Dette systemet har flere negative sider. Den aller viktigste er at så mange avgitte stemmer ender opp som verdiløse. Man trenger ikke et flertall av stemmene for å bli valgt fra en krets, det er nok med én stemme mer enn nummer to. Stemmene til de som ikke stemte på vinneren - og det kan gjerne være flertallet - teller ikke. Derfor risikerer man at partier med betydelig oppslutning i befolkningen nesten ikke får valgt inn representanter, mens partier som er langt unna flertall i befolkningen kan få flertall i parlamentet. I Storbritannia er det liberaldemokratene som har lidd mest under dette. I den motsatte enden har både de konservative og Labour hatt gleden av en haug med “sikre” mandater - Labour i byene og de konservative på bygdene, først og fremst.
Under valgkampen for ett år siden var det bred enighet i Storbritannia om at systemet måtte endres. Ikke bare liberaldemokratene var for, men også Labour (offisielt), samt store deler av britisk presse. Så kom parlamentsvalget, koalisjonsregjeringen mellom de konservative og liberaldemokratene, og de store budsjettkuttene. Nedturen for liberaldemokratene - og deres fanesaker - har vært enorm. Valgløfte etter valgløfte er brutt, mens løftet om en folkeavstemning om valgreform nå faktisk er innfridd. Men med katastrofalt resultat. Nesten 2/3 av velgerne sa nei, samme dag som liberaldemokratene gjorde sitt dårligste lokalvalg noen sinne. Tøffe tak for partileder Nick Clegg, med andre ord.
Hvorfor snudde stemningen? I Guardian gir Tom Clark ti grunner til at forslaget om en “alternative vote” (AV) ble så grundig nedstemt. I stigende rekkefølge når det gjelder betydning:
10) Temaet for avstemningen var formulert slik at det var lettere å si “nei” enn å si “ja”.
9) Det alternative systemet som ble foreslått var ikke godt nok. Tvert i mot, det hadde i seg selv mange svakheter og representerte bare en marginal forbedring av det eksisterende regelverket.
8) Den offentlige informasjonen om alternativene var så komplisert at det var enklest å si nei til endringer i et system som - tross alt - er veldig enkelt.
7) Labour var delt i synet på behovet for reform, og mange av deres velgere likte ikke tanken på at en reform kunne åpne for enda flere koalisjonsregjeringer.
6) De konservative var entydig mot reformen, og statsminister Cameron la hele sin politiske tyngde inn på å få et “nei”.
5) Kampanjen for “nei” var skitten og usaklig, - den framstilte en valgreform som kostbar og identisk med brutale velferdskutt, og den “truet” med økt innflytelse for Clegg og hans parti.
4) Kampanjen for “ja” var tilsvarende svak, med bruk av kjendiser og representanter for eliten i samfunnet.
3) Et ja til reform ble utlagt som ja til nye koalisjoner. Dagens koalisjonsregjering er upopulær - dermed ble også reformen upopulær.
2) Reformen ble aldri i tilstrekkelig grad framstilt som en reform for folket og for demokratiet.
1) Liberaldemokratene og Nick Clegg er i dagens situasjon ekstremt upopulære. Mange ble fristet til å si “nei” rett og slett for å straffe dem.
Britene er vant til “rene” flertall i parlamentet, det har sjelden vært behov for kompromisser på tvers av partigrensene. Nå er imidlertid slike kompromisser helt nødvendige, fordi valget i 2010 ikke ga noe parti flertall. Og britene liker det ikke, f.eks. når liberaldemokratene i regjering er nødt til å stemme for saker de åpenbart er mot. Det som er “politisk nødvendig” oppfattes av mange som moralsk tvilsomt. Liberaldemokratene argumenterer med at det finnes et “større bilde” der de tross alt får gjennomslag for viktige saker, eller (i det minste) hindrer gjennomføring av en entydig konservativ politikk. Men et slikt budskap er alltid vanskelig å formidle, - det gjelder selv i land som er vant med både koalisjoner og mindretallsregjeringer (som Norge).
På bloggen Blighty i The Economist tolkes resultatet av folkeavstemningen som en triumf for David Cameron og som et knusende nederlag for Nick Clegg. I løpet av valgkampen ble stemningen mellom de to koalisjonspartnerne temmelig amper, - noe som i grunnen var forventet. Likevel fortsetter nok koalisjonen, for begge partier er alternativet dårligere akkurat nå. For Labour betyr resultatet ikke så mye, mener Blighty. På den ene siden har partiet åpenbare fordeler av dagens system, og på den andre siden var det ingen helhjertet oppslutning om valgreform blant sosialdemokratene - selv om Ed Miliband argumenterte kraftig for endring. Da gir resultatet i lokalvalget i Skottland større grunn til bekymring: Til tross for at Labour lenge ledet på meningsmålingene vant de skotske nasjonalistene i SNP flertall i det lokale parlamentet, og nå planlegges en folkeavstemning om skotsk selvstendighet og utmelding av United Kingdom. En konstitusjonell utfordringer er altså umiddelbart erstattet med en annen.
Det britiske valgsystemet er skreddersydd for en situasjon der to store partier konkurrerer om makten. Da systemet ble unnfanget stod den politiske kampen mellom de liberale og de konservative. Senere tok Labour over for de liberale som det andre store partiet. Men nye partier har etterhvert kommet til (eller tilbake) - også i Nord-Irland, i Wales og i Skottland. Sammensettingen av parlamentet har blitt langt mindre matematisk rettferdig, den prosentvise fordelingen av representanter står i dårlig forhold til den prosentvise oppslutningen om det enkelte parti i befolkningen.
Et valgsystem blir imidlertid aldri helt perfekt, det vil alltid være grader av forskjell mellom faktisk representasjon i nasjonalforsamlingen og hva som ville vært rettferdig, matematisk sett. I tillegg kan man jo spørre om matematisk rettferdighet er den eneste formen for rettferdighet som har gyldighet i politikken? Mange briter mener at deres nåværende system faktisk er mer demokratisk enn f.eks. den type valgsystem vi har i Norge. Det er latterlig enkelt - den som får flest stemmer vinner. Det skaper tøff konkurranse mellom alternativene - det er bare en representant per valgkrets. Det skaper en sterk binding mellom den valgte representanten og valgkretsen. Og det skaper - i alle fall som regel - et styringsdyktig flertall i parlamentet.
Likevel er systemet urettferdig, og det ligger langt unna idealet om at alle stemmer skal telle like mye. Derfor var det synd at britene så entydig feide spørsmålet om valgreform under teppet, - der det kommer til å bli liggende en god stund framover. Og hvis det virkelig er tilfellet at det er dagens koalisjon som gjorde nei-flertallet så overveldende må verden fortone seg temmelig ironisk for liberaldemokratene: Det strategiske valget om å inngå regjeringssamarbeid med de konservative viste seg å være en større feilvurdering enn noen trodde var mulig. De fikk endelig den folkeavstemningen om en valgreform som de lenge hadde ønsket seg, men prisen de betalte var at folket snudde seg mot dem.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar