Hardanger blues ...

Definisjonsmakt. Det er selve kjernen. Har du makt til å definere hva et problem egentlig handler om, har du langt på vei også makt til å definere løsningen. Som i Hardanger. Hva er egentlig problemet? Vel, her er noen alternativer:

• Problemet er å sikre framtidig kapasitet for kraftforsyning inn til Bergensregionen
• Problemet er å ta vare på uberørt natur med varig verdi
• Problemet er at det ikke er tatt hensyn til den lokale befolkningen
• Problemet er at det skal gjennomføres inngrep som er til ensidig ulempe lokalt og bare til fordel for folk som bor andre steder
• Problemet er at alle alternativer ikke er godt nok utredet, og at beslutningen derfor mangler faglig legitimitet
• Problemet er at energiforbruket er for høyt og derfor bør reduseres, - da hadde vi sluppet hele saken
• Problemet er at norsk energipolitikk er ulogisk, både når det gjelder hensyn til økonomi og miljø
• Problemet er at ekspertveldet og eliten i Oslo generelt ikke tar hensyn til Vestlandet
• Problemet er at politiske løfter ikke blir innfridd
• Problemet et at vi har en svak regjering som driver ”dårlig politisk håndverk”

Her har jeg listet ti forskjellige måter å se Hardangersaken på. Så kan hver og en krysse av for hvilken innfallsvinkel de føler er mest relevant. Eller man kan plotte inn ulike aktører langs de forskjellige problemstillingene. Dette kan man gjøre hver for seg, eller sammen med andre. Jeg garanterer en lang og god diskusjon om problemene i Hardanger, i Bergen og i resten av verden – for den som har god tid.

Fra tid til annen oppstår det uvanlige konstellasjoner i politikken. Det er på dette punktet at den notoriske professor Iver B. Neumann går seg vill. Hans antakelse er at Bergen representerer et kraftsugende sentrum som gjerne spenner en mast eller to over Hardangerfjorden for å sikre lys og varme til seg selv. Feil. Det var i gamle dager. Det gjelder ikke i denne saken. I denne saken er ikke Bergen noe sentrum, og dette har ikke minst Bergens Tidende minnet sine lesere om.

Bergen er en periferi, som ser seg selv i avstand til maktens sentrum i Oslo. Akkurat som Granvin. Akkurat som Norheimsund. Neumann vil innvende at Bergen dermed gjør seg mindre enn strengt tatt nødvendig, men det preller av. Her snakker vi om Vestlandet mot sentrum, der bymann og stril står skulder ved skulder og insisterer på å bli tatt alvorlig. Motekspertisen er mobilisert; - filosofer, økonomer, teknologer, aksjonister, lokale og regionale mediehus – ja, selv den verdensberømte ”mannen i gata.”

Akkurat nå har Regjeringen høstet det amerikanerne kaller ”a perfect storm” – en sjelden konstellasjon av motkrefter som er i stand til å sette himmel og jord i bevegelse. I spørsmålet om luftspenn over Hardanger har alle politikkens naturkrefter samlet seg mot en regjering som i utgangspunktet skulle være distriktenes og regionenes beste venn.

Hvordan er noe slikt mulig? Ja, det er spørsmålet alle aktører stiller seg, ikke minst på Einar Gerhardsens plass, der Olje- og energidepartementet er lokalisert tvers over veien for Statsministerens kontor. Der i gården tenker jeg man helst hadde sluppet hele saken.

Alt Regjeringen ønsker er å sikre tilstrekkelig kapasitet inn mot Bergen, for å unngå den ulykken man hadde med kraftforsyningen til Midt-Norge – med fare for utkobling og høye lokale strømpriser utelukkende på grunn av manglende infrastruktur. Akkurat den historien er det ingen som ønsker å gjenta. Så ett av problemene er asymmetrien mellom lys som er av eller på: Så lenge alt fungerer tilfredsstillende – som det faktisk har gjort i Bergensregionen så langt – er tanken på strømbrudd eller skyhøye kraftpriser bare noe man må forestille seg. Den dagen opp mot 100.000 husstander faktisk er uten strøm er situasjonen en helt annen. Da er det andre spørsmål som stilles. Dette vet både departementet, NVE og Statnett, men i mellomtiden fungerer lysbryteren som før. Perspektivene er derfor forskjellige. Sentralt etterlyser man en kriseforståelse som lokale aktører ikke er i nærheten av.

Hva gikk galt i prosessen? Forstår ikke bergenserne sitt eget beste, slik Neumann mer enn antyder? Jeg tror for min del at mye av problemet er knyttet nettopp til definisjonsmakten, - til avgrensningen av problemet – akkurat nå flyter det jo i mange forskjellige retninger.

I følge Aristoteles er overbevisningens kunst, retorikken, et slags "motstykke" til arbeidet med å vinne ny kunnskap. Retorikeren ønsker tilslutning til et standpunkt. Filosofen – dialektikeren – undersøker argumentenes holdbarhet. Det er en avgjørende forskjell mellom å bevise og å overbevise.

