Bjarne Håkon Hanssen: En fallen engel?

Skal vi tro Marit Nybakk, nestor i Arbeiderpartiets stortingsgruppe og medlem av Stortingets presidentskap, står den moralske dømmekraften til Bjarne Håkon Hanssen noe tilbake å ønske. Hanssen sluttet som politiker og statsråd under slag og spark fra den norske offentligheten etter siste valg. Han hadde lovet å fortsette som statsråd, men det viste seg at han hadde mer lyst til å bli informasjonsrådgiver. Det nyetablerte kommunikasjonsselskapet ”First House” kunne neppe fått mer omtale på egen kjøl, selv om det er delte meninger om all reklame er god reklame.

Nå er han uansett godt i gang med sin nye karriere, og kritikken mot ham denne gangen er at han har tatt på seg å gi råd til et selskap som ønsker å arbeide mot Regjeringens forslag om å begrense den muligheten som eiere av private barnehager har til å ta utbytte fra driften. Det er en pikant tilleggsdimensjon at forslaget stammer fra den tiden Hanssen selv satt i regjering. ”Jeg kan overhodet ikke huske at jeg var med på å behandle denne saken,” sier Hanssen til Dagens Næringsliv (den 2. august 2010). Det er liten grunn til å tvile på den opplysningen. I Regjeringen er det som regel bare to instanser som har full oversikt over alt som kommer fra de enkelte fagdepartementene: Statsministerens kontor og Finansdepartementet. Og forslaget om å gjøre det mindre attraktivt å eie private barnehager kom ikke fra Hanssens eget departement.

Forklaringen hans er derfor troverdig, selv om det kan innvendes at den ikke er spesielt elegant. Bortsett fra i helt spesielle tilfeller har en regjering bare en mening, i alle saker. Slik sett kan man argumentere for at Hanssen faktisk hefter for det forslaget han nå vil arbeide mot. På den andre siden er det neppe slik at alle medlemmer av en regjering er enig i den konklusjonen som trekkes i alle de enkeltsakene den behandler, uansett saksområde. Faktisk vet vi for lengst at det ikke er tilfellet. Og nå som Hanssen ikke lenger er statsråd, samtidig som karantenetiden er over, bør han vel innrømmes retten til å ha en personlig mening, akkurat slik som alle andre mennesker her i landet. Og hans personlige mening er at forslaget er dårlig.

Poenget til Nybakk er nokså enkelt: Det er forkastelig og umoralsk av en politiker å først arbeide for en sak (eller en politikk) ut fra en posisjon som bygger på tillitt, for deretter å skifte beite og stille seg til disposisjon for krefter som er motstandere av den samme politikken, men denne gangen ut fra en posisjon som handler om betalingsevne. Hun mener vel at det får være måte på å ”skifte side.” Hun har helt sikkert moralske innvendinger mot deler av det som skjer i rådgivningsbransjen; - og særlig når bransjen støter mot prosesser som er geniunt politiske.

Sagt på en annen måte: Om det var snakk om en rådgiver som aldri tidligere hadde vært politiker kunne saken stilt seg annerledes, i alle fall hva angår det moralske. Men i Hanssens tilfelle er det ikke mulig å se bort fra hans fortid som helt sentral statsråd, selv om akkurat denne saken ikke hørte inn under hans departement. I virkeligheten mener vel Nybakk at Hanssen aldri burde blitt kommunikasjonsrådgiver i det hele tatt, men heller gått tilbake til lærergjerningen eller over i en anonym stilling i en eller annen fylkeskommune.

Det er interessant at ledende representanter for opposisjonen tar Hanssen i forsvar. Ikke har han brutt noen regler om karantene. Ikke har han begått noe utidig ”hemmelighold” – noe som var den viktigste innvendingen mot ham etter valget. Og viktigst: De er enige med Hanssen i selve saken; Regjeringens forslag vil ha negative konsekvenser for tilgangen på barnehager, fordi de rød-grønne har fobi mot private løsninger i velferds-Norge. Så heia Hanssen, og ut med Regjeringen! Vi mer enn aner skadefryden på borgerlig side.

Det er altså mange måter å diskutere denne saken på: Vi kan være bekymret for Hanssens moralske status, vi kan ha meninger om den bransjen han nå tilhører eller vi kan ha meninger om hvor mye utbytte en privat eier av en barnehage skal ha lov til å ta ut. Men det aller mest interessante er etter min mening kraften i den fordømmende indignasjonen til Marit Nybakk, fordi den forteller oss mye om politikk og roller i en ny tid.

Når Nybakk blir forbanna er det fordi hun ser at deler av hennes verdensordning slår sprekker. Vi skal ikke altfor mange år tilbake i tid før Bjarne Håkon Hanssens ”overgang” rådgivningsbransjen hadde vært noe nær utenkelig. At sentrale sosialdemokratiske tillitsvalgte gikk ut av politikken og over i privat næringsvirksomhet er ikke noe nytt, men stort sett handlet det da om folk som gikk tilbake til sine tidligere yrker (som bønder, fiskere, ansatte i industrivirksomhet og lignende). Noen, men ikke mange, av Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer har hatt egen advokatpraksis å gå tilbake til. Noen få har startet opp egen konsulentvirksomhet, ofte under kritikk. En god del har hatt sin bakgrunn som tillitsvalgte i fagbevegelsen og vendt tilbake dit. Og så har det vært en del journalister som fant veien tilbake til tastaturet. Men svært mange – for mange vil noen si – har kommet inn fra offentlig sektor og gått tilbake til offentlig sektor (som tjenestemenn, lærere, helsearbeidere, forskere, eller ansatte i offentlig eide virksomheter). Og er man i offentlig sektor er alt greit, i alle fall hva Arbeiderpartiet angår.

Det nye med Bjarne Håkon Hanssen er at han under full flombelysning har gått inn i et relativt nytt, men sterkt voksende marked; markedet for rådgivning om politisk kommunikasjon. Dermed utfordrer han (minst) to fordommer: Den ene er at erfaring fra politisk virksomhet kan ha kommersiell verdi, for ham selv og for eventuelle oppdragsgivere. For politikk skal jo ideelt sett utelukkende handle om det felles beste. Den andre er at han – som sosialdemokrat – åpent har til hensikt å gjøre sin egen kompetanse til et levebrød. Han vil altså tjene penger på kunnskap og erfaring han har høstet blant annet som tillitsvalgt i partiets tjeneste. Men politikk skal jo være et offer, eller i det minste et privilegium basert på tillit, og i alle fall ikke noe man skal høste personlige fordeler av.

Den første fordommen er enkel å slå i hjel. Selvfølgelig kan politisk erfaring ha kommersiell verdi, - det har vært tilfellet helt siden den romerske republikk. Til alle tider har det vært verdifullt for ulike aktører å forstå prosessene omkring lovgivning, skattlegging, nye reguleringer og andre forhold som kan påvirke næringsvirksomhet og annen virksomhet. Politisk kompetanse er viktig fordi politikk er viktig. Det vet alle næringsorganisasjoner, fagorganisasjoner, interesseorganisasjoner, ja, alle som i det hele tatt har ambisjoner om å påvirke samfunnet i den ene eller andre retning – hvilket vil si de fleste av oss. Å la seg forskrekke av et så åpenbart faktum er mildt sagt lite troverdig. Det er nettopp for å hindre at spesifikk politisk ”innsideinformasjon” skal komme enkeltpersoner eller særinteresser til gode at Stortinget har vedtatt et regelverk om karantene for tidligere politikere. Det er både klokt og riktig. Man kan mene at dette regelverket ikke er godt nok, men Bjarne Håkon Hanssen har i alle fall etterlevd reglene til punkt og prikke.

Den andre fordommen er mer subtil, men like dårlig begrunnet. Og det er tanken om at det finnes visse yrker eller oppgaver som en ”ekte” sosialdemokrat rett og slett må holde seg unna. Det er greit å være direktør for næringsutvikling i en fylkeskommune, sjef for et kommunalt kraftselskap, seksjonsleder i en fagorganisasjon eller overlege på et offentlig sykehus. Som tidligere politiker kan du kan være advokat, sykepleier, journalist, industriarbeider eller lærer – og i alle disse yrkene står du fritt til å utytte din samlede kompetanse for å skape et best mulig resultat. Men nåde deg dersom du som rådgiver stiller din kompetanse til disposisjon for en bedrift eller en organisasjon som søker hjelp og veiledning, og som i tillegg er villig til å betale for det. Da utviser du dårlig moralsk dømmekraft, fordi det bare er visse former for overføring av politisk kompetanse som er legitime; nemlig de som skjer gjennom næringsorganisasjoner, interesseorganisasjoner, gjennom mediene, lokal forvaltning og storindustrien; - det vil si innenfor det korporative mønsteret som den første maktutredningen til Gudmund Hernes avdekket allerede på 1970-tallet. I alle andre tilfeller snakker vi helst om å ”kjøpe seg politisk innflytelse.”

Med andre ord: Mens de korporative kanalene er en del av ”den norske modellen” med ”partnerskap” mellom privat og offentlig kapital – ja, jeg hadde nær sagt, de står som søyler i Det norske hus – er politisk rådgivning suspekt og ikke moralsk aktverdig. Til tross for at det handler om akkurat det samme: Å påvirke politiske prosesser. Et slikt syn er ikke holdbart. Jeg er derfor enig med Bergens Tidende som skriver følgende i sin lederartikkel den 31. juli: ”Det er ingen demokratisk ulykke at slik kunnskap gjøres tilgjengelig for andre enn de store selskapene og de store organisasjonene, som holder seg med sine egne påvirkningskanaler. Vi kan også minne om at flere politiske partier og regjeringen selv har benyttet seg av tjenester fra PR-byråer. De har kommet for å bli.”

Bergens Tidende mener at moralismen rundt Bjarne Håkon Hanssen med fordel kan dempes. Det er jeg også enig i. Politisk rådgivning har eksistert til alle tider. Når den skjer i åpne former, og med klare roller både for oppdragsgiveren og den som gir råd, virker utbruddet fra Marit Nybakk nokså malplassert. Hun må ha liten tro på politikernes evne til selv å balansere ulike synspunkter dersom hun for alvor mener at rådene fra en tidligere statsråd kan ”tippe” en sak i feil retning – sett fra hennes ståsted. Jeg ville nesten tro at det motsatte var tilfellet: Bjarne Håkon Hanssen kan nok lære fra seg mye om politiske prosesser, til glede for oppdragsgiveren, man navnet hans er neppe noen ekstra ressurs i den aktuelle saken med dagens regjering og flertall på Stortinget.

Trygve Bratteli sa en gang at ingen er så forhenværende som en forhenværende politiker. Det er mye sant i dette. Bjarne Håkon Hanssens verdi som rådgiver ligger ikke i de personlige relasjonene han måtte ha til dagens regjeringsmedlemmer og representanter på Stortinget, for de er nå stort sett ubrukelige. Verdien ligger i hans egne erfaringer, refleksjoner og lærdommer, - og i den kompetansen han kan overføre til andre, slik at de settes i stand til å gjøre sin egen jobb bedre. Klargjøre argumentene sine og fremme dem på en best mulig måte.

Ikke minst ligger verdien i hans egen integritet og profesjonalitet som rådgiver. Den bransjen han har gått inn i gjennomgår for tiden en spennende profesjonalisering, akkurat som tilfellet i sin tid var for yrker som advokat, journalist, mer tradisjonell konsulentvirksomhet og finansiell rådgivning. I alle disse virksomhetene begås det fra tid til annen alvorlige feil, og, ja, det er ikke alltid kravene til solid etikk holdes i hevd. Derfor er det er slett ikke sikkert at vi har sett det siste av hvordan kommunikasjonsbransjen bør reguleres. Det handler om etiske standarder, om forholdet til kunden, forholdet til andre aktører i samme bransje og om håndtering av fortrolig informasjon.

Særlig handler det om egen troverdighet, som til syvende og sist er den viktigste arbeidskapitalen til alle som skal leve av å gi råd. I sin siste bok, ”Det femte monarki og andre essay,” skriver filosofen Jon Hellesnes om framveksten av ”bullshit” – språkbruk som ikke interesserer seg for det som er sant eller usant, viktig eller uviktig, relevant eller irrelevant: ”Sutleprataren (”the bullshitter”) står like langt frå løgnaren som frå sannseiaren. Han spelar ikkje spelet deira. Han drit i det. Han bryr seg ikkje med sanningsverdi i det heile tatt. Og han treng ikkje ha fokus på noko som helst. Det han godt hende at han, liksom løgnaren, gir seg ut for å snakke eller skrive sant. Men løgnaren gjer det for å hindre adressaten i å vite kva som er tilfellet. Sutleprataren gjer det derimot for å skjule at han gir blaffen i sanning. Korrekt eller ukorrekt saksframstilling er eitt feitt.”

Sutleprat, eller bullshit, oppstår når noen har behov for å skjule at de egentlig ikke har noe å si. Mange mener at både journalistikk og politikk inneholder stadig mer stoff av denne typen; intetsigende språkbruk som bare tar plass, men som ikke inneholder noen tydelig mening. Hvis det er dette vi får mer av etter hvert som markedet for politisk rådgivning øker er det grunn til bekymring. Men hvis det motsatt fører til at de som har noe på hjertet blir flinkere til å være klare og tydelige, og at budskapet kommer fram slik at det er mulig å ta stilling til de argumentene som føres fram – ja, da ønsker jeg alle seriøse aktører i bransjen velkommen. Og det inkluderer Bjarne Håkon Hanssen.