Med rett til å bli fornærmet

I en historie om Asterix og Obelix havner de på Korsika. Der er det mye stolthet, og nabofeidene er mange og langvarige. Ikke minst: Der blir man lett fornærmet. Kniven sitter løst. Som en av karakterene - den lokale høvdingen - sier til den tilreisende Obelix: "Du blir lett fornærmet. Jeg liker deg."

Nylig har vi blogget om en oppsagt professor som mente han hadde "akademisk" rett til å fornærme sine kolleger og forsure arbeidsmiljøet. Han tapte i retten, - det viste seg at denne "retten" ikke var så reell likevel. Hensynet til arbeidsmiljøet gikk foran. Heldigvis; - usakligheter og sjikane burde være fremmedord i våre akademiske miljøer.

Omtrent på samme tid gikk tusenvis av drosjesjåfører til aksjon mot at Dagbladet hadde publisert en tegning der profeten Muhammed ble framstilt som en gris. De var fornærmet, og mente at Dagbladet måtte be om unnskyldning, for deretter å aldri publisere noe lignende igjen.

Men like lite som professor Nedkvitne hadde "rett" til å sjikanere sine kolleger har muslimer i Norge rett til å kreve at ytringsfriheten skal begrenses. Et slikt ståsted er bare mulig når man blander kategorier.

Som enkeltpersoner kan vi bli både sjikanert og forulempet. Vi kan bli utsatt for atferd som krenker vår personlighet, og vi har rett til å protestere mot dette. Ja, til syvende og sist har vi rett til å ta saken inn for domstolene og be om at de som krenker oss blir straffet. Det har faktisk skjedd; vi har lovgivning både for injurier og for arbeidsmiljøet i Norge.

Som en gruppe av troende - eller som tilhengere av en bestemt religiøs retning - stiller saken seg annerledes. Det kan være smertefullt å se Profeten framstilt som gris, eller å se tegninger av Jesus på horehus, eller (for noen) å leve i et samfunn der enkelte lover oppleves slik at de går på samvittigheten løs. Likevel kan vi ikke med loven i hånd hevde at Gud har fortalt oss hva vi skal tolerere, og på det grunnlaget be om at visse ytringer blir stanset.

I Norge er vi mange som husker duoen Børre Knudsen/Ludvig Nessa; - to prester som simpelthen ikke orket å leve med landets abortlovgivning, og som derfor gjennomførte diverse spektakulære aksjoner for å fremme sitt syn. Det gikk bra inntil et visst punkt, og det punktet var da de motsatte seg "tilsyn" fra høyere statskirkelige makter. Børre Knudsen viste til religionsparagrafene i Grunnloven, og mente han hadde rett til å nedlegge den "statlige" delen av sitt embete fordi han ikke kunne anerkjenne en stat som tillot selvbestemt abort. Men Høyesterett avgjorde i 1983 at "Grunnlovens religionsparagrafer ikke stiller opp skranker for statens alminnelige lovgivning, bortsett fra i kirkestyringen." De to prestene hadde dermed ikke lov til å motsette seg øvrig kirkelig tilsyn; de ble begge fradømt "kappe og krage," og er ikke lenger prester i Den norske kirke. De var kanskje heroiske og standhaftige, men den sivile loven gikk til slutt foran deres egen tolkning av fullmakter gitt av Gud - i alle fall hva angikk arbeidsforholdet i Kirken.

I Norge er det altså slik at menneskenes lover går foran de lovene som enkelte mener kommer fra Gud selv. Det er vi mennesker som lager lover, som tolker lover og som dømmer etter loven. Gud har slik sett fått en redusert plass - og tilfellene Knudsen/Nessa viser klart at det går en grense, selv når man påberoper seg Gud.

Å bli fornærmet på vegne av Gud er derfor en tung byrde å bære i Norge. Det samme gjelder for profetene hans. Slik skal det også være. Vi har laget et samfunn der folk må tro hva de vil, og der vi har en plikt til å respektere at den enkelte finner sin egen vei ut av livets store mysterier.

Men motsatt gjelder det at ingen kan påberope seg Gud - eller sin egen tolkning av Guds vilje - i saker som angår andre mennesker. Verken Gud - eller profetene Jesus og Muhammed - har fullmakt til å redigere landets aviser. Hvis Dagbladet i sin store visdom finner ut at tiden er inne for å trykke en tegning av Muhammed som gris, så er i grunnen bare tre reaksjoner mulige: (1) Likegyldighet, (2) frustrasjon og misnøye eller (3) åpen protest. Det er helt og fullt lov og mulig å protestere mot ting vi ikke liker i Norge. Det som ikke er mulig er å avgrense andre menneskers mulighet til akkurat det samme. Vi kaller det ytringsfrihet. Og det betyr at vi må orke å leve med andres syn i det offentlige rommet som vi alle deler.

I NOU 1999:27 "Ytringsfrihetskommisjonen" legges det fram tre hovedbegrunnelser for ytringsfrihet:

1. Sannhetsprinsippet; - som er prinsippet om at sannhet er noe vi kan håpe på å nå fram til bare når ulike meninger brytes mot hverandre i et åpent ordskifte. Fordi vi selv er feilbarlige øker vi sjansen for å bedre vår egen innsikt når vi åpner opp for andres motargumenter;
2. Demokratiprinsippet; - som er tanken om at offentlige beslutninger krever åpenhet og fri meningsutveksling for å ha demokratisk legitimitet. Frie ytringer er da et helt nødvendig demokratisk arbeidsredskap;
3. Autonomiprinsippet; - som bygger på ideen om "det selvstendige og myndige mennesket" som har kompetanse til å gjøre egne vurderinger og egne valg, og der det å bli utsatt for fri meningsutveksling og prøve egne argumenter mot andres er en viktig del av denne kompetansen.

Om disse tre prinsippene skriver Kommisjonen blant annet dette:

"De tre begrunnelsene henger sammen og har sine røtter i opplysningstiden, knyttet til den vitenskapelige rasjonalitet, til et begrep om individuelle rettigheter og til en samfunnsform der man skiller mellom en offentlig og en privat sfære. Kjernen i de tre prinsippene gir et universelt forsvar for ytringsfriheten, mens andre argumenter for ytringsfrihet vil være mer situasjonsbetinget."

Kommisjonen drøftet mange viktige problemstillinger, som for eksempel spørsmålet om blasfemi og om hvordan dette har blitt aktuelt på en ny måte fordi Norge mer og mer har blitt et flerkulturelt og religiøst mangfoldig samfunn. Bør vi kanskje begrense ytringsfriheten av hensyn til de religiøse følelsene til et mindretall som fra før av er utsatt? Til dette svarer Kommisjonen nei, og dette begrunner den (delvis) slik:

"Det multikulturelle samfunn er avhengig av at disse grupper møtes med respekt og toleranse. Kommisjonen betrakter den religionsfrihet vi har i dette land som et hårdt tilkjempet gode. Det er tilkjempet gjennom politisk strid innenfor en offentlighet basert på høy grad av ytringsfrihet. Mange har sikkert følt seg forulempet i prosessen. Men prosessens resultat har vært en rimelig høy grad av respekt og toleranse overfor annerledes tenkende og troende. Det er i den åpne offentlighet at vi har lært å omgås som fremmede på denne anstendige måte. Vi er nå på vei inn i en ny situasjon med et flerkulturelt samfunn, og med tegn til en nyreligiøs oppblomstring. Vår toleranseevne vil i denne situasjon bli satt på prøve. Det vi trenger i denne situasjon er ikke en innskjerping av reaksjoner og sanksjoner ved gjenopplivning av blasfemiparagrafen. Det kunne tvertimot være behov for en mer omfattende og opplyst religionskritikk i offentligheten, og den fremmes ikke ved sterkere reaksjoner mot påstått blasfemi."

Vi må rydde litt opp i de begrepene vi bruker. Ofte snakker vi om toleranse og gjensidig respekt som om det var to sider av samme sak. Det er en grov forenkling. Vi har i utgangspunktet respekt for noe vi liker, for eksempel enestående personer, viktige handlinger eller noe så abstrakt som et prinsipp; - som prinsippet om ytringsfrihet. Derfor er det en ting å ha respekt for andres rett til å ha sin egen mening og sin egen tro. Det er en grunnleggende positiv samfunnsverdi. Men det er likevel ikke slik at vi i alle tilfeller skal og må ha respekt for det andre mennesker faktisk mener og tror - helt uavhengig av hva de mener og hva de tror. Vi kan for eksempel være grunnleggende uenige med dem, og da betyr toleranse noe mer i retning av "å finne seg i" - hvilket ikke er helt det samme som respekt.

Det ville være en pervers form for toleranse å kreve at vi alle skal gå omkring og like noe vi faktisk ikke liker, eller være enige i noe vi faktisk er helt uenige i. Ja, enda verre, en slik tolkning av verdien om toleranse ville raskt føre til at den brøt fullstendig sammen. Derfor er det så viktig at vi skiller mellom det prinsipielle - for eksempel trosfrihet og ytringsfrihet - og det som konkret kommer ut av disse frihetene: Folk må få tro noe vi selv ikke tror, folk må få mene noe vi selv ikke mener, folk må få like noe vi selv ikke liker.

Det som er problematisk med drosjesjåførenes aksjon og (særlig) krav er akkurat dette: De gjemmer seg bak religiøse hensyn og krav om toleranse, mens det egentlig handler om ytringer de ikke liker. En tegning. En ytring. En karikatur. De har blandet sammen sin egen uvilje mot noe de ikke liker - og som de har full rett til å protestere mot med alle demokratiske midler - med et krav om at denne typen ytringer bør forbys.

Jeg sier ikke dermed at vi skal finne oss i alt - for det finnes alltid en grense - men jeg sier at i et flerkulturelt og sekulært Norge skal vi i alle fall finne oss i at det finnes moskeer for muslimer, kirker for kristne og synagoger for jøder, vi skal finne oss i at menneskers religiøse liv også er synlig i det offentlige rom, vi skal finne oss i at noen ønsker å bruke religiøse hodeplagg selv når de er på jobb, og vi skal finne oss i at avisene publiserer religiøse karikaturer og andre ytringer som av enkelte kan oppleves som støtende. Alt dette er klart innenfor grensen av hva det moderne Norge må finne seg i; - ja, alternativet er svært vanskelig å forestille seg.

Et muslimsk mindretall kan føle seg tilsidesatt og undervurdert i det sekulære Norge. Det kan finnes gode grunner for slike følelser. Men da handler det ikke om Gud eller evigheten, det handler om hvordan vi behandler hverandre som medmennesker, og om spillereglene oss i mellom. Om dårlige jobber. Lav lønn. Fremmedfrykt. Skjult eller åpen diskriminering. Det handler om noe så sekulært som fordeling av penger, prestisje og makt. Det er i seg selv en viktig diskusjon, men den blir ikke mer presis av at Profeten trekkes inn i bildet. Snarere tvert om; den blir bare mer forvirrende, og det tjener minst av alt det muslimske mindretallet. Det har vi da også sett så altfor tydelig den siste tiden.

Dagbladet kunne kanskje latt være å trykke Muhammed som gris? Det er mulig. Mange mener at oppslaget med den berømte tegningen neppe tilhører høydedragene i avisens journalistikk. Men det viktige er at den beslutningen er det Dagbladet som tar selv. Alle andre løsninger er simpelthen uakseptable, dersom vi først har sagt ja til prinsippet om en fri og uavhengig presse.

Samtidig kan vi ikke ikke tillate at hele saksfeltet som handler om religiøs toleranse - som er krevende nok i seg selv - blir definert av hva enkelte personer (eller grupper) mener er "akseptabelt." Som Ytringsfrihetskommisjonen skriver kan vi ikke løse problemet "ved å gi definisjonsmakten til den part som føler seg forulempet ved blasfemien. Fra et fundamentalistisk ståsted vil nesten enhver kritikk kunne ses på som blasfemisk."

Det er derfor nettopp ikke de som blir lettest fornærmet - eller som mener seg å stå nærmest Gud - som skal bestemme hva som er akseptabel religionskritikk (eller parodi) i offentligheten. Da blir det mager kritikk, og en mager offentlighet. Ingen av delene vil tjene den toleransen vi alle sammen er helt avhengige av for å kunne fungere som samfunn. Litt må vi alle tåle. I alle fall en karikaturtegning. Eller en hijab, for den del.