For å vinne tilslutning har retorikeren tre hovedressurser til sin disposisjon: Han kan påkalle fornuften (logos), han kan spille på følelser (pathos) eller han vise seg som et forbilde (ethos). Den veltalende retoriker makter alt dette på en og samme gang. Han kan legge fram ugjendrivelige ”bevis” for at hans løsning er den mest rasjonelle, han kan appellere til forsamlingens følelser og han kan stå fram som et høyverdig forbilde i sakens anledning. Med troverdighet, kunnskap og innlevelse er den kyndige retorikeren noe nær uimotståelig. Da er forsamlingen villig til å svelge selv den bitreste pille. Som for eksempel et luftspenn over Osafjorden i Ulvik - en svært vakker fjordarm helt innerst i Hardangerfjorden.

Det er vel riktig å si at Regjeringen knapt har lykkes som retoriker i denne saken. Vi snakker heller om fundamental svikt langs alle tre dimensjoner; - fornuft, følelser og normativ appell. Var en slik utgang nødvendig? Jeg tror faktisk at svaret – i alle fall delvis - er ja. Noen beslutninger er rett og slett upopulære. Med alle de målkonfliktene som har samlet seg i spørsmålet om luftlinje eller sjøkabel i Hardanger er det veldig vanskelig å se mulige oppsider for Regjeringen, ja, for en hvilken som helst regjering.

I Morgenbladet skriver Aslak Bonde klokt om ekspertvurderinger uten gjennomslag. Det spiller ingen rolle hvilke argumenter fagfolkene i Statnett og NVE fører i marken, de har per definisjon ingen tillit. Når Regjeringen, NVE og Statnett kommer med logos, svarer motkreftene med pathos. Folket har valgt å snu ryggen til fagkompetansen, godt hjulpet av medier som like gjerne intervjuer fem på gata som fem fagfolk. Når definisjonsmakten er tapt er alle synspunkter like gyldige og relevante, og det finnes ikke lenger noen som vet best. For Regjeringens autoritet er det selvfølgelig helt ødeleggende at intern splittelse legges fram i fullt dagslys. Det er nesten så man ikke tror det vi ser og hører; - hvordan kan så erfarne politikere ødelegge så mye for seg selv?

Klønete håndtering er likevel bare en del av forklaring på hvorfor saken har blitt så vanskelig, og her er mange kommentatorer forbausende perspektivløse med sitt ensidige fokus på "politisk håndverk" som et et slags forløsende simsalabim. Det finnes et større bakteppe: Kraftledninger i Hardanger – eller andre steder – har blitt altfor tydelige tegn på trekk ved utviklingen i samfunnet som vi ikke liker å bli minnet om, for det handler jo først og fremst om vårt eget strømforbruk. Vi har begynt å reagere litt som Indremisjonen: ”Vi vet at Jesus gjorde vann til vin, men vi liker det ikke.”

I motsetning til tidligere generasjoner er vi nemlig genuint opptatt av hensynet til natur og miljø. Det som var ”ikke-saker” selv i den tiden da Stein Rokkan formulerte sine teorier om sentrum og periferi er i dag høyst potente konfliktspørsmål i land etter land. Ta en tur til Irland, eller til California, eller til Italia, eller til Tyskland; mønsteret er det samme. Vi har fått andre verdier, og en viktig årsak er at vi har fått mer kunnskap. Vi lever nå i en tid der vi har full visshet om at menneskelig aktivitet faktisk setter naturens egne tålegrenser på prøve, - at adferden vår rett og slett kan være ødeleggende. Oppgaven er ikke lenger å kontrollere og underkue naturen, oppgaven er å finne rom for et bærekraftig samspill. Akkurat den innsikten tilhører vår egen generasjon, den er så og si vår generasjons utgave av trusselen om kjernefysisk undergang, og det er vår oppgave å finne ut av hvordan vi kan leve med den.

I Hardanger finnes det tilsynelatende ett alternativ som kan løse alle problemer: Vi legger kabelen i fjorden. Vel, da er den i det minste ikke synlig – i alle fall ikke i de tre utsatte fjordarmene. Kanskje koster det noe mer, men det kan vi krangle om siden. Men det grunnleggende problemet – at vi i det hele tatt har bruk for en slik kabel, og at det er politisk nødvendig å unngå strømbrudd eller at folk som lever i Bergensområdet kan få skyhøye kraftpriser under deler av året – det gjør vi om til en debatt om regional misnøye. Eller vi leter etter andre unnskyldninger; - det er oljeindustriens skyld, sier noen, det er ambisjoner om å eksportere norsk kraft ut av landet, sier andre. Begge unnskyldninger kan vi trygt legge til side i denne saken.

