Vann

Vann er den enkleste sak i verden; to hydrogenatomer, ett oksygenatom - H2O. For mange er det imidlertid også den vanskeligste sak i verden; tørke, gammel infrastruktur, lange avstander og overforbruk av grunnvann har gjort at tilgang til sikker vannforsyning har blitt et kritisk spørsmål flere steder i verden.

Det er mye vann på jorda, men av totalen er mer enn 97 prosent saltvann, mens om lag 2 prosent er "låst fast" som snø og is. Dermed er mindre enn 1 prosent tilgjengelig som drikkevann, til matproduksjon og andre formål.

Vann er heller ikke likt fordelt omkring på planeten. Det er mer vann i Bergen enn det er i Riyadh - for å si den sånn. Men selv vi som bor i Bergen kan ikke ta det for gitt at forsyningen er uendelig. Etter en kald og tørr vinter måtte selv bergenserne akseptere tiltak for å spare på vannet.

Vann er også temaet for aprilutgaven av National Geographic. Det er fascinerende og lærerik lesning. Utgangspunktet er at ferskvann er en fornybar, men endelig, ressurs. Det er ikke mer ferskvann på jorda i dag enn det var på dinosaurenes tid, det er distribusjonen som er annerledes. Og bruken.

Grunnleggende sett gjør vi to store feil i forvaltningen av vannressursene våre: Den ene - som alle kjenner til - er at vi forurenser for mye av vannet vårt og dermed gjør det ubrukelig. Den andre - som begynner å bli stadig mer plagsom - er at vi henter ut mer vann fra de naturlige magasinene under bakken (grunnvann) enn det som kommer inn. Når grunnvannet ikke lenger strekker til, og det ikke er andre ferskvannsressurser tilgjengelig, finnes ofte bare en utvei: Å avsalte vann fra havet. I dag finnes mer enn 14.000 anlegg for avsalting omkring i verden. Hovedproblemet er all energien som må til. Den enkleste teknologien handler om å koke saltet ut av vannet, noe som er svært energikrevende. Mer avanserte teknologier finnes også, men de greier stort sett ikke å redusere energibruken med mer enn 30 prosent i forhold til koking.

Det er sammenheng mellom tilgang på vann og generell velstand. Bare litt over halvparten av alle mennesker lever i boliger der det finnes noe slikt som en vannkran. Og selv om stadig flere mennesker har fått tilgang til en noen lunde sikker vannforsyning de siste tiårene, er det fortsatt slik at om lag 1,8 milliarder mennesker vil leve i regioner med alvorlig knapphet på vann i løpet av de neste 15 årene. Mer enn 3 millioner mennesker dør hvert år av helseproblemer som er knyttet til vannmangel, og nesten 4000 barn dør hver dag på grunn av sykdommer som skyldes dårlig vannkvalitet.

Det viktigste bruksområdet for vann er matproduksjon; om lag to tredeler av alt vannet vi bruker er knyttet til landbruk. Dermed vet vi samtidig noe annet, nemlig at forbruket er nødt til å øke - rett og slett fordi verdens befolkning øker med mer en 80 millioner mennesker hvert år, og selv det tallet kommer til å øke. Slik det ser ut er verden derfor enten nødt til å finne mer effektive måter å forvalte sine vannressurser på, eller så må vi se i øynene at stadig flere mennesker vil lide under alvorlig mangel på vann.

På hjemmesidene til National Geographic finnes en egen "vannkalkulator" - som gir oversikt over hvor mye vann som i gjennomsnitt kreves for å få fram visse typer varer. Noe av det mest vannkrevende vi holder på med er produksjon av storfekjøtt. Bak hver halvkilo med biff står et forbruk av 6.800 liter vann. Da er sauen langt mindre ressurskrevende; - en halvkilo sauekjøtt krever 2.700 liter vann. Og grisen er marginalt bedre enn dette igjen; per halvkilo svinekjøtt kreves 2.100 liter vann. Minst ressurskrevende er likevel gjeita; et halvkilo gjeitekjøtt krever bare 480 liter vann! På drikkevaresiden er det melk som krever mest vann: 876 liter vann per liter melk. Da er det bedre med vin (263 liter vann per liter), kaffe (231 liter vann per liter), øl (181 liter vann per liter) og te (33 liter vann per liter). Og - naturligvis - vann; her får du en liter for en liter, hvis du er heldig og har friskt vann i nærheten!

