Stortinget uten støtte fra ett eller flere andre partier. Og problemet: I svært mange saker vil disse partiene ha Frp som sin ytterste motpost. Skal sakene få flertall må Frp «vannes ut». Det er en trasig rolle å ha for et parti som er i regjering for første gang, og som derfor har gått lengre enn de fleste andre i å antyde at politiske utfordringer stort sett er enkle «bare man vil høre på oss».

Med det valgresultatet som foreligger fortjener Erna Solberg og Siv Jensen virkelig å danne en regjering, og få mulighet til å sette så mye av sin politikk ut i livet som de bare kan. Det er ikke vanskelig å si at velgerne har gitt et mandat i den retningen; - med forbeholdet om at de må sikre endelig flertall sammen med noen andre.

Personlig mener jeg at det er positivt for landet og for demokratiet vårt at Frp har blitt regjeringsparti; av følgende grunn: I lengden ville det ikke være bra for Norge å ha et parti med 15-20 prosent oppslutning som aldri ble stilt i mulighet å ha regjeringsansvar eller å ta et slikt ansvar med alt hva det innebærer; på godt og vondt.

Frp er sannelig mer enn stort nok til å være regjeringsparti, det har en organisasjon og kandidater som burde være kvalifisert for lengst, og det har gradvis nærmet seg regjeringskontorene som et strategisk mål. Vel, nå har strategien lykkes, og selv om jeg er rykende uenig med Frp i svært mange saker mener jeg det er viktig for demokratiet at landet nå for første gang har fått statsråder fra Frp.

Det høres kanskje rart ut, men jeg er faktisk opptatt av at Regjeringen får en reell mulighet til å sette sin politikk ut i livet. Valgresultatet må resultere i en politikk som er klart forskjellig fra de rødgrønnes. Hvorfor? Fordi det er hva velgerne ba om, og fordi politikken er tjent med at forskjellen mellom alternativene er tydelige. Det verste som kunne skje akkurat nå ville være om den nye Regjeringen av en eller annen grunn skulle mislykkes tidlig i forløpet og dermed aldri fikk anledning til å vise hva slags politikk de egentlig står for.

Regjeringen må få anledning til å levere på løftene sine og på regjeringsplattformen: Reduserte køer og økt valgfrihet i helse og omsorg, et sterkere sosialt sikkerhetsnett, mer til veier og bane, et skole- og lærerløft, mer kvalitet i utdanning og forskning, mer fornybar energi, økt satsing på miljø og klima, bedre integrering av minoriteter, økt sysselsetting og færre uføre, færre kommuner og mye enklere forvaltning, en mer aktiv Europapolitikk, en sterkere fastlandsindustri, redusert oljeavhengighet, en større rolle for frivillig sektor og reduserte skatter. Det er hva britene ville kalle en «tall order», men likefullt noen av sakene der det er skapt forventninger.

Ingen forventer at resultatene skal renne ut av regjeringskontorene som erter ut av en sekk fra første uke. Derfor er det viktig at Regjeringen gis en rimelig sjanse til å sette ambisjonene ut i livet. Av dette følger det at jeg håper Regjeringen kan sitte fram til neste valg, slik at vi da kan gjøre opp regnskap der slike regnskap hører hjemme: I valg, og med folkets stemmer.

Det er ikke vanskelig å forutse at den nye Regjeringen vil komme til å slite på en rekke områder. Mye hardt arbeid venter; og det er mange hindre som skal overkommes. Jeg nærer det håp for mitt eget parti – Arbeiderpartiet – at de holder fanen høyt og er et tydelig opposisjonsparti. Et parti som står for klare alternativer, og som stemmer for det de er for og mot det de er mot. En ansvarlig og konstruktiv opposisjon, som har tyngde i kraft av å være landets største parti og å ha den største stortingsgruppen. 

Arroganse og bedrevitenhet kommer ikke til å bringe Arbeiderpartiet tilbake i regjering. Men hardt og seriøst arbeid, i kombinasjon med vilje til å finne løsninger på tvers av partigrensene der hvor det er nødvendig, er en god modell for økt oppslutning fram mot neste valg. Ledelsen i den nye stortingsgruppa er kompetent og erfaren, jeg har store forventninger til solid opposisjonspolitikk fra den kanten.

