Det var ikke ett sekund for tidlig. I fjor høst la president Obamas egen kommisjon for “økonomisk ansvarlighet” fram sin rapport om hvordan budsjettunderskuddet i USA kunne reduseres. Rapporten ble ikke akkurat omfavnet, verken av presidenten eller av republikanerne. Presidenten likte ikke de store kuttene som ble foreslått, og valgte stort sett å ikke følge dem opp i budsjettforslaget for 2012. Republikanerne motsatte seg de foreslåtte skatteøkningene. Selv kommisjonen greide ikke å komme til enighet med seg selv.
Men sannheten er at USA må låne penger hver dag bare for å holde hjulene i gang, og for å betale gammel statsgjeld. Og for hver måned som går må det lånes mer - i en spiral som bare går én vei om ikke noe gjøres. Om få uker vil statsgjelden til USA overskride det nivået som Kongressen selv har definert som øverste grense, - nesten 14,3 billioner (i USA: trillion) dollar eller 14.294 milliarder dollar, hvis det siste høres enklere ut. Ingen vet hva som vil skje når denne terskelverdien nås. Det eneste som er sikkert er at Kongressen da må treffe noen nye vedtak, trolig om å øke terskelen enda en gang. Men i Kongressen sitter slike beslutninger langt inne. Republikanerne har flertallet i Representantenes Hus, mens demokratene kontrollerer Senatet. Avstanden mellom dem er større enn noen kan huske.
Årsaken til at USA har bygget opp en stor statsgjeld er pinlig enkel: Utgiftene er langt større enn inntektene, og har vært det i årevis. Det er historien om skattelettelser som på ingen måte har betalt for seg selv, i kombinasjon med kostbare kriger og etterkrigstidens største økonomiske tilbakeslag. Det meste av det som har gått galt skjedde under fiasko-president George W. Bush, men samtidig har opplåningen under president Obama vært rekordhøy - først og fremst på grunn av den finanskrisen han fikk i fanget da han overtok.
Nå skjerper statsgjelden de ideologiske frontene i USA. Mens de to partiene er noen lunde enige om hvor mye av gjelden som må kuttes - om lag 4 billioner dollar (4000 milliarder dollar) over en periode på 10-12 år - er de rykende uenige om hvordan det skal gjøres. I virkeligheten ser vi starten på en omfattende debatt om valg av samfunnsmodell for verdens rikeste land og største økonomi, der spørsmål som felles velferd, inntektsfordeling, like muligheter og også USAs rolle i verdenssamfunnet kommer til å bli sentrale.
Denne debatten kommer ikke til å bli slik Obama hadde tenkt seg da han ble valgt til president, fordi forholdene både hjemme og ute har forandret seg. Det blir nok “Change”, men ikke slik mange demokrater drømte om. Samtidig har det skjedd store endringer på republikansk side. Det er betydelig “strekk i feltet” mellom en moderat og pragmatisk tradisjon, og mer ideologiske, populistiske og reaksjonære krefter som har vært på frammars helt siden Obama ble valgt til president. Mellomvalget i fjor ga disse kreftene økt innflytelse. At det kunne skje må man nesten være amerikaner for å begripe.
Uansett ble forholdene vanskeligere for president Obama. I fjor inngikk han et forlik med republikanerne om å forlenge de hårreisende skattelettelsene som forgjengeren Bush i sin tid fikk vedtatt, mot at republikanerne gikk med på å støtte visse sosiale programmer, som f.eks. støtte til folk som er langvarig arbeidsledige. Smak på den: Et forlik om å låne mer penger for å finansiere nye skattelettelser, under trusselen om å stanse utbetaling av trygd til langtidsledige.
