Du og jeg og dompapen...

I går lærte jeg at uttrykket ”brann i rosenes leir” har sin bakgrunn i et eventyr av Henrik Wergeland. Eventyret gir forklaringen på hvorfor dompaphannen har så flott, rødt bryst. I soloppgangen trodde han nemlig at rosene stod i brann og han var raskt ute med å ville hjelpe. Det var engelen Gabriel som ga ham fargeprakten som belønning for utvist mot. Hunnen, derimot, var redd for å brenne fjærene. Hun fikk derfor ingen farge, og er helt grå den dag i dag.

Ja, dere, vi lærer noe nytt hele tiden.

Men brannen var bare et synsbedrag. Den ble senere uttrykk for alle former for uro der vi forventer at det er fredelig, som når gamle allierte blir fiender, når partifeller krangler eller når parter som burde stå på samme side ikke greier å la interne uenigheter ligge. Da kaller vi det brann i rosenes leir.

Ta for eksempel norsk forskning og høyere utdanning. Først fikk vi saken om professor Nedkvitne, mannen som greide det mesterstykket å bli fradømt sin stilling ved Universitetet i Oslo. Så gikk brannalarmen ved Høgskolen i Oslo, der det ser ut til å ha brutt ut full krig mellom de faglige ansatte og administrasjonen. Til slutt helte så Harald Eia bensin over resten og kastet på en fyrstikk.

Poff! Plutselig står hele sektoren i full flamme, og verken det ene eller andre forsøket på å slukke brannen har så langt lykkes.

Det er fristende å le, men mer passende å gråte.
For dette er sørgelige saker.
Unnskyld meg, for her må jeg bruke litt store ord:

Høgskolene og universitetene representerer viktige verdier, og de har store oppgaver i samfunnet – kanskje noen av de aller største. Det handler om utdanning og danning, om kunnskap og kompetanse, om åpen og systematisk innsats for å vinne ny innsikt. Det handler om å videreføre en av de fineste tradisjonene vi mennesker noen gang har etablert; nemlig å vinne ny kunnskap gjennom argumenter, erfaringer og metodiske eksperimenter, samtidig som vi legger vår nysgjerrighet og våre egne påstander åpne for kritikk og mulige motargumenter fra andre. Det handler om den delen av samfunnslivet der det er sakligheten, de gode argumentene og de rapporterte faktaene som ideelt sett gjelder; - ikke penger, ikke politikk, ikke makt, ikke popularitet, ikke en gang det demokratiske prinsippet om at flertallet bestemmer. Det er argumentenes kvalitet som bestemmer.

Dette er kjernen i faglig frihet: Å stå fritt til å stille ethvert spørsmål, men med pålegg om å saklig begrunne ethvert svar.

Universitetene og høgskolene burde stå fram som ikoner for den grundige, saklige og dokumenterbare fornuft i en tid der vi bombarderes av all verdens inntrykk og påstander, fra vi står opp om morgenen til vi legger oss om kvelden. De burde representere solide ankerfester for etterprøvbar kunnskap i en verden der det er fanatikerne og hysterikerne som setter dagsorden. De burde stå med vidåpne dører, og invitere inn alle som søker etter dybdekunnskap bak nyhetsoverskriftene, systematikk i kaoset, og refleksjon der det ellers bare finnes impulser og reaksjon.

De burde tilby økt forståelse, og fungere som en vaksine mot all kunnskapsløs intoleranse, inkompetanse og historieløshet. Ikke minst trenger vi dem som en motvekt mot en medieindustri som blir mer og mer overveldet av populisme og utagerende kommersialisering.

Vi trenger dem. Av mange og gode grunner. Og vi trenger å ha tillit til dem. Beklager, men jeg tror ikke den siste tidens hendelser har bidratt til akkurat det.

Om Nedkvitne-saken har jeg skrevet tidligere. Det er min mening at flere enn Nedkvitne selv har blamert seg i den forbindelse. Det er forstemmende å se at ledende og kloke representanter for norsk forskning nærmest tar til orde for at landets universiteter bør være et friområde for folk som ikke har normal folkeskikk, og som er en varig belastning for arbeidsmiljøet. Dette er argumenter som simpelthen ikke holder vann.

