fredag 24. januar 2014

Politikk og teknologi

Riksrevisjonen har levert saftig kritikk av
Mongstad-prosjektet.
Har staten sløst bort milliarder på Mongstad? I så fall er det med full tilslutning fra Stortinget. Og det nye flertallet i Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomite vet ikke helt hva de skal mene; skal de være rasende sammen med miljøbevegelsen over at alle målene for prosjektet ikke ble nådd, eller skal de nå mene at prosjektet har vært en dårlig idé hele tiden? 

Da Jens Stoltenberg ga sin forklaring til Kontroll- og konstitusjonskomiteen (KK) tidligere i uken rammet han inn prosjektet på en grei måte. Ja, det handlet i utgangspunktet om Statoils omsøkte kraftvarmeverk på Mongstad, men selve prosjektet blir bare meningsfullt i en større sammenheng: Nemlig i ønsket om å bidra til å utvikle teknologi for fangst og lagring av klimagasser fra store punktutslipp som nettopp fossile kraftverk (Carbon Capture and Storage, CCS). Dette er en viktig oppgave.

Statoil ba aldri om å få etablere et slikt prosjekt på Mongstad. Selskapet hadde derimot nokså nylig sett på en tilsvarende mulighet i Midt-Norge, som ble funnet for kostbar og derfor ikke kommersielt interessant. Prosjektet på Mongstad var derfor i høyeste grad en samfunnsoppgave, definert av politikerne og med klare politiske mål. Hensikten var å utvikle en “teknologi for verden”, ikke en eksklusiv teknologi med kommersiell verdi for eierne på Mongstad. Avtalen mellom staten og Statoil måtte nødvendigvis gjenspeile dette, ellers ville staten bli beskyldt for å misbruke sitt eierskap i Statoil på andre eieres bekostning; i strid med aksjeloven. Selskapets ansvar og risiko måtte følgelig avgrenses slik at Statoil kunne forsvare prosjektet overfor alle sine eiere.

Statoil søkte om å få bygge et kraftvarmeverk. Punktum. Alle øvrige deler av prosjektene på Mongstad kom som følge av rene politiske ønsker. Det betyr likevel ikke at Statoil hadde null interesse av at prosjektene skulle lykkes. For det første er CCS allerede en viktig teknologi for Statoil. For det andre var prosjektet både ambisiøst og spennende. Og for det tredje har Statoil en opplagt og selvstendig interesse i å være en konstruktiv medspiller i forhold til landets øverste myndigheter, som også er konsesjonsmyndighet, regulator og dominerende eier i selskapet. Alt annet strider mot enhver sunn fornuft.

De som fabler om at Statoil skulle hatt noen som helst interesse i å “sabotere” Mongstad-prosjektet eller gjøre det dyrere enn nødvendig, uansett hvor krevende det måtte være, har forstått svært lite av rollefordelingen i norsk oljepolitikk. Konsernledelsen i Statoil er underlagt mange typer press, men selvskading hører nok ikke blant disse.

I virkeligheten innebar prosjektet på Mongstad en betydelig risiko for Statoil, både industrielt og med hensyn til omdømme, og med svært sterke insentiver for å lykkes. Men, som Helge Lund sa i et befriende øyeblikk under høringen på Stortinget: “Teknologi kan ikke vedtas.” Den må utvikles på en skikkelig måte hvis den skal ha verdi i det virkelige liv. Fullskala “rensing” av eksosgassen fra kraftvarmeverket ville blitt for dyrt i forhold til resultatene; ja, nærmest et “bevis” på at CCS for kraftverk er helt urealistisk. Den avgåtte regjeringen mente det var best å stanse prosjektet, og heller lete etter bedre muligheter for et tilsvarende prosjekt andre steder. Tilbake står vi da med verdens største testsenter for fangst av CO2 - Technology Centre Mongstad (TCM) - som for lengst er i full bruk av internasjonale aktører.