Forliket ble skarpt kritisert. Ikke bare fordi mange mente at Obama ga for mye etter, men også fordi innholdet var håpløst sett i lys av budsjettunderskuddet og på grunn av den usosiale profilen. Skattelettelsene fra Bush-regjeringen påfører den amerikanske staten et lånebehov på om lag 500 milliarder dollar (= 0,5 billion) hvert år de neste ti årene, - en meningsløs overføring av verdier fra vanlige skattebetalere og framtidige generasjoner til noen av de rikeste menneskene i verden. Igjen: Dette må man nesten være amerikaner for å forstå.
Neste krise var knyttet til å få budsjettet for 2011 endelig på plass, før den amerikanske staten måtte stenge ned. Her ble løsningen at republikanerne fikk presset igjennom budsjettkutt som var langt større enn presidenten ønsket, - selv om det er uenighet blant fagfolk om hvor store kuttene virkelig er for inneværende år.
Også dette forliket har blitt kritisert. Noen mener kuttene - på 38 milliarder dollar nominelt - er for store. Andre mener de er for små. Atter andre mener de ikke er reelle. Men den mest alvorlige kritikken er etter min mening denne: At presidenten synes å mangle en strategi for håndtering av budsjettunderskuddet. Da forliket om forlengelse av Bush-regjeringens skattelettelser ble inngått før jul la president Obama vekt på at skattelettelsene tross alt hadde en ekspansiv virkning på økonomien, og at de dermed ville virke positivt i forhold til den pågående økonomiske krisen. Nå argumenterer presidenten for at forliket om 2011-budsjettet vil gi de største budsjettkuttene noen sinne, noe som isolert sett er positivt i forhold til underskuddet, men som har en innstrammende effekt på økonomien og derfor fungerer negativt i forhold til vekst og sysselsetting.
Så, hva er strategien? Ekspansjon (som var bra før jul) eller innstramming (som er bra etter jul)?
Sannheten er vel at presidenten ikke helt har visst svaret, og at han har blitt drevet på defensiven av valget i fjor som utstyrte Representantenes Hus med et nytt flertall. Dette flertallet har gjort store - virkelig store - budsjettkutt til en ideologisk kampsak. Men de vil samtidig ha store skattelettelser. Det gjelder ikke minst Paul Ryan, lederen av budsjettkomiteen. Tidligere denne måneden la han fram en plan for hvordan budsjettunderskuddet skal dekkes inn de neste ti årene. Planen består i hovedsak av store kutt i offentlige utgifter og en total reorganisering av offentlig finansierte helsetjenester. Samtidig innebærer den også store endringer i skattesystemet, med en hovedambisjon om å begrense statens inntekter som andel av BNP. Økonom og kommentator Paul Krugman mener at Ryans skattelettelser er så store at de bare vil bidra til å øke gjelden, til tross for brutale budsjettkutt. Republikanernes visjon er åpenbart et framtidig USA der offentlig sektor bærer mer preg av å være en minimalistisk nattvekterstat enn en moderne velferdsstat.
Det var denne visjonen president Obama gikk til angrep på i talen sin forrige onsdag. Det var på høy tid. For mens det ikke kan være noen tvil om at USA trenger en klar strategi for å bringe statsfinansene under kontroll, har presidenten altfor lenge latt høyresiden dominere debatten. Og dagens republikanske høyreside står lengre til høyre enn selv Ronald Reagan og George W. Bush. I forhold til å bringe statens budsjetter i balanse har de tilsynelatende mistet kontakt med virkeligheten. Det er nesten vanskelig å si hva som er verst: Forslagene om kutt i budsjettet eller forslagene om nye skattelettelser. Kombinasjonen er i alle fall uspiselig, og ubrukelig som plattform for en langsiktig budsjettstrategi.
