Jeg kommer stadig tilbake til følgende gullkorn fra Darwin P. Erlandsen (selvoppnevnt president i Norsk Dusteforbund): "Av alle ting man kan ha, er prinsipper det aller vanskeligste."Det er så sant som det er sagt. Prinsipper har den ubehagelige siden ved seg at de fra tid til annen biter den "prinsippfaste" i rompa. Prinsipper er på en måte viktige først når det byr seg en anledning til å bryte dem. Det er da det virkelig blir avgjort om de har konsekvenser eller ikke. Men det er også da vi ofte får høre all verdens abbel-gabbel om hvorfor prinsippene må vike, hvorfor de egentlig ikke var ment for akkurat denne situasjonen, og så videre. Det kan være komisk. Som regel er det tragisk. Og noen ganger er det begge deler på en gang.
Det har kommet søknad om å etablere en muslimsk privatskole i Oslo. Er det en god eller dårlig nyhet? Oslo kommune mener åpenbart at nyheten er dårlig, for de ønsker å si nei til skolen. Utdanningsdirektoratet har for sin del ikke funnet avgjørende innvendinger mot opplegg eller faglig kvalitet. De anbefaler godkjenning. Saken ender deretter i Kunnskapsdepartementet, som også konkluderer med et ja.
La oss begynne med å slå fast at religiøse privatskoler er fullt ut lovlige i Norge. Vi har nesten 100 av dem - alle er kristne. Mange av oss er skeptiske til denne typen skoler, fordi vi helst hadde sett at alle barn i Norge gikk i den samme offentlige skolen. Det mener for eksempel jeg. Men jeg tviler på om jeg har sterke nok argumenter til rett og slett å stenge enhver privat skole, det vil si nekte foreldre å sende barna sine til den skolen de mener er den beste, - og som ellers møter alle offentlige krav til innhold og kvalitet, hvilket tross alt er det viktigste. Jeg tror Norge ville slite voldsomt i forhold til internasjonale forpliktelser dersom vi med et pennestrøk bestemte at alle barn skal gå på offentlige skoler, punktum.
Det gjelder i alle fall så lenge Norge er et land som holder seg med en statskirke som ensidig favoriserer en bestemt religion, noe vi i disse tider tragisk nok særlig kan takke Arbeiderpartiet for. "Gleden" med denne ordningen fikk vi nylig bekreftet i og med det lattervekkende vedtaket om at kirkens nye preses skal ha sete i Trondheim - stikk i strid med kirkens egne anbefalinger. Regjeringen (les: Arbeiderpartiet) mente opprinnelig at kirken ikke kunne frigjøres fra staten fordi den ikke var demokratisk nok. Her kommer da en sak der alle demokratiske organer i kirken har fattet vedtak om at Oslo er det beste stedet å plassere ny preses, og så setter Regjeringen alt sammen til side! Den samme Regjeringen som klaget over mangel på demokrati. Prinsippløsheten er virkelig til å le seg i hjel av, men den er selvsagt alvorlig nok for dem det angår.
Ingen ting av dette forandrer det faktum at det helt innenfor loven å søke om etablering av enda en religiøs privatskole. Forskjellen er denne gangen at det religiøse grunnlaget ikke er kristendommen, men islam. Og "problemet" er at Norge har forpliktet seg på å føre en politikk som ikke diskriminerer på religiøst grunnlag. Vi tror på religionsfrihet, og vi tror på toleranse. Med andre ord: Vi kan ikke si ja til kristne privatskoler og nei til muslimske, uansett hvilke fordommer vi har mot islam.
Akkurat i dette punktet oppstår da visse ”uhellige allianser” mellom fremmedfiendtlige høyrekrefter (som misliker islam) og den sekulære venstresiden (som i grunnen misliker alt som smaker av privatskoler). Resultat: Det fullstendig uverdige vedtaket i Oslo kommune; - prinsippløst, ubegrunnet og fordomsfullt. Vi må bare være glad for at det finnes et Utdanningsdirektorat og et Kunnskapsdepartement som kan rydde opp i hva som er fordommer og hva som saklig sett skal avgjøres: Holder skolen nødvendig kvalitet? Har den et innhold som er i samsvar med de kravene som stilles? Er søknaden innenfor rammene av loven? Hvis svarene på disse spørsmålene er ja, så skal skolen godkjennes; muslimsk eller ei.