Venstres Abid Q. Raja, som er saksordføreren i KK, er interessert i å få vite mest mulig om den forrige regjeringens interne behandling av Mongstad-prosjektet. Ja, det hadde vært skikkelig spennende, og enhver journalists våte drøm. Hvem sa hva, og når? Hvem skrev hva, og når? Hvem hørte hva, og når? Raja er advokat, og er vant til å få svar på slike spørsmål i rettssalen. Men nå er han på Stortinget, og der er reglene litt annerledes. Det som er parlamentarisk interessant er om Regjeringen har holdt vesentlig informasjon tilbake fra Stortinget. Da er ikke spørsmålet hva enkelte statsråder mener og tror underveis, men om Stortinget er skikkelig informert.

Helt siden prosjektet ble startet opp har Stortinget jevnlig blitt forelagt alle vesentlige opplysninger, inkludert nye tall for kostnader, utsettelser og andre komplikasjoner. Ved hver eneste korsvei har det vært bred enighet om å gå videre med de nye forutsetningene. Ja, selv beslutningen om å stanse prosjektet fikk bred støtte i det nye Stortinget. De spørsmålene som nå reises av blant annet Raja i KK ble ikke reist ved den anledningen.

Riksrevisjonen har i sin rapport – som er utgangspunkt for høringene i KK – kritisert den tidligere regjeringens evne til å styre prosjektet, og til å holde kostnadene under kontroll. Her ligger det viktige lærdommer.
  • For det første - som vi alt har hørt - at teknologi ikke kan vedtas. Det er alltid en risiko for ikke å lykkes, enten det gjelder funksjonalitet eller kostnader, uansett hvor sterkt politisk ønske man måtte ha for et annet resultat. Det visste Regjeringen og det visste Stortinget;
  • For det andre, at kompleksiteten ved prosjektet ble undervurdert da den opprinnelige avtalen om prosjektgjennomføring ble inngått. Her burde man sikkert tatt seg bedre tid;
  • Og for det tredje at staten trolig ville ha vært tjent med å ruste bedre opp sin egen kapasitet som prosjektgiver, bl.a. ved å sikre en uavhengig prosjektgjennomgang, om ikke annet så for å ha en sterkere tyngde i forhold til de andre aktørene i prosjektet. Det betyr ikke at de andre aktørene har gjort en dårlig jobb, men at staten som oppdragsgiver har et selvstendig ansvar for å ha tilstrekkelig kapasitet på egne vegne. 
Det er derfor langt fra slik at merknadene fra Riksrevisjonen er uten verdi; de må tvert i mot nyttes til maksimal læring neste gang det kommer sterke politiske ønsker om å få bestemte teknologier på plass. Og CCS er faktisk en teknologi som på den ene siden er viktig for verdens klimaframtid, og som på den andre siden er helt avhengig av politisk støtte for å kunne utvikles til det nivået der den kan tas i bruk i stor skala.

Men der jeg tviler sterkt på om Abid Raja vil nå fram, er i strevet med å avdekke detaljene om den forrige regjeringens interne behandling av saken - ut over det som er forelagt Stortinget som regjeringens felles politikk i offentlige dokumenter. Det ville i så fall skapt en helt uholdbar situasjon for regjeringen som organ for beslutninger.

I en regjering vil det alltid være uenighet om en rekke saker; uenigheter som må avklares gjennom interne møter og diskusjoner helt fram til en endelig beslutning er klar. Ja, det finnes knapt en sak fra et fagdepartement der i det minste Finansdepartementet ikke har en kritisk merknad eller et forslag til en annen konklusjon enn fagdepartementet. Slik arbeider en regjering fra sak til sak; den diskuterer, avklarer og konkluderer.

Om denne prosessen skal skje i full åpenhet er den for de fleste praktiske formål ødelagt, og regjeringen som ansvarlig organ overfor Stortinget vil komme i en helt ny situasjon. Det ville innebære en endring i etablert konstitusjonell praksis og samtidig være en pussig måte å feire 200-års jubileet for Grunnloven på.

søndag 12. januar 2014

Vekst og ulikhet

Vi trenger ny politikk for reduserte forskjeller.
Kilde: The Economist
Økonomisk vekst måles ved utviklingen i bruttonasjonalprodukt (BNP), som er verdien av de varer og tjenester som er produsert i løpet av et år i et land. Hvis den prosentvise endringen i BNP er negativ i et halvår eller lenger snakker vi om økonomisk nedgang, eller resesjon.

