Labour ned i avgrunnen

Når Labour nå ser ut til å tape valget i Storbritannia ligger mye av skylden hos statsministeren selv, Gordon Brown. Det er ikke bare tabbene i løpet av valgkampen som kommer til å felle ham, - selv om det sikkert vil gå noen tid før verden glemmer hans patetiske "unnskyldning" til Gillian Duffy, etter at han først hadde omtalt henne som en "ensporet" kvinne. For Brown har vært upopulær i lang tid, og det av helt forståelige grunner.

Like mye av skylden for nederlaget ligger imidlertid hos Labour selv. Den største feilen partiet gjorde var å la Brown overta som leder etter Blair. Den nest største feilen var at de ikke fjernet ham fra stillingen mens det fortsatt var mulig. Begge deler var uttrykk for en feighet som ikke tjener et funksjonsdyktig regjeringsparti. Nå kommer straffen. Den kommer til å bli ydmykende.

Personlig har jeg lenge håpet på en forandring, både hos Brown og hos Labour. Men det vi har sett i løpet av valgkampen er ikke egnet til å imponere noen, selv ikke de mest trofaste Labour-velgerne som fortsatt stemmer partiet av ren lojalitet. Slik partiet, og lederen, framstår er de helt ute av stand til å skape begeistring. Argumentet om at alternativene er dårligere - et argument som av naturlige grunner bør befinne seg nederst i skuffen - kan ikke lenger brukes. Det holder ikke. Selv avisen "Guardian" har oppsiktsvekkende tatt stilling for Liberaldemokratene og mot Labour ved dette valget. Var jeg velger i Storbritannia hadde jeg gjort det samme.

Labour må komme seg ut av 1990-tallet og perioden med Tony Blair. Partiet har ikke greid å gjøre dette ved egen hjelp, derfor er det velgerne som nå sender dem i tenkeboksen. Etter tre historiske valgseire - unikt i partiets lange historie - er det kanskje naturlig. Men nederlaget har blitt mer ydmykende og mer ødeleggende enn nødvendig. Det ansvaret må de bære selv.

Bare i en kort periode, like etter at han ble partileder og statsminister i juni 2007, kunne det se ut som Gordon Brown hadde en reell mulighet til å vinne et parlamentsvalg og dermed styre på sitt "eget" mandat, framfor å fortsette på basis av den siste valgseieren under Tony Blair. Han valgte å ikke utlyse valg, og det er trolig hans største tabbe som statsminister, for det ble skapt et inntrykk av at han foretrakk å holde seg til makten framfor å be velgerne om tillit. Det inntrykket ble siden aldri svekket.

For allerede i juni 2007 befant Labour seg i en dyp politisk krise, en krise som Brown i høy grad var medskyldig i. På den ene siden ble Labour kritisert for å være et "plapreparti", et parti med en kommunikasjonsavdeling som var vesentlig større enn den politiske avdelingen. Her handlet det om store ord, medieoppslag og "spin." Visjonene bak "New Labour" ble stadig mindre operative samtidig som kjendis- og glamour-faktoren økte. Partiet ble av stadig flere vurdert til å være mer eller mindre innholdsløst - en ren kampanjemaskin.

Den største krisen var likevel knyttet til det fatale feilgrepet Blair-regjeringen gjorde i forbindelse med invasjonen i Irak. I den saken ble all sunn dømmekraft erstattet med et ubegripelig ønske om å binde seg til masten sammen med Bush-administrasjonen. Det måtte gå galt. Og det gikk galt. Fryktelig galt. Og fortsatt har ikke britene kommet til klarhet i alle feil og kritikkverdige forhold regjeringen gjorde seg skyldig i. Vel å merke med Gordon Brown som en del av den innerste ledelsen. Allerede under valget i 2005 mistet Labour et betydelig antall velgere, nettopp til Liberaldemokratene, på grunn av Irak-invasjonen.

Du skal være temmelig overbevist om din egen "rett" til å regjere når du ikke forstår at det å kaste landet inn i en krig, - i strid med folkeretten, i konflikt med alle tilgjengelige opplysninger, i motsetning til praktisk talt alle dine europeiske naboland og allierte, mot klare råd fra FNs egne organer, og under en voldsom motstand i din egen befolkning - gjør noe med forholdet mellom regjering og velgere. Særlig når det viser seg i ettertid at hele grunnlaget for krigen var en rekke usannheter, dels produsert av amerikansk sikkerhetstjeneste og dels av britenes egen.

At Labour fortsatt har et betydelig politisk-moralsk problem i sakens anledning er noe partiet enda ikke har forstått. Senest den 23. april evnet den britiske utenriksministeren David Miliband å lire av seg følgende i et avisintervju:

"There are people who resigned from the government because of Iraq. But what on earth is the point of punishing yourself or punishing the country for Iraq given that the alternative government, the Tories, also voted for it?"

Slik kan man tenke bare når man ikke tenker, og her ligger en god del av forklaringen på at Labour - både under Blair og Brown - har tapt troverdighet. Ikke en gang noe så nødvendig som å erkjenne en grov feilvurdering, eller noe så opplagt som å be velgerne om unnskyldning, er innenfor rekkevidden til partiets ledelse. Det er intet mindre enn skammelig.

Den fullstendige bankerotten kom imidlertid i 2009, i forbindelse med den såkalte "utgiftsskandalen" i Parlamentet. Her ble det avdekket at mange folkevalgte gjennom flere år hadde stått for et grotesk misbruk av ulike refusjonsordninger som opprinnelig bl.a. var ment å skulle dekke representantenes ekstrautgifter i forbindelse med (ofte) å ha to husholdninger. Skandalen var ille for de konservative, men aller verst for Labour. Flere statsråder måtte gå av (de hadde misbrukt samme regelverk), og en rekke representanter fra Labour valgte å gå av direkte eller å si fra seg gjenvalg. Blant annet som et resultat av denne skandalen kommer antallet utskiftinger i Parlamentet til å bli rekordstort ved dette valget, uavhengig av hvem som vinner.

Men vinneren blir uansett ikke Labour. Under Browns ledelse har Labour tapt og tapt. Ved lokalvalgene i 2009 nådde partiet 24 prosent, det dårligste resultatet på 40 år. Ved valget til Europaparlamentet fikk Labour 16 prosent av stemmene, bak både de konservative og Det britiske uavhengighetspartiet (et nasjonalistisk miniparti). Fornuftig satsing på felles velferd; - helse, skole og infrastruktur, har ikke greid å rette opp inntrykket av at partiet ledes av folk som mer og mer er i utakt med sine egne velgere, som har gått tom for nye ideer og som nå trenger erstatning.

Ved inngangen til valgkampen var det mange som fryktet at den ville bli den "mest skitne" noen sinne, mellom en Brown i motgang og en populistisk konservativ leder som også sloss for sitt politiske liv. Istedet fikk vi kanskje den mest interessante på flere generasjoner, fordi Liberaldemokratene har greid å sette sitt klare preg på debatten. For eksempel har spørsmålet om en britisk valgreform kommet høyt opp på dagsorden (en reform som er overmoden), og nå ser det ut til at kampen om seieren står mellom de konservative og Liberaldemokratene. Det var det ikke mange som spådde. Med et svekket Labour er sannsynligheten stor for at britene får et Parlament der ingen av partiene har flertall. Dermed kommer Liberaldemokratene praktisk talt i sentrum, og helt nye samarbeidsformer vil bli nødvendige.

Vi kan altså regne med store endringer i britisk politikk. Og det bringer tankene tilbake til 1996, og til det berømte essayet til den britiske filosofen og kommentatoren John Gray: "After social democracy." Her sier Gray at tiden er over, både for de konservative og for sosialdemokratiet. Begrunnelsen hans er at de historiske forholdene som ga disse bevegelsene virkningskraft er ugjenkallelig endret. Deres tid kommer aldri tilbake. Sovjetunionens sammenbrudd, globalisert frihandel, økt immigrasjon, ny teknologi og flytting av de globale sentrene for vekst og utvikling vekk fra Europa, har gjort at både prosjektet til de konservative og til sosialdemokratene nødvendigvis må bli bakoverskuende. En håpløs kamp for å komme tilbake til tider som aldri vil komme tilbake. Blant annet skriver han:

"Among the irreversible consequences of the Thatcherite project and its failure in Britain, one of the most neglected is the impossibility of any return to the policies and institutions of social democracy. In part, my argument is an historical one. Insofar as it was embodied in a labourist movement, social democracy is now a political project without an historical agent. The class base of social-democratic parties,not only in Britain but throughout Europe, has been eaten away by economic change. At the same time, the powers of national governments, which were the levers of social-democratic policy, have been steadily reduced. Though practising politicians inevitably find it hard to acknowledge it, the new global freedom of financial capital so hems in national governments as to limit severely, or to rule out altogether, traditional social-democratic full-employment policies. There is a dark historical irony in the fact of the formation of a social-democratic consensus at the very moment when both its class base and its political vehicle have been marginalised."

Gray skrev sitt essay ved inngangen til en historisk langvarig regjeringsperiode for Labour. Tok han grunnleggende feil, eller var han bare svært tidlig ute med sin analyse? Noe av svaret vil vi få den 6. mai, og mitt tips er at analysen til Gray vil vise seg mer holdbar enn mange av oss liker å tenke på. Jeg gruer meg til resultatet på vegne av Labour, men er fortsatt håpefull på vegne av Liberaldemokratene. For de konservative har jeg intet annet ønske enn at de gjør det kjempedårlig, men det er trolig å ønske for mye ...