Etter at identiteten hans ble kjent har ”Fjordman” gått fra å være et anerkjent ideologisk fyrtårn på den ytterste høyresiden til å bli en stille og forsagt person som i grunnen bare ønsker å få være i fred. Han har lagt ned roser i respekt for de som omkom under massakrene 22. juli, og han beundrer statsminister Jens Stoltenbergs lederskap i en vanskelig tid. Statsministeren er altså ikke lenger en krypende forræder for islam, i følge ”Fjordman” – unnskyld – Peder Jensen, som nå har gått under jorda.
Giæver regner med at ”Fjordman” nå er død. Kanskje har han rett. Jensen vil forhåpentligvis gå noen vanskelige runder med seg selv, og deretter finne andre interesser i livet enn å lansere fremmedhat og konspirasjonsteorier.
Men i en periode var han sjefen. Han var King Kong på nettet i det islamhatende miljøet, og teoriene hans var storslagne. Faktisk er det ikke så veldig lenge siden. Og det står dessverre nye hatprodusenter i kø for å overta. Da Erna Solberg i et intervju med VG ga uttrykk for at muslimhetsen i Norge har begynt å anta samme karakter som jødehetsen i mellomkrigsårene måtte avisen stenge av kommentarfeltet etter bare 10 minutter. Det rant inn for mange hatinnlegg og personangrep fra ”folkedypet”.
Ja, det er mye hat og raseri på nettet. Et stort antall anonyme signaturer velter ut av seg hat, ukvemsord og sjikane i et omfang som nesten er ubegripelig. Det som slår meg er at mange av disse menneskene må ha lite annet å holde på med, men det gjør jo ikke problemet mindre.
Hva er det de klager over? Ja, si det. Først og fremst er det hatet og uviljen mot alt som er fremmed. Dette kalles gjerne ”islam”, særlig etter de islamistiske terroraksjonene vi har sett det siste tiåret. Så er det overbevisningen om at de er ført bak lyset, og at politikere og myndighetspersoner bare er ute etter å lure folk for å oppnå egne fordeler, eventuelt å dele fordelene med alle andre enn de som ”egentlig” fortjener det. Demokratiet er derfor bare en bløff. Deretter er det en like sterk overbevisning om at de selv er frarøvet noe viktig og verdifullt; - og at de egentlig fortjener noe som er mye bedre enn det de har nå. Verden er enkel, men urettferdig.
På nettet får frustrasjonen og raseriet utløp. Misnøyen er så omfattende, og klagesangen så sterk, at det er vanskelig å forstå at stemmene kommer fra folk som lever i Norge i 2011. Folk som sitter ved siden av deg på bussen, som kjører ved siden av deg i trafikken eller som står i køen foran deg i butikken. Men det må det jo være. Derfor er det naturlig å tenke at det må være noe med selve formatet, med selve mediet, som fremmer produksjonen av usakligheter.
For min del tror jeg det er slik. På nettet kan alle være sjef i noen minutter, oppleve gleden over å sette verden ”på plass”, dyrke sine egne perspektiver og styrken i egne punchlines. Tilbakemeldinger fra anonyme støttespillere og meningsfeller er sjelden langt unna, og det er jo nettopp disse tilbakemeldingene som er så verdifulle for hver enkelt. På nettet kan vi alle være høye og mørke for en stakkars stund.
For den mer sofistikerte bloggeren er drivkreftene ikke nødvendigvis veldig forskjellige. Bloggeren er sin egen forfatter, redaktør og utgiver. Han eller hun er helt sjef, og bestemmer innholdet ned til minste komma. Bloggeren kan i de fleste tilfeller velge selv om det er ønskelig å gå inn i debatt med andre; ja, det er jo bloggeren som er debattredaktør. Kritiske kommentarer kan enkelt slettes eller bli oversett. Nettet tillater på denne måten en helt ekstrem ensretting, hvilket også er hva vi ser: Bloggere liker andre bloggere som liker dem, eller deler meningene deres.
Det er mulig å leve et langt liv på nettet utelukkende i selskap med meningsfeller og mennesker som deler ens egne interesser. Blogger, nyhetstjenester og sosiale tjenester kan skrus sammen slik at det passer perfekt til egne preferanser. Og denne fragmenteringen åpner opp for både det sære og det skremmende.
Hva som gjorde den patologiske ”tempelridderen” Anders Behring Breivik til massemorder har ikke jeg forstand på. Jeg tror ikke at den analysen blir så veldig enkel. Det som likevel er klart er at Breivik gjennom sitt klipp-og-lim dokument framstår som en grotesk posør; som en person med et uvanlig sterkt behov for anerkjennelse. Når anerkjennelsen uteblir søker han tilflukt i sin egen oppkonstruerte verden på nettet, – og inne i sin egen datamaskin.
Her fører Breivik lange samtaler med seg selv. Ja, han intervjuer seg selv om de grusomme handlingene han er i ferd med å planlegge. Omfanget av detaljer omkring egne følelser og tanker, utfordringer knyttet til moral, men også logistikk og finansiering, valg av verktøy, metoder og oppskrifter, er svimlende. Forfatteren vet at hvert ord han skriver vil bli lest av mange. Ikke fordi tankene hans er spesielt originale eller interessante, men fordi de gjerningene han planlegger er så ualminnelig ondskapsfulle. Dokumentet gir innblikk i en uvirkelig fanatisme, men også (tror jeg) inn i en tragisk ensomhet. Denne kombinasjonen ble livsfarlig og katastrofal.
Jeg er ingen ekspert, men for min del tror jeg verken det var nettet eller datamaskiner som gjorde Breivik til den han har blitt. Jeg tror, som sagt, at forklaringen på hans avvik og ondskap langt fra er enkel. På den andre siden er det ingen tvil om at nettet ga Breivik en viktig tumleplass, en arena for å utvikle tanker og ideer, og et sted å hente positive tilbakemeldinger fra meningsfeller. Nettet ga også tilgang til en rekke verktøy som gjorde det mulig å sette den redselsfulle planen ut i livet. Nettet ga Breivik mulighet til å passere alle grenser for hva vi trodde var mulig.
Det er tankevekkende, og derfor er det helt naturlig at vi nå diskuterer hva nettet gjør med oss og hva vi kan gjøre med nettet. Ett forslag som har fått støtte fra mange er å gjøre det umulig å opptre som anonym meningsbærer i kommentarfelt og på andre måter. Tanken er at ved å tvinge folk til å framstå med egen identitet vil vi samtidig tvinge fram en viss besinnelse og et visst måtehold i ytringene på nettet.
Jeg er enig i ambisjonen, men uenig i virkemiddelet. Etter min mening har muligheten til å framstå med meninger anonymt en demokratisk egenverdi, selv om gudene skal vite at haugevis med anonyme skittkastere hver dag gjør hva de kan for å bevise at jeg tar feil.
Jeg mener helt klart at det kan finnes situasjoner der det er viktig å få fram synspunkter, men der den som bærer synspunktene fram har behov for å være anonym. Jeg mener også at folk må få lov til å ha sine meninger, selv om de ikke alltid er i stand til å levere en solid og ”vitenskapelig” begrunnelse for hvorfor de mener det de gjør. På toppen av dette mener jeg at vi alle må tåle å høre meninger vi ikke liker; - ja, meninger vi mener er simpelthen stupide og ondskapsfulle.
Så går det en grense ved personlig sjikane, ved rasistiske og hatefulle ytringer, og ved ytringer som oppfordrer til vold og overgrep mot andre. Den grensen blir aldri helt klar, men jeg synes det er greit at vi som samfunn også sier fra om at ytringsfriheten har sine grenser. Det er mange tullinger på nettet som fortsatt ikke har forstått dette, og som nå opptrer forarget og indignert under den misforståelsen at tilgang til Internett gir ubegrenset rett til å formidle hat og sjikane. De bør ikke få herje fritt.
For min del må politiet gjerne bruke noen flere ressurser på å følge med på nettet, og sjekke ut de mest ytterliggående synspunktene og miljøene. Men vi kan ikke dimensjonere omfanget av kontroll og regulering ut fra en ambisjon om å finne enhver som står i fare for å omgjøre hatefulle ytringer til ondskapsfulle handlinger.
Derimot bør vi skjerpe reglene for ordskifte på nettet. Vi bør aktivt påtale uønsket atferd, rett og slett fordi det er viktig i seg selv. Og – ikke minst – bør vi fremme en mer positiv nettverkskultur, både i skolen og i arbeidslivet. Vi bør alle ha et bevisst forhold til hva ”tilstedeværelse” på nettet innebærer, og vi bør anstrenge oss for å sette standarder for samhandling og diskusjon som er til å leve med.
Hvis vi er enige om at svaret på den terroren som rammet oss den 22. juli er mer demokrati, mer åpenhet, mer toleranse og større gjensidig forståelse er jeg for min del sikker på at Internett er et kraftfullt verktøy for å fremme alt dette. Ja, det er sant at Internett er en arena for alt mellom himmel og jord – også det mange av oss ikke liker. Men nettet er også en drivkraft for åpenhet og demokrati, for flere og bedre diskusjoner, og for effektiv distribusjon av kunnskap og argumenter. Vi har allerede sett hvordan nettet kan være en sterk kraft for positive endringer.
Nå handler det om å drive aktivt renhold, og der kan vi alle bidra. Hvis alle bruker støvsugeren og bærer ut litt søppel innimellom er jeg overbevist om at kampen mot nettets anonyme mobbemafia ikke er tapt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar