En grov forenkling, javel. Men her snakker vi om sjangeren ”landsmøtetale” og der risses gjerne budskapet opp i store bokstaver. Jeg synes det var ganske vellykket.
Det er interessant at lederen for Labour på denne måten henter fram det vi i Norge kaller ”arbeidslinja” i velferdspolitikken, det tradisjonelle sosialdemokratiske synet om at folk bør settes i stand til å greie seg selv, om verdien av langsiktig og industriell tenkning i næringspolitikken, og forakten for spekulasjon og ”kortsiktig profitt” i den økonomiske politikken. Kritikken til Miliband gikk to veier: Både mot en finanselite som tilsynelatende alltid slipper unna og etterlater regningen til andre, og mot de som forsyner seg av velferdsgoder som de strengt tatt ikke har krav på.
I talen gjorde han alvorlige forsøk på å klistre egenskapene ved ”something for nothing”-samfunnet til de konservative. Men det ble ikke spesielt vellykket. Og heller ikke spesielt redelig. Kritikken mot de konservative i Storbritannia bør snarere rettes mot den evinnelige, usosiale og gammeldagse moralismen de representerer, og som senest kom til uttrykk i forbindelse med de mange opptøyene i britiske byer tidligere i år.
Regjeringen valgte da å tolke opptøyene ensidig som uttrykk for umoral og mangel på respekt for andre menneskers eiendom. Hele saken ble dårlig håndtert, og David Camerons visjon om ”the big society” fikk seg en kraftig knekk. Det ble etter hvert klart at hva han egentlig har i tankene er mer tradisjonell og privat veldedighet i kombinasjon med strengere straffer og et mer hardhendt politi. Solid konservativt tankegods med andre ord, og svært lite nytt.
Men heller ikke Labour har kommet opp med en spesielt god diagnose av opptøyene, annet enn at de selvsagt også var uttrykk for en voksende sosial misnøye. Omfanget av uroen og måten den spredde seg på kom som en overraskelse selv på venstresiden. Samtidig er det ingen grunn til å tro at de konservative skulle være veldig uenige med Labour i at det skal lønne seg å jobbe, at ingen har rett til bare å sko seg på andres innsats eller at landet trenger solid og langsiktig verdiskaping snarere enn korte og spekulative finansbobler.
Jeg likte at Miliband åpent erkjenner Labours tapte troverdighet i den økonomiske politikken. Han snakket om behovet for å gjenvinne tillit. En slik erkjennelse er helt nødvendig, for uten troverdighet på dette området er i grunnen Labour verdiløst som parti og prosjekt. Og det gjelder spesielt i en situasjon der Storbritannia er neddynget i statsgjeld og der vi bare har sett begynnelsen på smertefulle og langvarige nedskjæringer i offentlige ytelser og tjenester.
Her deler Storbritannia skjebne med svært mange OECD-land, - etter at finanskrisen fra 2008 utviklet seg til en gjeldskrise som ingen er i stand til å se noen ende på. Oppgjøret med ”something for nothing” har derfor relevans langt utenfor Storbritannias grenser.
Det ser vi både ellers i Europa og nå nylig i USA, der aksjonen ”Occupy Wall Street” har gjort seg kraftig bemerket og motivert til tilsvarende aksjoner over hele USA. Budskapet fra den nye bevegelsen er ikke veldig spisset og entydig, men demonstrantene er i alle fall grundig lei av det de ser på som ”something for nothing” i finansnæringen.
Som vi husker: Bankene hadde først lånt bort for mange penger til usikre prosjekter; - mange av dem var såkalte ”råtne” lån i boligsektoren. Myndighetene verden over måtte derfor inn med kraftige tiltak for å redde bankene. Dermed økte den offentlige gjelden, samtidig som banksektoren stort sett ble reddet fra sine egne feilvurderinger. Dette provoserte mange. Neste fase er knyttet til at bankene også har lånt ut altfor mye penger til regjeringene i land som Hellas, Italia, Spania, Storbritannia, Irland og USA. Land som i altfor mange år har levd under den forestillingen at statens utgifter ikke nødvendigvis har noen tilknytning til statens inntekter.
Vel, så feil kan man ta. Mange land befinner seg nå i en situasjon der de er gjeldsslaver hos den samme banksektoren som de for kort tid siden måtte redde fra nedsmelting og undergang. Men gjelden er så høy at bankene nok en gang er truet. Og nå sitter praktisk talt hele OECD i klisteret fordi ingen kjente politisk-økonomiske oppskrifter er tilgjengelige. Det er bortimot utenkelig å stimulere til ny vekst gjennom å ta opp nye lån. Samtidig blir veksten kvalt når statene satser på å kutte utgifter og betale tilbake på gjelden; - noe som likevel strengt tatt er nødvendig for å få til en slags balanse igjen.