Mission Aborted

Speaker John Boehner tapte på alle punkter

Det ble ikke noe av republikanernes ville ritt mot det ytre rom likevel. I siste sekund ble nedtellingen stanset og rakettene skrudd av. Oppskytingen er utsatt inntil videre. Hva gikk galt? Det enkle svaret er at republikanerne tapte på alle punkter. De oppnådde ingenting. De endte opp som en splittet gruppe. De har bidratt til å undergrave sin egen ledelse. Og de har gjort valgene til Senatet og Representantenes Hus neste år mye mer spennende.

Det fantes en gruppe republikanere som så dette komme hele tiden, f.eks. John McCain – senator fra Arizona og tidligere presidentkandidat, og Tom Coburn, senator fra Oklahoma. For min del trodde jeg ikke at McCain og hans likesinnede ville være sterke nok til å kontrollere den brannen som Tea Party-delen av partiet hadde startet. Det var nære på, men jeg tok feil. Jeg kan ikke si at jeg er lei meg for det. 

«Løsningen» på krisen ble at republikanerne måtte gi avkall på alle posisjoner i budsjettstriden (for denne gang) og at en full splittelse mellom republikanerne i Kongressen nå er et faktum. Speaker John Boehners forsøk på å tilfredsstille alle parter blant republikanerne – og dermed også posisjoner som var gjensidig utelukkende – feilet på spektakulært vis.

Representantenes Hus, der republikanerne har flertall, ble utspilt av Senatet i spillets siste akt. De gamle er fortsatt eldst; veteranene Harry Reid (demokrat) og Mitch McConnell (republikaner) ble enige om en «løsning» som var akseptabel for presidenten og demokratene: Ingen kobling mellom budsjettet og helsereformen; ingen kobling mellom gjeldstaket og helsereformen; og full gjenåpning av alle føderale funksjoner som har vært stengt. Nederlaget for republikanerne kunne ikke blitt mer totalt.

Likevel: I Senatet var det 18 representanter som stemte mot den endelige avtalen, og i Representantenes Hus hele 144. Dette er folk som helt til det siste ville være villige til å la USA misligholde sine gjeldsforpliktelser – og fortsatt holde føderale tjenester stengt – i kampen mot helsereformen. Tea Party er på ingen måte borte som politisk kraft. De kommer nok tilbake.

De nye datoene som nå gjelder er: 15. januar 2014 – det er så lenge offentlige kontorer kan være sikre på å være åpne. Og 7. februar 2014 – det er så lenge vi kan være sikre på at USA vil kunne betjene sine økonomiske forpliktelser gjennom å ta opp nye lån.

Nå skal det forhandles om et kompromiss som kan få USAs gjeld under kontroll. Hver tredje dollar amerikanske myndigheter bruker er lånte penger. Det er mye, og noe det vil ta lang tid å forandre på. Jeg mener fortsatt det er utenkelig å få til en løsning som ikke innebærer både kutt og økte skatter. Men akkurat nå er demokratene mest opptatt av å øke utgiftene på en del områder, mens republikanerne ser på økte skatter som verdens undergang. Front mot front.

Det blir forhåpentligvis en fredelig jul i USA – og i verdens finansmarkeder – men i januar braker det løs igjen. Og fram til da bør partene i amerikansk politikk gjøre hva som er mulig for å få til et historisk forlik om budsjettet. Alle som mener at såkalt «politisk styring» er langsiktig mens markedene er kortsiktige bør ta en titt på USA, for der er det i alle fall stikk motsatt.

Buckle Up! Empty Space Ahead!

Rakettene er klare og tomrommet venter

Det brummer godt i rakettene som er i ferd med å sende amerikansk økonomi ut i det tomme intet. Tankene med drivstoff er proppfulle. Alle systemer viser grønt. Siste del av nedtellingen har for lengst begynt. I førersetene sitter ledelsen i det republikanske partiet. De venter på take-off. Kursen er staket ut av Tea Party-bevegelsen. Planen er gjennomtenkt, bortsett fra på ett punkt: Ingen har tenkt på hvordan romfergen skal komme tilbake til jorden igjen når den først har tatt av. Who cares?

I alle fall ingen av de eple-kjekke republikanerne som sist uke sørget for å stenge ned store deler av det føderale apparatet i USA. Der i gården er man mest opptatt av å dyrke den rette teologien; enten det gjelder økonomi, politikk eller helsestell. Man er prinsippfaste i den republikanske leiren. Problemet er bare at de prinsippene som dyrkes handler om utpressing, motstand mot samarbeid og uvilje mot å akseptere politiske nederlag.

Det siste er det viktigste. Republikansk retorikk har den siste tiden gått ut på at presidenten må «komme dem i møte» for å diskutere omgjøring av vedtak som er lovlig fattet (helsereformen), og iverksetting av en økonomisk politikk som er basert på prinsipper som republikanerne selv har klekket ut. Som for eksempel prinsippet om at skattene ikke under noen omstendighet skal økes, for noen. Et latterlig utgangspunkt når man går med så store underskudd som i USA.

Republikanerne har enda flere prinsipper; f.eks. prinsippet om at saker bare blir lagt fram for votering i Representantenes Hus når et flertall blant flertallet (i dette tilfellet republikanerne) støtter det. Denne regelen – kalt Hastert-regelen etter den tidligere konservative Speakeren Dennis Hastert – hindrer effektivt ethvert annet flertall å komme til uttrykk. Som akkurat nå, når det helt sikkert vil finnes tilstrekkelig mange republikanere som ville stemt sammen med demokratene i Huset for å gjenåpne offentlige tjenester og hindre at USA unnlater å betale tilbake på statsgjelden som avtalt. 

Med Hastert-regelen i sekken og Tea Party i ryggen er nåværende Speaker John Boehner på direkte kurs mot det ytre rom, uten noen som helst plan om hvordan han skal lande igjen. Jeg er imponert over den roen som det amerikanske samfunnet tilsynelatende møter denne situasjonen med. Rett nok får republikanerne juling på meningsmålingene, hvilket er vel fortjent, men det går ikke an å snakke om noen direkte krisestemning verken i mediene eller på børsene. Dette henger trolig sammen med hva «alle» vet: Det ordner seg alltid i siste sekund; vi har sett konflikter før og det ender alltid med en eller annen mindre dårlig løsning enn full kollisjon. Et slags kompromiss. En ny kommisjon eller utredning. Noen uker med utsettelse. En ny og ubegripelig «avtale» som skal sikre at begge parter kan komme ut av knipen med æren noen lunde i behold.

Det står mye på spill; faktisk hele verdensøkonomien, men denne gangen tror jeg faktisk at det smeller. Jeg tror ikke det blir noe kompromiss, ingen nødløsning i siste sekund. Jeg tror USA for første gang i historien ikke vil være i stand til å betjene statsgjelden sin. Det kommer til å få ringvirkninger over hele planeten. La meg gi tre grunner for hvorfor jeg tror det ender slik; - med full konflikt og med helt uoversiktlige økonomiske konsekvenser.

• For det første har vi å gjøre med en type republikanske politikere som verden aldri har sett før. Dette er folk som dyrker prinsippene mer enn noe annet, og som opplever kompromisser som nederlag. I noen sammenhenger er dette en beundringsverdig holdning, men sjelden i politikken og enda sjeldnere i amerikansk politikk som nærmest forutsetter at ulike parter hele tiden klarer å komme fram til kompromisser. Problemet forsterkes av at mange av de aktuelle republikanerne nærmest er garantert gjenvalg, på grunn av stadige endringer av valgkretsene som holder «truende» velgergrupper på avstand;
• For det andre har posisjonene blitt gjensidig utelukkende, og enda mer enn under oppgjøret om gjeldstaket i 2011. Hvis demokratene skulle gå med på noen form for avtale med republikanerne nå ville de nettopp demonstrere det de ønsker å unngå; nemlig at det er mulig å vinne fram gjennom destruktiv utpressing. For republikanerne er det tilsvarende umulig å trekke seg tilbake uten å ha oppnådd noe som helst. Da er nederlaget fullstendig. Det finnes ikke noe overlapp mellom de to posisjonene; ikke en gang luft. Vi står overfor den politiske versjonen av det matematikerne kaller den tomme mengde; 
• For det tredje er demokratene og svært mange vanlige amerikanere nå grundig lei av Tea Party og ytre høyre i det republikanske partiet. Tea Party-bevegelsen har ikke støtte blant flertallet av republikanerne, og definitivt ikke blant noe flertall i befolkningen generelt. Stadig oftere kan vi lese kommentarer som handler om at nok er nok, og at verken presidenten eller demokratene i Kongressen bør gi så mye som en millimeter i den konflikten som republikanerne fullt og helt har ansvaret for selv. Selv om det kommer til å koste. Og det vil det. 

I mer normale tilfeller ville sterke tradisjoner i amerikansk politikk tvinge fram et ønske om å finne en «middelvei» mellom partene; en vei som tok mest hensyn til det felles beste. I så fall kunne man tenke seg at begge parter deltok i en slags gi-og-ta type avtale, og slik reddet situasjonen.

Men nå er ikke situasjonen normal på noen som helst måte. Den er tvert i mot helt urimelig. Ethvert «kompromiss» med utpresserne i Representantenes Hus ville være å gi konsesjoner til et mindretall blant mindretallet, og i praksis etablere en regel om at det er de minst samarbeidsvillige og mest selvrettferdige som skal styre landet. Konsekvensene av dette er ikke til å leve med, verken for den nåværende presidenten og Kongressen eller for de som skal komme senere.

Amerikanere flest er stolte av Konstitusjonen sin; som i 1787 var et hypermoderne og revolusjonært politisk dokument. Med dagens øyne ser det nokså annerledes ut; faktisk ganske kronglete og upraktisk. At det i det hele tatt er mulig å vikle seg inn i en situasjon som den vi ser nå er nesten utrolig. Det er ikke dermed sagt at parlamentariske systemer alltid er bedre – det er nok av eksempler på problemer også i land med parlamentarisk demokrati – men i USA har utviklingen gått mer og mer i gal retning; og særlig etter at det republikanske partiet gikk ytterligere skritt mot høyre i perioden etter Ronald Reagan. I dagens republikanske parti ville en person som Reagan klart befinne seg i den moderate fløyen; den fløyen som for øyeblikket ikke sitter ved spakene.

Slik klokkene er stilt inn for øyeblikket vil rakettenes ferd mot det tomme intet starte torsdag 17. oktober. Da har ikke USAs føderale myndigheter flere penger til disposisjon, og uten et vedtak om å låne enda flere penger vil ikke den amerikanske staten ha mulighet til å innfri sine løpende forpliktelser. Det er dessverre mer enn pinlig; det er tragisk og svært farlig for økonomien i hele verden.

Og egentlig burde det vært helt unødvendig. Om det ikke var for republikanske politikere som mener at demokrati og rettsstat er flott; men bare når det støtter deres egen politikk.

Utpressing som politikk

Paul Krugman går løs på republikanerne i New York Times

Det er ikke noe nytt at USA er politisk splittet, og det er heller ikke nytt at republikanerne hater «Obamacare». Det som er nytt er at lederskapet hos republikanerne har mistet kontrollen over fotfolket i Kongressen. Og at fotfolket har gått fra sans og samling. Det burde bekymre flere enn de som bor i USA.

Republikanernes fremste politiske leder er John Boehner; «Speaker» i Representantenes Hus. Rollen som «Speaker» er en av fire absolutte toppstillinger i amerikansk politikk. De tre andre er rollene som president, visepresident og som majoritetsleder i Senatet. Boehner er med andre ord ingen hvem som helst.

Det er flertallet i Representantenes Hus (som ofte – og upresist – omtales som Kongressen, eller – mer presist – bare «Huset») som velger «Speaker». Da Boehner ble valgt sist gang skjedde det under uvanlige omstendigheter; fordi det ble avgitt stemmer også til andre republikanske kandidater – til tross for at disse på forhånd hadde gitt beskjed om at de ønsket at samtlige republikanere skulle stemme på Boehner. Antallet stemmer for Boehner gjenspeilte altså ikke det republikanske flertallet; et aldri så lite «opprør» mot den etablerte lederen ble dermed synlig (Boehner fikk 50.8% av stemmene totalt – en hårfin majoritet). 

Hvem var opprørerne? Det var de mest knallharde representantene for «Tea Party»-bevegelsen. De mest konservative av de konservative. De mest kompromissløse motstanderne av president Obama. Og de mest kompromissløse motstanderne av ethvert kompromiss på tvers av partigrensene.

Man skulle tro at akkurat den retningen innenfor det republikanske partiet hadde blitt litt svekket av president Obamas nokså overbevisende seier under fjorårets presidentvalg. Det lå liksom litt i kortene at den ultra-konservative delen av partiet ikke akkurat hadde gitt Mitt Romney drahjelp under valgkampen. I stedet kom de med det ene utspillet merkeligere enn det andre, og skremte vel unna flere velgere enn de rekrutterte.

Men da glemmer man at det alltid er valg i USA. Og nå er det neste års valg til Kongressen – og en tredel av Senatet – alt dreier seg om. Da må de som vil holde på jobben i Kongressen (og Senatet) først og fremst tenke på kjernevelgerne sine. Og republikanske kjernevelgere har fortsatt sterk sympati med «Tea Party», og en tilsvarende uvilje mot president Obama og den helsereformen han fikk vedtatt i første del av sin første periode som president; - før flertallet i Kongressen gikk tapt til republikanerne. 

Nå dikterer «hjemmefronten» i mange republikanske valgdistrikter at Kongressen gjør alt som er menneskelig mulig for å hindre gjennomføringen av helsereformen. Dette til tross for at reformen er fullt ut lovlig vedtatt; ja, den har til og med fått stempel om godkjenning fra USAs høyesterett, og visse deler av reformen er alt gjennomført. Men republikanerne gir seg ikke. Tvert i mot; de gir begrepet «omkamp» et nytt innhold og nekter å vedta et statsbudsjett for USA med mindre helsereformen blir utsatt og noen skatteendringer som har tilknytning til reformen (og som for lengst er vedtatt) blir opphevet.

Men verken president Obama eller demokratene (som har flertall i Senatet) har til hensikt å levere tilbake den største velferdsreformen som er vedtatt i USA på mange tiår. Republikanerne kunne like gjerne bedt president Obama om å gå av, og samtlige demokratiske senatorer om å trekke seg. Alle vet at et budsjett med et slikt innhold aldri kommer til å bli godkjent. Derfor blir det ikke noe budsjett, og derfor stenger store deler av offentlig virksomhet i USA fra i morgen av. På ubestemt tid.

«Speaker» John Boehner kunne bidratt til å løse floken ved simpelthen å la Kongressen vedta et budsjett som også kan få støtte hos et flertall i Senatet og hos president Obama. Det finnes nemlig et slikt flertall i Representantenes Hus; det er tilstrekkelig mange republikanere som ville ha stemt sammen med demokratene og slik sikret flertallet. Men det er Boehners privilegium å bestemme hva Representantenes Hus skal få lov til å votere over. Og han kommer ikke til å la et slikt flertall få komme til uttrykk. Da ville han ha underskrevet sin egen søknad om avskjed; det var akkurat det opprørerne ga beskjed om under valget av «Speaker».

Slik er det også for resten av det republikanske lederskapet, og for en hel rekke av republikanske representanter både i «Huset» og i Senatet. Det er fotfolket, kjernevelgerne til republikanerne og «Tea Party» som bestemmer både tempoet og innretningen på politikken i Kongressen for øyeblikket. Da er resultatet stillingskrig, og ingen vedtak. Uten vedtak, intet budsjett. Og uten budsjett må den føderale delen av offentlig sektor i USA begynne å innstille sin virksomhet fra i morgen av.

Meningsmålingene tyder på at amerikanske velgere stort sett vil gi republikanerne skylden for det som skjer. Hvorfor er de likevel villige til å stenge ned staten? Svaret er at de kalkulerer med at det «tross alt» finnes tilstrekkelig mange velgere der ute som misliker president Obama og helsereformen mer enn de misliker noen uker med stillingskrig over budsjettet. Det spørs om ikke det er en grov feilvurdering. Forrige gang en republikansk kongress stengte ned staten under en demokratisk president var det president Clinton som gikk ut av striden som soleklar «seierherre». Det kan utmerket godt gjenta seg for president Obama denne gangen.

For det første er amerikansk økonomi for tiden inne i en forsiktig oppgang som ikke nødvendigvis tåler all verdens politisk sludder og vas. Dette er velgerne svært klar over. På midten av 1990-tallet hadde USA en robust økonomisk vekst, og økonomien merket knapt at den føderale staten var nede for telling i noen uker. For det andre er kortene nå spilt på en slik måte at det vil koste begge parter dyrt å gi etter i en form for kompromiss.

Det er utenkelig at president Obama vil la republikanerne fikle med den helsereformen som etter alle solemerker kommer til å bli hans viktigste politiske ettermæle. Men samtidig har republikanerne spilt seg inn i et hjørne; - hvis deres motstand mot helsereformen er så avgjørende og prinsipiell at de er villige til å stenge ned staten og (i en viss forstand) trosse selv USAs høyesterett, hvorfor skal de da gi seg? Hva har de å forhandle med? Hva er det demokratene kan tilby dem som gir dem en «verdig» utgang av konflikten? Når alle «store kort» alt er lagt på bordet, hvordan kan man da trylle fram en joker som plutselig snur spillet igjen?

