Har vi lokaldemokrati?

Lokaldemokratiet lever, både i Lærdal og Bergen

Denne uken har jeg blogget hos Minerva om det kommunale inntektssystemet. Finnes det noe mindre opphissende? Ja, faktisk, i alle fall hvis man er interessert i politikk.

Inntektssystemet for norske kommuner sikrer to viktige ting: Det ene er en viss jevnbyrdighet mellom kommunene når det gjelder muligheten til å levere velferdstjenester til innbyggerne. Rike kommuner må dele av sin velstand med de fattige kommunene. Det andre er å sikre et visst spillerom for lokalt selvstyre. Om lag 70 prosent av kommunenes inntekter er ikke øremerket; - de er såkalte ”frie” midler som kommunene kan bruke slik de selv ønsker.

Samtidig er det slik at kommunene er pålagt en rekke oppgaver. Det finnes derfor en spenning mellom omfanget av statlige pålegg og den reelle ”friheten” i de frie inntektene. Ofte får vi høre at de lovpålagte oppgavene er så mange og omfattende at kommunene i virkeligheten ikke har noen frihet. I andre sammenhenger får vi høre at det helt uakseptabelt at kommunale tjenester ikke holder en viss standard. Da kommer kravene om statlige pålegg og reguleringer.

Og slik går nu dagan i lokalpolitikken.

Politikere hater å snakke om målkonflikter. De vil heller snakke om tiltak der ”vi både får til det ene og samtidig får til det andre.” Slike tiltak finnes sjelden. Det normale er at målkonflikter er helt reelle, og at ”løsningen” ligger i å finne en balanse som er til å leve med.

Det gjelder også spørsmålet om lokalt selvstyre. Tro derfor ikke på politikere (eller andre) som i disse dager snakker lettvint om hvor bra alt hadde vært dersom bare staten hadde holdt fingrene fra fatet. Når staten blander seg inn har det som regel en grunn, og da er det bedre å diskutere disse grunnene enn det er å blåse til krig mellom forvaltningsnivåer.

Statlige reguleringer, standarder og pålegg behøver ikke være ødeleggende for lokaldemokratiet – selv om de legger rammer for hvordan demokratiet utøves. Spørsmålet er om de går for langt, og om de fører til at lokalpolitikerne bare sitter tilbake med knapper og glansbilder.

Vi er langt unna en slik situasjon i Norge. Vi er milevis unna. Tvert i mot har vi både et betydelig lokalt selvstyre og samtidig et enormt mangfold i hvordan dette selvstyret utøves.

For en del år siden bodde jeg i en liten kommune innerst i Sognefjorden, - i vakre og gjestfrie Lærdal kommune. Antall innbyggere er i dag 2.224. Det skjedde ikke mye i rådhuset som ikke befolkningen visste om. Det gjør det nok heller ikke i dag. Fordelen, på godt og vondt, med et lite og oversiktlig samfunn er at det nettopp er – vel – lite og oversiktlig.

Nå bor jeg i Bergen, sammen med 260.391 andre. Her har vi ikke en gang bydelsutvalg. Kommunen styres av et byråd med syv medlemmer, med støtte i et parlamentarisk flertall i bystyret.

Jeg ville ikke drømme om å kalle verken Lærdal eller Bergen for ”udemokratiske.” I begge tilfeller utøver de lokale politikerne makt med basis i et demokratisk valgresultat. Men samtidig er det åpenbart at forskjellene mellom de to kommunene er enorme.

Hvis noe kan kalles demokratisk mangfold, må det være dette. Det betyr ikke at demokratiet er perfekt verken i Lærdal eller i Bergen. Begge steder er det helt sikkert mulig å gjøre forbedringer. Fraværet av et styringsnivå under bystyret i Bergen er for eksempel påfallende. I mange småkommuner er det motstand mot sammenslåing med nabokommunene av frykt for å øke avstanden til de som styrer. Hva skal vi da si om Bergen? Her er det virkelig lang avstand mellom den enkelte borger og de lokale myndighetene.

Men samtidig er det ikke åpenbart hvordan et nytt bydelsnivå skulle bli utformet, eller hvilke fullmakter det skulle ha. Erfaringene fra tidligere perioder er nokså delte. Her er det muligheter både for diskusjon og spennende eksperimenter. I demokratiets tjeneste. For demokratiet kan framstå på mange forskjellige måter, og vil derfor alltid være i utvikling.

I år vil for eksempel 16- og 17-åringer ha stemmerett i 20 av landets kommuner. Det synes jeg for min del er veldig spennende, og min spådom er at reduksjon av alderen for stemmerett blir en av de neste, store reformene i det norske demokratiet.

Å hevde at vi ikke har lokaldemokrati brukes ofte som en unnskyldning for mangelfulle resultater. I Norge er det vanlig å skylde på ”politikerne i Oslo” som ikke forstår hvordan det er å leve i resten av landet. Men det blir for enkelt. Det er flere forhold som påvirker utviklingen i en enkelt kommune. Det finnes mange småkommuner med robust økonomi og solide velferdstilbud, og det finnes bykommuner som sliter med både inntekter og velferd.

Det fine med inntektssystemet for kommunene er at det sørger for en viss utjevning, til tross for slike forskjeller. Det er alt i alt en fordel for lokaldemokratiet, og ikke noen ulempe.