Vekst er viktig og nødvendig; ikke bare fordi samfunnet blir rikere, men fordi fravær av vekst betyr at vi får mindre igjen for ressursene våre.

Likevel kan tall for økonomisk vekst bedra oss. Vi vet f.eks. at det er fullt mulig for et land å ha økonomisk vekst i en lang periode uten at det nødvendigvis blir færre arbeidsledige, og samtidig som de økonomiske forskjellene mellom folk blir større.

Det er faktisk hva som skjer i flere europeiske land akkurat nå. Også i USA er det mye snakk om «jobless recovery» fordi veksten bare i liten grad omsettes i redusert arbeidsløshet. Hvorfor skjer dette? En mulighet er at de som allerede er i arbeid jobber mer enn før, og at det derfor ikke blir ansatt flere. En annen forklaring er at veksten brukes til å investere i ny realkapital, maskiner og annet som utfører gamle prosesser mer effektivt. Produksjonen går opp, sysselsettingen står stille eller går ned. En tredje forklaring er at globalisering innebærer at arbeidsplasser flyttes utenlands, til områder der arbeidskraften er billigere. En fjerde mulighet – som er en kontroversiell realitet både i Europa og i USA – er at stadig flere illegale immigranter utfører arbeid mer eller mindre ulovlig og utenfor det ordinære arbeidsmarkedet. Selv i Norge har vi hatt avsløringer om grov utnyttelse av ulovlige immigranter.

Det finnes imidlertid også en femte mulighet, nemlig at finanssektoren spiller en større rolle i industrilandenes økonomi enn noen gang i historien. Hvorfor er det viktig? Det er viktig fordi denne sektorens bidrag til veksttallene i økonomien kan være betydelige, mens dens bidrag til sysselsettingen er svært liten. Derfor kan vi oppleve hyggelige tall for økonomisk vekst og aksjekurser (i finansøkonomien) samtidig som virkeligheten er knallhard for et økende antall mennesker som mangler en jobb (i realøkonomien).

Da Lehman Brothers Holdings Inc. begjærte seg selv konkurs i september 2008 var det den største konkursen i USAs historie. Ringvirkningene var enorme, og det ble iverksatt omfattende internasjonale tiltak for å redde hele den globale finanssektoren fra å gå på grunn. Enkelt fortalt: Massiv privat gjeld ble flyttet over på det offentliges hender i land etter land. Svært mange banker ble reddet, men det gikk ikke fullt så bra verken med statsfinansene i de landene som «arvet» gjelden eller med de stakkars menneskene som befant seg helt i tuppen av den andre enden av finanskjeden: De som ikke klarte å betale sine gjeldsforpliktelser. Ikke sjelden forsvant huset og jobben omtrent på samme tid.

Over tid er det all grunn til å tro at vedvarende økonomisk vekst også resulterer i økt sysselsetting. Men hvis tiden det tar fra veksttallene har blitt positive og til sysselsettingen øker blir stadig lenger, hvis det blir relativt færre nye jobber i forhold til veksttakten, og hvis flertallet av de nye jobbene som tilføres arbeidsmarkedet typisk er lavtlønnsjobber, vil hvert nye økonomiske tilbakeslag innebære en ny omdreining av den skruen som rammer fattige og vanlige familier fra middelklassen.

Økonomiens evne til å gjøre sosial mobilitet mulig blir ikke bare svekket, den settes i revers. Grove økonomiske forskjeller utvikler seg til enda større forskjeller. Men hva er konsekvensene for veksten? Rent intuitivt skulle man tro at hvis folk var presset hardt nok ville de være mer villige til å ta dårlig betalte jobber, noe som igjen skulle gi de aktuelle bedriftene et konkurransefortrinn; som i sin tur ga bedriftene en mulighet til å vokse, ansette flere og betale høyere lønn. Men det er ikke nødvendigvis hva som skjer.

