 |
| Fra Aftenposten: I en travel uke sa Høyre nei til OL |
Det er vanskelig å ikke ha sympati med demonstrantene i Hong Kong. På den andre siden er dette en varslet krise. Det finnes argumenter for at innbyggerne i Hong Kong har blitt lovet et utvikling fram mot fullt demokrati, og kinaekspert Harald Bøckman skriver innsiktsfullt om dette i Aftenposten.
Men det finnes også argumenter for at ledelsen i Kinas kommunistparti aldri har hatt til hensikt å la byen utvikle seg helt etter eget hode. Planen var heller å integrere Hong Kong mest mulig i det øvrige Kina, etter hvert som de spesielle fordelene som Hong Kong tilførte Kinas økonomi ble uttømt. Ved innlemmelsen i Kina (1997) utgjorde Hong Kong hele 16 % av Kinas økonomi, og var på flere måter en unik ressurs for landet - ikke minst med tanke på tilgang til utenlandsk kapital. I årene etter har Kina selv hatt en fantastisk vekst, nye storbyer har vokst fram, internasjonaliseringen har skutt fart og Hong Kong utgjør nå bare 3 % av kinesisk økonomi. Det gir byen mindre å forhandle med når det gjelder særstatus og egne, demokratiske systemer.
Kravet fra Beijing er at kandidater til byens lokalregjering "må elske fedrelandet og elske Hong Kong"; - en omskriving av krav om lojalitet til de sentrale myndighetene i Beijing. Dette gir den lokale valgkomiteen, som domineres av personer som er lojale mot Kommunistpartiet, noe å arbeide med når de skal sile kandidater. Jeg har svært begrensede kunnskaper om den spesielle situasjonen i Hong Kong; likevel er det mye som tyder på at spørsmålet om demokrati i Hong Kong blir mer og mer identisk med spørsmålet om demokrati i selve Kina - heller enn å være et spørsmål om særordninger for den gamle britiske kronkolonien. Et kynisk blikk på situasjonen tilsier at demonstrantene i det lange løp har lite å stille opp med i forhold til Kommunistpartiet, som slett ikke har råd til å drive med eksperimenter i demokrati i ytterkantene.
Demonstrasjonen gjelder et viktig tema for demokratiet: Hvem skal bestemme hvem som skal få stille til valg? I Norge er den jobben overlatt til partiene. I Iran er det presteskapet som avgjør hvilke kandidater som er "passende". Og i Hong Kong er det altså en egen partilojal nominasjonskomite.
For min del er jeg ikke i tvil om hvilket system som er best, men det betyr ikke at vi ikke kan ha en meningsfull debatt også i Norge om hvordan kandidater til styre og stell blir utpekt. Er det riktig at partiene fortsatt skal ha monopol på den oppgaven, eller kan vi tenke oss andre modeller? Debatten er ikke mindre interessant hvis vi vurderer utviklingen av demokratiet over tid, der det er liten tvil om at partienes stilling jevnt over er svekket. De har færre medlemmer, men flere og vanskeligere oppgaver enn noen gang - rett og slett fordi politisk arbeid har blitt mer krevende.
Samtidig er partiene under intens overvåkning fra mediene, og de må - som alle andre - tilpasse seg en ny tid når det gjelder måten informasjonsteknologien fungerer på. Alle partier strever med å være representative i forhold til resten av befolkningen, men sannheten er vel heller at aktivt partimedlemskap i dag stort sett er for spesielt interesserte. Det er synd.
Jeg mener partiene gjør en svært viktig jobb i det norske demokratiet, og jeg tror demokratiet hadde tjent på at flere deltok i viktige prosesser som programarbeid, valgkamp og nominasjon. Men det er urealistisk å tro at lange trender lar seg snu uten videre. Partiene må gjøre en jobb med å framstå som mer attraktive arenaer for samvær, samhold og diskusjon; - og her har IT-utviklingen åpnet både for nye muligheter og ny konkurranse.
OL-saken kan være et godt eksempel på flere av de tingene som nå skjer. Denne uken bestemte Høyres stortingsgruppe at arbeidet med å lage en OL-søknad skulle stanses. Jeg mener det var en riktig beslutning, og jeg mener statsminister Erna Solberg oppsummerte saken på en god måte: Det var ikke tilstrekkelig oppslutning i befolkningen til et så stort og kostbart prosjekt.
Samtidig hadde IOC bidratt negativt med å vise seg som en helt umulig partner for arrangøren. Slik IOC i dag framstår er komiteen selv den største trusselen mot de olympiske verdiene den har satt seg som mål å forvalte. Morgenbladet skriver på lederplass at IOC bør nedlegges. Jeg er enig. Så her har idretten noe å jobbe med.
Men flertallet mot OL og den massive kritikken mot IOC hadde aldri fått så stort gjennomslag i det politiske systemet uten ny informasjonsteknologi og bruk av "sosiale" medier som Twitter og Facebook. Nei-siden i spørsmålet om OL (hvis vi kan kalle den det) var aldri organisert, den var ikke koordinert i forhold til medier eller i forhold til å påvirke sentrale aktører i selve søknadsprosessen. Isteden levde den sitt eget liv på nettet, i blogger og kommentarfelt. Den hadde deltakere fra alle partier (tror jeg), og redaksjonell støtte fra noen aviser. Det var selvsagt viktig at ett av regjeringspartiene - der partilederen også er finansminister - hadde landsmøtevedtak mot OL. I tillegg fantes det fylkeslag hos noen av de andre partiene som gjorde vedtak mot et OL i Oslo. Det var også profilerte kommentatorer, for eksempel Jan Arild Snoen i Minerva, som skrev og argumenterte mot OL-arrangementet med stor utholdenhet.
Likevel var nei-siden organisasjonsmessig noe helt annet enn det maskineriet som støttet en OL-søknad; først og fremst Norges idrettsforbund og Oslo kommune. Med store organisasjoner i ryggen er det mulig å legge strategier for kommunikasjon og påvirkning, det er mulig å skaffe seg tilgang til mediene på egne premisser, det er mulig å finjustere kommunikasjonen inn mot spesielle grupper, og mobilisere ressurspersoner som kan gi troverdighet og støtte til det man ønsker å formidle. Alt dette hadde tilhengerne av et OL-arrangement i Oslo tilgang til. Likevel kjørte skuta på grunn.
Det er sant at tilhengerne hadde en krevende sak, for OL er kostbart - noe alle visste, og som bare ble forsterket av inntrykkene fra OL i Beijing og i Sotsji. Men OL er også populært, og minnene fra Lillehammer i 1994 er fortsatt sterke og gode. Ski-VM i Oslo i 2011 var i tillegg en strålende suksess. Det var derfor ikke åpenbart at saken skulle ende slik den gjorde.
Etter hvert som debatten utviklet seg, med stadig mer negative bidrag fra selve IOC, måtte tilhengerne av arrangementet forholde seg til problemstillinger de var dårlig forberedt på: Behovet for reform i IOC, krevende diskusjoner om mulige kostnadskutt, spørsmålet om langsiktige økonomiske prioriteringer (idrett versus velferd), spørsmål om samfunnsverdier (privilegerte eliter versus den jevne kvinne og mann) og spørsmålet om geografi (Oslo-regionen versus resten av landet).
Heller enn å skape samling og begeistring med utgangspunkt i minnene fra 1994 og 2011 begynte debatten mer og mer å ligne på EU-debatten for 20 år siden. Ja-siden måtte løpe fra sak til sak, slukke branner etter hvert som IOC satte fyr på nye ting, og forholde seg til store og kompliserte politiske problemstillinger som de slett ikke var forberedt på. Det som hadde startet som et ønske om nyttige investeringer i et hyggelig idrettsarrangement, og som skulle samle nasjonen i konkurransen med andre søkerland, endte med mistillit til et korrupt og urimelig IOC. Og med økende frykt for at arrangementet ville koste mye mer enn det ville smake.