Men så kommer innvendingene. Fra Fremskrittspartiet - representert ved bl. a. Christian Tybring-Gjedde (bildet) - har vi fått høre at hensynet til integrering må gå foran. En muslimsk skole fører til unødig segregering i bysamfunnet. Fremskrittspartiet motsetter seg derfor en ”dogmatisk tolkning” av menneskerettighetene og av Norges forpliktelser i den forbindelse. Hensynet til utviklingen i Oslo kommune må være viktigere. Maken til prinsippløst og populistisk sludder har jeg sjelden hørt. Dessverre har Fremskrittspartiet lokalt fått støtte fra folk både i Arbeiderpartiet og i SV i denne saken. Det er ytterst pinlig.
Hele poenget med menneskerettigheter er at de skal tolkes og (helst også) praktiseres dogmatisk. De er uttrykk for et syn på hva mennesker er og hvilke rettigheter de skal ha – uansett hvor de bor, uansett hva de tror på. Vi kan ikke være for religionsfrihet i Teheran og Riyadh, men motstandere av det i Oslo kommune. Og om vi først åpnet for taktiske argumenter om integrering, fordi det er ekstra krevende i Oslo, så kan jeg garantere hva svaret ville være hos borgermesteren i Teheran og hos bønnelederne i de 4300 moskeene i Riyadh. Noen ganger er dogmatikk viktig, rett og slett fordi prinsipper noen ganger er viktige. Det var bakgrunnen for ironien til Darwin P. Erlandsen.
Dette skjønte heldigvis Kristin Halvorsen, og hennes svar på kritikken var glimrende: Vi kan ikke motsette oss prinsipper vi selv har sagt ja til, og som vi ellers ønsker å framheve i dialogen med andre land. Og; det er ingen grunn til å tro at en muslimsk skole med 200 elever i Oslo vil innebære noen ytterligere fare for segregering, - rent praktisk fordi en betydelig del av skolene i Oslo allerede har et flertall av elever med muslimsk bakgrunn.
Er det et problem? Det er i alle fall et faktum. Akkurat som det er et faktum at Norge i dag har hundretusenvis av innbyggere med islam som sin religion. De kommer til å bli enda flere. Jeg spør igjen: Er det et problem? I så fall vil jeg gjerne høre hvorfor. Jeg vil gjerne høre noen forklare meg – på godt norsk – hvorfor det er et problem at det religiøse livet i Norge blir mer sammensatt, og hvorfor det er et problem at konservative og intolerante kristne nå får følge av en del intolerante og konservative muslimer. Har vi først sagt ja til religionsfrihet er det umulig for meg å forstå hvordan det første kan være bedre – og mer akseptabelt – enn det andre. Det er vel intoleransen som er problemet, og ikke religionen?
Norge har allerede i flere generasjoner hatt mennesker med muslimsk bakgrunn som en verdifull og naturlig del av arbeidsstyrken. Vi har muslimske politifolk, muslimske leger og sykepleiere, muslimske lærere, muslimske professorer, muslimske advokater, muslimske bibliotekarer, muslimske artister, muslimske renholdsarbeidere, muslimske kokker, muslimske bussjåfører, og muslimske soldater som står i norsk uniform for å forsvare norsk forsvars- og utenrikspolitikk. Kort sagt: Norge har for lengst fått en befolkning der et betydelig mindretall ikke er kristne, eller humanetikere, eller ateister, men muslimer. Muslimer som hver dag "står opp om morran" og gjør jobben sin; - og som etter alle rimelige antakelser kommer til å fortsette med å være muslimer.
Denne virkeligheten gjør at vedtaket i Oslo kommune bare blir enda mer pinlig og fordomsfullt. For min del har jeg ikke spesielt mye til overs for privatskoler, og særlig ikke når de er religiøst begrunnet. Men noen ganger er prinsipper viktige; - og jeg tenker at for den muslimske delen av Norges befolkning er det tross alt viktig å vite at vi strever etter mest mulig lik behandling av ulike livssyn. Hvilken fornærmelse er det ikke å si nei til en ny privat skole, bare fordi den er muslimsk? Derfor gratulerer jeg Kristin Halvorsen og hennes departement med en klok – og logisk – avgjørelse.
11 kommentarer:
Jeg er enig i at prinsippet står i veien for unntak der hvor grunnene ikke er vektige nok. Med dette har jeg også antydet det som er min eneste sentrale innvending mot ditt innlegg, og det er at du mener Norge har internasjonale forpliktelser til et regelverk som må tolkes dogmatisk.
For det første er det EMK artikkel 9 sett i sammenheng med artikkel 14 som er rettskildene. Artikkel 9 har som alle de øvrige materielle rettighetene i EMK et såkalt andreleddsunntak. Men det skal praktiseres skjønnsomt. Uansett krever anvendelsen en lov som setter skranker. Så lenge vi har lovgiving som tillater privatskoler (opplæringslova § 2-12), er det ingen anvendelse av dette unntaket. I dette tilfellet er det følgelig ikke religionsfriheten etter artikkel 9, men diskrimineringsforbudet etter artikkel 14 som er hindringen. EMK skal tolkes etter EMDs metode. Dermed får reglene det innhold som følger av EMD-praksis.
En liten presisering: Det er menneskerettsloven § 3 som gjør disse reglene ufravikelige, da norsk lov forøvrig står tilbake for menneskerettsreglene. Det er i og for seg presisert i opplæringslova § 2-12, presiseringen er ikke nødvendig for resultatet.
Jeg tar dette såpass grundig fordi jeg har lest etpar bloggposter hos deg hvor jeg får inntrykk av at du skriver om rettsregler hvor presisjonsnivået hos deg ikke står helt i forhold til hvor skråsikkert du fastslår innholdet. EMK-reglene kan problematiseres også i denne sammenhengen, men det ville ta mye plass. Jeg nøyer meg derfor med å si at utgangspunktet er de rettsreglene jeg har vist til. Likevel viser den belgiske språksaken at temaet ikke er så enkelt som det oppfattes som av ikke-jurister, og at det dermed kan foreligge løsninger med motsatt materielt resultat i visse tilfeller. Jeg ville derfor ikke vært like skråsikker som deg på at jusen du legger til grunn er så sikker jus som både du og departementet trolig har lagt til grunn.
Generelt er det nettopp _ikke_ en dogmatisk tolkning som preger EMD-praksis. Det kommer bl.a. av at EMD for å bevare sin legitimitet ikke kan gå for langt i retning av å overkjøre nasjonale rettssystemer. EMD lever på et vis på at statene ikke blir presset opp i et hjørne. Men det følger også av at det er et visst rom for nasjonalt skjønn også, etter andreleddsunntakene. Uten grunnskoleloven § 2-12 er jeg slett ikke sikker på at myndighetene ville fått store problemer med å forsvare sitt syn. Spesielt i lys av at stemningen i Europa er økende skepsis til islam, spesielt på grunn av visse muslimske gruppers politiske aktivitet i form av islamisme (som er en totalitær politisk ideologi). En slik ideologi er i strid med selve grunnlaget for Europarådets virksomhet fra utgangspunktet av, og kan ikke aksepteres av EMD uten videre. Se forøvrig Leyla Sahin-saken, som det var forbausende stille om i debatten om hodeplagg i skolen. Den er til overmål et svært tidlig eksempel på at EMD ikke uten videre godtar islam når den gir seg utslag i politiske regimer, og kan dermed ikke uten videre settes inn i sammenhengen med f.eks. fransk politikk på området. Jeg synes også det er viktig å vise til at EMD hele tiden må avveie forholdet til demokrati og nasjonalt selvstyre, og dermed politiske betraktninger. Det er endel rettspolitikk mellom linjene i EMD-praksis. Ergo er det også av denne grunn feil å si at EMK skal tolkes og praktiseres dogmatisk.
Forøvrig er jeg ikke sikker på at departementet egentlig mener jusen er så sikker. Nettopp det motsatte kan jo begrunne at staten ikke ønsker å ta noen sjanser. Det ville skape mye blest som er lite ønskelig, spesielt for integreringen. Rettssaker om slikt tar ofte en annen retning i den offentlige debatten, og dette temaet er et potensielt bensinbål. Å tape i Strasbourg ville også ha betydning for andre stater, og det ville kanskje heller ikke være noe Norge har interesse av, overfor de andre statene.
Takk for kommentarer. Som ikke-jurist er det selvsagt umulig for meg å kommentere de edlere, juridiske sidene av denne saken. Jeg må derfor bare takke for alle oppklaringer og presiseringer.
Det står likevel fast at "begrunnelsen" til Oslo kommune i denne saken er utsøkt pinlig; både juridisk, moralsk og politisk. Og det står fast at Norge ikke har mulighet til å drive noen diskriminerende praksis på dette området. Godt er det!
Det virker søkt og usaklig på meg å assosiere verdens 1,5 milliarder muslimer med terrorisme. Religiøse og politiske tullinger finnes av alle slag, og begrepet om terror har jo sin opprinnelse helt tilbake til den franske revolusjon. Derfor har vi - dessverre - sett både kristne, jødiske, muslimske, høyreorienterte, venstreorienterte og nasjonalistiske terrorister gjennom tidene. Jeg stiller meg derfor spørrende til din kommentar på akkurat det punktet. Det fantes nazister som mente seg å ha Gud på sin side, men du ville neppe vurdere å nedlegge et forbud mot kristendommen av den grunn?
Jeg nevnte ikke terrorisme med et ord, og siktet heller ikke til terrorisme med noe av det jeg skrev.
Da må jeg bare beklage min misforståelse. Du skriver nemlig: "Spesielt i lys av at stemningen i Europa er økende skepsis til islam, spesielt på grunn av visse muslimske gruppers politiske aktivitet i form av islamisme (som er en totalitær politisk ideologi). En slik ideologi er i strid med selve grunnlaget for Europarådets virksomhet fra utgangspunktet av, og kan ikke aksepteres av EMD uten videre." Jeg har fortsatt problemer med å forstå hva denne merknaden viser til, og hva som er relevansen til mitt innlegg, men det er altså mitt problem.
"Dessverre har Fremskrittspartiet lokalt fått støtte fra folk både i Arbeiderpartiet og i SV i denne saken. Det er ytterst pinlig."
Her er du kanskje litt lite oppdatert, selv om det du sier for så vidt er riktig.
Venstresiden i Oslo bystyre har stemt imot ALLE etableringer av religiøse skoler - fordi vi ganske enkelt ikke er særlig begesitret for slike. Skulle vi da endre vår politikk i denne saken? Det kunne vi selvsagt gjort, slik at Oslo kommune fremsto som mer konsekvent.
Jeg går ut fra at når du får tenkt deg om, så vil du likevel komme til samme konklusjon som oss: Vi kan ikke endre vår politikk, som en automatisk konsekvens av at FrP endrer sin. At Oslo kommune med dette fremstår inkonekvent og diskriminerende, får først og fremst være et problem for de som styrer denne byen og forårasker denne forskjellsbehandlingen: Nemlig Fremskrittspartiet.
For min del er jeg humanist, - og jeg hadde gjerne sett at Arbeiderpartiet greide å skille mellom kirke og stat, - noe som er en åpenbar og riktig reform, etter generasjoner med sekulær utvikling i samfunnet vårt. Det blir stadig mer vanskelig å begrunne hvorfor den norske staten skal hente sine etiske impulser fra et tilfeldig toalettbesøk på 1500-tallet (Luthers berømte besøk i "tårnet"), og hvordan læren om evig pine skal gi oss rettledning om de moralske utfordringene som møter oss i dag. For meg er religion irrelevant, men ikke nødvendigvis de spørsmålene som religionen reiser; - som handler om moral og etikk.
Jeg tror ikke på Gud for min del. Jeg har ingen tro på religiøse privatskoler, hva enten de er katolske, protestantiske eller muslimske. Jeg har ingen tro på religiøse skoler i hele tatt. For min del kunne alle religiøse privatskoler i Norge blitt forbudt. Men jeg tror samtidig på noen prinsipper. Jeg tror på toleranse mellom mennesker. Og jeg tror at prinsipper noen ganger er viktige. Særlig tror jeg på prinsippet om likebehandling - uavhengig av religiøs begrunnelse - og jeg tror på tanken om at mennesker må få møte sin egen undring over tilværelsen med et åpent sinn. Derfor heller jeg mer til åpenhet og toleranse, framfor forbud og restriksjon. Jeg ønsker ikke å forby meninger jeg ikke deler. Jeg ønsker ikke å hindre folk i å tro på en Gud som jeg ikke tror på. Men jeg kan ta et motargument (sukk, stønn, pust, snork) og jeg kan lytte (ha-ha) dersom jeg føler at argumentene er overbevisende. Det er i alle fall mitt ideal. Og så dum er jeg...
