Stoisk ro om klimautfordringa?

Kan filosofi lære oss noko om klimaproblemet? Ja, det trur eg.

Klimaproblemet er sjølvsagt politisk i den meininga at løysinga må vere politisk. Men det er og filosofisk, i alle fall på tre måtar: For det fyrste er klimaproblemet eit kunnskapsteoretisk problem, fordi det mellom anna handlar om å grunngje kunnskap om klimaendringar og årsakene deira. For det andre er det etisk, fordi det både dreier seg om kva som er riktige handlingar og om korleis ei rimeleg fordeling av byrder kan vera; - innanfor land, mellom land og mellom generasjonar. Og endelig er det pragmatisk, i den tydinga at ei løysing må sjåast opp mot kor effektiv den er i høve til dei oppsette måla.

Eitt av dei mest sentrale politiske forslaga til løysing av klimaproblemet går ut på å gjere det kostbart å sleppe ut klimagassar. Dette kan anten skje gjennom ein skatt eller gjennom å laga eit system for omsetjing av kvotar for utslepp (slik det no er i EØS-landa). Tanken er at det skal koste noko – gjerne mykje – å sleppe ut klimagassar. Då gjer ein rekning med at både folk flest og verksemdene kring i verda vil freiste å finne på noko anna i staden; til dømes at dei vil bruke energi som ikkje gjev klimautslepp, og elles innrette seg slik at utsleppa vert så låge som mogleg for å halde eigne kostnader nede. Løysinga er økonomisk rasjonell, og det kan førast prov for at den vil gje dei største reduksjonane i utslepp til dei lågaste kostnadene. Føresetnaden er at alle aktørar møter den same prisen over alt – i Bangladesh som i Noreg.

Dessverre er løysinga ikkje nødvendigvis korkje etisk eller pragmatisk tilfredsstillande. Ei marknadsbasert løysing vil – i alle fall reint teoretisk – gje som resultat at kostnadene for samfunnet vert minimerte. Men den vil ikkje utan vidare gje som resultat at den er rettferdig, i den meininga at byrdene ved omstillinga er fordelt i høve til føresetnadene til det enkelte land eller individ. Årsaka er triviell: Verda er urettferdig frå før, og klimaproblemet er i seg sjølv eit produkt av denne mangelen på rettferd. Ei løysing som skal vere rettferdig – under ei rimelig tolking av omgrepet – føreset difor meir enn ein felles pris på utslepp. Den føreset i tillegg ei form for omfordeling mellom rike land og menneske på den eine sida og fattige land og menneske på den andre. Utan ei slik omfordeling er det lite truleg at fattige land vil gå med på ein avtale om reduserte utslepp, noko ei effektiv løysing vil krevje. Slik vert spørsmålet om fordeling også eit sentralt pragmatisk omsyn.

Dette er såleis vanskelege spørsmål i høve til alle dei tre dimensjonane; kunnskapsteori, moral og pragmatikk. For det fyrste må det vere semje om kva for utslepp som er skadelege, kva for tiltak som verkeleg vil ta utsleppa ned og kva for nivå dei skal ned til. For det andre er det trong for ei felles forståing av kva som kan vere ”rettferdig” når det gjeld gjennomføring av tiltaka. Og endeleg må landa i verda verte einige om eit system som sikrar at tiltaka faktisk vert sett ut i livet.

Vi skjønar at økonomisk rasjonalitet åleine ikkje kan gje svar på desse spørsmåla. Det tyder ikkje at slik rasjonalitet er unyttig, unødvendig eller uinteressant, men heller at den er utilstrekkeleg. Ein annan måte å seie dette på er at den økonomiske rasjonaliteten vert overbelasta i høve til sjølve problemet.

I 1991 publiserte Hans Skjervheim (1926-1999) ein artikkel som drøfter korleis økologiske problem kan møtast med politiske verkemiddel. Artikkelen heiter «Økologi og normalpolitikk» og er nærast å rekne for eit programskrift om dei utfordringane som internasjonale økologiske problem – som klimakrisa – stiller oss ovanfor. (Artikkelen finst mellom anna i boka "Hans Skjervheim: Teknikk, politikk og utopi. Utvalde politisk-filosofiske småskrifter 1963-1991," Aschehoug 1996)

Den fyrste observasjonen til Skjervheim er at «ein velfungerande økonomi og eit fornuftig samfunn ikkje er mogleg utan marknadssystem.» Men eit slikt system kan ikkje styre seg sjølv, meiner han: «Min tese er at eit velfungerande fritt marknadssystem er nødvendigvis sterkt avhengig av staten, fordi det krevst eit utførleg og omfattande lovsystem og juridiske institusjonar for at eit slikt marknadssystem skal fungera.»

