Heia Jens!

Demokrati og fri meningsutveksling kan noen ganger være en sann prøvelse. For noen år siden hadde jeg en samtale med lederen for statsoljeselskapet i et av emiratene i Den persiske gulfen. Han sa noe slikt: "Heldigvis har vi aldri rotet det til for oss selv med partier, frie valg, en fri presse og den slags. I et slikt system får man jo aldri fattet effektive beslutninger."

Jeg visste selvfølgelig at han tok feil, men jeg skjønte likevel poenget. Noen ganger sporer politikken helt av, og ender som et uverdig spill der det er omtrent umulig å forutsi utfallet. Det er politikk på sitt absolutt verste. Men det er ikke bare dårlig politikk som sådan, - det er ofte også "krydret" med en hjelpeløs presse og av interesseorganisasjoner som prater og kommenterer over seg i en endeløs strøm av misforståelser og feilaktigheter. Dag ut og dag inn slipper den ene påstanden etter den andre nærmest usensurert ut i mediene. Forvirringen blir total, - hauset fram av ubegavede journalister og av populister i opposisjonen og i organisasjonslivet.

Akkurat nå tror om lag 90 prosent av befolkningen at Regjeringen har foreslått å innføre en egen avgift på biodiesel. Ja, avgiften har til og med fått sitt eget navn: Biodieselavgiften. I lang tid har jeg hørt om denne avgiften på radio, sett folk snakke om den på TV og lest om den i avisene. Det er avgiften som ingen vil ha. Avgiften som opposisjonen hater. Avgiften som får Frederic Hauge til å gå fra konseptene. Avgiften som er i strid med klimaforliket i Stortinget.

Men det er altså en avgift som ikke en gang eksisterer.

For det finnes ingen biodieselavgift, og det finnes heller ikke noe forslag om å innføre en egen avgift for biodiesel. Derimot finnes det et forslag i statsbudsjettet om at biodiesel ikke lenger skal ha fritak for veiavgiften. Og veiavgiften finnes. Jeg hadde nær sagt, naturligvis. Veiavgiften finnes av to grunner: Fordi veitrafikk innebærer kostnader for samfunnet og fordi vår felles velferd trenger finansiering. Begge deler er svært gode grunner, spør du meg.

Det er et velkjent mønster at de borgerlige partiene gjerne går en ekstra mil for å underminere statens finansieringsgrunnlag. Det har vi sett før, og det kommer vi helt sikkert til å se igjen. For min del husker jeg godt den systematiske undermineringen av "delingsmodellen" - som kom som et resultat av den helt nødvendige oppryddingen i skattesystemet på 1990-tallet. Den gangen ble Arbeiderpartiet stående nokså alene om å tette skattehull og sikre at også de mest velstående her i landet skulle betale skatt til fellesskapet. Om du vifter med et avgiftskutt eller et skattehull foran en borgerlig politiker kan jeg garantere resultatet; svaret er alltid ja. Uten unntak.

Nå får de drahjelp fra Frederic Hauge og Bellona. Det er ikke noe pent syn, men så er det også en god stund siden Frederic Hauge var en ung mann som representerte noe helt nytt i norsk miljøbevegelse. I dag virker den indignerte arrogansen hans noe mer rutinepreget. Han har blitt som meg; - en gubbe, rett og slett.

Men med god hjelp fra en fullstendig ukritisk presse, en populistisk miljøbevegelse og (dessverre også) representanter fra de to regjeringspartiene SP og SV har det blitt mulig for opposisjonen å etablere en gigantisk misforståelse, både om hva biodrivstoff er og om hva som er god miljøpolitikk. Det lover slett ikke godt, med tanke på at vi snarest bør begynne å snakke om de virkelig store utfordringene som er knyttet til å innfri målene fra klimaforliket. De skal vi som kjent nå innen 2020.

Akkurat nå høres det ut som om miljø- og klimapolitikk handler om skattelettelser og fritak for avgifter. Men i virkeligheten handler det om noe helt annet: Det handler om prise utslipp som ødelegger miljøet såpass brutalt at vi får til raske og store endringer i bruken av energi. Det handler om å ta dagens bensin- og dieselbiler vekk fra storbyene våre. De er helt uegnet for framtidens transportmønster. Det handler om å foreta tilstrekkelige investeringer i kollektivtransport - bane og buss - langt forbi dagens nivå. Det handler om elektrifisering av langtransport via jernbane, og om å erstatte olje med gass både i kollektiv- og kysttrafikken. Gjerne biogass fra slam og deponier - men naturgass er også et langt bedre alternativ enn olje, både når det gjelder transport og oppvarming. Det handler om infrastruktur for fjernvarme og økt bruk av biobrensel. Det handler om å betale fullt ut for de miljøkostnadene som måten vi lever og arbeider på innebærer.

Det handler - kort sagt - om betydelige investeringer som ikke er mulige uten offentlig innsats. Alle som tror at dette er noe vi får til gjennom å flikke på dagens avgiftssystem - f.eks. gjennom et fortsatt fritak for veiavgift for biodiesel - må tenke om igjen. Det er bare i hodet til borgerlige finanspolitikere - og hos selvhøytidelige representanter for miljøbevegelsen - at det er mulig å tro at vi kan løse klimaproblemet gjennom avgiftslettelser. Klimaforliket krever en helt annen bruk av virkemidler. Det kan være både moro og populært å sloss for lavere avgifter, men pilen peker faktisk i stikk motsatt retning. Det finnes et bytteforhold mellom økte miljøavgifter og mulige lettelser på andre områder. Men det er utenkelig at vi skal greie den nødvendige omstillingen uten ekstra kostnader for oss alle.

Striden om den såkalte "biodieselavgiften" viser bare hvor mye enklere det er å bygge allianser for å svekke statens inntekter enn det er å gjennomføre en fornuftig miljøpolitikk. Småsakene er da alltid viktigere enn de store beslutningene som venter, og ingen sak er liten nok. Heller ikke for miljøbevegelsen - noe som er tankevekkende. Det er politisk sett billig å økse ned på statens inntektsside - gjerne i samarbeid med en organisasjon eller to - mens det er tilsvarende kostbart å holde skansen, og forklare at det selvsagt ikke er veiavgiften som avgjør om vi skal nå klimamålene våre. I det hele tatt: Her har vi en sak som har gått ut over alle de proporsjoner den noen gang har fortjent.

Derfor synes jeg at statsministeren ryddet godt opp i dag. Dels gjennom helt målrettede tiltak for å fremme framtidens bioenergi - en type bioenergi som virkelig bidrar til å løse klimautfordringen - og som ikke bare er en subsidie til likt og ulikt når det gjelder miljøkvalitet. Og dels ved å øke omsetningspåbudet for biodrivstoff så snart det er klart at det virkelig holder de kravene vi må sette ut fra hensyn til miljøet.

Takk for det! Saklig og presis politikk. Gudskjelov og endelig, sier jeg. Og så håper jeg det blir en stund til neste gang vi ser sentrale politikere og nasjonale medier miste fullstendig fotfeste med virkeligheten, og kaste seg for føttene til en miljøbevegelse som dessverre driver mye symbolpolitikk - og som nærmest er i ferd med å gå på tomgang i forhold til de store utfordringene som venter oss.

Pent var det ikke.

Minority Report

I filmen ”Minority Report” er politiet i stand til å avverge grove forbrytelser før de blir begått. Det paradoksale er at gjerningspersonene – som altså blir avbrutt i sine forsetter – likevel blir dømt. Filmen beskriver et samfunn der du kan bli dømt for et mord du aldri har begått, men som du i stedet ble forhindret i å gjennomføre.

Grunnen til at dette er mulig er at politiet har tilgang på avansert teknologi som gjør det mulig – med stor treffsikkerhet – å vite om slike grove forbrytelser i forveien, slik at de kan gripe inn. Spørsmålet er da: Om vi hadde tilgang på slik teknologi ville vi gjort bruk av den i stor skala eller ville vi hatt moralske innvendinger? Fordelene virker åpenbare: Grove voldsforbrytelser blir i praksis umulig å gjennomføre fordi politiet vil vite om dem på forhånd. Hva kan ulempene være?

I filmen er ulempen at systemet svikter. Gjennom misbruk og manipulering kan forbrytelser ikke bare skjules, men det er også mulig å produsere ”ugjendrivelige bevis” for at helt uskyldige mennesker faktisk er grove forbrytere. Moral: Teknologien gjør oss ikke egentlig tryggere. Ethvert system som kan feile vil før eller siden feile, og da kan det få katastrofale konsekvenser for helt uskyldige mennesker.