Aftenposten har fått kontorsjef Knut Sverre Røang ved Høgskolen i Oslo i tale – mannen bak den famøse e-posten om lojalitet til arbeidsgiveren – og han sier som (sikkert) sant er: ”Vi skulle gjerne sett at det var litt mindre byråkrati her.” Røang mener at høy kvalitet på forskning og utdanning er bevis godt nok for at samfunnet får noe igjen for de pengene som settes inn i høyere utdanning. Han mener det blir for mye rapportering. Og han har trolig helt rett, for dette er kritikk som kan høres over hele verden. Universiteter og høgskoler er i ferd med å bli byråkratisert, det skjer ikke bare her hjemme.

Men Røang peker også på noe viktig; nemlig at forskning og utdanning er selve grunnen til at vi har høgskoler og universiteter. Og gjøres den jobben godt, ja, da oppfyller institusjonene faktisk sitt mandat. Universitetene og høgskolene våre burde hatt mer, ikke mindre, selvstyre.

Røang fortjener en flaske vin fra Rune Slagstad, pluss enda en fra førsteamanuensis Pål Veiden. Sammen med rektor Sissel Østberg burde de alle tre benke seg rundt de to flaskene og ta en god prat om rollefordelingen mellom administrasjonen og de vitenskapelig ansatte ved høgskolen. Den fordelingen er slett ikke umulig å finne ut av, hvis ønsket er tilstede. Faktisk fungerer den de fleste steder; for like lite som en veldrevet høgskole kan klare seg uten fremragende fagfolk kan den klare seg uten en solid og velfungerende administrasjon. Og selvsagt er det nok fornuft ved Høgskolen i Oslo til å slukke den lokale rosebrannen; - men de burde få opp farten, for slike branner sprer seg raskt og røyken er giftig.

Hva skal vi så mene om Harald Eia, mannen som ga liv til den ”geniale” språkforskeren Geir Olav Ødegård? Eller viktigere: Hva skal vi mene om den overveldende responsen som programmene hans har skapt?

Amerikanerne sier: ”You can’t argue with success.” Og rett skal være rett; Harald Eia har nok overgått selv sine største forventninger til TV-serien om natur og/eller kultur. Han har lykkes med tre ting på en gang; - han har satt visse forskningstemaer kraftig på dagsorden (akkurat som han ville), han har satt en del norske forskere i skammekroken (som han sikkert også ville) og han har fått seertall som ikke er til å diskutere. Kort sagt – en suksess. For min del synes jeg at programmene har vært informative, i tillegg til å være underholdende. De virker godt planlagt, godt forberedt og godt gjennomført.

Men suksessen har også kostet noe, og det er det som opptar meg her. For journalistikken og forenklingen er ikke helt kostnadsfri i forhold til de problemene han drøfter. Og problemene er viktigere – mye viktigere – enn formidlingen.

Økt individuell frihet har sitt motstykke i at gamle autoriteter brytes ned. Hva vi mener om dette er stort sett avhengig av om vi likte de gamle autoritetene eller ikke. Noen jubler over at kirkens makt er redusert, andre er lei seg. Noen lengter tilbake til tiden med respekt for lensmann, prest og lærer – andre synes det er greit at mye av denne respekten nå er borte. Det finnes politikere som skulle ønske seg tilbake til tiden der partivalgene gikk i arv mellom generasjonene, men det finnes også andre som gleder seg over at velgerne nå er ”fritt vilt” helt fram til valgdagen. Mange finner seg til rette med at det er lov til å stille spørsmål ved nær sagt alt, mens andre mener det fortsatt burde finnes noen ”sannheter” i tilværelsen.

Men hva gjør vi når selve begrepet om ”sannhet” er relativt til den som spør? Ja, faktisk noe du kan bestemme innholdet av selv? Det er i dette veikrysset mellom tung vitenskapsteori og populær formidling at Eia plasserer oss. Det blir litt som ”Jackass på lavt nivå” – det er litt uklart hva hensikten egentlig er. Skal vi tro at ”Norge=duster=skjønner ikke biologi=feil politikk” eller skal vi tro at ”forskning=vanskelig=ingen sitter med alle svarene?”