Marknaden er naudsynt, men ikkje tilstrekkelig. Ein grunn til dette er det Skjervheim kallar «modellplatonismen» i økonomisk teori: Den konsistente og nyttemaksimerande fornufta som økonomiske teoriar bygger på finn vi berre delvis att i verkelege økonomiar. Men så er det slik at økonomi er meir enn eit akademisk fag, det er og ein profesjon. Utøvarane av denne profesjonen vil freiste å finne løysingar ut frå eit særskilt perspektiv på korleis aktørane i økonomien oppfører seg. Ei viktig side ved dette perspektivet er nettopp oppfatninga om at alle aktørar opptrer rasjonelt, at dei har klare og varige preferansar og at desse preferansane alltid er velordna (at aktørane så og seie alltid veit kva dei vil). Resten vert då lite meir enn reknestykke.

I streng økonomisk forstand er klimakrisa uttrykk for marknadssvikt: Det kostar ingen ting å sleppe klimagassar ut i atmosfæren, men slik burde det ikkje vere for utsleppa er årsak til kostbare miljøproblem som råkar oss alle. Atmosfæren er såleis å forstå som ein allmenning som har trong for betre forvaltning. Løysinga er å etablere ein marknad der noko slikt før ikkje eksisterte, med andre ord å setje ein pris på utslepp. Denne prisen skal vere så høg at vi reduserer utsleppa i tråd med det klimaforskinga fortel oss er naudsynt. Meir presist skal prisen på utslepp vere så høg som det kostar å redusere det siste tonnet. Er den lågare kuttar vi ikkje nok, og er den høgare betaler vi for mykje.

Men korleis kan vi etablere ein pris på noko som i utgangspunktet er gratis? Svaret er politikk. Skjervheim skriv i artikkelen sin: «Slike prisfastsetjingar kan berre gjennomførast politisk, og det krevst då både lover og juridisk sanksjonsmakt.» Allereie her – for å få etablert noko av det mest grunnleggande ved ein marknad, nemleg ein pris – er det naudsynt å gripe inn utanfrå.

Storleiken til klimaproblemet er i seg sjølv eit sentralt pragmatisk poeng. I sin siste rapport rådde FN sitt Klimapanel til at utsleppa av klimagassar burde reduserast med mellom 50 og 85 prosent innan 2050. Dersom vi tek omsyn til veksten i folketalet kan 50 prosent reduksjon reknast om til utslipp på om lag 2 tonn per capita midt i dette hundreåret. I dag er gjennomsnittet i verda 7 tonn per capita. I USA er utsleppa om lag 20 tonn per innbyggar, og i EU-landa mellom 10 og 12 tonn. I Kina er utsleppa i dag på 5 tonn per innbyggar og i India 2 tonn. I begge desse landa veks utsleppa raskt, og Kina er no det landet i verda med størst klimautslepp, med USA som ein god nummer to.

Kravet til kutt i utslepp er så radikalt at det i praksis inneber at ingen land i verda – med svært få unntak – har høve til å auka utsleppa sine frå det nivået dei er på i dag. Dei må ned stort sett over alt, inkludert i Kina og etter kvart også i India. Ut frå dette er to konklusjonar openberre: Den eine er at store kutt i dei landa som har høge utslepp er heilt naudsynte. Den andre er at desse kutta berre i liten grad kan skje ved tiltak i fattige land med låge utslepp t.d. gjennom kvotehandel. Slik det globale reknestykke over syner, må utsleppa ned i mest alle land i verda. Kutt i utslepp frå utviklingslanda vil venteleg gå på deira eigen kvote, og ikkje på kvoten til dei rike landa som slepp ut mest. Og dermed står vi att med ei utfordring om å kutte utsleppa i Europa med om lag 80 prosent, og i USA med om lag 90 prosent, innan 2050.