USA har bak seg en periode på flere tiår der inntektsforskjellene bare har økt. Mens folk med normale inntekter har stått noen lunde på stedet hvil, har USAs ekstremt rike bare blitt rikere. Om det republikanske forslaget til budsjettstrategi sa president Obama bl.a. dette:
“In the last decade, the average income of the bottom 90 percent of all working Americans actually declined. Meanwhile, the top 1 percent saw their income rise by an average of more than a quarter of a million dollars each. That’s who needs to pay less taxes? They want to give people like me a $200,000 tax cut that’s paid for by asking 33 seniors each to pay $6,000 more in health costs. That’s not right. And it’s not going to happen as long as I’m President.Det er flere måter å betale USAs statsgjeld på. Det er flere måter byrdene kan fordeles på. Sett fra utsiden er det nesten uvirkelig å observere at de samme republikanerne som bidro til den urettferdige fordelingen under Bush, og som også sørget for å underminere statsfinansene i USA, nå har nerver til å be om ytterligere skattelettelser. For sannheten er at den hestekuren landet må igjennom kommer til å måtte inneholde både ubehagelige budsjettkutt og økte skatter; - ikke bare for de rike og velstående, men for alle.
This vision is less about reducing the deficit than it is about changing the basic social compact in America. Ronald Reagan’s own budget director said, there’s nothing “serious” or “courageous” about this plan. There’s nothing serious about a plan that claims to reduce the deficit by spending a trillion dollars on tax cuts for millionaires and billionaires. And I don't think there’s anything courageous about asking for sacrifice from those who can least afford it and don’t have any clout on Capitol Hill. That's not a vision of the America I know.”
Det betyr at ikke bare republikanerne, men også demokratene trenger en realitetsorientering. Å redusere statsgjelden med noe slikt som 4 billioner dollar de neste 10-12 årene er helt umulig i kombinasjon med republikanernes skattelettelser, men det er heller ikke mulig gjennom bare å øke skattene for de som tjener mest (mer enn 200.000 dollar per år) slik mange demokrater ønsker.
Skal gjelden ned er det første som må skje at ytterligere opplåning stanser opp. Da må budsjettet bringes fra underskudd til balanse. USA er langt unna en slik situasjon i dag, med budsjetter som for tiden går med over en billion (1000 milliarder) dollar i årlig underskudd. Det er behov for flere år med store budsjettkutt og økte skatteinntekter før lånebehovet er noen lunde under kontroll. Det er ikke mer enn to måneder siden president Obama la fram sitt forslag til budsjett for 2012. Så sent som på det tidspunktet var verken han, eller demokratene for øvrig, i nærheten av å foreslå budsjettkutt i den størrelsesordenen som er nødvendig for å nå de målene det snakkes om nå.
Faktisk viste analysen til Kongressens budsjettkontor (CBO) at den økonomiske politikken som følger av president Obamas opprinnelige budsjettforslag ville føre til økt statsgjeld - både absolutt og som andel av BNP - opp til 20,8 billioner dollar i 2021. Som figuren under viser fører budsjettforslaget til økte offentlige utgifter, men i særlig grad til reduserte inntekter - på grunn av foreslåtte forlengelser av skattelettelser. (I figuren henviser det som kalles “CBO’s Baseline Projection” til en videreføring av Kongressens budsjettpolitikk slik den ville framstå med alle vedtak per begynnelsen av mars 2011, men uten de vedtakene som ligger i forslaget til budsjett for 2012.)
I sine kommentarer til presidentens budsjettforslag skriver CBO at mens de foreslåtte skattelettelsene vil føre til økt økonomisk vekst på kort sikt, er den langsiktige effekten negativ nettopp fordi gjelden fortsetter å øke:
“Over time, however, the President's proposals would reduce real output because the effects of increasing government debt would more than offset the stimulative effects of lower marginal tax rates. CBO estimates that the proposals would reduce real output relative to the amount in the agency's baseline by between 0.1 percent and 1.2 percent, on average, between 2017 and 2021, and by between 0.7 percent and 3.8 percent in the long term.”Etter at presidenten la fram sitt budsjettforslag har både han og republikanerne økt sine ambisjoner med hensyn til å redusere gjelden. Som forventet er det enklere å snakke om budsjettkutt i generelle vendinger enn det er å være konkret. Likevel ser det ut som om tiden med ekspansiv finanspolitikk er endelig over fra og med 2011. Nå handler det om kutt, og om fordeling av byrder. Årets budsjettkutt blir da bare blåbær. Det høres kanskje tøft ut å fjerne 38 milliarder dollar fra et budsjett, men da er det greit å minne om at 38 milliarder ikke er mer enn 0,038 billion. Årets ekstraordinære kutt er derfor ikke i nærheten av å bringe USA i retning av den reduserte gjelden som partiene snakker om.
Nå handler den store kampen om budsjettet for 2012. Den 15. april vedtok Representantenes Hus en budsjettplan som fullt ut bygger på Paul Ryans kombinasjon av store kutt og store skattelettelser. I tillegg til å kutte i praktisk talt alle føderale programmer (bolig, miljø, energi, utdanning, forskning, veier, IT, annen infrastruktur) innebærer planen en grunnleggende omlegging av statens rolle i helsepolitikken; - fra å være en primær finansieringskilde til å bli utsteder av kuponger i et nytt system der “forbrukermakten” skal ligge hos den enkelte. Tanken er å bringe helsekostnadene ned gjennom økt konkurranse (basert på subsidierte, private helseforsikringer).
President Obama ønsker også økt konkurranse, men i demokratenes modell er mye av “forbrukermakten” fortsatt samlet på statens hånd - i store programmer som Medicare og Medicaid. I begge modeller er det helt nødvendig å ta den historiske veksten i USAs helseutgifter kraftig ned. USA er det landet i verden som har de største helseutgiftene per innbygger, men det er ingen ting som tyder på at disse ekstra utgiftene har noe motstykke i bedre helse enn i andre land.
Det er et høyt spill av republikanerne å foreslå så store endringer i et system som svært mange amerikanerne gjerne vil beholde, og kanskje til og med bygge videre ut. Begge deler vil imidlertid koste penger, og republikanerne regner med at skrekken for høyere skatter er større enn ønsket om å beholde hovedtrekkene i dagens systemer. De kan ta feil. Gjennom å stille seg entydig bak Paul Ryans budsjettplan har republikanerne signalisert at de tror velgerne har mer sans for store budsjettkutt og skattelettelser enn for offentlig finansiert velferd og mulige skatteøkninger. Slik sett har de krysset sitt Rubicon i forhold til budsjettet for 2012, - trolig også med virkning for primærvalgene før neste presidentvalg.
Dette lover ikke godt for eventuelle kompromisser i Kongressen. Den amerikanske skatteskrekken er i seg selv et viktig politisk fenomen. Som figuren under viser betaler amerikanere flest lite i skatt, sammenlignet med OECD-landene generelt og særlig når man sammenligner med EU-landene. Frykten for skattekonkurranse, som republikanerne legger stor vekt på, virker overdrevet.
Det er forbausende at økte skatter for å nedbetale gjeld er så kontroversielt, men det forklarer samtidig hvordan gjelden kunne oppstå. Det eneste som er sikkert er at dagens modell ikke er holdbar. Patriotisme og tro på egen fortreffelighet holder ikke for å dekke utgiftene. Nylig nedgraderte Standard & Poor’s utsiktene for amerikansk økonomi, fra “stabil” til “negativ”. Landet går i minus, men det foreligger ingen omforent strategi for hvordan problemet skal løses. I sin ytterste konsekvens handler det om valg av samfunnsmodell: En minimalistisk stat der folk får greie seg selv, eller en skattefinansiert velferdsstat der folk tar ansvar for hverandre, inkludert felles utgifter.
1 kommentar:
Det er like logisk at USA bør øke sine skatter som at Norge bør senke dem. Motsatte ideologiske infeksjoner på hver sin side av atlanteren hidrer at dette skjer.
Legg inn en kommentar