Vekst og ulikhet

Vi trenger ny politikk for reduserte forskjeller.

Kilde: The Economist

Økonomisk vekst måles ved utviklingen i bruttonasjonalprodukt (BNP), som er verdien av de varer og tjenester som er produsert i løpet av et år i et land. Hvis den prosentvise endringen i BNP er negativ i et halvår eller lenger snakker vi om økonomisk nedgang, eller resesjon.

Vekst er viktig og nødvendig; ikke bare fordi samfunnet blir rikere, men fordi fravær av vekst betyr at vi får mindre igjen for ressursene våre.

Likevel kan tall for økonomisk vekst bedra oss. Vi vet f.eks. at det er fullt mulig for et land å ha økonomisk vekst i en lang periode uten at det nødvendigvis blir færre arbeidsledige, og samtidig som de økonomiske forskjellene mellom folk blir større.

Det er faktisk hva som skjer i flere europeiske land akkurat nå. Også i USA er det mye snakk om «jobless recovery» fordi veksten bare i liten grad omsettes i redusert arbeidsløshet. Hvorfor skjer dette? En mulighet er at de som allerede er i arbeid jobber mer enn før, og at det derfor ikke blir ansatt flere. En annen forklaring er at veksten brukes til å investere i ny realkapital, maskiner og annet som utfører gamle prosesser mer effektivt. Produksjonen går opp, sysselsettingen står stille eller går ned. En tredje forklaring er at globalisering innebærer at arbeidsplasser flyttes utenlands, til områder der arbeidskraften er billigere. En fjerde mulighet – som er en kontroversiell realitet både i Europa og i USA – er at stadig flere illegale immigranter utfører arbeid mer eller mindre ulovlig og utenfor det ordinære arbeidsmarkedet. Selv i Norge har vi hatt avsløringer om grov utnyttelse av ulovlige immigranter.

Det finnes imidlertid også en femte mulighet, nemlig at finanssektoren spiller en større rolle i industrilandenes økonomi enn noen gang i historien. Hvorfor er det viktig? Det er viktig fordi denne sektorens bidrag til veksttallene i økonomien kan være betydelige, mens dens bidrag til sysselsettingen er svært liten. Derfor kan vi oppleve hyggelige tall for økonomisk vekst og aksjekurser (i finansøkonomien) samtidig som virkeligheten er knallhard for et økende antall mennesker som mangler en jobb (i realøkonomien).

Da Lehman Brothers Holdings Inc. begjærte seg selv konkurs i september 2008 var det den største konkursen i USAs historie. Ringvirkningene var enorme, og det ble iverksatt omfattende internasjonale tiltak for å redde hele den globale finanssektoren fra å gå på grunn. Enkelt fortalt: Massiv privat gjeld ble flyttet over på det offentliges hender i land etter land. Svært mange banker ble reddet, men det gikk ikke fullt så bra verken med statsfinansene i de landene som «arvet» gjelden eller med de stakkars menneskene som befant seg helt i tuppen av den andre enden av finanskjeden: De som ikke klarte å betale sine gjeldsforpliktelser. Ikke sjelden forsvant huset og jobben omtrent på samme tid.

Over tid er det all grunn til å tro at vedvarende økonomisk vekst også resulterer i økt sysselsetting. Men hvis tiden det tar fra veksttallene har blitt positive og til sysselsettingen øker blir stadig lenger, hvis det blir relativt færre nye jobber i forhold til veksttakten, og hvis flertallet av de nye jobbene som tilføres arbeidsmarkedet typisk er lavtlønnsjobber, vil hvert nye økonomiske tilbakeslag innebære en ny omdreining av den skruen som rammer fattige og vanlige familier fra middelklassen.