Det er på dette punktet ein kan spørje om noko slikt i det heile tatt er råd å få til, med tanke på at om lag 80 prosent av energibruken i verda er basert på fossile brensler. Når ei oppgåve synest umogleg er strategiar for så vel kynisme som justering av preferansar (som hos Jon Elster i ”Sour Grapes”) tenkjelege. I det fyrste tilfellet kan ein avgjere at ingenting speler nokon rolle likevel (sjølv om det isolert sett er ønskjeleg), og i det andre kan ein tenke som reven at rognebæra ikkje berre heng høgt, men at dei og er sure og difor lite attraktive. Då rasjonaliserer vi ved å overtyde oss sjølv om at vi eigentleg har andre preferansar. Resultatet er uansett ei form for pessimisme og handlingslamming i høve til problemet.

I artikkelen sin frå 1991 skriv Hans Skjervheim om den økologiske utfordringa: ”Situasjonen er paradoksal. Dersom vi er optimistiske med omsyn til utviklinga, og meiner vi kan tenkja og handla som før, kan det nettopp gå gale. Men dersom vi er pessimistiske, ja då kan vi ha ei mykje større von enn vi i vår pessimistiske lune er i stand til å tru på. Men ein slik kombinasjon av lune og von fører til at ein er i indre motstrid med seg sjølv, ein litt djupare pessimisme er paralyserande og sjølvdestruktiv.” Og vidare: ”Det som ligg i denne situasjonen, er, at i staden for å streva etter uoppnåelige prognosar heile tida, må vi gjere eit veddemål med historia. Men dei to alternativa er ikkje likeverdige. Vel vi det første alternativet, å halde fram med å tenka og handla som før, kan alt vere tapt for menneskeslekta, dersom mange andre gjer det same. Vel vi det andre alternativet, å revurdera heile vår tenke- og handlemåte, så har det sin pris, men då har vi og grunn til von om at alt ikkje er tapt lenger.”

Her snakkar vi om ”fundamentale skifte i mentalitet og tenkjemåte.” Er noko slikt tenkjeleg, eller er det berre latterleg og naivt? Skjervheim ville nok meine at det verkeleg naive er å halde fram som før. Då vert vi før eller sidan innhenta av dei økologiske problema. Mot dette reiser han eit anna perspektiv, nemleg perspektivet frå stoikarane: ”Stoikarane sitt utgangspunkt er at det særeigne ved mennesket er at det har fornuft, og fornufta kan overprøva og vurdera både seg sjølv og alt anna.”

Økonomisk rasjonalitet inneheld eit slag determinisme; det er preferansane som styrer handlingane våre, og desse er stabile og konsistente over tid. Dermed er det mogleg å rekna ut kva vi vil ønske å gjere under gitte høve. Hos stoikarane er det annleis: Det er fornufta som styrer preferansane og dermed også handlingane våre. Fornufta vår er verksam heile tida, den fell stadig dommar over den situasjonen vi er i, og av inntrykka som den ytre verda utsett oss for. Destruktive kjensler er eit resultat av feilvurderingar, av ufornuft og av handlingar som er i konflikt med dydane våre (dei fire dydane hjå stoikarane er visdom, mot, rettferd og sjølvkontroll). Pessimisme og mismot er såleis uttrykk for ukunne, - at vi ikkje har gjeve fornufta høve til å tolke situasjonen rett.

Om dette skriv Skjervheim: ”Det er klårt at i økonomisk teori etter Smith og Ricardo vert stoikarane si prioritering snudd opp ned. Det økonomiske mennesket (the economic man) er det motsette av ein stoikar, og om ein prøvde å realisera dette som livsprosjekt, ville stoikarane ha sagt det same som Epiktet sa om den hedonistiske lykkefilosofen Epikur: for eit vesen med fornuft er slike prosjekt sjølvmotsigande og langhalm.” Problemet er at teorien om det økonomiske mennesket fornektar ”at mennesket er eit fornuftsvesen som kan overprøva sine preferansar, og med det endra dei.”

Ut frå dette kunne ein seie at løysinga på store økologiske problem som klimakrisa reint logisk går utanfor den rasjonaliteten som nyttemaksimerande aktørar handlar etter. Slike aktørar er ute av stand til å løyse allmenningen sitt problem, for var det opp til dei ville alle felles ressursar vore utnytta til det ikkje var meir att. I klimasamanheng svarar dette til å fylle atmosfæren med så mykje klimagassar at store miljøendringar ikkje lenger er til å unngå. Individuell rasjonalitet summerer seg til kollektiv ufornuft. Altså må denne rasjonaliteten bandleggast.

For stoikarane var det slik at ekte fridom var noko ein kunne oppnå ved å la fornufta kontrollere lidenskapane. Bruken av fornufta var då ikkje avgrensa til intellektuell refleksjon, den skulle og syne seg gjennom konkret og praktisk livsførsel. Filosofien sin verdi var knytt til det verkelege livet, og var slik sett ikkje ”teoretisk”, men heller praktisk-etisk.

Bruk av økonomiske verkemiddel (som skatt eller kvotar) fell ikkje nødvendigvis utanfor eit slikt perspektiv, men grunngjevinga må finnast i ei fornuft som går utanfor og forbi den reint økonomiske. Ein lyt innsjå at ”nyttemaksimering” i visse høve handlar om å avstå frå handlingar som gjev nytte her og no, men som er til skade både for ein sjølv og andre på lengre sikt. Vi må tru at denne fornufta er innan rekkevidde, og at klimaproblemet ligg innanfor det stoikarane meinte ein kunne gjere noko med (i motsetning til det ein ikkje kan gjere noko med, og som stoikarane meinte vi berre kunne vere indifferente til). Og på dette punktet var Skjervheim litt optimistisk: ”Eg meiner at nettopp gjennom stoikarane kan ein på ein gjennomslagskraftig måte vinna attende det etiske perspektivet i høve til moderne økonomisk teori, og til politisk-teoretiske problemstillingar.”

Stoisismen er ein filosofi som legg vekt på etikken og korleis livet bør styrast av fornufta. Men det er ingen asketisk filosofi, det er heller ikkje ein filosofi for tilbaketrekking, sjølvsentrering og flukt frå problema. Stoikaren Epiktet sa det slik: ”Det er ikkje ting i verda som plagar mennesket, berre dei perspektiva vi legg på dei. Kvar finst det gode? I viljen. Kvar finst det vonde? I viljen. Kvar finst det korkje godt eller vondt? I dei tinga som er uavhengige av viljen.”

Ein spennande tanke er om slike perspektiv kan hjelpe oss til å sjå positivt på klimautfordringa og andre økologiske problem. Skjervheim er inne på noko av dette, og syner mellom anna til Arne Næss si formulering om å ”redde oss over i en annen bane med et nytt kriterium på fremskritt og rasjonalitet.” Kanskje vi kan tenke at løysinga på klimaproblemet faktisk er ei betre og meir rettferdig verd, ei meir fornuftig verd med velfungerande institusjonar for samarbeid mellom land og folk?

Kanskje skal vi gripa ufordringa med ”stoisk ro” og late oss inspirera av tanken om at det – trass i alt – finst ei fornuft som kan hjelpe oss til å gjere dei rette vala?

Stakkars Venstre

Venstre er partiet som mange liker, men som altfor få stemmer på. Ikke jeg heller, for den del. Og jeg mener jeg har mine gode grunner.

Nå er partileder Sponheim ute av Stortinget og partiet selv er valgets største taper. For min del kunne det gjerne gått bedre med Venstre, og det finnes ingen andre borgerlige partier jeg hadde unnet flere stemmer. For sannheten er at den borgerlige blokken tok flere, lange skritt mot høyre i dette valget.

Nå når fasiten er kjent er det lett å felle dommer. Problemet til Venstre - rent strategisk - er at de trolig ville følt seg i enda dårligere selskap sammen med Fremskrittspartiet (på en eller annen måte) enn sammen med de tre partiene som heldigvis vant valget. Venstre representerte egentlig ingen høyreopposisjon mot Regjeringen - som Høyre og særlig Fremskrittspartiet - til tross for en håpløs skattepolitikk, som jeg nesten ikke tror var alvorlig ment. I steden var de en slags "liberal" opposisjon som nesten ingen fant grunn til å støtte.

Og det er egentlig litt trist, synes jeg. For i all sin pompøse bedrevitenhet har Lars Sponheim tross alt videreført en lang linje i norsk politikk som det står respekt av. Det tror jeg nesten alle sosialdemokrater vil være enige om, hvis de først tillater seg å ta et historisk oversyn. Og det skal man fra tid til annen.

Venstres store problem - i en slik forstand - var at de aldri greide å tolke signalene fra den framvoksende arbeiderbevegelsen. De kom aldri i inngrep med fagbevegelsen, med lønnstakerne, - og de forstod altfor sent at kravene om demokrati og innflytelse for alle -basert på egne premisser - faktisk var alvorlig ment. Derfor ble det heller ikke de liberale partiene som tok utviklingen av det moderne industrisamfunnet videre i Europa. Den jobben ble ufrivillig overlatt til et stadig voksende sosialdemokrati, særlig i årene etter første verdenskrig.

Nå er selvsagt alt dette historie, men politikken har lang hukommelse. I Europa går den (minst) tilbake til den store franske revolusjon, til den gangen den alle første høyresiden og venstresiden ble etablert. Mens de liberale partiene var spydspisser i kampen for demokrati og folkestyre, valgte de side med borgerne i kampen mellom arbeid og kapital i kapitalismens tidsalder. De havnet til slutt på høyresiden. Venstre - som organiserte noen av landets aller første og største arbeiderforeninger - snakker i dag nedsettende om LO. Motsatt er det nå liten oppslutning blant landets fagorganiserte om det partiet som i historisk sammenheng var tidligst ute med å sette arbeidernes rettigheter på dagsorden. Jeg tipper at det er flere enn Lars Sponheim som tenker over dette paradokset akkurat i disse dager.

For oss som vant valget er det lett å hovere over Venstres skjebne. Men det gjør ikke jeg. For noen av de viktigste verdiene som sosialdemokratiet tok med seg i kampen for en velferdsstat var en arv fra nettopp de liberale; - behovet for å beskytte den enkeltes ukrenkelige rettigheter, behovet for en rettsstat, behovet for "borgerlige" rettigheter som ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og trosfrihet - verdier som vi nesten aldri snakker om i vår omsorg for "fellesskapet", men som i virkeligheten er avgjørende for at fellesskap i det hele tatt skal være mulige. Sosialdemokratiet har etter min mening en tung arv fra liberalismen, og det burde ikke plage andre enn høyresiden at vi vedkjenner oss den.

Er det dermed lurt å dra på fisketur med Lars Sponheim? Kanskje ikke. Men jeg for min del kommer likevel til å savne ham i norsk politikk, om ikke annet fordi han alltid har gitt av seg selv og dermed også har gitt politikken et mer menneskelig ansikt. Sponheim kan være både pompøs og egenrådig. Men han kan også være fordømt ærlig og troverdig. Det er min mening at politikken generelt trenger folk som orker å være seg selv, også på en dårlig dag.

Valget ble en dårlig dag for Venstre. For min del er jeg svært fornøyd med resultatet - og ikke så lite imponert over at Regjeringen maktet å vinne et nytt flertall - men jeg klarer ikke helt å glede meg over skjebnen til Venstre ...

Vårt liberale dilemma

I mediene har vi hørt om et kjærestepar i Oslo som ble angrepet av en muslim fordi de gikk hånd i hånd langs gaten. De var av samme kjønn, og det ble litt for sterkt for angriperen som mente å vite at de tross alt befant seg i en ”muslimsk bydel.”

Stakkars par. Og stakkars mann, som er fullstendig i utakt med hvordan det norske samfunnet ser på homofili. Det betyr ikke at vi har kvittet oss med alle fordommer, langt i fra. Og det betyr heller ikke at Norge har en særskilt stolt historie i behandlingen av homofile. Men i årene som kommer tror jeg nok at den aggressive muslimen kommer til å slite mer enn de to kjærestene.

Angriperen var selvsagt en dust, og han fortjener alle de reaksjoner som måtte komme. I Norge er det forbudt å angripe andre mennesker, uten unntak, og for min del synes jeg det er en veldig grei ordning. La oss holde fast ved den.

Samme dag fikk vi høre om det nye ”sex for mat”-programmet som Afghanistans president har sanksjonert. Det dreier seg om en ny ekteskapslov som formelt reduserer gifte kvinner til annenrangs borgere, og som har blitt vedtatt fordi president Karzai har funnet det tjenlig å alliere seg med en del reaksjonære krefter i Afghanistan nå i valgkampen. Loven slår fast at det er mannen som er overhodet i familien, og at kvinnen har en del plikter – blant annet seksuelle – som må innfris før det kan bli snakk om å få mat på bordet. Mat som mannen i huset neppe har laget i første omgang.

Det er snakk om en lov som alle liberale demokratier umiddelbart ville spy av, og derfor har da også reaksjonene vært sterke.

Begge deler er selvsagt utrolig dårlig nyheter. Det er dårlig nytt for alle i Norge at det finnes folk som lar religionen løpe ut i åpen intoleranse på høylys dag. Og det er dårlig nytt for både oss og våre allierte i Afghanistan at skillet mellom ”rett” og ”galt” viskes mer og mer ut.

Situasjonen i Afghanistan er virkelig tragisk. Mange av dagens ”venner” i Afghanistan var gårsdagens fiender. Hvorfor de plutselig har blitt venner igjen må man langt inn i det afghanske klansystemet, den afghanske paternalismen og dagsaktuelle maktforhold for å forstå. Og selv da sitter man lettere forvirret tilbake. I Afghanistan står paradoksene i kø, men det største er likevel at forbindelsen mellom Vestens retorikk og realitetene på bakken bare blir svakere. Mens Vesten snakker om demokrati, likestilling og etablering av en rettsstat viser virkeligheten et helt annet bilde: Taliban fester grepet, opiumshandelen florerer, alliansen mellom klanene skifter stadig, og vanlige mennesker er fortsatt fanget i en voldsfelle.

Sammenligningen er ikke veldig sterk, men ett av de forholdene som i sin tid totalt underminerte USAs krigføring i Vietnam var nettopp at de hadde ”feil” venner i Sør. For mange var de USA-vennlige vietnameserne rett og slett quislinger. I Afghanistan mer enn aner vi samme type problematikk – som vi lenge har gjort det i Irak – og utfordringen er at det ikke er lett å finne noen skikkelig respons. Hvis dine nære venner oppfattes som dødsfiender av de du ønsker å bli venn med, vel, da har du et problem – og særlig hvis du har tenkt å kontrollere et helt land.

I Vesten frykter vi fremmedfrykt og intoleranse – og med god grunn. Men fremmedfrykten og intoleransen er minst like stor i Afghanistan, i Midt-Østen og i Nord-Afrika. Det kan ikke minst titusener av palestinske flyktninger som har blitt kastet mellom ulike arabiske land gjennom årene fortelle om. Gjestfrihet, ja vel. Vennlighet, det også. Men toleranse og inkludering – se, det er det nokså lite av. Og hvis gjesten kommer bærende på våpen så er han en fiende uansett hvilke hensikter han har.

Vestens ambisjoner i Irak og Afghanistan er sjeldent gode eksempler på det vår egen filosof Hans Skjervheim kalte ”det liberale dilemma.” Vesten sier: ”Bli fri – bli demokratisk.” Men høres det ikke ut som en kommando? Høres det ikke ut som ”bli som oss enten dere vil eller ikke?” Og er ikke det tilstrekkelig til å vekke en viss motstand?

Vi ser hver dag at slik er det. Og derfor er vi plassert i den vanskelige stillingen som britene kaller ”between a rock and a hard place.” Det blir ubehagelig uansett hvordan du innretter deg. Den enkle tanken om simpelthen å overgi landene til seg selv er utelukket fordi ingen land kan ”overlates til seg selv” i en globalisert verden. Vi har sett etnisk rensing midt i Europa selv på 1990-tallet, og det var fullstendig uakseptabelt. Vi har sett Rwanda, og vi ser nå på Nord-Korea og Sudan. 11. september 2001 var det endelige beviset: Verden er så liten at det ikke lenger er noen plass til røverstater som kan utøve terror mot uskyldige mennesker, til og med helt på den andre siden av kloden.

Men motsatt er det heller ingen enkel øvelse å trampe inn med soldater og teknologi med krav om at Vestens liberale standarder skal gjelde uavkortet i hver en by og landsby. Irak og Afghanistan er tilsvarende gode beviser på det. Det finnes mange flere.

Hvor står vi da?

Jeg tror vi er tilbake i Oslo, der et homofilt kjærestepar blir angrepet av en muslim som mener han har Gud med seg når han fordømmer andre mennesker og går til fysisk angrep. Hvis vi har det minste tro på at våre verdier er verdt å forsvare skal vi være krystallklare på at kjærester har lov til å holde hverandre i hånda, at angriperen var en dust og at denne hendelsen er totalt uakseptabel. Her setter vi en skikkelig grense.

Men jeg tror også at vi er tilbake i Abu Ghraib i Baghdad, fengselet der amerikanerne viste at deres moral var dobbeltsidig og hul, der tortur var dagligdags og der uskyldige mennesker ble ofret i patriotisk enfoldighet og kynisme. I uskjønn forening. Og vi skal til Guantanamo på Cuba, der mennesker ble satt under umenneskelig forvaring, uten lov og dom, i mange og lange år.

Enda har det ikke gått opp for oss i Vesten hvordan disse helt urimelige bruddene på grunnleggende menneskerettigheter har svekket vår troverdighet og moralske omdømme i muslimske land – og i verden ellers – for mange år framover. Og de kommer på toppen av en hel serie med moralske kriser i Midt-Østen, som bl.a. krigen om Suez-kanalen, kuppet i Iran og den ensidige støtten til Israel.

Og derfor står vi også midt i Gaza-stripen. Hvis vi ønsker moralsk og politisk autoritet til å bringe fred og demokrati til land som Afghanistan og Irak er det ingen vei uten om konflikten i Palestina. Palestinernes tragedie er en evigvarende inspirasjon for dogmatiske og fanatiske krefter i hele Midt-Østen, ja, i hele den muslimske verden. Denne tragedien kan brukes til ”alt.” Som unnskyldning, som forklaring, som henvisning, som grunngiving. Og ikke minst: Å lokke naive og ”rettroende” mennesker til å omfavne døden, som et hjelpeløst uttrykk for at det kanskje finnes en evig rettferdighet hinsides det livet vi alle lever.

Vestens evneløshet når det gjelder å skape rettferdighet for palestinerne er som et åpent sår. Og hva demokrati angår ble sammenbruddet fullstendig da det palestinske folket med stort flertall valgte en regjering som Vesten ikke likte. Hamas fikk flertall. Vesten sa: ”Vi trenger et nytt folk.” Vel, der har du det. Det er ikke nok med demokrati, det må bli et utfall som ”vi” liker. Slik har vestlige land undergravd sin egen moralske og politiske autoritet i forhold til den muslimske verden i mange tiår, helt siden kolonitiden.

For vår del har vi grunn til å være stolt av unntaket: Den rød-grønne regjeringen anerkjente faktisk valgseieren til Hamas, noe som ikke bare var riktig, men også ganske modig i en verden som fortsatt var dominert av George Bush. Sorgen er at Norge ble nokså alene i den øvelsen, men det gjør ikke beslutningen til utenriksminister Gahr Støre og Regjeringen mindre viktig. I ettertid er jeg sikker på at den beslutningen er noe dagens Regjering vil bli husket for, men kanskje ikke først og fremst i Norge.

Skal integrering være mulig, så må det være her hjemme hos oss. Og derfor er samtalen om ”fellesskap” så viktig. Hva mener vi med fellesskap? Er det ikke nettopp respekten for hver enkelt, samtidig som vi trekker sammen for å sikre muligheter for alle? Er det ikke nettopp å gi flest mulig tilgang til barnehager, skole, utdanning og kvalifisering for et arbeidsliv som hele tiden utvikler seg? Er det ikke å ta ansvar for alle som trenger hjelp – litt hjelp, litt mer hjelp, enda litt mer hjelp, nokså mye hjelp, faktisk temmelig mye hjelp? Er det ikke å stille gutter og jenter likt? Er det ikke å ha respekt for hva andre mennesker tror og mener, selv når det utfordrer vår egen vanetenkning? Er det ikke å ha en felles velferd, som ikke skiller mellom ”vinnere” og ”tapere”, men som er der for absolutt alle? Og er det ikke å ha en politikk også for våre absolutt svakeste, de som er avhengige av rus, de som ikke har verken bolig eller arbeid og som vi alle ser i byen hver eneste dag? (Jeg har skrevet om dette tidligere.)