Nå diskuterer vi datalagringsdirektivet. Jeg misliker dette direktivet. Bare tanken om at det skal lagres milevis av data om hvor jeg befinner meg, hvem jeg snakker med, hvem jeg sender e-post til, fra hvilken datamaskin jeg gjør det – og så videre – er sterkt provoserende. Jeg føler – og jeg mener jeg har rett til å føle – at slike opplysninger er mine, og ingen andres.

I januar i år kom Personvernkommisjonen med sin innstilling (NOU 2009:1 Individ og integritet. Personvern i det digitale samfunnet). Her finnes en bred gjennomgang av hvorfor hensynet til personvern er viktig og hvordan dette vernet mer og mer trues av ny teknologi og nye anvendelser. I innstillingen finnes bl.a. følgende kloke ord:

”De fleste mennesker har oppfatninger om hvilken informasjon som er relevant eller passende i forskjellige sammenhenger. De fleste av oss protesterer ikke på at legen skal ha opplysninger om helsen vår, at banken skal ha kredittopplysninger når vi søker lån, eller at lærere skal ha relevant informasjon om barna våre. Problemet oppstår dersom vi blir avkrevd informasjon som vi ikke oppfatter som relevant for den aktuelle situasjonen eller relasjonen. Banken kan for eksempel ikke avkreve informasjon om vår religiøse tilhørighet eller seksuelle legning. Ethvert samfunnsmedlem gir fra seg informasjon om seg selv i mange sammenhenger, både til offentlige myndigheter, kommersielle aktører og andre mennesker. Registrering og behandling av personopplysninger regnes som en forutsetning for en velfungerende velferdsstat, men det forutsetter at aktørene kan stole på at aktuell informasjon ikke misbrukes eller brukes til andre formål enn det de har samtykket til."

Vi er alle hele mennesker som lever hele liv. Det er vårt ansvar som individer å ha oversikt over alle de ulike sammenhengene vi inngår i gjennom livet – og det kan være krevende nok. Alle våre handlinger har en bakgrunn, en kontekst, en historie, og som regel også en intensjon. Dersom andre bare plukker ut fragmenter av dette; enkeltopplysninger, tidspunkter, relasjoner til andre, og bruker dette til å ”rekonstruere” historier om vårt eget livsløp, så er ikke sannsynligheten bare stor for at historien blir feil, den kan også ta form av et overgrep mot vår integritet.

Personvernkommisjonen skriver klokt også om dette:

”Personvernet og retten til privatliv er viktig for å beskytte individers mulighet til å opprettholde og utvikle bestemte sosiale relasjoner upåvirket av informasjon gitt i andre kontekster. Med utgangspunkt i et slikt perspektiv kan personvernet forstås som en rettighet som skal sette oss i stand til å differensiere mellom ulike roller, adferdsmønstre og sosiale forventninger. Det er ikke all informasjon om oss selv som vedkommer alle. Opplysninger om helseforhold er definert som en sensitiv personopplyning, men det er nok lettere å fortelle om benbrudd og idrettskader enn om psykiske lidelser. Den vanlige oppfatningen er at graden av selvbestemmelse over personopplysninger øker med graden av intimitet og sensitivitet.

I mitt liv spiller jeg mange roller. Jeg har en haug med relasjoner der bakgrunnen er totalt forskjellig fra person til person. Noen kjenner jeg slik, andre kjenner jeg sånn. Noen har jeg en lang felles historie med, andre har jeg bare kjent i kort tid. Noen er jeg åpen og fortrolig med, andre holder jeg på avstand – enten fordi det er naturlig eller fordi jeg vil ha det slik. Det å være meg er å gå inn og ut av mange ulike roller, og fortsatt være meg selv. Og tar jeg ikke feil, er det å være deg ikke svært forskjellig fra det å være meg – på akkurat denne måten. Vi skifter kontekst, og vi skifter roller hele tiden. Som Personvernkommisjonen skriver:

"Det å kunne veksle, mellom en offentlig sfære der vi er synlige for enhver og en intimsfære som vi deler kun med nær familie og utvalgte venner, er en forutsetning ikke bare for demokratiet, men også for ethvert samfunn. Uten en slik veksling, og uten at den enkelte har en viss kontroll over vekslingen, har vi ikke mulighet for å skille mellom nære og fjerne relasjoner.”

Hvilket bringer meg over til begrunnelsen for datalagringsdirektivet, som er bekjempelse av kriminalitet. I dag lagres trafikkdata fra datamaskiner og telefoni av helt trivielle grunner; det må lages regninger (fakturaer). Slik lagring er regulert og begrenset til dette formålet, selv om det også er slik at dataene under visse vilkår kan gjøres tilgjengelig for politiet i forbindelse med etterforskning.

Direktivet for datalagring starter med et helt annet utgangspunkt, det er kriminalitetsbekjempelse som er selve formålet. Dette er altså ikke en gradvis endring av dagens praksis, slik f.eks. Helga Pedersen synes å mene, men et helt nytt og et helt annet formål. Dette er selve sakens kjerne. Det handler om overvåking i den hensikt å oppklare forbrytelser.

Men hadde det ikke vært fint om vi kunne sette alle pedofile og alle terrorister bak lås og slå? Jo, jøss! Men hvorfor stanse der? Med de dataene som nå blir tilgjengelig er det eventyrlig lett å lage diverse statistikker og analyser av kriminalistiske sammenhenger, med høy matematisk presisjon, der både den ene og andre vil peke seg ut som en ”åpenbar” mistenkt for ulike forbrytelser. Dette bekymrer ikke Helga Pedersen. Hun skriver: ”Jeg har respekt for at mange føler ubehag ved tanken på at trafikkdata skal lagres noe lenger enn i dag, og at hensikten er muligheten til etterforskning. Men det er en merkelig påstand at dette bryter med prinsippet om uskyld til det motsatte er bevist. Mine trafikkdata vil ikke lagres fordi jeg er mistenkt for å ha begått alvorlig kriminalitet, men til bruk i tilfelle jeg skulle bli mistenkt for dette. Det er noe ganske annet.”

Ja, er det egentlig noe ganske annet? For det vi ikke vet er hva Helga Pedersen vil si ja til i neste omgang – eller som hun kanskje ikke en gang behøver å si ja til fordi hun aldri blir spurt. Dataene er der. Hvorfor ikke bruke dem? Hvilke analyser og taktiske grep i etterforskningen er nå innenfor rekkevidde? Og med hvilken begrunnelse? Det som dessverre er slående med argumentasjonen fra Arbeiderpartiet og Regjeringen i denne saken er det totale fraværet av prinsipielle overveielser. Med andre ord: Hvor går grensen? Og hvis grensen ikke lar seg definere: Hvor går retningen?

Jeg aksepterer uten videre at Helga Pedersen, Anne Marit Bjørnflaten og andre ikke har til hensikt å begå forbrytelser eller bevege seg på kanten av loven. I sin egen lovlydighet kan norske politikere legge til grunn at bare de som ”har noe å skjule” kan tenkes å ha innvendinger mot økt overvåking. Her er det viktig å ”redde hvert eneste barn.” Det er en streng formålsrasjonalitet som rår, og en sterk tillit til at systemene aldri svikter – noe som i grunnen er litt forbausende, tatt i betraktning av at det ikke er mer enn et drøyt tiår siden Lund-kommisjonen la fram sin drepende rapport om ulovlig overvåkning - med Arbeiderpartiet i hovedrollen. Vi kunne kanskje forvente noe større ydmykhet i forhold til selve saken fra partiets talspersoner?

Men hvis det formålsrasjonelle er skalaen, hvis det er målet, så burde vi jo gå mye lenger. Det er Pedersens problem; argumentet hennes har ikke noen naturlig endestasjon – det kan fortsette i det uendelige så lenge ”ett eneste barn” står på spill. Jeg kan tenke meg mange tiltak for kontroll og registrering som kunne bidra til oppklaring av både det ene og andre. Kanskje ville vi ikke nå helt fram til samfunnet i ”Minority Report”, men vi kunne komme temmelig langt. Hvis det var målet.

Men er det målet? Det har jeg vanskelig for å skjønne. De som leverer tjenester for datanett og telefoni går mer og mer bort fra trafikkdata som grunnlag for fakturering. Min leverandør av internett gir helt blaffen i hvor mye jeg er på nettet, og hvor store datamengder jeg utveksler. Jeg betaler for tilgang, - til en fast pris hver måned. Altså har ikke leverandøren noe selvstendig behov for å lagre mine trafikkdata for å kunne skrive en fornuftig regning til meg. Samme trend har vi innenfor telefoni. Trafikkdataene er strengt tatt mer og mer unødvendige.

Det er politiet som ber om slike data nå, av frykt for at potensielt viktige opplysninger kan forsvinne. Det er politiet – og ikke sivile aktører – som ønsker at detaljerte trafikkopplysninger fortsatt skal lagres. Gjennomføring av direktivet er derfor noe helt annet enn å justere dagens situasjon, det er et pålegg om å lagre unødvendige data i det tilfellet at politiet kanskje skulle få bruk for dem. Det er – kort sagt – et pålegg om å lagre data slik at politiet skal få en lettere jobb med å rekonstruere historier som er potensielt mistenkelige.

Å være motstander av dette handler selvsagt ikke om å være tilhenger av lovbrudd og vold mot uskyldige. Helt presist handler det om å avveie ulike hensyn, det handler om verdier og det handler om at det faktisk finnes ting vi ikke bør gjøre selv om vi kan. På hjemmesiden til Datatilsynet fant jeg en artikkel av advokat Eva I. E. Jarbekk, der hun bl. a. skriver:

”Det er (...) slik at det nesten er en naturlov i det at informasjon som eksisterer, vil bli brukt. Når opplysningen først er lagret er det mange som vil ha innsyn og intensjonen bak er alltid god. Ofte blir opplysninger derfor brukt i en helt annen sammenheng enn hva man opprinnelig tenkte seg. Man trenger ikke et totalitært regime for at dette skal skje. Derfor må man tørre å se på direktivets konsekvenser i en større sammenheng enn hva direktivet selv oppsetter. Kritikerne av direktivet frykter at politikerne vil finne stadig nye måter å bruke opplysningene på slik at personvernet skrumper ytterligere inn."

Personvern er et verdispørsmål. Det handler om å sette grenser for formålsrasjonaliteten slik at vi mennesker fortsatt skal ha mulighet til å leve våre mer eller mindre vellykkede liv, uten frykt for overvåking, mistanke og potensielle overgrep. Å streve etter et samfunn uten kriminalitet og forbrytelser er et edelt mål, men det er mange virkemidler vi bør nei til på veien mot et slikt samfunn. Vi trenger tilbørlig respekt for hva teknologi kan brukes til, og misbrukes til. Og noen ganger er det helt nødvendig å si klart fra om at hensynet til det som isolert sett kan være nyttig går på bekostning av det som er riktig.

Stakkars mann!

Jeg er en stor tilhenger av Barack Obama, og jeg var kjempeglad den dagen han ble valgt til president. Det var et viktig vendepunkt etter åtte år med håpløst Bush-styre. Likevel: Da nyheten kom om at han nå er tildelt Nobels fredspris fikk jeg en litt ekkel følelse i magen. Hva kan det komme av?

Jeg tror det dreier seg om tre ting.

For det første: President Obama er en mann som fra før av er møtt med enorme forventninger, både hjemme i USA og - ikke minst - ute i verden. Allerede den dagen han ble valgt var det naturlig å minne om at disse forventingene ikke kom til å bli innfridd; Obama kommer til å skuffe oss, ikke nødvendigvis fordi han vil, men fordi han ikke er noen politisk Supermann - en mann som tåler alt og som har uendelige superkrefter. Obama er stor, han er allerede historisk, men - akk - han er ikke mer enn et menneske, han heller. Og det har vi ikke minst sett de siste ukene, med motgang i helsereformen, motgang i økonomien, motgang i Afghanistan og motgang i klimapolitikken.

Nå er den stakkars mannen tildelt Nobels fredspris etter bare 9 måneder som president. Han er sikkert både glad og beæret, men spørsmålet er om vekten av prisen er til hjelp eller om den blir en belastning. Jeg vet ikke svaret, men så lenge spørsmålet i det hele tatt kan stilles er noe av logikken bak tildelingen svekket.

For det andre: Dersom vi ser mer objektivt på de utfordringene Obama har som president er det sant og si vanskelig å peke ut ett eneste område der det virkelig går framover. Dessverre. En hel verden håper at han skal lykkes med å oppheve økonomiske tyngdelover, og bli den første som greier å løse manglende sparing gjennom å spare enda mindre - bare i enda større skala. Helsereformen hans sliter i motbakke. Han må reise til klimatoppmøtet i København uten noe klart mandat fra Kongressen, og vil derfor trolig ha lite forpliktende å tilby Kina, Russland, India, Brasil, EU og de andre landene han møter der.