Mangel på vann er ikke bare en historie om fattigdom og mangel på utvikling. I National Geographic kan vi lese om situasjonen i California, verdens tiende største økonomi og hjemstaten til noen av verdens aller rikeste mennesker. Her står vannproblemene i kø, - ikke minst handler det om å bringe vannet fra det relativt folketomme og vannrike nord til det folketette og stadig tørrere sør. Her står økonomi og miljø mot hverandre, men også ulike næringsinteresser. Delstaten har allerede utviklet noe som må være verdens mest kompliserte system av dammer, kanaler, pumper og ulike opplegg for irrigasjon. Men det er ikke nok. Systemet trues dels av at befolkningen i sør blir stadig større og stadig tørstere, og dels av oversvømmelse og faren for jordskjelv. Enorme fellesinvesteringer er nødvendige for å gjøre systemet mer robust, noe som ikke er enkelt å få til i en delstat som for alle praktiske formål er konkurs - og der viljen til å betale mer skatt er, vel, temmelig begrenset.

Når vannet blir knapt blir det også mer politisert. I Midt-Østen er skjebnen til Jordanelven ett eksempel. Her blir vann ledet ut fra Genesaretsjøen og vestover inn i Israel, noe som har svekket det naturlige avløpet sørover. Resultatet er vannmangel i Jordan og på Vestbredden, og at Dødehavet har mistet sin eneste tilførsel av ferskvann. For ikke lenge siden hadde jeg selv "gleden" av å bade i Dødehavet, under et besøk i Amman (som ikke ligger så veldig langt unna). Jeg bruker anførselstegn, for vannstanden i Dødehavet synker kraftig og vannet blir stadig mer salt. Faktisk så salt at det svir i huden og legger seg som et sleipt belegg over hele kroppen. Aldri har en dusj smakt meg bedre enn etter den opplevelsen! Men, jo, det var helt spesielt å ligge som en dupp i vannet - uten den minste bekymring over å skulle synke. Kommer det ikke snart til en avklaring omkring Jordanelven - eller framgang i prosjektet om å knytte Dødehavet sammen med Rødehavet gjennom en kanal på om lag 10 mil - vil Dødehavet tørke fullstendig inn.

I Asia er vannutfordringen særlig knyttet til nedsmeltingen av de store isbreene høyt oppe i Himalaya. Her snakker vi i virkeligheten om vannforsyningen til mer enn to milliarder mennesker. Isbreene i Himalaya og Tibet fungerer i prinsippet som et felles vannmagasin fra Pakistan i vest til Kina i øst. Når breene smelter reduseres kapasiteten i magasinet, og det er dårlig nytt når befolkningen samtidig øker sterkt langs hele det samme beltet. Klimaendringene har mange alvorlige konsekvenser, men dette er trolig den mest alvorlige fordi skalaen er så ubegripelig stor.

I selv selv fører ikke klimaendringene til at det blir verken mer eller mindre ferskvann på planeten. Men det blir distribuert annerledes enn i dag, fordi tempoet i den globale "vannsyklusen" øker. Mer vann kommer som regn og storm, mindre kommer som jevnt avsig fra fjell og isbreer, og nedover langs de store elvene. Mer kommer der det er mye vann fra før. Mindre kommer der hvor det allerede er vannmangel. Det er den dårlige nyheten.

Ingen kan klare seg uten tilgang på vann, og derfor har vann alltid vært gjenstand for politikk, rivalisering og maktkamp. Etter en lang periode der stadig flere mennesker har fått dekket sitt behov er pendelen i ferd med å snu; dels på grunn av forurensning og overforbruk, dels på grunn av klimaendringer. Svært mye tyder på at vann kan bli en kilde til enda større konflikter i årene som kommer.

Det er noe å tenke over neste gang vi tar en lang og god dusj, - selv for oss som bor på det herlige Vestlandet. For de som vil lære mer om spørmål knyttet til vann, vannpolitikk og vannforvaltning er hjemmesidene til World Water Council verdt et besøk.