For dette er et politisk spill mer enn noe annet. Det er en tragisk forestilling, der partitaktikk og egne interesser åpenbart går foran det som er i landets interesse. Og ingen vet dette bedre enn John Boehner selv, som for sin del hadde ønsket å spille kortene på en helt annen måte. Han ville knytte motstanden mot helsereformen til de kommende forhandlingene om å øke «gjeldstaket» til USA; noe som må skje i løpet av få uker fordi USA fortsatt bruker langt mer penger enn de henter inn i skatter og avgifter. I den saken er det president Obama som for lengst har spilt ut sine beste kort, gjennom å lovfeste de store skattelettelsene som ble innført under forgjengeren George W. Bush som motytelse for beskjedne skatteøkninger for de aller rikeste, og for å unngå at gjeldstaket ble et sjenerende tema under fjorårets valgkamp.

Obama solgte seg billig, noe Boehner er fullt klar over. Men Boehners utålmodige grunnplan ville ikke la ham følge sin egen strategi. De utløste i stedet en stor konflikt over budsjettet. Der står vi nå, og Boehner er langt mindre sikker på seier i denne konflikten enn han eventuelt ville vært i en konflikt over gjeldstaket.

Amerikansk politikk er låst bom fast. Under Boehner – og under press fra «Tea Party» - har republikanerne i Kongressen innført noe helt nytt: Systematisk utpressing. Det er ikke noe nytt at presidenten, Senatet og Kongressen må forhandle fram løsninger; - det amerikanske politiske systemet er konstruert nettopp for at slike forhandlinger skal føres praktisk talt hele tiden. I USA er det som kjent ikke parlamentarisme; det er et nødvendig samspill mellom flere selvstendige institusjoner som avgjør hva som blir den endelige politikken.

Men systemet krever en viss velvilje fra alle parter; - at man legger tapte slag bak seg og tenker framover. Det er denne tradisjonen republikanerne nå bryter ved å insistere på stadige omkamper, og ved å knytte sammen saker – som i utgangspunktet ikke har noe med hverandre å gjøre – i «pakkeløsninger» som er uspiselige for Senatet og presidenten. Slik de gjorde under de forrige forhandlingene om gjeldstaket (som jo egentlig handler om å betale for regninger som allerede er påløpt), og slik de nå gjør i forbindelse med å få på plass et føderalt budsjett (der de forlanger å få omgjort en lov som for lengst er vedtatt).

Parolen er at dersom republikanerne nektes omkamp så vil helt nødvendige vedtak ikke bli fattet – selv om de isolert sett ville hatt et flertall bak seg i Kongressen. Men verken USA eller resten av verden har nå behov for nye selvskudd fra den amerikanske Kongressen. Enten det gjelder det føderale budsjettet eller gjeldstaket. Den forsiktige veksten i USA er gode nyheter også for et Europa som i høyeste grad trenger vekstimpulser og økt aktivitet hos vår store nabo i Vest.

Det er provoserende å se hvordan et ultra-konservativt mindretall ønsker å tvinge igjennom sin politikk gjennom ren utpressing. Og det er legitimt å spørre om de fullt ut overskuer konsekvensene av denne destruktive politikken. For sin del minner Paul Krugman oss om at vi her står overfor politikere som ikke tror på vitenskapen om klimaforandringer og heller ikke den biologiske evolusjonslæren, for den del. Derfor er det heller ingen grunn til å anta at de samme politikerne skulle ha den minste respekt for grunnleggende økonomiske sammenhenger.

Det er dårlige nyheter for svært mange; for republikanernes feilvurderinger innebærer en betydelig økonomisk risiko langt utenfor USAs grenser. Som Krugman skriver:

«No sane political system would run this kind of risk. But we don’t have a sane political system; we have a system in which a substantial number of Republicans believe that they can force President Obama to cancel health reform by threatening a government shutdown, a debt default, or both, and in which Republican leaders who know better are afraid to level with the party’s delusional wing. For they are delusional, about both the economics and the politics.» 

I kveld byr USA på to dårlige nyheter: For det første er det vanskelig å se hvordan partene skal kunne komme til enighet om noe som ligner på et budsjett. Og for det andre venter et nytt oppgjør om gjeldstaket; - i en situasjon der de mest konservative og minst samarbeidsvillige delene av det republikanske partiet bestemmer kursen.

Skrekk og gru.