Går vi til Midt-Østen kan vi starte på Gaza-stripen. Der er situasjonen mer eller mindre slik den har vært de siste årene og det er absolutt ingen tegn til noen mer forsonende holdning fra Israelsk side, snarere tvert i mot. Såvidt jeg forstår har Obama allerede fått gratulasjoner for prisen fra Hamas. Det er han sikkert veldig glad for, men uten at han legger betydelig press på Israel er det fortsatt lite håp for palestinerne. I Irak hangler man videre uten spesielt mange lyspunkter, men med en veldig lang tidshorisont. I Iran hadde vi sommerens skandaløse presidentvalg, og USA er lenger unna noen gjennomføring av sin ikke-spredningspolitikk enn de var før Obama ble president. I Afghanistan, vel, der går det dessverre bare en vei - og det er ikke den rette veien, for å si det mildt.

Mot dette bakteppet er det vanskelig å se nøyaktig hva Obama skal tildeles fredsprisen for - enn så lenge. Ett unntak kan være initiativet for kjernefysisk nedrustning, som helt klart er viktig, men som likevel ikke er mer enn et initiativ og der det er langt fram til noen endelig løsning.

For det tredje: Som forventet har tildelingen skapt debatt over hele verden. Isolert sett er det bra, for det skal Nobelprisen gjøre. Men hovedkommentaren er likevel at prisen kommer altfor tidlig, den kommer for noe vi håper skal skje snarere enn for noe som er oppnådd. Det behøver ikke være galt, for Nobelprisen har ofte blitt benyttet til å "gripe inn" i pågående konflikter; i Midt-Østen, i Sør-Afrika og i Nord-Irland, bare for å ta noen eksempler. I slike tilfeller har prisen handlet om en spesifikk konflikt og derfor blitt nyttet som et ekstra klapp på skulderen til aktører som har risikert mye for å oppnå fred.

Det er heller ikke slik at prisen bare bør begrenses til et "snevert" begrep om fred. Flere ganger har prisen gått til kandidater som virker for fred på en mer indirekte måte, f.eks. ved å kjempe for miljøet eller menneskerettighetene.

Men årets begrunnelse er - mildt sagt - temmelig utflytende:

"Obama has as President created a new climate in international politics. Multilateral diplomacy has regained a central position, with emphasis on the role that the United Nations and other international institutions can play. Dialogue and negotiations are preferred as instruments for resolving even the most difficult international conflicts. The vision of a world free from nuclear arms has powerfully stimulated disarmament and arms control negotiations. Thanks to Obama's initiative, the USA is now playing a more constructive role in meeting the great climatic challenges the world is confronting. Democracy and human rights are to be strengthened."

Dette er svært mye - og derfor nokså lite - på en gang. Om det var slik at Obama kunne se tilbake på en rekke avgjørende seire og fredsinitiativ i sin karriere kunne en slik bred begrunnelse kanskje forsvares. Men her er jo realiteten at vi ikke vet hvor langt han vil nå, på hvilke områder han vil lykkes eller mislykkes, eller hvilke spesifikke konflikter han bidra avgjørende til å løse. Vi har håp og forventninger på en hel haug områder, men egentlig ikke så veldig mye mer.

Jeg omfavner verken håpløshet eller kynisme når jeg skriver dette. Obama har gitt meg håp, og gjør det fortsatt. Og håpet, det er alltid verdt en ekstra feiring. Likevel sitter jeg tilbake med inntrykk av at dette var en pris som det var viktigere å gi enn den var riktig å få.

For meg kan Barack Obama få et klapp på skulderen fra Norge hver eneste dag, og det tror jeg faktisk også at han får. Men jeg nekter å tro at Nobelkomiteen ikke hadde flere - og mer passende - kandidater i året 2009 enn nettopp ham. Og kanskje tenker han litt slik selv også? Håper det.

Sponheim som fylkesmann?

Lederen i Hordaland Arbeiderparti, Sveinung Valle, tar til orde for at Lars Sponheim ikke bør bli ny fylkesmann i Hordaland. Begrunnelsen er todelt: For det første er Sponheim kontroversiell og for lite samlende. For det andre er han ikke særlig populær i fylket, ettersom han ikke greide å bli gjenvalgt til Stortinget.