For meg er programmene til Eia uttrykk for denne trangen til å selv være med på å bestemme innholdet av forskningens sannhetsbegrep. På den ene siden sier han (i NRK den 18. mars) at han vil kjempe mot de som ler av ”naive” spørsmål. Han vil lufte ut. Han vil ha faglig pluralisme. Men på den andre siden har han jo også en sak han vil kjempe for, nemlig den at våre arvelige egenskaper har stor betydning for hvem vi faktisk blir til slutt. Altså har han et syn, han også. Og derfor ligger det et stykke ”journalistikk” bak programmene hans, på godt og vondt.

I 1962 publiserte Thomas Kuhn boken ”The Structure of Scientific Revolutions.” Fra denne boken har vi fått begreper som “paradigme” og “vitenskapelig revolusjon.” Poenget til Kuhn er at vitenskapen utvikler seg gjennom dramatiske revolusjoner. Alt er fint og flott helt til det kommer konkurrerende teorier som sier at gamle sannheter står for fall, og som forklarer observerte fenomener enda bedre. Da blir det uro, bekymring, og – etter hvert – innrømmelse av at gamle antakelser må vike. Det blir revolusjon, gamle sannheter byttes ut med nye, og slik fortsetter de vitenskapelige framskrittene. De store revolusjonene i boken hans var Aristoteles versus Newton, deretter Newton versus Einstein, og endelig Einstein versus kvantemekanikken.

Kuhn skrev om fysikk. Men en av observasjonene hans var at forskningen var aller mest ”produktiv” i de periodene der det herskende paradigmet hadde full kontroll – med andre ord; i de periodene der alternative synspunkter ble holdt nede. Disse periodene kalte Kuhn for ”normal science.” Det finnes derfor en syklus: Normalvitenskap -> uro -> oppløsning -> nytt paradigme -> ny normalvitenskap. Og det finnes et paradoks: Vitenskapen er på sitt mest ”produktive” samtidig som den er mest disiplinert og intolerant mot andre perspektiver.

Det er mye å si om Kuhn; - for eksempel at han beskrev vitenskapshistorie mer enn vitenskapsteori. Og han modifiserte selv en del av sine påstander – i et viktig tillegg til boken fra 1962. Likevel er det neppe tvil om at det finnes noe som vi – i beste sosiologiske forstand – kan kalle ”normalvitenskap” – i betydningen å arbeide innenfor visse perspektiver og med visse metoder. Og – om jeg får lov – med en tilsvarende uvilje mot andre måter å se verden på. Og det er akkurat hva Harald Eia har rettet oppmerksomheten mot!

Men det er ikke noe nytt at ulike vitenskapelige disipliner undersøker ulike typer spørsmål. Det er heller ikke noe nytt at det finnes diskusjon om forklaringskraften til ulike vitenskapelige teorier og metoder. I historien om vitenskapen finnes et helt spesielt generasjonsforløp som er sjokkerende inkonsistent med hensyn til spørsmålet om metode og sannhet: Sokrates – Platon – Aristoteles. Likevel er det få som vil hevde at vi kunne greid oss uten noen av dem, eller at etterfølgeren ikke var avhengig av forgjengeren.

Derfor må vi nok leve med at Eias ønske om en altomfattende ”enhetsvitenskap” fortsatt er en drøm. Det er ikke uten videre enkelt å konvertere en litteraturviter til biolog, eller en genforsker til sosiolog. Og kanskje burde vi ikke be om det heller. Tverrfaglighet forutsetter uansett faglighet, - skal forskere samarbeide på tvers må de uansett ha en plattform å samarbeide ut fra. De må kunne et fag - i alle fall ett. Og med faget/disiplinen følger nødvendigvis den begrensningen at ikke alle spørsmål kan besvares.

Tilbake til dompapen. I dag vet vi at hannen har rødt bryst av genetiske årsaker. Det var trolig ikke engelen Gabriel som stod bak. Altså var Henrik Wergeland en elendig biolog. Men han hadde noe viktig å fortelle oss likevel. For min del kan jeg leve godt med både den genetiske forklaringen og Wergelands "forklaring." Slik jeg ser det handler de ikke om samme sak. Det er ikke alt som ligger i genene - og vi kan fortsatt fortelle eventyr. Heldigvis.