Dette viser hvordan helt nye arenaer for meningsutveksling på nettet påvirker politiske prosesser, hvilken retning en diskusjon kan ta og hvilke spesifikke forhold som blir kritiske i vurderingen av en sak (i dette tilfellet: ja eller nei til å sende en OL-søknad). Det som kjennetegner disse arenaene er at de vanskelig lar seg regissere; det er i praksis umulig å "ramme inn" diskusjonen slik du selv ønsker fordi de nye mediene gir tusenvis på tusenvis av andre mennesker full adgang til å kommentere, kritisere, spørre og - ikke minst - komme med påstander som undergraver din egen posisjon.
Og selv om du er dyktig til å foregripe hvor kritikken og angrepene kan komme fra, er det i praksis umulig å stå i mot når motstanden begynner å spre seg på nettet. Dette har sammenheng med to ting: At det er svært enkelt å videreformidle synspunkter man selv er enig i, og at det er den enkelte som selv "redigerer" den informasjonen hun eller han ønsker å forholde seg til. Summen av dette gjør at en vanskelig sak lett kan bli en fryktelig dårlig sak, og at alle dine anstrengelser for å få diskusjonen over på dine premisser kan bli nær nytteløse.
Slik gjør nettet og sosiale medier det mulig å utjevne påvirkningsmuligheter som i utgangspunktet er temmelig asymmetriske; - hvis mange nok engasjerer seg sterkt nok blir selv den mest velsmurte kommunikasjonsstrategien utilstrekkelig. Nettet kan bidra til å forsterke demokratiet, bringe fram flere stemmer, sette søkelyset på motforestillinger og faktisk være med på å avgjøre utfallet av en stor og viktig sak. Jeg tør påstå at det var hva som skjedde i dette tilfellet.
Likevel skal "nettets innflytelse" ikke overdrives. Til syvende og sist handler det om konkrete saker, og hvordan de står i forhold til fakta og argumenter. De som ønsket et OL i Oslo kunne hatt en bedre sak, de kunne hatt en mer sympatisk IOC og de kunne hatt sterkere argumenter om økonomi, infrastruktur og gjenbruk. I så fall hadde oppslutningen om prosjektet vært større, og sterk aktivisme på nettet ville trolig ikke endret en beslutning om å gå videre med søknaden.
Nettbasert formidling og meningsutveksling kan bidra til å revitalisere demokratiet og partiene. Deltakelse kan bli enklere, mulighetene til å påvirke kan bli flere. Derfor leter alle partier etter strategier som gjør nytte av de nye mulighetene, og som bidrar til å involvere flere i det løpende organisasjonsarbeidet. Vi vet allerede at bruken av nettbaserte tjenester har betydning for forløpet av intense politiske prosesser som valgkamper, der det hele tiden gjelder å "vinne øyeblikket" og være den som får oppmerksomhet.
Så er spørsmålet hvordan nettet kan brukes til å stimulere det mer jevne, men like fullt viktige arbeidet knyttet til tradisjonelle prosesser som programarbeid og nominasjoner. Her tror jeg det fortsatt er et stort potensial som ikke er utnyttet, ikke minst med tanke på at "alle" nå har en eller annen forbindelse til nettet og de tjenestene som finnes der.
En av de som aktivt utnytter nettets muligheter til å formidle hva han mener er Ubaydullah Hussain, som denne uken ble frifunnet i Oslo tingrett. Påtalemakten mente at ytringene til Hussain ikke er dekket av ytringsfriheten; - de er rett og slett for hatefulle og kan oppfattes som oppfordringer til terrorhandlinger. Tingretten var uenig, og selv om jeg langt fra er noen ekspert på ytringsfrihet eller jussen i saken, er jeg enig i den konklusjonen. Jeg synes Inge D. Hanssen i Aftenposten skrev en klok kommentar om saken.