I denne valgkampen er det nok av dilemmaer og vanskelige valg. Men hvis verden består av mer enn rette motorveier (og det tror jeg på), og mer enn lave alkoholavgifter (og det tror jeg også på) og mer enn frykt for alle ikke-nordmenn som finner veien hit (og det tror jeg enda mer på), så finnes det en flott mulighet til å gjøre noe akkurat under valget. Vi satser på fire nye år med dagens regjering, fire færre år med intoleranse og fremmedfrykt, pluss fire år med fellesskap og felles velferd.

Det er der jeg tror flertallet ligger – og jeg tar gjerne med både Venstre og KrF i denne store sammenhengen. Høyres problem akkurat nå er at de har en apekatt på ryggen som de på en eller annen måte må kvitte seg med…

Den sponheimske parlamentarisme

I dag fikk vi gladmelding i både Aftenposten og VG om at et stort flertall ønsker en fortsatt rød-grønn flertallsregjering. Det er selvsagt langt igjen til selve valget, men for min del tror jeg at svært mange i Norge faktisk er nokså fornøyd med innsatsen til Regjeringen - og at de heller vil ha en flertallsregjering enn et nytt borgerlig kaos.

I går åpnet Lars Sponheim valgkampen til Venstre, og der fikk vi klar beskjed om hva han mener om flertallsstyre. "Flertallsregjeringen har gitt borgerne mindre demokrati, mindre åpenhet og mindre dialog med folket," mener Sponheim. Han lengter tilbake til tiden med mindretallsregjeringer, og sett fra hans ståsted er det kanskje naturlig: Den eneste regjeringen Venstre kan bli en del av er en mindretallsregjering, og i alle andre tilfeller vil han foretrekke en regjering som må til Stortinget og finne nytt flertall i sak etter sak. Det er, kort sagt, bedre for Sponheim og Venstre om landet får en svakere regjering, men det er neppe bedre for landet.

Jeg innrømmer gjerne at jeg i mange saker har sympati med Venstre. Sosialliberalismen og sosialdemokratiet har mange og sterke grenseflater - både historisk og i mer dagsaktuelle spørsmål. Og jeg har stor respekt for at Venstre er helt tydelige på at de aldri vil hjelpe Fremskrittspartiet inn i regjeringskontorene. Flott!

Likevel sliter jeg fra tid til annen med den måten Sponheim snakker på. Han er raskt ute med å anklage andre for "maktarroganse" og om "skjult makt i de indre sirkler." Likevel er vi mange som husker nettopp Lars Sponheim som en av de mest arrogante næringsministre landet har hatt; en statsråd som omtalte seg selv i tredjeperson, og som tilhørte en regjering som vil bli varig husket som den eneste i moderne tid som tildelte seg selv æresbevisninger og dekorasjoner.

I spørsmålet om flertallsregjering er jeg uansett sikker på at Sponheim tar feil. Det er mange velgere som husker kaoset omkring budsjettvedtak og viktige reformer fra bare noen år tilbake. Norsk politikk var i ferd med å vikle seg inn i et mønster av spill og overbud som ikke tjente andre enn mediene (som fikk mye å skrive om) og småpartiene (som fikk langt mer innflytelse enn velgeroppslutningen skulle tilsi). En situasjon der de tre partiene må forhandle seg fram til enighet i vanskelige spørsmål under presset fra regjeringsansvaret er langt å foretrekke framfor åpen splid og taktikkeri i Stortinget.

Derfor bør valget handle om å etablere et styringsdyktig flertall. Regjeringen har vist at den evnet å forvalte det flertallet den fikk i 2005. Den har ikke sprukket. Den har ikke kjørt landet i grøfta, snarere tvert om. Et lite blikk på verden omkring oss forteller oss at Norge har greid seg langt bedre enn praktisk talt alle andre land. Jeg både håper og tror at mange vil merke seg det etter hvert som valgdagen nærmer seg, og dagens meningsmåling er forhåpentligvis uttrykk for det samme.