Sveinung Valle har sikkert gode grunner for å si det han sier. Men det han sier er ikke gode grunner for at Sponheim ikke bør bli fylkesmann.

Til det siste først: Et stortingsvalg er ingen popularitetskonkurranse - og gudskjelov for det! At Sponheim manglet 360 stemmer på gjenvalg forteller oss fint lite om hvor populær han er. Det eneste det forteller oss er at han manglet 360 stemmer. Jeg, for min del, har stor sans for Lars Sponheim. Men jeg stemte ikke på ham. Jeg stemte på det partiet som både Valle og jeg tilhører, nemlig Arbeiderpartiet. Det finnes tusenvis av grunner til at folk stemmer som de gjør. Personlig popularitet er sikkert en slik grunn, men langt fra den eneste.

Argumentet til Valle kan like gjerne snus på hodet: Det er godt gjort av en person fra et lite parti fra en kommune innerst i Hardangerfjorden å gjøre det Sponheim vitterlig har gjort: Ikke bare har han blitt gjenvalgt flere ganger, han har også greid å gjenreise partiet Venstre fra noe som så ut som den sikre død, ja, han fikk til og med partiet tilbake i regjering. Og det er dette han vil bli husket for som rikspolitiker. Som politiker fra Hordaland har Lars Sponheim oppnådd mer enn det de fleste av fylkets politikere noen gang har oppnådd. Man trenger ikke være Venstrevelger for å innse det.

Så til den første innvendingen: Jeg er enig i at Sponheim kan være kontroversiell, spissformulert, arrogant, pompøs og dermed også utrolig irriterende. Sett fra et rent partisynspunkt tilhører han opposisjonen. Han ville ha regjeringsskifte. Det ville ikke jeg. Han ville ha en statsminister fra Høyre. Det ville ikke jeg. Han er og blir en borgerlig politiker.

Men her snakker vi forbi partipolitikk. Spørsmålet er om Sponheim kan bli en god og spennende fylkesmann? Ja, det tror jeg. Det kommer litt an på hva slags fylkesmann vi er ute etter, men jeg vil heller ha en person med meningers mot og klar tale enn en person som drukner bak prosedyrer og byråkrati i utøvelsen av et ombud som tross alt ikke er uten viktighet.

Fylkesmannen er statens fremste representant i fylket, og skal føre tilsyn med at lokale politiske nivå (primærkommunene og fylkeskommunen) følger opp vedtak fra sentralt hold. Dette tilsynet er viktig på flere områder; skole, helse, miljø, familiesaker - for å nevne noe. De sakene fylkesmannen engasjerer seg i er ofte nettopp kontroversielle; da er ikke poenget å være "samlende," poenget er å sikre at viktige vedtak faktisk blir satt ut i livet. Det vi minst av alt trenger er en person som er mer opptatt av husfreden og av egen popularitet enn av å sikre nasjonale standarder og nasjonale målsettinger. Jeg kan godt se for meg at Sponheim kan bli en fylkesmann som er villig til å ta de nødvendige oppgjørene når slike spørsmål står på spill.

La meg med en gang legge til at det heller ikke er noe poeng i seg selv at fylkesmannen er kontroversiell. Tvert i mot, det ligger i sakens natur at fylkesmannen må kunne samarbeid godt med det lokale og regionale politiske nivået; - innenfor rammen av det tilsynet han er satt til å føre. Men at Sponheim er en markert og tydelig partileder på nasjonalt nivå forteller oss nokså lite om hvor god han vil være til å samarbeide lokalt, med kommuner under alle typer politisk ledelse.

Jeg ser ingen alvorlige argumenter mot at han bør få prøve seg, dersom han skulle ønske det. Jeg tror han ville bli en god og tjenlig fylkesmann. Det betyr ikke at jeg mener Sponheim er den opplagte kandidaten, for jeg kjenner ikke de andre kandidatene - og blant dem kan det være flere kvalifiserte folk. Derfor håper jeg i det lengste at det er kvalifikasjonene til de ulike kandidatene som til slutt avgjør valget av fylkesmann, og ikke den type vurderinger som Sveinung Valle har gjort seg til talsmann for.