I Bergen er det såkalt ”alminnelig” forsyning som har økt mest, og det er effektbehovet mer enn energibehovet som er problemet, selv om begge deler fortsetter å øke. Rett nok spiser anlegget på Kollsnes (d.v.s. Troll) en vesentlig del av behovet i det såkalte BKK-området, men her er lasten forholdsvis jevn over døgnet og over året. Når kraftbalansen strammes til øker sårbarheten. Da er det bare to ting som hjelper: Enten økt kapasitet (d.v.s. flere kraftledninger) eller en forutsigbar ”køordning” som gjør at ikke alle bruker mye strøm på samme tid, - samtidig som veksten flates ut eller aller helst snus til nedgang i forbruket. Begge deler er vanskelige å få til. Under en tørr og kald vinter – som den vi hadde nå – er det ikke lett å be folk om å skru av strømmen, eller betale en pris som er det mangedobbelte av normalen.

Vi kan la ubehaget vårt gå ut over politikerne. Men vi har fortsatt ikke løst ett eneste problem. For økt bruk av energi – enten den er fornybar eller ikke – krever inngrep i naturen. Det gjelder også en sjøkabel i Hardangerfjorden, som kan bli svært synlig i Norheimsund.

Dette er det som plager oss: Vi vil ha indrefilet og ferske skiver av laks, men vi vil ikke ha blod på hendene. Vi vil hente det ut av frysedisken. Vi vil ha kjøtt, ost og melk. Men vi vil helst ikke se hvordan kua, grisen eller kyllingen avlives. Vi vil kjøre hit og dit som vi vil, men vi vil ikke ha klimaendringer. Vi vil ha strøm til varme, koking og all verdens duppedingser, men helst slippe å tenke over hvor energien kommer fra. Vi har tatt personlig avstand fra naturen, - eller vi har valgt oss bare de delene av naturen som vi liker, og resten vil vi helst ikke høre om. Det er fortsatt et paradoks for meg at mange av de som er sterke motstandere av den foreslåtte kraftlinjen samtidig var sterke tilhengere av den kommende Hardangerbrua.

Men ”resten av naturen” er faktisk temmelig mye. For vi har samtidig mer kunnskap i dag enn noen gang om hvordan vi samlet sett kan true naturens evne til å tilpasse seg, inklusive de virkelig store systemene, som klimasystemet. Naturen er dermed nær oss og fjernt fra oss på samme tid. Dette er krevende, og – historisk sett – ganske nytt.

Nå leter vi etter veier ut av dilemmaet. Vi kan gjøre Regjeringen ansvarlig for vårt eget energiforbruk. Vi kan kreve mer uavhengighet, og mindre maktarroganse. Nye utredninger. Bedre politisk håndverk. Men vi slipper ikke unna velstandens anatomi: Gleden over en lysbryter som fungerer har sitt motstykke i at det finnes en produsent av elektrisitet ett eller annet sted, og at det finnes noen kraftlinjer som drar den energien fram til nettopp deg. Først når bryteren ikke virker blir du forbanna, men da er det som regel for sent.

Vanskene med sikker kraftforsyning er derfor blant de ubehagelige sannhetene vi må leve med. I California – der de trolig har verdens mest avanserte og kompliserte system for forsyning av ferskvann – står naturvern i klar konflikt med nye diker, pumpestasjoner og kanaler. Her finnes en liten ferskvannsfisk (en ”Delta smelt”) som er helt unik, og som bare lever i ett år, toppen to. Den finnes ingen andre steder i verden, og den er truet med utrydning. Men den har mektige venner på land, som nå motsetter seg praktisk talt alle forslag om å sikre tilgang på ferskvann i den sørlige delen av California, der mesteparten av befolkningen bor. Konsekvens: Vannmangel, et svekket landbruk og tap av tusenvis av arbeidsplasser.

Når logos møter pathos i politikken er det ikke enkelt å forutsi hva utfallet vil bli. Som i Hardanger. Argumentene skraper bare mot hverandre, de skaper støy og smerte, men de treffer aldri presist så lenge kampen om definisjonsmakten pågår. Dermed kan vi si at Regjeringens største feil i denne saken var at den aldri la vekt på å forklare hvilket problem det var som egentlig skulle løses. Det ble fortalt for mange historier på en gang. Det virket ikke overbevisende.

Konsekvensen var at Olje- og energidepartementet til slutt bare framstod som en ropert for fagfolkene i de ytre etatene. Der er det mange flinke og kyndige folk, bevares. Men de har et mandat og en legitimitet som er av en helt annen karakter enn en folkevalgt Regjering. Derfor var ikke Regjeringen samstemt med sin tid og heller ikke med sitt publikum. Den trodde kanskje at folk i Bergen ville tenke som professor Neumann, men det var feil. Folk i Bergen (og jeg er en av dem) tenker mer som folk i de sørlige delene av California: Vi vil gjerne ha både vann og strøm, men vi vil helst slippe å tenke over hvor det kommer fra.