Økonomiens evne til å gjøre sosial mobilitet mulig blir ikke bare svekket, den settes i revers. Grove økonomiske forskjeller utvikler seg til enda større forskjeller. Men hva er konsekvensene for veksten? Rent intuitivt skulle man tro at hvis folk var presset hardt nok ville de være mer villige til å ta dårlig betalte jobber, noe som igjen skulle gi de aktuelle bedriftene et konkurransefortrinn; som i sin tur ga bedriftene en mulighet til å vokse, ansette flere og betale høyere lønn. Men det er ikke nødvendigvis hva som skjer.

Etter det første hele året med økonomisk vekst etter finanskrisen i USA ble det kjent at hele 93 prosent av de økte inntektene hadde tilfalt den 1 prosent rikeste delen av befolkningen [1]. Samtidig viste ny forskning at de store inntektsforskjellene i seg selv gjorde jobben med å øke både vekst og sysselsetting vanskeligere. Den gamle dynamikken der «vekstbølgen løftet alle båter» var blitt erstattet med noe nytt [1]:

«The Organization for Economic Cooperation and Development this year warned about the “negative consequences” of the country’s high levels of pay inequality, and suggested an aggressive series of changes to tax and spending programs to tackle it. The I.M.F. has cautioned the United States, too. “Some dismiss inequality and focus instead on overall growth — arguing, in effect, that a rising tide lifts all boats,” a commentary by fund economists said. “When a handful of yachts become ocean liners while the rest remain lowly canoes, something is seriously amiss.” The concentration of income in the hands of the rich might not just mean a more unequal society, economists believe. It might mean less stable economic expansions and sluggish growth.» 

Hva forskerne fant var at i land med store inntektsforskjeller ville periodene med økonomisk ekspansjon være kortere enn i land der inntektene var mer likt fordelt. Og dette gjaldt enten de aktuelle landene var rike eller fattige. Store inntektsforskjeller bidro i seg selv til å begrense veksten.

For et par år siden skrev den amerikanske økonomen Joseph Stiglitz en artikkel der han hevdet at selv rike mennesker har en egeninteresse i å få redusert ulikhetene i samfunnet [2]. For det første lever ikke rike mennesker i fullstendig isolasjon (selv om de noen ganger forsøker), og de er like avhengige av et velfungerende samfunn som alle andre. Et samfunn med store ulikheter er typisk både ustabilt og utrygt. Det rammer også de rike.

Det andre argumentet til Stiglitz handler om at når mye kjøpekraft og velstand konsentreres på få hender vil det få konsekvenser for samlet etterspørsel. Etterspørselen vil bli lavere rett og slett fordi rike og ultrarike mennesker bruker en relativt mindre andel av inntektene sine på forbruk. Om disse inntektene i stedet var spredt ut blant flere ville en større andel kommet i omløp, generert aktivitet og ny vekst. Overveldende rikdom låser derfor etterspørsel inne og reduserer veksten. For tiden pågår det en debatt i USA om å heve minstelønnen. Flere delstater gjennomførte en slik heving nylig, men mange mener økningen var utilstrekkelig i forhold til målet om å redusere antallet fattige [3].

Stiglitz' tredje argument handler om jakten på privilegier («rent seeking behavior»). Selv i land der økonomien ikke er dominert av råvarer (olje, gull, diamanter) vil det finnes økonomiske privilegier som det er svært lønnsomt å sikre seg. Det kan f.eks. være snakk om skattefordeler, om å ha eneretten på import eller eksport av bestemte varer eller lignende. Det som er typisk med slike fordeler er at de på den ene siden representerer store verdier for dem som har dem, mens de på den andre siden bidrar lite til produktiviteten i økonomien. De gjør ikke kaken større. Om USA skriver Stiglitz [2]:

«The magnitude of “rent seeking” in our economy, while hard to quantify, is clearly enormous. Individuals and corporations that excel at rent seeking are handsomely rewarded. The financial industry, which now largely functions as a market in speculation rather than a tool for promoting true economic productivity, is the rent-seeking sector par excellence. Rent seeking goes beyond speculation. The financial sector also gets rents out of its domination of the means of payment—the exorbitant credit- and debit-card fees and also the less well-known fees charged to merchants and passed on, eventually, to consumers. The money it siphons from poor and middle-class Americans through predatory lending practices can be thought of as rents.» 

Kampen om økonomiske privilegier er først og fremst et null-sum spill. Det bidrar ikke til vekst. Av slike grunner er det Stiglitz hevder at de rike faktisk har en egeninteresse i å utjevne noen av de økonomiske forskjellene i samfunnet; - det er bedre for veksten, for økonomien og for samfunnet.

For en tid tilbake konstaterte The Economist at mer enn to-tredeler av verdens befolkning lever i land der inntektsforskjellene har økt siden 1980 [4]. I USA har andelen av nasjonalinntekten til de 0,01% på toppen (om lag 16.000 familier) økt fra litt mer enn 1% i 1980 til nesten 5% i dag. Tidsskriftet skriver på lederplass at «inequality has reached a stage where it can be inefficient and bad for growth». Dette gjelder slett ikke bare i USA, men også i land som Kina og Russland.

Ett av de største problemene som ulikhetene skaper er at de ikke gir like muligheter for alle i samfunnet, f.eks. gjennom skolesystemet. Den sosiale mobiliteten er nå lavere i USA enn den er i de fleste land i Europa. Dette bidrar til å undergrave samhørigheten i samfunnet, og gjør det vanskeligere å feste grep om andre sosiale utfordringer som ofte er knyttet til fattigdom, arbeidsløshet og dårlige boforhold.

I stedet for å tenke om vekst som et virkemiddel til å fremme sysselsetting og redusere ulikheter, kan det være at vi mer og mer må tenke motsatt: At økte ulikheter i seg selv kan være hindre for vekst. Hva er så oppskriften for å komme ut av «vekstfellen», slik at vi igjen kan skape økonomier som fremmer innovasjon og sosial mobilitet? Her er noen av forslagene fra The Economist [4]:

• Å angripe monopoler og særinteresser der de finnes, enten det er i Kina eller på Wall Street. Å øke åpenheten omkring alle offentlige kontrakter og innføre effektiv konkurranselovgivning; 
• Å innrette offentlige utgifter mer mot de fattige og de unge. I dag brukes altfor store ressurser på tiltak som å subsidiere billig drivstoff og å betale for urimelig gunstige pensjonsordninger; 
• Å gjennomføre reformer og økt valgfrihet i skolesystemet, og samtidig myke opp rigide arbeidslivsordninger; 
• Å gjennomføre pensjonsreformer som gjør at det faktisk blir mulig for landene å bære de sterkt økende pensjonsforpliktelsene som venter; 
• Å gjennomføre reformer for barn i førskolealderen; utvikling av nye offentlige tilbud på dette området er like viktig i dag som innføringen av den offentlige grunnskolen var det i sin tid; 
• Og til slutt: Skattereformer med sikte på mer effektiv og progressiv skattlegging; i rike land ved å fjerne fradrag som særlig kommer de rike til gode og ved å satse mer på skatter som særlig rike betaler – som eiendomsskatt. 

I dette programmet ligger utfordringer både til høyre og venstre i politikken. Tidsskriftet har likevel utvilsomt rett i at det er to oppskrifter som i alle fall har feilet: Oppskriften med å la de rike bli stadig rikere, med økende sosiale forskjeller som konsekvens. Og oppskriften med å overbelaste velferdsstaten med utgifter slik at den til slutt går konkurs og etterlater seg et hav av personlige tragedier.

Referanser:
[1] http://www.nytimes.com/2012/10/17/business/economy/income-inequality-may-take-toll-on-growth.html
[2] http://www.vanityfair.com/politics/2012/05/joseph-stiglitz-the-price-on-inequality
[3] http://www.huffingtonpost.com/2014/01/02/state-minimum-wage-raise_n_4530757.html
[4] The Economist, October 13th, 2012