Etter det første hele året med økonomisk vekst etter finanskrisen i USA ble det kjent at hele 93 prosent av de økte inntektene hadde tilfalt den 1 prosent rikeste delen av befolkningen [1]. Samtidig viste ny forskning at de store inntektsforskjellene i seg selv gjorde jobben med å øke både vekst og sysselsetting vanskeligere. Den gamle dynamikken der «vekstbølgen løftet alle båter» var blitt erstattet med noe nytt [1]:
«The Organization for Economic Cooperation and Development this year warned about the “negative consequences” of the country’s high levels of pay inequality, and suggested an aggressive series of changes to tax and spending programs to tackle it. The I.M.F. has cautioned the United States, too. “Some dismiss inequality and focus instead on overall growth — arguing, in effect, that a rising tide lifts all boats,” a commentary by fund economists said. “When a handful of yachts become ocean liners while the rest remain lowly canoes, something is seriously amiss.” The concentration of income in the hands of the rich might not just mean a more unequal society, economists believe. It might mean less stable economic expansions and sluggish growth.» 
Hva forskerne fant var at i land med store inntektsforskjeller ville periodene med økonomisk ekspansjon være kortere enn i land der inntektene var mer likt fordelt. Og dette gjaldt enten de aktuelle landene var rike eller fattige. Store inntektsforskjeller bidro i seg selv til å begrense veksten.

For et par år siden skrev den amerikanske økonomen Joseph Stiglitz en artikkel der han hevdet at selv rike mennesker har en egeninteresse i å få redusert ulikhetene i samfunnet [2]. For det første lever ikke rike mennesker i fullstendig isolasjon (selv om de noen ganger forsøker), og de er like avhengige av et velfungerende samfunn som alle andre. Et samfunn med store ulikheter er typisk både ustabilt og utrygt. Det rammer også de rike.

Det andre argumentet til Stiglitz handler om at når mye kjøpekraft og velstand konsentreres på få hender vil det få konsekvenser for samlet etterspørsel. Etterspørselen vil bli lavere rett og slett fordi rike og ultrarike mennesker bruker en relativt mindre andel av inntektene sine på forbruk. Om disse inntektene i stedet var spredt ut blant flere ville en større andel kommet i omløp, generert aktivitet og ny vekst. Overveldende rikdom låser derfor etterspørsel inne og reduserer veksten. For tiden pågår det en debatt i USA om å heve minstelønnen. Flere delstater gjennomførte en slik heving nylig, men mange mener økningen var utilstrekkelig i forhold til målet om å redusere antallet fattige [3].

Stiglitz' tredje argument handler om jakten på privilegier («rent seeking behavior»). Selv i land der økonomien ikke er dominert av råvarer (olje, gull, diamanter) vil det finnes økonomiske privilegier som det er svært lønnsomt å sikre seg. Det kan f.eks. være snakk om skattefordeler, om å ha eneretten på import eller eksport av bestemte varer eller lignende. Det som er typisk med slike fordeler er at de på den ene siden representerer store verdier for dem som har dem, mens de på den andre siden bidrar lite til produktiviteten i økonomien. De gjør ikke kaken større. Om USA skriver Stiglitz [2]:
«The magnitude of “rent seeking” in our economy, while hard to quantify, is clearly enormous. Individuals and corporations that excel at rent seeking are handsomely rewarded. The financial industry, which now largely functions as a market in speculation rather than a tool for promoting true economic productivity, is the rent-seeking sector par excellence. Rent seeking goes beyond speculation. The financial sector also gets rents out of its domination of the means of payment—the exorbitant credit- and debit-card fees and also the less well-known fees charged to merchants and passed on, eventually, to consumers. The money it siphons from poor and middle-class Americans through predatory lending practices can be thought of as rents.» 
Kampen om økonomiske privilegier er først og fremst et null-sum spill. Det bidrar ikke til vekst. Av slike grunner er det Stiglitz hevder at de rike faktisk har en egeninteresse i å utjevne noen av de økonomiske forskjellene i samfunnet; - det er bedre for veksten, for økonomien og for samfunnet.

For en tid tilbake konstaterte The Economist at mer enn to-tredeler av verdens befolkning lever i land der inntektsforskjellene har økt siden 1980 [4]. I USA har andelen av nasjonalinntekten til de 0,01% på toppen (om lag 16.000 familier) økt fra litt mer enn 1% i 1980 til nesten 5% i dag. Tidsskriftet skriver på lederplass at «inequality has reached a stage where it can be inefficient and bad for growth». Dette gjelder slett ikke bare i USA, men også i land som Kina og Russland.

Ett av de største problemene som ulikhetene skaper er at de ikke gir like muligheter for alle i samfunnet, f.eks. gjennom skolesystemet. Den sosiale mobiliteten er nå lavere i USA enn den er i de fleste land i Europa. Dette bidrar til å undergrave samhørigheten i samfunnet, og gjør det vanskeligere å feste grep om andre sosiale utfordringer som ofte er knyttet til fattigdom, arbeidsløshet og dårlige boforhold.

I stedet for å tenke om vekst som et virkemiddel til å fremme sysselsetting og redusere ulikheter, kan det være at vi mer og mer må tenke motsatt: At økte ulikheter i seg selv kan være hindre for vekst. Hva er så oppskriften for å komme ut av «vekstfellen», slik at vi igjen kan skape økonomier som fremmer innovasjon og sosial mobilitet? Her er noen av forslagene fra The Economist [4]:
  • Å angripe monopoler og særinteresser der de finnes, enten det er i Kina eller på Wall Street. Å øke åpenheten omkring alle offentlige kontrakter og innføre effektiv konkurranselovgivning; 
  • Å innrette offentlige utgifter mer mot de fattige og de unge. I dag brukes altfor store ressurser på tiltak som å subsidiere billig drivstoff og å betale for urimelig gunstige pensjonsordninger; 
  • Å gjennomføre reformer og økt valgfrihet i skolesystemet, og samtidig myke opp rigide arbeidslivsordninger; 
  • Å gjennomføre pensjonsreformer som gjør at det faktisk blir mulig for landene å bære de sterkt økende pensjonsforpliktelsene som venter; 
  • Å gjennomføre reformer for barn i førskolealderen; utvikling av nye offentlige tilbud på dette området er like viktig i dag som innføringen av den offentlige grunnskolen var det i sin tid; 
  • Og til slutt: Skattereformer med sikte på mer effektiv og progressiv skattlegging; i rike land ved å fjerne fradrag som særlig kommer de rike til gode og ved å satse mer på skatter som særlig rike betaler – som eiendomsskatt. 
I dette programmet ligger utfordringer både til høyre og venstre i politikken. Tidsskriftet har likevel utvilsomt rett i at det er to oppskrifter som i alle fall har feilet: Oppskriften med å la de rike bli stadig rikere, med økende sosiale forskjeller som konsekvens. Og oppskriften med å overbelaste velferdsstaten med utgifter slik at den til slutt går konkurs og etterlater seg et hav av personlige tragedier.

Referanser:
[1] http://www.nytimes.com/2012/10/17/business/economy/income-inequality-may-take-toll-on-growth.html
[2] http://www.vanityfair.com/politics/2012/05/joseph-stiglitz-the-price-on-inequality
[3] http://www.huffingtonpost.com/2014/01/02/state-minimum-wage-raise_n_4530757.html
[4] The Economist, October 13th, 2012


søndag 5. januar 2014

Illevarslende symbolpolitikk

På 40 år er verdens kraftproduksjon nær firedoblet.
Kilde: IEA 2013
Politikere fra flere partier ønsker å trekke Oljefondet (Statens Pensjonsfond Utland, SPU) ut av kullindustrien [1]. Begrunnelsen er klimapolitisk; - kullforbruket i verden øker og det gjør også klimautslippene. Ved å trekke SPU ut av alt som har med kull å gjøre kan det se ut som norske politikere viser en form for «handlekraft». Dessverre går tankene mer i retning av dobbeltmoral.

Men dobbeltmoral er ikke det samme som dobbelt så god moral. Og klimautslipp fra kull er verken mer eller mindre skadelige enn andre klimautslipp; enten de kommer fra landbruket, fra industrien, fra olje, gass eller avskoging. Det er mulig at investeringer i kull er ukloke, fra et økonomisk eller strategisk ståsted, men det er i så fall forhold som vi må anta at forvalterne av SPU allerede er klar over.

De som foreslår å trekke SPU ut av kull sier ingen ting om hva de vil gjøre med norsk kullindustri [2] eller med bruken av kull i norsk metallindustri. Har man først fått moralske anfektelser mot bruk av kull i andre land, ville det være rimelig å forvente at de samme anfektelsene også skulle gjelde hos oss selv. Men om dette er det – merkelig nok – taust.

Kull er verstingen, sier Jonas Gahr Støre. Fondet er et viktig virkemiddel for Norge for å vri investeringene til mer fornybar energi, sier Ola Elvestuen. Det er viktig å gi klare signaler til andre som investerer, sier Hans Olav Syversen. Og SV mener dette kan bli starten på en snuoperasjon der Oljefondets finansielle muskel kan brukes til å bidra til å løse klimautfordringen.

Hvordan Oljefondet skal kunne brukes på denne måten, og samtidig fylle oppgaven med å sikre en langsiktig sparing av fellesskapets inntekter fra oljevirksomheten, er alt annet enn klart. Som kjent er noe av problemet med fornybar energi at den i mange sammenhenger er ulønnsom, og derfor er avhengig av offentlig støtte. Slik vi f.eks. i Norge (og Sverige) gjør med «grønne sertifikater», slik tyskerne må betale ekstra for sin store kapasitet av solenergi og slik britene må betale ekstra for ny vindkraft. Avkastningen i europeisk kraftindustri er meget svak; industrien er avhengig av subsidier og det er vanskelig å få til nye investeringer.

Hvis formålet med Fondet skal endres slik politikerne nå diskuterer, vil pengene fort få bein å gå på, men hvor mye som blir tilbake til kommende generasjoner er temmelig usikkert. Hvorfor ikke bruke andre virkemidler til å fremme fornybar energi? Virkemidler som eksisterer, og som trenger økt finansiering?

Det høres ut som politikere våre ser på SPU som «enkle penger» som kan brukes til en rekke gode formål, men det bør de ikke få lov til. SPU fyller en helt spesifikk rolle i norsk økonomi, nemlig den å sikre en langsiktig avkastning på vår felles oljeformue slik at den kommer flere til gode. Det får være grenser for å skulle gjøre seg populær ved å bruke andres penger. Slik sett er forslaget om å gå ut av kull mindre farlig enn SVs forslag om å gjøre om Oljefondet til et klimafond, selv om også det er dårlig begrunnet. Dessuten er det dårlig klimapolitikk. Var det ikke bedre å lage rammeverk som gjorde nye investeringer i fornybar energi lønnsomme; både i Europa og i andre regioner?

Kull står for mer enn 40 prosent av kraftproduksjonen i verden.
Kilde: IEA 2013

Å påvirke kraftproduksjonen i verden krever tunge politiske beslutninger i mange land. Figuren over viser sammensettingen av verdens kraftproduksjon i 1973 og 2011 [3]. Vi ser for det første at kraftproduksjonen har nesten firedoblet seg i denne perioden. For det andre ser vi at andelen av olje brukt til kraftproduksjon har gått kraftig ned; - fra nesten 25% til under 5%. Olje brukes i dag nesten utelukkende til transport og til petrokjemi.

Vi ser at både kjernekraft og gasskraft har økt, og at andelen vannkraft har gått noe ned (til tross for at kapasiteten av vannkraft har økt). Så ser vi at kategorien «Other» - som er andre typer fornybar kraftproduksjon enn vannkraft – har økt mye; fra under 1% til 4,5% i dag – hvilket er en formidabel økning fordi dette er som andel av en langt større produksjon. Likevel, annen fornybar energi enn vannkraft utgjør fortsatt mindre enn halvparten av verdens kjernekraft og mindre enn en tredel av verdens vannkraft.

