Riksrevisjonen har levert saftig kritikk av
Mongstad-prosjektet.
|
Har staten sløst bort milliarder på Mongstad? I så fall er det med full tilslutning fra Stortinget. Og det nye flertallet i Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomite vet ikke helt hva de skal mene; skal de være rasende sammen med miljøbevegelsen over at alle målene for prosjektet ikke ble nådd, eller skal de nå mene at prosjektet har vært en dårlig idé hele tiden?
Da Jens Stoltenberg ga sin forklaring til Kontroll- og konstitusjonskomiteen (KK) tidligere i uken rammet han inn prosjektet på en grei måte. Ja, det handlet i utgangspunktet om Statoils omsøkte kraftvarmeverk på Mongstad, men selve prosjektet blir bare meningsfullt i en større sammenheng: Nemlig i ønsket om å bidra til å utvikle teknologi for fangst og lagring av klimagasser fra store punktutslipp som nettopp fossile kraftverk (Carbon Capture and Storage, CCS). Dette er en viktig oppgave.
Statoil ba aldri om å få etablere et slikt prosjekt på Mongstad. Selskapet hadde derimot nokså nylig sett på en tilsvarende mulighet i Midt-Norge, som ble funnet for kostbar og derfor ikke kommersielt interessant. Prosjektet på Mongstad var derfor i høyeste grad en samfunnsoppgave, definert av politikerne og med klare politiske mål. Hensikten var å utvikle en “teknologi for verden”, ikke en eksklusiv teknologi med kommersiell verdi for eierne på Mongstad. Avtalen mellom staten og Statoil måtte nødvendigvis gjenspeile dette, ellers ville staten bli beskyldt for å misbruke sitt eierskap i Statoil på andre eieres bekostning; i strid med aksjeloven. Selskapets ansvar og risiko måtte følgelig avgrenses slik at Statoil kunne forsvare prosjektet overfor alle sine eiere.
Statoil søkte om å få bygge et kraftvarmeverk. Punktum. Alle øvrige deler av prosjektene på Mongstad kom som følge av rene politiske ønsker. Det betyr likevel ikke at Statoil hadde null interesse av at prosjektene skulle lykkes. For det første er CCS allerede en viktig teknologi for Statoil. For det andre var prosjektet både ambisiøst og spennende. Og for det tredje har Statoil en opplagt og selvstendig interesse i å være en konstruktiv medspiller i forhold til landets øverste myndigheter, som også er konsesjonsmyndighet, regulator og dominerende eier i selskapet. Alt annet strider mot enhver sunn fornuft.
De som fabler om at Statoil skulle hatt noen som helst interesse i å “sabotere” Mongstad-prosjektet eller gjøre det dyrere enn nødvendig, uansett hvor krevende det måtte være, har forstått svært lite av rollefordelingen i norsk oljepolitikk. Konsernledelsen i Statoil er underlagt mange typer press, men selvskading hører nok ikke blant disse.
I virkeligheten innebar prosjektet på Mongstad en betydelig risiko for Statoil, både industrielt og med hensyn til omdømme, og med svært sterke insentiver for å lykkes. Men, som Helge Lund sa i et befriende øyeblikk under høringen på Stortinget: “Teknologi kan ikke vedtas.” Den må utvikles på en skikkelig måte hvis den skal ha verdi i det virkelige liv. Fullskala “rensing” av eksosgassen fra kraftvarmeverket ville blitt for dyrt i forhold til resultatene; ja, nærmest et “bevis” på at CCS for kraftverk er helt urealistisk. Den avgåtte regjeringen mente det var best å stanse prosjektet, og heller lete etter bedre muligheter for et tilsvarende prosjekt andre steder. Tilbake står vi da med verdens største testsenter for fangst av CO2 - Technology Centre Mongstad (TCM) - som for lengst er i full bruk av internasjonale aktører.
Venstres Abid Q. Raja, som er saksordføreren i KK, er interessert i å få vite mest mulig om den forrige regjeringens interne behandling av Mongstad-prosjektet. Ja, det hadde vært skikkelig spennende, og enhver journalists våte drøm. Hvem sa hva, og når? Hvem skrev hva, og når? Hvem hørte hva, og når? Raja er advokat, og er vant til å få svar på slike spørsmål i rettssalen. Men nå er han på Stortinget, og der er reglene litt annerledes. Det som er parlamentarisk interessant er om Regjeringen har holdt vesentlig informasjon tilbake fra Stortinget. Da er ikke spørsmålet hva enkelte statsråder mener og tror underveis, men om Stortinget er skikkelig informert.
Helt siden prosjektet ble startet opp har Stortinget jevnlig blitt forelagt alle vesentlige opplysninger, inkludert nye tall for kostnader, utsettelser og andre komplikasjoner. Ved hver eneste korsvei har det vært bred enighet om å gå videre med de nye forutsetningene. Ja, selv beslutningen om å stanse prosjektet fikk bred støtte i det nye Stortinget. De spørsmålene som nå reises av blant annet Raja i KK ble ikke reist ved den anledningen.
Riksrevisjonen har i sin rapport – som er utgangspunkt for høringene i KK – kritisert den tidligere regjeringens evne til å styre prosjektet, og til å holde kostnadene under kontroll. Her ligger det viktige lærdommer.
- For det første - som vi alt har hørt - at teknologi ikke kan vedtas. Det er alltid en risiko for ikke å lykkes, enten det gjelder funksjonalitet eller kostnader, uansett hvor sterkt politisk ønske man måtte ha for et annet resultat. Det visste Regjeringen og det visste Stortinget;
- For det andre, at kompleksiteten ved prosjektet ble undervurdert da den opprinnelige avtalen om prosjektgjennomføring ble inngått. Her burde man sikkert tatt seg bedre tid;
- Og for det tredje at staten trolig ville ha vært tjent med å ruste bedre opp sin egen kapasitet som prosjektgiver, bl.a. ved å sikre en uavhengig prosjektgjennomgang, om ikke annet så for å ha en sterkere tyngde i forhold til de andre aktørene i prosjektet. Det betyr ikke at de andre aktørene har gjort en dårlig jobb, men at staten som oppdragsgiver har et selvstendig ansvar for å ha tilstrekkelig kapasitet på egne vegne.
Men der jeg tviler sterkt på om Abid Raja vil nå fram, er i strevet med å avdekke detaljene om den forrige regjeringens interne behandling av saken - ut over det som er forelagt Stortinget som regjeringens felles politikk i offentlige dokumenter. Det ville i så fall skapt en helt uholdbar situasjon for regjeringen som organ for beslutninger.
I en regjering vil det alltid være uenighet om en rekke saker; uenigheter som må avklares gjennom interne møter og diskusjoner helt fram til en endelig beslutning er klar. Ja, det finnes knapt en sak fra et fagdepartement der i det minste Finansdepartementet ikke har en kritisk merknad eller et forslag til en annen konklusjon enn fagdepartementet. Slik arbeider en regjering fra sak til sak; den diskuterer, avklarer og konkluderer.
Om denne prosessen skal skje i full åpenhet er den for de fleste praktiske formål ødelagt, og regjeringen som ansvarlig organ overfor Stortinget vil komme i en helt ny situasjon. Det ville innebære en endring i etablert konstitusjonell praksis og samtidig være en pussig måte å feire 200-års jubileet for Grunnloven på.