Tom,
Endel av utvekslingen her fortsatte på Facebook. Dette har jeg ikke plass til å gjengi her.
Du svarte imidlertid på mitt siste innlegg på FB, her i tråden, men fjernet det av en eller annen årsak. Der framhevet du at du er "uenig i tanken om at integrering er noe som særlig skjer i skolen. Det er galt, det er feil, og det er en misforstått unnskyldning i forhold til alle de områdene utenfor skolen som minoriteter skal forholde seg til."
Jeg mener at skolen fortsatt er en viktig arena for integrering. Det utelukker ikke et aktivt arbeid med integrering på andre felter. Men å tillatte kulturspesifikke og/eller religionsspesifikke skoler, vil være å tillate økt segregering og heterogenitet i samfunnet. Det vil selvsagt motvirke de politisk fastsatte målsettingene i integreringspolitikken.
Du skriver i det som ble stående: "Jeg har ingen tro på religiøse skoler i hele tatt. For min del kunne alle religiøse privatskoler i Norge blitt forbudt. Men jeg tror samtidig på noen prinsipper. Jeg tror på toleranse mellom mennesker."
Hva da med å begynne med å forby skoler som sprer intoleranse, dogmatisme og regressive holdninger til verden? Jeg mener du står for en misforstått form for toleranse. Du vil tillate eksponenter for et gammeldags og ekskluderende samfunns- og menneskesyn å spre sine dårlige holdninger til andre mennesker ut over lett påvirkelige barn og unge.
Du er inne på religion og statens rolle. La meg da benytte anledningen til å gjenta at mitt syn på tjenestebolig for kirkens preses er at den bør legges til Bjørnøya. Da vil kirkens preses kunne utrette minst mulig skade.
Nidarosdomen bør forøvrig omgjøres til internasjonalt kunnskapssentrum, for å vise fram all lidelsen og fornedrelsen kirken har påført menneskeheten gjennom tidene. Det vil i tilfelle representere en ærlig og anstendig måte å forholde seg til historien på, som tjener til å gjøre godt igjen så mye som mulig av den skaden staten har medvirket til ved å drive en kirke gjennom århundrer.
Ja, det er godt mulig vi har en uenighet her. Jeg tror skolen *kan* være en arena for integrering, men jeg tror ikke den fungerer slik i de fleste tilfeller, og jeg tror integrering er en utfordring på alle samfunnsområder.
Hva som er misforstått toleranse kan sikkert også diskuteres. At muslimer i Norge kan ønske å etablere muslimske privatskoler akkurat som kristne ønsker å ha sine privatskoler, er ikke mer enn hva jeg betrakter som rett og rimelig. Du mener dette betyr å "tillate eksponenter for et gammeldags og ekskluderende samfunns- og menneskesyn å spre sine dårlige holdninger til andre mennesker ut over lett påvirkelige barn og unge." Det synes jeg er en urimelig antakelse, og i så fall ville nok ikke skolen blitt faglig godkjent av Utdanningsdirektoratet.
Om en muslimsk eller kristen privatskole nødvendigvis sprer intoleranse og regressive holdninger er det vel strengt tatt umulig å si automatisk ja til i alle tilfeller. Jeg vil tro det kommer an på skolen og lærerne der. Og dersom skolen representerte slike verdier så måtte den jo stenge ned, fordi den ikke ville tilfredsstille faglige krav som stilles til alle skoler.
Jeg kjenner både kristne og muslimer som jeg opplever som nokså tolerante. Derfor forstår jeg ikke at det ikke skal kunne finnes kristne eller muslimske lærere (eller skoler) som også kan være det. Eller mener du det er et likhetstegn mellom det å være religiøs og det å være intolerant? Det kan jeg ikke være enig i, og jeg tror det er et dårlig utgangspunkt for et religiøst mangfoldig samfunn som det norske.
Religiøse privatskoler er ingen viktig sak for meg personlig. Det som er viktig for meg er likebehandling av ulike livssyn; noe som i seg selv bidrar til økt gjensidig forståelse.
Tom, du skriver: "Eller mener du det er et likhetstegn mellom det å være religiøs og det å være intolerant? Det kan jeg ikke være enig i, og jeg tror det er et dårlig utgangspunkt for et religiøst mangfoldig samfunn som det norske". Svaret på spørsmålet mitt er klart "ja". Både islam og kristendom, som er de eneste to relevante i denne sammenhengen, er eksponenter for et middelaldersk tilbakestående samfunns- og menneskesyn, et kvinnesyn som ikke ligner grisen og som har som sin mest sentrale egenskap å være egnet til å forlede og undertrykke mennesker. Jeg synes ikke "religiøst mangfold" er et honnørord, derimot anser jeg det som mer av det samme skrekkscenariet som har vært rådende i alle land der religiøsitet får gripe fritt om seg.
Selvsagt er jeg med dette like intolerant selv. Jeg er fundamentalistisk ateist, og vil ha religion helt bort fra skoleverket. Religion bør derimot være en del av samfunnsfags- og historiepensumet, for å vise fram all den lidelse og fornedrelse som religionen har påført menneskeheten gjennom tidene.
Med dette mener jeg ikke at vi skal forby religion eller innskrenke religionsfriheten. Det betyr derimot at vi skal fortsette med den politikken bystyregruppa til Ap allerede har, altså å stemme imot religiøse privatskoler. Resten av kampen mot religionen vil jeg for min del føre gjennom åpne debatter i media, sammen med andre humanetikere og ateister fra venstresiden eller det politiske sentrum der jeg selv befinner meg. Og definitivt ikke sammen med FrP.
En generell merknad: Min erfaring med fargerikt fellesskap er at det er svært mange innvandrere som ikke er spesielt interesserte i å reorientere seg i Norge. Å aktivt tilby dem en ghetto-tilværelse med egne gudshus, egne skoler, egne matbutikker og stort sett bare egne landsmenn i nabolaget, motvirker integrering. Men de som snakker mest om integrering, har ikke alltid skjønt at enkelte av innvandrergruppene ikke deler ønsket om å bli integrerte. Somalierne på Grønland er et ypperlig eksempel. Dette vil kreve en bevisst politikk over flere generasjoner, for å forebygge alvorlige motsetninger og oppbygging av klasseskiller.
Takk skal du ha. Det var i alle fall rene ord for pengene. Jeg er naturligvis uenig med deg, og jeg tror din posisjon ikke er til noe hjelp i det hele tatt i forhold til å få et religiøst sammensatt samfunn til å fungere. Det er vel og bra å ha et ateistisk livssyn, - jeg deler din plattform på det punktet. Og jeg er selvsagt helt enig i at religion til alle tider har blitt misbrukt til å fremme mye djevelskap her på jorda. Men trosfrihet er en grunnleggende rettighet, og da er det beste svaret å sikre at staten selv er sekulær (uten preferanse for noe spesielt livssyn) og at ulike livssyn blir mest mulig likebehandlet. Arbeiderpartiet klarer ingen av delene, og det er hva jeg kritiserer.
Måten Fremskrittspartiet og andre partier opptrer på i Oslo er helt klart kritikkverdig; og problemet starter der. Men det er til liten hjelp for en religiøs minoritet at vi selv (altså Arbeiderpartiet) opptrer på en måte som faktisk betyr en diskriminerende forskjellsbehandling mellom ulike religiøse privatskoler. Når vi driver offentlig myndighetsutøvelse er vi også nødt til å ta inn over oss hva konsekvensen av vår egen stemmegivning blir. Og - som jeg skrev - en "uhellig" allianse mellom en intolerant høyreside og en "prinsippfast" venstreside, gir ingen god blanding for landets religiøse minoriteter. Det er dilemmaet, og da mener jeg at hensynet til mindretallets soleklare rettigheter må gå foran vårt eget behov for å være prinsippfaste. Spesielt i lys av hvor lite prinsippene er verdt når det gjelder andre sider ved vår religionspolitikk - jfr. det jeg skrev om plasseringen av statskirkens nye preses. Det kan virke som våre prinsipper er til salgs når det kommer til distriktspolitikk, men ubrytelige når det kommer til å verne om rettighetene til en religiøs minoritet. Det smaker dårlig, synes jeg!
Legg inn en kommentar