Og endelig ser vi at andelen kullkraft har økt til 41,3% av all kraftproduksjon – og er den suverent største bidragsyteren til at industri og husholdninger verden over får den elektrisiteten de trenger på daglig basis.

Trendene i kraftsystemet er langsiktige. Og de drives av (relative) kostnader og av ny teknologi. Kostnader er viktigst. Nedgangen for bruk av olje i kraftsektoren skyldes at det ble for dyrt; - oljen hentet større verdi i transportsektoren. Veksten i gasskraft skyldes teknologisk utvikling (mer effektive turbiner) og at gass ble tilgjengelig i flere markeder.

At nye former for fornybar energi har kommet til – i første rekke solceller og landbasert vindkraft – skyldes at kostnadene har blitt drevet solid ned. Men fortsatt er nivået lavt, og akkurat nå sliter fornybarindustrien med overkapasitet og sviktende etterspørsel. At kullet bare vokser og vokser skyldes at det er tilgjengelig over det meste av kloden, at det er relativt rimelig og at det for tiden ikke drives noen effektiv klimapolitikk i noen deler av verden.

Norge er for sin del bare indirekte avhengig av kullkraft, og i årene som kommer vil denne avhengigheten trolig bli borte fordi vi skal bygge ut mye ny fornybar energi i Norge og Sverige gjennom det felles subsidieprogrammet som kalles «grønne sertifikater». Fram til 2020 skal Sverige og Norge til sammen øke kraftproduksjonen basert på fornybare energikilder med 26,4 TWh. Det er foreløpig ikke helt klart hva vi skal bruke all den nye kraften til, om vi skal bruke den selv eller sende den ut av landet, men slik er nå en gang energipolitikken.

Uansett er det veldig, veldig enkelt for politikere i Norge å være skeptiske til det kullforbruket som andre land står for – og som altså bl.a. representerer mer enn 40 prosent av verdens totale kraftforsyning. I enkelte land – som f.eks. Kina, India og Sør-Afrika – står kullet for det aller vesentligste av kraftforsyningen og andre kilder spiller en helt underordnet rolle.

Jeg er rimelig trygg på at alle disse landene svært gjerne, og når som helst, ville byttet ut forurensende kullkraft med fornybar vannkraft – eller med gasskraft – om det bare var praktisk mulig. Men så enkelt er det dessverre ikke; og det skal investeres nokså mye – og lenge – i fornybare energikilder før de en gang er i nærheten av å være et reelt alternativ til den kullkraften som allerede eksisterer. Selv det norske Oljefondet blir en liten sekk med penger i det perspektivet.

Jeg tror helt oppriktig at land som er avhengig av å bruke mye kull blir svært lite imponert over at megarike norske politikere – med verdens beste tilgang på fornybar energi – har funnet ut at utslipp fra kull er verre enn andre klimautslipp, - moralsk sett.

De vil undre seg og spørre om dette skal være Norges vinkel under framtidige forhandlinger om klimasamarbeid; - at det bare er den energien nordmenn selv har praktisk tilgang til som er moralsk høyverdig, mens mer enn 40 prosent av verdens kraftproduksjon er direkte umoralsk. Jeg tror det kan bli en vanskelig plattform for nye forhandlinger – og utgangspunkt for en rekke utrivelige samtaler for norske forhandlere.

Men motsatt vil mange sikkert bli glade når SV lanserer sin visjon og forteller at Oljefondets «finansielle muskel» fra nå av skal rettes inn mot fornybar energi og til å løse klimautfordringen. Jeg er ikke tvil om at det vil stå hundrevis av lykkelige prosjektledere klare til å motta milliarder i støtte for nye investeringer i fornybar energi.

Vi får i så fall ha den gleden i tankene – og varme oss på den – når vi strever med å balansere statsbudsjettene noen tiår fram i tid.

Referanser:

[1] http://www.nrk.no/okonomi/ber-oljefondet-trekke-seg-ut-1.11450228 
[2] http://www.snsk.no 
[3] IEA: «2013 Key World Energy Statistics»