Ikke rart at finansnæringen har kritiske blikk rettet mot seg, for når var sist gang vi fikk en positiv nyhet fra den kanten? Banker tjener penger på å ta kalkulert risiko. Evnen til å styre risiko er selve kjernekompetansen i all bankvirksomhet. De siste årene ser det ut til at altfor mange banker har utøvet sin risikostyring i beruset tilstand. Det er dumt. Veldig dumt. Og det går ut over alle.
På den andre siden av bordet driver politikerne med utstrakt nøling og fomling. I USA forsvant nesten all politisk verdighet under den intense rivaliseringen mellom presidenten og Kongressen om nye fullmakter til å ta opp nye lån. Inntrykket av et land i politisk og økonomisk nedgang ble bare enda sterkere. USA har langt igjen før statsfinansene kommer i noen lunde orden, og landet styres dessverre av politikere som burde vært sendt på kurs ett eller annet sted for lenge siden. USA står foran minst ett tiår med kraftige kutt og nedskjæringer i offentlig sektor, og med økte skatter for å betjene en stadig voksende gjeld. Det blir tøffe tak uansett hvem som blir president. Det største problemet er likevel arbeidsløsheten, som er altfor høy og som undergraver alle håp om en positiv utvikling.
I Europa leker regjeringene og EU stol-leken, med Hellas som første taper. Det skal bli flere, fordi det ikke er noen vei utenom å ettergi store deler av den gjelden som landet har bygget opp. Ideen om at gjeldskrisen i Europa kan ”isoleres” til Hellas er meningsløs. Alle land i eurosonen må være villige til å bære tap i Hellas, - og trolig også i andre land som har lånt for mye penger.
Det betyr ikke at Hellas ikke skal blø, for der blir det uansett smalhans i mange år framover. Det blir det nok også i andre land med altfor stor statsgjeld, akkurat som det må bli store tap og konkurser i banksektoren. Summen av alt dette blir selvsagt høyere skatter og svakere vekst i hele Europa. For til syvende og sist er det skattebetalerne som må plukke opp regningen, - det finnes ingen fjern planet man kan sende den til.
Og dette setter analysen til Ed Miliband inn i et større perspektiv. Skal Europa og USA greie omstillingene er det simpelthen ikke plass til ”something for nothing.” Isteden må politikerne stille seg selv alvorlige spørsmål om hva som holder et samfunn sammen, og hvordan man skaper legitimitet omkring en politikk som er notorisk upopulær.
Et nøkkelspørsmål er da hvordan regningen skal betales. At store nedskjæringer og økt arbeidsløshet skaper misnøye er ikke overraskende. Men det er like rimelig å anta at en urettferdig fordeling av byrdene gjør misnøye enda større. Hva som er helt rettferdig er naturligvis et spørsmål som kan diskuteres, men det er liten tvil om at mye av det som driver demonstrasjonene i Hellas, Spania, Storbritannia og USA er opplevelsen av at det er visse grupper som alltid ”slipper unna.” Det er dette Ry Cooder viser til når han synger om ”No Banker Left Behind” på sin siste (glimrende) CD. Følelsen av at noen trekker opp stigen etter seg er i ferd med å bli en alvorlig trussel mot den politiske legitimiteten i mange land.
Men det har ikke disse landene råd til. Derfor bør en mest mulig rettferdig fordeling av byrdene stå øverst på dagsorden der hvor man nå bare er i starten på en økonomisk hestekur uten historisk sidestykke. I USA blir president Obama beskyldt av republikanerne for å drive ”klassekamp” når han tar til orde for at også de rikeste bør bidra til å rette opp statsfinansene. I en kommentar viser Paul Krugman hvor totalt urimelig denne påstanden er. Hans poeng: I USA er det de rikeste som i årevis har ført klassekrig mot ordinære lønnsmottakere. Skattesystemet er vridd fra skatt på eiendom og formue til økt skatt på alminnelig lønnsarbeid. Konsekvensen er større økonomiske forskjeller og mindre skattetrykk på de aller rikeste.
Også i Norge mobiliseres det nå mot både eiendomsskatten og formuesskatten. Jeg hører ingen som vil øke andre skatter og avgifter, men mange som ønsker seg mer og bedre offentlig velferd, nye veier, mer jernbane og mer forskning. ”Something for nothing”, med andre ord. Det har ikke virket i andre land. Det kommer heller ikke til å virke i Norge.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar