Israel har ingen plan

Kong Phyrros (319-272 f. Kr.) var i følge Hannibal en av de største generalene gjennom tidene. Han vant slag etter slag, men som regel var tapene store. Etter et slag mot den romerske republikken i 279 f. Kr. hadde han mistet nesten samtlige av sine beste soldater, samtidig som romerne fortsatt hadde store reserver å trekke på. "Vinner vi enda en slik seier er vi ferdige," skal Phyrros ha sagt. I lengden ble det romerne som fikk kontrollen over Middelhavet.

Det er mulig å vinne et slag, men tape selve krigen. Og det er den ferden Israel nå har lagt ut på. Israel har ressurser til å gjennomsøke hver landsby, hvert hus på Gazastripen. De kan arrestere eller drepe hvert eneste nålevende medlem av Hamas. De kan beslaglegge hver eneste rakett og hvert eneste våpen de kommer over. De har likevel ingen mulighet til å skape fred med palestinerne, rett og slett fordi de mangler en plan. Israel har ingen visjon som ligger "bak" Hamas. De har ingen ambisjoner om å sikre seg en palestinsk stat som fredelig nabo. Den eneste planen de har er at palestinerne skal "bli borte" - og at verden skal glemme at de okkuperer og bosetter land i strid med Folkeretten.

Av alle strategier som er tenkelige for å sikre Israel en fredelig framtid er dette trolig den mest naive og virkelighetsfjerne. Israel kommer selvsagt til å "vinne" over Hamas i den hermetisk lukkede Gazastripen. Det er bare et spørsmål om tid - og lidelser. Men etter Hamas kommer det noe nytt, akkurat som Hamas kom etter PLO. Hva dét kan være er det ingen som vet, men det er helt sikkert ikke en organisasjon som er vennlig innstilt til Israel. Den kommer sikkert til å bruke de virkemidlene som er tilgjengelige - og som er velkjente; terror, angrep mot sivile mål, gjerne angrep med raketter hvis de er å oppdrive (og det er de). Altså må også den nye organisasjonen nedkjempes. Mer vold. Så kommer enda en organisasjon, som også må bekjempes. Og så? Hva skal skje etter det? Israel har ikke peiling. Deres mest avanserte plan er at palestinerne skal forsvinne, at fire millioner mennesker skal gi avkall på nøyaktig det samme som Israel sier de kjemper for: Retten til å leve trygt innenfor egne grenser i sin egen stat.

Israel hevder at de ønsker seg en "annen" fiende, et annet lederskap hos palestinerne, noen med fredlige hensikter som det går an å snakke med og som aksepterer Israels rett til å eksistere. For å "oppmuntre" moderate palestinske krefter er de nødt til å slå hardt ned på de militante. Motsatt anser Israel det som farlig å "gi etter for terrorismen", i frykt for at det minste tegn til ettergivenhet skal utløse økt palestinsk selvsikkerhet og jubelscener i Damaskus og Teheran. Men dette er bare en kortsiktig retorikk som er tilpasset den aktuelle krisen. I virkeligheten er det en gjengs oppfatning blant israelere at palestinerne i grunnen burde pelle seg vekk, og at de burde ha vært borte for lenge siden.

I Jerusalem Post i dag skriver Noam Bedein, leder for Mediasenteret i Sderot, at det egentlig er "verdenssamfunnet" som har holdt denne konflikten i live i tiår etter tiår fordi palestinerne er innrømmet rettigheter som "evigvarende flyktninger." Uten denne retten hadde de enten vært borte for lengst, eller Israel kunne selv ha avgjort deres skjebne uten unødig innblanding utenfra. Bedein skriver at mens 40 millioner mennesker ble omplassert etter andre verdenskrig, så sitter palestinerne fortsatt fast i sine flyktningleire. Hvorfor kunne ikke de også bare blitt omplassert? Hvorfor skal Israel være det eneste landet i verden som fortsatt må slite med slike "rester" etter den store krigen, der jødene samtidig gjennomgikk ubeskrivelige lidelser?

Dessverre er det slike som Noam Bedein som representerer den langsiktige "planen" til Israel: Palestinerne burde allerede vært borte, og så lenge de nekter å forsvinne må Israel slite med konsekvensene.

Gjennom årelang okkupasjon og ulovlig bosetting, gjennom brutal atferd i de okkuperte områdene og gjennom praktisk talt å stenge palestinerne inne, har Israel skaffet seg en enda mer uforsonlig motstander på palestinsk side. For å skape en motvekt til PLO bidro Israel til å bygge opp Hamas. De lykkes med å splitte palestinerne, men skaffet seg samtidig naboen fra helvete. Nå ønsker de seg tilbake til den "gamle" naboen, men Fatah er trolig allerede ødelagt som troverdig representant for et samlet palestinsk folk, - ikke minst takket være Israel som i alle år har nektet å innrømme palestinerne så mye som en tøddel, helt i samsvar med Bedeins logikk om at de egentlig burde forsvinne for godt.

Israel får aldri fred med palestinerne før de kaster sine naive forstillinger om et palestinsk "forsvinningsnummer" til side. All verdens militære og politiske inngrep mot den palestinske befolkningen kommer til å være null verdt helt til den dagen et flertall i Israel tar fullt ut innover seg at de har et nabofolk som kommer til å bli, og som har krav på akkurat den samme selvbestemmelsen, freden og sikkerheten som de selv krever. Nå snakker Israel om et annet palestinsk lederskap, og det kan vi alle håpe på. Men så lenge de palestinske områdene er enten okkupert eller hermetisk lukket, og så lenge palestinerne må leve under jernhælen og tåle militære aksjoner av den typen vi nå ser på Gaza, er savnet av et annet lederskap enda større: Et Israel som ser på palestinerne som noe annet - og mer - enn "en ubehagelig sannhet."

Hvis det Israelske målet med angrepene på Gaza var å skape grunnlag for fred kan vi allerede nå slå fast at det blir en Phyrros-seier. Så må Israel spørre seg selv om hvor mange flere slike "seire" landet kan leve med ...