Det betyr ikke at saken er enkel. Både når det gjelder selve spørsmålet om ytringenes innhold og når det gjelder konsekvensene av dommen er det mulig å gjøre kritiske vurderinger. Ytringsfrihetens paradoks; ja, selve demokratiets paradoks, er at vi på en eller annen måte må forholde oss til intoleranse - for eksempel i den formen den kommer til uttrykk hos Hussein. Vi snakker da om mennesker som selv påberoper seg rettigheter som de ønsker å frata andre, og som er milevis unna å se det urimelige i dette.
Åpenlys hyllest av drap på uskyldige mennesker er i ytterkanten av hva vi bør tolerere. Hussain har visstnok gitt uttrykk for lettelse over dommen; men det er vanskelig å forstå, for i følge hans egen logikk er det fullstendig uinteressant hva norske domstoler mener om noe som helst. Hussain har for sin del unik innsikt i hva Gud mener og hvordan lovene til Gud skal fungere; han er derfor hinsides noen menneskelig tolkning eller dialog om hva som er akseptabelt.
Men selv personer som mener å sitte inne med ufattelige kunnskaper, slik som Hussain, har rettigheter etter loven. Oppgaven til rettsstaten er ikke å ta Hussain på ordet, men snarere å ivareta de rettighetene han selv gjør alt han kan for å undergrave. Så krevende er faktisk demokratiet. Hussain har rett til å ha så mange hårreisende meninger han måtte ønske; han krysser grensene for det lovlige først når han representerer en trussel mot andre.
Påtalemakten har blitt kritisert for i det hele tatt å fremme saken for en domstol. Argumentet er at uansett konklusjon ville resultatet bli negativt. Hvis Hussain ble dømt kunne han iføre seg martyrdrakt. Hvis han ble frifunnet - slik han faktisk ble - kunne det bli oppfattet som en slags "godkjenning" av de ekstreme ytringene hans.
Jeg ser poenget, men er uenig. Jeg tror det er nyttig at ekstreme ytringer fra tid til annen - men åpenbart ikke hele tiden - blir vurdert rettslig; av flere grunner. For det første skal det etter min mening finnes grenser for ytringsfrihet. Disse grensene er ikke faste, de kan framstå som uklare, og i hvert enkelt tilfelle er de krevende å etablere. De vil alltid være kontroversielle.
Likevel er det viktig at de finnes, og at samfunnet ikke aksepterer alle ytringer uansett innhold. Jeg er enig med Karl Popper i at ubegrenset toleranse til slutt kan ende med intoleranse, og at vi derfor spesielt bør være intolerante overfor intoleranse.
For det andre er det viktig at samfunnet demonstrerer vilje til å forsvare seg selv mot intoleranse. Åpenhet og ytringsfrihet er verdier som trenger forsvar; gang på gang har vi sett at dette er verdier vi ikke kan ta for gitt. Et våkent sivilsamfunn er et samfunn som er villig til å konfrontere ekstremisme og intoleranse, men det er også et samfunn som innvilger seg retten til å forsvare seg selv.
For det tredje tror jeg den debatten som saken mot Hussain har utløst er grunnleggende sunn og nødvendig. Hussain har sine meningsfeller, men også motstandere med minst like ekstreme oppfatninger. Dette er mennesker med null respekt for liberale verdier, og de blir ikke borte ved at vi forbyr meningene deres. Jeg tror heller ikke de blir nevneverdig påvirket av om en domstol konkluderer på den ene eller andre måten. Men når vi åpent diskuterer grensene for hva som er akseptable ytringer øker vi ikke bare samfunnets bevissthet om ekstremistene blant oss; - vi utfordrer samtidig vår egen toleranse og styrker dermed samfunnets evne til selvforsvar.
Frifinnelsen av Hussain er derfor langt fra noen seier for ham. Den er en seier for åpenheten og ytringsfriheten i det samfunnet han ønsker å ødelegge. Slike seire er viktige. De styrker demokratiet, og bidrar til at det hele tiden fornyer seg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar