Spirit of America

For meg er International Herald Tribune - den internasjonale utgaven av New York Times - uten sammenligning verdens beste avis. De første sidene handler alltid om aktuelle internasjonale nyheter - som er viktige nok. Men hvis flyturen er tilstrekkelig lang blir det også tid til å fordype seg fra side 6 og utover, med lederartikler, leserbrev og kommentarer. Her finnes noen av de skarpeste og beste kommentatorene i internasjonal presse.

Som i dag; en interessant artikkel om "grønn økonomi" av Paul Krugman og et bidrag fra James Carroll (kommentator i Boston Globe) om verdigrunnlaget til "Tea Party" bevegelsen; - det konservative opprøret mot Obama, mot helsereformen og mot den nylige avtalen om nedbygging av kjernefysiske våpen mellom USA og Russland.

"Tea Party" er fortsatt en bevegelse med mange innbyrdes motsetninger. Mange vil huske at Sarah Palin for ikke lenge siden holdt et foredrag under en nasjonal konferanse i bevegelsens regi. Hun hyllet dem, og de hyllet henne. Dermed er vel det meste sagt. Vi snakker om amerikansk høyreside. "Tea Party" kommer sannsynligvis til å representere en strategisk utfordring for det Republikanske partiet gjennom de neste primærvalgene som faktisk starter om ikke altfor mange måneder. I en viss forstand handler det om republikanernes politiske sjel. Derfor har bevegelsen også betydning langt forbi USAs grenser.

Carrolls kommentar tar utgangspunkt i "Tea Party" bevegelsens motstand mot skatter og offentlige reguleringer. Dette er en bevegelse som hyller individene, og som ser på organisert fellesskap som en byrde; - og særlig når det kommer fra føderalt nivå.

Men er motstand mot skatter egentlig i strid med "the American Spirit?" Carroll skriver:

"The myth is that America was born in rebellion against taxes, and today’s Tea Party movement takes off from that illusion. (The Boston Tea Party of 1773 was not a protest about oppressive taxes. American colonists took the government’s right and duty to levy taxes for granted — but they wanted it to be their government.) In fact, the so-called Tea Party phenomenon that now drives Republican politics is less a movement than a spasm because its radical preference of individual over group undercuts the minimal solidarity required for any authentic political organization, even their own. "

Bare så det er klart: USA - som føderal stat - har en helt eventyrlig skattegjeld (se figur). Den amerikanske staten går med historiske underskudd, - som det trolig vil ta minst et tiår å kvitte seg med. Men forutsetningen er da at amerikanerne betaler mer skatt, ikke mindre, samtidig som de føderale utgiftene reduseres. I tillegg må produktiviteten i amerikansk økonomi opprettholdes, noe som ikke kan tas for gitt.

Dette er et resultat av flere tiår der mye av politikken har handlet om å skaffe skattefritak for spesielle grupper eller prosjekter, framfor å prioritere annerledes - eller å øke inntektene. Det typiske mønsteret de siste tiårene i USA er at republikansk styre (Reagan, Bush 1 & 2) betyr høyere offentlige utgifter enn inntekter, mens president Clinton faktisk evnet å få en viss kontroll i sin siste periode. Nå er det Obama sin tur til å rydde opp etter Bush jr. Det blir ikke lett, når han samtidig skal håndtere finanskrisen.

I USA har alle søkt etter en "tax break"; - jurister, økonomer og smarte rådgivere har brukt mer tid på å undergrave skattefundamentene i den føderale økonomien enn på å fremme et rasjonelt og effektivt skattesystem.

Ideen har vært å dytte regningen over på noen andre. Offentlige utgifter - og særlig militære utgifter - har fortsatt å øke, mens skatteinntektene har skrumpet inn. Selv president Obama har lagt vekt på skattefritak som en del av politikken for å legge om USA til en "grønn" økonomi; - det er skattefritak som bidrar til mye av den amerikanske satsingen på vindkraft - som ett eksempel.

Men alle skjønner at det i lengden ikke er mulig å ha fritak og unntak for alle typer skatt samtidig som utgiftene øker. Etter hvert finnes det ingen "andre" igjen som man kan skyve regningen over til. Noen må betale. Fortegnet må snus; - flere må betale inn, og færre må få anledning til å vri seg unna.

Altså må vi tenke skatt på en annen måte. Skatt er ikke noe vi bør beskytte oss fra, skatt er noe som bidrar til samfunnets utvikling, skatt er et uttrykk for samfunnets evne og vilje til å stå sammen om å løse felles oppgaver. I en verden der mange land (ikke bare Hellas) har en offentlig sektor som er katastrofalt underfinansiert, og som derfor sliter med enorme gjeldsbyrder, er økte skatter en ren nødvendighet for å holde samfunnene i gang.

Carroll skriver:

"The humane spirit of commonwealth, once embraced, is expansive. Taxes paid for roads and for garrisons — and also for health and education. When the needs of some were met, the needs of all were made more apparent. Thus, America’s understanding of government’s role shifted when the people came to a common recognition that, acting together, they could — and should — provide basic necessities of life for Americans who lacked them. Charity yielded to justice. Soon enough, such provision was seen not as a matter of altruism, but as a way to assure the thriving of the whole nation. The old dichotomy between the individual and the group was shown up as false."

Det finnes med andre ord et "dypt" argument her. USA kan enten fortsette med å la alt gå på ra-ta-ta, - og leve i illusjonen om at det er mulig å opprettholde en sterk føderal stat uten inntekter, eller de kan se på skatter som det de er ment å være: Prisen for å opprettholde et nivå på nødvendig felles forbruk; - et forbruk som kommer hele samfunnet til gode.

En av lærdommene fra finanskrisen er at en rekke OECD-land har holdt seg med utgifter som det ikke er dekning for. Vi har bare ett ord for dette: Overforbruk. Nå har tiden kommet for å gjøre opp for gammel gjeld. Det er upopulært, men det er ingen vei forbi. I de aller fleste OECD-land er det nå helt nødvendig å øke skattene, - både for å betale gammel gjeld og for å finansiere nye utgifter, ikke minst knyttet til helse, omsorg og pensjon.

I følge "Tea Party" er en slik politikk simpelthen upatriotisk; - den undergraver tradisjonelle amerikanske verdier om at enhver er sin egen lykkes smed og fullt ut i stand til å ta vare på seg selv. Men Carroll mener de leser historien feil:

"But aren’t the Tea Party radicals the real Americans? Wasn’t the fabled “rugged individual’’ born on the nation-shaping frontier — the forever unregulated realm in which “the free and the brave’’ could throw off shackles of government? No. On the contrary, the steadily receding frontier may have been the single most powerful stimulus of national government, a centralizing authority in Washington responsible for the orderly transition of vast territories into states, with, yes, taxes required for everything from surveys to canals to the protection of pioneers. Taxes paid, on one side, for the decimation of Native Americans, and, on the other, for the abolition of slavery. Ultimately, taxes paid for the creation of what we call — not “these’’ United States, but, in the article that candidate Barack Obama revitalized, “the’’ United States."

Også i Norge er det behov for å justere kursen fra de siste årene, selv om vi har de sterkeste statsfinansene i verden. Grunnen er enkel: Over tid må også vi balansere utgifter med inntekter, og også vi står foran store utfordringer knyttet til helse, omsorg og pensjon. De fleste regner med at en ny type "nøkternhet" vil vise seg allerede i det statsbudsjettet som legges fram i høst. For min del håper jeg det, men det kommer til å bli bråk - for det er alltid mulig å bruke en ekstra krone, eller en million, eller en milliard, på et godt formål.

Da tenker jeg at finanspolitikerne våre ville finne trøst i følgende avslutning fra Carroll sin artikkel:

".. many officials mistake our mid-April grimace for a signal that the broad citizenry has itself broken faith with the principle of commonwealth. It is not true. We may dislike the tax bite, but we loathe the destruction of civic pillars and the deliberate unraveling of safety nets. Citizens long for leaders who will remind us that what we do this week has nobility in it. And if we have to do more of it — pay higher taxes — so that teachers and librarians, and those they serve, are not humiliated but enriched, we will."